Barna i sentrum?

«Om jeg brukte det meste av tiden til jobb og selvrealisering var ikke så farlig, så lenge jeg smurte nistepakker og vasket deres tøy. Om stemødre kom og gikk, var mindre viktig» skrev Levi Fragell om ekteskap og barn i Vårt Land forleden dag. Han fortsetter: » I dag innser jeg at struktur er en betingelse for trygghet…»  Det er sterke ord fra en liberalist som ham – ikke minst fordi han, som de fleste av oss forbinder med innbitt motstander av det meste som kommer fra kristent hold, skriver dette som en støtteerklæring for «nullvisjonen for samlivsbrudd».

Jeg liker ikke ordet «nullvisjon» i denne sammenheng (det gjør forresten ikke LF heller). Det er ganger da mennesker skal hjelpes ut av et destruktivt samliv både for egen og barnas skyld. Noen ganger har jeg tenkt om mennesker som er i ferd med å gå fra hverandre, at det tragiske i deres tilfelle ikke er at de skilles, men at de en gang gifta seg. Jeg kjenner barn som har erklært – blant pappesker og rot i det de og mor flyttet fra stort hus til en trang og mørk kjellerleilighet – at «dette er den lykkeligste dagen i mitt liv». Jeg tror det er tilfeller der mennesker er så slitne av å kjempe for å «få det til» at noen må tillate dem å slippe taket og flytte fra hverandre – for alles beste.

Vi som tror på Jesus – og våre menigheter – må ikke gjøre det vanskeligere enn det er å bryte opp fra forhold som ødelegger barn og voksne. Vi må ikke åndeliggjøre problemene og oppmuntre mennesker til å «vente på et under» eller be dem «huske hva de har lovt Gud» når selvbilder knekkes og hjemmet representerer alt annet enn en trygg sone.

Det vi skal gjøre, er å oppmuntre mennesker til å investere i samlivet sitt. Ikke ta den gode relasjonen for gitt. Bruk tid på å styrke det som er bra – og komme til rette med det som er konfliktskapende i forholdet. For egen del – og for barnas. Det er sagt at «den beste gaven en far kan gi sine barn, er et godt forhold til deres mor». Kloke ord – som oppmuntrer oss til både å ha voksentid i samlivet og – der bruddet er et faktum – gjøre alt som står i ens makt til å få til gode avtaler som gir barna den tryggheten de trenger og ikke lar dem erfare  – igjen og igjen – at de befinner seg i krigssona mellom to voksne de er veldig glad i og avhengig av.

Foreldres intense fokus på barna når de er nyfødte ( «Vi har jo fått ny sjef..hehe…») ,når man skal på ferie (» Det viktigste er jo at ungene har det bra») og i forhold til barnas hobbyaktiviterer  («Du vet, det blir ikke noe tid for oss til å være alene når barna skal kjøres og hentes og følges opp på forskjellige aktiviteter») forundrer meg stadig vekk. Ikke minst fordi jeg jeg har opplevd at mennesker som forfekter dette har endret seg uten skrupler når samlivsbruddet er et faktum og ny kjæreste dukker opp på arenaen. Da kommer prioriteringen av barnas behov helt i skyggen av eget ønske om å straffe eksen og dyrke sin egen forelskelse. Det vil si; Man sier jo ikke at barna nedprioriteres. Nei, man forklarer at det som skjer er til beste for barna. «Beviset» er gjerne at barna tar det fint… Og det gjør de jo ofte. Barn ønsker ikke å skuffe og såre foreldre som de har forstått har det fælt nok fra før. Dessuten kjøpes de ofte med fine gaver og spennende opplevelser i den aktuelle fasen. Og voksne lar seg lure av barnas begeistring der og da… Dagbladet hadde en ypperlig artikkel om dette  sist uke (http://www.dagbladet.no/2012/07/21/tema/klikk/helse/22621237/)  der de påpekte viktigheten av å bruke god tid før barn introduseres for mors eller fars nye partner – og enda lenger tid før man etablerer seg som samboer eller gifter seg på nytt.

Hvis det altså viser seg å være eneste utvei å bryte opp…

Vi tror mange samlivsbrudd kunne vært unngått. Sommeren er gifte-tid. Mange bruker svimlende summer på bryllupsfester også denne sommeren. Ingen ting overlates til tilfeldighetene – og alle detaljer skal være  perfekte og minneverdige. Vi har sagt det før og sier det igjen: Tenk om folk brukte like mye tid og penger på å forberede ekteskapene sine som de bruker på å forberede og gjennomføre bryllupet sitt!

9.oktober starter samlivskurset 2012/13 i vår menighet: «Tid for to» heter det og går over syv tirsdagskvelder, ca en per måned mellom høstferien og påsken. Det er et kurs for dere som har det bra sammen og har tenkt å fortsette med det, for dere som ikke har det helt friksjonsfritt (det gjelder vel mange av oss?)  – og for dere som har ting dere vet dere må komme til rette med. For deres egen skyld – og for barnas skyld – invester i samlivet deres. Kan kurset vårt være en bidragsyter, er vi glad for det.

Advertisements

«Etter-stevne-trøtt»

Det er søndag kveld og vi har landa i «kroken» på hytta. Vi er litt sånn etter-stevne-trøtte.

Noen av dere kjenner den følelsen. Det handler om å være litt «matt i lakken» av mange inntrykk, samtaler, kaffekopper, grillpølser og gode mennesker. Fornøyd, tilfredsstilt, litt vemodig ved tanken på at det er et år til neste gang… og ganske glad for at gummimadrassen er pakka ned og at det kommende natt ikke er hundre meter til do.

Andre av dere som er innom bloggen vår, har ikke peiling på hva det er som skiller etter-stevne-trøtthet fra all annen trøtthet. Ganske enkelt fordi det å være med på stevne, konferanse eller festival (av ulik type) ikke er av de prioriteringer dere gjør om sommeren. Dere har aldri være inne på tanken, anser det som et ungdomsfenomen for folk som elsker gummistøvler ( jeg nevner bare Hove-festivalen) eller synes det høres grusomt slitsomt ut.

Vi synes ikke det er slitsomt. Vi synes det er hyggelig – og berikende. For oss er dette en måte å feriere på. Fordi vi vil at ferie også skal inkludere å være sammen med nære venner, gi oss selv anledning til å møte folk vi kjenner, men ikke ser så ofte – og til å få gode impulser, utfordringer og inspirasjon. Noen ganger er vi med som talere på sånne stevner. Da lukter det mere av «jobb» og er inspirerende på en annen måte. Da er gjerne kaffekoppene færre og frokosten inntas på annen måte enn i form av eggerøre og nystekt bacon utenfor eget telt… Denne sommeren sa vi nei til alle denslags oppdrag og har hatt ren deltagerstatus på sommerstevnet til det kirkesamfunnet vår egen menighet tilhører. Deltagerstatus og telt!  Vi har dessuten prioritert  å følge en toåring på lilleputtspeiding (en helt ny erfaring) og sørge for relativt jevnt tilsig av kaffe på det tunet vi delte med en vennefamilie i bobil. Så fint…

Det er en tid for alt… Også en tid for å spise is…

«Alt til sin tid» sa Forkynneren i det Gamle Testamentet.  Sånn er det for oss, også. En tid for å gi – og en tid for å motta.  En tid for å tale – og en tid for å lytte. En tid for å være alene – en tid for å sosialisere litt mer enn man pleier.  En tid for å snakke med de voksne. En tid for å ruske barna i luggen.

En tid for det litt intense stevnelivet. Og en for å bearbeide inntrykk i etterkant. Den tiden er først i morgen. Nå er det tid for å gjøre ingenting annet enn å puste ut…

Teltliv

Vi trives med telt. I hvert fall når været er fint og vi har teltplass med strøm. Og det har vi nå. I Stavern – der været er sikrere enn de fleste andre steder i landet vårt og der frikirken, som menigheten vår er en del av, har sitt årlige sommerstevne. Og der er det fint å være. I fjor var jeg taler og gemalen «med». Da bodde vi «fint» – på et sommerhotell nedi streeten med gode senger og TV på rommet… (Hva vi nå enn skal med TV om sommeren?). I år har vi pakka teltet og er med som deltagere uten et eneste lite oppdrag utenom å være litt ekstrahjelp for noen barn og koke kaffe til de som kommer innom vårt lille tun. Det deler vi med en pappa og to barn – i bobil.

Noen vet å innrette seg på telttur. Dette er en regnværsdag i telt for noen år siden…

Men vi bor altså i telt. Det gjør vi litt hver sommer. Gemalen og jeg. Vi startet med telt og motorsykkel. Et lite telt. Altfor lite, men veeeldig morsomt. Særlig når en ser tilbake på det i etterkant.Så ble det mc og hotell – eller bil og telt. Stadig fjelltelt. Et litt større et enn det første. Trivelig, men det passet nok beste for «gamle speidere». Det er det kun en av i vår familie. Og det er ikke gemalen, for å si det sånn… Så han leverte for noen år siden inn «en søknad» om å kjøpe større telt. Det gjorde vi. Det ble «tre rom og kjøkken» og ståhøyde… Og når gemalen tar med seg alt han synes han kan trenge på en telttur, blir det ganske bekvemt.

De fleste på min alder gir klare meldinger om at teltlivets tid er forbi. Jeg håper vi holder ut lenge enda. Ikke fordi det er så gøy å legge seg i rått sengetøy (hvilket vi unngår med en liten medbrakt vifteovn) eller stå opp med sola av frykt for å omkomme under teltduken (hvilket den samme vifteovnen stilt på kaldt faktisk kan hjelpe på), men fordi måltidsfellesskap og «kaffekopper» med andre i den sammen teltleiren er så lidderlig koselig.

Derfor gleder vi oss til dagene som kommer. Til tid med mennesker – store og små. Og til å reflektere sammen med noen om hvordan vi kan leve sammen med hverandre og Gud slik vi drømmer om. Vi vil oppmuntres og utfordres. Vi vil lytte og dele. Vi vil le og kanskje gråte… sammen med noen som går den samme veien som oss. Og vi vil rusle arm i arm med tannbørsten i handa før vi kvelder…

Øland III

Vi har tuslet rundt på Himmelsbjerga før og vender tilbake dit – for å rusle mer, drikke kaffe under valnøtt-treet og ikke minst, besøke kunstutstillingene.

Da forlater vi Øland for denne gang – og har allerede tatt avgjørelsen om at vi kommer tilbake. Hver gang vi har vært her, har vi oppdaget noe nytt. Naturen skifter – nye kunstnere dukker opp og vi legger plutselig merke til noe vi ikke så forrige gang… Dessuten blir vi så inspirert av å være her. Mine malerpensler og lerreter har definitivt ligget lenge nok lagret! Verken gemalen eller jeg har malt på flere år. Han – som liker å jobbe med litt store ting – har flere unnskyldninger, men har også kommet lenger i prosessen enn meg. Hadde det ikke vært for ulykken i mai, hadde nok garasjen på hytta denne sommeren vært omgjort til malerrom. Hans malerrom – eller «furtebu» som han liker å kalle det.

 

Nå håper jeg også at jeg kan få et lite hjørne der…

Gårsdagen var en museums- og kunstdag. Skuffelsen var stor da galleriet på Himmelsbjerga, Ølands museum, var under reorganisering for ny utstilling fra i dag, men et møte med en tekstilkunstner som ønsket oss velkommen inn, oppveide for mye. Derfra gikk turen til Vida Museum sør for Borgholm – som er det lengste vi tillot oss å dra nordover denne gang.

Det er nok ikke galleriene som først og fremst inspirerer meg til å hente fram farger og tegneblokker igjen. Det er naturen og fargene her. Uansett vær. Vi har hatt det meste av det disse få dagene; regn, tåke, strålende sol og vind. Sånt blir det farger av. Dessuten er det fredelig er i sør. Og landskap en kan strekke øynene over. Luft en kan puste dypt i.

Tre dager er ikke lenge. Men fire netter gir allikevel ro.

Øland II

Det er lite som er så utfordrende for ekteskap og vennskap som ferier, sies det. Og det er det nok noe i. Når det gjelder vennskap, er man på den sikre siden når interesser og verdier er nokså samsvarende, har vi funnet ut. Vi kommer aldri til å glemme den ferien vi hadde med mennesker vi er svært glad i, men som ikke ville ta turen via Øland når vi ikke var så langt unna her.  Vi hadde ikke planlagt så godt på forhånd og forutsatte nok at vi var mer på linje enn vi var. Gemalen og jeg var rimelig skuffa da vennene grein på nesa og ikke hadde det spor lyst på turen over broen fra Kalmar. I stedet endte vi på en campingplass i Jønkøping – med god nærhet til både Ikea og Biltema. Vi har aldri feriert sammen etter det…

Eketorp er et «must» når man er på sørlige Øland, mener vi

Men vi fire som reiser sammen nå, hadde Øland som klart mål og enes lett om hvor vi stopper og hva vi oppsøker. Vi hviler øynene på de samme pitoreske utsiktene og suger til oss av den historien som deles. Vi står gladelig over de store kjøpesentrene (de er det få av her, forresten) og oppsøker de små, koselige butikkene, de historiske stedene og utsikten. Sånt blir det mer kunnskap og flere bilder av.

Vi startet gårsdagen på middelalderborgen Eketorp  og lærte mye nytt (også denne gang) gjennom en pedagogisk klok, kunnskapsrik og morsom guide. I det hele tatt; Det er sjelden ulurt å henge seg på en guide. Så gikk turen til Långe Jan – fyret på sørspissen – i ulende vindvær. Vakkert og vilt.

Men mest begeistret blir vi nok av vindmøllene – som det skal har vært to tusen av – og ikke minst av denne fascinerende øyas natur.

Her blomstrer sikori og valmuer i veikanten – og vi blir ikke trøtte av å gjenta for hverandre hvor vakkert det er.  Vi elsker dette flate landskapet med havet og horisonten når en ser den ene veien – og det endeløse «alvaret» den andre. «Det stora alvaret» finner en også på øyas sørlige del; Et enormt område der fem centimeter jord over kalkstensfjell besørger en helt spesiell – og sjelden – vegetasjon. uendelig vakkert…

Vi nyter dagene. Selv når vi våkner til tåke og regn, som i dag. Vi har planer som kan gjennomføres og regner med at det ikke varer så lenge. Øland er det stedet i Sverige som har færreste regndager – i skarp konkurranse med Koster og Piteå.

Øland

Vi fant «Galler Blå Porten» for flere år siden og har nå vendt tilbake…

Det feriemålet jeg oftest har vendt tilbake til gjennom livet, er Øland. Foruten hytta vår, er dette vårt sommerparadis. Jeg var her første gang med mine foreldre på syttitallet og har siden kommet tilbake mange ganger; i bil eller på motorsykkel, med telt og på måfå i håp om et rom for natten. Og nå er vi her igjen. Sammen med et vennepar jeg har vært her med før. Alle vi fire er dypt fasinert av denne lange, smale øya i Østersjøen.

Mens de fleste turistene trekker nordover – til campingplassene, badestrendene og det virkelig turistifiserte Øland, foretrekker vi den sørlige delen av øya. Gemalen og jeg har campet et par ganger i Kastlösa her på sørdelen. På den grønne, tette plenen ved det som svenskene kaller en stiftsgård – og med en diger steinkirke rett over gata. Kirkene på Øland er forresten stort sett digre. Det er blitt oss fortalt at det var en del av konkurransen de små landsbyene i mellom før i tida; De ”kriget” om hvem som hadde det største kirkebygget. Dessuten bygde de ”kvarner” – og etter antallet å bedømme har dette også hatt et konkurransepreg. Disse vindemøllene finner man mange av også i dag – av ulik type og kvalitet. Noen av dem er ganske små og har blitt flytta rundt. I gamle dager var de visst en del av ”valutaen”. Man handlet med penger – og vindmøller.

Den sørlige delen av Øland har færre turister og flere kuer. Det mangler slett ikke på kulturelle godbiter her heller, og skal man oppleve det vi vil kalle ”det virkelige Øland”er det her man skal være. Tusle rundt gjennom små «radbyer» og la seg fylle av roen, den vakre naturen, historien og de små «mysiga» detaljene.

Denne gang holder vi hus på østkysten – i Alby. ”Galleri Blå Porten” oppdaget gemalen og jeg for flere år siden – først som galleri og dernest som en Bed & Breakfast som vi etter en natt bestemte oss for at vi en gang skulle tilbake til. Rommet var koselig, maten var god og vertskapet usedvanlig trivelig. Nå har vertskapet gått av med pensjon og nye – trävlige – folk har overtatt, rommene er pusset opp og maten like god. Vi har våknet vår første morgen i blomstrete sengetøy – og orkideene blomstrer i vinduskarmen.

Sol!

I vår vennekrets er det viden kjent – og smertelig erfart – at jeg ikke bør be for været. Gjør jeg det, regner det. Derfor gjorde jeg det klart for Vårherre at jeg «avstår fra å be for været» da vi innledet ferieuken med å be litt sammen i bilen rett etter avreise i går. Jeg ble allikvel urolig da jeg ankom Stockholm og vi løp fra markise til markise for å holde oss noenlunde tørre på vei til og fra gårkveldens utsøkte middag på en – av alle ting – vikingrestaurant i Gamla Stan. Der var forresten maten utmerket, så vi nøler ikke med å anbefale Aifur ved Järntorget.

Vi nøler heller ikke med å anbefale denne kveldens middagsvalg: Caliente Tapasbar på Fleminggatan (Kungsholmen). Kungsholmen er et sted der folk bor og jobber, men siden bydelen verken har statuer eller museer å by på, er den kjemisk rensket for turister. Alt i følge gemalen som jo har gjort denne byen før. Og funnet noen veldig akseptable spisesteder – med unntak av Aifur, som vi bare snublet over i regnværet. Mellom elgbiffen der (supermør) og Calientes smaksfulle tapas har vi altså tråkket og busset gjennom Stockholm på en solfylt mandag…

Mot de fleste odds våknet vi altså til en blå himmel som har vart i hele dag. Lykke! Og våknet gjorde vi i kahytten vår på Mälardrottningen – et hotellskip som ligger til kai på Riddarholmen. Et uhyre sjarmerende sted selv om vår venn på naborommet frister tilværelsen i en overkøye og gulvplassen hos oss som fikk dobbeltseng akkurat rekker til en koffert, en kjølebag og to par sko… Vi angrer ikke. Det gjør vi derimot kanskje på at vi brukte den nette sum av 440 svenske kroner på sightseeingbuss selv om formiddagens rundtur ga oss et visst innblikk i byens historie og en viss anelse om hva byen har å by på.

I en «bakgård» ved gågata, fant vi en fredelig lunge og en raus lunsj…

«Hop on hop off» lovte reklamen, men når vi først hadde hoppa «off»  for bl.a å spasere gjennom gågata og spise lunsj, var det ingen buss å spore som vi kunne hoppe «on» igjen. Vi rusla hjem til skipet og tok en pause før vi igjen prøvde å få hoppa «on» en rød buss for å tilbringe et par ettermiddagstimer i ro og fred på Skansen. Men neida, den hadde sluttet å gå klokken 16…  Hadde vi lest alt med liten skrift, burde vi visst det, men hvem leser hele teksten i ferien?

Uansett: Vi er på tur med gode venner og koser oss. Prater og ler, ser og spiser. Nyter livet som turister og tar dagene litt som de kommer til tross for at dette er første gang vi har forhåndsbestilt seks av sju mulige overnattinger uten at det har dreid seg om pakketur. Fine greier, det også.