Tid sammen – enda en gang…

”Hvor lenge har dere vært gift egentlig?” Det klukklo bak meg i det jeg fortalte om at Dag og jeg ikke synes noen timer i bil var noe mas; ”Vi har jo så mye å snakke om…”

Samtalen gjaldt reising – og hvor stressende det var med lange bilturer. De fleste av de tilstedeværende  – alle damer jeg kjente litt – var ganske negative og relativt enige om at fly var tingen. Jeg har ingen ting imot flyturer. Poenget mitt var at vi ser verdien i selve transportetappen når vi er ute og reiser. Reisen er en del av den hyggelig opplevelsen. Vi setter pris på god tid til å snakke, observere, dele inntrykk underveis og lytte. Diskutere ting vi ikke alltid har anledning til å komme nesten til bunns i… Alt mens vi er underveis.

Og så fikk jeg altså dette stikket bakfra. Latter. Gleden over å være tosomme hørte liksom bare forelskestiden til; ”Hvor lenge har dere vært gift egentlig?”

Det er noen år siden, så jeg tror jeg svarte ”femten år”…  Jeg husker at jeg nølte. Følte meg litt flau. Som om jeg hadde noe å skamme meg over? Det er da på ingen måte pinlig å ha det morsomt og hyggelig sammen med ektefellen? Jeg visste det – og mente det med hver celle i kroppen – men jeg ble skikkelig tatt på senga…

Det hender at til og med jeg blir stum. Den gangen ble jeg det. Fant ikke på noe lurt å si. Men jeg har tenkt mye på det etterpå. På at jeg synes det er trist at noen par, etter som årene går, mister gleden ved å være alene sammen. Og med takknemlighet over at vi fremdeles – og nå har det gått enda noen år – ikke har gått tom på temaer å snakke om og har bevart begeistringa over den andre.

Det begynner å ble en stund – og en del kilo – siden vår ti års bryllupsdag, men vi gleder oss fremdeles over livet sammen…

Jeg skal være forsiktig med å si noe om grunnen til at parrelasjoner utvikler seg i forskjellige retninger. Men la meg antyde at de som gjennom mange år definerer seg utelukkende som foreldre og  ofrer all kjærestetid fordi det er barna som får ta hånd om roret, mister noe vesentlig på den reisen. Når barna vokser til og ikke trenger dem på samme måten lenger, oppdager mange par at det har blitt en krevende avstand mellom dem. Noen forserer det veistykket og opplever en ny vår med spennende opplevelser. Smakfulle middager og delte opplevelser av mer eksotisk karakter – eller i form av en ganske så triviell biltur på norske veier – med god tid. Andre får det ikke til. Ser det som normalt når de fortsetter å leve sammen – kanskje – i et mer eller mindre fredelig samarbeid og en slags praktisk anordning.

Noen vil mene at når vi kan glede oss over en god relasjon der vi fremdeles skatter høyt tiden vår alene sammen, handler det om at ikke har slitt oss ut på foreldrerollen. Som sagt så mange ganger før; Vi får aldri vite hvordan livet vårt hadde vært om vi hadde hatt barn. Jeg tenker at noen trenger å fastslå noe sånt for å forklare sin egen nå-situasjon. Men jeg er ikke sikker på at det er sant.

Det handler i hovedsak om at vi tok en bestemmelse da vi etablerte oss som par: Vi vil gjøre det vi kan for å bli gamle sammen – og bevare gleden over hverandre. Derfor har vi i alle år valgt å bruke noe tid sammen hver uke som bare er vår. Og vi bestemte oss for å være ærlige mot hverandre. Snakke om våre gleder og sorger, utfordinger og  mestringserfaringer. Dele med – og aktivt støtte – hverandre. Ta praten når ting skurrer… Vi tok et valg om å gjøre hyggelige ting for bare oss to, selv om mange skal få trekke veksler på vårt liv og vårt hjem. Dernest valgte vi å verdsette og bruke de tilgjengelige mulighetene sammen. Det handler blant annet om at en biltur ikke får lov til å være dødtid mens vi transporterter oss selv fra a til b. Bilturen er en gave til oss selv. Vår tid.

Sånn har det vært i tyve år. Vi har ikke være forelska hele tida. Ingen er det. Vi har unngått krisene, men det har vært ganger da vi har valgt å gjøre hyggelige ting sammen selv om motivasjonen ikke har vært så sterk. Og det er ganger da vi har kommet hjem etter noe som skulle være hyggelig og følt at det ble alt annet enn det…

Men vi har det bra. Savner hverandre når vi er borte fra hverandre. Ikke bare fordi vi savner en praktisk medarbeider. Det er vennen, kjæresten, samtaleparteneren som ikke er der. Jeg skammer meg ikke over å si det. Om noen ler av oss, får de heller gjøre det. Om de mener man må være nygift for å ha glede av en biltur med sin kjære, vet jeg hvor feil de tar…

Advertisements

Tydelig tale!

La meg si det som det er: En del av mine refleksjoner settes i gang av gode og mindre gode fyndord og sitater som deles på facebook. I dag dukket det opp et som jeg ikke trengte lang tid til å tenke rundt før jeg konkluderte med at dette er jeg neimen ikke enig i. Det til tross for at det er mye i meg som nikker positivt til følgende utsagn: ”Si sannheten uansett hva konsekvensene vil blir.  Å være ærlig er den eneste måten å være i fred med seg selv og andre.”

Jeg hører med til de tydelige. Det er en av mine sterke sider. Omgivelsene vet stort sett hvor de har meg. Enten fordi jeg sier hva jeg mener – eller fordi mitt relativt lett lesbare kroppspråk kommuniserer for meg, enten jeg vil det eller ikke. Det er nok rett å betegne meg som relativt outspoken og ærlig. Det siste er en av mine viktigste verdier. Allikevel mener jeg det er farlig å spissformulere seg slik det gjøres her. Først og fremst er det viktig at jeg mener det jeg sier, slik eg ser det. Det betyr ikke at jeg skal si alt jeg mener.  Alt som slik sett er sant. I hvert fall der og da. Det er ikke nødvendigvis en vei til fred med meg selv eller god avklaring i forhold til andre.

Selv liker jeg – og tror på – tydelighet som en god vei å gå på. Allikevel vet jeg at ikke alle trives med min tydelighet. Derfor pleier jeg å si det slik når jeg ved diverse anledninger har måtte si noe om meg selv utover hva jeg jobber med og hvor gammel jeg er; Jeg er ganske tydelig – på godt og vondt.  Det vonde har for øvrig ikke så mye med meg å gjøre. Det handler om andres respons. De som ikke liker at jeg sier det som det er, eller at jeg svarer på det som det faktisk spørres om.

”Hva synes du om den nye lampeskjermen min?” spurte mora mi for mange år siden.
Jeg tenker på den episoden nesten hver gang jeg tenner den samme lampen på skrivebordet vårt. Lampen det var snakk om, var et kjært familieklenodium som hadde en fin plass i mitt barndomshjem – og nå har det i stua vår.
”Jo, den skjermen passer godt her, men jeg hadde nok valgt en annen om det hadde vært til stua mi,” forsøkte jeg å svare – diplomatisk. Jeg valgte det jeg synes var en fin og pyntet måte å si nei på. Og håpet det ville holde; At mamma ville ta det positivt, og at jeg kunne stå for det jeg hadde sagt fordi jeg hadde svart ærlig. Men nei. ” Nå ble jeg lei meg, ” sa min mor og understreket budskapet med et tungt sukk.  Jeg lurte på hvorfor i huleste hun spurte. Jeg vet jo hvorfor. Hun trengte bekreftelse. Men jeg klarte ikke å lyve.

Var det hennes eller mitt problem, egentlig? Kanskje burde jeg løyet og sagt ja – for husfredens skyld. Alternativt kunne hun latt være å spørre hvis hun ikke ville ha et ærlig svar. At mamma ble lei seg, synes jeg er trist, men det var  – objektivt sett – hennes ansvar.

Jeg trenger antagelig ikke si at da jeg arvet lampen, havnet den omtalte skjermen på loppemarked?

Iført ny skjerm – som kanskje ikke er helt tidsriktig i forhold til foten, men som vi liker – havnet den på vårt blytunge og digre eik advokatskrivebord. Det min mor fnøs av og kalte «det svære greiene som Dag har dratt i hus”. Mer enn en gang tok hun til orde for at det burde byttes ut med ”det pene hjørneskapet” hun og pappa hadde i spisestuen. Joda, hun var relativt rett på sak, mora mi, også.

Forskjellen var at jeg visste at det var mitt ansvar å gjøre noe med de sårene hun skapte… Det kunne jeg gjøre ved å snakke med henne om det – eller bestemme meg for ikke å bli bitter eller sur, og så legge hennes utsagn og min reaksjon til side. Jeg har forsøkt begge de metodene.

Konklusjonen min er at jeg setter pris på tydelighet. Selv om jeg synes min mor mente for mye – og ikke alltid var klar for å få tydelige meldinger tilbake. Det er lett å tro at alle som melder klart, aksepterer å få tilsvarende klare meldinger i retur. Slik er det ikke, men reaksjonene er fremdeles deres ansvar.

Jeg trives med klare tilbakemeldinger og utsagn. Det er ikke alltid behagelig, men det er trygt. Jeg blir nervøs av utydelige, «snille» mennesker som ikke sier det de mener. Som sier noen annet for å få fram en reaksjon som er behagelig for dem. Eller som tier. Lar være å si det meste – i hvert fall ikke til den som egentlig skal ha budskapet. Og som ofte heller velger å snakke om fordi det er enklere enn å snakke med. Da blir jeg flakkende i blikket og veldig usikker. Situasjonen forverres av at mange av disse ”snille” og utydelige menneskene er så vant til å holde ting tilbake eller pynte på sannheten at de ofte ikke tror det de hører, heller. Slikt blir det krevende kommunikasjon av.

Sånn sett er det helt korrekt at sannheten skaper fred med andre og fred i eget hjerte. Men å si at sannhet uten tanke for konsekvensene, skaper denne freden, er i seg selv en sannhet med mange modifikasjoner. Til det er de fleste situasjoner altfor sårbare. Vi trenger ikke gjøre livet verre enn nødvendig for andre. Fordi vi selv ikke alltid er i sentrum. Fordi ikke alt handler om oss. Det er ikke bare vi som skal ha det bra. Derfor må vi vise hensyn. Tenke på om det er nødvendig å si alt? Bestemme oss for hvilken grad av direktehet vi tror den andre tåler. Ikke nødvendigvis svare på det jeg ikke er spurt om. Og om jeg blir spurt, velge mine ord med omhu når jeg må si noe jeg antar vil oppleves ubehagelig. Ikke vike unna, men være klok.

Jeg har tabba meg ut på dette ganske mange ganger. Jeg har måttet rydde meg ut av noen situasjoner der folk har blitt såret. Noen ganger har det vært rett å be om tilgivelse. De fleste gangene har det klart seg med gode samtaler om forskjellighet, reaksjoner og sårbarhet. Jeg har også opplevd at andre har bedt meg om tilgivelse fordi de ga meg ansvaret for sin egen reaksjon.

Men for å være helt ærlig: Jeg skulle sagt til mora mi at lampeskjermen hennes var fin. Det spilte jo så liten rolle. Hun hadde blitt mer fornøyd av det – og jeg ville fremdeles vært i min rett til å kvitte meg med skjermen den dagen hun var borte…

Litt pludring fra «sykesengen»…

Ingen av oss her i huset er særlig gode på å være sjuke. Dag blir sur. Skikkelig sur. Dessuten går han i hi. Antagelig en automatisk reaksjon for det han definitivt har feilt flest ganger i voksen alder: Migrene. Da er det ned med rullegardina både i direkte og overført betydning.  Skalka luker og lyset av. Plombert dør. Helst.

Etter at Dag og jeg hadde stiftet felles bo for mange år siden, forsøkte jeg å uttøve litt omsorg første gang migrenen slo til. Det skulle jeg aldri gjort. Selv om jeg var rimelig forvirret etter å ha blitt kastet på dør med den energi bare en migrenesjuk mann kan utvise, tok jeg pointet. Siden har jeg stort sett skygga banen og listet med rundt når han har vært dårlig. Det har det vært behov for, for han er aldri spesielt hyggelig når han må melde pass. La det være sagt; Det sitter langt inne. Før jul kom han sågar helt til Oslo S med toget før han innså at han var sjuk. Jeg ble ikke spesielt overrasket da jeg fikk en sms om at han var på toget på vei hjem igjen…

Her smiles det vel kun til ære for fotografen… Særlig «flinke» til å være sjuke, er ingen av oss her i huset

Som nygifte måtte vi faktisk ha et lite kurs i heimen med tittelen ”behandling av syke ektefeller”.  Det skjedde etter at jeg fikk influensa og Dag handlet etter på-seg-selv-kjenner-man-andre-myten. Han lukket døra til soverrommet der jeg hadde inntatt horisontalen – og forsvant. Jeg var sjokkert. En av fordelene med å være gift, må da være at man får en viss omsorg når man blir sjuk? Sånt blir det altså kurs av; med forskjellig-type-omsorg-ved-forskjellig-type-lidelser-tematikk på timeplanen. Det hjalp. Selv om vi er fremdeles oss selv, selvsagt. Dag går mer eller mindre i hi uansett hva han feiler. Det er helt greit, for han bruker stort sett tida på å irritere seg over at han i det hele tatt er sjuk. Hvis ikke det er migrene da – noe som heldigvis er langt mer sjeldent nå enn før. Da orker han ikke engang irritere seg. Drar bare dyna over hodet…

Så var det meg, da. Jeg er vel ikke akkurat av den typen en av kollegaene mine sikter til når han med et smil om munnen forteller elevene våre at ”det er ikke nødvendigvis sånn at du er sjuk selv om du våkner sengeliggende”. Noen ganger må jeg allikevel kaste inn håndkleet. Som nå. Andre juledag mista jeg stemmen, så det ble rolig romjul her i huset. Nyttåsaften våknet jeg og konstaterte at jeg var frisk. Nesten i hvert fall. Og så har jeg hangla, hosta og nyst meg gjennom tre januaruker. Før bihulebetennelsen – den jeg trodde jeg hadde skjært unna denne gangen – trykte til.

Så nå sitter jeg her. Og tenker at jeg er utrolig heldig som stort sett ikke feiler noe mer avansert og alvorlig enn en bihulebetennelse med jevne mellomrom. Er takknemlig for ei god helse. Og en frisk mann, migrenen til tross. Vi synes riktig nok at livet har herja med oss de siste par årene. Vi er ikke uten skrammer på verken sjel eller legeme. Men vi har det så inderlig godt.

Og gemalen har skjønt det. Kake til kaffen og en smule omsorg i sofakroken. Neimen ikke dårlig en helt alminnelig vinterlørdag.

Den viktige vurderingen…

Jeg er så gammel at kildekritikk ikke fantes blant kompetansemålene da jeg gikk på skolen. Vi hadde tilgang til biblioteket – og det vi fant av litteratur der, kunne vi stole på. Det var i grunnen opplest og vedtatt. Og så hadde vi lokalavisen. I tillegg var det noen – også i Drammen – som abonnerte på Aftenposten. Vi var blant dem. For å være helt ærlig, kan jeg ikke huske at vi brukte særlig mer enn skolebøkene våre for å finne stoff til oppgaver vi skulle gjøre, selv om Aschehougs konversasjonsleksikon i nesten tyve bind ble flittig brukt i mitt barndomshjem. Skolebøkene og læreren var våre primære kilder. Det var liten grunn til å tvile på noen av dem. I hvert fall ikke læreren. Det han eller hun sa var lov. Punktum.

Nå er kildekritikk et gjentagende tema i skolen – med god grunn. Mine elever – en herlig gjeng med syttenårige vg2-elever – surfer rundt på nettet og kommer til tider med de merkeligste utredninger når de har jobbet med oppgaver der ”alle hjelpemidler er tillatt”. ”Hvor tar de det fra?” tenker jeg innimellom – og vet jo egentlig svaret: Nå har de funnet en eller annen halv- eller helluguber nettside som de har sakset fritt og hemningsløst fra – uten å dobbeltsjekke informasjonen. Så da er det på’n igjen da; ”Nå må dere huske å sjekke nettsidene dere henter ting fra. Alt på nettet er ikke bra – og alt er ikke sant. Sjekk og dobbeltsjekk. Gå inn på fanen der det står ”om oss”… Og husk at det finnes flere sider enn Wikipedia, selv om den har blitt mye bedre  enn den var…”  Joda, jeg har holdt den miniforelesningen i diverse varianter noen ganger.

Jeg skal altså ikke påstå at norske skoleelever driver dyptpløyende kildekritikk. De er antageligvis allikevel en smule bedre enn min egen generasjon. Vi som ikke lærte noe om dette på skolen og i tillegg har fått internett i fanget i voksen alder, er innimellom bekymringsfullt naive og altfor lite kritiske til våre kilder. Og vi kan jo ikke være unnkyldt hver gang vi bommer selv om vi har måtte lære oss å forholde oss til en verden som er så totalt forskjellig fra vår på egen enkle barndom på dette området?

Senest denne uka ble jeg – enda en gang – en smule skremt. En av mine noe mer høyrevridde kristne venner på facebook fant en artikkel han synes var bra – og delte den sammen med en saftig kommentar som alene var nok til å få meg til å skvette i stolen. Tematikken gjalt Eskil Pedersens handlinger på Utøya sommeren 2011 og et ønske om oppgjør etter de valg han gjorde 22.juli. Nådeløst, tenker jeg. Alle vi som ikke var der, skal vokte oss vel for å bedømme andres vurderinger i en så ekstrem situasjon. Jeg vil anta Eskil Pederesen har hatt nok med sin egen selvfordømmelse i tiden etterpå. La han få fred, tenker jeg. Og sukker. Fra mitt ståsted er det betenkelig at kristne støtter uttalelser om at han bør anmeldes for forholdet, men det er ikke første gangen jeg blir kortpusta av kristne menneskers anliggender på facebook. Det må jeg liksom ta med når jeg frekventerer sosiale medier.

Ikke alt er det det ser ut til å være ved første øyekast…

”Choose your battles” er et godt råd. Denne gangen valgte jeg å ta debatten. Jeg mente å ha sett artikkelen før – og fant raskt ut at den var halvannet år gammel. I tillegg var det ikke vanskelig å sjekke nettstedet den var hentet fra. En blogg som i hvert fall ikke jeg identifiserer meg med, der Mandela frimodig kalles terrorist og holocaust fornektes. I tillegg la jeg merke til at et par kristne bekjente med trygg tillit til han som hadde funnet artikkelen (antagelig hos noen av sine venner igjen?) frimodig delte artikkelen videre. Jo, dette var en kamp jeg ville velge…

Min venn fastholder fremdeles at han er enig i innholdet i artikkelen han lenket til. Det synes jeg er trist – og herom er vi svært uenige. Han er i sin fulle rett. Det er ytringsfrihetens pris at han både kan mene det og si det. Allikvel kom han etter flere runder der han fastholdt at han ikke var opptatt av hvor artikkelen var hentet fra, fram til at en viss kildekritikk var en fordel og at det var nødvendig å slette denne statusoppdateringen og lenken.  Det valget synes jeg er modent. Det krever ydmykhet å erkjenne feil.

Vi kommer til å gå i baret på dette området igjen. Jeg også, er jeg redd. Fordi det ikke alltid er så lett av avsløre kilden som denne gang. Fordi det ikke handler om saker vi er totalt uenige i og som av den grunn skjerper oss. Noen ganger gjelder det saker som er løgn eller litt påkostede rykter. Eller ironi. Noen av mine kristne brødre og søstre er for eksempel altfor tjappe til å ta en del humorsider på ramme alvor og få næring til en viss kristen paranoia gjennom dem. Eller tolke ting i feil retning og aksjonere for fort. Andre henger seg på. Deler lenker og statusoppdateringer med bekymring og forargelse. Ofte uten grunn.

Vi skal ikke være naive, og vi må passe oss. Det er ikke sånn at alt som finnes ”på biblioteket” er trygt og velbegrunnet lenger. Det var det nok ikke i vår barndom, heller. Det handler vel mest om at det i vår tid er så mye mer å holde orden på. Og så mye lettere å skrive ut meningene sine for alle oss amatører. Derfor er kildekritikk ikke bare en forunderlig greie som skolelever holder på med nå til dags…

She made my day!

Jeg tror det er viktig å lete etter smileopplevelser. De fleste av dem er helt gratis. I dag fikk jeg en som kosta meg ti kroner…

Vi bor i sentrum. Det er koselig. Vi har alltid likt bylivet, og selv om det er rimelig labert i Sarpsborg sammenlignet med større byer, kjenner vi lukta av det Oslolivet vi nøt i mange år før vi flytta hit. Rundt oss er det for eksempel et ganske internasjonalt miljø – selv om blokka vi bor i, stort sett er bebodd av norske pensjonister. Det er fint å kunne rusle til kinoen og ha gode spisesteder fem minutter unna, om det er behovet. I dag var det et par nødvendige småærend og et akutt behov for primula som bragte meg opp i gågata. Dessuten er det noe attraktivt med den litt kalde vinterlufta vi kan glede oss over i disse dager.

Tidlig på formiddagen var det relativt stille i byen. Bare meg, noen få andre i godt driv – og en herlig skapning med topplue og rullator. Hun skjøt kontakt på tyve meters avstand og vinket meg til seg med et strålende smil.
«Har jeg snakket med deg før?» spurte hun da jeg kom nærmere. Jeg skjønte hvor det bar; «Nei,» sa jeg, «det har du ikke…»
Jeg fikk beskjed om at jeg lignet på støttekontakten hennes, og hun lurte på om jeg var herfra. Vi prata litt fram og tilbake før det spørsmålet som lå i lufta fra starten av, kom til overflata:
«Har du noen kroner til meg, så jeg får kjøpt meg noen rundstykker»?

Hun hadde ikke noen umiddelbar opplevelse av at hun egentlig tagg om penger til øl, men siden vi hadde tatt oppstilling utenfor Rimi, forslo jeg at jeg kunne bli med inn og kjøpe noen rundstykker til henne. Det likte hun – og erklærte kjapt at, «ja, vi går inn og handler litt.»

Den nyansen tok jeg – og ombestemte meg:
«Du skal få noen kroner til rundstykker.» Jeg åpnet lommeboka og visste at jeg hadde flaks om jeg fant noen kroner. Mens jeg lette, fortalte hun at hun kunne tenke seg et par brus, også, siden vi først skulle handle. Jeg smilte for meg selv. Hun var jammen dyktig.
«Her,» sa jeg, » Jeg har bare en tier, men den skal du få. Det holder vel til et par rundstykker, det?».
«Neida,» sa hun – like blid: «Det blir flere, det, for dem koster bare to kroner stykket…» Og dermed bråsnudde hun rullatoren så topplua danset, takket for tieren og var på vei inn på butikken.

Jeg er sikkert ikke den eneste hun synes ligner på støttekontakten sin i løpet av denne dagen. Kanskje blir det både rundstykker og brus på henne før hun tusler hjemover. Muligens en øl også. Det er henne i så fall vel unt.

Jeg gikk videre og kjente meg glad. She made my day.

Det brenner…

Det begynner å bli lenge siden jeg var på studietur til Israel med en gjeng kollegaer. En del minner fra turen er fremdeles ganske klare –  ikke minst møter med noen mennesker underveis. Man reiser aldri uberørt hjem fra Midt-Østen.

Det er særlig ett utsagn som jeg har båret med meg siden den gangen…

En kveld skulle vi møte en kristen palestiner på hotellet der vi bodde. Det ble et sterkt møte. Kanskje særlig for de av mine kollegaer som markerte seg sterkest som tydelige Israelsvenner og i utgangspunktet ikke var spesielt positive til de som ikke var jøder i dette området. De stilte med nyspissa blyanter, notatblokker og hele pensumlista av forutsigbare spørsmål. Som aldri ble stilt…

Den kvelden ble notatblokkene liggende mens lommetørklærne etter hvert ble lirket opp av lomma slik at tårene kunne tørkes. Når troen på Jesus leves ut midt i den krevende hverdagen mennesker i Midt-Østen lever i – uansett hvilken ”side” en måtte plassere seg selv på, om noen – blir notater og prinsipielle spørsmål fullstendig uviktige. Den kvelden fikk vi høre sterke fortellinger om både den styrken som troen gir – og de konskvensene som følger av den. Sånt skrives ikke på ark. Det skrives i hjertet. Og forsøkene på å kontrollere tårekanalene lykkes ikke.

Det utsagnet som ble risset med skarp spiss i mitt hjerte, var dette – formulert som et spørsmål og et svar: ”Hva trenger vi når solen brenner ovenfra?  Vi trenger røtter som når vannet…”

Jeg har tenkt på det så ofte etterpå. Når ”solen” har brent i mitt liv, har jeg lurt på hvor dypt mine røtter når?

I årenes løp har jeg mistet tre venninner i kreft. Den yngste 28 år gammel. Den eldste 43. Uforståelig. Sorg kan virkelig trekke kreftene ut av et menneske. Alt ligger til rette for at en visner litt bort. Jeg har fulgt mine foreldre gjennom deres alderdom. Bare vi som har ruslet det veistykket, vet hvordan det suger kreftene ut av oss. På min livsvandring har veien definitivt vært både bakkete og hullete, men jeg ble opplært til å nyte utsikten – og det har gjort. Så intenst at jeg tidvis ikke så det jeg kunne snuble i før det var for sent. Jeg har ligget langflat og kjent på smerten. Og solen har brent…

Det gjelder å ha røtter som når vannet…

Allikvel: Jeg ble født i et av verdens beste land å bo i. Noen sier at det betyr at vi ikke har noe å klage over. Fra en side sett er det sant. Men solen brenner her også. Om enn på en annen måte enn i det krigsherjede og konfliktfylte Midt-Østen.

De siste dagene har mange i vårt land fått enda et møte med den nådeløse brannen… Tre familier er rammet gjennom ulykken på Romerike. Enda flere familier sørger etter dagens helikopterulykke. Jeg tenker også på de mange som har sittet angsfylte ved en sykeseng ingen aviser skriver om. Noen har møtt veggen, kjent på maktesløsheten, smerten, snublet og falt…

Og noen kommer til å skjønne – midt i dette – at de faktisk har røtter som når vannet…

De kommer gjennom det – på underlig vis. Ikke uten sår og skrammer, men heller ikke uten frukt. De visner ikke helt bort. De ligger ikke flate for evig. Det vokser fram knopper som skal bli nye blomster.

En gang…

Om masker og smil…

Jeg leste et utsagn på facebook i morges. Det lød omtrent som så: Det at jeg smiler, betyr ikke at livet mitt er perfekt. Det betyr bare at jeg gleder med over det jeg har… Ja, sånn er det. Det er dette livet-går-på-to-spor-perspektivet som jeg er en så ivrig talsmann for.

Da jeg leste det, kom jeg til å tenke på ei fantastisk jente jeg kjente en gang…

Hun var den blideste av dem alle. Oppmuntrende. Ei  som ga alle hun møtte en opplevelse av at hun var deres venn. Lyttende. Støttende. Opptatt av rettferdighet. Tok opp de temaene de andre lot ligge; modig. Positiv.

En dag kom beskjeden om at hun hadde valgt å gjøre slutt på livet. Ufattelig trist. Tankene blir mange for alle rundt i en sånn situasjon. Jeg gråt – og tenkte takknemlig tilbake for alt hun rakk å være for så mange. Lei meg for at byrden jeg ante hun bar på, hadde blitt uutholdelig. Ungdommene rundt henne var utrøstelige. Og forvirra.

”Hun smilte jo alltid,” sa ei; ”Det må jo ha vært falskt, det da…?”

Jeg tror det satte i gang en nødvendig tankeprosess da jeg kunne svare at nei, hun var ikke falsk, hun var begge deler; ærlig smilende – og med en sorg i hjertet som ble for tung å bære.

Mennesker er sammensatte. At vi smiler, betyr ikke at det ikke er ting i livet vi er bekymra eller lei oss for. At vi mestrer noe og gleder oss over det, betyr ikke at selvsikkerheten er på topp på alle livets områder. At vi er frimodige på ett område, betyr ikke at vi er bekveme som festens midtpunkt. At vi sørger, betyr ikke at vi er uten tilgang på gleder. At livet er tøft, betyr ikke at vi ikke samtidig kan ha det bra… Om vi kommuniserer på en måte som omgivelsene oppfatter som en smule forvirrende, handler det mest sannsynlig om at vi står på to bein…

Det gjelder å finne ting å glede seg over når livet er tøft. Det skal mye til å ikke finne fram smilet når omgivelsene er så vakre…

Det er så mye snakk om å gå med masker. I den grad maskene handler om fornektet erkjennelse av livets mer krevende sider, eller består i at man biter seg fast på lokket av en boblende følelses-kjele, er de svært ødeleggende. Når masken forteller noe som slett ikke er sant. Et påklistret smil er en slik maske. Men et påklistret smil er noe annet enn et ærlig smil tilhørende et menneske som kjenner på livets glede så vel som smerte. Den forskjellen er viktig at vi forstår. Både når det gjelder oss selv og andre.

Det er helsebringende å tillate seg selv å fokusere på livets gode sider når en av ulike grunner kjenner på nedoverkreftene. Noen tør det ikke, for hva vil andre tro om jeg gleder meg og ler midt i sorgen? Eller om jeg ser godt ut når det er en krevende knusningsprosess i gang på innsida?

Det er en kunst å heve seg over tanken på hva andre må tro og gjøre det en kan for å holde god balanse på livets to spor. Det skal mot til å dele sårbarheten, tabbene og nederlagene våre med andre. Skal vi komme videre når livet sliter (og det gjør det for oss alle fra tid til annen), er det allikevel avgjørende å involvere nære venner og kanskje til og med en profesjonell veileder. Og så må vi holde fast i sannheten om at vi er mer enn det vi strever med, mer enn det vi mislykkes med, mer enn smerten, depresjonen eller motgangen som alt sammen truer med å feie oss av banen.

Når noen få vet, kan vi i neste omgang våge å dele sårbarheten med flere. Da er det avgjørende å velge med omhu hvilke fora det skjer i. Ikke alle vil ta oss på alvor – og særlig ikke om vi faktisk viser styrke på en del områder samtidig. Det å dele svakhet, kan lett oppfattes som en styrke i seg selv.

I møte med andre, trenger hver enkelt av oss forstå at et smilende medmenneske vi vet har ting å slite med, ikke nødvendigvis bærer en maske. Vi skal vokte oss vel for å kalle et uttrykk for falskt. Alle har lov til å velge seg en maske… Det er ikke nødvendigvis negativt. Det kan være den beskyttelsen som trengs i møte med bekjentskapskretsen – og den er du og jeg en del av om vi ikke tilhører de nærmeste vennene. Det handler ikke om et uekte smil – med mindre vedkommende fornekter livets kamper og strevsomme sider og ikke inviterer noen inn i det. Noen bruker dessverre mye energi på å fornekte et liv som ramler fra hverandre og niholder på mantraet om å tenke positivt. Det skulle jeg ønske de slapp. Det hjelper så lite å tenke – og tale – positivt om en ikke samtidig erkjenner og tar på alvor de krevende sidene ved eget liv.

Uansett. Det er en krevende øvelse å holde seg oppe om en legger hele tyngden på ett spor…