Den forvirrende julen…

Årets julepreken til meg har blitt til gjennom en refleksjon av en film, en kronikk og et klarttalende barn fra et radioprogram, sitert på facebook-sida til en venn. Filmen er «Miraklet på Manhatten» – en perle av en julefilm til tross for at den er tvers gjennom amerikansk. Kronikken står Per Fugelli – som jeg alltid leser med stor glede – for, og barnet aner jeg ingen ting om annet enn at han eller hun har skjønt det: «Hva vil du velge av nissen eller Jesus-barnet i jula?» spurte intervjueren. «Jesus», svarte barnet – antagelig til intervjuerens store overraskelse; «Hvorfor det?». Svaret var klokkerent: «Fordi nissen spør om det er noen snille barn her, og det gjør ikke Jesus…»

Herlig. Tommelen opp for barn som setter voksne på plass og rett person i sentrum. Han som kom, og som ikke stiller andre krav enn at vi kommer med livet sånn som det er. Med våre gode og mindre gode sider. Han som så gjerne deler fødselsdagen sin med flere. Til tross for den forvirringen som da oppstår. For eksempel for min nevø på treogethalvt som ikke lot seg overbevise om at det var Jesus sin bursdag vi markerte i går. «Det er meg som har bursdag,» forklarte han og var urokkelig tross tantes forsøk på å endre blikkretningen hans en smule. Det er ikke vanskelig å forstå den logikken når det er så mange pakker merket hans navn.

Min nevø på 3,5 elsker julepynt og bidrar gjerne til å pynte juletreet, men når det kommer til hvorfor vi feirer jula, mener han foreløpig det må handle om at han selv har bursdag…

Her i huset kjenner vi ikke behov for å surmule overfor de som ikke vil ha Jesusfokus disse dagene. På den annen side synes vi det er fullstendig utidig med de ateister og humanister som på død og liv må påpeke at jula opprinnelig var en gammel, hedensk lysfest som kristne har tilranet seg. Vi synes kombinasjonen er strålende og er dypt takknemlige for at når man først skulle plassere markeringen av Jesu fødsel, valgte man desember. Vi her i Norden hadde nok vært betydelig mer deprimerte i mørketida om vi ikke hadde hatt advent og julefeiring, Jesus og nissen…

For nissen kan godt få ha en rolle i dette mangfoldige julespillet, spør du meg. Det er ikke vanskelig å finne en bro fra Jesusbarnet til St.Nikolaus, den gavmilde fyren fra Tyrkia som gjenoppstår hver jul som symbolet på raushet og øyne som ser fellesskapet. Og her kommer den nevnte filmen inn. Kjemisk renset for Jesus-tro, men med bordbønn, kors og ikke minst et klart budskap om tro. Tro på det vi ikke kan se, men som allikevel setter fot- og fingeravtrykk etter seg som bevis på sin eksistens. Som kaller fram fellesskapsfølelse og godhet mens kynismen settes kraftig på plass. Og nettopp det er Per Fugellis budskap i dagens Dagbladet. Vi må lære av Jesus, sier han. Hele kronikken er leseverdig, men la meg allikevel ta med et lite utsnitt:
«Barmhjertighet ba Mesteren og sosialdemokratiets fedre oss vise også med de ynkelige og frastøtende, nå kalles det snillisme. Det var de urørbare, de spedalske og utstøtte som sto Jesu hjerte nær og som han brukte sin åndsmakt til å heve. (—) I dag sender Norge asylbarn tilbake til ørken og krig med en menneskekulde som forferder. Vårt nye sosialdemokrati sitter stille og lar Fremskrittspartiet rope om å deportere romfolk med godsvogner, mens Oslo kommune sender søppelpatruljen Rusken ut for å jage dem til steder med nytt hat.»

Jula er definitivt den tida da vi må holde mange tanker i hodet på en gang. Det blir lettere om vi forstår at de henger sammen, disse tankene: Jesus som ikke spør etter snille barn – men som kom som frelser for alle og som vårt viktigste forbilde. Er det noe vi trenger i verdens rikeste land, er det en frelser. Og et klokt og sant forbilde når det gjelder å bygge gode fellesskap, et samfunn der mennesker verdsettes og en verden der gode fordeles en smule mer rettferdig.

Advertisements

Deilige desember?

Det har blitt lite adventskriverier på meg i år. En rolig advent til tross. Vi stresser ikke så mye hjemme hos oss. Et par kakesorter er i boks og fryser. Noen flere kommer denne helga. Ribba er bestilt, julegrøten i hus,og det lukter litt jul fra kjøkkenet med ujevne mellomrom. De fleste gavene er levert ut – og juleposten har gått, via snailmail og e-mail. Det er i hovedsak min jobb; gemalens egne julehilsener kommer gjerne natt til julaften. Det betyr ikke at han ikke bidrar i denne tida. For det gjør han. Det er bare sånn at han så goood tid. Og en arm, må vite. Det er allikevel hans verk at verandaen er full av lys. Det er fantastisk i mørketida. Også adventslysene har blitt tent – ett og ett – og lysekrona på kjøkkenet ble pynta med de vakreste julekulene vi har til festen sist lørdag… Ikke minst: Julemusikken lyder vakkert, og sent hver kveld nyter vi dagens episode av «Julekongen» i opptak.

Deilige desember.

Midt i deilige desember skjedde det igjen. En forstyrret sjel gikk amok med skytevåpen i USA. En annen angrep skolebarn i Kina med kniv. Barn i Syria lider… Lista er så uendelig lang. Og den er der hele tiden. Nesten umerkelig, om det ikke hadde vært for artistgallaer og nyhetsglimt på avisenes første og femte side som minner oss på at vi lever i en verden med litt mindre glitter og julesnø enn vi skulle ønske.

Tyve smilende barnefjes lyser mot meg fra skjermen. Jeg kjenner det i magen. Tyve små barn og syv voksne ble offer for en desperat tyveårings hevntanker og fortvilelse… Hvem vet hva det handlet om. Og folk spør; «Hvor er Gud når sånt skjer?»

Kanskje vi heller skulle spørre; Hvor har vi vært når sånt kan skje?

En amerikansk kommentator hadde tankevekkende innlegg i den religiøse debatten som alltid kommer opp når ondskapen rammer. Han spissformulerte seg omtrent slik; «Her har vi jobbet i femti år for å få Gud ut av samfunnet vårt, så fort noe slikt som dette skjer, spør vi hvor han er?». Han rettet ingen formanende pekefingre. Heldigvis gikk han ikke i «slikt-skjer-når-vi-dropper-bønn-i skolene»-fella, ei heller den som avsier Guds straffedom over det amerikanske folks ugudelighet når uforståelige, onde situasjoner oppstår. Men han poengterte noe om grunnleggende verdier og dristet seg til å gjøre oppmerksom på at man kanskje ikke trenger noen «ny lov», slik mange nå krever. I stedet forslo han å børste støvet av en gammel en: «Du skal ikke drepe». Den funker godt, mente han, og nevnte i samme åndedrag at det finnes ni andre samme sted som kanskje kan hjelpe oss til et bedre samfunn.

Det er modig å uttrykke at det kan hende man skal invitere den Gud man savner i nødens stund inn i samfunnet igjen. Verdt å tenke på i et samfunn som går samme veien som vårt. Langt fra alle amerikanere ønsker hverandre «Merry Christmas» lenger, slik jeg lærte på skolen at det het… I det offentlige rom blir man mer og mer forsiktig. «Happy Holiday» er rundere og bedre. Ved å stryke «Christ» fornærmer man ingen, mener man, og «Holiday» dekker jo det meste… fra jul via Hannukah til ren og skjær ferie.

Den samme utviklingen har jo pågått i årevis her hjemme. Skolegudstjenester er out – og nytt av året er at kjære julesanger skrives om slik at språket blir mer nøytralt. Er lik humanistisk. Er det flere enn meg som sukker…?

Jeg glemmer aldri den fem-seksåringen som for mange år siden gikk foran meg ut av kirken etter en julegudstjeneste, og som vendte seg spørrende mot sin mor og spurte med relativt høy røst: «Mamma, hvor gjør de av Jesus-barnet fram til neste jul?» Det ble litt stille humring i rekkene. Vi skjønte hva hun mente, men tenkte nok vårt, flere av oss. Noen kan kanskje stille seg selv det samme spørsmålet; Hvor gjør jeg av Jesus fram til neste jul? Kanskje vi skal begynne å invitere Gud inn i hverdagen vår? Det vil ikke ta bort det fortvila ropet om hvor Gud var når det onde skjer, men det vil gi oss grunnlag for noen perspektiver det kan se ut til at vi trenger: Vi lever i ei kampsone. Mer synlig i andre deler av verden enn vår – og de fleste amerikaneres. Det onde finnes. Men det gjør også Gud. Han finnes, og mange av oss feirer jul fordi han brøt opp fra sin himmel for å fødes som et fattig barn. I Bibelen står det om ham at han «kom til sitt eget og hans egne tok ikke imot ham…»

Høres jammen aktuelt ut…

Gi ham hjertet mitt?

Advent er en refleksjonens tid for meg. Og skal man få reflektert – og skal man få kjent litt etter og passe på at man når helt ned til bakken i eget liv, gjelder det å være bevisst. Ikke slitsomt bevisst, men litt bevisst. Det kan bety at kakeboksene blir litt færre eller de hjemmelagede julegavene en hadde tenkt at en skulle gjøre noe med, ikke blir en realitet dette året (heller). Kort sagt: Jeg stryker av lista noe av det en del mener bare må gjøres før jul. Vinduspussen får for eksempel vente til varmere og roligere tider. De fleste kjøkkenskapene som av en eller annen grunn «burde» vaskes før jul, likeså. (Det er ingen som skal spise julemat inne i kjøkkenskapene mine allikevel). På den måten vinner vi  litt tid til å puste – inn og ut – tenne et lys og tenke litt etter…

I disse dager har noen av julerefleksjonene mine spunnet rundt et enkelt vers i en enkel engelsk Christmas-carol som Ole Paus har oversatt til norsk og synger med sin hese røst på en måte som gjør at julesødmen erstattes av jordnær virkelighet og det jeg liker å kalle «nerve». Siden juleplata til Ole Paus og gutta i Skippergata kom i hus hos oss for noen år siden, har den vært en av de første jeg plukker fram hver første søndag i advent. Noen av sangene er kjente – og noen er kjente i ny språkdrakt. Som spor nummer seks dukker den opp, en stillferdig vise med et siste vers jeg aldri blir ferdig med: «Jeg er svak og fattig – hva kan jeg gi til ham. Hvis jeg var en gjeter, så gav jeg han et lam. Og var jeg vis og rik, vel, da fikk han velge fritt Men jeg er bare meg, jeg gir ham hjertet mitt»

Og det er altså dette jeg tenker på i disse dager mens jeg lurer på hva jeg skal gi – ikke til Jesus, men til venner og kjente.Det skal være hyggelig å få, merket av omtanke og ikke for dyrt. Mye er i hus og noe er til og med pakka inn og har fått til-fra-lappen på plass. En del gjenstår, men lista er klar og detaljert, så det skal gå greit. Når en holder hodet kaldt, er det egentlig helt overkommelig, dette såkalte «gavehysteriet». Jeg plundrer mye mer med responsen min overfor han som er den store giveren. Det høres jo unektelig både fromt og fint ut med konklusjonen i sangen til Ole Paus: «Jeg gir ham hjertet mitt».

Men ærlig talt: Hjertet mitt er ikke mye å tilby? Det rommer så mangt. Potensiale til dårlige valg og ukloke valg i uskjønn forening med gode gjerninger og ditto ord.  Når jeg gir gaver til mine kjære, er jeg opptatt av at de skal være av god kvalitet. Da Gud startet hele gave-rushet, ga han det beste og mest verdifulle han hadde – sønnen Jesus, perfekt og uten en eneste skitten tanke… Da burde jeg jammen gi ham noe bedre tilbake enn mitt korrupte hjerte?

Det er da refleksjonen bringer meg en aldri så bitteliten åpenbaring: Jesusbarnet ble født i en stall. I en skitten, møkkete dyrebolig. Fordi tjukke slekta i Betlehem ikke ville ta imot det unge, fattige paret på reise fra Nasaret. Så fattige var de at de ikke hadde råd til det offeret tradisjonen krevde etter at deres barn var født. Kravet var et årsgammelt lam, B-løsningen for fattige var et par duer. Og det var det Maria og Josef hadde råd til.

Det var neimen ikke mye luksus over Jesu fødsel. Som om ikke den nevnte elendigheten var nok, ble han i tillegg flyktning som nyfødt barn. Lenger ned på rangstigen kunne man neppe komme. Men så langt ned ville han… Kanskje for at du og jeg skulle forstå at han faktisk ikke er så godt vant og gjerne tar til takke med våre hjerter – i all sin utilstrekkelighet?

Så langt denne adventstida er dette min viktigste erkjennelse…