Tid – med hvem?

For mange år siden leste jeg et intervju med Paul og Linda McCartney, som fortalte at de ikke hadde sovet fra hverandre en eneste natt etter at de giftet seg.  – Å, du store, husker jeg at jeg tenkte, og så lurte jeg et øyeblikk på om det var et tegn på manglende nærhet og kjærlighet at gemalen og jeg hadde gjort akkurat det, mange ganger.

Jeg falt fort til ro med at McCartney-metoden ikke passet oss – og siden har jeg tenkt at det faktisk er ganske sunt for vårt forhold at vi opplever ting hver for oss. Både i jobb og privat. På forsommeren var Dag i Stockholm i et utdrikningslag (!)  for en tidligere kollega, og om et par uker skal jeg på hyttetur med noen venninner. Mellom de to helgene har vi begge unnagjort noen jobbturer hver for oss. Alt sammen oppleves inspirerende for oss. Og for forholdet vårt. Vi erfarer at opplevelser vi gjør hver for oss ikke tærer på, men faktisk tilfører forholdet mye godt.   

Men det går en grense. Det hender vi får innblikk i forhold der hun – det er ofte hun – tar hånd om barna på hjemmebanen mens han – det er vanligvis han – har relativt hyppige pauser der ungkarslivet gjenoppleves i form av kajakk,- fotball- og såkalte gutteturer.  Forsøket på å få både i pose og sekk – familieliv og ungkarsliv – er et prosjekt som vanligvis mislykkes, med mindre den hjemmeværende parten stilltiende aksepterer situasjonen. De færreste gjør det i vår tid, men noen presser tålmodigheten sin til det ytterste for husfredens selv, eller i frykt for at mannen bryter opp fra forholdet om han ikke får ta vare på «guttungen i seg». Tilslutt sprekker det imidlertid for de fleste…

Vi tror det er en god ting å snakke sammen! Ikke ta den andre som en selvfølge og anse egne lyster som så nødvendige at de ikke er verdt å spørre partneren om hva han eller hun ønsker seg. Forventningsavklaring er viktig i parrelasjonen – på flere nivåer, også dette. Hva ønsker du av opplevelser alene  – og hva er mulig innenfor de rammene vi har nå? På generell basis – og med utgangspunkt i de rammene et blikk på kalenderen gir. Både behovene, mulighetene og begrensingene vil variere fra par til par – og fra fase til fase.

IMG_3777

Noen ganger er tid for bare alenetid… En benk og ei pipe, en ei veske med bøker og skrivesaker…

Vi tror partid – minst to timer per uke og gjerne en weekend sammen uten barn i semesteret eller året – er en viktig prioritering for å ikke bare å bevare en god relasjon, men styrke den. Dessuten er det givende for parrelasjonen å gi hverandre alenetid – helt alene eller sammen med venner og venninner – en gave vi gjør klokt i år gi hverandre. Har man barn sammen, er den tiden barna har med far eller mor alene, også av stor verdi. Jeg gleder meg stort når mødre og fedre rapportere på Facebook om «jentetur» med sine døtre og «gutteturer» med sønner som er voksne nok til å utfordre generasjonen over seg. Denne sommeren møtte vi to i begynnelsen av tjueårene som hadde kjørt sin «gamle» far skikkelig på en tredagers kajakktur. Senior måtte finne seg i å bli ertet kjærlig for sin svært synlige slitenhet da de  – møkkete og slitne – vendte tilbake til hytta der kone/stemor og noen flere av oss kunne ønske dem velkommen tilbake. Gleden i blikket på alle tre, lot seg imidlertid ikke skjule. Den var ekte og varm. – Dette lever de lenge på, tenkte vi – og gledet oss med dem. Det var helt tydelig vel anvendte feriedager. 

Det gjelder altså å finne en balanse som fungerer for begge i parforholdet – og som kan være til glede for hele familien. Enten det handler om weekender eller en enkelt fridag. Det skal kanskje ikke så mye til for å finne den…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklamer

Si nei… og ja…

Forrige uke skrev vi om ja-menneskenes store utfordring. Ikke minst på denne tida av året da alle kabaler skal legges og behovet for innsats tydeliggjøres på nye etter sommer og ferietid. Grensesetting er en delikat kunst, og ordet nei vekker vanskelige følelser hos mange. Den eneste veien å gå for å for å dempe den dårlig samvittigheten når ordet nei bør benyttes, er å øve oss.

Vi tror evaluering av eget engasjement også er til god hjelp. Selv har vi tatt et slags prinsipielt valg om at vi vil påta oss noe frivillig ansvar utover lønnet arbeid hvert år. Ikke for mye, men noeTilpasset livsfase og krefter. Det er lett å utfordre alle til å gjøre det samme, for uten frivillighet er det mye av det vi faktisk nyter godt av, som stopper opp. Gjennom årene har vi lært oss til å si ja og nei slik at livet blir til å leve med. Stort sett. Innimellom skjønner vi at vi – eller en av oss – har gått på smellen. Da gjelder det å få padlet seg ut av det farvannet som snart som mulig og med minst mulig belastning for andre.

Hva gjør at vi havner der? Det er sikkert flere grunner til det, men en av dem er at vi erkjenner at ja-mennesker gjerne bretter opp ermene for at andre skal slippe – en slags avart av at de – vi – selv har vanskelig for å ta imot hjelp eller bidrag fra de rundt seg.. Ja-mennesker er ofte for flinke til å skåne andre…

Joda, de fleste av oss delegerer oppgaver. Omtrent som en energisk leder jeg hadde en gang, og som når noe skulle gjøres, bekjentgjorde det på denne måten: ”Jeg trenger fire frivillige, og det er deg og deg og deg og deg…” Før vi andre fikk trukket pusten, hadde han fordelt oppgaver og valgt seg ut de tydeligste arbeidsjernene i gruppen. Det er en måte å gjøre det på.  Evnen vår til å delegere, funker ofte best når det gjelder oppgaver som vi selv bidrar til og som gjøres for andre eller for fellesskapet. Når noen skal gjøre noe for oss, sliter mange av oss. Det sitter langt inne å spørre om hjelp, og gjør noen noe for oss uten at vi har krøpet til korset og bedt om det, blir i hvert fall jeg klønete og lettere mistilpasset.

IMG_0478For en tid tilbake var vi borte fra hytta vår mens en venninne av oss koste seg der. Vi hadde overlatt ei grei, men ikke nyvasket hytte til henne, og syntes det var en god ide at hun kunne nyte dagene der – og sørge for vanning mens vi var borte.  Men da vi kom tilbake og låste oss inn sent en kveld – etter at hun hadde dratt – var det første vi la merke til at hytta skinte! Hun hadde vasket og støvsugd, og til og med søppelbøttene var nyvaska. Det var jo utrolig deilig – men jeg fikk sporenstreks dårlig samvittighet; Tenk om hun hadde gjort det fordi hun trodde vi hadde latt henne låne hytta for å få gjort akkurat den jobben… Jeg klarte å legge den tanken til side og hentet fram den takknemligheten jeg kjente på. Allikevel, da jeg takket henne, måtte jeg samtidig forsikre meg om at hun ikke hadde følt at hun måtte gjøre det? At vi forventet det. Det hadde hun ikke, sa hun, og jeg valgte å tro henne på det. I ettertid har jeg reflektert litt over at dette slett ikke var en enkeltepisode, men at jeg faktisk på generell basis har problemer med at andre gjør noe for meg, eller oss…

”Du trenger ikke gjøre det,” har jeg hørt meg selv si mange ganger. De mest frimodige har da strammet seg opp og gitt beskjed om at ”nei, det gjør jeg sikkert ikke, men er det ok om jeg gjør det…?”

Min fristelse er å skulle gjøre noe tilbake hver gang noen gjør noe for meg. Selv om jeg selv ikke forventer det når jeg selv er den som tar i et tak. Og det gjør eg jo gjerne, selv om jeg etter hvert har sluttet fred med at jeg har noen begrensninger og må jevnlig si nei med utgangspunkt i dem. Det er jo ganske enkelt hyggelig å gjøre noe for andre, tenker jeg. Og sier ja, strekker meg, og – noen ganger – til og med «får det til», selv om jeg underveis erkjenner at nå ble det litt mye. Det er da jeg må huske at også andre liker å gjøre noe for andre. Være til hjelp. Kjenne at de er til nytte. Og jeg må tillate dem det. Unne dem følelsen av å ha bidratt i mitt liv.

Unnskyld, alle dere jeg har nektet gleden gjennom årene. Jeg skal prøve å skjerpe meg. Jeg trenger ikke sette grenser rundt deg. Det skal du selv få gjøre. Og når du sier ja, vil jeg tro deg…

God helg.

Hvordan skal jeg si nei?

«Hvordan skal jeg si nei uten å få dårlig samvittighet?»

Det er et godt spørsmål, og det hører absolutt hjemme på denne tiden av året. Da høstkalenderen fylles og utfordringene kommer som perler på en snor. Små og store. Alt fra kjørerutiner til lederoppgaver er gjenstand for samtaler og beslutninger. Mange påtar seg i positivitetens navn litt for mange oppgaver – ofte fordi det rett og slett ble for vanskelig å si nei. Man vil jo ikke skuffe noen. Eller få dårlig samvittighet, slik som hun som stilte spørsmålet jeg innledet med.

80338119-7A0A-4726-A350-9A113B2E2022.jpeg

Ikke lett å si nei når det inviteres til dugnad.

Svaret mitt handler ikke om easy fix. Vi må rett og slett øve oss. Og drive litt egenterapi når samvittigheten plager oss. For det gjør den innimellom. Mest når den hjelpes av manipulerende innvendinger fra den som spør eller utfordrer. «Har du noe forslag til hvem jeg kan spørre da?» virker som en tilforlatelig respons når noen har sagt nei til noe. Jeg opplever den høyst plagsom. For da skjønner jeg jo at «noen» må faktisk gjøre den oppgaven jeg var tiltenkt.

Med årene har jeg lært meg at om noen har tenkt at jeg burde gjøre en jobb, stille meg til rådighet, bli med på et opplegg eller noe i den dur, betyr det jo ikke at jeg må si ja. «Når de spør, må jeg jo si ja, for de har jo tenkt litt på det», forklarte ei jeg snakket med, som aldri – og da mener jeg aldri – sa nei. Fra en side sett var hun en gave til det fellesskapet hun tilhørte, for hun var jo alltid positiv. På den annen side stod de i ferd meg å miste henne, for hun var inn til beinet sliten og hadde, på det tidspunktet jeg snakket med henne, sluttet å møte opp der det var fare for å bli hanket inn til en eller annen oppgave.  Vi fikk en god samtale om at det er hun som bestemmer når begeret hennes er fullt. Hun som kjenner på sine begrensninger, sitt energibeger og som – og den var ny – også måtte unne seg å være på mottagersida en gang iblant.

Med det utgangspunktet er det klart at den dårlige samvittigheten måtte bli merkbar de første gangen hun hørte seg selv si, «nei, dessverre, det får ikke jeg til nå», eller «nei, denne høsten har jeg påtatt meg nok ansvar, så du må nok finne noen andre». Men det gjelder å holde fast på beslutninger og ikke la seg nøde. «Jammen, da vet jeg ikke hvem jeg skal spørre,» har jeg hørt etter at jeg – en smule overraskende for den som spurte – takket nei til en oppgave jeg forstod jeg var tiltenkt. Det var ikke meningen å være manipulerende, men kommentaren av den typen er faktisk det.  Egenterapien består i å fortelle seg selv at det er helt greit å sette grenser, og at det er flere som kan ta i et tak.

Nå vet jeg at statistikkene sier at de som har et engasjement utenfor seg selv og sin egen familie som de ikke får lønn for, er mer fornøyd med livet enn de som er mest opptatt av seg og sitt. Og at idealister er lykkeligere enn materialister. At «givere» er de som gjør suksess. Men også at det går en grense: Når «giveren» opplever seg utnyttet eller blir utbrent, mister han eller hun gleden og mislykkes i større grad. Derfor må ja-mennesker lære seg å si nei – før grensen er nådd. Også fordi ethvert ja vi kommer til å si framover, også er et nei. Et nei til noe annet. Til å ta vare på oss selv. Et nei til tid med ektefellen. Et nei til barna.

Det gjelder å passe på. Si ja! Du blir glad av det. Men si nei, også. Så holder du bedre på gleden.

God helg

Fest og feiring: Ja!

Denne sommeren har vi vært i tre brylluper. En eller annen gang i løpet av sommeren fortalte jeg det med et tonefall tilhøreren min oppfattet som et hjertesukk. Jeg mente det ikke sånn, men jeg skjønte at det ble oppfattet på den måten da tilbakemeldinga kom fort: ”Jammen, det er jo hyggelig når folk gifter seg, da…” Jeg var rask til å korrigere inntrykket; ”Ja visst, dette er en stor glede!” Og det har det vært. Tre forskjellige par, men alle tre med samme overgivelsen til hverandre og til den framtida de skal dele.

Første par ut er unge og nyutdanna. De har leid leilighet og skaffet seg jobb. De er vakre, håpefulle og dedikerte. Av de tre vi har feiret sammen med, er det nok de som i minst grad vet hva de går til, men de er allikevel betydelig bedre skodd enn de som pakker kofferten og noen eiendeler og flytter inn hos kjæresten etter kort tids dating. Dette brudeparet har forberedt seg. Vært sammen, men bodd hver for seg i to år. Blitt kjent, gjennomlevd noen årstider både i direkte og overført betydning. Planlagt både bryllupsfest og ekteskap så godt de kan.

Det er nemlig forskjell på det…

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt gemalen komme med følgende hjertesukk: ”Tenk om folk brukte like mye på å forberede ekteskapet sitt som du bruker på å forberede bryllupsfesten sin…” Vi har svake tradisjoner for den slags her i landet.

”Når skal jeg på kurs?” spurte han på sitt begrensede norsk, amerikaneren som hadde flyttet til sin norske kjæreste og planla å gifte seg med henne. Nå hadde han kommet innom på menighetskontoret der jeg også disponerte et kontor, med noen papirer knyttet til vielsen noen måneder seinere. ”Kurs?” kom det nølende fra den ansatte han hadde tatt kontakt med. ”Ja, eg skal jo gifta meg…” forklarte han.

IMG_0708I hans sammenheng var det selvsagt at skulle man inngå ekteskap, måtte man på ekteskapsforberedende kurs. For oss var det en helt ny tanke den gangen. Presten i menigheten hadde riktig nok nylig utvidet forberedelsene fra èn til to samtaler, men kurs? Det har gått en del år, og han jeg er gift med, som også fungerer som vigselsmann fra tid til annen, nekter å vie folk som ikke lover på tro og ære at de skal gå på samlivskurs innen ettårs bryllupsdag hvis de ikke gjorde det før de giftet seg. Det er jo et tankekors at vi må ha fiskekort for å fiske og førerkort for å kjøre bil her i landet, mens det er to store oppgaver man kan gå inn i uten en eneste liten sertifisering: Ekteskap og foreldreskap. Det er jo et eller annet som ikke stemmer?

De to andre parene vi fikk feire og heie på denne sommeren, har begge erfart at det krever sin mann – og sin kvinne – å få til samlivet. Det ene paret giftet seg med hverandre på sin egen bryllupsdag nå i juli. Seksten år etter at de ga løftene første gang og fire år etter at de gikk fra hverandre, fordi de ikke fikk til det de hadde lovt. De har gjort en imponerende reise, og få øyne var tørre da de, sammen med sine tre glade barn, danset ut av kirken etter å gitt hverandre nye løfter. Ikke like glatte i huden som den første gangen, men mye klokere og modnere – og med ei verktøykasse som er mye bedre utrustet enn den en gang var. Den veien de har gått og den jobben de har gjort, er imponerende. De er i seg selv vitnebyrd om håp – og om at kjærlighet ikke bare er følelser, men vilje og mot til å ta tak i eget liv og felles samliv.

Det tredje paret har også kjent på smerten i å mislykkes, måtte bryte opp og finne en vei videre. På den veien fant de hverandre, hun med to og han med ett barn som de begge elsker. Under vandringen har de styrket troen på det livslange samlivet og bestemt seg for at det ikke holder å bare bo sammen. Denne sommeren uttrykte de overgivelse mens de så hverandre dypt inn i øynene og delte sine personlige løfter til hverandre. Jeg tror på dem! Jeg tror på alle disse tre parene. Fordi de ved sine løfter og sin fest har fortalt oss andre det aller viktigste: Den jeg står her sammen med her i dag, er den viktigste i livet mitt.

Fra en side sett kunne det holdt om de sa det til hverandre. På en måte er det rett når mange som nøyer seg med å bo sammen uttrykker det slik:”Ingen andre har noe med vår kjærlighet. Dette er privat mellom oss…” På den annen side er det helt feil. Forskjellen ligger i at mange har hørt disse seks gi seg til hverandre. Samfunnet vet at de står først i hverandres liv fordi de med å inngå ekteskap også har ordnet det juridiske på en enkle og god måte. Ingen rundt dem trenger å lure på hvem som er deres nærmeste. Og sammen kan vi fungere som et nettverk som gjør det litt vanskeligere å bare pakke snippesken og gå den dagen det er fristende. Friheten til det, som mange ønsker, har de frivillig avstått fra. Og det er så dyrebart for dem at de har feiret det med heidundrende fester.

Og vi fikk være med. Sterkt.

Kalenderlivet…

Jeg vet ikke hvordan andre har det, men vi som er skolen, deler nok en selvfølgelig tanke om at vi snart begynner på et nytt år. For meg betyr det kalenderarbeid og planlegging.

Gemalen og jeg sparer en del krefter og frustrasjoner på at vi har tilgang på hverandres kalendere. Ingen av oss har ni-til-fire-jobb, og ikke befinner vi oss på samme plassen hele tiden heller. Takket være google, slipper jeg å skulle huske når Dag har jobbavtaler på en annen kant av landet, og han trenger ikke huske om jeg tilbringer arbeidsdagen i Råde eller i Oslo. Vi har verken nytte av eller lyst til å ha tilgang til alle jobbdetaljer, men legger inn et rammeverk der tidspunkt for når arbeidsdagen starter og er/bør være over, er tilgjengelig. I tillegg har vi en del felles oppdrag som skal planlegges og forberedes. Det ligger der, og de siste dagene har jeg brukt tid på å legge inn tid som jeg skal bruke til forberedelser. For meg er det en god oppladning til en hektisk skolestart og høstens mange oppgaver. Vi er selvsagt ikke alene om takknemligheten over gode systemer av denne typen, men vi tillater oss nå etter ferien å dele våre erfaringer for kanskje å bidra til at noen flere kan minke frustrasjonsnivået gjennom høsten.

Ting vi har forplikta oss på eller ønsker å være med på på fritida, legges også inn i kalenderen så fort tidspunktene er klare. I den grad det er mulig unngår vi å planlegge slike ting fra gang til gang. Skal barn hentes i barnehage eller følges til fritidsaktiviteter – med de dugnader og andre forpliktelser som følger med – er det enda en god grunn til å bruke kalender. Også fordi den gir oss signaler om når livet er fullt nok og det må settes grenser. For oss – som bare er to voksne – er det en viktig del av ”kalender-regimet”; Vi fyller ikke på uhemmet.

Sist, men ikke minst: Vi legger tidlig inn den ukentlige daten med hverandre som vi kaller ”vår kveld” (men som noen ganger er en frokost eller lunsj), samt en god rytme med frihelger og det vi de siste årene har kalt ”sabbat”, og som er 24 ukentlige arbeidsfrie timer.

Ikke alle har behov for samme type kalenderarbeid som oss, men jeg nevner det fordi dette er en ganske enkel handling – som tar litt tid i forkant av semesteret og som oppdateres og vedlikeholdes med jevnlige gjennomganger året igjennom. På denne måten får vi tid til jobb, tid sammen, tid til hvile og god oversikt over den tida som er til en slags fri disposisjon. Noen mener det ”virker så slitsomt” å strukturere hverdagen såpass som vi velger å gjøre. Vi erfarer at det sparer krefter og gir oss stor frihet.

IMG_0674Hverdagen er travel for de fleste, og mange detaljer skal huskes om man ikke har skrevet det ned. Å skrive ned avtaler og gjøremål er en del av min huske-teknikk. Jeg husker fordi jeg har lister og notater – og felles kalender med Dag. For meg er det viktig selv om jeg har et hode som funker slik at jeg kan kalle fram et ganske detaljert kalenderbilde ved behov. Gemalen er annerledes der. Han må gå gjennom kalenderen hver kveld for å ”huske” hva han skal dagen etter. (Andre detaljer som har glidd ut av husken min for lengst, er han imidlertid en racer på). Kalendersystemet der begge får opp den andres kalender er ypperlig for oss begge selv om vi funker forskjellig og jeg dras naturlig mor å planlegge framover mens dag fortrekker stor grad av fleksibilitet. Jeg blir tryggere av at ting er planlagt og han opplever at de fleksible rommene er mer oversiktlige når vi setter andre ting på sine avmerkede plasser.

De første årene vi var gift, brukte jeg en del unødvendig energi på å anklage han for ikke å følge med når avtaler gikk i surr for ham. Han ble fort ganske ydmyk på området og stilte spørsmål av denne typen; ”Æh… jeg vet at vi sikkert har snakka om det, men hva skal vi egentlig denne helga her?” Noen ganger lo jeg fordi jo, vi hadde snakket inngående om det og kanskje til og med både invitert gjester og snakket gjennom hva som skulle serveres. Mens jeg husket det og nesten telte ned mot en slags deadline, glemte han det til dagen var der. I andre tilfeller ble jeg skikkelig frustrert og ga ettertrykkelig uttrykk for det. Som den gangen vi skulle møtes i Oslo – vi bodde i Sarpsborg – og reise videre til venner to timers kjøring derfra. Han stilte uten bagasje og lurte på hvor vi skulle hen da jeg påpekte at nei, vi skal ikke ”sitte i bilen en knapp time” som han antydet da jeg var redd avgangen ble litt sen. ”Vi skal kjøre i over to timer og det er vel en fordel å komme fram før svarte natta og folk har lagt seg?” buldret jeg til han som der og da skjønte at han antagelig var henvist til å tilbringe helgen i dress og skjorte.

Det motsatte av konflikt er ikke fred, men kontakt. Kalenderen hjelper oss å holde kontakt med hverandre og hverandres verden. Det er konfliktdempende i vår relasjon. ”Han sier at han har sagt ifra om hvor han er hen, men jeg kan jo ikke gå rundt å huske på alt sånt,” sa ei vi snakket med for ikke så lenge siden. Det har hun jo rett i. Vår erfaring er at mange par bruker mye energi – som etter vårt skjønn kunne vært spart – fordi de informerer hverandre altfor dårlig i hverdagen og om planer som berører partneren. Vi antar at den andre har hørt, forstått, sett signaler eller ”må huske” fordi aktiviteter skjer i en fast rytme. Sånn er det ikke i praksis. Han har for eksempel gledet seg til en rolig hjemmekveld og forstår i det han kommer hjem at den planen ryker fordi syklubben til kona er på vei inn døra. Eller hun lurer på hvorfor han ikke dukker opp til middag og ringer – økende bekymret til en avslått mobil – til en mann som sitter i et styremøte han er overbevist om at hun vet at han er i siden det skjer fast hver fjerde uke rett etter jobben. I de fleste tilfeller har avtalene kanskje vært nevnt, ofte i forbifarten, men uten at vi har dobbeltsjekket at den andre virkelig har fått med seg beskjeden. Hvis begge bruker kalenderen aktivt, sparer vi både energi og bekymring, og hvis avtalen er at den ene har styremøte, syklubb eller hva det nå enn måtte være, hjemme, har den andre mulighet til å gjøre andre avtaler.

Husk at «det er i de gode tidene en lager systemer for de dårlige tidene». Og i de rolige tidene en lager systemer for den travle hverdagen. God høst!

 

 

 

 

Nyte det livet vi har…

IMG_0807.jpgJeg gjør meg med jevne mellomrom tanker om hva livsnytelse egentlig er. Denne gang fordi det falt noen ord fra en bekjent på en sommerfest. Han beskrev seg selv som livsnyter i det han nikket til sitt vinglass og med kroppsspråket – som på det tidspunktet funket bedre enn det verbale eller et en del glass – tydeliggjorde hva han mente med det. Mulig det er akkurat det de fleste mennesker forbinder med livsnytelse; vin, god mat og kanskje – i hvert fall på denne tiden av året – en ganske stor dose slaraffenliv?

La meg bare innrømme det; Det drikkes mer vin om sommeren enn resten av året hos oss, også. Allikevel: Begrensede mengder. Vi tenderer videre, som de fleste andre, til å beregne matmengden dårligere når vi står foran en grill enn når maten tilberedes midtvinters. Inntaket sommerstid kvalifiserer fort til å være en ingrediens i livsnytelsen. Vi nyter lange sommerkvelder med tid nok til å sitte lenge ved bordet. Uteliv med tykke bøker som inntas såpass raskt at man slipper å oppdatere seg selv på handlingen mellom hver leseøkt.

I vår del av verden der vinteren er lang og mørk og i hvert fall frister meg mer til inneliv enn til uteliv, er sommeren en viktig leverandør av det jeg tærer på vinterstid. Jeg nyter nok livet mer på denne tiden av året, men har de siste årene gitt meg selv i stadig mer bevisst oppdrag å finne livsnytelsen gjennom høst og vinter, også. Det er allikevel enklere sommerstid. Fordi jeg er mye ute – og fordi jeg lettere stopper opp og… nyter. Livsnytelse er altså så mye mer enn vin, mat, solseng og bassengkant. Livsnytelse er litt for kaldt badevann og valget om å dvele ved prikkingen i kroppen. Det er å spise sakte og forsøke å identifisere krydderet kokken brukte eller de forskjellige smakene i en salat. Følge utviklingen i veksthuset og kassa med squashplanter. Plukke villblomster og lure på når markjordbærene egentlig blir modne dette året.

En av mine venninner har blitt alvorlig syk denne sommeren. Det er en tøff runde – og hun tar det med beundringsverdig tapperhet. Sammen med mange andre runder som livet har bydd på, gjør det meg så inderlig oppmerksom på livets sårbarhet – og viktigheten av å ikke bare søke livsnytelsen, men nyte det livet vi har. Øyeblikkene og menneskene rundt oss. Nuet. Ikke leve i drømmende og alt som skal bli en gang, men favne prosessene og det som skjer her og nå. Prioritere rått, men ikke bare det som handler om jobb, karriere og vår materielle velstand.

Jeg er åpen for at det er et alderdomstegn, men jeg tar meg selv i å tenke stadig oftere at det som ville stresset meg tidligere, ikke gjør det lenger. For få år siden tror jeg at jeg ville brukt vesentlig mer energi på å ergre meg for eksempel over livets iboende sendrektighet enn jeg gjør nå. Om ting tar litt tid, gjør det jo ikke så mye. Vi må leve underveis. Stoppe opp. Drikke kaffe, se hverandre inn i øynene og spørre hverandre med lyttende ører: Hva ønsker du å sitte igjen med når denne sommeren er over? Jeg spurte gemalen om det her om kvelden. Det var mildt og lyst og han hadde pakket sammen sitt nå ”evige” byggeprosjekt rundt bakerovnen han har drømt om så lenge. Svaret var omtrent som forventet; Ingen heidundrende fest eller rekke av vinglass. Bare ”mange sånne lyse og gode kvelder som denne da vi sitter her og småprater…” I min verden er det skikkelig livsnytelse.

 

 

 

 

Tydelig eller «snill» 2.

”Du må være klar over at mange mennesker blir veldig utrygge i møte med tydelighet”, sa han – veilederen – som skulle forsøke å forklare meg hvorfor ”noen” – «som ville være anonyme” – synes ”noe” – som ikke kunne konkretiseres av hensyn til de ikke navngitte – var vanskelig i forhold til meg. ”Og du kan jo være ganske tydelig, Tonje…”, fortsatte han, som om jeg ikke visste det. Det stemmer at jeg synes det er greit at folk vet hvor de har meg. Jeg har et bevisst ønske om å leve ærlig. Det betyr at jeg mener det jeg sier, men ikke sier alt jeg mener. Heldigvis var jeg der og da – da denne speilingen fant sted – klar nok i hodet til å kunne respondere noenlunde vettugt: ”Vet du hva som gjør meg, utrygg?” spurte jeg. Jeg fortsatte før han fikk sagt noe: ”Utydelighet. Når jeg ikke aner om folk mener det de sier. Og ikke tør å står for det de faktisk sier. Da blir jeg utrygg”.

Dialogen – eller hva jeg skal kalle det – ovenfor er en reell situasjon som ligger noen år tilbake i tid. Jeg tror den formidler en ofte opplest og vedtatt holdning: Tydelighet skaper usikkerhet. At det kan være motsatt, tenker man mindre på. Men jeg tror det er flere enn meg som – når vi tenker etter – blir usikre av utydelighet. Strekker vi tanken enda lenger, kan det hende vi konkluderer med at vi faktisk ikke ønsker utydelighet. Selv om tydelighet der og ta da sårer eller skape ubehag.

IMG_1524Jeg er så privilegert at jeg har fått bruke mye tid gjennom livet til å samtale med unge mennesker i den kanskje mest krevede perioden av livet – da mange store avgjørelser skal tas. Hva man skal bli, hvor man skal slå seg ned – og hvem man skal satse på å bli gammel sammen med. Det siste er – selvsagt – en stor greie og skal testes ut over tid. Noen ganger varer det ikke lenge før man skjønner at forholdet var en bommert. Ikke få har sittet med en tekopp i henda hjemme hos meg og lurt på hvordan de skal gjøre det slutt med en kjæreste de ikke har hatt så lenge, men som de allerede vet at de ikke ønsker å dele framtida med.

Jeg er glad for at de tenker over hvordan de skal avslutte et forhold. I vår tid er for mange som gjør det kort og brutalt på snapchat, så erkjennelsen av at man står i fare for å såre den andre, tyder på god empatisk evne. ”Er det slik at du egentlig bestemt deg for at du ikke ønsker å fortsette forholdet?” spør jeg gjerne når praten har gått litt fram og tilbake. Hvis svaret er ja, fortsetter jeg med å spørre hva det er som hindrer han, eller helst henne, i å si ifra om akkurat det. Svaret er alltid at de ikke ønsker å såre vedkommende. ”Hva tror du oppleves mest sårende,” spør jeg da: ”Om du gjør det slutt nå, eller en gang i framtida?”

Det er umulig å gå gjennom livet uten å såre noen. Eller mer korrekt: Uten at noen opplever seg såret. Sann informasjon gitt med så mye omtanke som mulig, kan virke sårende, men mitt og ditt ansvar er å ” være sannheten tro i kjærlighet”, som bibelen sier det. Vi kan bare ta ansvar for vår side av saken – og så må den andre ta ansvar for sin reaksjon.

Drømmen om alltid å oppfattes som snill, er vrien. Ikke minst fordi ”snillhet” ikke alltid vil være en ærlig handling – og fordi den samme snillheten kan være ganske sårende for en selv. Vi står i de valgsituasjonene med ujevne mellomrom; skal jeg være ”snill” mot omgivelsene på bekostning av hva som er bra for meg selv? Men er det ikke bra å ikke være egoistisk, tenker mange og møter en indre motstand mot å ta hensyn til det de selv egentlig ønsker og trenger. En handling – en prioritering eller en grensesetting – som tar hensyn til en selv, er ikke alltid egoistisk. Egoisme handler om å mele sin egen kake i enhver situasjon. Det skal vi vokte oss for. Men vi skal ta vare på oss selv – og det kan kreve en ærlig ytring eller en tydelig melding til omgivelsene. Vi må rett og slett si hva vi mener.

Mange av oss lever i kulturer som preges av at mennesker ikke sier hva de mener. Min erfaring er at når man har holdt på med det lenge nok, slutter man å tro det man hører. Sånt forvirrer meg og gjør meg usikker…

Kan jeg stole på at ditt ja er et ja og ditt nei er et nei? Hvordan skal jeg tørre å spørre om det passer f.eks at vi kommer innom i løpet av sommeren, om jeg ikke kan være trygg på at du sier nei dersom det blir vanskelig? Kan jeg stole på at dere ikke ser på hverandre etter at vi har dratt videre og gir uttrykk for at dette skulle dere skulle egentlig sagt nei. Fordi dere trengte alenetid, var slitne eller hadde andre planer som dere ofret med tungt hjerte for vår del. Men dere vil jo så gjerne være snille… Selv sier vi noen ganger nei når folk for spør om de kan komme innom på hytta hos oss. Det skjer alltid med en viss usikkerhet på om vi har god nok grunn, og om hvordan det vil bli oppfattet. Vi er ikke annerledes, vi heller. Allikvel; vi skal ta vare på oss selv – og ha gode relasjoner til andre. Derfor har vi bestemt oss: Mennesker rundt oss skal kunne være trygge på hvor de har oss. Så langt det står til oss. Vi tror det er en klok beslutning…