Årets julepreken til meg har blitt til gjennom en refleksjon av en film, en kronikk og et klarttalende barn fra et radioprogram, sitert på facebook-sida til en venn. Filmen er «Miraklet på Manhatten» – en perle av en julefilm til tross for at den er tvers gjennom amerikansk. Kronikken står Per Fugelli – som jeg alltid leser med stor glede – for, og barnet aner jeg ingen ting om annet enn at han eller hun har skjønt det: «Hva vil du velge av nissen eller Jesus-barnet i jula?» spurte intervjueren. «Jesus», svarte barnet – antagelig til intervjuerens store overraskelse; «Hvorfor det?». Svaret var klokkerent: «Fordi nissen spør om det er noen snille barn her, og det gjør ikke Jesus…»
Herlig. Tommelen opp for barn som setter voksne på plass og rett person i sentrum. Han som kom, og som ikke stiller andre krav enn at vi kommer med livet sånn som det er. Med våre gode og mindre gode sider. Han som så gjerne deler fødselsdagen sin med flere. Til tross for den forvirringen som da oppstår. For eksempel for min nevø på treogethalvt som ikke lot seg overbevise om at det var Jesus sin bursdag vi markerte i går. «Det er meg som har bursdag,» forklarte han og var urokkelig tross tantes forsøk på å endre blikkretningen hans en smule. Det er ikke vanskelig å forstå den logikken når det er så mange pakker merket hans navn.

Min nevø på 3,5 elsker julepynt og bidrar gjerne til å pynte juletreet, men når det kommer til hvorfor vi feirer jula, mener han foreløpig det må handle om at han selv har bursdag…
Her i huset kjenner vi ikke behov for å surmule overfor de som ikke vil ha Jesusfokus disse dagene. På den annen side synes vi det er fullstendig utidig med de ateister og humanister som på død og liv må påpeke at jula opprinnelig var en gammel, hedensk lysfest som kristne har tilranet seg. Vi synes kombinasjonen er strålende og er dypt takknemlige for at når man først skulle plassere markeringen av Jesu fødsel, valgte man desember. Vi her i Norden hadde nok vært betydelig mer deprimerte i mørketida om vi ikke hadde hatt advent og julefeiring, Jesus og nissen…
For nissen kan godt få ha en rolle i dette mangfoldige julespillet, spør du meg. Det er ikke vanskelig å finne en bro fra Jesusbarnet til St.Nikolaus, den gavmilde fyren fra Tyrkia som gjenoppstår hver jul som symbolet på raushet og øyne som ser fellesskapet. Og her kommer den nevnte filmen inn. Kjemisk renset for Jesus-tro, men med bordbønn, kors og ikke minst et klart budskap om tro. Tro på det vi ikke kan se, men som allikevel setter fot- og fingeravtrykk etter seg som bevis på sin eksistens. Som kaller fram fellesskapsfølelse og godhet mens kynismen settes kraftig på plass. Og nettopp det er Per Fugellis budskap i dagens Dagbladet. Vi må lære av Jesus, sier han. Hele kronikken er leseverdig, men la meg allikevel ta med et lite utsnitt:
«Barmhjertighet ba Mesteren og sosialdemokratiets fedre oss vise også med de ynkelige og frastøtende, nå kalles det snillisme. Det var de urørbare, de spedalske og utstøtte som sto Jesu hjerte nær og som han brukte sin åndsmakt til å heve. (—) I dag sender Norge asylbarn tilbake til ørken og krig med en menneskekulde som forferder. Vårt nye sosialdemokrati sitter stille og lar Fremskrittspartiet rope om å deportere romfolk med godsvogner, mens Oslo kommune sender søppelpatruljen Rusken ut for å jage dem til steder med nytt hat.»
Jula er definitivt den tida da vi må holde mange tanker i hodet på en gang. Det blir lettere om vi forstår at de henger sammen, disse tankene: Jesus som ikke spør etter snille barn – men som kom som frelser for alle og som vårt viktigste forbilde. Er det noe vi trenger i verdens rikeste land, er det en frelser. Og et klokt og sant forbilde når det gjelder å bygge gode fellesskap, et samfunn der mennesker verdsettes og en verden der gode fordeles en smule mer rettferdig.