Langsomtliv…

Alle som har fulgt med på bloggen vår en stund (og forhåpentligvis savnet oss et halvt års tid), er vel kjent med at langsomhet, tid til refleksjon, klokkeløse dager, god rytme og alt det som er så vanskelig for mange å prioritere i en relativt hektisk hverdag, er gjengangere i våre skriverier. Og la det være sagt med en gang; Vi lykkes ikke alltid, vi heller. Noen tider blir i overkant hektiske, også for oss. Det finnes dager da det blir betydelig mer utpust enn innpust og uker som blir for fulle fordi vi ikke klarer å sette grenser og optimismen tar fullstendig overhånd. Men vi øver oss stadig – og heier på oss selv når vi gjør det vi tror er gode valg for hverdag og fritid.

IMG_0760.jpgGjennom mange år har vi for eksempel hatt ei uke i telt om sommeren for å gi oss selv anledning til å forenkle og ta dagene i eie i sakte fart. Som de to foregående somrene, ble årets telt-tilværelse tilbragt på camp i de svenske skoger – sammen med en god gjeng små og store som vi deler tro med. De fleste av våre bekjente tilbringer den uka i campingvogn, men vi kommer altså fremdeles drassende med vårt telt. Helt som min barndoms teltferier er det dog ikke: Vi har strøm, god størrelse på kjøleboksen og gummimadrass av prinsessen-på-erten- type. Det er bare utenfor det ser primitivt ut når vi starter dagen med å koke kaffevannet på ved (kellykettle er tingen) og avslutter den med å gjøre om den lille kulegrillen til bålpanne. Mens mørket siger på, kommer kjente og ukjente ruslende og samtaler stille ( eller slår en høylytt vits) rundt flammene våre. Saktetilværelsen rundt ildstedet morgen og kveld hjelper oss til enkelhet og langsomhet. Vi trenger den hjelpa…

Denne sommeren var det for øvrig dagene etter ”teltuka” vår som virkelig ga oss en smak på langsomheten…

IMG_0834.jpgSammen med et vennepar tuslet vi (eller hva det nå enn heter når man forserer en sjø-strekning i sakte fart?) gjennom halve Sverige på Gøta kanal i en leid 27 fot stor (eller liten?) kanalbåt. Strekningen fra Sjötorp ved Vänern til Söderköping kan gjøres unna på mindre enn tre timer med bil – om man ikke stopper for å nyte en eneste liten idyllisk plass. Vi nøt de fleste… Kanalen er nitten mil lang og går gjennom 58 sluser, hvorav vi forserte 51 før vi ankret opp et par mil fra Østersjøen. Om de 16 000 store trærne som ble plantet langs den da byggverket var ferdig i 1832 kunne fortelle historie, hadde vi fått høre mye.

Vår reise tok seks fulle dager i en fart som hele tiden holdt seg under sju knop. Det imponerer selvsagt ingen som er glad i fartsfylt båtliv, men det gir god tid til å observere, favne inntrykk, reflektere, være stille og samtale. Leve langsomt. Tenke tankene til endes, lytte og undres. Prøve ut uferdige tanker på noen som ikke skal noe sted. Dele noen av livets sårere sider – og krangle bittelitt når armer og bein og tau og båt må koordineres uten at man dæljer borti verken slusekanten eller farkosten på babord side.

IMG_0875.jpg”Er det ikke kjedelig?” kommenterte ei av mine venninner under et bilde jeg la ut på facebook. På ingen måte. Tanken hadde ikke slått noen av oss. Til det var inntrykkene for mange, variasjonen i landskapet for stor og freden for merkbar. Vi gledet oss over alt sammen, alle fire, og gjentok ofte for hverandre hvor heldige vi følte oss som var akkurat der vi var de dagene. At vi klarte oss med ti minutter regn på hele turen og forserte Vättern i kveldingen en dag det nesten ikke var krusning på sjøen forsterket selvsagt den opplevelsen.

Dette er langt fra noen reiseblogg, men la meg allikevel si det; Gøta kanal i leid båt anbefales. Ikke minst for de som vi gi seg selv den gaven noen langsomme dager faktisk er. Som ser verdien – i nuet og på sikt – i å bli frivillig tvunget til å roe helt ned mens man flyter sakte mot neste lille idylliske utfordring.

Advertisements

Gode valg ved årets begynnelse

Det ble annerledes romjul på oss dette året. Svært bevisst valgt. Allerede tidlig i høst bestilte vi flybilletter og bestemte oss for å ta romjuledagene sammen med Dags søster og hennes mann i deres andre hjemland, Marokko.

Vi har vært der før – i den lille byen Thagazout en snau time nord for flyplassen i Agadir. Surfernes paradis med kilometerlange sandstrender og synlige spor av hippitiden. Et sted der det svært hørbart kalles til bønn fra moskeen fem ganger om dagen og veien er kort til å finne det autentisk marokkanske. Der man helst bør kunne en smule fransk – eller utstyre seg med en svoger som er berber.

Vi visste hva vi kom til; at juletrærne ville glimre med sitt fravær og at vi fort ville gå i surr med hvilken juledag det egentlig var. Og sånn ble det. Vi har sovet mye, gått tur, kjent på badetemperaturen og lekt i bølgene, lest bøker, sløvet på fortausrestauranter og spist god mat på steder vi kanskje ikke hadde hadde våget gå innom hvis ikke vår lokale guide hadde garantert for smaken. Marokko er ikke Kreta-sjarmerende. Det er … Marokko-sjarmerende. Det er litt annerledes. Og veldig hyggelig.

Akkurat dette året var det i tillegg rett sted for oss – ikke minst for gemalen – som trengte noe annet enn en kø av juleselskaper hjemme og borte etter en høst med mye jobbing og travelt liv. Det blir altså ikke en ny tradisjon med ”syden-jul” for vårt vedkommende. Dertil er jeg for glad i norsk julefeiring. Men akkurat i år var dette et godt valg for vårt liv – og samliv.  fullsizerender

Vi har skrevet en del om akkurat det i det siste; om å unne seg – eller kanskje heller; våge – å ta gode valg for seg selv og sin familie. Det siste fordi en ved å bestemme seg for å leve mer bevisst på dette området, innimellom kan bli den som svikter i forhold til omgivelsenes forventninger. Hva nå enn de måtte være…

Gode valg – ikke først og fremst egoistiske. Noen blander det der. Snakker varmt om å ta vare på seg selv, men ender opp med å bare leve for seg selv. Det første trenger ikke føre til det siste. Ikke er det det er spesielt lurt, heller. Eller rett. Som samfunnsborgere har vi ansvar for fellesskapet. Andre mennesker angår oss. Slik vi heldigvis angår andre. Noen støtter oss når vi har behov for det; vi kan regne med dem. Slik andre skal få regne med oss. I nærmiljøet, menigheten eller et annet fellesskap der vi treffer kjente og ukjente medvandrere.

Et egoistisk liv der det aller meste bare handler om meg og mitt, min komfort og min nærmeste familie, er faktisk ikke en rettighet vi har. Fra vår side sett er det trist når vi konstaterer at mange velger en slik tilnærming til livet. Dessuten er det et tapsprosjekt når alt kommer til alt. Skal vi tro statistikkene, er de menneskene som lever for mer enn seg selv, blant de lykkeligste. Dessuten viser det seg styrkende for parrelasjonen om paret har felles prosjekter de legger energi i. Men bare om man i tillegg legger inn tid for å hente seg inn. Et selvutslettende liv gir verken lykke eller styrke; da sliter man seg bare ut – sakte, men sikkert. Det er her det vi mener med gode valg for liv, samliv og familieliv kommer inn. Det som skiller seg fra både den fristende egotrippen der alt handler om egen tilfredstillelse, og fra et liv der fokuset ene og alene er på andres velbefinnende og livet utelukkende leves gjennom å bety noe for andre.

Vi tillater oss derfor å utfordre til en smule refleksjon ved starten av dette nye året:

– Hva vil du/dere fortsette med/begynne med dette året for at andre – utenom din egen nærmeste familie – skal få et bedre liv? Hvilke ressurser har du som du kan bruke (på din fritid) i møte med andre mennesker? Behovene er mange blant barn, unge og voksne. I eget nærmiljø, via menighets- eller foreningsliv, eller i møte med det som ble fjorårets forsterkede utfordring i landet vårt; flyktningenes behov for støtte i dette kalde landet de kom til. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

– Hva vil du slutte med/ begynne med/fortsette med dette året for å vare på deg selv, det samliv og/eller den familien du er en del av på en god/bedre måte?

Godt nytt år 2017!

Min julepreken

FullSizeRender (1).jpgDette året ble jeg spurt om å ha en andakt på julelunsjen for ansatte på Tomb, der jeg jobber.
Her deles den med flere:

I dag har jeg lyst til å fortelle om faren min. Det er ti år siden han døde.
Før det, var han noen år på sykehjem. Han hadde kols.
60 års røyking satte spor.
Han var dement, men på ingen måte helt borte. Litt ut og inn, faktisk.
«Dette er alderdommen», sa pappa til oss rundt ham.
«Den må dere leve med, for det må nemlig jeg.»
Han var en av de mest rasjonelle menneskene jeg har kjent.

Jeg skal ikke si at Gud ikke var en del av pappas verden,
men da jeg ble kristen som tenåring, var han ikke begeistret.
Vi hadde våre diskusjoner og våre kamper, og jeg vant få av dem.

Så en dag var det ett lite spørsmål som plutselig fikk en slags nøkkeleffekt for pappa.
Det var Dag som fant den nøkkelen.
Temaet var Jesus og det faktum at han som en gang hadde gått rundt på jorda,
ikke gjorde det lenger.
«Men jeg tror jo at han fremdeles er der selv om jeg ikke kan se ham,» sa Dag.
«Derfor kan jeg snakke med ham hver dag.»
Ikke akkurat dyp teologi, men der og da gikk det slags lys opp for min far
som så langt ikke hadde vist meg nevneverdig interesse for religion:
«Sier du det» sa pappa; «Snakker du med Gud?»
Det ble en interessant samtale om Guds tilstedeværelse og om bønn mellom de to
– og den endte med at min far erklærte at han skulle jammen snakke med Gud, han også.

Etter noen uker spurte Dag ham om han hadde gjort det han sa han ville?
Og pappa svarte ja;
«Nå snakker jeg med Gud hver dag,» sa han.
Noen ville sikkert skrevet det på kontoen for demens,
men fra vår side sett var det min svært rasjonelle og fornuftige far
som hadde oppdaget en helt ny mulighet.
«Jeg snakker med Gud om livet mitt – og om dere,» fortalte pappa.

Nå vet vi at det står i noen av de bøkene psykologistudenter må gjennom at det – sitat – «er helt naturlig at mennesker snakker med Gud. Det er når Gud snakker til oss at vi gir det en diagnose…»
Tross det spurte Dag pappa om akkurat det etter ytterligere noen uker;
«Du fortalte meg at du snakker med Gud,
men kan jeg spørre det om Gud snakker til deg?»
Pappa svarte uten å nøle;
«Ja,» sa han, «han gjør det. Han sier at han tar vare på meg, og at det går bra.”

Det var veldig spesielt å oppleve at min rasjonelle far,
han som hadde vært så tydelig i sin forakt for det han kalte fanatisme,
inntok en enkel og levende Jesus-relasjon på den måten.
Han begynte å møte opp når presten kom på besøk og hadde andakt,
og jeg forstod at han – som aldri hadde gått i kirken unntatt på julaften,
(den dagen da ingen andre heller visste når de skulle sitte og når de skulle stå,)
de siste par årene av sitt liv gikk jevnlig til nattverdbordet og tok i mot Guds nåde på konkret vis…

Fordi han oppdaget at Gud var usynlig til stede i hans verden…

Det er mange grunner til å markere jul.

Mange med meg feirer Kristus-messe, Christmas.
Til minne om at den usynlige, skapende Gud, for en periode i historien valgte å bli menneske.
Et levende, for så vidt vanlig, menneske – i et lite, okkupert land.
Født av en fattig ungjente. Inn i familien til en forvirret snekker med en enorm integritet.
Hvorfor gjorde han det?
Grunnene er mange og betydelig flere enn vi har fått tak i, tror jeg.
Men det handler i hvert fall om dette;
Kristendommen er ingen lære vi skal ta stilling til om vi aksepterer som sannhet eller ikke. Kristendommen handler om å få ha en relasjon til Gud.
Der vi kan snakke med ham – og vi kan høre ham snakke med oss. Om vi lytter.
Der han er far og venn, og vi er feilende barn.
Der han har all makt – og vi ingen, når det kommer til stykket.
Der han er den som gir oss den ufortjente godheten vi kaller nåde,

Vi kommer til å lytte til Lukas 2 og mange andre «juleevangelier» i dagene som kommer.
Akkurat nå vil jeg henlede oppmerksomheten til det juleevangeliet
som vi mest sannsynlig bare får med oss bare her, fordi det ikke egentlig regnes til juletekstene.
Men for meg er dette selve jula:

«Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig,
Den hellige er hans navn:
I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
gi hjertet liv hos dem som er knust.»
(Fra Profeten Jesaia, kap 57)

I det høye og hellige … og hos den som er knust og nedbøyd.

Skaperen med all makt – blir maktesløst menneske. Et spedbarn.
Dønn avhengig av omgivelsene.
Han, som er over alt og alle. For et spenn…

82 år gammel møtte altså faren min han som ville gi liv til dem som er bøyd ned
og som vil røre ved knuste hjerter.
Hvem er de som har det sånn?
«Noen trenger jo dette med religion mer enn andre,» har jeg hørt sagt.
Underforstått; Men de fleste av oss klarer oss jo godt uten.
Pappa var en av de som klarte seg godt.
Var som alle oss andre om vi tenker etter; rimelig sammensatt.
Han var klartenkt, ressurssterk – mykhjertet og beintøff.
Sjef på jobben – en rolle han inntok med stor frimodighet også hjemme.
Uten helt å ta inn over seg at det var en annen arena.
Slik jeg oppfattet det, skjønte han aldri forskjellen på råd og kommando
når han forsøkte å oppdra sin datter.
Han var en god leder med hele livet i anleggsbransjen som veimann.
Brant for det han mente var viktige ting: Bru over Oslofjorden og rundkjøringer – som det etter hvert ble mange av i Drammen. ”Du brenner for kristendommen og jeg for veier,” hendte det han understreket for meg – selv om han nok mente at det jeg holdt på var mer som en hobby å regne.
På den annen side var han fokusert på mennesker:
Kjempet for at de «gutta på jobben» som slet med alkoholproblemer, skulle få hjelp
– og strekte seg langt for ikke å si opp noen av den grunn.
Rettferdig.
Krangla og kunne være urimelig, men serverte kona si frokost på senga hver morgen i 49 år…

Pappa hadde nok på plusskontoen til at han menneskelig sett
kunne gjort opp status og tenkt at livet ble bra.
I stedet kom han altså til et forunderlig punkt der alt ble annerledes
og han snakka daglig med Gud om livet sitt…
Fordi alt ikke hang sammen og han visste at egentlig var hjertet knust? Jeg vet ikke. Pappa snakket aldri med meg om gudsforholdet sitt. Bare en gang oppfattet jeg at han berørte temaet; ”Du trenger ikke være bekymra for meg,” forsikret han på et tidspunkt da han var ekstra dårlig og trodde han skulle dø.
Det jeg vet, er at Gud ble tilgjengelig for pappa
– og at han er det for meg og alle oss
– fordi han som var i det høye og hellige lengtet og lengter etter å komme nær sine skapninger.
Av den grunn lot han sitt eget nærvær få kjøtt og blod.
For at vi alle skulle forstå at han er der for oss, tok han turen helt ned…
Ikke bare i det han ble menneske og inntok jorda,
men ved å komme til de fattigste, de mest utstøtte… og bli født i en stall.
Fordi det skjedde sånn, trenger jeg aldri lure på om han aksepterer meg og mitt liv.
For han har sett det meste…

Gledelig jul!

Planlegg førjulstida…

adventDet er lite som kommer ”som julaften på kjerringa” her i huset. Særlig ikke julaften…

Når den kommer, har vi lada opp lenge. Gjennom hele adventstida. Og den har jeg gledet meg til siden det første snøfallet i starten av november. Det jeg håpet skulle bli værende når det allikevel – helt ærlig; litt i tidligste laget – hadde ramlet ned i akseptabel mengde og ble ledsaget av en temperatur som fikk det til å knitre skikkelig under skoa.

Det skal ikke mere til for å vekke adventslengselen i meg.

Bittelitt for tidlig. Så nå har den herja i kroppen sammen med en formidabel forkjølelse og bihulebetennelse gjennom en måned som snøfallet og kulda i starten til tross, har blitt ganske normalt traurig og mørk.

Men nå – onsdag kveld før første søndag i advent – har jeg endelig kunnet beordre gemalen med meg på en av årets viktigste spaserturer: Turen til fjernboden for å hente adventskassa! To trapper ned og gjennom et par godt låste dører: O’lykke.

Jeg er dypt overbevist om at hvis vi ikke hadde hatt adventstid og jul med lys og forventinger, hyggelig stress og god lukter, hadde vi hatt behov for betydelig utvidet psykiatrisk støtteapparat her i landet. Det er mye god terapi i førjulsforberedelser og romjulselskaper, forventningsfulle barneøyne og togturer hjem til mor og far. Genial kalenderplassering!

Joda, jeg vet vel at mange gruer seg til jul og opplever denne tida som i overkant krevende. Ensomheten kjennes sterkere, følelsen av å mislykkes forsterkes og de sosiale forskjellene merkes mer enn resten av året. Det er en trist side ved en så familiefokusert og pengekrevende markering som jula er.

På den annen side er det mange av oss som lurer på hvordan vi egentlig hadde hatt det i mørketida om ikke vi hadde kunnet glede oss over den annerledestida som de fire adventsukene og tida fram til nyttår faktisk er? Jeg bekjenner åpent at korte dager og mørkt høstvær gjør noe med meg. Bevisst fokusering og ekstra inntak av D-vitaminer oppleves som absolutt nødvendig for å holde hodet hevet og ryggen rett. Jeg forer meg selv med adventsforventninger, planlegger gleder, gjør unna handlingen av julegaver tidlig og lager listene over hva som skal gjøres før jul overkommelige.

I kveld har vi gått gjennom kalenderen fram til julaften. Hvem er hvor når, hva skal gjøres før hva, hvilke gaver er i hus (og pakka ferdig) og hvem skal inviteres på hva når? Den prosessen – som tar en times tid på denne tida hvert år – gir meg den nødvendige følelsen av oversikt. Jeg slipper å føle på at alt skulle vært gjort NÅ når jeg vet at det står i kalenderen. Noen blir sikkert stressa av såpass med lister og planer, men for meg – og oss – oppleves det som frihet. I hvert fall når listene på forhånd ikke er lagt opp for å imponere omgivelsene, men for å lage en advents- og juletid som vi skal kunne se tilbake på som en del av det gode livet og ikke som en fasadekonkurranse.

Derfor – ved oppstarten til adventstida tillater vi oss å komme med 2 kjappe råd for en god førjulstid:

1) Lag en realistisk plan som tjener deg/deres samliv
2) Finn ei adventsbok og les litt i den hver dag. Vi anbefaler en av de tre følgende:

Jostein Gaarder: ”Julemysteriet”. Spennende lesning for hele familien. Vi har – som voksne – hatt stor glede av å lese den høyt for hverandre og vet at det er en perle for (halv)store barn. Fantastisk, men litt lange lesestykker for hver dag kan gjøre at man kommer bakpå.

Jostein Ørum: ”Mitt umulige barn”. Møter med mennesker som på en eller annen måte var i berøring med den lille familien på reise til Betlehem. Korte daglige lesetykker til refleksjon for voksne. Fine å roe sinnet på.

Birgitte Bjørnstad: ”Julekrybben” – en adventsbok for hele familien. Vakker å se på. Blir liggende på kjøkkenøya hos oss denne adventstida og får dette året sin debut hos oss.

God advent!

Rytme trumfer balanse

IMG_2963.jpg”Du,” sa Dag på hytta en gang for et par år siden; ”Egentlig har vi god rytme på livet når det gjelder jobb og fri, men har du lagt merke til at vi lett kommer i en sånn modus her på hytta at vi holder på med noe hele tida?” Han hadde rett; Det ble lett til at vi ”holdt på”;  vi pleide å omtale jobbingen slik. Det var noe med hagen, bygget eller en ny platting som krevde sitt. Moro var det, også. Jobb? Nja, vi dro nok litt på det begge to, om det ordet kom opp. ”Holdt på” var liksom greiere…

Smått gikk det opp for meg hva Dag egentlig tenkte på. Vi hadde gått litt i baret i pur entusiasme over hyttelivets gleder. Mange hadde hørt oss si at pulsen gikk ned når vi kom på hytta, Dag hadde begynt å definere den som en etterlengtet hobby, og vi hadde begge gitt uttrykk for at det praktiske arbeidet vi nedla der opplevdes annerledes enn vi hadde følt det da vi hadde enebolig og hage ”hjemme”. Alt det var sant, men var det ikke egentlig ei felle her?

En av våre sayings har i mange år vært at rytme trumfer balanse. Med det mener vi at en jevn rytme som veksler mellom arbeid og hvile er å foretrekke framfor intense perioder med jobbing som avløses av noen ferieuker med ni-hviling og nye opplevelser. På samme måte som romantiske weekender absolutt kan være bra for et samliv og gi det en piff,  selv om det ikke utvikler et parforhold på samme måten som jevnlig avsatte timer og kvelder der en møter blikk og lytter til hverandre.

Vi gleder oss både over ferietiden og en eller to årlige hotellweekender sammen. Dag hører med til de som blir rastløs etter et par uvirksomme uker om sommeren, mens jeg holder ut lenger. Allikevel har vi altså siden vi ble et par hatt en ukentlig kveld (minst to timer) som er bare vår tid. Vi har skrevet og sagt mye om den partiden gjennom årene. I tillegg har vi blitt stadig mer trofast mot den ukentlige fridagen der arbeidsoppgaver får ligge og vi gjør ting vi finner hvile i. Det var hviledagen vi innså at hyttelivet hadde fått oss til å gi et innhold vi egentlig ikke ønsket.

Vi fikk en fin prat og refokusering som et resultat av Dags lille invitasjon til refleksjon. Etter det har helgene våre stort sett blitt benyttet til forefallende arbeid  eller andre arbeidsprosjekter  hjemme eller på hytta på lørdag, mens lørdagskvelden og søndagen har vært hviletid – med venner, hverandre eller alene. Ingen av oss har åtte-til-fire-jobb, og iblant jobber minst en av oss i helga. Da legges hviletiden til en annen dag og tid, noen ganger sammen, andre ganger litt i utakt. For dette er ikke nødvendigvis partid. Her er det plass til små og store venner. Har man barn, blir det et familieanliggende, men ikke bare på barnas premisser.

Hva vi fyller den med? Hvile. Det vil si at lønnet og ulønnet arbeid, helst inkludert husarbeid (selv om det hender det går en vaskemaskin på de dagene, også, må jeg innrømme), legges til side, og vi fokuserer på det som gir input eller er ren hvile: Søvn, rusleturer, opplevelser, film, kunstutstillinger el.l, god mat, skjønnlitteratur, tid med venner, det vi kaller koping. I vår verden, der Gud regnes som høyst tilstedeværende, er det også en tid for å reflektere, lese, snakke sammen og få med seg god undervisning som bygger troen vår. Og siden vi tror at Gud er tilstede i hele livet hele livet, skiller vi ikke akkurat på det som handler om Gud og det som ikke har med han å gjøre på disse dagene.

Poenget er en rytme som kan gi oss et godt liv, og som beskytter oss fra forestillingen om at livet egentlig handler om å være produktive – hele tida.

Jeg har måtte øve meg på å være livsnyter, men har blitt ganske god på det etter hvert. Dag er mer naturtalent på området, selv om han er en arbeidsmaur. Vi har nok begge ganske stor arbeidskapasitet – og vi lar oss engasjere. Nettopp derfor trenger vi bevissthet om grenser – og rytme. For min del ble disse tankene iverksatt for mange år siden. Jeg var singel, i begynnelsen av trettiårene og hadde akkurat begynt i ny jobb. I en av disse voluminøse stillingene der en aldri kunne rydde pulten og kjenne seg fornøyd. Jeg jobbet også en del i helgene, men var stort sett på plass mandag morgen, fordi det ”var jo en del å ta tak i”.  En kollega som hadde levd og jobbet sånn litt lenger enn meg, kom en dag tuslende inn på kontoret mitt og satte seg ned. Han gikk rett på sak; ”Jeg vi gi deg et godt råd,” sa han, og fortalte at han tok seg fri på fast basis en dag i uka – enten han hadde jobbet helg eller ikke. ”Er ikke det vel råflott da? ” spurte jeg. ”Nei”, svarte han; ”Jeg har regnet på det, og jeg jobber fremdeles full stilling og vel så det. Men jeg har en rytme som gjør at det ser ut til at jeg ikke kommer til å møte veggen fordi jeg sliter meg ut på jobben i hvert fall.”

Jeg tok hintet – og begynte å gjøre noe lignende, på mitt vis. Ikke så bevisst den gangen som nå, men fridagene ble satt opp og merket av i kalenderen i forkant av at andre planer ble lagt inn. Da Dag og jeg ble sammen, gjorde vi det samme med det vi har kalt ”vår kveld” i de snart tjuetre årene vi har vært et par. Ikke noe av dette blir salderingsposter i livet vårt, selv om det hender de må flyttes litt på. Ikke ut av kalenderen, men til andre tidspunkt.

 

 

 

 

Puh!

Tida fra midten av august er alltid en krevende og hektisk periode for oss som jobber i skolen. I de fleste andre yrker, også, vil jeg anta. Det går i hvert fall innmari fort i svingene for tida for han jeg bor sammen med. Som om ikke det er nok, har de fleste av oss spedd på med fritidsaktiviteter som skal i gang igjen. Omtrent i samme tempo som alle sommeravslutningene i juni. Bare uten grillpølser…

Dette året har ikke vært noe unntak i min verden. Tvert i mot. Redusert stilling – på årsbasis vel å merke – med hundre prosent i de tidene med mest trøkk og tilsvarende mindre i mellomliggende perioder – har ikke gitt mange rolige dager så langt. For det er som sagt nok trøkk i oppstart. I den samme perioden som jeg har økt på antallet frilansoppdrag – grunnen til at jeg nå jobber redusert – igjen. Resultatet er tydelig: Jeg er vel den eneste badeengelen som ikke kan skryte på meg å ha nytt de fantastiske vanntemperaturene september dette året har bydd på. Jeg, som burde stått først i køen.

Jeg klager ikke. Jeg bare konstaterer at jeg akkurat nå holder et tempo som jeg ikke kan forsette med. Det skal jeg heller ikke. Skolens høstferie blinker i det ikke altfor fjerne og jeg har lagt mine planer. Etter at skoleferiene de siste par årene har vært flittig brukt av forfatteren i meg, skal hun nå ha ferie. Sammen med resten av meg. Leseferie. Kopeferie. Gjøre-minst-mulig-ferie. Gå-tur-ferie.

I tiden fram til det, er jeg veldig takknemlig for at jeg har lært meg å være fokusert på god livsrytme og gjøre aktiv bruk av fem-minuttene. De små pausene som livet byr på midt i travelheten. For oss alle. Hvis vi legger merke til dem. Mellom jobbmøter, på vei fra det ene kontoret til det andre, under en dotur, på bussen, i bilen. Jeg stopper opp. Bevisstgjør meg at jeg kan p-u-s-t-e. Og gjør det. Helt rolig. Dypt. Henter krefter fra ett eller annet sted djupt inni meg.

unnamed
Denne uka fikk jeg til og med til en spasertur på jobb… Ren bonus. 

De fleste av mine kollegaer ser ut til å synes synd på meg som kjører bil tre kvarter til og fra jobb hver dag. Èn stoppet en morgen i døra mi og innrømte at han innimellom misunte meg. Han hadde plutselig sett fordelen; Den tida jeg hadde alene i bil mens han forlot travelheten hjemme og var framme på jobben tre minutter etterpå. Jeg har hele tiden sett på min transportetappe som en tid full av muligheter.

”Det er meg og Gud på vei til jobb,”pleier jeg å si; ”og meg og P4 på vei hjem”. Den ene veien lader jeg opp, fokuserer verdier og tro og snakker med Gud om livet og dagen. Takker ham for den han er… På vei hjem tømmer jeg hodet for dagens inntrykk. Involverer gjerne Gud da, også, men på en annen måte. Kobler fra – for å koble til i forhold til hjemmebasen og resten av dagen. Stort og smått. Og så prøver jeg å kope litt. Erkjenner at menn ofte er best på det, men med årene har jeg  fått kontakt med noen nesten tanketomme rom i sinnet mitt, jeg også. Det er fint.

De siste årene har jeg i stadig større grad bevisstgjort meg disse pausene. De korte som det finnes noen av hver eneste dag. Og de litt lengre som den jeg fikk i dag: Det jeg trodde skulle bli en etterlengtet frilørdag for noen uker siden, gikk etter hvert opp for meg at måtte settes av til bryggedugnad på hytta. Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg jublet over det, men gemalen jobber i helga og jeg måtte til. Da bestemte jeg meg – punkt en – for at det kom til å bli hyggelig. Folka er jo trivelige. Dernest at timene rundt dugnaden (som viste seg å ta adskillig kortere tid enn jeg hadde antatt) skulle nytes.

Jeg dro på hytta sent i går kveld bare for å få glede av å våkne der i morges. Jeg elsker nemlig hyttemorgener. Sånn fikk jeg rammet inn dugnaden av frokost på senga og lunsj i ”kroken” ute. Lunsjpausen hadde jeg på forhånd bestemt at skulle vare halvannen time – og ledsages av bok. Som tenkt, så gjort. Før hjemreise og noen andre gjøremål. I travle tiden må jeg gjøre det sånn. Passe på rytmen. Ellers blir travelhet min identitet i denne typen tider. Og det vil jeg ikke. Jeg vil snakke sant om travelheten og plunderet mitt med å få kalenderkabalen til å gå opp, men jeg beholde helsa og forsøke – så godt jeg kan – å budsjettere kreftene slik at de holder fra start til mål. Og det tror jeg jammen de gjør denne gangen, også.

Kreta – utenfor allfarvei. Del 2

Fra Elounda hadde vi siktet inn på sørkysten av Kreta. Det førte med seg et valg om ikke å ta turen lenger øst, selv om det hadde vært fristende. ”Skal du se hele Kreta, trenger du en måned,” sa hotellverten vår da han kjørte oss til flyplassen i Chania tidlig på morgenen etter en siste overnatting før hjemreise. Han har sikkert rett – men jeg er ganske sikker på at man også da går glipp av mye fint. For selv om Kreta ikke er større en Rogaland fylke, er det mye land å innta. Mange landsbyer,små plasser, strender, hundre mil med kystlinje og et ukjent antall snirklete fjelloverganger å utforske. I motsetning til Rogaland kan man i tillegg by på ca 320 soldager i året, så det er grunn til å tro at en måned eller to i sakte fart på Kreta ville vært en behagelig opplevelse. Vi hadde altså ei uke og kjente vår begrensning.

FullSizeRender-5Vi stoppet allikevel ved Panagia Kerakirken og i lansbyen Kritsa like ved. Kirken kunne by på fresker fra 1200-tallet (som vi måtte nøye oss med å glane etter gjennom vinduet siden kirken holdt mandags-stengt). Selvfølgelig var det også et par utsalg i umiddelbar nærhet. Vi hadde fått råd om hvem vi skulle titte innom og endte av den grunn opp med med noen små, nydelige ikoner av nålevende ikonmalere i veska. Lunsjen tok vi på tavernaen rett over veien; God mat til lyden av sikadenes intense sang ( eller hva det nå skal kalles). Man kan ikke få alt; Vil du ha skygge fra trærne, må du fort gi avkall på den rolige samtalen med reisefølget grunnet det vi etter hvert leste oss til rett og slett er et parringsrop. Men sånn er det på Kreta…

Kritsa er også en FullSizeRender-4fantastisk landsby, nevnt i de fleste guidebøker. Vi fant noe av den samme sjarmen som i Axos, men byen var større og er mye mer av en turiskmagnet. Selv om vi skjønner at vi er i målgruppa, er vi ikke helt bekvemme med det fokuset. Uansett; vi kom hjem med en liter av landsbyens høyt premierte olivenolje, vi, som de fleste andre som kommer dit.

Det ble med andre ord ettermiddag før vi fortsatte opp i høyden og lot oss enda en gang imponere over spennende veier, trange landsbygater (ikke nevnt i noen guidebøker) og ikke minst den fantastiske utsikten. Vel nede på sørsiden, var det to viktige ting som stod på programmet: Damene måtte dyppes, og vi trengte et sted å sove for natten. Vi fant et hyggelig hotell med strand og basseng – og en strålende vertinne – utenfor Myrthos.

Vårt neste mål var planlagt. Facebook er nyttig til litt av hvert, og der fant en av oss en anbefaling med fristende bilder av et sjarmerende sted i vannkanten. Vi sendte melding til vertskapet og fikk svar; De hadde plass til oss de to nettene vi ønsket. Veien dit gjorde vi også lengre enn nødvendig. Det skulle bare mangle. Hvordan skulle vi ellers fått opplevelsen av å stoppe ved den kafeen som helt klart ikke var beregnet for andre enn stedet egne? I det vi parkerte la vi merke til intens aktivitet på verandaen foran det lille, mørke kafelokalet, og før vi var på plass, kom hun som kunne engelsk rundt hjørnet med minsten på hofta. Kaffe, ja, det skulle vi få. Om hun hadde is? Nei, men det hadde naboen. Det vi trodde var et lite bilverksted ved siden av, viste seg også å være en slags kafe. Med isboks. Om vi kunne kjøpe is det og spise den til kaffen der vi hadde satt oss? Selvsagt. Isen og kaffen ble fortært med publikum: Tre generasjoner menn – til sammen fire – hadde inntatt siestaposituren på kafeen og vek ikke blikket fra oss den tida vi ble sittende. Sånt får en finne seg i.

IMG_4351Omveien videre gikk innom fiskelandsbyen Matala, som på 60-tallet ble inntatt av hippiene. Noen hadde funnet ut at steinalderhulene på stedet kunne fungere som billige bosteder for ungdommer med minimalt reisebudsjett og stor lyst til å bruke pengene på annet enn å bo. Etter en tid ble de jaget fra byen, men hulenes ry som turistattraksjon var utvilsomt forsterket. I dag holdes restene av hippiekulturen levende av hensyn til turistene, som er byens hovedinntektskilde.

Det ble sen ettermiddag før vi listet oss forsiktig nedover grusveien til Agia Fotini Taverna. Et fantastisk sted. Enkle rom med lappeteppe på sengen og broderte duker på bordet. Smått og hyggelig. Turens klareste – og kaldeste – badevann. Endelig var det frisk å hoppe i havet – og de av oss som driver med sånt, gjorde det ofte de knappe to døgnene vi nøt det gode liv på tavernaen. Gemalen og jeg droppet aircondition og hadde i stedet verandadøren åpen på natta for å sovne til bølgeskvulp og stillhet. Fantastisk. Helt klart utenfor allfarvei, men definitivt innenfor alt vi ønsker av ro og fred…

Stedet er vanskelig tilgjengelig uten leiebil, men et eldorado for den som vil hvile, ha en hjemmesnekra retreat, lese eller skrive. Når menyen er i tillegg lang og fristende nok til at måltidene kan varieres en ukes tid og en halv liter husets vin koster tretti kroner, er det helt klart et sted der jeg fint kunne slått meg til en liten periode og IMG_4383-1kombinert jobb og stillhet. Får noen lyst til å gjøre turen etter oss, vil jeg bare minne om to ting: Det er laaangt til nærmeste butikk, så det kan være lurt å ha med seg litt snacks til mellommåltider. Dessuten trenger man kontanter. Stedet er uten kortmaskin.

Når en reiser slik vi gjorde, er det godt å ikke måtte pakke sammen hver morgen. Hadde vi hatt lengre tid, ville vi helt sikkert hatt flere to-netters-opphold. Nytt sted hver natt syv netter på rad, kan gjøre en slik tur unødvendig stressende, er vår erfaring fra tidligere. På Kreta er det sjelden langt til en kirke, et kloster, en landsby eller en arkeologisk utgraving som er verdt å få med seg, uansett. Eller, som på Agia Fotini; En strand for damene og wifi ved taverna-bordet som våre menn prioriterte den hele dagen vi var der. Hver sin lyst – og det er vel det som er ferie; at en får gjøre som en lyster noen dager.IMG_4435.JPG

Vi hadde en lang kjøretur fra Agia Fotini tilbake til Paleorchora der ideen om en tur som denne fødtes hos oss for tre år siden. Samaria-ravinen, som vi ikke kan skryte på oss å ha gått, deler nesten den vestlige delen av Kreta i to. Av den grunn er det umulig å ta kystveien med bil, noe som kunne vært ganske raskt unnagjort, mellom disse to plassene. Veien går opp til Chania og derfra ned til byen med navnet som egentlig betyr ”den gamle by”. Vi dro ut GPSens firetimerstur til seks timer, både fordi vi valgte den litt lengre ruta ( selvsagt!) og fordi det tar tid å spise hos rause grekere. En ting er at maten skal nytes, men så – når regningen er bestilt – kommer vannmelonen, kaken fra kokken og ikke minst stedet lokale raki som skal nytes før pengene tas i mot med takk. Unnskyldningen om at du kjører og derfor ikke skal ha alkohol, flirer de godt av. Denne dagen ble vi til og med servert vann, småkaker, vannmelon og husets likør av smilende damer et sted der vi kun bestilte kaffe og pinneis. Da tar jo ting tid, men tid ser det ut til at de fleste grekerne har nok av – og vi bør vel ha det samme når vi er på ferie? Det aner meg at vi har litt å lære…

IMG_4480Vi ble sjarmert av Paleochora da vi var der for tre år siden, men hvor frodig denne lille byen er, oppdaget vi først nå. Østlige og sørlige områder framstår som betydelige goldere – i hvert fall på denne tiden av året. I Paleochora blomstrer det og er grønt. Byen kan by på det meste – unntatt det noen vil kalle et pulserende natteliv. Det virker også som dette er en by der de to tusen fastboende ikke har blitt fullstendig overkjørt av turismen, men lever sitt dagligdagse, greske hverdagsliv side om side med alle oss som synes stedet deres har mye godt å by på for den som vil feriere der det er sol og varme. Vi hadde to netter i en hyggelig leilighet for den nette sum av 730 kroner – for alle fire, traff kjente og nøt livet i en by der det ikke er langt til noe som helst.

Jo, vi foretrekker nok den sørlige delen av Kreta. Vannet er klarere, tempoet lavere, byene mindre og prisnivået et helt annet enn de plassene vi besøkte på nordsida. I Paleochora kan man i tillegg velge hva slags strand en vil være på, steinstranda på den ene siden av odden som byen ligger på, eller sandstranda på den andre. Selv velger jeg stein, badesko og en tilværelse uten sand i boka.

Vår tur stoppet ikke helt der. Den siste dagen leverte vi vennene på flyplassen og leiebilen – uskadd – i Chania. Vi innser vel at vi burde ha utforsket den byen noe mer, men etter to uker var vi mette på inntrykk og nøyde oss med en gedigen lunsj i havneområdet før vi flata ut på hotellrommet etter en spasertur ”hjem”. Chania er sikkert en fin ny. Vårt snev av gamlebyen ga oss et positivt inntrykk ,og vi kunne sikkert nytt både lunsjer og middager i byens sjarmerende havn. Hvis ikke vi hadde vært så hekta på det som er smått, rolig, mindre turistifisert og mer genuint gresk… Nei, det blir nok sørsida på oss for framtida. Selv om flyene lander i nord.