Flere uformelle kaffekopper, takk…

Sist uke skrev jeg om ansvar. Om ansvaret jeg og vi som har levd ei stund kan hende har for at yngre mennesker har høye krav til seg sin egen fasade – bredt tenkt. I fortsettelsen antydet jeg noe vi kunne bidra med for å dempe trykket. Jeg har tenkt å fortsette der i dag…

For et par dager siden satt ei ung mor i sofaen vår. I fanget hennes lå en liten gutt. Hun hadde invitert seg selv på te. Mellom forsiktige småslurker av den, fortalte hun om livet slik det er nå… At det opplevdes godt, bekreftet øynene hennes.

Det er etter sånne møtepunkt at jeg tar meg i å smile fra øre til øre i ren takknemlighet. Over henne – og den enkle historien jeg har hørt – og over alle de gangene jeg har fått sitte sammen med unge mennesker som har ønsket å tenke sammen med noen, kroe seg i en god stol sammen med et voksent menneske og trekke veksler på livserfaringen til noen som har levd lenger enn dem selv. Det har blitt noen te- og kaffekopper av det slaget gjennom årene – i og utenfor jobb.

Som deltids rådgiver i videregående jobber jeg med ungdom til daglig. Men det er ikke de samtalene jeg tenker på nå. Jeg tenker mest på alle de andre, der jeg ”bare” er en voksenperson uten skilt på døra og tittel på nettsida som har åpnet litt opp for at jobbsituasjoner kan etterfølges av en prat på tomannshånd og et privat møtepunkt har ført til en invitasjon av typen ”har du lyst på en kaffekopp en dag, kan vi gjerne snakke mer…”

Faren min var en fin fyr, men han ikke akkurat noen lyttende samtalepartner. Pappa hadde løsningene! Basta. Også etter at jeg hadde blitt voksen og absolutt var i stand til å ta selvstendige valg, likte jeg å dele tanker med ham og høre hva han mente om saker og ting, Det gikk fint. Han mente i bøtter og spann… Det var derfra og ut det var vanskelig. ”Hva synes du jeg skal gjøre, da, pappa?” spurte jeg. Og fikk svar.

Ikke av den diplomatiske undrende typen, men i tre punker – og med dobbelt strek under. Innimellom var rådene så gode at jeg valgte å følge dem. Andre ganger tenkte jeg i mitt stille sinn at ”fra ditt perspektiv er nok dette enkelt, pappa, men fra min vinkel ser det litt annerledes ut…”

Noen ganger hentet jeg innspill fra flere kilder. Så valgte jeg min egen løsning. Når det skjedde, visste jeg at pappa kom til å stille meg til veggs fordi jeg gikk på tvers av hans mening. ”Hvorfor spør du meg om råd når du ikke gjør som jeg sier?”, kommenterte han mer enn en gang. Og jeg svarte omtrent det samme hver gang; ”fordi jeg vil ha flere perspektiver på saken. At jeg spør om råd, pappa, forplikter jo ikke meg på å gjøre som du sier…? Jeg er et voksent menneske.” Jeg tror noe i ham visste at jeg hadde rett, men han likte det ikke. Hvis ikke jeg gjorde som han sa, anså han antagelig samtalen vår som bortkasta tid.

IMG_0171

Den gode samtalen handler ofte om å se på bildet sammen – og finne ut hvordan det kan bli enda mer sånn som vi vil ha det…

Kanskje er det den erfaringen som har gjort at jeg tenker helt annerledes enn faren min. Samtaler på tomannshånd er sjelden bortkasta tid. De er meningsfylte for begge parter; For den som vil reflektere sammen med noen – og for den som får være med på det. Min erfaring er at ungdom søker voksenkontakt. Det gjelder både 16-åringer og 26-åringer. Det er tydeligvis en eller annen trygghet i å snakke med et voksent menneske som ikke er ens egen mor eller far. Til og med kanskje litt fremmed…

De ønsker noen som kan lytte, stille spørsmål, dele livserfaring – uten å forlange at den som ber om innspill skal gjøre som de sier, men stiller mottakeren helt fritt til å forvalte det som har blitt delt. Min erfaring er at yngre mennesker heller ikke forventer at du har alle svarene, men ønsker at du undrer deg sammen med dem. Noen ganger vil de vite hva livet har lært deg – på godt og på vondt. Eller de vil utfordres. Få noen ransakende spørsmål. På den annen side; høre at det fort kan gå bra selv om de akkurat nå føler at de ikke strekker til, ikke kan nok, ikke skjønner…har råd til… orker… eller vil…

Jeg setter meg noen mål for tre måneder av gangen. Sist gang jeg skrev ned noen punkter under overskriften ”tid med mennesker”, ble et av punktene noe jeg følte at jeg forsømte i forrige runde; ”Flere uformelle kaffekopper,” skrev jeg. Eller te-kopper. Med ei jeg har fulgt et stykke vei gjennom livet i noen år. Eller en student jeg vet om, som jeg har lyst til å spørre hvordan egentlig har det… Et yngre menneske som jeg tenker trenger å bli sett av ei litt eldre. Noen jeg treffer som jeg først og fremst vil lytte til for selv å lære noe, også. Det stopper jo aldri.

Og utfordringen gir jeg videre. Ta et initiativ av den typen du, også. Du har mer å gi enn du kanskje tror. God helg!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.