Dagens lille opptur var en rolig kaffekopp med min kjære mens dagen lysnet. Små stunder av den typen er det ikke ofte vi har. Vanligvis ligger han litt etter meg i løypa, og som de som kjenner oss – eller har lest boka vår – vet, har vi bare unntaksvis felles frokost her hos oss. Men nå jeg er sykemeldt og hjemmeværende. Stemmeløs for andre gang på vel to måneder. Har vel egentlig hangla i hele denne perioden, når jeg tenker etter. Jeg la bak meg min første jul uten å kunne synge med på en eneste julesang… Vemodig. Dette har jeg ikke opplevd før i mitt etter hvert ganske lange liv med stemmen som viktigste arbeidsredskap. ”Hvilestemme de to neste ukene,” sa legen og så strengt på meg: ”Og det får du jo ikke på ditt arbeidssted”, la han til og skrev ut sykemelding fram til vinterferien. Han har nok rett. I øyeblikket faller taleforbudet helt naturlig og formen for øvrig er heller ikke helt intakt, så jeg aksepterer den ikke uventede avgjørelsen. Allikevel: Dette takler jeg dårlig.
Det er bare å hente fram det beste botemiddelet når hele smæla av negative tanker og følelser krever sin plass: Fokus! Fokus på alt jeg kan takke for og glede meg over.
For det første: Det store bildet. Hva dette faktisk er og ikke er. Et eller annen ufarlig med stemmebåndene som legen til og med har beordret en liten pillekur for. Akkompagnert av et smilende løfte om å fikse det. Herlighet. Det er da ikke noe potensielt dødelig. Jeg kunne kjempet med redsel over ikke å vite hva som var galt. Kunne feilt så mye annet som hadde vært så mye verre. Jeg må bare tie stille, noe som faller meg enklere enn en del sikkert tror. Har ikke vondt en gang. Er bare tufs..
Når den der er unnagjort, kan jeg ta for meg de mulighetene dette gir. Den morgenkaffen med kjæresten som vi nøt – nesten i stillhet – sammen, for eksempel. Fint! Det er selvsagt ikke noen høydare at han skal jobbe hele helga og jeg skal være alene hjemme, men sånn er det akkurat nå. Han må til og med ta en avstikker i morgen for et lite oppdrag jeg hadde gledet meg til, men det får så være. Jeg kjenner på takknemligheten over at han kan steppe inn for meg – og enda mer over at han kommer hjem igjen søndag kveld. Viktig. Dessuten er det greit å være introvert. Jeg trives i mitt eget selskap. Blir ikke gal av aleneheten. ”Du får late som du er på en stille retreat,” sa han som dro for en time siden. Kanskje det?
Jeg elsker jobben min og analyserer følelsen det gir meg å ikke kunne utføre den slik jeg ønsker. For andre gang på kort tid. Helt ærlig; Jeg skammer meg. Føler meg utiltrekkelig. Kjenner på at jeg svikter. Joda, jeg vet at det er helt off-line, men sånn er det. Da gjelder det enda en gang å fokusere. Reise seg i gjørma og skille sannhet fra løgn: Jeg er sjuk, jeg kan ikke noe for det, og mitt ansvar akkurat nå er å følge legens ordre. Det er han som har sykemeldt meg, ikke jeg selv. Viktig beskjed til selvet! Det hjelper selvsagt at det finnes jobbting jeg kan pusle med. Noen ikke-snakke-oppgaver som ikke trenger bli liggende. Tommelen opp for læringsplattformer og internett.
Paven kom for et par år siden med ti tips for et lykkeligere liv. Det åttende lyder slik: ”Slutt å være negativ”. Jeg har tenkt mye på de de siste ukene – igangsatt av et oppdrag jeg fikk om å holde fordrag med det som utgangspunkt neste uke. Foredraget var nesten ferdig da stemmen svikta og jeg måtte melde avbud. Komisk nok. Jeg får nok brukt det en gang. Da skal jeg ta med meg akkurat denne opplevelsen sammen med fortellingen om hun som for femten-tyve år siden inspirerte meg til enda mer positivt fokus. Hun som helt utilsiktet ga meg ideen om å oppsummere hver dag med minst tre punkter jeg kunne glede meg over og takke for. Mora mi. Egentlig ei glad dame – men som etter hvert som hun ble eldre aldri tillot seg selv å være helt fornøyd. Av den grunn snudde hun de fleste gode opplevelser med den syv små ord; ”…men hvis jeg skulle klage på noe…” . Og jeg parerte kjapt før hun kom videre:”Ja, men det trenger du altså ikke…”
Det finnes en egen bok i Bibelen som kalles Klagesangene. Jeg er glad for at den finnes. Den optimismen som drar seg selv etter håret og alltid smiler, mister evnen til å snakke sant om livet slik det er. Forkynneren, han som sa det var en tid for alt, understreker at det er ”en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge og en tid for å danse.” Dette må vi ikke miste i jaget etter å være positive. Jeg merker meg allikevel at det i følge Forkynneren i min bibel, ikke er en tid for å klage. Ikke slik mora mi ville gjøre det for muligens å balansere et godt inntrykk, i hvert fall. For meg er det viktig å si det som det er – også når det er negativt. Fokus handler om å ikke forbli i de negative følelsene for lenge, og ikke på en måte som gjør at jeg går glipp av godene og mulighetene, og mister alt jeg har å takke for av syne.
Og har man en pc og en blogg, kan man få sagt en hel del, selv uten stemme…
Tonje og Dags Blogg 