Fordi vi lekker…

Vi helgen skal vi ha sørvis på samlivet.

Vårt.

Det gleder vi oss til. Det er nemlig sånn at hver gang vi underviser et eller annet tema knyttet til samliv, opplever vi at det gjør noe med vår egen relasjon. Vi føler oss heldige. Fordi vi ofte får lov til å ha fokus på tematikk som berøer forholdet oss i mellom; hjelper oss å fokusere på det som er viktig, minner oss på hvor grunnleggende der er å bli stadig bedre kjent med hverandre, fordyper kjærligheten og respekten for hverandre…

I dag har vi altså pakket bilen og er på vei til Kristiansand. Vi gleder oss. Fordi vi skal få møte mange par som har satt av kvelden og morgendagen til å delta på kurs. Og fordi vi vet at vi vil være takknemlig for det vi selv får utav det. Til tross for at vi egentlig vet; Dette kan vi! Og: Dette lever vi!

Men vi lekker. Vi lekker kunnskap og kompetanse.

IMG_4540.jpgVi går i baret. Vi gjør feila. Vi er helt alminnelige mennesker og ikke superparet som kan kurse alle fordi vi lykkes på alle punkt.

Fordi vi trenger disse jevnlige repitisjonene, forundrer det oss igjen og igjen at mange par ser ut til å tenke at de kan ”pensum”.
Når vi foreslår et samlivskurs, er noen raske til å forklare at «det har vi vært på…»
”Joda,vi var på et kurs en gang…” sier noen.
Eller …” da vi var nygifte”, som om de den gangen fikk et sertifikat som varer livet ut. Som ikke trenger fornyes.
Etter hvert har det gått seg til, liksom. Man har funnet sin form.

Da vi skrev boka vår, spurte vi våre rådgivere, to erfarne samlivs-terapeuter om vi skulle markedsføre den som en bok for nyetablerte eller unge par? De avviste tanken tvert. ”Mønstre gjentar seg,” sa de. ”Derfor er boka deres en bok for alle slags par!” Og slik ble det. For alle slags par – og for alle faser av livet. I etterkant har vi forstått at det var riktig. Responsen både på boka og kursene våre har avslørt det; Matnyttig, gjenkjennelig, relevant og lærerikt, sier både nygifte par og de som har vært gift i førti år. Sånt bli man jo glad av…

Det er to ting man kan vite når man går inn i et forhold. ”What you see is what you get” – og mennesker forandrer seg. Det første betyr at alle planer om å endre partneren – noe ikke minst kvinner ser ut til å tenke at de skal få til –  bør skrinlegges så for som mulig. Det andre bør hjelpe oss til å akseptere at den forandringen som skjer fort kan gå andre veier enn de du og jeg ønsker. Samliv er med andre ord et risikoprosjekt.

Nettopp fordi livet går i faser og endring skjer, er viljen til å gå på besøk i partnerens liv og jevnlig sørvis på samlivet grunnleggende for å få et varig samliv som ikke bare holder stand, men som fordypes på en god måte.

Derfor gleder vi oss hver gang vi er i kontakt med en menighet eller annen sammenheng som sier at de vil legge opp til et program der samliv settes i fokus. Enten ved at de ønsker at vi skal komme 1-2 ganger i året en tid framover, eller ved å hente inn forskjellige krefter som kan belyse tematikk som handler om familieliv og ekteskap.

Derfor tenker vi at det er en slags vinn-vinn når vi setter kursen sørover. Og derfor oppmuntrer vi par til å gå jevnlig på samlivskurs – også kurs som tar opp temaer dere mener å huske fra i fjor eller forfjor. Når utsatte dere dere for sørvis på samlivet, forresten?

Reklamer

Don’t look to people…

For mange år siden leste jeg en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg. Èn setning derfra har jeg båret med meg siden –  nesten som en slags veiviser i eget liv. Den lyder slik: ”Don’t look to people for what only God can give…” Nå kan det hende du ikke deler mitt livssyn og derfor synes det God-perspektivet blir litt voldsomt. Men bli med litt til. Kan du i det minste være enig i at vi ikke kan se hen til andre mennesker for å få dekket alle behov her i livet?

Den gangen denne setningen brant seg fast hos meg, var jeg singel. Ganske fornøyd som singel, også. Mest når jeg reflekterte over den tiden som hadde gått. Da jeg fylte 30 – wow, det er lenge siden – husker jeg at jeg så bakover på de ti siste årene som hadde ført opp til det. Jeg var tilfreds. Jeg hadde hatt en meningsfylt jobb over noen år, og nå satt jeg på skolebenken igjen. Jeg bodde bra og hadde gode venner. Perioden hadde på ingen måte vært friksjonsfri, men jeg syntes livet var godt. Jeg fylte leiligheten jeg bodde i med damer og steg inn i trettiårene med mye håp og glede. Men jeg husker også at jeg – det tilfredstillende bakoverblikket til tross – så framover og tenkte at jeg ikke hadde lyst til å leve alene ved neste milepæl, 40-årsdagen min. Jeg ville gjerne dele hverdag og fest, smerte og glede, utfordringer og slaraffenliv med en annen.

IMG_2254 2

 

Det betyr mye for meg at det sitter noen på andre siden av bordet med jevne mellomrom, men ansvaret for livet mitt, er mitt…

 

Ønsket til tross, tror jeg ikke jeg tenkte at en partner skulle gjøre meg helere. Jeg tror at jeg vet at jeg ikke tenkte sånn fordi jeg møtte en del andre single på den tiden som var betydelig tydeligere enn meg; de følte seg ikke hele fordi de ikke var i en par-relasjon. Jeg skjønner tanken, men jeg tror altså at det er ikke bare er krevende for den som blir objekt for lengselen; Det er farlig for en selv om andre mennesker – primært en partner – får ansvar for at jeg skal være tilfreds med livet. Ansvar for at mine behov blir tatt vare på.

Joda, vi klarer oss godt selv i vår tid. Materielt, ikke minst. Den gjensidige avhengigheten i en par-relasjon var et helt annerledes om vi går et par generasjoner tilbake i tid. Hun var ofte avhengig av ham for en inntekt, og han var avhengig av henne for å skape et hjem og ta hovedansvaret for å oppdra barn. I vår tid må det et annet type ”lim” til for å holde oss sammen. Men ingrediensene i det limet må heller ikke bestå i at mine mentale og åndelige – om vi vil inkludere dem – behov ikke dekkes om ikke du som min ektefelle gjør det. Det er noe sant i at man er ”sin egen lykkes smed”.

Jeg kjenner meg veldig avhengig av han jeg er gift med. Vi er nøye med å fortelle hverandre hva vi opplever at den andre tilfører livet vårt – sammen og hver for oss. Vi har gjort det til en vane å takke hverandre for gode bidrag. Jeg er også takknemlig for gode venner. De bidrar helt klart til at jeg er et fornøyd menneske. Jeg er som folk flest; Når spørsmålet om hva som gjør meg lykkelig kommer opp, er relasjoner et viktig element.

Allikevel opplever jeg det presserende viktig å sjekke status fra tid til annen: Er jeg hjemme i eget liv? Henter jeg elementer til tilfredsstillelse i brønner jeg graver selv – gjerne inspirert av Dag og andre som står meg nær ? Og – fordi Gud og hans bidrag for et godt liv er så grunnleggende hos meg og oss; Skjønner jeg at den dypeste tilfredsstillelsen i mitt liv faktisk er knyttet til at jeg er fokusert på å holde relasjonen til ham levende?

Sjekk gjerne lykkenivået ditt i løpet av helga, du også. Og pass på at du ikke gir de som står deg nær for mye ansvar for din tilfredsstillelse.

 

Finn idealisten!

De siste femten årene har statistikkene fortalt oss at i Norge er idealister jevnt over lykkeligere enn materialister. Det skal enda til være bevist at idealister flest er fornøyd med lønna de får – uansett nivå – mens det er motsatt for materialisten. Han eller hun er gjennomgående misfornøyd og synes de – uansett lønnnivå – tjener for lite. P4s ”Midt i trafikken” – som jeg hører på i bilen hjem fra jobb – har flere ganger hatt uhøytidelige undersøkelser som forteller at de fleste – sju av ti – er misfornøyd med det de tjener. Det sier meg altså to ting; Det finnes flest materialister i blant oss – og mange opplever seg ikke lykkelige… Det er trist, tenker jeg.

Statistikker kan brukes på mange måter. Jeg synes lykkeforskning er interessant – og tror det er mye sant i at idealister – de som brenner for noe utenfor seg selv og sin nærmeste familie, og som bruker tid, penger og andre ressurser på noe de ikke får lønn for å gjøre – er mer fornøyd enn mennesker som har seg selv, sine  nærmeste, egne ting og karriere i fokus hele tiden. Det vil si; idealister er lykkeligst så lenge de ikke brenner sitt lys i begge ender, viser også forskningen. Hvis de sliter seg ut og bruker alle sine krefter på det engasjementet de har for viktige saker, forsvinner lykkefølelsen. Hvis de klarer å ta vare på seg selv uten å leve bare for seg selv, er tilfredsstillelsen størst. Det handler altså enda en gang om balanse…

Vi har også lært – og sett i mange tilfeller – at dette berører par-relasjonene våre. Par som har gode prosjekter å brenne for sammen, har det bedre enn par som bruker alt av tid, penger og ressurser innad i familien – eller som bruker alle sine krefter, tid og ressurser på hver sine adskilte saker og prosjekter. I det siste tilfellet mister man nemlig kontakten med hverandre, i tillegg til at den andre parten ofte kan føle at engasjementet går på bekostning av familielivet. Sånt sliter.

Opplevelser hver for seg, tror vi imidlertid er et gode.

koffertDenne helga blir sånn for oss. Jeg er på vei for å besøke venner en times togtur fra Oslo, og i morgen skal jeg være med på fagseminar jeg gleder meg til. Det blir tid til prat og opplevelser uten gemalen. Han skal jobbe halve helga, og så drar han på hytta for å hvile ut og pusle med sitt der.

Jeg tror det vil gjøre oss begge godt – og jeg vet av erfaring at vi vil ha ting å snakke om når vi møtes. Fordi vi er interessert i det den andre henter av impulser og gjerne går ”på besøk i” hverandres liv. Ikke det at vi pumper hverandre for informasjon, men vi vil gjerne lytte til hva den andre har hentet ut av helgen av refleksjon og opplevelser. Det siste er viktig for at tiden hver for oss skal oppleves meningsfull for relasjonen oss imellom. Vi jobber tross alt såpass mye på hver vår arena at vi ikke akkurat tråkker oppi hverandre i hverdagen. Dessuten sørger vi for at vi har tid sammen – hver uke – som er bare vår. Poenget er altså dette:

Tid på hver vår kant, med venner eller med frivillige oppgaver, er et gode så lenge det ikke kommer i ubalanse med det vi trenger av tid sammen som par og familie. Gutteturer og jentehelger på den ene siden og frivillige oppgaver hver for oss som tjener samfunnet vi er en del av, tror vi det er lurt å unne hverandre og heie på.

Dessuten: Har dere funnet et felles prosjekt dere bruker tid og krefter på, er det kanskje ikke det dere skal droppe ut av om forholdet har en nedtur. Hvis vi vil bli lykkeligere sammen, er det ikke nødvendigvis en løsning å rydde tid til flere kjærlighetsweekender og dyre Valentines-middager. ”Det motsatte av konflikt, er ikke fred, men kontakt”, er en av gemalens paroler. Kontakt oppnår vi ved å gå på besøk i hverandres liv. Spørre hva som foregår der – og dele gleder og sorger fra alene-erfaringer og fellesprosjektet. Og så liste oss inn på hverandre for å dele bekymringer og mismot. Som et resultat av slike samtaler, kan det hende hverdagen må justeres og timeplanen legges noe om. Samtidig som vi må passe oss slik at vi ikke ramler i materialisme-grøfta der tingene og egoismen får råde grunnen alene. Jeg tillater meg nemlig å tro at det bor en idealist i de fleste av oss. Og han eller hun må vi finne…

Velg med omhu…

”Jeg velger mine veiledere med omhu,” svarte en av våre gode venner da vi spurte hva det var som gjorde at hun klarte seg så bra som hun gjorde – tross alt. ”Alt” i denne forbindelse var summen av stort press i familielivet og en rimelig hektisk hverdag. Mye spant rundt ønsket om og viljen til at barna skulle ha det bra selv om pappa var syk. På det tidspunktet var han svært deprimert. Omsorgen for ham blant venner og familie var stor, samtidig som ingen av oss var i tvil om at belastningen var svært tung for henne som var kona hans. Jeg tror ordlyden i spørsmålet vårt den gangen var omtrent som så; ”Hvordan klarer du å stå i det?”

”Jeg velger mine veiledere med omhu,” sa hun altså – og la til; ”Jeg velger å snakke med dem som støtter oss i situasjonen og ikke de som mener at jeg bør gå…”

Hun visste vel at den andre typen fantes rundt dem; De som ymtet frampå med at det hadde vært veldig forståelig om hun fokusert bare på seg selv om barna. Fristelsen kom kanskje sigende inn over henne fra tid til annen, også? Derfor unnlot hun å bruke mye tid med de som kunne gjøre den uimotståelig. ”Jeg velger mine veiledere med omhu…”

”Dessuten sa jeg en gang ja til de gode og de onde dagene. Og jeg tenker at dette er de onde ” utdypet hun. Kort og greit. Og så utfordrende. For det er fristende å slippe taket innimellom. Når man av ulike grunner opplever seg – eller reelt sett er – alene om å få hverdagen til å henge sammen, er det ikke underlig om det kjennes som ”too much.”

Vi lever i en tid da det er relativt enkelt å få støtte til å bryte opp fra et utfordrende samliv. De fleste av oss har antagelige en eller flere velvillige sjeler i bekjentskapskretsen som vil heie nesten uansett hva vi foretar oss. Oppmuntringene til å ”tenke på deg selv” er greit tilgjengelig i et samfunn der individet er blitt det naturlige sentrum. Absolutter finnes nesten ikke lenger, og normene viskes ut; hvem har egentlig rett til å bry seg dersom du opplever at noe er rett for deg?

IMG_1050På den annen side er de færreste av oss modige nok til å stille ransakende spørsmål – de som fort kan oppleves som ubehagelige. Det er mange ganger lettere å trekke seg unna par som åpenbart sliter, enn det er å spørre hva som egentlig skjer. For det er lurt å stille spørsmål – og lytte – i første omgang. Gjerne få begges historie på bordet og tilby seg å bidra i en vanskelig hverdag. Om noe kan være til hjelp. Og så kanskje utfordre det en opplever som lite konstruktive valg og strategier i en tuvlete tid. Være en ”veileder” som er verdt å velge…

Noen ganger er et brudd uunngåelig. Til og med klokt. Det finnes utvilsomt tilfeller der det har vært mye mer skadelig for familien å holde sammen enn å bryte opp. Allikevel tror vil flere par kunne fått hjelp og en ny start om de ”valgte sine veiledere med omhu.” Og om vi i større grad våget å spørre gode venner om hvordan de egentlig har det i samlivet – også når ting virker tilforlatelig på overflaten.

Om lederskap og ekteskap…

Det dukket opp et seks år gammelt minne på min facebookside her om dagen. Jeg siterte Michelle Obama som sa følgende om sin mann; «å være president forandrer ikke hvem du er. De avslører hvem du er…» Den gang supplerte jeg uttalelsen med følgende kommentar: «Det bør vel kunne sies generelt om lederskap. Å være leder forandrer ikke hvem du er. Det avslører hvem du er…»

De siste dagene har jeg tenkt at det samme gjelder i parrelasjonen. Å være noens ektefelle eller samboer forandrer heller ikke hvem du er. Det avslører derimot ganske mye. Hvis det som avsløres er helstøpt karakter, kommer det riktig nok til å forandre deg slik at du blir en bedre versjon av deg selv – tilpasset det livet du lever sammen med han eller hun du ønsker et livslangt samliv med.

På den annen side; Er vi i forelskelsesfasen, avsløres ikke vårt sanne jeg i første omgang – uansett. En forelskelse forandrer mange. I hvert fall for en periode. Ikke bare forvrenges bildet av den man er forelsket og blir særdeles rosa og glitrende. En umiddelbar interesse for den utvalgtes hobbyer tenderer også til å åpenbare seg; antishopperen tåler timevis på et kjøpesenter uten å mukke, og han eller hun som ikke hadde sansen for lagidrett, finner plutselig interesse for både ishockey og fotball – om det er det partneren foretrekker. Svært få av disse endringene varer ved. Selvsagt kan vi få nye interesser som voksne, og vi modnes forhåpentligvis slik at noen ungdomsnykker blir borte, men forelskelsens roserøde sky lander på et eller annet tidspunkt. Heldigvis. Det er jo en slags psykose som ingen av oss tåler i lengden.

0013

Bare jeg får nyte min morgenkaffe i fred…

Og da kommer hverdagen.

Bildet endres. Noen ganger til det diamentralt motsatte. Prinsessen blir en heks, og prinsen viser seg å være en frosk allikevel. I mer moderat form; De sterke meningene en kanskje opplever som et positivt trekk hos partneren, kan – nesten over natta – skifte karakter å oppleves som stahet. For eksempel.

Bildet beveger seg mot å bli sannere. Mindre flatterende, kanskje, men dypt menneskelig. Vi kan møtes som mennesker med svake og sterke sider, modne og umodne områder. Med det utgangspunktet kan vi velge livet sammen. Da starter den egentlige, livslange prosessen det er å blir kjent med hverandre og gå i seg selv for å strekke seg der en kan det og be om nåde der det av ulike grunner er vanskelig.

Det er en opplest og vedtatt sannhet i vårt hjem – og blant gode venner – at gemalen ikke er spesielt glad i morgener. Han er trøtt, har ”inntaksstopp” og framstår som relativt humørløs. På den annen side vet ”alle” at jeg er morgenfugl, og som en bonus for meg, betyr det at de fleste også tror at jeg er blid. Jeg trodde det selv også, helt til min kjære opplyste meg; ”Du er faktisk ikke blid om morgenen. Du har bare fått være i fred…”

Han har et poeng. Ekteskapet med Dag avslører hvem jeg er. En våken morgenfugl som ikke bør forstyrres i vesentlig grad ved starten av dagen. Til og med ganske sur innimellom. Har i hvert fall kort lunte. Det hjelper så smått etter den første kaffekoppen.

For oss har det vært til god hjelp å bli kjent med egne og hverandres preferanser  – og å våge ærlighet i møte med egen tilkortkommenhet. Vi er ufullkomne mennesker begge to – og det er greit å ha sluttet fred med at ikke bare min ektefelle, men også jeg selv, er det.

Tilbake til utgangspunktet om lederskap: En av de viktigste egenskapene ved en god leder, slik jeg ser det, er evnen til å sette andre først og selv gå foran med et eksempel som er verdt å følge. Omtrent det samme som jeg kjenner meg utfordret til i samlivet med han jeg lever sammen med…

Det vanskeligste temaet…?

Med jevne mellomrom de siste femten årene har vi nytt noen sommerdager i Mollösund – ytterst på den svenske øya Orust. Et fascinerende og sjarmerende lite sentrum som vi må innom hver gang selv om vi holder hus hos venner et par kilometer utenfor turistgryta. Stedet har ikke alltid vært så idyllisk som vi opplever det i dag. Gjennom nesten fem hundre år har fastboende – drøye ni hundre på det meste – kjempet med og mot naturkreftene. Fram til syttitallet hadde den lille byen status som et av Sveriges største knutepunkt for sildefisket. Gjennom flere hundre år har beinhardt slit sørget for mat på bordet – og sviktet silda, slik den gjorde perioder, var det fattigdommen som rådde.

I dag har stedet i overkant av to hundre fastboende – et antall som tidobles i sommersesongen. For feriegjestene er det is på brygga, imponerende fritidsbåter, solbrune kropper og bobiler som åler seg fram tett inntil glassverandaene, som gjelder. Lite som forteller om tidligere tiders slit og kav…

tenkpaadødenVed inngangen til kirkegården står det imidlertid en port som vi merket oss første gangen vi ruslet gjennom gatene. ”Tänk på döden” står det med enkle sorte bokstaver på godt vedlikeholdt hvit mur. Det er ikke vanskelig å forstå logikken. Her har havet både gitt og tatt, tenker jeg. Her har fiskebåter kommet fullastede inn til jubel – og her har noen speidet etter menn, fedre og sønner som aldri kom tilbake.

”Tänk på döden”. ”Memento mori” på latin. Husk på at du er dødelig…

Denne våren og sommeren har vi blitt ettertrykkelig minnet på det siste. To gode venner døde brått i våres. Sprudlende liv og alminnelig hverdag ble til død på sekunder – og tilbake sitter de nærmeste med sjokk og fortvilelse. Om få dager skal vi enda en gang stå ved ei kiste. En hyttenabo vi har satt stor pris på og fikk bli bedre kjent med den siste tiden, skal bisettes etter at sykdom tappet ham for liv gjennom krevende sommermåneder. Altfor ung. Jo, vi blir ettertrykkelig minnet på at vi er dødelige – og vi sørger.

Professor Ingvar Wilhelmsen – som mange kjenner som foredragsholder og leder av landets eneste hypokonderklinikk – forteller at et av de første spørsmålene han stiller sine klienter – er dette: «Er du villig til å være dødelig?». Det sitter langt inne for de fleste av oss, også vi uten hypokondertendenser, å svare ja. Livet er det eneste vi kjenner. Vi blir engstelige i møte med tanken på det ukjente samtidig som alt i oss vil holde fast på det vi – i all sin ufullkommenhet – har.

Selv heier jeg uskjemmet på livet. Velger et positivt fokus og anser hver dag som en gave. I min verden står det ikke i motsetning til jevnlig å minne meg selv på at livet er skjørt og sårbart. Jeg tror det er klokt å fordele vekten på begge sporene.

”Om jeg visste at verden gikk under i morgen, ville jeg likevel gå ut i min hage og plante et tre i dag”, skal Martin Luther ha sagt. Jeg tenker at det er en klok holdning og et vist fokus. Vi må drømme og planlegge for en lang framtid – samtidig som vi holder fast for oss selv at vi ikke må utsette det vi kjenner er viktig. Selv prøver vi ofte å stoppe opp og reflektere omkring hva og hvem som skal prioriteres. Relasjoner, tid til mennesker, forenkling av det som krever mye vedlikehold. Prosesser og ikke bare resultater.

Som en del av dette; «Tenk på døden» … og snakk om den. Det er ikke alle samtaletemaer vi favner med like stor glede i parrelasjonen – eller i møte med de vi definerer som våre nærmeste, om vi lever alene. Dette er ett slikt tema. Allikevel bør de tas av alle som tenker at «vi vil bli gamle sammen» eller ønsker å mene noe om de sporene vi setter etter oss.

FOMO?

En av mine medstudenter fra mange år tilbake var fryktelig redd for å gå glipp av noe. Dette var før mobiltelefonen, sms-en og snapchats tid. Ja, det er så lenge siden at det faktisk var ren luksus om man hadde tilgang til fasttelefon på studenthybelen. Det var med andre ord en relativt heftig jobb å få med seg alt. Strategien var å tilbringe mer tid i kantina og foran oppslagstavla enn på lesesalen. Det kortet veien til enhver stor og liten happening og nyhet. Min medstudent hadde så langt jeg oppfattet, full oversikt – og et hektisk liv. Selv gikk jeg glipp av det meste, vil jeg tro. Det levde jeg greit med – men jeg forlot allikevel studiestedet med et knippe nyttige livserfaringer, noen vennskap som skulle vise seg å bli livslange og et par vel gjennomførte eksamener som har kommet godt med.

IMG_0526

En kan fort bli redd for å gå glipp av noe i mylderet av flotte eventer. (Denne festen gikk vi ikke glipp av…) 

Tidligere en gang skrev jeg på bloggen at jeg har ”sluttet fred med at man ikke kan få med seg alt her i livet.” Jeg vet ikke om den freden ble sluttet allerede den gangen jeg forstod at min medstudent brukte mye tid og krefter på å få med seg ”alt”… eller i hvert fall mye mer enn meg. På det tidspunkt var det kanskje bare en sår erkjennelse? Med årene har den blitt viktig og verdifull. Først de seinere årene har jeg forstått at den fredsslutningen er en motkraft til noe mange lider av i vår tid, og som til og med har fått plass i ordboken som eget begrep: FOMO – ”Fear Of Missing Out”.

Selv om fenomenet utvilsomt er betydelig eldre enn de fem årene siden FOMO ble et allment godkjent – om ikke kjent – begrep, trenger en ikke være forsker for å anta at den tilgangen på nyheter – bredt tenkt – som sosiale medier og alle tekniske duppeditter har åpnet opp for de seinere årene, øker problemet. Å skulle få med seg alt er blitt en slags folkesykdom. Barn får velge fritt og være med så mange fritidsaktiviteter de lyster, og tenåringer går i fistel om nett-tilgangen er dårlig og ofrer nattesøvnen for plingelyder som varsler at noe deles som de må få med seg. Voksne kjører løpet på og utenfor mobiltelefonen for å henge med – i og utenfor jobbsonen.

Som ung student visste jeg egentlig lite om hva jeg egentlig gikk glipp av fordi så mye informasjon gikk meg hus forbi. Nå inviteres jeg daglig til interessante eventer som jeg fort kan tenke at jeg gjerne skulle hatt tid til, men som ofte kolliderer med andre ting – eller ville gjort ukene mine fullere enn jeg har bestemt meg for at jeg ønsker om jeg trykket på ”skal” – og gikk.

Fulle kalendere er nå en ting. FOMO berører en utfordring som fort blir større enn slitenhet på grunn av for høyt aktivitetsnivå. FOMO peker på noe som kan være årsaken til stresset; frykten for å falle utenfor. Frykten for ikke å bli sett på de rette stedene, frykten for ikke å være oppdatert på de siste trendene, fryktet for å bli glemt av omgivelsene om en ikke er til stede der en bør, er forståelig nok angst til å bli kortpusta av. Noen ganger lurer jeg på i hvilken grad den angsten hadde ridd mitt eget liv om jeg hadde være femten, tjue eller tretti år i dag? Jeg skal være forsiktig med å si at jeg hadde gått en en annen vei, men erfaringen fra studenttida sier meg at jeg kanskje aldri har hengt helt med?

Uansett: Det kan være lurt med en aldri så liten rydding og refokusering for noen og enhver med jevne mellomrom: Hvis det aner meg at jeg er rammet av FOMO, kan følgende enkle spørsmål for egen refleksjon eller i samtale med en god venn, ektefellen eller en veileder, være skummelt, men klokt å stille; Hva er det egentlig jeg er redd for når jeg kjenner på frykten for å gå glipp av noe, eller falle utenfor?

Dernest – som en positiv motkraft: Hvilke mennesker og nettverk er viktige for meg ( eller for oss som par)? Hvorfor er akkurat disse viktige?  Når tankene har kretset litt rundt de spørsmålene, er det i hvert fall enklere for meg å trykke «ignorer» på en invitasjon…