Søndag

Det er ikke vanskelig å få brukt penger i Hong Kong. Det handler imidlertid mer om tilbudet enn om prisene. Vi har altså bodd hos venner og ikke på hotell, men prisene skal være svært overkommelige. Og med startprisen på 15 nkr for taxi, kommer man langt. Vi har brukt ca 120 nkr hver på flittig bruk av undergrunn og buss. Men det tar tid å bevege seg i en storby. Derfor startet vi tidlig på søndag for å nå gudstjenesten i Union Church – en internasjonal menighet på Hong-Kong-sida (vi holder hus på Kowloon), der våre venner går. Etter en time var to drosjeturer og like mange baneskift unnagjort. I kø. Hjemme i Norge går det knapt en buss før klokka tolv på søndager, men kinesene er tidlig oppe på fridagen sin. Mange er på vei for å besøke sine foreldre. Respekten for de eldre generasjonen er påtagelig. Dessuten er søndagen, som tidligere fortalt, de filippinske hushjelpenes fridag. De utgjør en stor del av rushet.

Vi fant kirken og dagens gudstjeneste nummer to. Den første var en nattverdgudstjeneste kl 0830, vi var på plass 0930 og neste gruppe skulle begynne klokka 11. Alle tre med litt forskjellig stil, men med samme pastor og samme preken. Vår var med kapper og en viss liturgi. Ledigere enn den foran – og visstnok en del strammere enn den klokka 11. God preken og stående kirkekaffe på plenen etterpå der det ikke var godt å si hvem som var ferdig og hvem som var på vei til neste samling.

I Hong Kong kan man ta rulletrapp oppover bakkene ( i hvert fall oppover en...)

For å komme oss opp til Hollywood street tok vi rulletrapp! En herlig anordning som arbeidere på vei til jobb kan ta nedover på morgenen, og som seinere på dagen går oppover for sånne som oss.  Det var denne delen av byen  – britenes opprinnelige «crown colony» fra 1842 til overdragelsen i 1997 – vi brukte store deler av søndagen på. Innom et tempel i flittig bruk av kinesere om søker lykken i relativt folkereligiøse rammer, tittet på  noen antikviteter og  enda mer juggel og ruslet gjennom Hong Kong Park som absolutt var verdt et besøk. Også fordi det ga oss en anledning til å besøke et autentisk kinesisk tehus. Lærerikt det, også. At te er mer enn poser fra Liptons, har vi jo visst lenge, men nå har vi vært på «kurs» i trekking av både svart og grønn te.  Det kan komme godt med…

Vakre parker og ekstreme høyhus utgjør bybildet i Hong Kong...

High Tea

Fredag hadde vi planlagt lenge. Da tok vi bussen over Hong Kong Island til småbyen Stanley i sør. Stanley er – foruten et marked der vi plukka med oss noen småting – bosted for velhavende hvite.  En koselig by i strandkanten med ditto spisesteder  – riktig nok med høyere priser enn inne i byen. Trivelig – vakkert – og grønt! Dessuten: Bratt!  Hong Kong er bakkete. Her er det gode muligheter for å få trimma leggmusklene. Noe vi også har fått gjort. Men ikke på fredag. Da tok vi altså buss. På smale veier der det var godt å ha overlevelseserfaringer fra norske fjellveier i bagasjen. Vi passerte Repulse Bay, kjent som badebukta der det virker som «hele Hong Kong» har tatt turen på en varm sommerdag – i følge guideboka vår. Fredag var ikke en av de dagene. Vi  (= meg, gemalen sørger jo alltid for å ha dusj tilgjengelig) tar gjerne turen tilbake i badesesongen…

Når det gjaldt "high tea" på The Peninsula, nøyde vi oss med å ta bilde...

Lørdag var vi høykulturelle. Prøvde, i hvert fall. Kunstmuseet ved Star Ferry-kaien var absolutt verdt besøket. Vi kan mye mer om kalligrafi og kinesisk språk etter det besøket. Det vil si at nå kan vi noe… Var vel på null i utgangspunktet. Dessuten vet vi at dragen – en kinesisk gjenganger – er et positivt dyr. Spennende. Respekten for verdens eldste kultur har havnet på et riktigere nivå nå. Tror vi. Mens norske museer byr på knuste potteskår fra vikingtiden, kan kineserne vise fram hele krukker i glasert keramikk som er adskillig eldre. Og endelig har jeg sett en helt ekte Mingvase!  At museet bød på litt mindre billedkunst enn vi hadde sett for oss, får så være. Det vi fikk se, var fantastisk bra.

Vi mente en slik kunstopplevelse burde toppes med «high tea» på The Peninsula – et av byens absolutt flotteste hoteller. Vi var tydeligvis ikke de eneste som hadde kommet på den ideen, og to timers venting i kø for opplevelsen var mer enn vi kunne gidde. Det ble lunsj – eller «high tea», som det fremdeles skulle hete – på YMCA-hotellet i stedet. Slett ingen dårlig erstatning. Buffeten var god og rimelig. Vi ble mer enn mette og fikk nytt utsikten mens vi spiste.

Markeder

Vinteren er definitivt over i Hong Kong. Det er deilig, for da vi kom, var det kjølig. Nå nyter vi vårlige temperaturer ( 20 grader pluss må da sies å være det?) og uvant høy luftfuktighet. Også i dag våknet vi til regn, men slapp å bruke paraplyen da vi tok turen ut. Etter en lang og daff morgen. Det er da ferie…

Vi begynner å få litt oversikt og fant fort «The goldfish market»,  som vi hadde satt oss som torsdagens første oppdagelsesmål etter at vi oppdaget at kunstmesset er stengt den dagen. Guidebøker er gode å ha! Og med så vage planer som vi har, er det fort gjort å snu på flisa. En ting som er veldig greit i denne byen, er at ting er samlet: Det vi si at hvis du er interessert i akvarier, setter du kursen mot «The goldfish market», for der finner du hele gata full av butikker for den slags… Og for noen akvarier!  For noen fisker! Pluss reptiler, skilpadder og valper. De siste i glassbur om på amerikanske filmer. Nydelige, men synet gir kraftig bismak. Disse valpene kan umulig ha det bra.

Små sjapper og store, fine kjøpesentre eksisterer side om side i HK.

På vei til «Ladies market» (som gemalen av forståelige grunner var litt litt skeptisk til), snublet vi over  de vi vil kalle «mobiltelefonmarkedet». Det er ikke markert verken i guideboken eller på kartet vårt. Vi tuslet inn ei smal dør der vi så det hang en anseelig samling mobildeksel, og dermed hadde vi entret porten til et tre etasjers mekka for alle som er over snittet interessert i duppeditter til mobiltelefoner og lesebrett av alle typer. Litt for overveldende til at vi fikk handlet mer enn et vel planlagt iPad-deksel. Det var kanskje like greit. Men vi kjenner noen som hadde gått amok innenfor de veggene…

«Ladies market» ble nok ikke gemalens favoritt, men jeg fikk trent meg i å prute. I følge vertskapet har jeg nok betalt «riktig pris» når den kvinnelige selgeren ble sur og kalte meg «mean woman». Jeg vet jo at dette er markedskulturen i hele verden, og at det «skal være sånn», men jeg vender meg nok aldri til den måten å handle på. Tankene blir for mange i kjølevannet av «seieren». Det sies at Hong Kong er den plassen i verden der avstanden er størst mellom fattige og rike. Vi har sagt det før, og vi sier det igjen etter denne dagens trasking gjennom bakgater og småplasser – og etter å ha tilbrakt halvannen time i hver vår lenestol på Starbucks på en av de finere kjøpesentrene: Kontrastene er store i denne byen. Gamle kvinner som drasser på traller med flatpakkede pappesker for å spe på en pensjon som ikke når langt om ikke barna supplerer og tar seg av sine gamle. Ungdommer som strutter av selvtillit og  helt tydelig er ute etter å vise fram hvor trendy de er både i antrekket og  i pengebruken. Moderne kjøpesenter som oser av velstand side om side med små sjapper der eieren er alene om driften og avhengig av at dagsomsetningen gir til salt i maten.

Dim Sum

Vi våknet til øsregn og svært lite optimistiske prognoser fra yr hva været i Hong Kong angikk. Regn på ferietur er alltid ugreit, men dagens program for vår del krevde ingen endringer av den grunn. Nå hører det til med historien at både regnjakker og paraplyer har ligget ubrukt i sekken gjennom hele dagen, men om det hadde regnet, hadde vi nok allikevel klart å både spise lunsj og prute på jademarkedet..

Dim Sum er relativt vanlig som lunsj i Hong Kong - men dette må sies å være luksusutgaven.

Dim Sum skal bety noe slikt som «småretter», er det blitt oss fortalt, og  er en relativt vanlig lunsjmeny i denne delen av verden. Dagens lunsj kan altså best oversettes med tapasbord. Og vi er mette fremdeles. Det tapasbordet som nasjonale venner av vårt vertskap tok oss med på, ville ingen ende ta… Nydelig. Og vi satte til livs mye – pinnespising til tross. Gemalen er ganske god på akkurat det. Han har trent lenge – og nå får han endelig bruk for resultatet.

Etter lunsj tok vi turen til jademarkedet som var et av mine foretrukne besøksmål for denne turen. Mye fint å se på – og vi har plukket med oss både smykker og juletrekuler (!) hjem. Prutet har vi også. Det er selvsagt ikke første gang, men like uvant og – for min del – ubehagelig. Vår vertinne kan kunsten – og i dag viste også Dag (nesten) skjulte kunster. Man er ikke selger for ingen ting…

Gode sko er uten tvil en fordel i store byer. Det til tross nyter vi kvelden med beina høyt og planer om enkel middag «hjemme» på Tao Fung Shan denne kvelden. Hyggelig. Vi nyter dagene og synes vi så langt har fått med oss mye. For morgendagen er stikkordet «kunst»…

Kontrastenes by

"Filmgata" til gemalen. Mulig det var i dette strøket Harry Hole holdt hus, for eksempel?

«Dette er akkurat som å gå gjennom en film,» sa Dag.  Og det var jammen sant. Vi hadde forlatt hovedgata  Nathan street og tuslet gjennom et område nesten kjemisk renset for turister på leiting etter Fuglemarkedet nå i ettermiddag. At det etter hvert skulle vise seg at guideboken vår ikke var helt til å stole på i den anvisningen, fikk så være. Uten den avstikkeren hadde vi gått glipp av et stykke kultur vi gjorde store øyne av. Og både øynene og ørene har nok å beskjeftige seg med i denne byen. Gemalen har allerede bestemt at vi skal tilbake hit…

Dresskledde forretningsfolk poserer før lykkepinnene skal ristes og gi dem svar...

I dag har vi gjort byen på egenhånd. Det er egentlig veldig greit her, selv om de kinesiske navnene er glemt nesten like fort som vi ser dem på kartet, og både undergrunns- og veikartet må opp gjentatte ganger underveis for å sikre oss at vi virkelig er på vei dit vi tror. Undergrunnen er for øvrig slett ikke ulik den i London (man har da vært på britiske hender i hundre år), og enkel å finne fram med. Vårt første mål for dagen var «Lucky tempel» som det heter i guidebøkene – eller Wong Tai Sin Tempel som er det egentlige navnet. Her tilber taoistene guddommen for helbred og lykke. Lucky Tempel er et merkelig, men fascinerende sted. Uten tvil et turistmål – samtidig som det er ramme alvor for en del kinesere som tilber og søker råd for både livet på hjemmebane og i store forretningsavgjørelser på dette stedet. Litt kuriøst ble det for oss å få bekreftet dette siste – som vi hadde lest om. Plutselig dukket det opp en gjeng dresskledde menn medbragt helstekt gris, frukt og brennevin som skulle bistå deres bønner og tilbedelse.  Sannsynligvis for å innvie en ny forretningsvirksomhet?

Det sies religiøs praksis er økende Kina i vår tid. Dagens første turistmål ble en påminnelse om det. Samtidig som vi minnet hverandre på at i Hong Kong er ti prosent av befolkningen kristne – og at også de blir stadig flere. På en dag som denne, kjennes det godt oss å kunne forholde oss til èn Gud og ikke mange – som krever gjentatte offer.

Lucky tempel er  ikke spesielt vakkert. Mest glorete. Men fascinerende på sitt vis.  Røkelseslukt, «juletrepynt» og skravling på kinesisk får hos oss fram respekten – for det skal alle religiøse mennesker møtes med – men også uendelig tristhet. En stasjon lenger øst, hos de buddhistiske nonnene i Chi Lin Nunnery  og i parken rett ved – Nan Lian Garden – var imidlertid den skjønnheten og freden som vi innrømmer å la oss bergta av ved buddhismen,  til å ta og føle på. Vandringen gjennom parken med meditasjonsmusikk i ørene og mye godt å hvile øynene på, er en lise. På den annen side oppleves de mange Buddhafigurene i den åpne delen av selve klosteret  svært fremmed og langt fra fristende. Men det slår oss igjen at Hong Kong er kontrastenes by. Rundt oss var stillheten påtagelig, gresset grønt og plantene sirlig klippet. Hevet vi blikket, var det motorveibruer og høyblokker på alle kanter – inkludert kjøpesenteret med det fengende navnet Plaza Hollywood.

Lotusblomster

Buddhistene kan parker, for å si det slik. Det er uendelig vakkert. Og godt – midt en hektisk by som denne – med noen timer i virkelig rusletempo. Før vi rundet hjørnet» og var tilbake i kjøpesentertravelheten igjen. Fint det også. Det ble både sko og dress på gemalen – før vi altså havnet i den filmvirkeligheten jeg startet med  – og nådde fuglemarkedet rett før stengetid.

Hong Kong – vinterferie.

Vi har advart mot flere mulige reiseblogger fra oss. Og nå er vi der… I Hong Kong denne gang. Gemalen har hørt mange ganger at jeg vil ha ham med hit – etter at jeg ble betatt av denne fantastiske storbyen for to år siden. Nå som da besøker vi gode venner som kjenner byen etter å ha bodd her mye av tiden de siste fire årene og vært her et utall ganger i årenes løp før det.

Skal man ta turen hit, er det Finnair som definitivt gjør det raskest. God plass til beina og kjedelig flymat, er vel konklusjonene etter en kveld og natt med dem. Hva slags terningkast det ender opp med, vet jeg ikke, men vi kom trygt fram – og det tilogmed uten jetlag. Bare godt sovehjerte. Det er fint å ha ferie. Legge rettebunkene på vent og la databransjen gå sin skjeve gang. Nesten i hvert fall. Man er jo på mail… Nesten, det også, for her er nettet best fungerende når studentene spiser. Ja, for det er er vi holder hus: På det lutherske seminaret på Tao Fung Shan, senteret som har tilhørt organisasjonen Areopagos fram til nylig og har lang historie med norske røtter.

Vi er ikke her for å studere. Heller ikke på retreat, selv om omgivelsene inviterer til det. Vi er her – som sagt – for å besøke nære venner, og for å  oppleve byen. Og kjøpe briller. Det siste tjener bra som unnskyldning. Etter å ha bestilt tre par i dag og vært gjennom grundig undersøkelse hos Mr. Chan  har vi tjent inn flybilletten med god margin. Sånt liker vi. Selv uten sort belte i shopping erkjenner vi at vi kommer til å handle litt – og spare mer – før vi lander hjemme om en ukes tid.

Utsikten fra "The peak" - et av storbyens mest populære turistmål

I går brukte vi for øvrig ikke en krone på denslags, bare på banekort og mat. The Peak» er defintivt et av de stedene som må besees når man er her, og vi nøt den utsikten på oppholdets første dag. Definitivt verdt turen opp – selv om vi «juksa» og tok taxi framfor å stå tre kvarter i kø for å få nyte turen med byens svar på Fløybanen – «The peak tram». Denne burde vi tatt, men som de sultne og framfor alt utålmodige menneskene vi er, bestemte vi oss fort for å benytte oss av det raskeste – og billigste – alternativet. Vel oppe på toppen ble utsikten fotografert og lovprist før vi inntok en grei lunsj ti norsk retaurantpris på toppens opprinnelige restaurant – også noe en «må» ha gjort for å kunne si at man virkelig har vært i HK.

Vi er fascinert. Av annerledesheten, vårfølelsen (tross lokale forklaringer på at det er «veldig kaldt» her), fuglesangen, menneskemengden som får en norsk 17.-mai til å blekne og kontrastene. Her bor det 6,5 millioner mennesker på et ganske så begrenset område. 300 000 av dem er filippinske hushjelper som tjener den mer holdne  gruppen av kinesere som bebor byen. De siste er det mange av. I tillegg sies det at det finnes 400 000 svært rike kinesere i selve Kina. 10% av dem betegnes som steinrike. Det er disse som utgjør hovedtyngden av kundemassen (om det er noen «masse», da) som kjøper utskjæringer av elfenben og koral til priser som får en enkel sjel fra Norge til å rygge, og som handler diamantringene uten prislapp som står ved siden av de betydelig mindre til 895 000 Hong Kong-dollar ( ca 600 000 nkr).

Søndager er den store picnicdagen for hushjelpene - og gjerne på fortauet der det er plass.

Tilbake til de filippinske hushjelpene.  Søndagen er deres ukentlige fridag, og den bruker de gjerne på samme måten, alle sammen. Mange av dem er kristne – og mange av dem igjen benytter dagen til å gå til  messe i den katolske domkirken. Etterpå er det «kirkepicnic» på hele bunten. Der det er plass. Gjerne i en nærliggende park. på en fortauskant eller i et veikryss, om det er det beste som byr seg. Jeg ble litt glad av å se dem. Høre latteren og se smilene – på tross av det faktum at mange av dem har en krevende hverdag som fremmedarbeidere i et land som nok behandler sine gjestearbeidere dårligere enn Norge behandler sine.

Vi gleder oss til å puste i denne lufta i dagene framover. Titte på folk, ta noen bilder, samle inntrykk og kanskje til og med drikke en kopp kaffe på Starbucks i ro og fred…

Jentebrunsj

Sånn ca to ganger i året inviterer vi til jentebrunsj hjemme hos oss. Vi – det vil si – noen av jentene i Nedre Glomma Frikirke – har gjort det i noen år. Fra femten til førti jenter har møttes tre timer et par lørdagsformiddager i året til god mat, ditto pratemuligheter og noen forholdsvis gjennomtenkte innspill om livet… Og litt om Gud.

Siden det er dyrt å leie lokaler, og vi ikke har en kirke å fylle – eller kvartfylle – har vi det siste året flytta jentebrunsjen hjem til gemalen og meg. Vi har blitt velsigna med et stort kjøkken og ei stue med plass til ganske mange om vi sitter tett, så her kan vi «stappe inn» 25 damer om det er behov for det. Samtidig erkjenner vi at en skal ha rimelig nære relasjoner til noen som er husvarme et sted om en skal våge seg inn i et privat hjem på et sånt arrangement. Det gjør det spennende å åpne dørene for en samling av den typen.

Ingen trenger være i tvil om at maten smaker...

I dag har vi hatt en sånn lørdag. Hege har undervist om oss pust… Beate og Hilde har sunget og spilt. Kirsti var grytidlig oppe og bakte brød – Birgitte har trukket i de fleste trådene. Alle sammen dyktige jenter med tilhørighet i vår lille menighet. Selv har jeg holdt hus og beordret gemalen rundt med støvsugeren etter at vekkeklokka hadde ringt litt tidligere enn han setter pris på en «fri»lørdag.

I etterkant kjenner jeg på takknemlighet. For denne muligheten til å legge til rette for et slikt «pusterom» som er litt annerledes enn resten av uka en gang i blant. I timene etterpå har jeg vært bevisst på pusten min, slik Hege – vår «egen» sprudlende fysioterapeut – snakka om. Blant annet. Om å puste inn «det vi ønsker oss» og puste ut «det vi vil bli kvitt»… Men enda mer har jeg tenkt på det i overført betydning.

Jeg puster inn det gode fellesskapet med andre jenter som disse timene byr på. Puster inn gleden over latter rundt bordet der jeg selv satt – og høre skravling i det litt fjerne fra kjøkkenet. Puster ut tanken på at livet må være så himla travelt hele tida. Noen ganger er det godt – og klokt – å møtes «bare damer» eller «bare menn».

Ikke det at mannfolk setter pris på på god mat, men de trenger sjelden så pene servietter, lys og blomster som vi jenter lett kan få hvilepuls av. Jeg kan liksom ikke helt se for meg gemalen og de andre gutta i menigheten innenfor dagens rammeverk og tema…  Men de planlegger visst en liten villmarkstur i slutten av april, ryktes det. Bål og telt og kano. Jeg har ikke noen imot noe av det, men jeg unner gutta turen. Virkelig!