Kreta – utenfor allfarvei. Del 2

Fra Elounda hadde vi siktet inn på sørkysten av Kreta. Det førte med seg et valg om ikke å ta turen lenger øst, selv om det hadde vært fristende. ”Skal du se hele Kreta, trenger du en måned,” sa hotellverten vår da han kjørte oss til flyplassen i Chania tidlig på morgenen etter en siste overnatting før hjemreise. Han har sikkert rett – men jeg er ganske sikker på at man også da går glipp av mye fint. For selv om Kreta ikke er større en Rogaland fylke, er det mye land å innta. Mange landsbyer,små plasser, strender, hundre mil med kystlinje og et ukjent antall snirklete fjelloverganger å utforske. I motsetning til Rogaland kan man i tillegg by på ca 320 soldager i året, så det er grunn til å tro at en måned eller to i sakte fart på Kreta ville vært en behagelig opplevelse. Vi hadde altså ei uke og kjente vår begrensning.

FullSizeRender-5Vi stoppet allikevel ved Panagia Kerakirken og i lansbyen Kritsa like ved. Kirken kunne by på fresker fra 1200-tallet (som vi måtte nøye oss med å glane etter gjennom vinduet siden kirken holdt mandags-stengt). Selvfølgelig var det også et par utsalg i umiddelbar nærhet. Vi hadde fått råd om hvem vi skulle titte innom og endte av den grunn opp med med noen små, nydelige ikoner av nålevende ikonmalere i veska. Lunsjen tok vi på tavernaen rett over veien; God mat til lyden av sikadenes intense sang ( eller hva det nå skal kalles). Man kan ikke få alt; Vil du ha skygge fra trærne, må du fort gi avkall på den rolige samtalen med reisefølget grunnet det vi etter hvert leste oss til rett og slett er et parringsrop. Men sånn er det på Kreta…

Kritsa er også en FullSizeRender-4fantastisk landsby, nevnt i de fleste guidebøker. Vi fant noe av den samme sjarmen som i Axos, men byen var større og er mye mer av en turiskmagnet. Selv om vi skjønner at vi er i målgruppa, er vi ikke helt bekvemme med det fokuset. Uansett; vi kom hjem med en liter av landsbyens høyt premierte olivenolje, vi, som de fleste andre som kommer dit.

Det ble med andre ord ettermiddag før vi fortsatte opp i høyden og lot oss enda en gang imponere over spennende veier, trange landsbygater (ikke nevnt i noen guidebøker) og ikke minst den fantastiske utsikten. Vel nede på sørsiden, var det to viktige ting som stod på programmet: Damene måtte dyppes, og vi trengte et sted å sove for natten. Vi fant et hyggelig hotell med strand og basseng – og en strålende vertinne – utenfor Myrthos.

Vårt neste mål var planlagt. Facebook er nyttig til litt av hvert, og der fant en av oss en anbefaling med fristende bilder av et sjarmerende sted i vannkanten. Vi sendte melding til vertskapet og fikk svar; De hadde plass til oss de to nettene vi ønsket. Veien dit gjorde vi også lengre enn nødvendig. Det skulle bare mangle. Hvordan skulle vi ellers fått opplevelsen av å stoppe ved den kafeen som helt klart ikke var beregnet for andre enn stedet egne? I det vi parkerte la vi merke til intens aktivitet på verandaen foran det lille, mørke kafelokalet, og før vi var på plass, kom hun som kunne engelsk rundt hjørnet med minsten på hofta. Kaffe, ja, det skulle vi få. Om hun hadde is? Nei, men det hadde naboen. Det vi trodde var et lite bilverksted ved siden av, viste seg også å være en slags kafe. Med isboks. Om vi kunne kjøpe is det og spise den til kaffen der vi hadde satt oss? Selvsagt. Isen og kaffen ble fortært med publikum: Tre generasjoner menn – til sammen fire – hadde inntatt siestaposituren på kafeen og vek ikke blikket fra oss den tida vi ble sittende. Sånt får en finne seg i.

IMG_4351Omveien videre gikk innom fiskelandsbyen Matala, som på 60-tallet ble inntatt av hippiene. Noen hadde funnet ut at steinalderhulene på stedet kunne fungere som billige bosteder for ungdommer med minimalt reisebudsjett og stor lyst til å bruke pengene på annet enn å bo. Etter en tid ble de jaget fra byen, men hulenes ry som turistattraksjon var utvilsomt forsterket. I dag holdes restene av hippiekulturen levende av hensyn til turistene, som er byens hovedinntektskilde.

Det ble sen ettermiddag før vi listet oss forsiktig nedover grusveien til Agia Fotini Taverna. Et fantastisk sted. Enkle rom med lappeteppe på sengen og broderte duker på bordet. Smått og hyggelig. Turens klareste – og kaldeste – badevann. Endelig var det frisk å hoppe i havet – og de av oss som driver med sånt, gjorde det ofte de knappe to døgnene vi nøt det gode liv på tavernaen. Gemalen og jeg droppet aircondition og hadde i stedet verandadøren åpen på natta for å sovne til bølgeskvulp og stillhet. Fantastisk. Helt klart utenfor allfarvei, men definitivt innenfor alt vi ønsker av ro og fred…

Stedet er vanskelig tilgjengelig uten leiebil, men et eldorado for den som vil hvile, ha en hjemmesnekra retreat, lese eller skrive. Når menyen er i tillegg lang og fristende nok til at måltidene kan varieres en ukes tid og en halv liter husets vin koster tretti kroner, er det helt klart et sted der jeg fint kunne slått meg til en liten periode og IMG_4383-1kombinert jobb og stillhet. Får noen lyst til å gjøre turen etter oss, vil jeg bare minne om to ting: Det er laaangt til nærmeste butikk, så det kan være lurt å ha med seg litt snacks til mellommåltider. Dessuten trenger man kontanter. Stedet er uten kortmaskin.

Når en reiser slik vi gjorde, er det godt å ikke måtte pakke sammen hver morgen. Hadde vi hatt lengre tid, ville vi helt sikkert hatt flere to-netters-opphold. Nytt sted hver natt syv netter på rad, kan gjøre en slik tur unødvendig stressende, er vår erfaring fra tidligere. På Kreta er det sjelden langt til en kirke, et kloster, en landsby eller en arkeologisk utgraving som er verdt å få med seg, uansett. Eller, som på Agia Fotini; En strand for damene og wifi ved taverna-bordet som våre menn prioriterte den hele dagen vi var der. Hver sin lyst – og det er vel det som er ferie; at en får gjøre som en lyster noen dager.IMG_4435.JPG

Vi hadde en lang kjøretur fra Agia Fotini tilbake til Paleorchora der ideen om en tur som denne fødtes hos oss for tre år siden. Samaria-ravinen, som vi ikke kan skryte på oss å ha gått, deler nesten den vestlige delen av Kreta i to. Av den grunn er det umulig å ta kystveien med bil, noe som kunne vært ganske raskt unnagjort, mellom disse to plassene. Veien går opp til Chania og derfra ned til byen med navnet som egentlig betyr ”den gamle by”. Vi dro ut GPSens firetimerstur til seks timer, både fordi vi valgte den litt lengre ruta ( selvsagt!) og fordi det tar tid å spise hos rause grekere. En ting er at maten skal nytes, men så – når regningen er bestilt – kommer vannmelonen, kaken fra kokken og ikke minst stedet lokale raki som skal nytes før pengene tas i mot med takk. Unnskyldningen om at du kjører og derfor ikke skal ha alkohol, flirer de godt av. Denne dagen ble vi til og med servert vann, småkaker, vannmelon og husets likør av smilende damer et sted der vi kun bestilte kaffe og pinneis. Da tar jo ting tid, men tid ser det ut til at de fleste grekerne har nok av – og vi bør vel ha det samme når vi er på ferie? Det aner meg at vi har litt å lære…

IMG_4480Vi ble sjarmert av Paleochora da vi var der for tre år siden, men hvor frodig denne lille byen er, oppdaget vi først nå. Østlige og sørlige områder framstår som betydelige goldere – i hvert fall på denne tiden av året. I Paleochora blomstrer det og er grønt. Byen kan by på det meste – unntatt det noen vil kalle et pulserende natteliv. Det virker også som dette er en by der de to tusen fastboende ikke har blitt fullstendig overkjørt av turismen, men lever sitt dagligdagse, greske hverdagsliv side om side med alle oss som synes stedet deres har mye godt å by på for den som vil feriere der det er sol og varme. Vi hadde to netter i en hyggelig leilighet for den nette sum av 730 kroner – for alle fire, traff kjente og nøt livet i en by der det ikke er langt til noe som helst.

Jo, vi foretrekker nok den sørlige delen av Kreta. Vannet er klarere, tempoet lavere, byene mindre og prisnivået et helt annet enn de plassene vi besøkte på nordsida. I Paleochora kan man i tillegg velge hva slags strand en vil være på, steinstranda på den ene siden av odden som byen ligger på, eller sandstranda på den andre. Selv velger jeg stein, badesko og en tilværelse uten sand i boka.

Vår tur stoppet ikke helt der. Den siste dagen leverte vi vennene på flyplassen og leiebilen – uskadd – i Chania. Vi innser vel at vi burde ha utforsket den byen noe mer, men etter to uker var vi mette på inntrykk og nøyde oss med en gedigen lunsj i havneområdet før vi flata ut på hotellrommet etter en spasertur ”hjem”. Chania er sikkert en fin ny. Vårt snev av gamlebyen ga oss et positivt inntrykk ,og vi kunne sikkert nytt både lunsjer og middager i byens sjarmerende havn. Hvis ikke vi hadde vært så hekta på det som er smått, rolig, mindre turistifisert og mer genuint gresk… Nei, det blir nok sørsida på oss for framtida. Selv om flyene lander i nord.

Advertisements

Kreta – utenfor allfarvei

”Denne øya har jeg jammen lyst til å se mer av en gang” konstaterte gemalen på vei hjem fra bryllup i Paleochora for tre år siden. Jeg, som akkurat da hadde svelget unna skuffelsen over at vi ikke fikk besøkt Spinalonga – ”Øya” – i løpet av den uka vi hadde vært der, var ikke vond å sette på tanken. Vårt første besøk på Kreta hadde gitt oss mersmak. Det samme skjedde med våre venner som unte seg en uke på nordkysten i fjor vår. Denne sommeren slo vi oss sammen; Innledet med en ”flat uke” ( = en sånn en med strand, bok, bad, dusj, sløving på rommet og middag på byen) i Rethymnon før vi dro ut på lykke og fromme – i leiebil.

FullSizeRender (2)Den første uka forbigår vi nesten i stillhet. Den var som sydenturer flest – og det var det vi hadde lagt opp til. I all respekt for alle som har Rethymnon som sin favorittby, må jeg innvende at den ikke ble vår. Ikke er vi spesielt glad i større byer når vi ikke er på storbyferie, og ikke liker vi sand i munnen, boka, maten og håret når vi ligger på stranda. Det trekker opp at vi bodde i Gamlebyen. På Pepi Studios, som vi gjerne anbefaler for de som ikke må ha stort hotell med frokostbuffet, bar, digert basseng og ukjent antall solsenger (her var det 8!). Hotellet var rolig og hyggelig, omgivelsene pittoreske og tålte spaserturer flere kvelder på rad – alle turistene til tross. Ikke minst fikk vi det vi trengte ved starten av ferien etter en intens arbeidsvår; avslapning, lesero, sol på kroppen, svømmeturer (gjelder ikke gemalen, han trenger verken det eller sol på kroppen), gode samtaler med hverandre og vennene, god mat og rusleturer i sakte tempo.

e48fd1e7-00a9-4bd3-956a-67f1d04e3e29Moroa begynte da vi gjøv løs på de greske landeveiene. Det er en opplevelse i seg selv, og la meg si det med en gang: Her lønner det seg å være forsikra på alle bauer og kanter (grekerne selv har et fleksibelt forhold til fart, forbikjøringer og trafikkregler). Dessuten bør en være uredd i møte med smale bygater og svingete landeveier. Vi hører med til de som velger om- og grusveiene. Det er der vi finner perlene, som oftest. Og de fant vi noen av i løpet av den uka vi brukte på å smake på litt av Kreta utenfor allfarvei. Utstyrt med 2-3 Kretabøker, noen hint fra venner og kjente og egen dragning mot Knossos og allerede nevnte Spinalonga dro vi vestover og fant fort den første fjellveien som alternativ til den med E foran som snirkler seg langs kysten og alle badeplassene.

Sånn fant vi landsbyen Axos allerede etter en times tid på veien. Det var lunsjtid, sola skinte og vi parkerte i skyggen for å rusle gjennom gatene, finne en taverna og kanskje noe vi kunne ta bilde av. Vi fant alt sammen – pluss en samlet landsbybefolkning som forberedte bryllup og en tavernavert som beklaget at menyen var litt glissen fordi han egentlig holdt på med mat til festen. Vi spise, sugde inntrykk og angrer fremdeles på at vi ikke ble til dagen etter. For vi ble selvsagt invitert. I stedet dro vi ned fra fjellet, fant et rimelig hotell ved kysten der damene fikk bada og to av oss måtte tilbringe natten på kjøkkenet. Sånn går det når en ikke sjekker at ”to soverom” faktisk betyr det vi tror og ikke at det ene i tillegg inneholder inngangen til badet, kjøkkenbenk og – bord pluss to enkeltsenger klistret opp til hver sin vegg. Ja,ja, så lærte vi det.

IMG_4195Vår forkjærlighet til fjellveier (det ER mye fjell på Kreta, og de høyeste toppene er på nivå med Galdhøypiggen) bragte oss morgenen etterpå til det eldgamle klosteret i Savathiana. Det er noe ved den gresk-ortodokse kirke som fascinerer oss, og den samme freden, kjærligheten og ikke minst hengivenheten til Gud som vi har møtt i tilsvarende sammenhenger tidligere, ble vi også grepet av her. En av de eldre nonnene snakket greit engelsk og bød oss på vann og sukkertøy før vi fikk rusle rundt på området. For meg var det den mest rørende opplevelsen i løpet av uka.

Stedets historie forsterket opplevelsen av å være på hellig grunn. Over kirkedøra står årstallet 1635, men man vet at dette har vært et hellig sted siden 1549. Dette godt skjulte klosteret høyt oppe i fjellet ble dannet av to munker som unnslapp da piratere drepte deres tre hundre ordnesbrødre i et annet kloster nærmere sjøen. Her har kjempende mennesker levd og dødd, grått og lovprist – og overlevd motgang og forfølgelse – gjennom flere hundre år. Tyrkerne jevnet stedet med jorden i 1648, men hundre år etter ble det gjenreist tross de tyrkiske makthaverenes strenge regler mot at ødelagte kristne kirker og klostre skulle gjenreises. Slik forsøkte de å holde kristendommen nede og etablere muslimsk tro. Det hindret verken at det fremdeles er mange klostre på Kreta – og at det er påfallende mye levende, gresk-ortodoks tro som kommer til uttrykk. Fram til slutten av andre verdenskrig, da det var to munker igjen, var Savathiana et munkekloster, FullSizeRender-2men fra 1946 har det huset nonner. I dag består kommuniteten av 16 kvinner, den yngste 25 år gammel. Oppgavene er mange selv om roen er stor, og de holder stedet vakkert. Mest for Gud, vil vi tro – men også for seg selv og for oss som tar turen opp. Det er det verdt.

Knossos var denne dagens andre stoppested – og vi erkjente raskt at vi skulle bevege oss fra en verden til en annen. Museet inne i Heraklion der de fleste funnene fra utgravingen av dette enorme palasset nå finnes, hoppet vi over. Det var kanskje dumt av oss, men det er begrenset hva en får med seg selv når en beregner ruslefart. Etter kanskje nettopp derfor. Å bevege seg på Kreta er en reise i historien, og i arkeologiske funn. Det er ruiner all over – og de eldste dateres til perioden fra ca år 3000 – 1450 før Kristus. Den minoiske sivilisasjonen var den første europeiske høykulturen, og mot slutten av denne perioden ble det bygget enorme seremonielle og politiske palasser, som det vi kjenner som Knossos.

Det er flere teorier om hvorfor denne kulturen gikk til grunne og palasser som dette ble ødelagt, men det kan være grunn til å tro at det var en naturkatastrofe som la både den minoiske kulturen og palassene i grus. I 1878 ble restene av Knossos oppdaget. Tyve år seinere kjøpte den engelske arkeologen Arthur Evans hele stedet og begynte sine utgravinger – på sin egen, noe ukonvensjonelle måte. Her ble det gravd, gjettet og bygd, men om ikke alt stemmer, kan vi ”menige” i det minste konstatere at stedet var imponerende svært – og at det er mye stein på Kreta. Etter vårt syn verdt et besøk, men det er ingen grunn til å sette av hele dagen.

IMG_4230-1Derfor tuslet vi videre til det eneste stedet der vi tenkte det var fornuftig å sikre seg hotellrom i forkant. Elounda virket som overklassens lekegrind. Hotellprisene i området tydet dessuten på at det var flere enn oss som ble dratt mot Spinalonga, og vi bodde enkelt i en ferieleilighet (med to soverom!) i utkanten av byen. Dagen etter startet vi tidlig, droppet alle guidede turer fra Elounda med lunsj om bord, kjørte til Plaka – fem minutters kjøring unna – og tok første båt over sundet medbragt vannflaske og kamera. På en raus time rakk vi å rusle øya rundt i rolig tempo. Dessuten slapp vi å gå i kø, noe de helt sikkert måtte som kom da vi dro tilbake. Det ga oss anledning til å la inntrykkene synke inn. Det trengte vi. Det må ha vært smertefullt på mer enn en måte for de 7-800 spedalsksyke som bodde her i løpet av de vel femti årene kolonien eksisterte, å kunne se over til landsbyen Plaka der de hadde gått om bord og forlatt sin vanlige hverdag, mennesker de var glad i, familie. Det er først og fremst denne historien som bragte oss til ”øya”, selv om den har en lang og dramatisk historie som forsvarsverk gjennom mange år før lokalitetene ble antatt å være egnet som spedalsklandsby. Noe den altså var til 1957 da kuren mot lepra var en realitet og de som enda levde, eller var født der ute, kunne vende tilbake til sivilisasjonen.

Lyst til å følge oss noen dager til? Jeg legger ut del 2 i morgen.