”Hvor lenge har dere vært gift egentlig?” Det klukklo bak meg i det jeg fortalte om at Dag og jeg ikke synes noen timer i bil var noe mas; ”Vi har jo så mye å snakke om…”
Samtalen gjaldt reising – og hvor stressende det var med lange bilturer. De fleste av de tilstedeværende – alle damer jeg kjente litt – var ganske negative og relativt enige om at fly var tingen. Jeg har ingen ting imot flyturer. Poenget mitt var at vi ser verdien i selve transportetappen når vi er ute og reiser. Reisen er en del av den hyggelig opplevelsen. Vi setter pris på god tid til å snakke, observere, dele inntrykk underveis og lytte. Diskutere ting vi ikke alltid har anledning til å komme nesten til bunns i… Alt mens vi er underveis.
Og så fikk jeg altså dette stikket bakfra. Latter. Gleden over å være tosomme hørte liksom bare forelskestiden til; ”Hvor lenge har dere vært gift egentlig?”
Det er noen år siden, så jeg tror jeg svarte ”femten år”… Jeg husker at jeg nølte. Følte meg litt flau. Som om jeg hadde noe å skamme meg over? Det er da på ingen måte pinlig å ha det morsomt og hyggelig sammen med ektefellen? Jeg visste det – og mente det med hver celle i kroppen – men jeg ble skikkelig tatt på senga…
Det hender at til og med jeg blir stum. Den gangen ble jeg det. Fant ikke på noe lurt å si. Men jeg har tenkt mye på det etterpå. På at jeg synes det er trist at noen par, etter som årene går, mister gleden ved å være alene sammen. Og med takknemlighet over at vi fremdeles – og nå har det gått enda noen år – ikke har gått tom på temaer å snakke om og har bevart begeistringa over den andre.

Det begynner å ble en stund – og en del kilo – siden vår ti års bryllupsdag, men vi gleder oss fremdeles over livet sammen…
Jeg skal være forsiktig med å si noe om grunnen til at parrelasjoner utvikler seg i forskjellige retninger. Men la meg antyde at de som gjennom mange år definerer seg utelukkende som foreldre og ofrer all kjærestetid fordi det er barna som får ta hånd om roret, mister noe vesentlig på den reisen. Når barna vokser til og ikke trenger dem på samme måten lenger, oppdager mange par at det har blitt en krevende avstand mellom dem. Noen forserer det veistykket og opplever en ny vår med spennende opplevelser. Smakfulle middager og delte opplevelser av mer eksotisk karakter – eller i form av en ganske så triviell biltur på norske veier – med god tid. Andre får det ikke til. Ser det som normalt når de fortsetter å leve sammen – kanskje – i et mer eller mindre fredelig samarbeid og en slags praktisk anordning.
Noen vil mene at når vi kan glede oss over en god relasjon der vi fremdeles skatter høyt tiden vår alene sammen, handler det om at ikke har slitt oss ut på foreldrerollen. Som sagt så mange ganger før; Vi får aldri vite hvordan livet vårt hadde vært om vi hadde hatt barn. Jeg tenker at noen trenger å fastslå noe sånt for å forklare sin egen nå-situasjon. Men jeg er ikke sikker på at det er sant.
Det handler i hovedsak om at vi tok en bestemmelse da vi etablerte oss som par: Vi vil gjøre det vi kan for å bli gamle sammen – og bevare gleden over hverandre. Derfor har vi i alle år valgt å bruke noe tid sammen hver uke som bare er vår. Og vi bestemte oss for å være ærlige mot hverandre. Snakke om våre gleder og sorger, utfordinger og mestringserfaringer. Dele med – og aktivt støtte – hverandre. Ta praten når ting skurrer… Vi tok et valg om å gjøre hyggelige ting for bare oss to, selv om mange skal få trekke veksler på vårt liv og vårt hjem. Dernest valgte vi å verdsette og bruke de tilgjengelige mulighetene sammen. Det handler blant annet om at en biltur ikke får lov til å være dødtid mens vi transporterter oss selv fra a til b. Bilturen er en gave til oss selv. Vår tid.
Sånn har det vært i tyve år. Vi har ikke være forelska hele tida. Ingen er det. Vi har unngått krisene, men det har vært ganger da vi har valgt å gjøre hyggelige ting sammen selv om motivasjonen ikke har vært så sterk. Og det er ganger da vi har kommet hjem etter noe som skulle være hyggelig og følt at det ble alt annet enn det…
Men vi har det bra. Savner hverandre når vi er borte fra hverandre. Ikke bare fordi vi savner en praktisk medarbeider. Det er vennen, kjæresten, samtaleparteneren som ikke er der. Jeg skammer meg ikke over å si det. Om noen ler av oss, får de heller gjøre det. Om de mener man må være nygift for å ha glede av en biltur med sin kjære, vet jeg hvor feil de tar…