Tydelig eller «snill» 2.

”Du må være klar over at mange mennesker blir veldig utrygge i møte med tydelighet”, sa han – veilederen – som skulle forsøke å forklare meg hvorfor ”noen” – «som ville være anonyme” – synes ”noe” – som ikke kunne konkretiseres av hensyn til de ikke navngitte – var vanskelig i forhold til meg. ”Og du kan jo være ganske tydelig, Tonje…”, fortsatte han, som om jeg ikke visste det. Det stemmer at jeg synes det er greit at folk vet hvor de har meg. Jeg har et bevisst ønske om å leve ærlig. Det betyr at jeg mener det jeg sier, men ikke sier alt jeg mener. Heldigvis var jeg der og da – da denne speilingen fant sted – klar nok i hodet til å kunne respondere noenlunde vettugt: ”Vet du hva som gjør meg, utrygg?” spurte jeg. Jeg fortsatte før han fikk sagt noe: ”Utydelighet. Når jeg ikke aner om folk mener det de sier. Og ikke tør å står for det de faktisk sier. Da blir jeg utrygg”.

Dialogen – eller hva jeg skal kalle det – ovenfor er en reell situasjon som ligger noen år tilbake i tid. Jeg tror den formidler en ofte opplest og vedtatt holdning: Tydelighet skaper usikkerhet. At det kan være motsatt, tenker man mindre på. Men jeg tror det er flere enn meg som – når vi tenker etter – blir usikre av utydelighet. Strekker vi tanken enda lenger, kan det hende vi konkluderer med at vi faktisk ikke ønsker utydelighet. Selv om tydelighet der og ta da sårer eller skape ubehag.

IMG_1524Jeg er så privilegert at jeg har fått bruke mye tid gjennom livet til å samtale med unge mennesker i den kanskje mest krevede perioden av livet – da mange store avgjørelser skal tas. Hva man skal bli, hvor man skal slå seg ned – og hvem man skal satse på å bli gammel sammen med. Det siste er – selvsagt – en stor greie og skal testes ut over tid. Noen ganger varer det ikke lenge før man skjønner at forholdet var en bommert. Ikke få har sittet med en tekopp i henda hjemme hos meg og lurt på hvordan de skal gjøre det slutt med en kjæreste de ikke har hatt så lenge, men som de allerede vet at de ikke ønsker å dele framtida med.

Jeg er glad for at de tenker over hvordan de skal avslutte et forhold. I vår tid er for mange som gjør det kort og brutalt på snapchat, så erkjennelsen av at man står i fare for å såre den andre, tyder på god empatisk evne. ”Er det slik at du egentlig bestemt deg for at du ikke ønsker å fortsette forholdet?” spør jeg gjerne når praten har gått litt fram og tilbake. Hvis svaret er ja, fortsetter jeg med å spørre hva det er som hindrer han, eller helst henne, i å si ifra om akkurat det. Svaret er alltid at de ikke ønsker å såre vedkommende. ”Hva tror du oppleves mest sårende,” spør jeg da: ”Om du gjør det slutt nå, eller en gang i framtida?”

Det er umulig å gå gjennom livet uten å såre noen. Eller mer korrekt: Uten at noen opplever seg såret. Sann informasjon gitt med så mye omtanke som mulig, kan virke sårende, men mitt og ditt ansvar er å ” være sannheten tro i kjærlighet”, som bibelen sier det. Vi kan bare ta ansvar for vår side av saken – og så må den andre ta ansvar for sin reaksjon.

Drømmen om alltid å oppfattes som snill, er vrien. Ikke minst fordi ”snillhet” ikke alltid vil være en ærlig handling – og fordi den samme snillheten kan være ganske sårende for en selv. Vi står i de valgsituasjonene med ujevne mellomrom; skal jeg være ”snill” mot omgivelsene på bekostning av hva som er bra for meg selv? Men er det ikke bra å ikke være egoistisk, tenker mange og møter en indre motstand mot å ta hensyn til det de selv egentlig ønsker og trenger. En handling – en prioritering eller en grensesetting – som tar hensyn til en selv, er ikke alltid egoistisk. Egoisme handler om å mele sin egen kake i enhver situasjon. Det skal vi vokte oss for. Men vi skal ta vare på oss selv – og det kan kreve en ærlig ytring eller en tydelig melding til omgivelsene. Vi må rett og slett si hva vi mener.

Mange av oss lever i kulturer som preges av at mennesker ikke sier hva de mener. Min erfaring er at når man har holdt på med det lenge nok, slutter man å tro det man hører. Sånt forvirrer meg og gjør meg usikker…

Kan jeg stole på at ditt ja er et ja og ditt nei er et nei? Hvordan skal jeg tørre å spørre om det passer f.eks at vi kommer innom i løpet av sommeren, om jeg ikke kan være trygg på at du sier nei dersom det blir vanskelig? Kan jeg stole på at dere ikke ser på hverandre etter at vi har dratt videre og gir uttrykk for at dette skulle dere skulle egentlig sagt nei. Fordi dere trengte alenetid, var slitne eller hadde andre planer som dere ofret med tungt hjerte for vår del. Men dere vil jo så gjerne være snille… Selv sier vi noen ganger nei når folk for spør om de kan komme innom på hytta hos oss. Det skjer alltid med en viss usikkerhet på om vi har god nok grunn, og om hvordan det vil bli oppfattet. Vi er ikke annerledes, vi heller. Allikvel; vi skal ta vare på oss selv – og ha gode relasjoner til andre. Derfor har vi bestemt oss: Mennesker rundt oss skal kunne være trygge på hvor de har oss. Så langt det står til oss. Vi tror det er en klok beslutning…

Reklamer

Tydelig eller «snill»?

”Tydelig er bedre enn snill,” sa min mentor gjennom mange år med jevne mellomrom. Som med spissformuleringen flest, er det selvsagt en sannhet med visse modifikasjoner. Den er allikevel sann nok – og viktig nok – til at vi har tatt den med oss, både gemalen og jeg.

Jeg regnes for å være en tydelig person, men bak den tydeligheten ligger det valg og mye refleksjon, for jeg er også av natur ganske beskjeden. Og introvert. Valgene jeg utfordrer meg selv til å ta, er basert på en slags logikk knyttet til spørsmål jeg stiller med selv i situasjoner jeg mener krever tydelig tale. Tydelig i denne sammenhengen handler både om ærlighet – det å si ting sånn som det er –, om ønsker om endring og om å sette noen grenser. Noen ganger også om å våge å respondere på urettferdighet, speile noen i kjølvannet av uvaner eller det man kan kalle uønsket atferd.

I en del sammenhenger er det enkelt å være tydelig. Når en afghansk familie kastes ut av Norge og forsøker returnert til verdens farligste land, er det enkelt å være tydelig; ”Sånn kan vi ikke ha det. Basta”. Jeg sier det høyt – og jeg skriver det på Facebook. Jeg signerer og står i… Paradoksalt nok er det lettere å velge tydeligheten når det gjelder slike offentlige saker, mens de mindre – hendelsene i egen hverdag – er mye mer krevende. I hvert fall er det sånn for meg…

Noen bekjente av oss har tre store trær i hagen. Det vil si, problemet er ikke at de er i deres hage, men i naboens. Trærne skygger for sola, og våre venner synes det er trist. Det hadde jo hjulpet mye om ett av dem ikke var der, sa min venn da han og jeg betraktet hagen deres sammen. ”Kan dere i spørre om det går an å ta det ene treet, da?” spurte jeg. Han dro litt på det før det kom litt nølende at ”Joda, og jeg kunne godt betale for å få det gjort, også, jeg…”. Jeg hørte på tonen og tempoet at det mest sannsynlig ikke kom til å skje, så jeg spurte om de hadde et dårlig forhold til naboen, men – neida – forholdet var greit det, men de ”kjente dem jo ikke så godt”. Vi snakket litt fram og tilbake, og jeg forstod at verken han eller kona noen sinne kommer til å spørre naboen om det er mulig å fjerne det treet.

Jeg kjenner meg igjen. Jeg kan bruke lang tid på den typen prosesser overfor bekjente jeg egentlig har et godt forhold til. Jeg spør meg selv hva jeg er redd for? Hvis jeg ikke krever at det jeg ønsker skal skje, men stiller spørsmål om noe er mulig, kan jeg jo ikke få annet enn et nei? Og så går vi videre. Naboen, vennen eller kollegaen som ikke ser ting som jeg, eller som ikke har lyst til å møte mitt behov, med noe mer informasjon om hva jeg ønsket. Jeg med en smule skuffelse som jeg får bearbeide på enkelt vis, men hva så…? Et ønske eller et spørsmål, uttrykt på en høflig og vennlig måte, kan da ikke ødelegge en god relasjon. Og skjer det – at den andre parten blir muggen fordi du spurte – var det kanskje ikke en verdifull relasjon i utgangspunktet?

Erfaringen min er at det skal lite til før folk opplever seg konfrontert, satt på plass eller ”snakka til”, som ei uttrykte det. Det veller lett opp i oss en følelse av å være feil, når faktum er at vi bare har gjort en feil, trått over en grense vi ikke så i farta eller oppdager at naboen eller kollegaen har noen preferanser jeg ikke har visst om. Det er ingen ting å skamme seg over. De fleste av oss trenger mer bevissthet rundt dette at mennesker ganske enkelt er forskjellige, og at det er helt greit å være et feilende menneske. Ingen er perfekte.

Om naboen synes alle andre bør få høre favorittmusikken hans og setter på full guffe ute sommerstid, kan jeg selvsagt si til meg selv at det får jeg tåle. Hvis det skjer gjentatte kvelder, er det lite som taler for at naboen tenker over at dette ikke er greit. For alle. Da er det mitt ansvar å gi uttrykk for det på en høflig måte. Ofte velger vi en annen vei. Vi vil være ”snille”, og derfor konfronterer vi ikke rette vedkommende med at musikken hans er forstyrrende og at det derfor er fint om han demper musikken utendørs. I ”snillhet” klager jeg heller min nød til en annen nabo og gjør volumknappen til vår felles nabo til slarvetema i nabolaget. I min verden er det tullete. Vi får snakke med hverandre, ikke om hverandre, i slike situasjoner. Sier jeg fra, kan jeg enten oppnå at naboen blåser i hva jeg sier, eller volumet dempes. Om naboen gjør det med takknemlighet eller fornærmelse, får bli hans sak.

Min gamle mor fikk i sin tid brev fra kommunen hun bodde i med beskjed om at hun måtte slutte å mate fuglene, for naboene mente det ble mye fugleskitt på deres verandaer av det. Hun ble skikkelig såret. ”Kunne de ikke sagt det til meg og ikke ringt kommunen,” sa hun – og jeg er enig. Hun bodde i en seksmannsbolig og hadde ikke tenkt over at det hun gjorde, var til sjenanse for noen. Nå ble hun imidlertid veldig usikker på naboene sine og lurte svært på hvem av dem som var ”mot” henne… Kanskje alle sammen?

Når jeg tenker etter, er jeg stort sett takknemlig for de gangene mennesker rundt meg har stilt gode, korrigerende spørsmål eller har speilet meg. Noen av de episodene har vært livsviktige selv om det opplevdes litt ubehagelig der og da.  ”Er du klar over at du har uvanlig stor arbeidskapasitet, og at det er en plage for oss rundt deg”, sa en av mine venninner til meg for mange år siden. Det ble det en god samtale ut av – og jeg ble en ahaopplevelse rikere. ”Er du klar over…” er en god innledning på et slikt spørsmål. Det gir meg en anledning til å si at ”nei, det er jeg ikke…” og til og med takke for at jeg ble gjort oppmerksom på det. Vi har alle ei blindsone. Ting vi ikke ser ved oss selv. I den blindsona ligger det mye bra. Vi bør bli flinkere til å speile de sidene ved hverandre. Både fordi det bygger selvbildet, men også fordi vi på den måten lar den vi speiler forstå at ”jeg liker så godt deg og disse fine sidene ved deg”. På den måten hjelper vi også vedkommende til å kunne gå trygt inn i egen blindsone når det gjelder negativ atferd eller holdninger. Da min venninne konfronterte meg med det faktum at jeg krevde for mye av omgivelsene, visste jeg at hun som sa det, var glad i meg og satte stor pris på meg.

IMG_1903For noen år siden hadde vi en voksen tenåring på besøk. Vi hadde spist et godt måltid sammen. Jeg hadde satt fram kaldt drikke og vi satt og pratet da hun plutselig spurte; ”Har dere noe gotteri, eller?” Jeg ble først veldig paff. Det er lite av den slags hos oss, og et snev av skam over det, streifet meg. Jeg landa den litt fort, og så tok jeg mot til meg; ”Nei, det har vi ikke.” Jeg trakk pusten; ”Dessuten… jeg tror det er greit å si at det oppleves litt frekt at du spør om sånt. Jeg forstår at du kan gjøre det hjemme hos dine foreldre, og kanskje hos dine jevnaldrende venner, men hos voksne som du ikke kjenner bedre enn oss, vil jeg si at det ikke er ok…” Hun rødmet først – forståelig nok. Men så tok hun det til seg og takket for at jeg hadde sagt det. I etterkant tenker jeg at jeg bidro til oppdragelsen for voksenlivet den dagen, og at jeg hjalp henne en smule til vurdering av hva som passer seg hvor. Noen hadde tydeligvis ikke satt den grensen før, og med all respekt for at jeg kunne bli ansett som en snerpete gammel ”tante”, valgte jeg å bli den som gjorde det. Så langt jeg forstår, har det ikke ødelagt vår relasjon. Hun har vært på besøk flere ganger etter det, og jeg tenker at min ærlighet den gangen ga en slags trygghet. Og jeg tror hun vet at jeg setter stor pris på henne.

På denne tiden av året, skal man jo slett ikke gi lekser. La meg allikevel lansere en liten oppgave for sommeren: Si ifra! Vær vennlig, men tydelig. Som god kollega, nabo, mor, far, venn osv…

Samle solstråler…

Vi har en ”krok” på hytta der vi lett lander når det bare er oss. To gjester til er det plass til, men er vi flere, blir det fort trangt. Det var der vi satt etter at pinsegjestene hadde dratt videre mot andre avtaler, og vi akkurat hadde rukket å klippe gresset før regnet kom. Kvelden før hadde vi sittet lenge rundt langbordet, nytt god mat og vin og snakket; seks venner som tilbragte mye tid samme i yngre år, men som – mest av geografiske årsaker, om jeg kan kalle det det – ikke hadde møtt hverandre sånn på mange år. Mye vann har rent i havet i de årenes løp, men det er gode bånd som binder oss sammen.

Og så sa Dag plutselig, etter lang tids stillhet, mens blikket hvilte på det tomme langbordet nedenfor oss; ”Denne vinteren har vært annerledes. Fin….” Jeg skjønte hva han mente før han fortsatte; ”Vi har hatt så fine samtaler og måltider med mennesker vi ikke har sett på lenge – og gjort alvor av snakket om at joda, vi skal ta en tur… Det er jeg glad for.”

Det var i fjor høst vi erkjente et par ting om oss selv. For det første at vi lett endte enten hjemme eller på hytta i helgene og sjelden dro på besøk eller på sånne weekenden-i-Barcelona som vi leser om på facebook. Vi konkluderte fort med at vi ikke nødvendigvis savnet storbyweekender – og at vi, fordi vi jobber en del helger, kjenner det godt å legge lista lavt de helgene vi har fri. Dernest at det lett ble med praten når det gjaldt å planlegge tid med andre enn de aller nærmeste vennene. Den praten ga vi dessuten et navn; Vi juger jo. Egentlig litt for ofte når vi sier at ”vi skal få til” noe eller ”ta oss en tur”…

Det siste har gjort oss litt mer bevisste på hva vi sier – i tillegg til at vi faktisk har planlagt og gjennomført noen besøk og invitasjoner litt utenom skjema denne vinteren og våren. Vi fikk endelig bestilt de ikke-jobb-relaterte flybillettene til Trøndelag, vi dro til Danmark 17.mai-helga, og vi har sittet ved bålet og snakket om livet med han som inviterte til en kveld rundt bålet sikkert uten at han trodde vi kom til å ta han på ordet. Og nå kom altså ”trønderne” til oss, på hytta, på vei for å plukke opp sin eldste etter endt skoleår litt lenger sør.

Alt sammen dyrebare møtepunkt. Vi kommer ikke til å renne ned dørene hos hverandre i framtida, men vi har heller ikke gjort timene sammen til mimrestunder over det som var en gang. Vi har delt litt liv – og god mat ved forskjellige bord. Jeg – og vi – har fått litt mer å tenke på og takke for i etterkant samtidig som vi håper og tror at har betydd noe for andre at vi kom innom deres liv på samme måten.

Om med så mye annet handler også dette om prioritering. Om valg. Om å stoppe opp litt innimellom – underveis i livet. Ta en ekstra pause på veien fra et sted til et annet. Kjøre et par mil ekstra om det passer for dem som bor ved den omveien. Ta den kaffekoppen vi har blitt invitert til i forbifarta eller snakket om. Eller følge tanken om en spontan invitasjon selv om kjøleskapet ikke er ”gjeste-fullt”.

Nettopp nå, når sommeren står for døra, er mulighetene mange til å øke akkurat denne bevisstheten, tenker jeg. Sjansen er tilsvarende stor for at vi står der i august og lurer på hva som skjedde; dagene bare fløt forbi… La det ikke bli sånn. Sommeren er til for å ”samle solstråler” mente Fredrik mus i en barnebok jeg leste for mange år siden. ”Solstråler” har ofte ansikt, navn og viktige refleksjoner. Og kanskje en kaffekopp å by på…

IMG_0282 (1).jpg

De enkle hverdagsgledene

Det er ingen hemmelighet at jeg elsker våren og denne tida på året. Den setter liksom sansene på full guffe i livet mitt og jeg puster inn alt denne tida har å by på. Er heldig sånn; den allergien som gjorde våren til et mareritt gjennom hele ungdomstida mi og langt inn i voksenlivet, fadet ut da jeg var i trettiårene. Jeg husker enda den våren det gikk opp for meg på en morgenvandring gjennom slottsparken på vei til jobb at ”her blomstrer syrinene og jeg nyser ikke…” Seinere har jeg fått et lystpreget forhold til gressklipperen vår, helt sikkert preget av at jeg langt inn i voksen alder helst måtte befinne meg bak lukkede dører når plenen ble klippet. Jeg er kort sagt ganske god på de enkle gleder…

De enkle gledene er altså mange for meg på denne tiden av året; Lyset – morgen og kveld, sommerblomstene, morgenbad – etter hvert… Kontrastene vi opplever i et land med kald vinter og mørketid, gjør at de fleste av oss åpner favnen og holder hardt rundt alt det fine sommeren kan by på, tenker jeg. Og skjønner at jeg har et valg. Om å fokusere på de enkle gledene hele året. Småtingene. Alt det fine som ikke bare våren, men selve livet har å by på. Holde sansene åpne. Puste litt sakte, dvele litt lenger ved alt vi tenker er fint.

For få dager siden spiste jeg middag med en tidligere kollega. Hun ble enke for halvannet år siden og har brukt tiden til å rydde, selge sitt store hus, bygge et mindre og flytte til et nytt sted – ikke så langt unna. Nå var jeg gjest i stua hennes. Spiste kjøttboller og snakket om liv og tro ved et spisebord som hadde fått nye rammer. Hun var glad, og jeg lar meg imponere litt. For ei dame… Som har latt sorgen og gleden ”vandre til hope”, som Kingo skrev i en gammel salme. Mye mot i dette. Og for meg – i bilen hjem – ble tre timer med henne en enkel hverdagsglede som jeg vil holde litt på, la meg inspirere av og kjenne på takknemlighet over.

Det er så lett å la møtepunktene med mennesker fare forbi. Jeg har bestemt meg for å holde mer på dem. For en uke siden satt vi rundt bålet med to vi ikke har snakket med på mange år. Et møte med livet, men spennende tanker, andre perspektiver og refleksjoner. Et blikk inn i deres verden. Vi ble litt rikere av det…

Jeg har noen ”store” minner jeg holder fast ved. Åremålsfester, viktige livsmarkeringer og reiser til andre himmelstrøk. De bildene sitter. De er indre album jeg blar i fra tid til annen. Fint. Verdifullt. Gir mersmak. Men det er fleste hverdager i livet. Hverdager som kan forsvinne som kryss i kalenderen om jeg ikke bestemmer meg for å dvele mer med de enkle gledene. Som blikket til min elskede på den andre siden av middagsbordet. Tankene min tidligere kollega delte om sitt valg om å flytte. Bilturen derfra gjennom gule rapsåkre i solnedgangen. Den gode følelsen etter at en utfordring har blitt løst på jobben. Stunden i mitt bittelille veksthus mens jeg knep årets tomatplanter og det luktet så godt etter regnet. Hun som smilte så varmt på T-banen forleden. Varmen fra varmeflaska i fotenden av en iskald hytteseng den vinterkvelden vi spontant dro dit bare for å spise frokost ved peisen morgenen etter.

IMG_0242Det handler om hverdagsvalg hele året gjennom – og om de små avbrekkene som ikke skjer på andre siden av verden og koster skjorta. De enkle gledene handler om fokus på det som er godt – midt i travelheten og livets mer traurige og noen ganger smertefulle sider. Kaffekoppen på trappa eller i godstolen tidlig en morgen – selv om jeg er trøtt. Turen hjem fra Danmark som tok tolv timer – fire mer enn beregna – fordi vi kjørte småveier og fant verdens verdens beste fika-plass i en gammel vindmølle langs veien. Regnet som kom så ubeleilig, men som minte meg på min pappas hyppige kommentar; ”Det er godt grovær…”

Det er så mye å være takknemlig for. Mennesker vi møter og små hverdagslige gleder. Mulig det er et alderdomstegn, men jeg blir stadig mer opptatt av å fokusere på å telle disse velsignelsene. Fordi jeg erkjenner at livet er kort – og sårbart. Derfor gjelder det å åpne alt en har og favne det. Hele året. God helg.