Å lagre solstråler…

I dag morges avleverte jeg en frimodig statusoppdaterting på facebook;
”Har samlet solstråler gjennom en lang sommer i USA og på hytta”, skrev jeg.
”Hvordan lagrer du de? Kan være greit å vite i forkant av en lang norsk vinter …” repliserte en av mine gamle og gode venner. Han har bodd mange år i Afrika og er vel ikke akkurat blodfan av den norske vinteren han har måttet bakse med oppe i Mjøstraktene de siste par årene.

Lar de seg i det hele tatt lagre, disse sommeropplevelsene vi har nytt en del uker nå? Er det sant som jeg sa til en venninne på telefon i går kveld: ”Vi får bade så mye vi kan, så vi ikke angrer til vinteren at vi ikke tok ett bad til…”

Solstråler handler for meg om to ting: D-vitaminer og mentale forberedelser. Jeg tror en viss bevissthet omkring disse tingene sommerstid pluss en liten dose D-vitaminer til frokost hver morgen resten av året, kan gjøre stor forskjell på hvordan vi opplever vinteren. I utgangspunktet liker jeg den ikke – og det blir ikke bedre med årene, det kan jeg love. Min fortid som bekjennende elsker av de fire årstider er definitivt over – med unntak av den CDen som bærer samme navn og som surrer her med jevne mellomrom året igjennom.

De siste årene har vi fått mye kunnskap om viktigheten av å beskytte oss i sola. Jeg hører med til de som har funnet ut at høy solfaktor ikke behøver å bety at du går høsten i møte blek, men muligens fattet. Vi blir brune allikevel. Slipper bare å bli så innmari solbrent. Mulig den erkjennelsen kommer med alderen hos oss alle, men jeg unner yngre generasjoner å slippe å ligge våkne om natta og overtale en villig sjel i omgivelsene til å stryke tynne lag med after-sun med varlig hånd på en lyserosa rygg. Been there – done that. Også. Det handler ikke bare om at en får bedre pigmentlager etter hvert…

Alt viktig sagt om solbeskyttelse til tross; Hvis vi kliner på oss tjukke lag av solkrem fra morgenen av hver dag, går vi glipp av noe viktig: D-vitaminer. Legene anbefaler oss å ha ansikt og armer 10 minutter  i sola daglig– uten solkrem. For å fylle D-vitaminlagrene. Det skal visst være nok. Min lege anbefalte meg for et par år siden i tillegg 20 mikrogram i pilleform hver dag fra august til og med mai. Det var lurt. Jeg begynte på våren, tok ”fri” i juni og juli og begynte på´n igjen i august. Og fikk en god høst og vinter. Tilfeldig? Neppe. Den vinteren var det mange grunner til at jeg skulle kjenne mørket komme sigende på mer enn en måte. Snøløs var den til godt over jul her jeg bor, også. Det var mørkt da jeg dro på jobben og mørkt da jeg kom hjem. Livet var mollstemt og jeg var sårbar.

Allikevel: D-vitaminene virket!

Kanskje sammen med den mentale greia jeg har blitt stadig mer fokusert på de seinere årene: Jeg samler på solstråler i form av bevisste sommerminner. Uttrykket ”å samle på solstråler” har jeg hentet fra en barnebok jeg kom borti for sikkert tretti år siden. Jeg har skrevet om den før. Historien er i korte trekk denne: Fredrik mus og vennene forbereder seg til vinteren. Alle de andre musene arbeider flittig, mens Fredrik dagdrømmer seg gjennom innhøstningen. De andre spør ham hvorfor han ikke arbeider, men Fredrik svarer  som sant er at «Jeg arbeider jo. Jeg samler solstråler til kalde, mørke vinterdager.» Da vinteren kom, hadde Fredrik ikke så mye mat, men han hadde andre ting som han kunne dele med vennene sine. Sommerminner. Soltråler. Farger og gode ord. Poenget er soleklart og grunnleggende: Det finnes andre verdier og sider ved livet som er like viktige eller kanskje viktigere enn de materielle.

For meg handler dette om å unne seg å gjøre det som gir en energi – også sommertid. Vi har noen flittige maur i nabolaget vårt på hytta. Eller la meg kalle dem mus. Av to typer: De som har plettfrie hager og nymalte hytter fordi de tror det forventes av dem – og de som koser seg med hagearbeid og har snekring som hobby. Jeg er gift med en av den siste typen. «Jeg har ingen hobby, for det har jeg ikke tid til», har gemalen min sagt i mange år. Denne sommeren oppdaget vi at det faktisk ikke er sant. ”Du må få deg en båt,” sa naboen vår på forsommeren da han kom oppom for en kaffekopp mens Dag tok det han trodde var innspurten på et rekkverk han ville ha ferdig. Argumentet hans var for såvidt godt: ”Det er ikke så lett å mase på en aktiv mann.” Dette siste var nok myntet på meg, men han tok seg fort i det: ”Hvis ikke du liker å snekre, da?”

Det var da det slo oss. Dag har en hobby. Han liker å snekre. Å gjøre ting. Bygge og skape.  Jeg har ærlig talt ikke mast på en eneste platting eller utedusj de årene vi har hatt hytta. Det er han som kommer med ideene og bekjentgjør det neste skrittet i det som kan se ut til å bli en evigvarende byggeprosess. Ikke veksthuset, da. Det er faktisk mitt… Fordi jeg liker å pusle med det som vokser og gror. Det gir meg energi. Mens Dag ”samler solstråler” gjennom å tusle rundt med drillen sin. Det betyr at vi verken luker eller bygger hele tiden. De siste ukene har vi f.eks vært mye på stranda – og vi har badet mer enn noen sommer før på hytta. Hele veien har jeg forsøkt å være solstrålesamlingen bevisst. Gjennom å fortelle meg selv hvor heldig jeg er som kan sitte en tidlig morgen med kaffekoppen min og reflektere over selve livet, for eksempel. Og siden Gud er en del av min verden (eller jeg av hans, alt ettersom man ser det), er en viktig del av prosessen min at jeg takker ham for kaffekopper og badevann, god mat, elegant språk i en bok jeg leser, en varm sommerkveld, gode naboer, lyden av barn som leker og hva ellers dagen måtte by på.

Slik jeg ser det, må man ikke ha klokkeløs ferie for å få til dette. Det handler om valg også i den delen av sommeren da arbeidsdagene for de fleste er lange og fulle av ferielengsel eller ditto minner. Hvordan bruker jeg den tida jeg ikke er på jobb? Er det full av selvpålagte forpliktelser og antatte forventninger, eller setter jeg av tid – midt i alt som hører hverdagen til –  til å lade batteriene? Bruker jeg muligheten til å være utendørs? Tar jeg frokosten på trappa og setter av ti minutter i sola uten solkrem?

Jeg er et sammensatt menneske. Har kort vei til gleden. Midt i det har tunge tanker ligget jevnlig på lur i livet mitt ikke minst de siste årene. Jeg synes vi har fått vår del av smertefulle erfaringer. Og vi omgir oss med mennesker som har god kontakt med molltoner og motbakker. Kanskje har det gjort meg mer bevisst på å melke tilværelsen for det som måtte finnes av godhet og solstråler… Kanskje nettopp derfor har jeg bevisstgjort meg noen ladestasjoner og akseptert legens enkle råd. De funker i hvert fall.

At rekkverket så langt ikke har blitt ferdig, gjør ingen ting. Det fungerer bare som en liten påminnelse om at det faktisk ikke går sin vei. Jeg erkjenner tilogmed at det neppe blir malt dette året. For beisekosten, den er min…

Duplen i Holmestrand er et av de stedene jeg har samlet noen soltråler i sommer - som en variasjon til hyttestranda på Øgarden. Men solstråler er mer enn de direkte vi får på stranda. For meg handler det mye om bevissthet...

Dulpen i Holmestrand er et av de stedene jeg har samlet noen solstråler i sommer – som en variasjon til hyttestranda på Øgarden. Men solstråler er mer enn de direkte vi får på stranda. For meg handler det mye om bevissthet…

Advertisements