Å bla i fortida…

Jeg graver i spennende historie for tiden. I åtte år – for mange år siden – var jeg heltidsarbeider i bevegelsen Ungdom i Oppdrag, og nå skal jeg få skrive bevegelsens historie gjennom femti år. Det er en krevende, men ikke minst en hyggelig oppgave. Og enten jeg vil eller ikke, betyr det at jeg graver i min egen historie… Andres minner bringer mine egne opptil overflata, puslespillbiter som har vært spredd passer plutselig inn og glemt kunnskap og innsikt kryper nærmere.

I hele mitt voksne liv – fra jeg var 22 – har jeg skrevet dagbok, eller livslogg, som jeg ofte har kalt det. Dessverre har jeg en del hull i den historien. Perioder da jeg ikke var så ivrig – uten at jeg helt vet hvorfor. I andre perioder av livet har jeg vært overraskende detaljert, ser jeg når jeg blar tilbake. Og det gjør jeg med jevne mellomrom. Det jeg opplever nå, når jeg intervjuer folk som var med i bevegelsen jeg skriver om, helt i starten, eller leser nyhetsbrev og andre støvete trykksaker, blir også anledninger til å se tilbake på egen historie.

Jeg tror på å se framover og sette seg personlige mål. Nyttårsforsetter har jeg sagt mitt om; de er ofte bare positive ønsker eller håp. Når jeg hører meg selv formulere setninger som «det hadde vært fint om vi — dette året» eller «jeg skal jammen prøve… dette året», må jeg være ærlig å si at det trolig ikke blir helt sånn som jeg i gode øyeblikk håper. – Hva mener du egentlig med at du vil prøve å få til å stå opp litt tidligere hver morgen? er en type spørsmål jeg innimellom stiller mennesker som søker veiledning hos meg. Jeg trenger jo ikke gå lenger enn til meg selv for å vite at så fort det sniker seg inn et «prøve», har jeg åpnet en grei bakdør. Hvis jeg derimot sier at jeg «skal stå opp en halv time tidligere hver morgen» og fortsetter med en gjennomgang av hva som skal til for at det skal skje (og kanskje tenker igjennom hva som kan hindrer meg) er jeg på god vei mot å nå målet mitt…

Joda, små personlige mål, er bra. Ikke bare ved starten av året, men ved jevne mellomrom.

Jevnlige tilbakeblikk på egen historie er kanskje like viktige. Blant annet fordi det hjelper oss å forstå hva som har formet oss i ulike perioder av livet. På godt og vondt. Noe av det vonde har blitt til sår, som det kan være fruktbart å deale med – i hvert fall om vi ser at det preger livet vårt negativt der vi er i dag. Et ærlig blikk på fortida kan være dytten man trenger for å be om hjelp til å ta tak i ting det er rett å konstatere at «har fått nok av min tid, mine tanker og mine krefter fram til nå og skal ikke få framtida mi.» Når man kommer i min alder, kan det kjennes som det burde skjedd for lenge siden, kanskje, men gjelder det ting jeg ikke har sett så klart før, er det allikevel ikke for sent å sette punktum eller gå en annen vei.

Noe av det som opplevdes negativt bak i tid, har kanskje gjort oss sterke. Det kan det være fint å gi seg selv anledning til å konstatere. Dermed snur vi det som var negativt til noe positivt, og det kan man jo bli litt rettere i ryggen av. På den positive siden kan vi, ikke minst, ved å se på fortida, øke vår egen forståelse av hvor de viktige verdiene i livet har sine røtter, hva som satte i gang det som nå er gode vaner, osv. Mye av det kan vi huske om vi setter av tid til det, og enda mer kan komme fram i samtaler med venner og familie vi delte spesielle epoker av livet med.

IMG_1007For en tid tilbake inviterte jeg ett av mine søskenbarn til en kveld med tilbakeblikk på vår felles familiehistorie. For å få hans perspektiver på episoder jeg mente jeg husket, og fordi jeg hadde noen spørsmål kanskje han hadde svar på. I tillegg var jeg forberedt på at han husket noen andre ting enn meg, og at vi slik sett kunne supplere våre familiefortellinger. Det ble fint for oss begge – selv om en del spørsmål forble ubesvarte. For min del førte det til mer refleksjon, og en noe dypere forståelse av gleder og smerte i den familien jeg er en del av.

Men mye av min historie er ikke familiehistorie. Som mange andre har levd tettere på venner gjennom store deler av mitt voksne liv. På helt andre arenaer enn de mine foreldre så for seg at jeg skulle utfolde meg på. Ungdom i Oppdrag er en av disse. Og nå dukker altså elementer av min egen historie opp for hvert spadetak jeg tar i fortellingen om den bevegelsen. Da er det fint å kunne gå tilbake og bla i egne, gamle notatbøker.

– Jeg er lei for at jeg ikke skrevet ned mer underveis, sa en eldre mann jeg snakket med i sakens anledning. Han var allikevel heldig, for kona hadde en hyllemeter med sirlige notater og sjekket opp detaljer som hukommelsen ikke helt klarte å fange inn. Det var vi alle tre takknemlige for. Derfor er altså helgens utfordring denne: Sett gjerne tydelige små mål for tida framover, men skal du ha en fortid på bla i om ti, femten og enda flere år, er det lurt å begynne å skrive ned. Vi husker dårligere enn vi tror. Det gjelder til og med de store begivenhetene, de virkelig skjellsettende opplevelsene og det vi underveis sier at vi «aldri vil glemme».

Greit med system…

Et av de flotteste ordene jeg hører noen si om andre mennesker, er at de er rause. Rause mennesker deler gjerne… De omgir seg med blikk som gjør at man opplever seg sett, og de tar gjerne med en kaffe til deg når de kjøper en selv. De gir av sin tid i frivillig arbeid – og de er ofte raske til å svare ja når det er en oppgave som skal gjøres. Raushet er en fantastisk egenskap – enten den er medfødt eller oppøvd. Vi setter gjerne ord på denne rausheten. Komplimentene sitte gjerne løst hos rause mennesker – og de omtales i raskt i positive ordelag selv, også.

IMG_0996Den rausheten det er vanskeligere å snakke om for mange av oss, handler om økonomi. Joda, jeg skjønner at det koster noen kroner å kjøpe kaffe til noen og det er ikke gratis å stille med kake hver gang det trengs, så sånn sett er økonomien bakt inn i den mye av den rausheten vi snakker varmt om.  I det siste deles det også ofte på Facebook at den og den har bidratt til en venns bursdagsønske. Raust av de begge, tenker vi kanskje – både den som i beste fall avstår fra alle personlige gaver fordi nære venner og familie heller gir til en veldedig sak, og den som støtter disse gaveønskene uten å være blant de nærmeste som vanligvis har stilt med en blomsterbukett eller ei god bok.

Jeg er for alle tiltak som hjelper folk å gi, men i dag har jeg lyst til å slå et slag for en måte å organisere den slags på som er mye enklere.

Mange har hørt begrepet «tiende». Det omtales ofte som noe sært som de som er med i litt rare kristne sammenhenger praktiserer – antagelig mot sin vilje. – De må altså gi ti prosent av inntekten sin til menigheten, hørte jeg en opprørt voksen dame si en gang. Jeg var i tyveårene den gangen – og hadde rimelig dårlig råd. Jeg husker jeg smilte. Så langt jeg visste, var det ikke helt sånn. Trykket på «må» var for tungt. Noen få år tidligere hadde jeg selv hørt om «tiende» for første gang – og hadde begynt å praktisere det, aldeles frivillig. Den gangen brukte vi hovedsakelig kontanter, og jeg la til side ti prosent av det jeg tjente hver gang lønna kom – og ga pengene videre. Noe til faste prosjekter, noe etter som det dukket opp behov der jeg tenkte jeg kunne bidra. Erfaringen min var at selv om jeg hadde det trangt, følte jeg sjelden at jeg avstod fra noe. Jeg sparte til ting jeg ønsket meg,  og jeg måtte nok usette noen kjøp iblant, men jeg hadde mat på bordet, hus å bo i og klær både på kroppen og i skapet.

Siden har jeg – og etter hvert vi – fortsatt med det. Tidene har endret seg. Inntekten er høyere og summen de ti prosentene vi setter av for å gi bort hver måned, har økt i takt med inntekten. Nå står det på konto og vippses eller sendes ut derfra. Det meste til faste prosjekter, noe til behov som dukker opp underveis og som vi opplever at vi skal støtte. Vi gir sjelden til bursdagsønsker på Facebook og glemmer innimellom at det var TV-aksjon dagen før. Vi foretrekker rett og slett å ha en fast givertjeneste året gjennom – og det meste går automatisk ut av kontoen uten at vi tenker på det. Det blir en grei sum hvert år. Om vi merker det? Antagelig. Hadde vi hatt ti prosent mer å bruke hadde vi sikkert funnet noe å bruke dem på – eller sørget for at en sparekonto hadde vokst mer enn den gjør i dag. Vår holdning er imidlertid at dette ikke er våre penger. I tillegg til skatt og alt det andre som belastes lønn og bosted, er dette noe som tilhører samfunnet. Vi støtter prosjekter i inn- og utland som vi tror betyr noe for mennesker. Troen vår påvirket valgene vi gjør i så måte, men sånn er det jo med all form for givertjeneste; Vi gir til det vi har tro på.

Hvorfor skriver jeg om dette her? Av flere grunner:

Fordi det legges mye planer på denne tida av året og jeg har lyst til å oppmuntre til større bevissthet rundt denne formen for raushet i det året vi akkurat har gått inn i. Det er så greit å få system på givertjenesten! Ti prosent vil nok oppleves mye for mange dersom erfaringen så langt er knyttet til TV-aksjonen og spredte prosjekter – blant dem bursdagsønskene på Facebook. Men det går jo an å velge en lavere prosent – og så kanskje øke etter hvert? Prosent er fint – for da vokser givertjenesten med inntektene når de øker. Det er nok altfor mange som slik sett ga mer før om de har holdt seg til en hundrelapp eller to gjennom mange år…

Dernest fordi det er så greit å ha system på det å dele. Når faste prosjekter trekkes fast og resten overføres til en egen gavekonto, slik vi gjør, er det veldig enkelt. Da slipper vi både å fristes til å la være å gi «fordi vi trenger de pengene selv akkurat nå» og vi slipper å få dårlig samvittighet når vi kommer på at vi nok «burde gitt til noe», slik ei sa det en gang… For oss er dette en del av forenklingen av livet…

Til sist: Raushet kan øves opp. For oss er dette en del av øvelsen. Vi har fått noe å forvalte, alle sammen. Vi har tid, evner, materielle ting og penger. Det letteste hadde kanskje vært å verne om det slik at det bare kommer oss selv og våre nærmeste til gode. Vi tror det dypest sett er lite glede i det valget. Og kanskje er det det viktigste jeg ville si før denne helgen; Det gjør oss litt mer fornøyd å ha noen faste prosjekter som vi «eier» litt fordi vi støtter dem fast… Derfor er årets andre oppfordring denne: Snakk om givertjenesten deres. Finn en prosent som passer deg eller dere – og vurder om noen beløp de allerede gir, bør reguleres? Har du ikke ett eller flere prosjekter allerede, vil vi oppmuntre til å finne det. Det er veldig avslappende, faktisk…

To spor

Jeg blir alltid blir veldig tankefulle ved overgangen til et nytt år. Det kjennes som jeg forlater et rom jeg lukker døra til – og sniker meg forsiktig inn i et annet jeg der jeg aldri har vært. Når jeg så prøver å se meg rundt, er det mørkt. Ikke et depressivt mørke, men det mørket som fyller et rom før lyset blir slått på en vintermorgen. Mens litt lys siver inn gjennom vinduene, orienterer jeg meg sakte – og ser konturene av det jeg aner rommet er fylt av. Jeg vet at jeg kan ta feil der jeg står og myser… Det er spennende. Litt skummelt, men mest av alt vekker det nysgjerrigheten min. Jeg lurer på hvordan dette rommet som jeg skal være en del av det neste året, egentlig er?

Denne gang ble overgangen tydeligere enn på lenge. Rett før jul lukket jeg døren til det kontoret jeg har hatt de tolv siste årene. Det var en gjennomtenkt beslutning. Vemodig, fordi jeg forlater en jobb jeg har trivdes godt i og som jeg har lært så mye i, men samtidig godt. Det står noe i Bibelen om at det «er en tid for alt», og dette var tiden da jeg skulle skifte fokus og gå inn i nye oppgaver. Min erfaring er at livsendringer av denne typen går på to spor. Det ene sporet er tapsopplevelsen og det triste, mens det andre representerer pluss-sida: Gleden og det jeg vinner på det valget jeg har gjort.

Jeg måtte kjenne litt på det denne morgenen da jeg kom på at mine kollegaer – og min arvtager – samles til planleggingsdag og sitt første møte etter juleferien. Jeg vet at det klirrer i kaffekopper og klemmes rundt «vannposten», det lille tekjøkkenet ved inngangen til personalrommet. Skulle jeg vært der? Nei, livet er slett ikke verst i min gule ørelappstol her hjemme heller. Kaffekoppen alene har jeg alltid satt pris på.  Dessuten slapp jeg en lang reisevei denne morgenen – og vekkeklokka ringte først klokka sju, da jeg vanligvis har vært i bilen. Og jo; jeg har tilhørt den gjengen i tolv år, så det er rart å tenke på at de går inn i et nytt semester uten meg.

Ikke bare livsendringene, men selve livet, går på to spor. Det byr på smerte, negative erfaringer, muligheter for å tråkke feil, ord vi ikke skulle sagt, valg vi gjerne skulle gjort om igjen… Lista kan fort bli lang. Og negativ. Men livet byr også på så mye godt. Gleder. Positive erfaringer. Mulighet for å følge en god sti, ord vi er takknemlige for at vi kom på å si. Valg vi gjorde som ble gode både for oss selv og omgivelsene. Det slår meg igjen og igjen at for de fleste av oss dras blikket lettest mot det som er negativt. Det kommer liksom av seg selv, mens det positive fokuset må velges.

Jeg er ingen tilhenger av nyttårsforsetter, men jeg liker å sette meg mål. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Da jeg begynte i den jobben jeg sluttet i ved overgangen til dette nye året, satte jeg meg et lite mål: Jeg vil takke noen eller gi et kompliment til noen hver dag i denne nye jobben. Da jeg gjorde opp status for min egen del den siste dagen, konkluderte jeg med at jeg har hatt med meg det målet som en daglig påminnelse hele tiden. Det har vært uhyre viktig både på de gode og enkle dagene – og når dagene har vært så krevende som de kan bli på en skole med stor bredde både i ansattegruppen og i elevflokken. Jeg tenker at mitt lille mål har vært av en viss betydning for de som fikk en takk eller et kompliment, men mest av alt har det gjort noe med meg at jeg har valgt det positive fokuset. Ikke som en dra-seg-selv-etter-håret-øvelse eller fornektelse i møte med det som er problematisk, men som en motvekt til det som lett kommer helt av seg selv.

IMG_0768Jeg har fått lov til å være mentor og samtalepartner for mange gjennom årene. «Hva har skjedd denne uka som har vært bra?» er et spørsmål jeg stiller i den forbindelse. Eller «hva er du god på?» Selv om spørsmålene har et positivt fokus, starter svaret jeg får ofte med et «Nei, …» Jeg lurer på om det er dette naturlig negative fokuset som kommer til overflata? Og som gjør det så viktig å være seg bevisst livets gode sider og betydningen av indre og uttrykt takknemlighet. Mange av dem jeg har snakket med, har fått med seg denne lille oppgaven for ukene framover: Ta noen minutter hver kveld og skriv ned tre ting – de trenger ikke være store – som du er glad for, som du fikk til eller som de er takknemlig for fra dagen som har gått. Det kan også være noe av det samme som du var glad for dagen før. Noter det på telefonen din, i en pen skrivebok eller i et dokument på PCen din. Hvor er det samme, men du skal ikke bare prøve å huske det, du skal skrive det ned et sted sånn at du kan gå tilbake og se på det seinere.

Tilbakemeldingen fra de som har tatt utfordringen har vært omtrent som så: Det var litt vanskelig i starten, for jeg har lett for å se mest på det negative, men det gikk bedre etter hvert. Noen la også til at når det gikk greiere, følte de at de ikke trengte oppgaven lengre, så da droppa de den. «Men så skjønte jeg at jeg måtte fortsette allikevel, for da jeg stoppet, gikk det liksom tyngre for meg igjen» fortalte en tenåringsgutt meg i etterkant av at han hadde kuttet sin lille daglige «lekse», som han kalte det.

Så herved er utfordringen gitt ved starten av det nye året; Vær raus med takken, komplimentene og oppmuntringene. Du trenger ikke være så himla kreativ, bare litt fokusert. Og noter ned for egen del hva du er takknemlig for – gjerne daglig.