New Orleans dag 2

Maison i Frenshmans St. var helt klart verdt et besøk

Maison i Frenchmans St. var helt klart verdt et besøk

Tom Waits synger om at han ”wish I were in New Orleans”. Etter to dager i denne byen, skjønner jeg ønsket hans – selv om motivasjonen hans er en annen enn vår. Vi er ikke her for å drikke noen under bordet …Det er skremmende mange som har blitt drukket under bordet her, også. Mange ganger. De som sover ut rusen på fortauene og i krokene. Som i så mange andre turistbyer, er kontrastene synlige i denne byen, også. En mor med ett barn i barnevogn og et annet i magen, drikkende på et ølglass, antagelig ikke kveldens første, brente seg inn i minnet på Marit og meg i går kveld. Vi var på vei hjem fra middag i Frenchmen Street – en gatestump der ikke noe spisested med respekt for seg selv serverer maten uten livemusikk. Vi hadde spist og drukket godt og kjente at gladjazztonene fremdeles svingte innabords da hun stod der og markerte realitetene med sin blotte tilstedeværelse hengende utenfor en bar.

 

Den avtroppende presten var en herlig type - og tilbød forbønn på fortauet til de som ønsket en siste velsignelse fra ham...

Den avtroppende presten var en herlig type – og tilbød forbønn på fortauet til de som ønsket en siste velsignelse fra ham…

Kontrasten til noen av de barnefamiliene vi møtte i kirken i formiddag, var merkbar. Det slår oss at i et land der forskjellen på fattig og rik er stor, og i en by der utfordringene er mange og den åndelige forvirringen påtagelig, handler det også mye om hvordan en i utgangspunktet tar det mer enn hvordan en har det. Det å ha festet et anker i noen bevisste verdier, er viktigere enn vi mange ganger erkjenner uansett hvor vi bor.

Vi hadde fått anbefalt et par menigheter før vi dro hit. De vet vi fremdeles ikke noe om, for vi valgte å gå femten minutter til St.Augustine Catholic Church (Gov. Nicholls st, for de som måtte være interessert). Den 173 – amerikanere holder orden på sånt – år gamle menigheten sier om seg selv at den er en av de mest integrerte menighetene i landet, noe som strekker seg helt tilbake til midten av attenhundretallet da menigheten bestod av ”free people of color”, hvite og slaver. Den rausheten ser ut til å ha etablert dype og varige røtter. For vår del  ble det to timer med ståpels og gospel, følelse av å være blant søsken og opptil flere runder med snørr og tårer.  Det siste gjalt i hvert fall meg. Dette møtet med genuin og ekte Jesusglede rammet meg midt i følelsessenteret. Det svenske paret vi inviterte med oss i løpet av frokosten på hotellet, hadde også en strålende opplevelse. Og så møter vi oss sjøl litt i døra når vi oppdager at selv en katolsk messe kan være fri nok til at vi skjønner det meste som foregår og kjenner oss skikkelig hjemme…

New Orleans dag 1

Den store utfordringen ved ankomst USA når en kommer fra Norge, er å holde seg våken til i hvert fall klokka ni første kvelden. Det klarte vi, takket være nysgjerrigheten vår. Vi måtte jo ut og lukte på litt av hva denne byen har å by på. Turen gikk til Bourbon Street – et par kvartaler fra hotellet vårt (som jeg skal komme tilbake til).  Der lukta det Amsterdam, mente vi tre som tilbragte deler av ungdomstida der. Det betyr party-party-party ispedd en smule voodoo og mye enklere tilgang til et bredt spekter av rusmidler enn vi liker å tenke på. Been there – og ikke done for mye av that.

Regnet i Bourbon Street

Regnet i Bourbon Street

Så kom regnet – i bøtter og spann, som det gjør i denne delen av verden. Vi tok en matbit mens det stod på – og Dag fikk inntatt turens første, men garantert ikke siste, spareribs. Ellers går det sjømat her i byen, skjønner vi. Reker, krabbe, østers – og alligatorburger om man lyster.

Vi bor bra! Dauphine Orleans hotel er et gammelt horehus som har beholdt mye av stilen, men ikke horene. Storyville – bygget som byens Red Light District på slutten av attenhundretallet for å samle den slags virksomhet på ett begrenset området  – ble avviklet av forsvarsdepartementet (!) i 1917 av hensyn til den nasjonale sikkerheten.  Da hadde området de tyve år huset prostituerte og musikere. Byen kan med rette kalles jazzmusikkens vugge, selv om betegnelsen jazz først ble gitt etter at musikkformen kom til Chicago.

Franskmennene var for øvrig de første som slo seg til her – i det de kalte ”Novelle Orleans”. Etter det har byen en lang og fargerik historie. I dag bor ca 390 000 mennesker i det som er staten Louisianas største by. Det er nesten 25% færre enn innbyggertallet før stormen Katarina, som jevnet deler av byen med jorden og fikk mange av de som ble rammet til å forlate området for godt.

Sånt kan vi like...

Sånt kan vi like…

The French Quarter – de vi ble anbefalt å finne oss et hotell – er omtrent det samme som tidligere Storyville, og en meget sjarmerende del av byen. Ikke så veldig fransk lenger, har vi fått med oss – for det meste av den franske bebyggelsen ble i sin tid rammet av brann.  De fleste av de husene vi har fotografert iså langt, er nok egentlig av spansk opprinnelse – og en av byens uteliggere forklarte meg forskjellen på fransk og spansk arkitektur under dagens vandring og ønsket ”ma’am” en god dag da jeg takket for orienteringen.

Vi er glad vi ikke valgte et kjedehotell i ei høyblokk selv om vi savner et par småting man sikkert finner der. Litt større fellesområder, for eksempel. Eller et basseng som har plass til flere enn det ungdommelige amerikanske reiseselskap som antagelig har utviklet svømmehud ila av dagen mens de har drukket øl i poolen…  Det til tross; Vi stortrives med autentisk sørstatsinventar på rommet med sjalusidører og liten veranda utenfor. Og med de som jobber på dette hotellet. Utrolig koselige og velvillige folk! Servicen ble kanskje litt i overkant da resepsjonisten ringte klokka 02.30 i natt for å fortelle at vår savnede bagasje hadde ankommet, men den episoden har i løpet av dagen havnet på lista over morsomheter og ble overskygget av gleden over rent tøy hos de to som ble snytt for det i går kveld.

Etter en tidlig kveld, kommer gjerne en ditto morgen. Vi var på plass da dørene til frokostsalen åpnet. Til og med frokosten var en positiv opplevelse, faktisk. Vi fikk bagels og morgenkaffe nok til å gyve løs på den første varme dagen. Vi tusler. Stopper og titter og føler at vi har all verdens tid. Nesten. Nyter musikken og kunsten. Blir lei av T-skjortebutikkene man ikke unngår uansett hvilken turistmagnet man befinner seg i. Tok en halvannen times tur på toppen av en dobbeldekker og ervervet oss en rimelig oversikt over byen. Fikk med oss omtrent 30% av det guiden uavbrutt orienterte om på umiskjennelig sørstatsdialekt. Når en i tillegg tusler gatelangs og betrakter flotte smijernsverandaer og blomsterkasser til øyet blir stort og vått, blir det  mye bilder av det.  Og en smule såre ben…DSCF5449

 

 

Landet!

Turens første etappe er unnagjort. Vi forlot Gardermoen i regn. Underlig – siden regnet stort sett har glimret med sitt fravær ganske lenge nå. La det være sagt: Vi hører ikke til de som synes det skal være litt dårlig vær i Norge når vi selv drar til sydlige strøk. De finnes… Vi unner både egne hyttegjester og andre hjemmeværende strålende sommervær mens vi er borte. Det er ikke først og fremst for å nyte godvær vi tar denne turen, men vi vet at vi kommer til å kjenne på varmen de neste ukene. Slik sett burde vi dratt i påsken eller i mai. Det går ikke med to lærere på tur. Og mer skal vi ikke si om den saken…

Reisefølget er forresten valgt med omhu. Slikt skal man ikke tøyse med. Det sies at om man skal  danne et lederteam, bør man ha tatt ”ferietesten” på de en skal lede sammen med. Skal en dra på mer enn fire dagers ferietur, bør en også vite at en drar med folk en puster i samme lufta som. Det har mange erfart. ”Vi dro også med noen venner på en litt lang tur en gang,” påpekte en av mine kollegaer her i våres, en smule skeptisk til prosjektet vårt. ”Det trenger vi ikke gjøre flere ganger,” la hun megetsigende til. Jeg tror jeg skjønner hva hun mener.

Marit og Bjørn er mine gamle venner fra åttitallet – og de har også blitt Dags de siste tyve årene. Vi tre ferierte sammen i den den tiden da de var nygifte og jeg singel. Den gangen da vi var unge og blakke og kunne sove nesten hvorsomhelst. Også i en elendig og utslitt campingvogn om det var det eneste noen kunne tilby. Eller en hytte i et mygghøl i de svenske skoger. Eller en ”kvarn” på Øland. Vi lærte noe om å gjøre oppdagelser underveis, dyrket vår egen evne til begeistring og tok bilde av turens eneste vinflaske og satte det inn i album merket ”luksus”.

Da vi så smått begynte å planlegge denne turen sammen for et par år siden, slo det oss at Dag ikke hadde vært gjennom en ordentlig ferietest. Han hadde riktig og naturlig nok feriert mye med meg, og han hadde brukt mye tid med Marit og Bjørn gjennom årene. Men bare på konferanser der vi bodde hver for oss, på besøk hjemme hos hverandre og tur med deres båt og på vår hytte. Sjelden mer enn de fire dagene enn kan holde ut omtrent med hvem det måtte være. Den erkjennelsen var en ypperlig unnskyldning for vel en uke prøvekjøring i bil og på spennende overnattingssteder. Stockholm og Øland var en passelig oppvarming for en amerikatur. Vi konstaterte det vi visste: Vi drar i bremsen i møte med omtrent de samme attraksjonene underveis, vi ler mye sammen og vi har bevart evnen til å glede oss over de små tingene.

Selvsagt er flyplassen her oppkalt etter Louis Armstrong. Det skulle bare mangle...

Selvsagt er flyplassen her oppkalt etter Louis Armstrong. Det skulle bare mangle…

Så nå er vi i gang.  Bjørn er reiseleder. Mens jeg bare har ledet ca førti mennesker av gangen i Europa og tidligere Sovjetsamveldet, har han hatt med seg grupper på 120 Danviklever til USA. Det kvalifiserer. Dessuten var det nærmeste han kom å være sjef på vår klassiske biltur i ungdommen, i følge ham selv at han fikk lov til å kjøpe en T-skjorte det stod BOSS på. Derfor er det rett og rimelig at balansen nå etableres.

Helt uten meninger er nå ikke vi andre denne gangen, heller. Foreløpig er det bare en indianer blant høvdingene på denne turen; Gemalen. Han tusler litt etter og mener vi har goood tid. Uansett.  Og jeg har vært litt nervøs gjennom dagens to mellomlandinger med tilhørende logistikk og kamp med klokka. Ikke minst fordi han har hatt tre vesker å holde orden på og dessuten har insistert på å bære sitt eget pass og boardingkort.

Nå er vi framme. I fuktige og festlige New Orleans. Det luktet ”deep south” da vi landet på Louis Armstrong Internasjonale flyplass i ettermiddag.  To kofferter i manko, forresten, men det var ikke gemalens skyld…

Ut på tur…

Så er det meste klart for at sommergjestene kan innta hytta og vi lukke kofferten og sette kursen mot Gardermoen. Treogenhalv uke i USA på den tida da sommerkveldene er lysest i hjemlandet, er nesten litt ille, men vi gleder oss til å utforske nye deler av USA med gode venner. Dessuten skal vi besøke slekt «over there». Det blir stas. Debbie og jeg har «kjent» hverandre i 43 år – siden vi ble «penpals» da jeg var tretten. Hun er min tremenning – og en av et uttall amerikanske slektninger. Om tre uker skal vi møtes for første gang. Før vi kommer så langt skal vi ha beveget oss fra New Orleans til Las Vegas…

bildeNå er kloakktanken tømt, kantene klippet, hytta nymalt og de indre gemakker støvsugd og shinet. Ja, til og med boden ble rydda i går kveld. Gode venner – og venners venner – skal kose seg her mens vi er borte. Mot å vanne blomster og klippe plenen. Det er hva vi kaller vinn-vinn.

For et par år siden hadde jeg det for meg en kort stund at vi kanskje skulle leie bort en ukes tid mens vi allikevel ikke benyttet stedet? Gemalen rista på hodet. Vi ble raskt enige om at det var vel så mye glede i å låne bort stedet vårt. Så sånn har det blitt. Kjære venner har glede av dette – og vi har glede av at de passer på. Det er egentlig dypt tilfredsstillende…

Litt styr er det riktig nok å etterlate seg noe som er standsmessig nok, men det lille stresset er ganske så konstruktivt. Det er egentlig litt effektivt å låne bort et sånt sted iblant. Da blir mye gjort og lite utsatt, for å si det slik. Mye skal huskes på – og nå noen timer før avreise har jeg slett ikke tid til å sitte her å blogge.

Nå blir det altså stille med refleksjoner fra blomsterurnene på Øgarden  en stund framover. Desto mer fra fire voksnes Amerikaopplevelser.  Følg oss gjerne på bloggen framover…

Mareritt-jobber!

Gemalen og jeg er ganske forskjellig skrudd sammen. Jeg vil i en gitt situasjon tenke omtrent som sånn: ”Nå har vi montert tre IKEA-kjøkken. Så fint. Da kan vi det – og kan lett montere ett til.”  Dag tenker motsatt: ”Nå har vi montert tre IKEA-kjøkken. Så fint. Da kan vi det – så da trenger vi ikke gjøre det mer…”

Konsekvensen av den forskjellen, er blant annet at jeg har litt mer mot på det som trygt kan defineres som kjedelige jobber som tross alt må gjøres en gang i blant. Jobber av typen male-vår-hvite-hytte-prosjekter. Dag gjør det kan kan for å unngå dem. Å male hvitt på hvitt er nok hans mareritt.

Det fine med hans holdning, er jo at han får gjort en del annet… I stedet!  I løpet av de to første ukene i juni ble det av den grunn både rekkverk og ny benk på hytta. Men lite beis på veggen. Varmt var det også: ” Jeg dævver og tar lange pauser i beisinga” lød en av smsene han sendte meg. Han hadde fri og skulle jobbe på hytta. Jeg var på jobb. Der begynte jeg å se for meg at prosjektet kunne komme til å ta tid – og at det ville bli meg som kom til å henge i stigen. En gang ute i august…

Etter hvert kom innrømmelsen: ”Dette orker jeg i hvert fall ikke gjøre mer med før du har ferie og i det minste kan drikke kaffe med meg i pausene.” Det ante meg at han kom til å foreslå mange pauser… Lettere desperat begynte jeg å leite etter alternativer. Vi har en viss tradisjon på å betale oss ut av noen oppgaver som vi innser kan tære på forholdet…

bildeOg nå er hyttas eldste del beiset ferdig. Uten at jeg har malt et eneste strøk. Mannen er glad og vår nevø på seksten har tjent litt til bensin utover sommeren. Fort gikk det, også. Det er rart hvor mye fortere det går å jobbe sammen med noen? Når Dag og jeg bretter opp ermene for en felles jobbedag – inne eller ute – får vi ofte gjort mye mer enn det vi ville klart halvparten av alene. Vi koser oss sammen og feirer de små gjøremålene ved å styke ut det som er gjort på den lista det ofte tar meg kort tid å lage. Fellesskap øker arbeidsgleden. Ikke rart dugnad har blitt en tradisjon de fleste av oss aksepterer og til og med liker litt…

To døgn med male bonding har betydd mer enn sekstenåringen forstår, det er jeg sikker på. Onkel og nevø trives sammen. Praten har gått og kosten har blitt svingt – i vindværet. Gemalen er en byrde fattigere og jeg puster letta ut. Det som kunne blitt mas, stress og kanskje en krangel, ble det motsatte. Vi har kost oss med koselig besøk av en flott tenåring. Bonusen er ei nymalt hytte…

Ferie…

Det skal på ingen måte underslås at det er deilig når internatelevene har pakka kofferten og tatt sommerferie. Jeg stortrives med jobben min – men når sommerferien nærmer seg, kjennes det godt med den pausen som siger meg imøte. Eksamensfesten ligger vel en uke bak oss, ferien startet på fredag. Jeg puster ut. To-do-lista for august er sirlig notert og lagt oppå jobb-pcen på kontoret. Den må jeg ha for å huske det jeg vet at jeg har ryddet ut av tanke og sinn innen vi kommer så langt. Den ryddinga skjer forresten ganske fort. Jeg er blant de heldige som ikke trenger så langt tid for å lande. Kanskje fordi jeg har skrevet den lista?

Jeg er trøtt. Sliten. Det skulle bare mangle, egentlig. Det er godt å kjenne at en har jobba… Og da er det godt å kunne tusle. Sove litt lenger. Eller i hvert fall ligge litt frampå. Rusle med morgenkaffen i handa og kjenne på morgenlufta. I dag var den kald. I går, også. Mange klager. Jeg gjør ikke det. Livet er for verdifullt til å surmule over været. Jeg trekker på meg en ullgenser og tenker at det går over…

bildeDa vi skaffet oss hytte for vel fem år siden, tenkte jeg at det ville bli bra. Jeg tenkte aldri at det skulle tilføre livet så mye god hvilepuls som det har gjort. At dette stedet skulle oppleves som en redningsstasjon da livet kom deisende i hodet på oss for et par år siden, hadde jeg få tanker om. Selvsagt. For livet skulle ikke komme deisende på den måten…

Men slik ble det. Denne muligheten til å trekke oss tilbake og reflektere over livet og bygge det opp igjen sammen med hverandre, Gud og mennesker, hadde vi kanskje ikke klart oss uten. Tenker jeg. Og tar sikkert feil…

Men det var altså dette pusterommet Gud ga oss…

Det ble her han talte til meg om livet gjennom min daglige runde med plantene. Vanning. Gjøsling. Titting etter nye knopper. I disse dager: De første på en de av de sommerblomstene vi har dyrka fram selv eller staudene som har klart seg gjennom vinteren. Det er andakt i å plukke visne blader så nye blomster kan komme til…

Det er mye refleksjon og glede å hente i å ta oppvasken i utekjøkkenet vårt. Mye styrke i å ikke haste. Mye glede i å ha besøk av en trofast vennefamilie gjennom etter hvert mange år. Det skal ikke mer enn ei bålpanne og en bolle med norske jordbær kombinert med god tid og vennlig drøs for å kunne kalle det lykke… Eller takknemlighet  – som fyller hele meg akkurat nå i det jeg hører stemmene til min elskede og en akkurat ankommet, etter hvert ganske voksen nevø utenfor døra…

Ferjefrokost

Frokost på Bastøferja er et godt sommertegn for meg. Og rimelig sikkert. For når juni måned dukker opp på kalenderen, starter flyttinga vår over til hytta. Gradvis mellom sommeravslutninger og tid med mennesker hjemme som vi er glad i. Det går noen kroner av ferjekortet vårt på den tiden av året, for å si det sånn. For da lengter vi; til uteliv og ting som gror rundt oss i vår lille hyttehave – og de sene lyse sommerkveldene med utsikt over fjorden. De sommerkveldene som gjør det nesten umulig å finne køya – selv for et A-menneske som meg…

I år ble gemalen hyttebeboer allerede rundt 1. Juni. Jeg kom tuslene etter med resten av sommerflyttelasset mitt for en ukes tid siden. Ble pendler. Noe som betyr at jeg må litt tidligere opp –  en heller dårlig kombinasjon med det faktum at kveldene blir altfor sene. Allikevel; jeg er såpass god på logistikk at frokostnista ligger klar i kjøleskapet fra kvelden før og det er bare å trykke på knappen på trakteren for å få kaffe til termosen og frokoststund på Bastø-fosen. Kvart på sju i Horten er tidlig selv for meg, men det går. En drøy halv time tidligere rygger jeg ut av gården her; skrubbsulten og målrettet.

For et par dager siden sviktet imidlertid logistikken. På vei ned bakkene til Horten, oppdaget jeg det som bare er en filleting, men som halv sju om morgenen opplevdes som en aldri så bitteliten krise: Termoskoppen hadde ikke blitt med. O’ desperasjon. Jeg ville lyve om jeg påstod at jeg ikke er avhengig av morgenkaffen. I tillegg er jeg såpass gnien – og glad i god kaffe – at jeg nekter å kjøpe på ferja. På det tidspunkt var det skikkelig fristende å bli ordentlig morragretten, noe jeg vanligvis ikke er, mener jeg selv. Gemalen er nok tidvis uenig i akkurat det.

Et raskt blikk rundt i bilen fikk meg til å ergre meg skikkelig over min egen ryddighet. Ikke en eneste gjenglemt gammel statoil-kopp her, nei. Ikke så mye som et brukt papp-krus…

Vel framme ved billettluka i Horten hadde jeg rukket å vurdere om det gikk an å drikke rett av en termos – eller om jeg skulle investere i den femmern eller så det koster å få et plastkrus med vann om bord. Jeg valgte å prøve meg på han i billettluka; ”Du har ikke et pappkrus, vel?  Jeg har med meg termos med kaffe, skjønner du, og har akkurat oppdaga at koppen står igjen hjemme…”

bildeSiden jeg tidligere har klaga litt over de surpompene som organiserer køen, skal jeg jammen skryte av den blide morgenfuglen jeg møtte da. ”Jeg har bare plastkrus,” sa han nølende, mens jeg så at han tenkte så det knaket. ”Blir ikke det litt varmt,” sa jeg og skulle til å takke for forsøket da han spratt opp av stolen;
”Da kjørær vi fire støkker,” erklærte han
– og dermed fikk jeg overrakt en liten bunke plastkrus sammen med billetten min.

He made my day! Jeg elsker løsningsorienterte gladgutter! Han kunne så lett sagt nei – og forklart det for seg selv at jobben hans var å selge billetter. Punktum. Men han gjorde ikke det. Han strakte seg litt lenger. Fant en løsning. Gjorde noe han ikke var ansatt for… Eller?  Drev service. Glemte det faktum at vil vi over fjorden omtrent der, har vi ikke noe alternativ. Det må bli Bastø-fosen. For det må jo være det de forteller seg selv hele dagen, de som bestemmer prisen på varene i kiosken om bord eller som besvarer spørsmål fra oss i køen uten snev av vennlighet?

Jeg hadde nok fått i meg den kaffen på et vis. Eller jeg kunne gjemt den til jeg kom på jobben. Jeg hadde definitivt overlevd. Det var ingen krise… I stedet ble det kaffe med bonus. Jeg var glad langt utover formiddagen basert ene og alene på mitt møte med han som kanskje hadde sin første dag på sommerjobb i billettluka. Ære være han!