Nyte det livet vi har…

IMG_0807.jpgJeg gjør meg med jevne mellomrom tanker om hva livsnytelse egentlig er. Denne gang fordi det falt noen ord fra en bekjent på en sommerfest. Han beskrev seg selv som livsnyter i det han nikket til sitt vinglass og med kroppsspråket – som på det tidspunktet funket bedre enn det verbale eller et en del glass – tydeliggjorde hva han mente med det. Mulig det er akkurat det de fleste mennesker forbinder med livsnytelse; vin, god mat og kanskje – i hvert fall på denne tiden av året – en ganske stor dose slaraffenliv?

La meg bare innrømme det; Det drikkes mer vin om sommeren enn resten av året hos oss, også. Allikevel: Begrensede mengder. Vi tenderer videre, som de fleste andre, til å beregne matmengden dårligere når vi står foran en grill enn når maten tilberedes midtvinters. Inntaket sommerstid kvalifiserer fort til å være en ingrediens i livsnytelsen. Vi nyter lange sommerkvelder med tid nok til å sitte lenge ved bordet. Uteliv med tykke bøker som inntas såpass raskt at man slipper å oppdatere seg selv på handlingen mellom hver leseøkt.

I vår del av verden der vinteren er lang og mørk og i hvert fall frister meg mer til inneliv enn til uteliv, er sommeren en viktig leverandør av det jeg tærer på vinterstid. Jeg nyter nok livet mer på denne tiden av året, men har de siste årene gitt meg selv i stadig mer bevisst oppdrag å finne livsnytelsen gjennom høst og vinter, også. Det er allikevel enklere sommerstid. Fordi jeg er mye ute – og fordi jeg lettere stopper opp og… nyter. Livsnytelse er altså så mye mer enn vin, mat, solseng og bassengkant. Livsnytelse er litt for kaldt badevann og valget om å dvele ved prikkingen i kroppen. Det er å spise sakte og forsøke å identifisere krydderet kokken brukte eller de forskjellige smakene i en salat. Følge utviklingen i veksthuset og kassa med squashplanter. Plukke villblomster og lure på når markjordbærene egentlig blir modne dette året.

En av mine venninner har blitt alvorlig syk denne sommeren. Det er en tøff runde – og hun tar det med beundringsverdig tapperhet. Sammen med mange andre runder som livet har bydd på, gjør det meg så inderlig oppmerksom på livets sårbarhet – og viktigheten av å ikke bare søke livsnytelsen, men nyte det livet vi har. Øyeblikkene og menneskene rundt oss. Nuet. Ikke leve i drømmende og alt som skal bli en gang, men favne prosessene og det som skjer her og nå. Prioritere rått, men ikke bare det som handler om jobb, karriere og vår materielle velstand.

Jeg er åpen for at det er et alderdomstegn, men jeg tar meg selv i å tenke stadig oftere at det som ville stresset meg tidligere, ikke gjør det lenger. For få år siden tror jeg at jeg ville brukt vesentlig mer energi på å ergre meg for eksempel over livets iboende sendrektighet enn jeg gjør nå. Om ting tar litt tid, gjør det jo ikke så mye. Vi må leve underveis. Stoppe opp. Drikke kaffe, se hverandre inn i øynene og spørre hverandre med lyttende ører: Hva ønsker du å sitte igjen med når denne sommeren er over? Jeg spurte gemalen om det her om kvelden. Det var mildt og lyst og han hadde pakket sammen sitt nå ”evige” byggeprosjekt rundt bakerovnen han har drømt om så lenge. Svaret var omtrent som forventet; Ingen heidundrende fest eller rekke av vinglass. Bare ”mange sånne lyse og gode kvelder som denne da vi sitter her og småprater…” I min verden er det skikkelig livsnytelse.

 

 

 

 

Reklamer

Tydelig eller «snill» 2.

”Du må være klar over at mange mennesker blir veldig utrygge i møte med tydelighet”, sa han – veilederen – som skulle forsøke å forklare meg hvorfor ”noen” – «som ville være anonyme” – synes ”noe” – som ikke kunne konkretiseres av hensyn til de ikke navngitte – var vanskelig i forhold til meg. ”Og du kan jo være ganske tydelig, Tonje…”, fortsatte han, som om jeg ikke visste det. Det stemmer at jeg synes det er greit at folk vet hvor de har meg. Jeg har et bevisst ønske om å leve ærlig. Det betyr at jeg mener det jeg sier, men ikke sier alt jeg mener. Heldigvis var jeg der og da – da denne speilingen fant sted – klar nok i hodet til å kunne respondere noenlunde vettugt: ”Vet du hva som gjør meg, utrygg?” spurte jeg. Jeg fortsatte før han fikk sagt noe: ”Utydelighet. Når jeg ikke aner om folk mener det de sier. Og ikke tør å står for det de faktisk sier. Da blir jeg utrygg”.

Dialogen – eller hva jeg skal kalle det – ovenfor er en reell situasjon som ligger noen år tilbake i tid. Jeg tror den formidler en ofte opplest og vedtatt holdning: Tydelighet skaper usikkerhet. At det kan være motsatt, tenker man mindre på. Men jeg tror det er flere enn meg som – når vi tenker etter – blir usikre av utydelighet. Strekker vi tanken enda lenger, kan det hende vi konkluderer med at vi faktisk ikke ønsker utydelighet. Selv om tydelighet der og ta da sårer eller skape ubehag.

IMG_1524Jeg er så privilegert at jeg har fått bruke mye tid gjennom livet til å samtale med unge mennesker i den kanskje mest krevede perioden av livet – da mange store avgjørelser skal tas. Hva man skal bli, hvor man skal slå seg ned – og hvem man skal satse på å bli gammel sammen med. Det siste er – selvsagt – en stor greie og skal testes ut over tid. Noen ganger varer det ikke lenge før man skjønner at forholdet var en bommert. Ikke få har sittet med en tekopp i henda hjemme hos meg og lurt på hvordan de skal gjøre det slutt med en kjæreste de ikke har hatt så lenge, men som de allerede vet at de ikke ønsker å dele framtida med.

Jeg er glad for at de tenker over hvordan de skal avslutte et forhold. I vår tid er for mange som gjør det kort og brutalt på snapchat, så erkjennelsen av at man står i fare for å såre den andre, tyder på god empatisk evne. ”Er det slik at du egentlig bestemt deg for at du ikke ønsker å fortsette forholdet?” spør jeg gjerne når praten har gått litt fram og tilbake. Hvis svaret er ja, fortsetter jeg med å spørre hva det er som hindrer han, eller helst henne, i å si ifra om akkurat det. Svaret er alltid at de ikke ønsker å såre vedkommende. ”Hva tror du oppleves mest sårende,” spør jeg da: ”Om du gjør det slutt nå, eller en gang i framtida?”

Det er umulig å gå gjennom livet uten å såre noen. Eller mer korrekt: Uten at noen opplever seg såret. Sann informasjon gitt med så mye omtanke som mulig, kan virke sårende, men mitt og ditt ansvar er å ” være sannheten tro i kjærlighet”, som bibelen sier det. Vi kan bare ta ansvar for vår side av saken – og så må den andre ta ansvar for sin reaksjon.

Drømmen om alltid å oppfattes som snill, er vrien. Ikke minst fordi ”snillhet” ikke alltid vil være en ærlig handling – og fordi den samme snillheten kan være ganske sårende for en selv. Vi står i de valgsituasjonene med ujevne mellomrom; skal jeg være ”snill” mot omgivelsene på bekostning av hva som er bra for meg selv? Men er det ikke bra å ikke være egoistisk, tenker mange og møter en indre motstand mot å ta hensyn til det de selv egentlig ønsker og trenger. En handling – en prioritering eller en grensesetting – som tar hensyn til en selv, er ikke alltid egoistisk. Egoisme handler om å mele sin egen kake i enhver situasjon. Det skal vi vokte oss for. Men vi skal ta vare på oss selv – og det kan kreve en ærlig ytring eller en tydelig melding til omgivelsene. Vi må rett og slett si hva vi mener.

Mange av oss lever i kulturer som preges av at mennesker ikke sier hva de mener. Min erfaring er at når man har holdt på med det lenge nok, slutter man å tro det man hører. Sånt forvirrer meg og gjør meg usikker…

Kan jeg stole på at ditt ja er et ja og ditt nei er et nei? Hvordan skal jeg tørre å spørre om det passer f.eks at vi kommer innom i løpet av sommeren, om jeg ikke kan være trygg på at du sier nei dersom det blir vanskelig? Kan jeg stole på at dere ikke ser på hverandre etter at vi har dratt videre og gir uttrykk for at dette skulle dere skulle egentlig sagt nei. Fordi dere trengte alenetid, var slitne eller hadde andre planer som dere ofret med tungt hjerte for vår del. Men dere vil jo så gjerne være snille… Selv sier vi noen ganger nei når folk for spør om de kan komme innom på hytta hos oss. Det skjer alltid med en viss usikkerhet på om vi har god nok grunn, og om hvordan det vil bli oppfattet. Vi er ikke annerledes, vi heller. Allikvel; vi skal ta vare på oss selv – og ha gode relasjoner til andre. Derfor har vi bestemt oss: Mennesker rundt oss skal kunne være trygge på hvor de har oss. Så langt det står til oss. Vi tror det er en klok beslutning…

Tydelig eller «snill»?

”Tydelig er bedre enn snill,” sa min mentor gjennom mange år med jevne mellomrom. Som med spissformuleringen flest, er det selvsagt en sannhet med visse modifikasjoner. Den er allikevel sann nok – og viktig nok – til at vi har tatt den med oss, både gemalen og jeg.

Jeg regnes for å være en tydelig person, men bak den tydeligheten ligger det valg og mye refleksjon, for jeg er også av natur ganske beskjeden. Og introvert. Valgene jeg utfordrer meg selv til å ta, er basert på en slags logikk knyttet til spørsmål jeg stiller med selv i situasjoner jeg mener krever tydelig tale. Tydelig i denne sammenhengen handler både om ærlighet – det å si ting sånn som det er –, om ønsker om endring og om å sette noen grenser. Noen ganger også om å våge å respondere på urettferdighet, speile noen i kjølvannet av uvaner eller det man kan kalle uønsket atferd.

I en del sammenhenger er det enkelt å være tydelig. Når en afghansk familie kastes ut av Norge og forsøker returnert til verdens farligste land, er det enkelt å være tydelig; ”Sånn kan vi ikke ha det. Basta”. Jeg sier det høyt – og jeg skriver det på Facebook. Jeg signerer og står i… Paradoksalt nok er det lettere å velge tydeligheten når det gjelder slike offentlige saker, mens de mindre – hendelsene i egen hverdag – er mye mer krevende. I hvert fall er det sånn for meg…

Noen bekjente av oss har tre store trær i hagen. Det vil si, problemet er ikke at de er i deres hage, men i naboens. Trærne skygger for sola, og våre venner synes det er trist. Det hadde jo hjulpet mye om ett av dem ikke var der, sa min venn da han og jeg betraktet hagen deres sammen. ”Kan dere i spørre om det går an å ta det ene treet, da?” spurte jeg. Han dro litt på det før det kom litt nølende at ”Joda, og jeg kunne godt betale for å få det gjort, også, jeg…”. Jeg hørte på tonen og tempoet at det mest sannsynlig ikke kom til å skje, så jeg spurte om de hadde et dårlig forhold til naboen, men – neida – forholdet var greit det, men de ”kjente dem jo ikke så godt”. Vi snakket litt fram og tilbake, og jeg forstod at verken han eller kona noen sinne kommer til å spørre naboen om det er mulig å fjerne det treet.

Jeg kjenner meg igjen. Jeg kan bruke lang tid på den typen prosesser overfor bekjente jeg egentlig har et godt forhold til. Jeg spør meg selv hva jeg er redd for? Hvis jeg ikke krever at det jeg ønsker skal skje, men stiller spørsmål om noe er mulig, kan jeg jo ikke få annet enn et nei? Og så går vi videre. Naboen, vennen eller kollegaen som ikke ser ting som jeg, eller som ikke har lyst til å møte mitt behov, med noe mer informasjon om hva jeg ønsket. Jeg med en smule skuffelse som jeg får bearbeide på enkelt vis, men hva så…? Et ønske eller et spørsmål, uttrykt på en høflig og vennlig måte, kan da ikke ødelegge en god relasjon. Og skjer det – at den andre parten blir muggen fordi du spurte – var det kanskje ikke en verdifull relasjon i utgangspunktet?

Erfaringen min er at det skal lite til før folk opplever seg konfrontert, satt på plass eller ”snakka til”, som ei uttrykte det. Det veller lett opp i oss en følelse av å være feil, når faktum er at vi bare har gjort en feil, trått over en grense vi ikke så i farta eller oppdager at naboen eller kollegaen har noen preferanser jeg ikke har visst om. Det er ingen ting å skamme seg over. De fleste av oss trenger mer bevissthet rundt dette at mennesker ganske enkelt er forskjellige, og at det er helt greit å være et feilende menneske. Ingen er perfekte.

Om naboen synes alle andre bør få høre favorittmusikken hans og setter på full guffe ute sommerstid, kan jeg selvsagt si til meg selv at det får jeg tåle. Hvis det skjer gjentatte kvelder, er det lite som taler for at naboen tenker over at dette ikke er greit. For alle. Da er det mitt ansvar å gi uttrykk for det på en høflig måte. Ofte velger vi en annen vei. Vi vil være ”snille”, og derfor konfronterer vi ikke rette vedkommende med at musikken hans er forstyrrende og at det derfor er fint om han demper musikken utendørs. I ”snillhet” klager jeg heller min nød til en annen nabo og gjør volumknappen til vår felles nabo til slarvetema i nabolaget. I min verden er det tullete. Vi får snakke med hverandre, ikke om hverandre, i slike situasjoner. Sier jeg fra, kan jeg enten oppnå at naboen blåser i hva jeg sier, eller volumet dempes. Om naboen gjør det med takknemlighet eller fornærmelse, får bli hans sak.

Min gamle mor fikk i sin tid brev fra kommunen hun bodde i med beskjed om at hun måtte slutte å mate fuglene, for naboene mente det ble mye fugleskitt på deres verandaer av det. Hun ble skikkelig såret. ”Kunne de ikke sagt det til meg og ikke ringt kommunen,” sa hun – og jeg er enig. Hun bodde i en seksmannsbolig og hadde ikke tenkt over at det hun gjorde, var til sjenanse for noen. Nå ble hun imidlertid veldig usikker på naboene sine og lurte svært på hvem av dem som var ”mot” henne… Kanskje alle sammen?

Når jeg tenker etter, er jeg stort sett takknemlig for de gangene mennesker rundt meg har stilt gode, korrigerende spørsmål eller har speilet meg. Noen av de episodene har vært livsviktige selv om det opplevdes litt ubehagelig der og da.  ”Er du klar over at du har uvanlig stor arbeidskapasitet, og at det er en plage for oss rundt deg”, sa en av mine venninner til meg for mange år siden. Det ble det en god samtale ut av – og jeg ble en ahaopplevelse rikere. ”Er du klar over…” er en god innledning på et slikt spørsmål. Det gir meg en anledning til å si at ”nei, det er jeg ikke…” og til og med takke for at jeg ble gjort oppmerksom på det. Vi har alle ei blindsone. Ting vi ikke ser ved oss selv. I den blindsona ligger det mye bra. Vi bør bli flinkere til å speile de sidene ved hverandre. Både fordi det bygger selvbildet, men også fordi vi på den måten lar den vi speiler forstå at ”jeg liker så godt deg og disse fine sidene ved deg”. På den måten hjelper vi også vedkommende til å kunne gå trygt inn i egen blindsone når det gjelder negativ atferd eller holdninger. Da min venninne konfronterte meg med det faktum at jeg krevde for mye av omgivelsene, visste jeg at hun som sa det, var glad i meg og satte stor pris på meg.

IMG_1903For noen år siden hadde vi en voksen tenåring på besøk. Vi hadde spist et godt måltid sammen. Jeg hadde satt fram kaldt drikke og vi satt og pratet da hun plutselig spurte; ”Har dere noe gotteri, eller?” Jeg ble først veldig paff. Det er lite av den slags hos oss, og et snev av skam over det, streifet meg. Jeg landa den litt fort, og så tok jeg mot til meg; ”Nei, det har vi ikke.” Jeg trakk pusten; ”Dessuten… jeg tror det er greit å si at det oppleves litt frekt at du spør om sånt. Jeg forstår at du kan gjøre det hjemme hos dine foreldre, og kanskje hos dine jevnaldrende venner, men hos voksne som du ikke kjenner bedre enn oss, vil jeg si at det ikke er ok…” Hun rødmet først – forståelig nok. Men så tok hun det til seg og takket for at jeg hadde sagt det. I etterkant tenker jeg at jeg bidro til oppdragelsen for voksenlivet den dagen, og at jeg hjalp henne en smule til vurdering av hva som passer seg hvor. Noen hadde tydeligvis ikke satt den grensen før, og med all respekt for at jeg kunne bli ansett som en snerpete gammel ”tante”, valgte jeg å bli den som gjorde det. Så langt jeg forstår, har det ikke ødelagt vår relasjon. Hun har vært på besøk flere ganger etter det, og jeg tenker at min ærlighet den gangen ga en slags trygghet. Og jeg tror hun vet at jeg setter stor pris på henne.

På denne tiden av året, skal man jo slett ikke gi lekser. La meg allikevel lansere en liten oppgave for sommeren: Si ifra! Vær vennlig, men tydelig. Som god kollega, nabo, mor, far, venn osv…

Samle solstråler…

Vi har en ”krok” på hytta der vi lett lander når det bare er oss. To gjester til er det plass til, men er vi flere, blir det fort trangt. Det var der vi satt etter at pinsegjestene hadde dratt videre mot andre avtaler, og vi akkurat hadde rukket å klippe gresset før regnet kom. Kvelden før hadde vi sittet lenge rundt langbordet, nytt god mat og vin og snakket; seks venner som tilbragte mye tid samme i yngre år, men som – mest av geografiske årsaker, om jeg kan kalle det det – ikke hadde møtt hverandre sånn på mange år. Mye vann har rent i havet i de årenes løp, men det er gode bånd som binder oss sammen.

Og så sa Dag plutselig, etter lang tids stillhet, mens blikket hvilte på det tomme langbordet nedenfor oss; ”Denne vinteren har vært annerledes. Fin….” Jeg skjønte hva han mente før han fortsatte; ”Vi har hatt så fine samtaler og måltider med mennesker vi ikke har sett på lenge – og gjort alvor av snakket om at joda, vi skal ta en tur… Det er jeg glad for.”

Det var i fjor høst vi erkjente et par ting om oss selv. For det første at vi lett endte enten hjemme eller på hytta i helgene og sjelden dro på besøk eller på sånne weekenden-i-Barcelona som vi leser om på facebook. Vi konkluderte fort med at vi ikke nødvendigvis savnet storbyweekender – og at vi, fordi vi jobber en del helger, kjenner det godt å legge lista lavt de helgene vi har fri. Dernest at det lett ble med praten når det gjaldt å planlegge tid med andre enn de aller nærmeste vennene. Den praten ga vi dessuten et navn; Vi juger jo. Egentlig litt for ofte når vi sier at ”vi skal få til” noe eller ”ta oss en tur”…

Det siste har gjort oss litt mer bevisste på hva vi sier – i tillegg til at vi faktisk har planlagt og gjennomført noen besøk og invitasjoner litt utenom skjema denne vinteren og våren. Vi fikk endelig bestilt de ikke-jobb-relaterte flybillettene til Trøndelag, vi dro til Danmark 17.mai-helga, og vi har sittet ved bålet og snakket om livet med han som inviterte til en kveld rundt bålet sikkert uten at han trodde vi kom til å ta han på ordet. Og nå kom altså ”trønderne” til oss, på hytta, på vei for å plukke opp sin eldste etter endt skoleår litt lenger sør.

Alt sammen dyrebare møtepunkt. Vi kommer ikke til å renne ned dørene hos hverandre i framtida, men vi har heller ikke gjort timene sammen til mimrestunder over det som var en gang. Vi har delt litt liv – og god mat ved forskjellige bord. Jeg – og vi – har fått litt mer å tenke på og takke for i etterkant samtidig som vi håper og tror at har betydd noe for andre at vi kom innom deres liv på samme måten.

Om med så mye annet handler også dette om prioritering. Om valg. Om å stoppe opp litt innimellom – underveis i livet. Ta en ekstra pause på veien fra et sted til et annet. Kjøre et par mil ekstra om det passer for dem som bor ved den omveien. Ta den kaffekoppen vi har blitt invitert til i forbifarta eller snakket om. Eller følge tanken om en spontan invitasjon selv om kjøleskapet ikke er ”gjeste-fullt”.

Nettopp nå, når sommeren står for døra, er mulighetene mange til å øke akkurat denne bevisstheten, tenker jeg. Sjansen er tilsvarende stor for at vi står der i august og lurer på hva som skjedde; dagene bare fløt forbi… La det ikke bli sånn. Sommeren er til for å ”samle solstråler” mente Fredrik mus i en barnebok jeg leste for mange år siden. ”Solstråler” har ofte ansikt, navn og viktige refleksjoner. Og kanskje en kaffekopp å by på…

IMG_0282 (1).jpg

De enkle hverdagsgledene

Det er ingen hemmelighet at jeg elsker våren og denne tida på året. Den setter liksom sansene på full guffe i livet mitt og jeg puster inn alt denne tida har å by på. Er heldig sånn; den allergien som gjorde våren til et mareritt gjennom hele ungdomstida mi og langt inn i voksenlivet, fadet ut da jeg var i trettiårene. Jeg husker enda den våren det gikk opp for meg på en morgenvandring gjennom slottsparken på vei til jobb at ”her blomstrer syrinene og jeg nyser ikke…” Seinere har jeg fått et lystpreget forhold til gressklipperen vår, helt sikkert preget av at jeg langt inn i voksen alder helst måtte befinne meg bak lukkede dører når plenen ble klippet. Jeg er kort sagt ganske god på de enkle gleder…

De enkle gledene er altså mange for meg på denne tiden av året; Lyset – morgen og kveld, sommerblomstene, morgenbad – etter hvert… Kontrastene vi opplever i et land med kald vinter og mørketid, gjør at de fleste av oss åpner favnen og holder hardt rundt alt det fine sommeren kan by på, tenker jeg. Og skjønner at jeg har et valg. Om å fokusere på de enkle gledene hele året. Småtingene. Alt det fine som ikke bare våren, men selve livet har å by på. Holde sansene åpne. Puste litt sakte, dvele litt lenger ved alt vi tenker er fint.

For få dager siden spiste jeg middag med en tidligere kollega. Hun ble enke for halvannet år siden og har brukt tiden til å rydde, selge sitt store hus, bygge et mindre og flytte til et nytt sted – ikke så langt unna. Nå var jeg gjest i stua hennes. Spiste kjøttboller og snakket om liv og tro ved et spisebord som hadde fått nye rammer. Hun var glad, og jeg lar meg imponere litt. For ei dame… Som har latt sorgen og gleden ”vandre til hope”, som Kingo skrev i en gammel salme. Mye mot i dette. Og for meg – i bilen hjem – ble tre timer med henne en enkel hverdagsglede som jeg vil holde litt på, la meg inspirere av og kjenne på takknemlighet over.

Det er så lett å la møtepunktene med mennesker fare forbi. Jeg har bestemt meg for å holde mer på dem. For en uke siden satt vi rundt bålet med to vi ikke har snakket med på mange år. Et møte med livet, men spennende tanker, andre perspektiver og refleksjoner. Et blikk inn i deres verden. Vi ble litt rikere av det…

Jeg har noen ”store” minner jeg holder fast ved. Åremålsfester, viktige livsmarkeringer og reiser til andre himmelstrøk. De bildene sitter. De er indre album jeg blar i fra tid til annen. Fint. Verdifullt. Gir mersmak. Men det er fleste hverdager i livet. Hverdager som kan forsvinne som kryss i kalenderen om jeg ikke bestemmer meg for å dvele mer med de enkle gledene. Som blikket til min elskede på den andre siden av middagsbordet. Tankene min tidligere kollega delte om sitt valg om å flytte. Bilturen derfra gjennom gule rapsåkre i solnedgangen. Den gode følelsen etter at en utfordring har blitt løst på jobben. Stunden i mitt bittelille veksthus mens jeg knep årets tomatplanter og det luktet så godt etter regnet. Hun som smilte så varmt på T-banen forleden. Varmen fra varmeflaska i fotenden av en iskald hytteseng den vinterkvelden vi spontant dro dit bare for å spise frokost ved peisen morgenen etter.

IMG_0242Det handler om hverdagsvalg hele året gjennom – og om de små avbrekkene som ikke skjer på andre siden av verden og koster skjorta. De enkle gledene handler om fokus på det som er godt – midt i travelheten og livets mer traurige og noen ganger smertefulle sider. Kaffekoppen på trappa eller i godstolen tidlig en morgen – selv om jeg er trøtt. Turen hjem fra Danmark som tok tolv timer – fire mer enn beregna – fordi vi kjørte småveier og fant verdens verdens beste fika-plass i en gammel vindmølle langs veien. Regnet som kom så ubeleilig, men som minte meg på min pappas hyppige kommentar; ”Det er godt grovær…”

Det er så mye å være takknemlig for. Mennesker vi møter og små hverdagslige gleder. Mulig det er et alderdomstegn, men jeg blir stadig mer opptatt av å fokusere på å telle disse velsignelsene. Fordi jeg erkjenner at livet er kort – og sårbart. Derfor gjelder det å åpne alt en har og favne det. Hele året. God helg.

Hvorfor er dere fremdeles gift?

For noen uker siden ble gemalen og jeg intervjuet av avisen Dagen. De lager for tiden en serie under overskriften ”hvorfor er de fremdeles gift?”. Vårt bidrag kommer til uka – onsdag 29.mai. Timingen passer bra – en uke etter at vi markerte tjuefem år som kjærester og tjuefire som gift.

Jeg liker innfallsvinkelen. I mange år ble det ment og forsket mye på hvorfor par bryter opp, men lite på suksessfaktorene. Hva er det som gjør at par lykkes? Parene som så langt har blitt presentert i avisen har noe ulike svar på akkurat det. Gode svar. John Gottmann, samlivsforskningens grand old man, sammenfatter egentlig mye når han sier at den viktigste faktoren for at par fortsetter å holde sammen i noe de begge betegner som et tilfredstillende og godt samliv, er vennskap.

Det nikker vi gjerne samstemte til. Vennskap krever imidlertid det svaret vi ga journalisten som spurte oss om den viktigste grunnen til at vi fremdeles er et par; Tid sammen.

La oss være ærlige. Det var mange som ikke hadde mye tro på Dag og meg da det ble kjent at vi hadde blitt kjærester. Det skyltes sikkert både aldersforskjellen mellom oss og de åpenbare personlige forskjellene. Jeg var ei relativt rigid dame som sjelden brøt med ”normalen” i verken kles- eller livsstil. Ganske kjedelig utenpå, men langt mer spennende inni, tenker jeg selv. Dag på sin side var fargerik og brøt med det meste som var ”innafor”; Han utfordret omgivelsene tankemessig så fort han fikk anledning, flagret med sitt lange hår og hadde fem ringer i ørene. Joda, vi var et umake par. Vi har snakket om det også denne uka når vi har titta litt tilbake på våre etter hvert mange år sammen. Hva er det egentlig som gjør at vi fremdeles holder i hop?

Ting ser stort sett forskjellig ut fra utsida og fra innsida. Verdier, tro, felles drømmer og dedikasjon synes ikke så godt utenfra og telles sjelden med ved første blikk. Ytre sett var det lite som for tjuefem år siden talte for at Dag og jeg skulle klare å gå i takt, og det har vi da heller ikke gjort alltid. Men vi har ventet på hverandre – og vi har øvd. Slik man må om man skal klare å komme i mål på den 17.mai-leken få av oss mestrer, der vi beveger oss framover med det en benet bundet sammen med en annens. Og vi har ikke bare tatt vare på, men utviklet vennskapet oss i mellom.

IMG_0238Fordi vi har satt av tid for bare oss… I 1994 var vi travle. Begge to. Derfor ble vi fort enige om at hvis vi skulle få til denne parrelasjonen, som kom som et større sjokk på omgivelsene enn på oss selv, måtte vi sette av en ukentlig kveld som bare var vår. Den måtte dessuten stå i kalenderen, skjønte vi. Så vi merket av kvelder der – og trosset forelskelsens sterke motivasjon til å tro at det kom til å gå helt av seg selv. Sånn har det vært i alle disse årene; minst to, helst flere, ukentlige timer som er bare våre – og som prioriteres foran spennende alternativer og ting vi lett kunne tro var viktigere. For vår del har det hele tiden tjent tre formål; Vi har ryddet opp i det som iblant har kommet mellom oss. Vi har gitt oss selv og hverandre gode øyeblikksopplevelser. Og vi har bygd noe som gjør at vi ikke bare kjører rett inn i tåka når det gjelder framtida.

Vennskap er ikke et forstadium til parrelasjonen. Vennskap er en viktig ingrediens i et godt samliv. Vennskap er ikke noe vi bygger ferdig i starten av en relasjon og som siden er en stabil faktor. På samme måte som at det det å kjenne hverandre ikke er noe vi blir ferdig med før vi gifter oss, for så å bygge samlivet på en konstant grunnmur. Vennskap er noe som kan ødelegges eller utvikles med utgangspunkt i en basis som ble lagt en gang. Dag og jeg kjente nok hverandre rimelig godt den gangen vi valgte å bli et par, men livet – med sine faser og stadige endringer – berører og beveger mennesker. Også oss. Det å sette av fast tid sammen der vi med jevne mellomrom har ro nok rundt oss til å stille hverandre åpne spørsmål om hva som ”ligger øverst”, hva vi gleder oss over, hva vi bekymrer oss for osv, er for oss en umistelig arena for å bli kjent med den andre igjen og igjen og dermed fordype vennskapet med hverandre.

Å miste hverandre er noe som skjer over tid. Å bruke fokusert tid sammen for å være på besøk i hverandres liv, dele gleder og snakke ærlig med partneren, mener vi er en beskyttelse mot å utvide ingenmannslandet mellom oss. Selvsagt kan forandringen den ene eller den andre gjennomgår over tid bli så stor at gapet til slutt oppleves uoverskridelig, men på veien dit kan det være mye hjelp i å snakke sammen og vente på hverandre.

Hvorfor nevner vi dette igjen? For få dager siden møtte vi et par som var med på kurs hos oss for en del år siden. ”Vi har veldig flinke til å sette av tid til hverandre i flere år etter kurset, ” fortalte de, men så hadde fokuset blitt borte. Vi forstår dem så godt. Det er krevende. Såpass at vi for vår del setter inn disse møtepunktene i kalenderen ett år i forkant og bytter dag kun om begge har en annen mulighet samme uke. Unntakene er svært få. De to nevnte har det bra sammen, men de erkjent at de nesten ubemerket hadde mista noe de nå var i ferd med å ta tak i igjen. Ikke fordi det var krise, men fordi de hadde nedprioritert en mulighet til å utvikle og fordype det gode de har sammen.

Forklaringen på hvorfor det ikke går, er ofte ”barna” eller ”jobben”. Dags tidligere arbeidsgiver klødde seg nok i hodet noen ganger når Dag ikke kunne ha et kveldsmøte når det passet alle andre fordi han hadde ”en avtale med kona”. Han ble utfordret på viktigheten av det satt opp mot jobben. Svaret holdt; ”Ja, det er viktig. Det blir dyrt for deg om samlivet mitt ryker, for det kan fort ta et år med dårlig konsentrasjon og kanskje sykemelding…” Nå var det altså ingen overhengende fare for oss, men det er greit iblant å sette det hele i perspektiv. Statistikkene forteller oss nemlig om at samlivsbrudd koster dyrt – ikke bare rent økonomisk – for de involverte parter, for arbeidssteder og samfunnet vårt.

Når det gjelder barna, vet vi også at samlivsbrudd fører med seg stor belastning. Vi forstår vi at logistikken med barn i huset er komplisert – og at mange har dårlig samvittighet fordi de har det hyggelig uten at barna får bli med. ”Den beste gaven en far kan gi sine barn, er et godt forhold til deres mor”, er det sagt. Det tjener med andre ord barna at mor og far setter av tid ( og kanskje prioriterer barnevakt) for å investere jevnlig i sin relasjon. Par vi snakker med som har barn i forskjellige faser, bekrefter også at det er mulig å få det til, om man planlegger en smule og benytter de mulighetene som finnes. Så bra at de sier det…

Da puster vi ut, og tror at det er mulig for de fleste par å kunne gi gode tips til neste generasjon om de får spørsmålet en gang i framtida; Hva er det som gjør at dere fremdeles er et par…?

Det rettlinjede livet…

IMG_0194.jpgInnimellom har jeg ymtet frampå og presentert meg selv som en livsnyter. Jeg smaker litt på begrepet hver gang jeg gjør det – og lurer litt på om det stemmer. Jeg tror det, men når sant skal sies; om jeg er det i dag, har det ikke alltid vært sånn. Av natur jeg jeg relativt rigid og opptatt av å gjøre det rette.

Jeg har undret meg mange ganger over hvorfor det tydeligste minnet jeg har fra barneskolen, er den gangen jeg IKKE hadde gjort leksa mi. ”Frøken” begynte å samle inn skrivebøkene våre, og jeg kan fremdeles gjenkalle følelsen av panikk som steg inni meg. Jeg var åtte år. Tårene satt løst og jeg var utrøstelig. Det kan ikke ha vært lett å være min lærer akkurat da, men hun var og ble min store heltinne gjennom tre år og maktet antageligvis å gi meg et nytt fokus. Hun visste jo det jeg vet nå – og har visst i mange år: Det går bra om man glemmer en lekse. Eller stryker på førerprøven. Eller noe annet går galt. Vi er verken så feil som vi tenker – eller så skjøre som vi innimellom kan gi inntrykk av.

Jeg tror allikevel aldri at jeg glemte ei lekse etter den gangen.

Jeg var nok en grei elev. Pliktoppfyllende. Ansvarsfull. Ganske flittig – uten å få stålkarakterer. Gledet meg til norsk og tegnetimer. Gruet meg til alt som hadde med sport å gjøre, men sluntret aldri unna. Det har jeg gjort siden. Har trent ganske ivrig i perioder og hatt ”fast givertjeneste” til et treningssenter eller to i andre. Går tur. La skiene på hylla omtrent da faren min – endelig – gjorde det. Har aldri vært fanatisk på noe område, men – og nå nærmer jeg meg poenget – var i mange år opptatt av å lese de ”rette” bøkene, se ”riktige” dokumentarer og – for all del – unngå de TV-programmene som ikke hadde noen hensikt. Hensikten jeg siktet til var om det var nyttig.  Noe skulle læres – eller det skulle legge grunnlag for meninger. Jeg var dedikert, målrettet, droppet det jeg tenkte ikke tjente hensikten og ga meg hen til det som gjorde det. Vel planlagt 24-7.

Til jeg bestemte meg for at livet måtte bestå av noe totalt unyttig, også. Det var da jeg begynte vandringen mot å bli livsnyter. Jeg fikk ganske god drahjelp av gemalen da han kom inn i livet mitt. Kanskje var det derfor jeg falt for ham ( og han for meg): Han tilførte den spontaniteten jeg trengte – og jeg strukturerte livet hans en smule. Vi ble i hvert fall et godt team.

Jeg har tullet en del med at det viktigste spørsmålet Dag har stilt meg – sånn rent bortsett fra da han fridde, er dette: ”Må vi virkelig planlegge den frilørdagen der…?” Jeg våknet litt av hans gode spørsmål og har slappet mer av med årene. Sluttet å gjøre det ”riktige” hele tiden. Uten å gå på akkord med det som er meg.

Den siste uka har mange delt en fersk kronikk og ment den er til etterfølgelse. Skribentens hovedpoeng var at hun nå skulle si opp sitt Netflix-abonnement fordi det er på ”tide å gjenintrodusere livsalvoret i folkementaliteten”. Poenget var å lese flere bøker – skikkelig bøker av skikkelige forfattere. Resten var bak en betalingsmur og dermed uten tilgang for mitt vedkommende. Men utvilsomt velskrevet. Jeg er ganske sikker på at jeg ville nikket bejaende til det meste, også. Allikevel fikk overskriften og ingressen meg til å kjenne på den indre protesten.

Nei, jeg vil ikke si opp Netflix. Jeg vil ikke slutte å lese meningsløs og unyttig krim (så lenge språket er godt og handlingen ikke er lagt til den svenske vestkysten…). Jeg vil kope, som gemalen kaller de stundene da han tenker på ingenting. En kunst jeg for øvrig må innrømme at jeg ikke helt har lært meg enda. Jeg vil rusle, drikke kaffe på trammen, bruke en kveld i ny og ne på fire episoder av en serie jeg om tre måneder kommer til å lure på om jeg har sett før… Jeg vil ikke være så skikkelig hele tiden!

Jeg har ingen liste over bøker jeg skal lese og ting jeg skal oppleve før jeg dør. Jeg har en liste over ting jeg IKKE vil fristes til å gjøre. På den lista står det at jeg IKKE skal reise til Australia – selv om det er fantastisk i følge alle som har vært der. Jeg har vært i Hong Kong – fantastisk det, også – og da forstod jeg at jeg var ca halvveis. Det får holde. På den lista står også bøkene til Knausgård. Jeg kjenner på en viss stolthet over at jeg ikke har lest dem, og jeg har ikke tenkt å gjøre det. Og jeg ser heller en serie på Netflix enn å gå på en Eidsvåg-konsert til.

Jeg må bare si det.

De som har fulgt oss på bloggen eller kjenner oss, vet at både gemalen og jeg heier på en god livsrytme. Vi har en ryddig og ganske full timeplan, for å si det sånn. Vi søler ikke bort livet på tull. Men vi passer på å legge inn tider og dager for hvile og det helt unyttige.  Jeg vil ikke være foruten de vinterkveldene da vi spiser sushi, deler en flaske hvitvin og ser et par episoder av en serie vi begge liker. Nei, vi gamer ikke – og vi har verken tid eller lyst til å sitte foran skjermen kveld etter kveld. Om sommeren, når vi bor på hytta, står TV-en på kvisten tilgjengelig for de som vil spille bilspill en regnværsdag eller se en fotballkamp. Jeg tenker at det meste handler om sunt folkevett – og en liten refleksjon en gang i blant knyttet til om vi fyller livet med det vi virkelig vil. At vi følger en vei vi selv har valgt selv om andre velger noe annet. Skaper rom for det gode livet. Aksepterer at den dagen vi dør kommer verden fremdeles til å være full av bøker vi aldri fikk lest.

Så i møte med denne helga, slår jeg et slag for den litt avslappende stilen. Jeg lengter ikke tilbake til det rettlinjede livet…