Drømmer for de neste 20 åra?

«Hvilke drømmer har du for livet ditt? Du får ikke en pott på 20 millioner, men du får en på 20 år…» Utfordringen ble gitt en strategikonferane i Frikirken i går kveld. Det er vel det Knøttene ville kalt et tonettersspørsmål. Verdt å bruke litt tid på. En tok betenkningen i plenum på konferansen. Han nærmet seg raskt førti og hadde gjort noen refleksjoner om framtida av den grunn. Og landet på følgende spissformuliering: «Jeg drømmer om å mene mindre og elske mer…»  Visjoner av den typen råker meg. Et krevende prosjekt for meningssterke mennesker, men en frigjørende tanke. Det betyr ikke at vi ikke skal mene eller sette grenser. Men er det nødvendig at alle vet hva vi  mener om alt? Og hvorfor trekkes det så mange grenser at livsvandringen minner mer om en hinderløype enn den trygge rusleturen det kan bli.

Jeg drømmer nok om det enkle livet. Ikke i betydningen lettvint. Men i den forstand at jeg fokuserer på det viktigste. Og på de virkelige verdiene. «Hvis vi tenker etter, er det nok sånn at de største drømmene våre ikke handler om noe en får kjøpt for penger», var det også en som sa i går. Det er antageligvis sant.  «Det er ingen som ved livet slutt ønsker at de hadde brukt mer tid på kontoret», er det også en eller annen kloking som har sagt. For min egen del snurrer nok drømmene rundt tre stikkord; Gud, relasjoner og tid.

Jeg har hørt noen visjoner etterhvert; enkeltpersoners, menigheters og bedrifters. Noen liker jeg, andre blir jeg matt av. Noen husker jeg og minner meg selv på igjen og igjen. For mange år siden møtte jeg ei dame i en luguber forstad til Chicago; Hun og familien hennes hadde bosatt seg i et nabolag preget av brutte relasjoner, alenemødre, menn som svikta, arbeidsledighet og kriminalitet. Mannen hennes ledet en forsoningsorganisasjon; hun førte regnskap fra sitt hjemmekontor… De hadde definitivt valgt et liv der de elsket mye og mente mindre. På ingen måte et enkelt liv, men helt tydelig et dypt meningsfullt liv som de ikke ville bytte bort. «Hva er visjonen din?» spurte jeg henne. Svaret overrasket meg, men det har dukket opp i hodet mitt omtrent annehver uke siden: «Jeg tenker at det er en menneskerett å spise hjemmebakte kaker, » svarte hun.

Advertisements

Ungdomsbegeistring og voksentro…

Den siste uka har vært tankefull… I begynnelsen av uka kunne den kristne dagspressen og diversen statuslinjer på facebook melde at ungdomskonferansen Impuls i Stavanger hadde bydd på sterke møter mellom Gud og de ungdommene som var der. Jeg gleder meg over sånt. Og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om ektheten i det som har skjedd. Jeg tror Jesus gleder seg over ungdommer som vil «gi jernet» for ham. jeg tror Jesus frydet seg over at Peter insisterte på å få en oppgave som var to nummer for stor og gikk på vannet før han falt i det, for å si det slik. Og jeg vet at Gud kan helbrede – og at han gjør det innimellom. At det ikke skjer alltid og med alle, bruker jeg ikke så mye energi på. Jeg er også dypt overbevist om at unge mennesker som har en tro, jevnt over har bedre livskvalitet enn ungdom som ikke har det. Selv møtte jeg Jesus som femtenåring og ser tilbake på 37 år i følge med ham. Han har aldri svikta…

Allikevel hadde gleden min en bismak da begeistringen nådde meg mandag formiddag. Og den har sittet der hele uke. Fordi jeg sist helg ved to anledninger hadde lange samtaler med mennesker som hadde den sammen ekte og indelige overgivelsen til Gud i ungdommen, men som nå deler såre vitnesbyrd om en tro som glapp eller en skuffelse over det kristne fellesskapet som har slått beina under dem. Jeg erkjenner at de er mange. Selv er jeg ikke blant dem. Noen ganger tror jeg kanskje at mitt enorme behov for balanse skal ha æren for det. Jeg har gode minner og mener også i ettertid at utfordringene jeg fikk underveis ikke gjorde at jeg forstrakk meg. Joda, jeg har både løfta henda og grått. Og jeg gjør begge deler fremdeles. Men jeg har aldri hatt opplevelsen av å gå på akkord med meg selv. Mange har det. I ettertid beskriver de ting de var med på som sekterisk. Man skal ikke bla i mange album fra den tida for å forstå følelsen… Andre forteller om ensidighet og ler av sin egen åndelighet.  Eller gråter av «sannheter» som var opplest og vedtatt og som de ikke stilte spørsmål ved – før etterpå.

Jesusvekkelsen var kanskje ikke så ulik nåtidens ungdomskonferanser? Foto: VL

Kanskje må det alltid være sånn. Fordi det ligger i ungdommens vesen å ville være ensidige? Som leder for Team 2000 i seks år på nittitallet, tok jeg deltagerne hver vår med på en dag med den spissformulerte overskriften «Hva av dette som du har nå, vil du ha med deg som 40-åring?» På forskjellig måte forsøkte vi å finne ut hvordan Jesus-livet kunne leves sunt når lånerenta gikk oppover og husets yngste hadde kolikk. Når de selv ble like gamle som de som de virkelig tvilte på om levde «sterkt med Gud», da de selv var på team og skulle vinne verden? Jeg fikk litt kjeft da det stod på, men jeg tenkte kanskje noe ville sitte igjen når virkeligheten og verden så litt annerledes enn da. Jeg vet ærlig talt ikke om vi lyktes – og heller ikke om det er mulig å forberede oss på at livet får andre rammer og troen nye uttrykk. Den siste uka har i hvert fall minnet meg på at kristne ungdommer trenger sunne ledere…

Jeg sitter midt i «glasshuset» selv. Som menighetsleder i et fellesskap med mange barn som raser inn i tenåringstida fortere enn vi henger med… Og ikke minst som kristendomslærer og sosialtrådgiver ved en kristen videregående skole. I mine kristne elevers øyne er jeg nok litt treg og neppe særlig overgitt til Guds rike. Det lever jeg greit med. Men jeg spør meg selv hvordan jeg kan bidra til å kanalisere Jesus-begeistringen deres på en god måte? Er det i det hele tatt mulig å formidle til dem at nåden gjelder selv om de snubler og blir skuffa over både seg selv om sine medkristne?  Antageligvis må jeg bare slå meg til ro med at livet er slik Kierkegaard beskrev det: «Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs…»