Dagen etter dagen…

For to år siden stod jeg og gråt mens jeg ordnet til 17.mai-frokost for oss to og en gjest som akkurat hadde flyttet inn på gjesterommet vårt for en kortere periode. Han var afghansk flyktning og hadde rømt landet etter tre år som tolk for Nato; det ble for farlig. Familien hans – kone og fem små – hadde blitt internflyktninger i eget land samtidig som han reiste. Nå var håpet at han skulle finne et sted der de kunne komme unna som samlet familie.

Jeg har alltid vært så glad i 17.mai. Vel oppdratt av en far som satte dagen og friheten høyt, og som aldri lot meg glemme at verken demokratiet eller grunnloven var en selvfølge. Stolt pyntet jeg meg med Vestfold-bunaden min og vaiet med flagget. Hvert år. Men for to år siden hadde vår venn akkurat fått avslag på sin søknad om flyktningstatus i Norge, og jeg skammet meg der jeg gjorde klart til frokost for tre.

I går var jeg igjen sammen med vår venn – og hans kone og fem barn. Det har tatt tid, men 5. april landet familien på Gardermoen. Nå er de plassert i Oslo-området. De eldste barna – gutter på 11, 9 og 7 – har begynt på skolen. Til høsten begynner snart-seks-åringen i første klasse og treåringen i barnehage. Far snakker etter hvert godt norsk og hans kone er motivert for å lære. Ting begynner å falle på plass for dem selv om det er ekstremt mye nytt å sette seg inn i, for alle. Også for dem ble 17.mai en gledens dag, men med en kø av inntrykk, tog, musikk, mennesker og grillmat. Det var trøtte voksne og barn som låste seg inn i eget hjem utpå kvelden…

De er heldige. Ikke bare fordi de fikk bli, men fordi de har et en gruppe mennesker rundt seg som vil dem vel og støtter der de kan. Selv fatter jeg ikke hvordan flyktninger klarer seg i dette landet uten nettverk.

Det er lett å tenke at våre afghanske venner er mottakere og alle vi andre givere i denne relasjonen. Sånn er det ikke. Denne familien – i første omgang far som vi har kjent lengst – er blant flere bidragsytere i vårt liv de siste par årene. Fordi vi har fått del i deres historie og har blitt gitt anledning til å bidra inn i denne familiens liv, har vi lært mye. Vi har smakt ny mat og utvidet vår kompentanse om andre land og samfunnsmessige spørsmål. Sammen med et par andre med utenlandsk bakgrunn har våre afghanske venner gjort oss til litt andre mennesker i denne perioden. Klokere, tror jeg…

Jeg skammet meg for to år siden fordi flyktningenes situasjon hadde kommet så nært og fått et tydelig ansikt. Jeg har skammet meg mye siden. Over myndighetenes måte å behandle flyktninger på. Over mangelen på empati hos mennesker med autoritet som burde forstå at det er ekstremt traumatisk å måtte forlate sitt land og sin familie, ja, alt man har kjært, for å spare livet, men som uten å blunke forsvarer dårlige prosesser. Over nordmenn som uttaler seg i avisspalter jeg ikke burde lese på en måte som vekker både sinne og fortvilelse i meg. Fortvilelse over tanken på at noen av ”mine” utenlandske venner skal møte noen av dem på sin vei. Sinne over norske borgere som oppfører seg som om de selv har gjort seg fortjent å leve i en velferdsstat, i et fredelig land, mens andre mistenkeliggjøres og tillegges motiver som de selv ikke hadde kommet på i kaoset. Jeg skammer meg over historieløse, perspektivløse og ofte paranoide uttalelser…

IMG_2600I lys av 17.mai, en dag som burde fylle oss med takknemlighet og sjenerøsitet, har jeg derfor lyst til å benytte anledningen til heie på dere som har gjort noen av de samme erfaringene som oss: Dere kjenner at dere har fått mer enn dere har gitt fordi dere har utvidet familien og inkludert som nære venner og nesten-familie noen som ikke er født i Norge, men som har landet her, ofte uten å ønske det, men fordi de av ulike grunner ble tvunget  til å forlate sitt eget kjære fedreland.

Jeg vil også utfordre flere til å gjøre det samme. De fleste lokalmiljøer tilbyr mange former for organisert arbeid, kommunalt og frivillig, der flyktninger møtes og kontakter kan opprettes. Kontakt kan bli til vennskap – og nye, givende relasjoner etableres. Ingen kan bety noe for alle, men alle kan bety noe for noen. Ved å åpne hjerter, hjem og hverdagsliv.

”På norskundervisningen snakker vi om norsk samfunn,” fortalte vår venn meg en gang i fjor. Han la til; ”I går hadde vi om hyttetur. Vi er trettifem i klassen, og det var bare meg som visste hva hyttetur er…” Jeg tror ham. Statistikken forteller at det finnes nesten 500 000 privateide hytter i Norge – og hyttene våre er noe av det vi anser som mest privat her i landet. Derfor; Blir du invitert med noen på hytta, kan du ta det som et tegn på at du er ”innafor”. Vår afghanske venn har vært ganske mye på vår hytte. Han er innafor. Og nå gleder vi oss til å legge fem unger på flatseng og re seng med blomstrete sengetøy til de voksne om ikke så lenge.

Vår venninne fra Moldova har hatt noe av den samme opplevelsen; ”Åtte år i Norge og første gang på ekte, norsk hyttetur,” skrev hun på Facebook sist vår. Et halvt år tidligere kom hun via en annen bekjent inn i min husfellesskapsgruppe. Når er hun nesten familie for oss, og omgangskretsen hennes utvides stadig. Hun fikk på ingen måte noen ”flying start” som fremmed i Norge: ”Norske er hyggelige når du treffer dem, for eksempel i en menighet,” forklarte hun meg en gang, ”men når vi går derfra har jo alle sine venner fra før som de skal være sammen med…”

Ordføreren holdt en flott 17.mai-tale på torget i Sande i går. Minte oss tilhørere på viktige perspektiver. Ingen apell av den typen går i vår tid utenom integreringsutfordringen vi står midt oppi. Heller ikke hun. Denne gang gråt jeg ikke. ”De som ikke har venner som skal integreres – hva nå enn det måtte bety – er litt fattigere enn meg her jeg står,” tenkte jeg. Og følte med plutselig uendelig rik.

Reklamer

Å velge bort – for å få…

IMG_1769I dag våkna jeg til tåke – og blikkstille fjord nedenfor hytta. Alene. Tidlig frokost, fyr på peisen, litt endring i dagsplanen, noen sommerblomster som skal plantes om og ei bok som venter. Livet er slett ikke verst. Jeg har tatt fri i dag – nesten. Gemalen er i København. Jeg kunne også være der, men valgte det bort.

Jeg har sluttet fred med at man ikke kan få med seg alt her i livet.

Denne helga prioriterte jeg altså hyttelivet og en smule ”våronn”. Jeg måtte ikke. Jeg er også sikker på at jeg ville hatt det flott på konferanse med kjæresten og en flokk venner. I stedet er jeg altså her. Med naboer jeg kan rusle til, noen selvvalgte sysler ute og inne, og med både tid og rom for refleksjon og skriverier. En viktig del av livet for meg…

En annen side ved dette, er at det å oppleve noe hver for oss gir verdifull input for vårt samliv. Det handler ikke bare om opplevelsen i seg selv – som kan ha stor verdi fordi mennesker, også vi to som utgjør et par, er forskjellige. Det vesentlige er samtalene etterpå – refleksjonene vi gjør sammen basert på det den ene og den andre har opplevd. Tankene utover at det var ”fint på hytta” eller ”supert i Køben”.

Jeg husker så godt vår første erfaring av at tid hver for oss kunne bety så mye. Vi var nygifte. Jeg skulle to uker til USA med jobben mens Dag skulle være hjemme og drive med sine vanlige hverdagslige ting  – med unntak av en weekend i Holmestrand. Av alle eksotiske steder…

Jeg gledet meg, selvsagt. Dag på sin side var ikke misunnelig på min tur, men ingen av oss hadde lyst til å være fra hverandre. I tillegg var dette på den tiden da mobilsamtaler mellom USA og Norge var umulig. Ikke helt greit for et nygift par.

Det var min første tur til USA. Inntrykkene totalt sett var overveldende. Konferansen jeg deltok på var mindblowing, og jeg fikk mye å tenke på. Ting som handlet om vårt liv; verdier, prioriteringer, framtidsdrømmer… Innspill jeg ikke var redd for at Dag ville være negativ til, men som jeg skulle ønske han fikk oppleve sammen med meg.

Vel tilbake i Norge igjen var jeg stappfull av inntrykk og lett forvirra. Hjemme møtte jeg en minst like forvirra mann som stod på hodet i skurebøtta da jeg låste meg inn. Relativt bøs mente han jeg var mist to timer for tidlig ute og kommanderte meg til naboen mens han shinet kåken. Det var visst behov for det.

Vi har ledd mye av den episoden, men gledet oss desto mer over det vi oppdaget den gangen; Effekten av å oppleve noe hver for oss – og så dele det med hverandre i etterkant. Dag kom ”på besøk i” mitt liv og lyttet til mine refleksjoner og inntrykk, mens jeg ”besøkte” han og forstod at hverdagen her hjemme også hadde bydd på nytenkning. At jeg hadde trampet på amerikansk jord og deltatt på en konferanse mens han ”bare” hadde lest en bok innimellom studier og Holmestrandstur, betydde til syvende og sist ikke så mye.

Nå er to uker fra hverandre i heftigste laget for oss selv i dag – mer enn tjue år seinere og med en helt annen teknologi til rådighet for kontakt – men opplevelser hver for oss lærte vi oss altså tidlig å anse som en bonus i forholdet. Selv om Dag senest i går kveld uttrykte at ”jeg skulle ønske du var her” med henvisning til fellesskapet og konferanseoppstarten. Jeg kunne for så vidt sagt det samme, men kun basert på at det er hyggeligere å være to ved bålpanna ( som jeg av den grunn lot være å tenne).

Vår erfaring er denne: Når vi opplever noe sammen, enten det er severdigheter på ferie eller undervisning på konferanser, konstaterer vi oftere at det var ”fint” eller ”bra” uten å gå i dybden. Når vi opplever noe hver for oss, øker vi i større grad refleksjonen rundt hva som var bra, hva det betydde for den av oss som opplevde det, hvordan vi tenker det kan anvendes i vårt liv og så videre. Vel og merke hvis vi i etterkant setter av tid til den gode samtalen om det vi har opplevd hver for oss. Det siste er avgjørende.

Så nå skal gemalen pumpes til uka… Og jeg skal småpludre litt om tomatplanter og vanningsanlegg.

 

 

Blåtur eller nedtur?

Annenhvert år planlegger en av oss en blåtur for den andre. Innenfor rimelighetens økonomiske grenser legger vi opp til en weekend – og den som tas med får lite informasjon utover om pass og eventuelt badetøy bør være med i bagasjen. Dette året var det Dags tur, og han hadde til og med markert fredagen, men avreise torsdag kveld, i kalenderen. – Langweekend, tenkte jeg – og gledet meg. Dette kunne jo love godt…

Til en gang sånn rundt påske.
– Du, den blåturen vår i april, begynte han.
–Ja, svarte jeg, – har du planlagt noe morsomt?
Han dro litt på det, og jeg tenkte fort at en gjennomtenkt plan hadde gått i vasken. Det var ikke helt sånn;
– Det er en konferanse i Stavanger den helga som jeg mener er veldig relevant for oss…

I det øyeblikket ble blåtur til nedtur for meg. Konferanse? Fag? Jobb? Skulle ikke vi hygge oss? Jeg vet jo at lite er så koselig for gemalen som jobb, og blant annet derfor er vi så strenge med oss selv på rytme og avsatt ikke-jobb-tid. Men den helga? Han mente vi kunne få til begge deler. Konferansen var jo bare ett døgn – fredag kveld pluss lørdag dagtid.

IMG_1744Jeg lot meg overbevise – og han lot seg lede til at vi tok nattoget nedover torsdag kveld. Fordi jeg argumenterte med at det var koselig, og at vi aldri hadde gjort det sammen. Det ble nok siste gangen, også. Jeg sov som en stein – og han sov to timer. Men frokosten på hotell i Stavanger ble lang og god før vi plukket opp en leiebil og var turister på Jæren før konferansestart. Den var selvfølgelig uhyre nyttig, akkurat som gemalen sa. Det ble lite tid sammen, men desto mer med gode venner før vi tok et sent kveldsfly hjem søndag kveld. Nå er en ny blåtur markert til høsten – og jeg føler vel at jeg får både i pose og sekk. Veldig fornøyd, tross alt., altså.

Hvor vil jeg? Jeg vil slå et par slag til på den samme spikeren jeg har dunka på før: Viktigheten av tid sammen som par. Minst to timer sammen alene ukentlig, er fra vår side sett et must for å bevare en relasjon god og utvikle den. I vår sirkel ( for forkalring på den, se Sirkeltrening i førjulstiden) der ”et livsvarig forhold” er sentrum og visjon, er denne ukentlige tiden plassert i må-feltet. Den årlige blåturen står ikke der. Det er en kan-ting. Det er hyggelig, byggende, inspirerende osv, men det er ikke den årlige turen som beskytter, bevarer og sørger for god utvikling i vårt forhold. Det er det den jevne rytmen med hverdagstid, måltidsfellesskap hjemme eller på stamstedet i Oslo sentrum, rusleturer og vernet tid sammen som gjør. Blåtur er det lille ekstra – noe vi definitivt kan gjøre og opplever fint, men som vi ikke for å få forholdet til å funke.

Vi møter stadig par som mener det er ”umulig” eller i det minste ”veldig vanskelig” å få til to timer ukentlig sammen. Og de har gjerne gode forklaringer på at det er sånn. Barn topper gjerne listen. Jobb og ikke-egoistiske fritidsaktiviteter følger tett på. Forleden møtte vi et godt voksent par som hadde ”tenkt på det” i femten år. – Jeg har tid, jeg, smilte han rolig, mens hun forklarte – litt heseblesende – at det var jo så mye hun gjerne ville gjøre; møte venninner og trene var to av punktene på hennes liste.

Vi er de første til å erkjenne at et ”ja” til noe, er det ”nei” til noe annet. Det kalles prioritering. Og vi vil prioritere hverandre. Fordi vi ikke tar hverandre som en selvfølge og fordi vi trives sammen. Og fordi vi vil fortsette med det. Par som sliter med å prioritere minst to timer sammen ukentlig – og ikke vil si nei til andre hyggelige og nyttige ting ( eller droppe en serie på Nettflix) for å få det til, forsøker gjerne å balansere med en hotellhelg i ny og ne. Ofte blir de hotellweekendene langt fra den oppturen for forholdet som man håper. Det er for mye som skal tas igjen; samtaletemaer som har hopet seg opp kan fort dempe gleden over både gode måltider og ditto sex.

Vi har akkurat startet på en av årets fineste måneder, spør du meg. Det spruter grønt rundt oss og vi finner fram lettere tøy. Langhelgene står i kø og vi gleder oss til sommer og ferietid. Rytmen forstyrres. Det er en tid med mange muligheter – og stor risiko i parforholdet. Vårt råd er dette; Ikke la fridager og ferie hindre den ukentlige tiden sammen. Ta fram kalenderen i løpet av helgen og marker kvelder, lunsjer eller morgenturer i pakt med sommerplanene. Ta gjerne en helg alene for to. Bytt unger med et vennepar for en weekend (eller i hvert fall en overnatting) om dere trenger barnevakt, og ha heller en stor barneflokk en annen helg.  Trenger dere en dytt for samtaletemaer, kan boka vår finnes fram igjen eller kjøpes her.