Santa Rosa, New Mexico

I dag sov vi lenge… Helt til halv sju, faktisk… Det høres jo helt vilt ut at vi står opp halv seks de fleste dagene og kaller det ferie, men faktum er at det er flott å sitte på sykkelen klokka sju om morgenen når temperaturen fremdeles er «norsk» og morgensola kommer opp bak oss og setter sin spesielle farge på naturen. Når vi drøyde litt i dag, var det fordi denne dagsetappen ikke var så lang; 300 kilometer.  Dessuten krysset vi en tidsgrense da vi krysset grensen til New Mexico og fikk dermed en ekstra time denne dagen.

Verdens største bootsbutikk var dagens første «severdighet». Dag elsker boots, men med en halv times stopp var jeg ganske sikker på at det ikke kom til å bli handel på ham denne gang. Han som alltid må tenke så lenge… Men der tok jeg feil. Gemalen er nå lykkelig eier av et par nye cowboystøvler!

Cadillack Ranch var et artig stopp – ikke minst for oss som har sansen for kunstinstallasjoner. Denne består av ti grafittimalte cadillack’er fra glanstiden 1949 til 1963, plassert med fronten i et jorde utenfor Amarillo i 1974. Marken eies av millonæren Stanley Marsh og kunstverket er utført av tre kunstnere fra San Fransisco som utgjorde det de kalte the Ant Farm. Folk som kommer oppfordres til å bidra med grafitti. Slik endrer kunstverket  – som sikkert både gleder og provoserer – seg hele tiden. Spennende, synes vi. Et av amerikas best kjente, har vi blitt fortalt.

Det er underlig å dra fra stat til stat. Vi merker forskjellene. New Mexico er mer kupert. Spennende. Vi har forlatt cowboyer og biff – og det var helt riktig at dagens lunch smakte av langt mere krydder. Guidene våre er flinke til å finne gode spisesteder, synes vi.

Nå sitter vi på hotelltommet vårt i Santa Rosa. De fleste på gruppa har ettermiddagen og kvelden hos den norskættede cowboyen Curt (… vi er altså fremdeles i cowboyland…). Vi har prioritert en pause. Fant stedets kilde med kjøligere vann enn hotellets meget solvarmede basseng og har nytt en frisk dukkert der. Dessuten var det påtrengende med klesvask selv om turen mer og mer minner om en speiderleir på sjette døgnet; Vi er svette, skitne, fulle av solkrem og lykkelige!

Amarillo, Texas

«Nå føler jeg meg som en viking på det åpne hav,» ropte Dag foran meg da vi hadde passert grensen til Texas og kjørte rett inn et regnvær av den typen som selv vestlendingene innrømte var i heftigste laget. Vi hadde forlatt en forsiktigere skur i Oklahoma som hele gruppa møtte med noen typisk norske kommentarer om at vi hadde jo vært ute en regnværsdag før… Og for å si det slik: Nå har nok de fleste av oss vært ute for det verste regnsværet i mc-karrierer hittil. Det bøtta ned en times tid – og vi hadde valget mellom å kjøre videre og bli dyvåte eller å stoppe – og bli dyvåte. For tak var ikke å oppdrive der vi befant oss. Det er den typen opplevelser en fort blir enige om at det er fint å se tilbake på… etterpå.

Både før og etter den episoden bød fjerde kjøreetappe på flere andre  opplevelser vi også kommer til å huske. 515 km er en god dagsetappe – og heldigvis oppfører syklene seg pent etterhvert, og vi har blitt forskånet for uhell. Dag og jeg er enige om at vi er på vårt livs ferietur. Her kommer opplevelsene på rekke og rad – og vi nyter dagene.  Her er det minst mulig highway og mest mulig «historic route 66». Det betyr småbyer og naturopplevelser hele veien. Så langt har terrenget føltes flatt – selvom jeg skjønner at jeg ikke ante hva flatt virkelig var før vi kom inn i Texas. Store jorder har jeg tydeligvis heller ikke hatt noen aning om hva er… Her er det jorder og sletter så langt øyet kan se. Allikevel har det ikke utsikten bydd på ett kjedelig sekund; fargespillet er fantastisk og  utsikten forandrer seg hele tiden. Duftene også. Da vi krysset grensen til Texas luktet det plutselig eukalyptus… Herlig forfriskende!

I løpet av denne dagen kom det jeg virkelig har gruet meg til på turen! Besøket hos Harley og Annabelle – to resirkulerte hippier som kjører sitt lille show i Erich – redneckbyen framfor noen.  (Betegnelsen «redneck» har jeg forresten skjønt kommer av jordarbeidernes solbrente nakker). I sitt barlignende lokale har de bedrevet sin virksomhet siden 86, og en stopp hos dem hører liksom med på disse turene.  De to fungerer som denne turens bevis på at i USA finner man alt – også en del galskap satt i et slag system. Ingen tvil om at Harley kan spille gitar, men Annabelles sangstemme har ikke akkurat samme kvalitet. På den ene siden er de et godhjerta par som har funnet en måte å tjene penger på. På den andre siden oppleves Harleys vulgære kommentarer mest av alt triste. Ja, ja… så har vi vært med på det, også.

Route 66 museet i Clinton var fra vår siden en hyggelige stopp langs veien (selv om disse to tingene ikke bør settes opp mot hverandre. Når det går et par dager kan det hende til og med jeg synes det er «artig» å ha vært innom hippieparet, også…).

Dages mål var Amarillo, og selv om klokka nærmet seg åtte når vi omsider kunne stupe i dusjen på hotellet, var det tid for biff den kvelden. Det er jo det man spiser i Texas. Vi også. På det Big Texan, der cowboyfaktoren var høy og de tøffe ble utfordret til å prøve seg på en 2,2 kg biff med tilbehør… på huset regning om man satte herligeheten til livs på under en time. Ingen av våre prøvde seg. Heldigvis. Men biff ble det – og tur-retur hotellet i limo med bøffelhorn i grillen. Skal det være. så skal det være…

Oklahoma

«Er det noen av dere som har noe med solfaktor…æh…tusen eller noen sånt?» Fyren ved bordenden ved dagens litt sene lunsj hadde en nese som talte sitt tydelige språk om hvorfor han spurte. Dessverre for Jon og alle andre med røde neser etter reisens tredje dag, har ingen solkrem i verden revereserende virkning. Så derfor ble dette den dagen vi avanserte til faktor 50…

Dagen startet lenge før noen forbrant nesene sine… Frokost i USA er et kapitel for seg, men dagens var en smule bedre enn «donøttene» og den koffeinfrie kaffen den første morgenen etter avreise Chicago. Allikevel; Det er et herlig kaos når nye «retter» skal prøves ut og anbefales som muligens «næringsrike». Men det er god humor rundt det som det meste annet med denne gjengen. Det humres mye i pausene og de kostelige kommentarene sitter løst;Det er herlig å kunne le sammen når dagen lir på og blir varmere og varmere og de hjelmhodene som kommer til syne når nye høyder…

Første stopp denne dagen var hos Gary Turner, en herlig eldre mann som har gjort om en gammel bensinstasjon langs ruta til et slags museum over Route 66s glansdager og minimarked. Han serverer kaffe og donuts av beste type, skjærer rause skiver med honningmelon og selger T-skjorter og hodeplagg for en billig penge. Alt betales i samme kassa som tipsen legges – på ære og samvittighet. Og vi tror ingen finner på å snyte denne herlige gamle mannen med et stort og varmt hjerte som ser ut til å ha genuin glede av å være en av severdighetene som nordmenn møter på sin reise gjennom landet.

På denne reisen har vi også cruiset gjennom Amishland. Uten å se så mye som en eneste hest og vogn… Men med tid til tanke på dette attenhundretallsfolket som i vårt århundre holdes nede av mektige krefter som nekter dem å lese Bibelen på et forståelig språk og med hård hånd bestemmer detaljer i menighetens liv. På et detaljnivå som omfatter såvel forbud mot strøm og motoriserte arbeidsredskaper som bredden på hattebåndet.

Vårt neste stopp var småbyen Galena som har kommet på kartet fordi ideen til filmsuksessen «Biler» startet her. Inspirasjonen til redningsbilen Bill er yndet fotoobjekt og hamburgerne til «de fire damene på ruta» er kjempegode, så her ble det både fotosession og brunsj på gjengen vår.

3 stater har vi vært innom denne dagen; Vi startet i Springfield, Missouri (de fleste stater i USA har visst et sted som heter Springfield, for øvrig. I tillegg til hjemstedet til Familen Simpson). Vi har sneiet innom Kansas – og vi avsluttet dagen på en etterlengtet bassengkant i Oklahoma. Livet er herlig… Og varmt!

Springfield, Missouri

Vi startet tidlig på turens andre dag. Foran oss hadde vi turens lengste etappe og en dag som skulle vise seg å bli lengre enn vi ante da vekkeklokka vår ringte allerede 0530 mandag morgen. Det tar tid å sjekke sykkel, pakke, spise og fremfor alt våkne til avreise kl 0700, så vi trengte såpass. Spesielt sene kvelder blir det neppe på denne turen, har vi allerede konstatert – uten at det er et skår i gleden. Vi koser oss!

Og vi reiser sammen med en fantastisk flott gjeng. Det er tett mellom morsom-hetene, og de gode samtalene sitter heller ikke langt inne, ser det ut til. Selv er vi blant de som kjente færre i utgangspunktet, men her er det lett å forholde seg til alle. Folk hjelper og støtter hverandre, finner løsninger og ser positivt på det som skjer. Takket være  at en godhjerta lærling eller sommervikar hos HD i Chicago var litt ekstra raus med oljen på syklene vi leier, fikk verkstedsfolka på HD i St.Louis ekstra mye å gjøre og vi en lang pause av det slaget en gjerne kan være foruten. Planer måtte legges om, en severdighet noen hadde gledet seg til, ble strøket av programmet og ankomsten til hotellet seinere enn planlagt. Allikevel; Ingen ser ut til å klage… Vi deler tross alt en drøm som er i ferd med å bli gjennomført.

24 sykler i kollonne byr på spenning og utfordringer. Både for oss og våre medtrafikanter, men både systemet og samholdet funker. Dagens femti mil har bydd på gode opplevelser; Vi cruiser over lange sletter med utsikt til Midtvestens endeløse prærie. I veikanten lyser sikorien blått, og i trærne holder sirissene et kraftig leven som tilogmed overdøver 24 brummende Harleyer når skumringen overtar. I løpet av denne dagen har vi hatt utsikt til flott natur og småbybyggelse av ulik type. Det slår meg at vi egentlig har sett utrolig mye hus – og veldig lite folk langs veien. Vi har kjørt forbi store eiendommer som vitner om velstand – og det mer nedslitte amerika. Salgsskiltene utenfor husene er påfallende mange…

Det er også kirkene. Utrolig mange – av ulik type det også. Over 30 % av befolkningen her i landet går jevnlig til kirke, skal vi tro statistikkene (mot ca 2 % i Norge). Og kirkefolket har tydeligvis nok å velge i. Min personlige favoritt så langt er «Church of the little flower». Tipper at det ikke er mange bikere – eller kanskje menn i det hele tatt – som føler seg som målgruppa til den gjengen? Både navnene og skiltene som følger menighetene vitner om stor kreativitet fra tid til annen, for øvrig. Et sted fikk vi i dag følgende klare budskap: «Always remember that hell is an un-cool place…» Nesten i klasse med en annen jeg nylig så bilde av:  «Honk if you love Jesus. Text if you want to meet him!»

On the road again…

Søndag blir den dagen da jeg konstaterte at det å selge MCen vår sist sommer, var en utrolig dårlig ide. Det kjentes i hvert fall slik da vi endelig skulle avsted fra Chicago i retning Los Angeles. Åtte stater og tre tidssoner lå foran oss da vi endelig dro fra hotellet til Harley Davidson-butikken i Chicago for å plukke opp syklene. Så mange begeistra «unger» har ikke jeg sett siden jeg var i Dyreparken i Kristiansand sist sommer. Og jeg kjente meg som en av dem.

Route 66 fikk i sin tid navnet «the Mother road», og det skal være forfatteren John Steinbeck som skal ha æren for den betegnelsen. Veien ble bygd i 1926 og var en legendarisk hovedvei fram til den ble erstattet av bedre veier i 1976. Nå er den turistvei framfor noe og vi kjører store deler av den gamle veien på den turen vi nettopp har startet på. Når vi er hjemme i Norge igjen 8.august, har vi tilbakelagt over 4000 km på MC og opplevd mye.

Chicago

Chicago er uten tvil en spennende by. Vi har vært her før og latt oss imponere. Så også denne gangen. Av alt som er så stort… Og av den form som skjønnhet som en storby av denne typen representerer.

Idag har vi gått. Langt. Spist reker hos «Bubba Gump» på Navy pier og kjent på varmen slik sommeren i Chicago kan være. Vi har selvsagt stukket nesen innom en Harley Davidson-butikk, og noen har tatt en båttur for å bli bedre kjent med byen på den måten. På «menyen» forsøvrig har det stått både Hard Rock cafe og Blues-club. Men vi startet denne dagen der mange «turistløyper» her har sitt utgangspunkt; med utsikten fra Willis (tidligere Sears) tower.

Det er uten tvil spektakulært å stå på et glassgulv 103 etasjer over bakken. Og som alltid når jeg «ser ned fra store høyder», som Odd Børretzen uttrykker det i sin «salme», tenker jeg på Gud… Det gjorde OB, også, og forsvarte mennesket overfor «vårherre» som han kaller ham. Vi ser så små ut – som maur – fra stor høyde, innrømmer han, før han legger til at vi er mer enn det. Mer enn små mennesker… Akkurat det vet nok «vårherre», han som sier om hvert eneste menneske at han har talt hårene på våre hoder. Man kan saktens lure på hva som er vitsen med det? Men det er den tanken som nesten tar pusten fra meg hver eneste gang jeg kjører fly i klarvær eller står på et utsiktspunkt der veier og hus minner meg om at det faktisk bor mennesker langt der nede. Mennesker som er kjent og elsket av Gud. I Chicago bor det mange av dem – ca tre millioner i bykjernen, faktisk.

Og mer enn noe er det menneskene i denne byen som har imponert oss både før og nå. I dag representert ved en tilfeldig samtalepartner på en benk. Vi droppa båtturen til fordel for skyggen ved en fontene der familier slappet av, voksne vasset og klissbløte barn frydet seg over avkjølingen. Blant dem en stor gruppe gulkledde barn og ungdommer. «Er det en slags sommerleir?» spurte vi mannen vi delte benk med, og som vi forstod var en av lederne. Han fortalte med stor entusiasme om «St. James Cathedral» som hver sommer har to-ukers sommer»leir» for barn i et par nærliggende skolekretser; Barn og ungdom hentes hjemme på morgenen og har forskjellige aktiviteter dagen igjennom før de kjøres hjem igjen om kvelden. Og det hele avsluttes med en presentasjon av det de har opplevd og øvd inn i løpet av tiden sammen. Før vi visste ordet av det, var vi – som ikke hadde sagt et ord om vår tro –  invitert på søndagens gudstjeneste.  Av en mann vi etterpå forstod ikke engang visste hvilket trossamfunn menigheten tilhørte.  Allikevel brukte han to uker av ferien sin som frivillig medarbeider på dette supre tilbudet til barn fra deler av Chicago der skoleferien neppe byr på andre muligheter enn å drive gatelangs.

De færreste har mer enn to ukers betalt ferie årlig i dette landet. Ungdomslederen vi snakket med, hadde litt mer, men satte altså av to av dem til frivillig arbeid gjennom en menighet han trolig ikke hadde så mye tilhørighet til. I tillegg inviterte han vilt fremmede mennesker til å komme til denne menigheten. Kanskje fordi han var overbevist om at det å være der ville bli en god opplevelse for besøkende som oss?

Vi blir alltid berørt av sånt.

T-skjorta er på!

En glad gutt...

Så har Dag fått T-skorta på! Route 66 USA-T-skjorta som han har gledet seg til i 2 år…

Vi er med andre ord framme i Chicago etter en haug med timer på reise. I kjent stil hadde selvsagt ikke gemalen lest gjennom all informasjonen før vi dro. Dermed hadde han en ide om at vi skulle rett på syklene første morgenen etter ankomst. Helt til lesetunden på flyet. Han svelget skuffelsen i løpet av de to – 2 – timene vi stod i pass-kø ved ankomst. Da innså han at det nok er godt med søvn og aklimatisering. Det fikk holde med  T-skjorta foreløpig . Og den var på før middag på hotellet da vi omsider hadde installert oss i rommet med normalt diger amerikansk prinsessen-på-erten-seng. (Amerikanere kan det der med king size senger, og denne er ikke engang californian King Size. Kanskje er det bare en stor queen?)

Vi koser oss, om noen er i tvil. Og MC-folk er hyggelige, varme mennesker (Jeg vet noen av dere tror noe annet, men enhver subkultur har noen svært tydelig utskudd: MC-folk er hyggelige!). Her er vi en del av en gruppe på nesten 40 nordmenn i alderen 13 til 60; 24 sjåfører og 13 passasjerer om vi har talt rett  (inkludert 13-åringen, om noen lurte). Det glitrer i blikket på hele gjengen, for dette er «guttedrømmen» og ingen sydentur der man har kastet seg på en restplass.

Hvor lenge den T-skjorta var på i går kveld? Et par timer kanskje… Da hadde vi gjort vårt beste for å holde ut i håp om å holde jetlagen unna. Klokka ti lokal tid var det imidlertid klipt. Den første kvelden tilbake på amerikanske jord er over…