Velkommen 2010!

Så er det her… det nye året. Velkommen! Vi skal prøve å bruke det godt. Forvalte det som en gave. Ikke lett. Det er så innmari mye i meg som ønsker – dypt og inderlig – å plante blikket i egen navle og mele egen kake… Fokusere på mitt og vårt. Karre til meg, være meg selv nok, sørge for egen hygge, kroe meg i sofakroken og bare,bare det. Så er det sagt. At det er sånn. La meg legge til med en gang: Dette skal ikke ende opp i en strøm av nyttårforsetter. Vi er av den oppfatning at et tegn på at man er blitt voksen, er at en har slutta med nyttårsforsetter. Ingen med vettet i behold velger da å utsette seg for de skuffelsene som følger av sånne? Nei! men nyttårsrefleksjoner er lov. Tanker om hva en ønsker at året skal bringe, trenger ikke å ende opp i for store mål som aldri blir nådd eller flauheten over å ikke klare det… Hva nå enn «det» var…

Bibelen oppfordrer oss til å «vende om». De to ordene får lett en veldig religiøs smak. Det smaker askese, lite hygge og mye strev, spør du meg. Egentlig betyr det å tenke nye tanker som får konsekvenser i nye handlinger… Eller å korrigere det som er i ferd med å skjene ut. Hos meg er det siste et stadig problem. Jeg erkjenner at jeg er en livsnyter på avveie. Med et sinn som tror feil. Så… i dette årets første uke forteller jeg meg selv sannheten, slik den virkelig er, igjen og igjen: Det å satse på å gjøre noe som kan gjøre livet lettere og hyggeligere for andre, er faktisk er en av de virkelige dype gleder i livet. Og at en kan kroe seg i sofaen … iblant… uten dårlig samvittighet i 2010 også. Og at det går an å ta hensyn til seg selv og de aller nærmeste uten å avstå fra alt frivillig engasjement for samfunnet og (i vårt tilfelle) menigheten. At engasjement ikke betyr at en sliter seg ut. At for mange hjemmekvelder lett kan ende i for mye CSI og meningsløse realityshow. Det gjelder bare å skape balanse. Og fokusere rett.

En blir veldig fort stiv i nakken av å glene på egen navel. Mye bedre å løfte blikket. Se ut… se bort… se opp.