Gjerdestolper i livet l

”Jeg fungerer vel som et gjerde å holde i…” svarte jeg en venn som for mange år siden spurte hva jobben min som sosialpedagogisk rådgiver bestod i. Siden har jeg tenkt ganske mye på det begrepet som dukket opp litt fra det blå – og jeg har brukt det i mange sammenhenger. For jeg tror det er sånn det funker for en del elever og voksne jeg snakker med. Eller helst; som snakker med meg. Jeg tror vi alle kan ha den rollen for hverandre; være et gjerde som hjelper andre å holde balansen, eller bidrar til at noen blir mer trygge på at de går rett vei og beholder håpet at de når fram dit de skal – i det minste til en port – etter hvert.

En forutsetning for at vi kan være sånne gjerder – eller gjerdestolper, siden vi ikke er i livet deres hele tiden, mener jeg, er at vi selv har gjerdestolper å holde i eller gjerder å rusle langs på vår egen livsvei. Mennesker eller aktiviteter som holder oss på matta på et vis… Jeg har noen i livet mitt. Den viktigste skal jeg dele nå. Noen flere kommer på bloggen neste uke.

IMG_2079Noen litt tette gjerdestolper som hjelper min livskurs og balanse, er at jeg hver dag har noen pauser med stille minutter. Siden Gud er en del av mitt liv, er jeg bevisst på at den stillheten er tid sammen med ham. Hvis du ikke deler min tro, vil jeg allikevel oppmuntre deg til å gi deg selv den gaven det er å stoppe opp midt i hverdagen og kjenne etter at du lever. Tenk på hva du er takknemlig for og fortell deg selv at du har alle de ressursene du trenger for å håndtere hverdagens utfordringer. Om de er litt overveldende, er det ikke sikkert du skal bære dem helt alene, men søke kontakt med noen som kan støtte deg.

Munker og nonner har gjennom historien praktisert tidebønner. Med jevne mellomrom dagen i gjennom fra grytidlig morgen stopper de det arbeidet de holder på med og møtes til bønn og refleksjon. På den måten minner de stadig seg selv og hverandre på Guds nærvær dagen igjennom. Tidebønnene fungerer som et gjerde de kunne holde i for å bevare fokuset midt i det praktiske arbeidet de holder på med. Jeg mener det er en genial praksis.

I mange år hadde jeg som mål å ha en lang stund med Gud på morgenen, men jeg fikk det – ærlig talt – aldri til å fungere helt. Det ble ofte kortere enn jeg hadde som mål, ganske stressende og gjerne med tanker i fullt trav. Men jeg hadde jo lest at det var best å starte dagen på den måten… Pliktoppfyllende mennesker som meg er lette å overbevise om at vi må holde ut når noe er rett.

Det tok meg noen år å dempe forventingene til hva jeg (og Gud?) skulle få ut av våre morgener sammen. Til tross for at jeg feiret trettiårsdagen min med å bli A-menneske. Allikevel; Det ble viktig for meg å ikke kaste ungen ut med badevannet. Nå starter jeg dagen med stillhet – og jeg ”sjekker inn” hos Gud, som gemalen pleier å kalle det. Ingen lang stund, men et godt fokus over en kaffekopp; en bønn, en liten refleksjon. Det hjelper meg å huske hvorfor jeg i det hele tatt står opp om morgenen. Hva som er viktigst i livet mitt, og hvem jeg vil rette min dypeste takknemlighet mot. Så gjentar jeg pausen med Gud et par ganger til i løpet av dagen. Min hverdag er annerledes enn munkenes, og syv eller åtte slike stoppesteder ville blitt et altfor stort og stressende mål. For meg. Jeg har stor respekt for de som lever sånn – eller som villig deler om hvor fint det er for dem å starte dagen med en time i stillhet. Jeg er bare ikke helt der.

Det er mange måter å få til disse pausene på. Noen setter på alarmen på telefonen for å minne seg selv på dem og slipper det de har i hendene når den ringer. Det går an å lukke kontordøra di (om du ikke sitter i landskap) på gitte, omtrentlige tidspunkt, eller la være å skru på radioen i bilen. Du kan stenge verden ute på buss eller bane ved å plugge inn lav lovsang direkte i ørene, ta den røykepausen kollegaene dine har – uten røyk – og unne seg en kort luftetur. Om dere er midt i småbarnfasen, bør det kunne være mulig å gi hverandre litt tid alene mens den andre har fokus på barna. Som ved så mye annet, handler det om bevissthet og valg. Og om å prioritere det jeg virkelig ønsker.

For meg har det blitt viktig å knytte Gudsforholdet mitt til den personligheten han tross alt har gitt meg og spre møtepunktene gjennom dagen. Fordi jeg ønsker dem – og trenger dem. Jeg har den samme svakheten som det aner meg førte til munkenes tidebønner; Jeg mister fokus på det viktigste. På Gud som giver og opprettholder av selve livspusten – og behovet mitt for å falle til ro og være til stede i egen kropp og eget liv.

Reklamer

«Hvis noen glemmer at de er gift…»

Jeg blir ofte slått av undring over ungers underfundige logikk og tidvis ubevisste visdom. For det meste live, men innimellom gjennom tegneseriestripa «Barnas planet» som jeg har glede av. Nå skal jeg ikke påberope meg å sitere det følgende helt korrekt, men jeg har gjennom flere år båret med meg klokskapen i utsagnet til et barn gjengitt i akkurat den spalten. Det kom i form av et godt råd; Hvis noen glemmer at de er gift, kan de bare se på brudebildet…

Den korte stripa sa ingen ting om foranledningen, men jeg vil tro det ligger en dyp refleksjon bak. Hva den lille poden som ga rådet, mente med å glemme at man er gift, vet jeg jo ikke, men kan gjette at mor eller far har vært svært travle en tid, eller kanskje de har kranglet? Kan hende ligger det noe enda sårere bak? Jeg tipper det bare handler om en liten hverdagsfundering en dag det har vært litt motbakke i heimen siden en voksen nok har humret nok over det til i etterkant å sende sitatet inn til tegneren som lager stripa.

Uansett; Det er lett å «glemme at man er gift» når hverdagene presser på og det går litt fort i svingene. Da kan det være lurt å ta en titt på brudebildet. Vende tankene tilbake til den gangen forholdet ble etablert. Psykologene kaller det re-romatisering. Det handler om å stoppe opp og snakke sammen; Hva gjorde vi den første tiden vi var kjærester? Hva førte til at vi falt for hverandre? Hvilke egenskaper og verdier var det du satte pris på med meg – og vice versa? Hva gledet vi oss over?

Siste uke skrev vi om forelskelsen som ikke varer evig, men som – fordi fasene i forholdet ikke utgjør en lukket sirkel, men en slags spiral – kommer tilbake med ujevne mellomrom. Kanskje ikke så intenst og lenge som i den første tiden, men som gode opplevelser og et friskt blikk på hverandre som gir energi til forholdet. På samme måte som gjentagende kampfaser gjør motsatt; de tapper oss. Forskjellen er bare at vi etter hvert skjønner hva som foregår og kan si til hverandre når nedturene kommer og irritasjonen blir merkbar; «Hør her, vi er smartere enn at dette skal vedvare. Vi har verktøy å jobbe med. Nå må vi komme oss videre…»

IMG_0008.jpgÅ reromantisere er ett slikt verktøy. Ta den ovennevnte samtalen og del minner. Titt i album eller se videoer fra den store dagen og tiden rundt. «Husker du…. ?» Sett av tid til å dele minner. Og gjør noe: Sett av tid en kveld  eller en helg med hovedvekt på en aktivitet dere gledet dere over, men som delvis eller helt forsvant i glemmeboken da andre ting begynte å fylle kalenderen.  Det kan være noe så enkelt som å gå på kino og ta tid til en kaffe i etterkant mens dere møter blikk og hører på bylydene. Eller noen timer uten barn på badeland. Ei treningsøkt sammen i stedet for å gjøre det til ulike tider for at noen skal være med barna mens den andre trener. En weekend tilbake til stedet der dere møttes i studietiden. Mulighetene er mange. Noen  er krever bare at dere kommer på ideen, andre ting må planlegges mer.

Kanskje dette er helgen da dere skulle ta en titt på brudebildet for å huske at dere er gift – og at dere valgte hverandre av gode grunner? Eller kanskje dere seiler i medvind for tida, men trenger «brudebildet» som utgangspunkt for en hyggelig prat – bare fordi det er lenge siden sist… God helg!

Når hjernen juger…

“Hvor lenge varer en forelskelse?” spør vi gjerne de ungdommene vi møter på besøk i videregående eller på folkehøyskoler. Da blir det gjerne litt stille før det vanligvis er en eller annen som litt spørrende, men også håpefullt, nølende kommer med et svar: “Hele livet?”

Noe i oss skulle jo ønske at det var sånn. At den gode følelsen varer og varer, konflikter unngås og akkurat vi lykkes med å få til en hel rekke av bare solskinnsdager. Erfaringene våre forteller en annen historie. På et eller annet tidspunkt endrer livet seg. Han som var så besluttsom, blir veldig sta, og hun som alltid hadde så kreative og gode ideer, begynner å bli veldig slitsom. Hun som var interessert i hva du driver med, blir masete, og han som var så oppmerksom på dine behov, mister fokus. Skuffelsen er til å ta og føle på.  Hva skjer – og hvorfor skjer dette oss?

Forelskelsen er over, og det psykologene gjerne kaller kampfasen, tar over. Alt det vi så i et rosa lys for noen måneder sider, får helt andre valører. Hun du ikke kunne leve uten, kveler deg. Han som var helten i livet, viser seg å ha noen svært lite flatterende sider. Hvorfor la jeg ikke merke til dem tidligere?

Fordi hjernen juger. Forelskelse er kjemi, sa en av mine ungdomsledere i sin tid. Det er godt spissformulert. Fasen preges i hvert fall av storproduksjon av hormoner som sørger for at han eller hun du falt for, framstår i et spesielt gunstig lys. “Det nytter ikke å veilede forelska mennesker,” er en av gemalens paroler. Han har helt rett. En bekjent av meg ble skilt etter flere års ekteskap. Det kom dessverre ikke som noen overraskelse. Noen av oss rundt dem hadde siden de to ble sammen, undret oss over forholdet dem imellom. Det betyr på ingen måte at det ikke kunne blitt en varig og god relasjon (NBNB!), men denne gangen viste det seg altså at de signalene noe av oss som stod nær, mente å se, var overflaten av et isfjell som ikke lot seg verken smelte ned eller kjøre rundt. Jeg var en av de som hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde speilet min venn tidlig i relasjonen og stilt noen spørsmål. Da jeg tok det opp med ham en stund etter at skilsmissen var et faktum, bekreftet svaret hans utsagnet ovenfor; “Jeg tror ikke det hadde gjort noen forskjell,” sa han; “I den tida var jeg så forblindet at jeg oppfattet alt som positivt og helt overbevist om at vi var skapt for hverandre.”  “Forblindet” er et godt ord. “Kjærlighet gjør blind”, sier ordtaket. Jeg mener det er feil. Forelskelse gjør blind. Kjærligheten gjør seende – og er villig til å jobbe med det en ser.

Før vi forhåpentligvis kommer dit, må vi altså gjennom en kampfase. Den er like krevende som forelskelsen er enkel. Hjernen juger nemlig for oss, da også. Med motsatt fortegn. At som var flott i forelskelsesfasen fordi jeg fortalte med selv en fantastisk, men dessverre ikke helt sann historie om partneren, blir negativt i kampfasen fordi jeg fortsetter å lytte til min egen historie om han eller hun jeg er sammen med. Og den historien er preget av meg. Jeg forstår akkurat hvilke intensjoner partneren har, hva han eller hun egentlig mener – noe som gjerne er et hakk verre enn det de selv sier – og jeg blir bittelitt paranoid fordi den personen som tidligere var leder i heiagjengen min, nå har blitt hinderet jeg snubler over i mange livssituasjoner.

Det er vel unødvendig å si at mange forhold slutter her. Tenåringer avslutter forholdet fort, og jo eldre vi blir, holder vi ut litt lenger. Felles for altfor mange er at de tror denne fasen kommer til å vare resten av livet, og at de har valget mellom å holde ut eller gi opp.

IMG_1982Vi har lært oss at kamp- eller konflikt-fasen ikke behøver å være en slags endestasjon. Når vi kommer til den dagen en av oss sier “slik kan vi ikke ha det lenger”, finnes det et alternativ til å gå hver sin vei. Vi må tråkke opp en ny sti og øve oss på en annen måte å kommunisere på. Vi kaller det “å gå på besøk i den andres liv”. Det betyr at jeg legger bort mine egne historier om den andres væremåte, preferanser, reaksjoner, perspektiver og så videre, og i stedet begynner å lytte etter hans eller hennes egne fortellinger. Mange par som har lært seg verktøy en kan bruke i denne prosessen og tatt med seg noen enkle tips for et bedre samliv, har fått en fordypet og bedre relasjon. Et sterkere og tryggere forhold. Mer håp om en bedre framtid.

Selv er vi svært ulike og lever med høy risiko for konflikt. Av den grunn startet vi tidlig å investere i forholdet vårt med å bruke tid sammen og legge ned troen på at et godt forhold skulle komme helt naturlig. Vi har lest, lyttet, gått på kurs og øvd oss! Vi aksepterer at relasjonen vår beveger seg i sirkler. Innimellom er vi forelska og nyter de gode dagene – riktignok med et noe mer realistisk syn på det som skjer enn den gang da. Så dukker mer krevende faser opp – uten at de sliter oss ut. Når vi begynner å lytte for mye til våre egne tanker om den andre, sier gjerne en av oss at “vi vet da bedre enn dette.” Så rusler vi videre. De fleste dagene er gode – midt i en hverdag som krever oss.

Siden 2004 har vi selv drevet med samlivskurs. Denne våren skal vi ha flere. Bor dere i nærheten kan dere gjerne sjekke ut noen muligheter for å bli med. Neste helg – 8-9. februar – drar vi til Ålesund. 8-9. mars har vi kurs i Oslo med noen plasser ledige, og 4-6. april skal vi få undervise på Lia gård der det inviteres til samlivskurs i retreatramme. Velkommen.

Smilets makt

På  vår stamrestauranten – vi tør kalle den det –  i Taghazout i Marokko, skjer det meste på fransk. Det kan vi lite av, og derfor har vi ikke tatt jobben med å oversette sitatene som finnes – og tidvis byttes ut, mener vi å vite – på vegger og dører i lokalet. Denne gangen fant vi imidlertid ett merket ”Mére Teresa”. Så langt strekker faktisk fransken vår seg. Nysgjerrigheten ble vekket og vi nærmest stavet oss gjennom skolefransken; ”Vi vil aldri helt kunne forstå hvor mye godt et enkelt smil kan gjøre.”

Mor Teresas egen historie er broket. Hun var et sammensatt menneske som alle oss andre, men hun viet sitt liv til Calcuttas fattige fra hun var ganske ung til hun døde 87 år gammel. Hun visste hva hun snakket om etter et langt liv i nærkontakt med hva mangelen på smil – konkret og i overført betydning – utretter der fattigdommen er bunnløs.

Jeg vil tro hun kunne supplert utsagnet med noen sterke historier. For meg holder det å tenke meg en bro til hverdagen i – for tiden – kalde Norge. Jeg er så heldig at jeg bor i et område der mange hilser – på kjente og ukjente. Møter blikk, sier noe. For litt siden snakket jeg med ei som hadde den motsatte erfaringen på sitt hjemsted; ”Det er så lite motiverende å prøve å være greie med folk og holde opp en dør eller vike i køen når en ikke engang får et nikk eller et lite takk tilbake.” Jeg er glad hun fortsatte på denne måten; ”Men vi har bestemt oss for at vi ikke vil gi oss, så vi vil fortsette å smile og åpne dører – og lærer ungene våre det samme.”

Jeg liker holdningen, og jeg tror på det å hilse – og takke. I vårt nærmiljø, der over femti prosent av innbyggerne er ikke-etnisk norske, er det tydelig at foreldre lærer sine barn det jeg vil kalle normal høflighet. Jeg observerer ofte oppmerksomme voksne og respektfulle barn, og gleder meg over at det nikkes og smiles i kassekøen. Dette vil jeg være en del av…

Fordi jeg merker hva det gjør med meg når jeg blir møtt med et smil, et blikk, en takk. Noen ganger – som mor Teresa uttrykte det –  betyr det langt mer enn den som viste meg en smule positiv oppmerksomhet nesten i forbifarta noen sinne kommer til å forstå. Det er antagelig ikke viktig heller. Det vil si; Det viktige er at vi skjønner prinsippet – og bruker bittelitt energi på å tenke gjennom det motsatte. Hvor lite det skal til for å ødelegge dagen, kanskje til og med rive opp gamle sår, ved å holde smilet, takken og den positive oppmerksomheten tilbake.

Vi kan ikke ta ansvar for andre menneskers reaksjoner. Jeg antar de fleste av oss uforvarende har såret mennesker rundt oss eller framprovosert reaksjoner som egentlig ikke var myntet på oss, men på gamle og vonde minner. Det kan vi ikke noe for. Men vi kan bestemme oss for at vi vil bidra til å gi folk en best mulig hverdag. Og vi forstår altså ikke hvor mye godt et enkelt smil kan gjøre…

Jeg inspireres av sånne spissformuleringer. Og jeg trenger dem, for jeg er en tydelig person som innimellom går rett i baret og kan både se og høres skikkelig sur ut. Ofte surere enn jeg er, men det er nå så. Jeg jobber med saken. Ikke enkelt når man er gift med en av byens mest joviale typer, forresten. Men jeg er underveis… Fram og opp. Vel vitende om at jeg kan bety en forskjell. Alt handler ikke om de store politiske linjer og perspektiver. Det meste handler om hvem du og jeg – i vår hverdag.

img_2995Vi fant et lignende utsagn under et besøk på East Side Galleri i Berlin for noen år siden. Den lengste gjenværende delen av Berlin-muren – 1,3 km lang – ble ved årtusenskiftet dekorert av et ukjent antall kunstnere og inviterer til en spennende vandring; ”Many small people who in many small places do many small things that can alter the face of the earth”, kunne vi lese – og sitatet sies å være en del av det de kaller ”afrikansk visdom”. Små mennesker som deg og meg, kan gjennom små positive bidrag i sine små nærmiljøer faktisk forandre verden.

Den store – og den lille. Med jevne mellomrom tillater vi å minne oss på viktigheten av takknemlighet også innenfor husets vegger. Mor Teresas sitat hører hjemme også der. Vi aner ikke hvilke frukter vi kan høste i eget hjem og hvordan de relasjonene som betyr mest for oss kan styrkes gjennom takknemlighet og positive holdninger. Et smil, en god berøring  eller en takk for noe helt selvfølgelig som vi ikke vil partneren eller barna som skal tro vi ikke legger merke til, betyr ikke noe bare for mottakeren, men påvirker hele atmosfæren i hjemmet vårt.

Sur – jeg?

For en del år siden var jeg engasjert en sammenheng der jeg kom jeg oppi en ubehagelig uoverensstemmelse med en av de andre frivillige. Sånt skjer jo innimellom – av ulike grunner. Anklagene mot meg ble etter hvert ganske mange, men de var lite håndfaste. Utydelige og runde formuleringer er det vanskelig å ta tak i, så min motpart ble bedt om å skrive ned noe konkret som han opplevde vanskelig med meg. Ett av punktene han kom med da, var at jeg hadde vært ”sur” på ham en gang han hadde spurt meg om noe praktisk i forbindelse med et arrangement. Han tidfestet episoden flere år tilbake i tid, og det var vanskelig for meg å huske det spesielle møtepunktet. Det var imidlertid ikke vanskelig for meg å gi ham rett; Jeg hadde sikkert svart ham surt den gangen. Eller; Han hadde i hvert fall oppfattet meg sånn. Menneskers opplevelser trenger vi ikke diskutere, men det betyr ikke at opplevelsen deres nødvendigvis er en objektiv sannhet. Var det for eksempel helt sikkert at jeg var sur på ham – noe han altså mente jeg ikke hadde noen grunn til?

img_2743Kan det heller tenkes at jeg hadde en dårlig dag og derfor kom litt skjevt ut? Kanskje var jeg ikke helt frisk og hadde strukket meg langt for å gjennomføre oppgaver jeg egentlig ikke orket akkurat da? Kan det hende jeg hadde kranglet med gemalen og derfor hadde litt kort lunte? Eller kunne det handle om at flere andre hadde mast på meg før denne medarbeideren dukket opp, slik at jeg begynte å bli en smule frustrert?  Joda, det var gode grunner til å tro at jeg kunne ha svart ham surt.

På den annen side kunne det hende at hans opplevelse ikke nødvendigvis var knyttet til meg? Kan det ha vært at han hadde kranglet med kona si og av den grunn var en smule følsom? Hadde ungene hans vært masete? Hadde han lett en stund etter det han ikke fant og var utålmodig av den grunn? Det kunne altså finnes mange mulige grunner til at situasjonen opplevdes ”sur”.

Kommunikasjon er en krevende sport, og mye kan sies om både den som formidler et budskap, den som tar imot det som deles – og om alt skurret på linja som gjør at det vi synes vi har sagt klart og tydelig eller formidlet på en hyggelig måte, ikke oppfattes helt sånn. Det er klokt å ikke være så skråsikker på at det ”det jeg sa, var ikke til å misforstå”, som jeg har hørt noen si innimellom. Vi tolker det vi hører på bakgrunn av egen bagasje, alle sammen. Fordi vi gjør det, skal vi være forsiktige med å hoppe på den første konklusjonen som dukker opp i tankene.

Det er to utfordringer jeg har lyst til å peke på ved starten av denne helga og som begge er aktuelle i alle de relasjonene vi står i; i familielivet og på arbeidsplassene våre, og alle andre steder der vi jobber tett sammen.

1) Ikke trekk for kjappe konklusjoner hvis du blir urolig i en situasjon eller over en kommentar. Let i tankene om det finnes andre årsaker enn den du fort lander på, til at den andre sa eller gjorde akkurat det hun/han sa eller gjorde – med det tonefallet du oppfattet. Når noen forklarer meg om en tredje person at ”hun mente jo…” eller ”han gjorde jo det fordi…” hender det jeg spør vedkommende om det kan finnes alternative tolkninger. Ganske ofte gjør det det.

2) Ta småting der og da. Oppfatter du ektefellen, tenåringene rundt deg, kollegaene eller andre du er tett på, som ubehagelige eller lurer du på hva de egentlig mente med det de sa, har du to alternativer: Du må enten legge det som skjer til side og tenke at ”dette velger jeg å tro at ikke handler om meg”, eller du må stille noen avklarende spørsmål. Ingen fortjener at du kommer drassende med en kommentar som falt mange år tidligere…

Tilbake til eksempelet ovenfor: At jeg ble oppfattet som ”sur”, behøvde altså ikke å bety at jeg faktisk var det. Og om jeg var sur, er det ikke dermed sagt at holdningen var rettet mot han som ble rammet av surheten. Hvis man dveler lenge nok ved slike oppfatninger og lar de vokse seg fete og store, vil det til slutt ikke lenger handle om et surt svar, men om at personen beskrives som sur på mer generell basis. Det første – å svare surt – er en handling, det siste en karakterbeskrivelse. En handling kan man be om unnskyldning for eller beklage. En karakterbeskrivelse  blir fort stigmatiserende og vanskelig å riste av seg.

Tenk om denne fyren den dagen hadde sagt noe; ”Oj, nå hørtes du litt sur ut, har jeg gjort noe galt?” Eller; ”Du, nå oppfattet jeg deg kanskje feil, men du høres litt oppgitt ut. Er du sur for noe?”  Da kunne mye vært annerledes. Hvis han hadde stilt avklarende spørsmål, hadde jeg fått en mulighet til å beklage. Jeg kunne sagt; ”Unnskyld, det var ikke meningen, men denne dagen har det allerede vært litt mye. Det burde ikke gått utover deg.” Eller; ”Jeg blir nok litt lei av at så mange spør meg om ting jeg tenker at de vet at jeg ikke har noe med, men det var ikke meningen å virke sur. Unnskyld”. Hvis jeg selv ikke hadde noen opplevelse av å virke sur, kunne jeg kanskje kommentert det; ”Beklager hvis du oppfattet det slik, men jeg er egentlig ikke sur for noen ting…” I så fall var det jo å håpe på at han i neste omgang ville tenke litt gjennom sin egen opplevelse av dagen. Da kan det jo hende han ville erkjent at ” jeg er sikkert bare litt var, for vi ble så forsinka hjemmefra at jeg ble unødig stressa…”

Om han hadde sagt noe den dagen, kunne mye vært løst. Vi kunne landet feilgrepet eller misforståelse der og da – og begge kunne gått videre med et greit bilde av den andre i tankene. Vi kunne vært forståelsesfulle overfor hverandres utfordringer. Sånn ble det ikke. Og det var innmari dumt…

En kaffe når du trenger det…

Hos oss er juleposten en romjulssyssel. I stedet for å skumme gjennom mailer, kort og julebrev i førjulstida i konkurranse med mye annet vi skal ha unnagjort, gjemmer vi den til freden har senket seg og alt kan leses i ro og fred.

IMG_2834 (1)Jeg hadde en medstudent for mange år siden som ga høylydt uttrykk for sin forakt for ”oppkopierte julebrev”. Henne om det. Jeg elsker disse årsrapportene om gode og vanskelige dager landet rundt. Mange av de vi har julekortkontakt med, ser vi sjelden, men de utgjør en gruppe mennesker vi delte liv, tjeneste, gleder og sorger med en gang. Det er geografien som har dempet kontakten. Noen ganger det faktum at vi ikke jobber sammen eller er engasjert i det samme på fritida lenger. Vi mangler med andre ord fellesarenaer der vi oppdaterte hverandre jevnlig på de tingene vi nå samler i våre julebrev. Det er et savn – ledsaget av en ærlig erkjennelse av at sånn er livet..

Derfor leser vi julebrev med stor glede og deler noen ekstra gode punkter eller ting vi er redd for at den andre skal gå glipp av, underveis mens vi leser. ”Fikk du med deg at….?” er en liten gjenganger. Små lesestopper som de spørsmålene sørger for, fører gjerne med seg andre minner eller refleksjoner. Fint. Jeg fylles med mye respekt mens jeg leser: Korte og lange brev med ærlige refleksjoner og lite facebook-fasade, slo det meg i år. Sorger og gleder, stolte øyeblikk og gnagende utfordringer kunne leses ikke bare mellom linjene, men på dem.

Hver fjerde juledag siden 1975 har mange fra den gjengen jeg var kristenruss sammen med i 76 møttes. Så også i år. Det er alltid hyggelig og avslappende. Vi har etter hvert lang historie sammen, og vi har fulgt hverandre gjennom noen av livets opp- og nedturer. Noen av oss møtes ved andre anledninger, men for de fleste gjelder det at det denne ene årlige gangen vi møter hverandres blikk over bordet og oppdaterer hverandre på livet. Denne gang slo ei av ”russejentene” på glasset og holdt en liten tale da kvelden var i ferd med å bli natt og det var på tide å bryte opp. Egentlig var ærendet hennes å takke vertskapet – dette arrangementet går på omgang – for gjestfrihet og mat, men så sa hun noe jeg tror var enda viktigere. Hun delte en observasjon om oss andre rundt bordet som lød omtrent som så; Denne gjengen sees jo ikke så ofte, men jeg er helt sikker på at hvis jeg ringte en av dere fordi jeg trengte noen å snakke med, kom jeg til å bli møtt på en god måte.

For en tillitserklæring til folk hun møter sånn ca en gang i året. For meg ble det også en påminnelse. For jeg tenkte litt som henne da jeg leste gjennom årets julebrev og merket meg åpenheten; Dette er folk som vet litt om livet og som det derfor hadde vært godt å møte over et kaffekrus en gang i løpet av året som kommer. For å snakke litt om livet. Deres og mitt. Tenkte jeg…

Jeg innbiller meg ikke at noen av oss deler alt i et julebrev. Det er huller i vårt ferskeste, også. Og flere ganger før. Alle nedturer og smertefulle erfaringer er ikke for alle et slikt brev deles med. Det er etter mitt skjønn både riktig og viktig. For egen del og fordi noen av livets motbakker involverer andre enn bare oss selv. Ingen av oss skal dele de de største dybdene med for mange, men vi kan bidra til å dyrke fram en åpenhetskultur der vi snakker sant om livet og ikke skammer oss over å lette på sløret til det som ikke gikk helt på skinner i året som gikk. Når folk gjør det, kjenner jeg meg invitert inn i livet deres. Og jeg håper de som har lest brevene våre gjennom årene, har opplevd litt av det samme.

Så la oss, gjennom dette året som vi nettopp har gått inn i, leve og dele eget liv, og – ikke minst være så positivt nysgjerrige på andres – slik at folk tør å ringe til oss eller spørre om ”en kaffe” om de trenger noen å prate med.

Familiejul?

Julaften ble litt annerledes hjemme hos oss dette året. For det første er det en del år siden vi var tolv rundt bordet, og for det andre har vi aldri før samlet fire forskjellige nasjoner til et realt pinnekjøttmåltid. Før jeg forteller mer om det, må jeg gå to år tilbake i tid…

Julaften 2016 var vi tre rundt bordet. Gemalen, meg og vår venn fra Afganistan som vi hadde blitt kjent med i løpet av det året vi da var på vei til å forlate. Han hadde bodd noen uker hjemme hos oss på vårparten og vært ivrig gjest på hytta vår i Vestfold sommeren igjennom.

Hele veien med en stor sorg i hjertet.

Hjemme i Afganistan hadde han vært nødt til å forlate familien sin fordi T var etter ham. Sammen med ham drømte vi om den dagen da vi skulle se ungene boltre seg på hytteplenen og i vannet nedenfor. Kona og de fem barna til vår venn ble internflyktninger – sammen med hans mor og noen yngre søsken – da han dro nordover i et forsøk på skaffe dem en trygg base. Senhøstes 2015 var han en av dem som syklet over grensen i nord og ble innrullet i et byråkratisk system som er til å skamme seg over. Jula året etter satt han altså ved spisebordet hos oss og fortalte at pinnekjøtt lignet veldig på mat de spiste i hans hjemland – og at multekrem var overraskende godt.

Så gikk vi inn i 2017. Et nytt år med lengsel og bekymring, uendelige mengder papirer, DNA-testing og ikke minst: venting. Julen i fjor tilbragte vår venn på Lillehammer. Han fikk ski og ullundertøy og klarte på forunderlig vis å holde motet oppe og pugge norske gloser midt i den gnagende bekymringen for sine kjære der hjemme. Vi bladde til og med over til 2018 før – endelig – kona og de fem barna landet på Gardermoen i april mens de andre familiemedlemmene måtte blir tilbake i Kabulområdet. Etter det har det vært vår, sommer og høst med skole- og barnehagestart, språkproblemer, kultursjokk, hjemlengsel, gleder og sorger for familien på sju før det nærmet seg jul, en ukjent feiring som far sikkert har forsøkt å forklare kone og barn hva er.

Etter alt dette, er det neimen ikke rart om man blir litt sippete midt i gleden over det kaoset det selvfølgelig fører med seg når maten skal serveres, mandelen skal letes etter og alle skal få pakker – helst på likt – så kaffekoppene skrangler og småkakene nesten går vegg-i-mellom.

Vi kjenner på dyp takknemlighet når vi sammen med far titter tilbake og minnes julaften for to år siden. Da var dette en drøm. Et håp. Nå var det virkelighet. De syv sammen med Dag og meg og tre andre – gemalens søster og hennes mann, og vår gode venninne fra Moldova – som delte bord og mat og fellesskap da vi skrev julaften 2018…

Jeg tenker at det er sånn julaften skal være – selv om jeg er vokst opp med den selvfølgeligheten som råder i de fleste familier; Julaften er familietid.

IMG_1425I mitt barndomshjem fyltes huset av kjernefamilien pluss fettere, tante og onkel, besteforeldre samt en grandtante og –onkel fra hovedstaden. Vi var mange og stemningen var hyggelig, men jeg tror ikke noen var inne på tanken på at noen utenom familien skulle inviteres. Når det etter hvert ble et tema – eller kanskje når jeg ble gammel nok til å oppdage at noen faktisk var uten selskap i julen – ble det uttykt stor respekt for de som laget arrangementer der ”disse” kunne samles. Julaften i hjemmene var fremdeles familiens arena. Punktum. Min mor på sin side var livredd (eller noe lignende) for at jeg skulle melde meg som medhjelper på et slikt arrangement. Hun mente jeg var troende til å bryte med konvensjonene. Også på det området.

Det gjorde jeg imidlertid aldri – så lenge hun levde. Jeg følte vel, som så mange andre, at jeg ikke hadde noe annet valg enn å følge familietradisjonen og la den trumfe mitt egentlige ønske om å gjøre julaften til en kveld der familie, venner, kjente og gjerne en ukjent kunne samles rundt bordet, sitte lenge ( i hvert fall så lenge det er mulig med barn i huset) og dele gleden over å være sammen.

De siste ti årene har vi valgt å ikke lage tradisjon av hvem som samles rundt bordet hos oss. Hos oss er tradisjonene mer knyttet til spørsmålet om hva som fyller juletiden. Vi skiller mellom advent og jul, pynter treet tidligst kvelden før lille julaften og bruker en lørdag i førjulstiden på å besøke noen av mine ikke helt ekte tanter. Vi åpner dørene for naboer på lille julaften, baker krumkaker og lager multekrem, prioriterer noen julemarkeder i helgene før jul og har kanskje billetter til en julekonsert (i hvert fall jeg). Vi steker dessuten ribbe en dag i julen hvis den ikke står på menyen julaften, serverer rødkål i stedet for surkål og har en eller annen form for adventskalender.

Joda, vi har våre tradisjoner. I bøtter og spann. Men hvem vi tilbringer julaften med, ligger altså ikke i korta. Vi ser oss litt rundt og lurer… Hvem skal vi invitere i år? Siden de fleste har faste tradisjoner og ville synes det var en smule over the top om vi inviterte dem, er markedet ikke det største. Allikevel; Noen jobber til litt utpå kvelden og er langt hjemmefra, noen kommer fra et annet land og har ingen tradisjoner for julefeiring, noen er så få at de synes det blir litt stusselig – og noen har ingen. Ære være Røde kors og alle andre som lager arrangementer som samler mange. Vi har allikevel lyst til å slå et slag for de normale, hjemlige samlingene og be flere rydde plass til noen flere i den gode familiejula neste år.