Reunion

For omtrent tretti år siden ble jeg ungdomsarbeider… I bagasjen hadde jeg med meg ungdomsklubbeerfaring, leirer og turer gjennom egen gymnastid i kristent ungdomsarbeid i Drammen, to år på Vestlandet som  folkehøyskoleelev og stipendiat, et skarve grunnfag i kristendom samt bibelskole og så langt tre år i en norsk gren av en internasjonal misjonsbevegelse. Når jeg ramser det opp nå, ser lista relativt lang ut – samtidig som jeg erkjenner at ansvaret jeg gikk inn i, var stort og risikoen for å gjøre feil relativt høy.

Denne helga har jeg vært på reunion for Kuffen i Søndre Slagen – det ungdomsarbeidet jeg fikk være en del av gjennom sju spennende år på åttitallet.  År som lærte meg mye. Mye mer enn den formelle utdanninga jeg karra med meg i løpet av den samme tida.  Jeg gjorde nye og fruktbare erfaringer som leder, underviser og samtalepartner. Mange floker måtte løses, og måten vi – og jeg – gjorde det på, var nok ikke alltid den beste. Sånt lærer man også av.  Egentlig tror jeg verken jeg eller de jeg var leder for, erkjente hvor ung jeg egentlig var den gangen, men jeg er – enda en gang – uendelig takknemlig for at noen hadde tro på meg og turde å gi meg og en enda yngre venninne ansvar og tillit. At vi turde, er jeg ikke fullt så imponert over.  Vi var nok i en periode av livet da iveren var større enn vettet…

For en tid… Den gangen spilte jeg til og med gitar…

Jeg var spent før gjensynsfesten. Selvsagt. Det har rent mye vann i mange hav på godt og vel tyve år. For noen var ungdomsklubben en god parentes i livet, for andre en tid da viktige valg med tanke på tro og verdier ble tatt – for livet. Jeg kjenner det dypt i hjertet når en av gutta tar meg til side og minner meg på en bibeltime jeg holdt for mange år siden; «Da bestemte jeg meg for å følge Jesus – og det gjør jeg fremdeles…» Nå er han en voksen mann med dype røtter i troen og sterke verdier. Det er fint å ha fått så noe som har vart – noe godt. Samtidig som jeg konfronteres med at for andre har troen blitt borte  – i ett eller annet. Dype sår eller egne valg og prioriteringer. Jeg har ikke behov for å analysere årsaker, men bestemmer meg for at det neppe skyldes den såjobben vi gjorde. Eller såkornet vi brukte.

Jeg ser tilbake på en strålende kveld – og en altfor kort natt. Liv ble oppsummert, ungdoms»synder» påminnet, latteren runget og det var så inderlig godt å bare sees – for å nikke anerkjennende til vissheten om at selv om vi ikke har sett hverandre på mange år, har vi noe sammen som er viktig for livene våre.

Inspirerende. Jeg fylles av takknemlighet. For det jeg fikk gi – og det jeg selv fikk i løpet av de årene. Venner for livet, røtter for troen, erfaringer å gå videre med – og utrolig mange gode øyeblikk…  Jeg vet lite om hva dette egentlig betyr for hverdagen min i dag, men jeg vet at det henger sammen.  Mest på godt…

En lysning i skogen…

Jeg leste et sitat denne sommeren som ikke har sluppet meg siden… Det har vært gjenstand for mye grubling – og til sist en slags landing nå midt på høsten. I en bok om skog og trær som jeg bladde i på Øland, stod disse ordene på en ellers blank side: «Det finns mitt i skogen en oväntad glänta som bare kan hittas av den som gått villse…»

Det er mye mer poetisk enn det som i mange år har vært sayingen her i huset: «Det finnes honning i et hvert kadaver». Vårt er hentet fra historien om Samson i Bibelen – han som fant en bisverm og honning i kroppen til den løven han hadde drept dagens før. Hvor Tomas Tranströmer – fjorårets vinner av Nobelprisen i litteratur – har hentet sine tanker fra, vet jeg ikke, men sannheten i det han formidler er ikke ulik: På samme måte som smerten og de negative erfaringene i livet har sin pris, har det gjennom alle tider vært en gjentagende erfaring – både for bibelens eldgamle helter og nåtidens forvirrede mennesker – at livets utfordringer har en tendens til å bringe med seg noe verdifullt som gjør mennesker både rikere og klokere… Og skal vi tro Transtrømer, finner vi – om vi «går villse» – noe lyst og godt som vi aldri hadde funnet om vi ikke hadde hatt akkurat den erfaringen?

En lysning i skolen kan være sp mangt, men det er i hvert fall et sted der man kan ligge flatt med hendene under hodet og blikket vendt oppover… mot himmelen.

Nederlagene, smerten, de erfaringene vi i ærlighetens – og ikke minst tidsåndens – navn gjerne skulle vært foruten, har en forunderlig evne til å bringe med seg en sødme eller lysning som tilfører livet en dimensjon vi seinere ikke ville vært foruten. En merkelig ressurs eller en ny grunnvoll… Kan hende til og med noe av evighetsverdi? Det kan imidlertid ta tid å finne den. Og kanskje må man titte både under og bak de dårlige erfaringer for å få øye på en bitte liten – vakker? – lysning…

For noen år siden kjempet gemalen og jeg en kamp som gjorde at vi flere ganger så tilbake på de valgene som hadde ført oss dit vi var, med både undring og slitenhet. Vi erkjente gang på gang for hverandre at vi gjerne skulle valgt annerledes – samtidig som vi visste at vi hadde gjort riktige valg. Det var bare fortsettelse som ble så krevende. Vi hadde bare – fram til da – tenkt at riktige valg automatisk skulle gjøre oss tilfredse og lykkelige. Punktum. Men riktige valg er ikke nødvendigvis uten motvind og smerte. Til dags dato kan jeg kjenne at jeg kunne gitt mye for slippe å «miste» noen år av livet på den måten. Han jeg er gift med deler nok den erkjennelsen. Samtidig som han av hjertet mener at nettopp disse valgene og prosessene gjorde ham til den mannen han er i dag. Det ga ham styrke. Og spør du meg, vil jeg si at det i enda større grad gjorde ham til en mann med ryggrad. Og hud. Det er hans «glänta» og «honning»…

Vi er nok skrudd sammen sånn, både gemalen og jeg, at vi vil lære noe nytt av hver eneste situasjon her i livet. Egentlig en litt slitsom egenskap, om sant skal sies. For det å lære, kan jammen være krevende. Kanskje er det derfor jeg husker sitatet fra skogsboken på Øland denne sommeren. Fordi en «glänta» er et sånt hvilende sted… Et sted uten eksamen og fasit. Et sted for bare å legge seg flatt. Med hendene under hodet og blikket vendt oppover. Mot himmelen…

Gode dager…

Noen ganger lurer jeg på om det går an å kombinere det faktum at jeg er en dårlig shopper med det å være urban?

Jeg tror det. For etter å ha rusla rundt i Gøteborg og kjent byen litt på pulsen et par dager, konstaterer jeg enda en gang at jeg liker byer – men har elendig shoppingkondis. Fort inn og ut av noen få butikker for å handle det mest nødvendige – for så å fylle dagen med andre ting. Og rusle er ordet… Gatelangs med observant blikk. Ser på folk – og bygninger. Minnes en gang for mange år siden da jeg og en venninne spaserte i London i ni stive timer – kun avbrutt av et par halvtimes spisepauser – med to mål for øyet: Fasader og blomsterkasser. Vi forlot en halvgått gudstjeneste tidlig på formiddagen ( på grunn av en annen dårlig kondis jeg besitter) og var tilbake på hotellet med trette bein et stykke utpå kvelden. Veldig tilfredse. Vi hadde virkelig fylt en hel dag med gode inntrykk.

En sånn tilfredsstillelse kjenner jeg på etter et par dager i Gøteborg, også.

Hva jeg har gjort?

Tilbragt en lang ettermiddag med en god, svensk venninne jeg har hatt i tyve år. Hun er et av de klokeste menneskene jeg kjenner. Blitt med henne på en enkel kveldsmesse i «hennes» kirke. Kommet en halvtime for tidlig bare for å sitte stille hver for oss på bakerste benk og roe ned. Fantastisk bra. Knele ved nattverdbordet sammen med et førtitalls totalt ukjente mennesker og bli ønsket varmt velkommen til kirke-«fika» etterpå.

Ruslet opp Avenyen og helt inn på kunstmuseet bare for å konstatere at jeg lot være å gå lenger; Med en så kunstinteressert mann som min, konkluderte jeg med at jeg fikk «spare» det til han også har tid. En annen gang… Det blir. Vi har vært der før. For å beskue «vår nærmeste Rembrandt», forklarte gemalen den gang. Det ble bomtur. Rembrandt ble pussa opp… Så Rembrandt må vi se sammen.

Jeg har slentret gjennom «Trädgårdsforeningen» – Gøteborgs godt bevarte 1800-tallspark.  Parker er min greie. Liker de grønne lungene midt i byens ellers så hurtige liv. Denne gang med høstlig skjønnhet og vemodige spor av en sommer som er over.  Uendelig vakkert. Og stille. Jeg liker den stillheten som jeg tenker nesten bare finnes i slike parker der jeg vet at byens stress finnes bare metere unna. Der finner jeg alltid roen. Fort. På en benk med blikket hvilende på et eller annet som vokser og gror… Min form for retreat.

Lunsjet med en gammel venn og spist et par relativt luksuriøse måltider med min kjære og et par av hans kollegaer. Drukket god vin. Lest. Tenkt.

Det finnes et par gode, grønne lunger i Gøteborg. På denne tiden preget av vakker høst…

Forkynneren i de gamle testamentet skrev en gang for lenge siden at «Det beste et menneske kan gjøre, er å spise og drikke og unne seg gode dager midt i sitt strev.»  Det er ord til å puste av. Et av mine favorittvers.  Han var vis, «forkynneren». Oppmuntret til balanse. «Midt i sitt strev». Ikke etter at man har blitt så utslitt at man ikke orker å gjøre de tingene som tross alt gir energi. «Midt i». Mens en strever. Mens en forbruker krefter – planlagt eller ikke planlagt. «Unne seg»… Fint sagt. Forplikta, «flinke» jenter ( jeg holdt på å legge til «av begge kjønn») trenger i blant en gudgitt tillatelse til å unne seg det gode livet.  Det handler ikke om å dyrke egoet eller ikke ta hensyn til andre. Dit havner vi om vi tar til oss tidens tale om hele tiden å «gjøre det du føler er best for deg». Eller om vi strekker strikken så langt at det smeller. Da klarer vi neppe å fokusere på noen annet enn egne behov og egen navel – foranlediget av kan hende både slitenhet, skuffelser og sår. Vi må unne oss det gode livet underveis… Skrev noen for mange hundre år siden. Inspirert av han som skapte oss. Han som kjenner oss best. Og vet hva som er best for oss…

Å ta vare på seg selv…

Akkurat nå kjentes det helt rett med noen feriedager. Joda, jeg vet det er mange som misunner oss som jobber i skolen høstferien, men skal jeg tolke nylige fb-statuser og henvisning til folk som «er på Kreta» eller akkurat har kommet hjem fra andre sydlige strøk, er det flere enn oss som tar ut en ferieuke eller noen oppsamlede avspaseringsdager på denne tiden.? Mange har tydeligvis et stort behov for å forlenge sommeren. Jeg har først og fremst behov for å ha fri…

Jeg er ihuga tilhenger av å forsøke å ikke tømme ut mer energi enn jeg tar inn. Det er jo ikke lett. Balanse er et av de livgivende stikkordene i mitt liv. Spørsmålet om hva som gir meg energi, er viktig. For der må jeg gjøre bevisste valg. Å tømme energibrønnen, det går helt av seg selv.

Ofte går det bra med denne balansen. Jeg har levd lenge nok til å kjenne meg selv og til å ha mot nok til å sette noen grenser. Dessuten vet jeg at jeg har stor arbeidskapasitet, men jeg vet også at den ikke er ubegrenset. Som introvert – noe som kort sagt handler om at  jeg henter energi når jeg er alene og forbruker den i det sosiale liv – sørger jeg for eksempel for at jeg får tid for meg selv til å lade batteriene.

Alenetid er luksus for mange, og jeg innser at for et barnløst par er det enklere å få til denslags enn for småbarnsforeldre. Allikevel vil jeg påstå at for oss som lader batteriene best på den måten – ikke alle gjør det – bør det være mulig å få til litt av denslags. En halvtimes spasertur på kvelden mens partneren sitter med sin bok og er tilgjengelig for barn som «ikke får sove», kan være nok.  Eller en liten «strekk» – ikke for å sove, men for å la tankene gå og falle til ro – bak en lukket dør med beskjed til barna om at «en liten stund nå, skal pappa ha helt for seg selv…»? Det handler om å kjenne seg selv og være bevisst på hva som gir en energi.

Allikevel er det sånn at noen perioder i livet ubedt bunnskraper lagrene og tar så grovt for seg at vi ikke klarer å få til et aldri så lite overskudd. Livet mitt har vært sånn en tid. Det er da godhjerta venner skriver hyggelige smser med «ta vare på deg selv nå da»-meldinger. Joda, jeg skal prøve det, men hvordan i alle dager skal jeg få det til? Jeg har funnet ut at da gjelder det ikke bare å ha bevissthet om alenetid, men om å beskytte seg selv. Når livet er tøft, må alenetiden tilpasses slik at en ikke får vært for mye alene med sitt eget hode. I hvert fall ikke om en er av den grublende typen. Og det er jeg.

Vi har valgt Gøteborg som «retreat»-sted før, også vi. Bildet ble tatt i fjor sommer. Vi tydde hit et par netter etter 22.juli og hentet krefter ved å rusle i botanisk hage…

Høstferien har for meg, i de årene vi har hatt hytta, vært den siste hytteuka i sesongen.  Og den er viktig for meg. Da har vi avsluttet høstferien med å stenge for vinteren – etter en finaleuke jeg har kombinert jobb og hygge med fyr på peisen og spaserturer på Øgarden mens gemalen har pendlet mellom jobb og lugne hyttekvelder ved den samme peisen. I år skulle han jobbe hele uka i Gøteborg, og jeg måtte spørre meg selv om det stille livet på Øgarden denne oktoberuka var det beste for meg slik livet er akkurat nå?  Svaret var nei…

Så nå er frokosten inntatt på hotell i Gøteborg. På programmet står en smule shopping ( «en smule» er ordet, for jeg har dårlig shoppingkondis…)  for å gjøre noe tilskudd til høstgarderoben. Deretter venninnebesøk hos en av de mest energigivende menneskene jeg kjenner. I går spiste jeg middag med gemalen og et par kollegaer. Fine folk. Frokosten inntok jeg alene med  min så vidt påbegynte krim.  Den ble lang. I bagen har jeg en bok om menighetsutvikling som jeg tar fatt på i morgen. Tror jeg.

Det kjennes lurt. Jeg tror det jeg gjør akkurat nå, er å ta vare på meg selv…