Januarstress…

Januar har en tendens til å bli travel her i huset. Det er bare sånn det er. I jobbene våre er det et visst trykk ved starten av året. I tillegg er det for oss som for de fleste andre, oppstart på de aktivitetene vi festet oss ut av i desember. For noe år siden trodde jeg vi var veldig dårlige til å planlegge livet vårt siden januar ble så hektisk, og jeg ble en smule motløs av akkurat det. Etter hvert har jeg skjønt at en travel oppstart faktisk ikke er noe vi for vår del skal ta skylda for. Det er sånn det er i livet og jobbene våre…  Utfordringen vår er altså ikke å planlegge bedre, men å innstille oss på at det går litt hurramegrundt gjennom årets første måned med eller uten våre eventuelle forsøk på planlegging – og så kan vi heller fokusere på hvordan vi skal legge opp livet for å takle det tempoet som faktisk er, best mulig.

Travelhetens utfordringer er et stort tema med mange sider. Det er mye de fleste av oss kan gjøre for å senke tempoet og roe ned livet. Selv har vi satt på bremsen og gått løs på egne prioriteringer med hard hånd mange ganger. Det har vært nødvendig – og vi anbefaler alle med jevne mellomrom å tenke gjennom livets prioriteringer og stille seg selv ransakende spørsmål mens en tar for seg familiens kalendere og aktivitetsplaner. På den annen side er det altså ikke sånn at alle travle perioder er selvforskyldte og kunne vært annerledes.

Januar er travel for oss. Og da er det ingen vits i sette seg ned og bestemme seg for at det skal bli annerledes neste år. Det gjelder å gjøre det beste utav det. Og det beste er å finne pausene innimellom.

IMG_1397Alle som har fulgt med på bloggen eller vært på samlivskurs med oss, vet at tid sammen – det vi kaller ”vår kveld” – er en prioritering vi ikke firer på. Nettopp i en tid som denne, merker vi hvor viktige de kveldene er. Men vi vet også at på denne tiden av året trenger vi ikke legge opp til at ”vår kveld” skal by på så mye ekstra. Det er ikke i januar vi utfordrer hverandre til å overraske den andre med å ha planlagt noe spennende. Nei, vi trenger bare tid sammen. Tid til å sitte litt ekstra lenge ved bordet over et godt måltid ( som det ikke har tatt all verdens tid å forberede) og snakke uforstyrret over hva som rører seg i hver av oss og på våre arenaer. Vi trenger hverandres ører og støtte. Er man alene, er det også viktig å sette av ekstra tid til pusterom når forpliktelsene krever mer enn de gjør i andre perioder. Lukke døra til egen heim og roe ned med bok og tekopp, eller hva en nå måtte foretrekke, mellom slagene – om en er av den typen som henter mest krefter i eget selskap. Er en motsatt skrudd sammen, gjelder det å sette av tid med venner som gir energi.

De siste årene har vi i tillegg hatt stor glede av å sette av 24 timers arbeidsfri med gjennomtenkt innhold – vi kaller det ”sabbat” – hver uke, fortrinnsvis i helgen, enten fra fredag til lørdag eller fra lørdag til søndag. Så langt det går. Med planlegging fungerer det stor sett veldig bra, selv om vi jobber i helgene innimellom og en sjelden gang i blant ikke har den tiden samtidig  – og heller ikke får tatt den i løpet av weekenden. Vi vet veldig godt at hvis vi bare ønsker å få til denne formen for pause, kommer den til å bli salderingspost veldig fort. For vi fyller planene med så mye annet – og «holder på» som vi pleier å kalle det.  Derfor setter vi «sabbaten» inn i kalenderen når vi langtidsplanlegger, slik vi gjør med ”vår kveld” – og så flytter vi heller på den om det blir absolutt nødvendig. Det skjer i januar. 24 timer blir til 12 ved en anledning, og vi skiller lag i gjennomføringen ved en annen. Men vi stryker den ikke, og dermed beholder vi den gode effekten som en god livsrytme har i livet vårt.

Gemalen er mye på farta denne måneden. Jeg har tettere dager enn i andre perioder i løpet av året. I skrivende stund (torsdag kveld) er vi på hver vår kant etter at Dag tuslet ut av døra i sekstida i morges for å plukke opp en leiebil til sin reise i otta. Det blir oftere lange dager på oss begge i denne tiden. Det er helt greit. Alt sammen. Bak oss ligger en juleferie vi ikke slet oss ut på. Vi takket riktig nok høflig nei til noen invitasjoner, men på den måten fikk vi lagt opp løpet også med tanke på livet etter jul. Vi bygde oss en liten konto vi tærer på nå.

Hvor vil jeg hen denne fredagen? Jo, først og fremst vil jeg si til dere som også har en travel tid akkurat nå, at det ikke er sikkert at du skal bruke så mye energi på å anklage deg selv for at livet er akkurat sånn. Dernest vil jeg oppmuntre til å senke skuldrene på enkelt vis uten for mye fuss mellom slagene – enten dere er par eller du lever alene.

God helg!

Reklamer

Gode spørsmål…

”Hva handler dette egentlig om?” Det er ikke ofte en av oss stiller den andre det spørsmålet hjemme hos oss. Men det er viktig når det stilles… Viktig for å forstå hverandre – og for å ha det godt sammen…

”Hva handler dette egentlig om?” er, slik vi ser det, et nyttig spørsmål når ting er litt sårbart, når vi har en vanskelig samtale eller en gryende konflikt, og en av oss går en smule i baklås. Baklåsen består vanligvis av en følelsesmessig reaksjon som ikke helt står i stil til tematikken. Det kan handle om en gråt som kommer overraskende på den andre (”den andre” er da helst gemalen), en irritert kommentar som bærer tydelig preg av at ”dette er IKKE et tema jeg har tenkt å snakke om” eller lignende.

Psykologien lærer oss at dersom en handling eller noe som sies utløser en reaksjon som virker ute av proporsjon, det vil si sterkere enn foranledningen skulle tilsi, og denne følelsen henger i over litt tid, handler det vanligvis lite om den aktuelle situasjonen – og mye om at handlingen eller ordene minner om noe som har vært vondt og vanskelig tidligere i livet. Reptilhjernen vår – som er veldig kjapp til å reagere – har nemlig veldig god hukommelse, men den er helt uten tidsbegrep. I tillegg får den med seg alt – og er ikke særlig åpen for å lære noe nytt. Reaksjonen blir deretter. Når vi som par – eller i andre relasjoner – støter borti noe som var sårt og vanskelig for lenge siden, er den raskt ute med å åpne ”minneboka” – samtidig som alt i oss reagerer som om det vanskelige skjer akkurat nå. Derfor hender det at mannen min møter en reaksjon hos meg som egentlig ikke er helt proposjonal med det han sa eller gjorde, men forsterkes av at det han sier eller gjør minner meg – ofte ubevisst – om noe som har såret meg dypt tidligere. Og gjerne noe som ikke handler om han i det hele tatt. Og motsatt; Gemalen kan bli merkbart muggen og avvisende, og jeg skygger banen fordi han signaliserer tydelig – synes jeg – at noe jeg sa eller gjorde åpnet døra til et rom der det ikke hadde blitt skikkelig rydda før han forlot det.

Når sånt skjer, kan det oppleves ganske ubehagelig – for begge. Den som sa eller gjorde noe som utløste den sterke reaksjonen vil kanskje kjenne på skyldfølelse og lure på hva han eller hun sa som var så fryktelig sårende akkurat da? Og så handler det altså mindre om ”akkurat da” og mer om fortid. Kanskje ting han eller hun har sagt eller gjort tidligere og som ikke har blitt bearbeidet, men enda mer sannsynlig noe andre har sagt eller gjort, gjerne mønstre som har blitt gjentatt i tiden før de to ble et par. På den annen side, kan den som får reaksjonen begynne å lure på om det er noe fullstendig galt med en, siden han eller hun reagerer så sterkt. Hva er det med meg?

IMG_0282Innimellom handler det kanskje bare om stress og lavt blodsukker.

Men ikke hver gang…

Vi går inn i alle relasjoner med bagasje. En del av den bagasjen handler om vanskelige erfaringer og sår som ikke har blitt helt ferdigbehandlet. Vi er – og vil alltid være – sårbare og litt kompliserte mennesker. ”Jern slipes ved jern og det ene mennesket ved å omgås det andre”, sa Salomo ( han med Ordspråkene; 27, 17). Det er sant, vi ”sliper” hverandre. Derfor er ”hva handler dette egentlig om?” et godt spørsmål. Når jeg får det, hjelper det meg til å reflektere ( etter at jeg har pustet dypt tre ganger og ved det fått koblet inn fornuftigere deler av hjernen) over om reaksjonen min kanskje muligens var noe forsterket… Og om hvorfor det ble sånn? Hva var det mannen min pirket borti som jeg trenger å bearbeide? Noen ganger skjønner jeg hva det handlet om, mens andre ganger må jeg melde pass – samtidig som jeg kan erkjenne at ”noe må det jo være – og det handlet nok om mer enn deg…” Ikke sjelden har det vært utgangspunkt for gode samtaler som har ført til at vi har blitt litt bedre kjent med hverandre. Vi pleier å kalle det ”å gå på besøk i hverandres liv”. Selv om vi etter hvert har vært gift ganske lenge og kjenner hverandre godt etter mange besøk, er det stadig mer å bli kjent med i det landskapet som er han – og meg.

Slike ”besøk” trenger selvsagt ikke starte med en forsterka negativ reaksjon, selv om spørsmålet vi innledet med altså er betimelig fra tid til annen. Noen besøk skjer bare fordi en bestemmer seg for det. Med utgangspunkt i helt andre spørsmål – knyttet til fortid, nåtid eller framtid. De trenger heller ikke begrenses til parrelasjonen. Kanskje det kan være en ide for denne helga: Sette av tid sammen med partneren, en av ungene eller en god venn(inne) og inviter deg selv på besøk i vedkommendes liv ved å si noe sånt som at ”i dag har jeg lyst til bli bedre kjent med deg”… Og så kan du ta med f.eks et av disse spørsmålene: Hva opptar deg mest nå ved starten av dette året? Hvilke tre leker likte du best å leke som barn? Hvordan ser du for deg at livet ditt er om fem år?

Vårtegn?

IMG_1474Jeg vil nok ikke betegne meg selv som en «evig optimist», men når det kommer til denne tida av året, fokuserer jeg beinhardt på det faktum at «sola har snudd»…

Faktisk. Selv om det ikke virker sånn verken når jeg drar til jobb i mørket om morgenen, eller når jeg tusler ut til bilen ved arbeidsdagens slutt og konstaterer at det er i ferd med å mørkne.

Allikevel er noe annerledes.

I adventstida, da dagene fremdeles ble stadig mørkere, truet tungsinnet med å krype nærmere hver gang jeg erkjente at dagene skulle bli enda kortere før det snudde. Nå – i etterjulstida – er det håpet som rår.

Håpet om vår.

Det håpet holder jeg ved like gjennom ny snøfall og umiskjennelige tegn på vinter fra nå av og framover.

I dag stoppet jeg på vei hjem fra jobb og kjøpte både primula og tulipaner til helga. Og dermed var vi i gang. Nesten før jeg var innafor døra begynte jeg å rydde bort julepynten for å gi plass for vårtegnene jeg hadde med meg. I morgen er det 13.dag jul, så jeg kjenner meg helt i rute…

Selvfølgelig er jeg fullstendig klar over at det går noen uker fremdeles før vi kommer til å merke at det har blitt lysere. Det går helt greit. Akkurat nå er det nemlig ikke lyset som er viktigst, men håpet.

Noen ganger er det sånn på andre områder, også:
Vi har vært ved et veiskille – la meg være litt raus og kalle 21.des da sola såkalt snur for det – og begynt å gå på en ny vei. Gjort et valg om en holdningsendring, for eksempel.
I begynnelsen ser vi ikke store forskjellen, men et stykke lenger fram vet vi at valget vi har gjort vil få gode konsekvenser. Det håpet – eller den vissheten, bør vi kanskje heller si – gjør noe med viljen, humøret, utholdenheten og alt det andre vi trenger gjennom den første tida da alt ser helt uforandret ut.

Kort sagt; Det som kommer til å skje der framme, gjør dagen i dag bedre. Og vi trenger gode dager i en krevende verden…

Så enkelt. Derfor: Glem at det er få tegn på vårsol og varme, folkens. Kjøp tulipaner og ha ei god helg!

Noen å prate med?

Om godt og vel ei uke har jeg en avtale med ei av mine gode venninner. Det gleder jeg meg til! Vi har månedlige (ca) møtepunkt av den typen jeg ser fram til nå: Middag etter jobb – stort sett på samme spisested hver gang. Et sted der det er grei plass mellom bordene slik at det går an å få til en privat samtale. Mat, småprat om løst og fast – og så vår faste post: Vi stiller hverandre noen ransakende spørsmål om livet og snakker om suksesser og tap, utfordringer og gleder i hverdagen knyttet til privatliv, jobb og de relasjonene vi står i. De samme spørsmålene hver gang. Skrevet ned på et kort vi går med i veska. Vi har rett og slett bestemt oss for at vi må åpne oss og stå til ansvar for noen som vi har tillit til. Som tåler oss som vi er, som ikke går av hengslene om ikke alt er på stell. Som vi begge tåler å bli utfordret av…

Disse møtepunktene er en ressurs i mitt liv. En fast, månedlig mulighet til å si det som det er. Lette på sløret, kall det hva du vil. Jeg vet at min venninne har det på samme måten. Vi hjelper hverandre å vokse, ta livet og – i vårt tilfelle – troen på alvor. Enkelt – og fint. Det krever kun to ting: Gjensidig forståelse og enighet om hva denne middagsavtalen skal inneholde – og ca to og en halv time avsatt i kalenderen hver måned.

Vi befinner oss på den tiden da ordet nyttårsforsetter dukker opp både her og der. Jeg har ikke veldig sansen for de fleste av dem. Det jeg imidlertid tror på, er å gjøre opp status med jevne mellomrom. Evaluere eget liv og sette seg noen mål en mener er nødvendige. Overgangen til et nytt år er antagelig et godt tidspunkt for å bruke litt tid på en slik prosess. Hvis du ikke hører til dem som har faste avtaler av typen ovenfor, anbefaler jeg sterkt å ta initiativ til noe lignende sammen med noen du definerer som nær. Jeg tror det er best å gjøre en slik avtale med en venn av samme kjønn som en selv – og med en eller ei som har noenlunde samme kjerneverdier og visjon for livet som deg. Det første gjør det vanligvis enklere å unngå ”skurr på linja”, og det andre sikrer forståelsen og gjør samtalen mer effektiv.

Jeg trenger disse møtepunktene, og jeg er inderlig takknemlig for jeg forstod behovet for denne typen samtaler allerede da jeg var i begynnelsen av tyveårene. Den gangen begynte jeg på bibelskole. Jeg var entusiastisk og lærevillig. Og helt uforberedt på at det å få en egen ”veileder” var en del av pakka. En gang i uka skulle jeg samtale på tomannshånd med min veileder som var bare bittelitt eldre enn meg – og en gang i uka skulle jeg møte i gruppe med de andre 3-4 jentene som hadde samme veileder som meg. Jeg så ikke vitsen. Tre måneder seinere konkluderte jeg med at så langt i livet var dette antageligvis det viktigste som hadde skjedd meg. Siden har jeg sørget for at jeg alltid har hatt det jeg kaller en mentor. For tiden har jeg ikke det på fast basis, men forsøker å hente ut det jeg kan gjennom noen ikke helt tilfeldige kaffekopper med erfarne mennesker. Og så møter jeg altså min peer-mentor månedlig.

I tida før jul møtte jeg flere voksne som på ulik måte ga uttrykk for at ”jeg skulle nok hatt noen å snakke med.” Problemet var ikke i noen av tilfellene ensomhet. De jeg henviser til manglet ikke sosiale møtepunkter eller arenaer verken for smalltalk eller debatter. Det jeg forstod at de la i kommentaren, var å forholde seg til et menneske som kunne lytte til deres livserfaringer og gi noen innspill for tankemessig opprydning. Et menneske de ønsket å gi tillatelse til å utfordre dem samtidig som de med sikkerhet ville kunne vite at det som deles forblir mellom de to.

IMG_1042Kanskje kan det å se nærmere på dette behovet i eget liv, være et klokt nyttårsforsett på vei inn i 2018? Det kan handle om en gjensidig avtale som den jeg nevner ovenfor. Ikke nødvendigvis over et måltid mat, slik det passer oss. Kanskje er en samtale helt uten noen «forstyrrende» elementer best – eller det er en ide å kombinere med en markatur og ta praten ved et bål. Rammeverket får en tilpasse situasjon og behov. Det jeg er opptatt av, er at det skjer.

Jeg tror på det å definere dybden i noen nære vennskap og avtale graden av åpenhet. Det er ikke alltid det bare ”blir sånn”. Noen ganger kan det dessuten være både klokt og godt å spørre en god venn om dere over en periode kan ha noen definerte samtaler som handler om ditt liv – uten at det skal være gjensidig. Min erfaring er allikevel at det er mer nyttig å gjøre avtale med noen som ikke er blant de nærmeste vennene når behovet er å få være i fokus uten samtidig å måtte forholde seg til den andres liv og hverdag. Mulighetene er mange for å få til det. Det kan hende det vil koste noen kroner, men det kan det være verdt. Ved et par anledninger de seinere årene har jeg investert i det jeg i eget hode definerte som ”en sydentur” for å sortere i tanker og opplevelser. Begge rundene var utvilsomt til mer hjelp enn en uke på stranda med bok i varmere strøk hadde vært.

 

 

En julerefleksjon…

IMG_4894Når vi tar fram ei eventyrbok for å lese,
begynner vi alltid med disse ordene: «Det var en gang…».
Og så sies det ikke mer om når den gangen var.

Når vi åpner Bibelen for å lese det vi kaller juleevangeliet hos Lukas,
begynner det med disse ordene:
«Det skjedde i de dager…» 
Og så plasseres fortellingen i historien:
Det var mens Augustus var keiser.
Kvirinius var landshøvding i Syria.
Og Herodes var Konge …
Det var med andre ord en hel del å gå ut i fra når de i middelalderen ville plassere denne begivenheten i sentrum av historien og kalle tidspunktet da Jesus ble født for år 0. Allikevel vet vi at de bomma med noen år.
Og når fødselstidspunktet skulle plasseres på kalenderen,
gjorde man også et valg som ikke stemte helt.
Poenget står tross dette fast: Den fortellingen vi forholder oss til i jula,
er ikke er et eventyr, men en reell hendelse plassert i historien.
Hadde vi lest juleevangeliet på latin, hadde vi registrert at det starter slik: Factum est…

Det skjedde virkelig.

Det ble altså født et barn i en stall…
Eller forresten: Det med stallen sier Bibelen ikke noe om.
Bare at han ble svøpt og lagt i en krybbe… I matfatet til dyra.
Da er det selvsagt nærliggende å tenke at det må ha skjedd et sted der dyra holdt til.
En stall, eller et fjøs.
Men hvordan havnet de der… ?

La oss ta ett skritt tilbake.

Gud valgte seg altså en tid i historien for å bli menneske.
Og  han valgte et sted. Et okkupert land i Midt-Østen
– hos et folk han hadde forberedt lenge. Eller i hvert fall forsøkt å forberede…

Han  valgte en familie. Ikke en veletablert familie med udiskutabel tillit i nabolaget.
Han valgte et ungt par.
Maria. Fjorten år, kanskje et par år eldre.
Ei hengiven, vàr og åpen jente ble vist tilliten å bli mor.
Ikke bare skulle hun føde Guds sønn, men hun var den som skulle ta omsorg for dette lille barnet som etter eget valg kom naken, kunnskapsløs og uinformert inn i vår verden. Det var hun som skulle lære ham opp. Hun skulle være hans mor livet ut…
Hvilken tillit Gud ga henne. Hva var det med Maria?

Og med Josef?  Maria var lovet bort til ham, skiver Lukas.
Det var litt mer enn «gøy med gull», slik forlovelse lett kan fortone seg i vårt samfunn.  Kontrakten var skrevet, men foreløpig var det ingen sex på de to. De var ikke helt gift. Fullbyrdelsen av ekteskapet lå fremdeles i framtida…
Og så forstår Josef at Maria er gravid.

Matteus skiver om ham (Mt 1,19) at  «Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne,  ville skille seg fra henne i all stillhet…» 

Hva var rettskaffent med det?
I min verden er rettskaffen omtrent det samme som «hel ved».
Bibelen sier at Josef var hel ved. I så fall reiser dette verset mange spørsmål.
Svaret ligger kanskje i et annet spørsmål: Hva var Josefs alternativ?
Hva krevde samfunnet at rettskafne menn gjorde i slike situasjoner?
Hva var rett i samfunnets øyne?
«Slike kvinner skal steines», ble det sagt av de skriftlærde en gang seinere (Joh 8,5).
Derfor vurderte Josef å bryte forholdet med Maria. Han ville beskytte henne,
og et initiativ til brudd kunne spare både hennes og barnets liv.
Men så taler Gud til Josef i en drøm for første gang.

Og han tror…

Han er også utvalgt; sammen skal disse to ta hånd om Gud når han skriver seg inn i vår historie…

Jeg tror ikke noe av det som skjedde rundt dette dramaet er tilfeldig.
Heller ikke at Keiser Augustus akkurat på denne tiden ville finne ut hvor mange mennesker han egentlig hadde makt over. I en tid uten forhåndsstemming måtte Josef ta med seg sin familie
– den høygravide Maria og det ufødte barnet – og dra dit han egentlig kom fra.
Dårlig timing, vil mange si.
Guds timing, tror jeg – for på enda en måte å skaffe seg menneskelig erfaring. Helt på dypet. Jeg tror det er det dette  handler om:
Da Gud ble menneske …
Da himmelen kom til jorden – kunne han valgt å bli født inn i en helt annen virkelighet. Men Gud valgte en arena som skulle kunne oppleves relevant for alle mennesker til alle tider. Han valgte en smertelig vei fra dag en til han døde på korset ca tredve år seinere.

Derfor kom ikke Gud som en voksen superhelt.
Han kom heller ikke som barn inn i en veletablert familie der det var tillit nok å tære på. Og han kom ikke til et fredfullt land – for de finnes det så få av.
Derfor tror jeg heller ikke det var tilfeldig at det ikke fantes rom for dem da de omsider ankom Betlehem. Hvem var det som stengte døra for dem der? Det var tjukke slekta… Josefs familie avviste dem – og dermed er vi tilbake der vi startet – med at dette lille hjelpeløse barnet, Gud selv, som gjorde seg fullstendig avhengig av menneskelig omsorg og at de han kom til fant gode løsninger for hans oppvekst, ble svøpt og fikk dyras matfat som sin første seng.

«Himmel på jord – en nåde så stor», synger vi i en av de nyere julesangene. Og videre at alle skal vite at «vi er ikke alene der vi bor». Eller der vi befinner oss i livet.
Gud selv har kjent på avvisning, fattigdom, utrygghet, redsel, levd med kjempende foreldre og med den usikkerheten som folkesnakk skaper.
For liksom å toppe det hele, måtte den lille familien rømme i hast fra Herodes grusomheter. Dermed identifiserer Jesus seg også med de 60 millioner menneskene som i følge FN akkurat nå er flyktninger på grunn av krig eller forfølgelse.

Evangeliet er fortellingen om en Gud som brøt opp fra tilbedelse og fred og skrev seg selv inn i sitt skaperverks historie og menneskenes dypeste og mest smertefulle erfaringer. Intet mindre . Det er altså ingen søt historie om et glatt og babyluktende Jesusbarn som vi ofte får presentert i disse dager.  På denne mørke bakgrunnen bryter allikevel himmelen ut i jubel og engene roper ut at i dag – factum est – er det født dere en frelser. En redningsmann. Et håp – en som tilgir og forstår, som bærer alt det vi kaller våre liv og som kjenner oss til bunns.

Jeg aner ikke hvordan du har det på innsida. Rimelig vellykket utenpå, vil jeg tro?
Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv for å vite at livet er sammensatt for de fleste av oss. Det går på to spor.  Vi har våre ting –  og vi kjenner vel på både hjelpeløshet og avvisning fra tid til annen? Vi føler oss misforstått – og vi merker at våre ikke alltid like smarte valg får konsekvenser.

Men himmelen har altså kommet til jorden for å være en del av ditt og mitt liv.
Det er en nåde så stor.
Og ingen av oss trenger egentlig være alene med det livet vi har…
Factum est…

Å velge stillheten

I mitt barndomshjem stod radioen på bestandig. På kjøkkenet. Via den kom værmeldingen inn med samme rytme som tidebønner for munkene, og mamma fikk med seg hver eneste en. Hun sang med på de fleste sangene, fulgte rundetidene på skøyteløp, gikk aldri glipp av verken Nitimen eller Norgesglasset (om det het det den gangen) – og hun var oppdatert på alle nyheter. Da John F Kennedy hadde blitt myrdet, satt hun på en kjøkkenstol en meter fra radioen og gråt da jeg kom inn. Jeg kan se det for meg. Året var 1963 og jeg hadde akkurat fylt 6 år.

Etter videregående brøt jeg opp hjemmefra – og bort fra mammas radio. Med på flyttelasset fulgte en kombinert radio og kassettspiller som jeg hadde spart til, men vanen med å ha den på til alle døgnets tider, tok jeg ikke med meg. Joda, jeg bruker radioen, jeg også – innimellom. CD-samlingen vår er også ganske velbrukt. Til og med jeg kobler opp Spotify fra tid til annen, men jeg og vi er ikke blant dem som ikke må ha lyd rundt seg til enhver tid.

Mamma måtte tydeligvis det. Som hjemmeværende og ekstrovert antar jeg at radiolyden møtte et behov for selskap. Jeg skal ikke trekke det lenger, men i voksen alder har jeg reflektert mer over hvorfor den radioen måtte stå og gnåle på kjøkkenet hele tiden?

De fleste av oss har svært god tilgang på lyd. Jeg hører med til dem som velger den bort hvis jeg kan. Stillhet er en ressurs i livet mitt. Og jeg har egentlig tenkt at de fleste opplever det sånn. Etter hvert har jeg imidlertid forstått at uvilje mot stillhet er mer vanlig enn jeg trodde. Jeg har egentlig tenkt at folk sliter med å få ro nok, og ikke helt fått med meg at mange kjemper imot det lille som måtte finnes av stillhet rundt dem.

”Jeg setter på radioen eller TV-en med en gang jeg kommer inn døra. Vet ikke helt hvorfor,” sa ei. Et sted jeg var på besøk, slet jeg med å lytte ordentlig fordi det som skjedde på radioen tok så stor plass. ”Kan vi dempe den slik at vi får prata sammen?”spurte jeg da. Det kunne vi, men ”vi må ha den på litt, for jeg klarer meg ikke uten lyd,” sa vertinnen min. Det er rart med vaner, tenker jeg og har ikke problem med å forstå at noen omgir seg med lyd hele tiden fordi det har blitt en vel etablert sådan. Jeg går helt sikkert glipp av en hel del som ikke har den samme tilgangen på musikk, kulturprogrammer og nyheter hver eneste time. Litt imponert er jeg også av den multitaskingen som finner sted der noen hører på radio eller ser TV samtidig som man holder en samtale i gang eller leser en bok. Men innimellom lurer jeg litt på om de som aldri har det stille rundt seg, forstår hva de går glipp av?

For noen er stillhet truende. Det er trist. Det å være alene med seg selv blir overveldende for ganske mange. Ensomheten kryper kanskje nærmere – og lyd hjelper til med å holde den unna? Depressive tanker som lurer under overflata får boltre seg friere om det blir stille? Tematikk en skulle unt seg å tenke grundig igjennom, oppleves som negativ og krevende og bør heller ikke få stor plass? Jo, jeg vet noe om det å oppleve seg sårbar når ikke lyder utenfra demper følelsen.

På den annen side erfarer jeg at mange refleksjoner går så stille i dørene at de ikke merkes om ikke de tilbys plass i stillhet. Det er akkurat som de våger seg innafor først når annen lyd har stilnet. Før det skjer, står disse beskjedne tankene bare i døra og titter inn – eller gjemmer seg. Og når alt kommer til alt er det kanskje nettopp disse refleksjonene vil vi minst av alt vil gå glipp av?

IMG_3479I et samfunn som vårt – og med et liv som det de fleste av oss lever – må lydløse minutter legges til rette for og planlegges. Stillheten må rett og slett velges inn – fordi det vanligvis helt ubemerket velges bort. Også i disse dager, da hurtighet og stress benytter enhver åpen dør til å fylle det som måtte være av tilgjengelig plass.

Hvordan i alle dager skal jeg få til det, tenker du kanskje? Et råd er å la være å skru på radioen så fort du kommer i bilen, droppe øreklokker og musikk når du er ute og går, eller la være å sette på TV-en så fort du er i nærheten av den. Velg tider for radio, musikk og TV og bryt vanen med å ha lyd på øret ustanselig, Kanskje du må legge til rette for aleneminutter, også. Ikke alle får de gratis – og enda færre legger merke til at de faktisk er der innimellom. Jeg nyter mine alene i bil best. Eller går en halvtimes tur alene. På jobben lukker jeg kontordøra mi noen få minutter et par ganger om dagen – ikke minst på de mest travle dagene. Eller jeg velger den lengste køen på butikken og lager meg en liten usynlig boble selv om det er folk og plingelyder fra kassa rundt meg. Butikk-køer er forresten ganske  ofte temmelig lydfrie soner, men det må man fokusere på for å legge merke til…

Mange er opptatt av å trene. Mer enn meg, som nøyer meg med gåturer og frisk luft. Jeg tillater meg å tenke at stillhet er like viktig for et godt liv som joggeturer og Birken-forberedelser. Det gir mindre status og resultatet er kanskje ikke så synlig i første omgang, men jeg er ikke i tvil om at tydeligere valg om stille soner og tider, ville øke livskvaliteten til mange. Kanskje julefreden, også…

Den rette julestemningen?

Julestemningen siger innpå oss. I dag kjørte jeg mot jobb og gledet meg over hvert eneste lyssatt hus langt veien. Jeg har mer enn en gang tenkt at det var utrolig godt for oss her nord at man valgte denne tiden av året da jula i sin tid skulle plasseres på kalenderen. Lysfesten hører hjemme i mørketida , og jeg tillater meg å tenke at behovet for psykiatrisk assistanse hadde vært mye sterkere om vi ikke hadde denne anledningen til å fylle på med lys og unnskyldningen for å kose oss litt ekstra. Midt i stresset – som mange i disse dager taler for å dempe.

IMG_1403Ære være alle krefter som ber oss roe ned, finne hvilepulsen og ikke ta helt av i juleforberedelsene. At jul egentlig handler om å være sammen og kose seg med de man er glad i, er gjennomgangstonen i mye jeg har lest de siste dagene.

Det er helt sant – og allikevel helt feil. Det er fint å være sammen – og enda bedre om vi klarer å bryte litt med familiemønsteret og inkludere noen som ikke har noen å markere julehøytiden sammen med. Allikevel: Jul er mer enn familiekos, hygge og alt dette andre vi har mulighet til å legge opp til fordi vi faktisk markere noe som er mye større. Jul handler om at Gud ble menneske. Jeg holdt på å si: punktum!

En av de som bedre enn de fleste har illustrert dette de seinere årene, er den amerikanske redaktøren og forfatteren Philip Yancey. I en av sine bøker beskriver han Guds fortvila forsøk på å fortelle verden at han er en god og omsorgsfull skaper og far, og bruker et bilde som har fungert godt for meg. Gud er som en gullfiskbolleeier, sier Yancey. Første gang jeg leste det, skjønte jeg instinktivt hva han mente.

Jeg var nemlig selv en gullfiskbolleeier på den tiden. Jeg matet mine to gullfisker trofast, og med anbefalte mellomrom skiftet jeg omsorgsfullt vann for dem. Akkurat den seansen var litt krevende: Fiskene skulle opp i en plastpose sammen med litt av det vannet som skulle byttes ut, og mens jeg skiftet resten og gjorde rent i bollen, ble de henvist til noe trangere kår før jeg helte dem og vannskvetten tilbake i bollen.

Fram til Yancey gjorde meg oppmerksom på det, hadde tanken slått meg om at gullfiskene kanskje ikke oppfattet handlingene mine som gode, men mer anså meg som et monster på utsiden av bollen. Vi er som gullfisk, påpekte Yancey. Vi svømmer rundt i vår lille verden og skjønner ikke at Gud vil vårt beste. I neste omgang stiller han et retorisk spørsmål; Hva vil være den beste løsningen for å få oss til å forstå at han faktisk er god? Han gir svaret selv: Gud må krype opp i bollen og bli gullfisk…

Det er det jula handler om. I sin godhet brøt Gud opp fra sin himmel og ble menneske. En av oss. Kjøtt og blod. Inn i en familie som vi uten tvil ville kalt dysfunksjonell: Ei ung forlova jente som ingen trodde snakket sant og en fattig – men helstøpt – mann som må ha vært klippen i Marias liv, ble foreldre til en liten gutt. Gud selv, født på reise. I et okkupert land, styrt av en gal mann som gjorde familien til flyktning-par med et nyfødt barn. Ikke bare ble han menneske; han sørget for å plassere seg selv nederst på rangstigen. Kanskje for at vi skulle vite at han forstår seg på våre liv – uansett hvor sårbare og håpløse vi oppfatter dem?

Det er dette jula dypest sett handler om. Under behovet for kos og alle gode råd om å fokusere mer på relasjoner enn på ting og mat, hviler tilbudet fra en Gud som ble menneske om å reflektere over vår egen relasjon til ham.