«Å puste på ei stund…»

Dette er den julesangen jeg tror jeg synes er finest,” sa gemalen i går kveld etter at han lenge hadde tusla rundt og nynnet på ”Mitt hjerte alltid vanker.” Jeg er enig. Når jeg spørres om hvilken julesang som er min favoritt, svarer jeg alltid at det er den.

Allikevel må det innrømmes at konkurransen er hard. Det er nok Prøysen som mer enn noen får julestemningen til å sette seg hos meg. Kanskje fordi jeg har hatt ganske mange adventsuker og nyttårshelger på Hedmark da jeg var i tyveårene? Jeg har et klart bilde av huset der a ”jordmor Matja bor”, og jeg har ingen problemer med å gjenkalle bilder og følelser knyttet til norske jul– som skal være kald og hvit – på den kanten av landet. I min verden skal det knitre under skoa på denne tiden av året – selv om det egentlig ikke har noe med det vi feirer å gjøre.

Knitret under skoa har det faktisk gjort hos oss denne jula. Snøen og kulda kom med høytiden. Vi har fyra på peisen inne og blitt kalde på nesetippen ute. Og selv om Prøysen ikke skrev om snø og kulde, er det noe inderlig norsk over både ”julekveldsvisa” og ”romjulsdrøm” som jeg har sterke bånd til. Det er ikke uten grunn at det er de to sangene jeg kan alle versa på utenat…

Det er noe varmt og lunt ved Prøysens tekster, og de siste par dagene har jeg smakt litt ekstra på uttrykket om å ”puste på ei stund” – som han inviterte til midt i gulvvasken og henting av ved. Jeg tenkte på det i dag igjen, da en av våre facebook-venner skrev en tankevekkende liten tekst om hva som skjedde med hans følelser og juleforventinger da han så at butikkene begynte å forberede seg til jul allerede i oktober. Opplevelsen førte til økt bevissthet om hvordan han ville legge opp jula for sitt vedkommende. Med den bevisstheten fulgte noen valg – og med de valgene fred og det han kalte ”kontakt med mitt eget hjerte.”   Jeg tenker at det er sånt som skjer når en ”puste på ei stund”…

bilde”Å puste på ei stund” er viktig hele året. Midt i hverdagens travelhet trenger vi øyeblikk da vi nuller ut tankeaktiviteten og tar mentale og handlingsmessige pauser. De trenger ikke være lange, men de er viktige. Selv unner jeg meg fem rolige minutter bak en lukket dør på jobben innimellom. I mitt stille sinn kaller jeg det ”røykepause” – til tross for at det er mer enn tyve år siden jeg tok min siste sigarett. Og jeg «stopper klokka» innimellom på kveldstid og fridager. Fordi jeg trenger det.  I førjulstida og andre ekstra hektiske perioder, tror jeg de pusterommene er enda viktigere. Også for oss som har dempet forventingspresset til egen aktivitet og husmoderlige sysler i for mange år siden og unner oss mer ro enn de fleste gjennom lange og mørke desemberuker. For min del er løsningen i denne tida en liste med gjøremål og påminnelser (som om våren, ved skolestart og de fleste andre anledninger gjennom året). Det tar så mye energi å skulle huske på ting. Det er mye bedre med det som skrives ned og som kan strykes etter hvert. Enten fordi oppgaven er utført – eller fordi jeg kom på at den var unødvendig. For det hender – ikke minst i adventstida – at noe strykes fordi jeg finner ut at jeg ikke trenger å gjøre det allikevel, eller at jeg kan gjøre mindre utav det. Det er få ”burder” i min verden, for å si det sånn. Men det er tid til å ”puste på ei stund”…

Jeg gleder meg over min facebook-venns glede over en jul som ble betydelig bedre enn det lå an til da forventingene og ”burdene” ble krevende. Og det for en fyr som er mer reflektert og verdistyrt enn de fleste jeg kjenner. Da tenker jeg at kan ramme oss alle; forventningspresset og julestyret… Hvem er jeg som tror jeg skal slippe unna selv om vi de siste årene har ”fått til” en adventstid og jul vi er fornøyd med.

Vi har ”puste på ei stund” også denne jula – og det vil vi fortsette med. Fokusere på balanse – trekke pusten – og også i det nye året vil vi prøve å være bevisste på hvordan vi vil leve vårt liv. Uavhengig av forventninger andre har til egne liv og egen høytidsmarkering – og som jeg kan komme til å føle at jeg skulle leve opp til.

Hvis jeg skal foreslå et nyttårsfortsett for noen – og sikte inn på et selv, må det være dette: Å huske på – også når advent og jul er over – at det er viktig ”å puste på ei stund”…

Min barndoms jul…

Med amerikansk juleromantikk på TVen og fyr på peisen erklæres julaften for åpnet hos oss. Jeg har selvsagt god kaffe i koppen og julestemning i kroppen. Jeg er dypt takknemlig. Mine juleminner er utelukkende gode. Det er ingen selvfølge. Utallige samtaler gjennom årene har lært meg det – og avisspaltene minner oss alle på det i disse dager. Det bør ikke gå oss hus forbi at mange gruer seg til jul. Av ulike grunner. Krampaktig kos – som oftest iscenesatt av mødre med mye å forsvare – samlivsbrudd der barna introduseres for nye partnere og familier som de selvfølgelig skal trives med samt høyt alkoholinntak, topper nok listen. I motsatt rekkefølge. Hva som er høyt – eller for høyt – defineres nok forskjellig hos voksne og barn. Det kan være lurt å lytte til barnas vurdering; Når opplever de at de voksne endrer seg etter å ha drukket? ”Etter det første glasset,” sa en tolvåring til faren sin da han var så lur at han spurte. Det hadde han aldri trodd…

Jeg vokste ikke opp i et alkoholfritt hjem – men så langt jeg husker, var de voksne rundt meg kloke. Alkohol var aldri sentralt på julaften – men det var viktig at det var godt drikke til maten. Brus til barna. Øl og akevitt til bestefar og mamma – rødvin til de andre voksne. Unntatt mormor. Hun drakk vørterøl – i hvert fall da hun ble gammel. I mine minner var hun alltid gammel. Liten og gammel – i knallrød julekjole og med lommetørkle i handa.

For meg var jula trygg, morsom og folksom. Jeg blander sikkert årene – bortimot femti år etter mine barndoms juler. Tenker meg at alle var omtrent like – og selv om det ikke er helt sant, var det nok ikke mye som avvek tradisjonen. Mamma pyntet bordet på julaften akkurat slik som mormor hadde gjort det før henne. Og hun var intenst fokusert på hvordan Ingrid Espelid stekte ribba på TV hver eneste lille julaftens kveld. Den høstet alltid lovord selv om mamma hadde vært fryktelig nervøs i forkant. Pappa var betydelig mer avslappet – og reddet gjerne svoren med skibrenneren om den ikke ble så sprø som hun ville ha den.

Til dags dato tror jeg aldri at jeg har sett ”Tre nøtter til askepott”. Slik sett er jeg svært unorsk. Jeg lurer på om det er fordi vi på den tiden ofte hentet mammas tante og onkel fra Oslo – to ganske eksotiske innslag i vår familie – på togstasjonen. Det snødde ”alltid” da vi stod og venta på dem – store, hvite flak. Det er i hvert fall det minnet jeg har beholdt. Jeg frøs på beina. Pappa hadde hatt og frakk og bilen stod på tomgang slik at tante Hilborg (det går vel egentlig ikke an å hete det?) ikke skulle fryse. Onkel hadde finere frakk enn pappa – skreddersydd – og kalosjer.

Hyttejul hadde neppe vært mulig under min mors regime, men denne morgenen konstatere jeg at det er både mulig - og veldig koselig.

Hyttejul hadde neppe vært mulig under min mors regime, men denne morgenen konstatere jeg at det er både mulig – og veldig koselig.

Pappa og jeg fikk alltid ventepakker på morgenen. Det fikk vi fordi vi var så spente før kvelden at vi hadde litt feber. Begge to. Pappa hadde nok mindre feber enn meg, men han var fast bestemt på at han også måtte ha ventepakke. Det var alltid juleheftet til Knoll og Tott. Da tente han snadda og humret. Og selv om huset var fullt av tanter og kalosjer, så pappa og jeg på Disneys juleshow. ”Rop når Skippern kommer,” var pappas instruks om han var kalt inn som kjøkkenhjelp. Og det var han og jeg som gikk i kirken. Gjerne medbragt julegjestene. Mamma var hjemme med mormor og ribba.

I min barndom var det ikke advent, bare jul – og juleforberedelser forbundet med mye kos. Mormor bistod med julebaksten. Den var betydelig mer omfattende enn min. Juletreet var et styr. Mamma var sjelden helt fornøyd – og pappa var tålmodig. Jeg skjønner hvor jeg har det fra – og hvorfor jeg takker Gud for vårt kunstige tre hver gang jeg kjører forbi en plass der det selges juletrær.

Joda, mye er forandret gjennom årene. Vi har etablert egne tradisjoner. Har skapt en jul vi trives med og som passer voksenlivet vårt. Dette året på hytta. Ikke så langt unna ligger mine foreldre begravet. I ettermiddag blir det en tur dit på oss. Med krans og for å tenne lys. I takknemlighet – for at jeg fikk være et lykkelig barn.

Førjulsmorgen

Det er første dag i juleferien for mitt vedkommende. Gemalen sover. Jeg nyter den blå morgentimen i tussmørket og har nøyd meg med å tenne noe få lys. Inkludert alle fire adventslysene – helt ureglementert, det må innrømmes. Vi setter kursen over fjorden i løpet av ettermiddagen og derfor unte jeg meg alle fire på kjøkkenbordet denne morgenen. Jeg har god kaffe i koppen og en enkel frokost på asjetten – slik seg egentlig hør og bør i adventstida. Det som egentlig skulle være en slags fastetid før julegildene. Den beste juleplata av alle, Bugge Wesseltofts ”Snowing on my piano”, gir meg lyd i øret. Det er fred – og jeg konstaterer at de viktigste juleforberedelsene er unnagjort. Vi har krumkaker i boksen og multer i fryseren. Det står noen bæreposer med mat og drikke i kjølehjørnet. Gemalen har sørget for ribbe i overmål – og jeg har stekt medisterkaker. Handlelista med det som må ordnes sånn helt på tampen, er klar. Vi har nesten pakka ferdig. Julekjolen fra i fjor tåler ett år til. Minst. Juleposten er ekspedert. På kontoret ligger en liste med det jeg må huske når jeg kommer tilbake i januar. Jeg er av den heldige typen som raskt inntar feriemodusen – men den ulempen at jeg da kan glemme viktige gjøremål når den mentale innstillingen skal snus brått og brutalt på nyåret. Vi har tatt ”julerundene”… De er kanskje viktigst…

Julemiddag på Tomb med etterfølgende julegudstjeneste i skolens "egen" kirke, har blitt en god tradisjon for meg de siste årene...

Julemiddag på Tomb med etterfølgende julegudstjeneste i skolens «egen» kirke, har blitt en god tradisjon for meg de siste årene…

For oss handler denne tida mye om relasjoner og mindre om vasking, baking og stress. Jeg innser at vi har litt mer å gå på, vi som slipper unna de fleste juleavslutningene. Skjønt noen blir det jo på oss også. Julemiddagen på skolen der jeg jobber, er en meget hyggelig sådan. Den ble avviklet onsdag kveld. Jeg suger enda på den karamellen det er å se festkledde elever. Noen av dem har fått av seg felleskjøpet-capsen for første gang i høst – og andre har brukt halve ettermiddagen på å gni oljen av henda. Han som stod først i køen til matsalen, var på plass en halv time før tida. Ferdig pynta. Vg1-elev med forventning i blikket og smil om munnen. ”Så fint det er,” nesten sukket han og skuet utover matsalen der det var dekket festbord til bortimot 250 mennesker. Sånne øyeblikk kaller jeg lønnsutbetaling. Der og da glemmer jeg at jeg har vært sliten i hu’e og klar for juleferie en ukes tid mens jeg har dyttet tentamensbunken foran meg på pulten. Tilbake til julerundene… Vi setter av en lørdag og noen kvelder i adventstida til å stikke innom familie og venner som vi har tradisjon for å besøke før jul. Varslet eller ikke varslet, men med litt god tid – om de vi kommer til har tid til å sette på kaffen og ta en liten prat. ”Tantene”, for eksempel. De som slettes ikke er mine tanter, men mammas kusine og enken etter hennes fetter. De har alltid vært tantene mine – og nå har jeg kommet i en alder at de ekte tantene – jeg hadde tre – er borte. Som mine foreldre. Kanskje det er nettopp det som gjør ”tantene” så ekstra dyrebare? Vi bytter noen små gaver, de får julebrevet vårt i handa. Så spiser vi – mer enn vi orket og planla, men hvem står i mot nøding fra eldre damer og tynne porselenskopper med god kaffe? Noen fadderbarn som fremdeles er under konfirmasjonsalder (den ikke alltid helt overholdte ”regelen” vi har satt for oss selv for julegaver til de barna som får gaver av oss) skal visiteres og herjes litt med (Dags jobb) – og i år måtte vi innom de vi i mange år har landa hos lille julaften. Noen tradisjoner brytes jo dette året. Lille julaften hos gode venner (som fremdeles er gode venner) og grøtsamlinga hos oss julaftens formiddag for menigheten (som ikke lenge er vår menighet) er de viktigste. I år blir det hyttejul på oss. Det har vi egentlig snakka om noen år, og derfor gleder vi oss over at det ble mulig. Vi befinner oss virkelig i en endringens tid, og langt fra all endring er av den negative typen. Og noe endrer vi ikke på. Det faktum at julegaver hører denne tida til, for eksempel. Det til tross for at avisene enda en gang problematiserer julegavetradisjonen. Vi stønner også over hysteriet og synes enkelte kjeder bommer stort når de omtaler dyre materielle ting som om det er alles ”rett” å få gaver i fleretusenkronersklassen. Men vi liker gaver. ”Jeg ønsker meg ikke geit,” sier han jeg bor sammen med – hvert år. Han har akkurat kommet ut av klemme-på-pakkene-alderen og har stor glede av alt med papir rundt og sløyfe på. Den gleden skal han få bevare så lenge han lever. Sammen med den årlige sukkingen over julegavehandelen han må foreta – og som dette året er begrenset til gaven til meg pluss et konkret oppdrag til en av ”ungene våre”. Studenten slapp billig dette året… Jeg er barnlig på den andre måten. Har aldri klemt på ei pakke, men koser meg med alt jeg får (unntatt den «veldig fine» kjøkkenkniven jeg fikk av gemalen da vi var nygifte… Den han ønsket seg). Ikke minst har jeg stor glede av å tenke hele året på hva jeg skal gi. Råker selvsagt ikke bestandig, men plukker opp små uttrykte ønsker og noterer når jeg kommer på noe underveis. I år tror jeg for eksempel noen av våre voksne venner vil synes vi er i overkant kreative med tanke på å legge opp fritida for dem i gitte perioder framover… Og jeg gleder meg til responsen. Dessuten er jeg barnlig spent på hva gemalen synes om gaven fra meg. Den han ikke har peiling på, men som er kvalitetssikra gjennom alvorlig prat og bistand av en kollega jeg har tillit til… For meg er barndommen og ungdomstida stappfull av gode juleminner. Jeg har alltid elsket denne tida. Min kjære har vært betydelig mer avmålt. Mer enn tjue år med meg har allikevel satt sine spor. Nå trives han med adventstida, fellesskapet og det faktum at vi har etablert noen for oss gode tradisjoner med lite stress. Den blå timen er over. Dagen er her. Tjuende desember. Så fint…

Ventetid har egenverdi…

Advent – ventetida – er så mye mer enn en transportetappe på vei mot jul. I hvert fall her i huset. Her holder vi – = helst meg – ut hele mørke, triste november for liksom å øke gleden det er forbundet med å e-n-d-e-l-i-g ha lov til å tenne det første lyset.

bildeDet gjorde vi sist helg. Ikke helt i pakt med tradisjonen, riktig nok. Av den enkle grunn at vi var på hytta og gemalen – som noen ganger er mer enn sjarmerende distre – hadde satt igjen esken med adventspynt hjemme. Det som var oppå og på siden av den samme esken hadde han imidlertid klart å få med seg. Bra det, da…

Lystenning ble det – uansett. Og ny syvarmet i hyttevinduet. For den må jo av en eller annen grunn tennes første søndag i advent, den også? Ikke helt teologisk korrekt akkurat det, men who cares? Det er advent – og ventetiden erklæres for åpnet. Juhu!

Fra da av stuper vi uti det – med julestresset truende bakfra. Vi holder unna selv om det skal innrømmes at den forrige uka ble noe hektisk. Gemalen hadde sin første av to tredagers hjemmeeksamener. Jeg siktet inn på Åpen julegård sammen med elever og andre ansatte på Tomb. Innimellom alt det, kilte vi inn julebakstkveld med en kjær niese – en tradisjon vi har etablert på hennes initiativ og til vår store glede.

Kravene er mange på denne tiden av året – om vi slipper dem til. Vi prøver å la det være, men selv være bevisste på hva vi vil prioritere i ventetida. Sånt blir det ikke sju slag av – men tre. De er i boks og fryser. To bakt og kransekakene – som vanlig – kjøpt. De fleste julepresangene er i hus. Ingen av oss er god på shopping, så skal det knyttes gode følelser til gavene, må den prosessen tas over langen. Siden vi vet det, sørger vi for at det skjer sånn. Begynner tidlig – og er ferdig før mange andre.

Julebrevet gjorde jeg ferdig sist helg. Foran peisen på hytta er det godt å skrive. Jeg bruker nok adskillig lengre tid på å få dem videre – med fort-eller saktepost – men innen julaften skal de være på plass hos venner og kjente. Innen den tid skal også julematen være i hus. Hos oss er det få ting i matveien som må til for at det skal bli jul. Med ett unntak; Gemalen steker mye ribbe på denne tida av året. Han er ikke sønn av en bonde som drev med gris for ingen ting. Den sesongen dro han i gang i dag – og jeg har nytt julelukta i huset gjennom en sakte andre søndag i advent…

I den grad vi har tradisjoner, er det en viktig en at denne søndagen er freda. Av den enkle grunn at Åpen julegård på Tomb går av stabelen første lørdag etter første søndag i advent. En lang, gledelig, ganske slitsom og ikke minst morsom dag som vi begge engasjerer oss i. Det gjorde vi også i går – og kjenner på takknemlighet for at nesten fem tusen små og store tok turen til det som for mer enn tjuefem år siden ble startet som et ungdomsbedriftsprosjekt på skolen der jeg jobber. På slutten av gårsdagen stod jeg i mørket og tittet på julespillet i parken, som også dette året satte punktum for en lang og innholdsrik dag, da en kollega kom tuslende opp på sida av meg. ”Jeg blir nesten litt rørt, jeg,” hviska han – og jeg kunne bare si meg enig: ”Jeg stod her og tenkte på det selv,” hvisket jeg tilbake; ” Vi klarte det enda en gang – ansatte og elever sammen om noe annet enn skole og hverdag…” Det er nok akkurat det som er mest rørende med denne dagen: At vi står sammen om en innsats som på sett og vis også blir en opptakt til julemiddagen vi arrangerer for elevene våre om halvannen uke. Enda en sterk tradisjon.

Det er den typen tradisjoner Dag og jeg vil ha. De relasjonelle. De er viktigere enn sju slag i boksen og om sylta er helt hjemmelaget. Med mindre produksjonsprosessene også betyr møtepunkter mellom mennesker, da. De anledningene må vi ta vare på og ikke miste i det som lett kan bli en lang planleggingsperiode mot en kort julefeiring.

Ventetida har en egenverdi. Lys og dufter. Ro og forventing. Musikk i øret. Anledning til det gode måltidet. Sammen. Trivelig.