2013 fra A til Å

Inspirert av julebrevet fra noen venner har vi tenkt oss gjennom året vi er i ferd med å forlate, på denne måten:

A    Advent. Sånt rent bortsett fra at det ikke er sommer, den beste tida på året. Vente- og forberedelsestida før jul fylles alltid med de gode tingene. Også dette året. Som ved et under.
B   Bønn, definert som ”all vår kommunikasjon med Gud”, har enda et år vært den viktigste ressursen i vårt liv.
C   Clematis. Vi plantet to denne våren, og de har vokst og blomstret fint. Herlig med hyttehage!
D   Drivhus. Vårens nyanskaffelse. Det er inspirerende å se ting spire og gro.
E   Ekteskapet vårt. Godt. Vi har også tidligere erfart at motgang har knyttet oss sterkere sammen. Sånn har det også vært dette året. Vi vet at det ikke er en selvfølge.
F   Famllie. Det mest sårbare punktet i livet vårt, tror vi. Kontrastfylt. Nærhet – glede –utfordringer. Mye av det siste. Allikvel; En strålende niese på hyttetur, en ny svoger som bringer nye perspektiver inn i livet fordi han kommer fra en helt annen kultur, en nevø som etterlyser besøk og en voksen niese som ville ta julebaksten med oss, er alt blant mange gode minner og møtepunkter fra det året vi forlater…
G   Gode måltider – bare for oss to eller sammen med andre –  har også dette året gitt oss mange berikende samtaler og minnerike, lange kvelder. Så heldige vi er…
H   Hytta. Der vi har slappet av og hentet krefter fra mars til oktober.
I   Ingenting. Vi øver oss stadig på å gjøre ingenting. Dag er utvilsomt flinkest. I år fant han til og med endelig en plass til hengekøya si …
J   Jobber. Vi er så heldig at vi trives med de utfordringene våre gir oss og de kollegafellesskapene vi får være en del av.
K   Konflikt. Med han som er tilsynsmann for vår menighet i frikirken, og som sammen med toppledelsen i kirkesamfunnet utøver et lederskap som vi ikke lenger kan tjene under. Vår dypeste sorg dette året.
L   Lek. Vi leker muligens for lite…? Men vi liker det. Latter, spill, herjing med unger… Bading.Det siste gjelder for øvrig bare meg. Herjingen mest gemalen…
M   Morgener. Dag har imponert andre og seg selv med å sitte på 05.50-toget fra Sarpsborg de fleste hverdagsmorgener dette året. Bare mulig om man trives på jobben, sier han.
N   Nedre Glomma frikirke. Den menigheten vi var med å etablere og det fellesskapet vi har ledet i ti år. Denne jula har vi ryddet oss ut… Så langt vi ser forlater vi menigheten uten dype sår og store konflikter selv om vi er uenige med det sittende styret om ett punkt når det gjalt veien videre.
O   Optimisme. Vi ser framover med håp, fremdeles bærende på en lengsel om å formidle den gode Gud vi kjenner til mennesker som uten å vite hvem han er, ikke regner med ham i sin hverdag.
P   Paleorcha. En liten by sør på Kreta der vi koste oss en uke i juni – og der vi fikk være med da Maren og Jonas giftet seg
Q   Quiche. En av de matoppskriftene som har fulgt meg gjennom et ganske langt liv og Dag så lenge han har levd med meg. På menyen med jevne mellomrom.
R   Raushet.  Vi prøver å være bærere av den, og vi merker når den er der hos andre – og når kårene for akseptasjon er trangere…
S   Sommer. Den beste tida på året. I 2013 var den lang og varm. Vi nøt den.
T   Takknemlighet. Undervurdert som energigivende kraft når motbakkene i livet er mange og motvinden høyst merkbar…
U   Utholdenhet. Kravet til det har vært stort dette året, men da vet vi også hva vi er i besittelse av…
V   Venner. Uendelig verdifullt. Vi har flere enn vi visste – selv om dette året også har tatt fra oss noen…

Vennskap er et av de gode stikkordene i livet vårt. Her i lykkelig kombinasjon med sommer….

W   Wordfeud. Fruen i huset spille stadig. Taper og vinner med (nesten) samme sinn og har stor glede av det…
X   X-generasjonen… Dag tilhører visst den… Jeg er for gammel. Men vi omgås mange som er født på slutten av den perioden. Det inspirerer oss. Denne høsten har mange av dem trøstet oss.
Y   Ytringer. Denne bloggen representerer noe av det vi ytrer oss om. Vi har noe på hjertet. Vi tror noe av det er viktig. Og vi vil gjerne sette ord på det. Som vi har gjort så langt…
Z   Zero… Vi får bare innrømme det. Vi har satt til livs ganske mange liter cola zero i løpet av dette året – også.
Æ   Ærlighet. En av våre viktige verdier. Vi har i alle år forsøkt å leve ærlig med hvem vi er – på godt og vondt. Vi har også forsøkt å snakke sant om det som skjer – vel vitende om at noe av det handler om svært subjektive erfaringer. Ærlighet handler for oss om å si det vi mener – men ikke alt vi mener – til alle. Dessuten handler det om å mene det vi sier. Og om å tro at andre mener det de sier. Ta folk på ordet. Livet blir ikke enkelt av å leve i pakt med disse verdiene, men det gir en sterk følelse av jordnærhet…
Ø   Ønskerbrønner. Vi tror på en Gud som finnes på skikkelig og har ikke trengt å sette vårt håp til ønskebrønner. Selv om jeg erkjenner å ha hatt en løpende tiukerskupong i Lotto i hele 2013. Også.
Å   Årsoppgjør. Også dette året kommer vi ut på plussida. Av en grunn: Vi har lært oss å telle våre velsignelser. De er mange.

«Julereglene»…

Vi snakker litt spøkefullt om «julereglene» her hos oss. Det er særlig gemalen som med glimt i øyet anklager meg for å være bundet av dem. Selv er han fri, sier han, og får ikke gåsehud om han ser et pynta juletre midt i desember; «Folk får jo gjøre som dem vil…». Mener han. Liberalisten. Jeg mener jo også det, men så har jeg denne hangen til tradisjoner, da. Og dermed klarte jeg jo ikke tie stille – overfor gemalen – da naboen rett over gata rigget til sin syvarmede lysestake minst ti dager før tida. Og tida er 1.desember eller 1. søndag i advent. Det sier reglene…

Så la det være sagt; Det er ikke gemalens feil at det er advent og ikke jul her i huset i  førjulstiden. Han monterte frimodig sin nyinnkjøpte playmobil (?) julekrybbe 1.søndag i advent og hadde det riktig morsomt. Vi har liksom hørt at julekrybba ikke skal opp så tidlig, og hvis – hvis – man ikke klarer vente, skal i hvert fall ikke Jesusbarnet på plass før julaften. Helst bør figurene være spredt litt rundt omkring og så «gå» et lite stykke hver dag mens de nærmer seg stallen. Det får så være…

Vi tusler mot Betlehem vi også. Advent. Juleforberedelser – ja – men pynta tre og julerødt? Nei. Det får vente…

I dag tar vi «førjulsrunden» – til tanter og venner og et herlig fadderbarn…

Jeg liker ventinga. Jeg liker å vandre sakte inn i juletida. Sa jeg sakte? Skal ikke denne tida være slitsom og travel?  Jeg skal ikke nekte for at noen dager er litt hektiske her hos oss, også, men siden jeg er sånn prioriteringsfrik (som ikke alltid lykkes, men har gode intensjoner hele veien) blir det tid til ro også.  De fleste julegavene  er f.eks i hus før rushet. Det er ikke juks og brudd på reglene. Det er en nødvendighet for en ikke-shopper med frykt for angstanfall om handelen må foregå når «alle andre» inntar kjøpesenterne. Dessuten har vi – alle tradisjoner til tross – ingen regel som sier at det må være sju slag i boksene. Vi tillater oss faktisk å kjøpe et par slag. Og baker større porsjoner av de sortene vi liker ekstra godt – og som vennene liker. Det gir nok både til bordet og noen gaver. Og så er jeg enig med det geniet som sa det slik for noen år siden; «Hvis du ikke skal ha gjester inne i kjøkkenskapene dine i jula, trenger du ikke vaske dem akkurat da.» Velsigna sjel!

Midt i dette er det Åpen julegård på Tomb, der jeg jobber. Hildrane du, for en dag. Det gjør seg ikke sjøl å huse fem tusen mennesker en lørdag i adventstida. Nå er det på ingen måte jeg som drar de tunge lassene for det arrangementet, men det er en årlig forpliktelse som må legges inn i det store «hva rekker vi-budsjettet». For adventstida må planlegges om en skal få tid til det som bare er hyggelig – og fredelig. Det er et julebord her og en julemiddag for elevene der. Mellom bakst og julepost, jobber og julegaver, er det noen ting vi bestemmer tidlig at vi vil ha tid til.

De siste årene har vi f.eks tatt opp julekalenderen på NRK og sett den i ro og mak sånn rett før sengetid. Et lite pusterom. Noen ganger to episoder i slengen, fordi vi ikke rakk den kvelden før.  Reglene er ikke så nøye på det, prøver jeg å fortelle gemalen og spille med på spøken hans. Men reglene sier at alle trenger litt barnlig hygge! Dette året humrer vi av Marvin og gleder oss over god pedagogikk for norske barn – og voksne. Og så leser vi. I år; «Mitt umulige barn» av Jostein Ørum. Den adventsboka anbefaler vi. Korte, gode refleksjoner lagt i munnen til en eller annen av de tilstedeværende i det store juledramaet hver dag. Til å bli klok av. Heller ikke den har vi fått til hver eneste dag, men da kan vi også ta to i slengen.

Reglene anbefaler dessuten en julekonsert. Vi nøt årets i går kveld. Samuel Ljungblahd og Ole Børud fikk det virkelig til å svinge, og de lot oss heller ikke gå hjem med den minste tvil om at jul handler om Jesus. Og det helt uten floskler og kristelige klisjeer… Pust ut!

Det er tredje søndag i advent. Julebrevet vårt er skrevet, men ikke sendt enda. Det satt litt langt inne dette året. Av naturlige årsaker. Det meste annet er i rute. Morgenen er stille og kaffen er god. Vi holder enda en tradisjon ved like og tar «førjulsrunden» denne søndagen. Vi skal innom et par tanter i Vestfold, et fadderbarn i Bærum og et vennepar i Oslo før vi lander i heimen seint i kveld. Da kommer vi enda en gang til å konstatere at det er noe veldig hyggelig med denne førjulstida. Regler eller ikke…

Konfliktvegring i frikirken?

Ikke overraskende tok Vårt Land sist onsdag tak i beslutningen vår om å forlate frikirken. (Last ned pdf her)  Det gjorde de på sympatisk vis. Ingressen bar bud om at vi på vei ut “beskylder toppledelsen i Frikirken for konfliktvegring”. Vi ville nok vektet det litt annerledes; manglende kompetanse på konflikthåndtering er ett av våre seks uttrykte, kritiske punkter.

Fungrende synodeformann Arvid Hunemo mener det er kultur for debatt og god konflikthåndtering i frikirken, men at det er formelle årsaker til at at synodestyret (“hovedstyret”) ikke kan behandle saken vår. Det siste er et problem for seg – om det første kan dette sies: Arvid Hunemo har møtt oss med mye velvilje. Vi tror ham når han sier at han ønsker å bidra til en kultur der ting ikke feies under teppet.

Arvid Hunemo er ikke den eneste i frikirkens ledelse som ønsker dette, men ledelsen  ser ikke ut til å stille spørsmål ved om det gjeldende regelverk for tilsyn er godt nok.  Så langt har flere – som Arvid Hunemo – konkludert med at regelverket hindrer dem. Og det “teflonbelegget” gjør at vår kritikk ser ut til å prelle av. Det gjør oss engstelige. Vi håper det finnes mot hos noen til å slutte å anse disse reglene som “hellige”.

Vi har fått mange skulderklapp den siste uka. Det har gjort godt. Vi har også fått mange lukkede mailer med antydninger og historier fra mennesker – kjent og ukjente – som er glad for at vi har satt ord på noe som ser ut til å være et stort problem. Ikke bare i det kirkesamfunnet vi nå forlater, men også i andre trossamfunn og organisasjoner. Selv har vi et vennepar – også de pastorpar – som forlot frikirken fire år før vi nå gjør det.

Det er ingen enkel beslutning å forlate en menighet en selv har vært med på å plante. Her fra NGFs 5-årsmarkering i mars 2012.

Få av disse har orket å si noe offentlig. Eller de har møtt en uoverskridelig mur av kristelig snillisme der man ikke konfronterer ledere.  De fleste har vel hatt nok med å komme seg på beina igjen. I den prosessen har de vært stille – og ute av syne. Og da har vel noen pusta lettet ut; det ble ikke bråk av det.

Det er nettopp derfor vi bråker litt nå…

Vi håper frikirken slutter å være en «snill» kirke. Vi håper den skal bli sterkere på relasjonsbehandling. På empati. På å behandle mennesker med respekt. På habilitet. På å ta utfordringene i egne rekker på ramme alvor.

Vi håper ikke vi forgjeves har «bannet i kjerka»…

Vi takker for oss i frikirken.

Noen ganger blir det lenge mellom blogginnleggene…
Som oftest handler det om en travel hverdag der det ikke er plass til den type refleksjon et blogginnlegg tross alt krever. Noen ganger handler det om at jeg ikke vet hva jeg skal skrive. November har slik sett vært en måned med mye taushet fra meg.

For hva skal man skrive når en er i ferd med å ta en av livets største og vanskeligste beslutninger? Når tanken er spørrende og det skal snus på alle steiner, blir det lite plass for alle de tingene jeg gjerne skulle ment noe om.

Det er dette vi har brukt denne måneden til. Å tenke. Snakke sammen. Sjekke teser på noen nære venner og veiledere. Hvor går vi videre herfra? Etter hvert ble veien framover tydeligere…

Det er vel tretten år siden Dag ble ordinert i frikirken. Nå er tiden kommet for oss til å takke for oss.

Vi har tatt et valg om å forlate vi den menigheten vi selv har etablert, og det trossamfunnet vi har vært en del av siden 99. Det er ingen avgjørelse som tas over natta. Den skjer med smerte og grundig gjennomtenkning. For oss – etter en lang periode der vi har forsøkt å få trossamfunnets ledelse til å ta vår bekymring omkring noen av våre direkte overordnedes måte å utøve ledelse på, på alvor. Vi har blitt lyttet til, men det ble med lyttinga. Åpne ører og forståelsesfulle, ja til og med enige, ledere hjelper lite når det bare blir med praten. I frikirken ser det ut til at det er greit å ikke gjøre noen ting når man ikke vet hva man skal gjøre. I vår verden søker man veiledning når en ikke vet råd…

Der mennesker skal jobbe sammen, slik man gjør som medarbeidere i en menighet, vil det oppstå uenighet eller situasjoner der personligheter kolliderer og mennesker ikke matcher hverandre. Det burde ikke overraske noen av oss at personlighetsforskjeller setter krav til oss både når det gjelder raushet og evne til å stille spørsmål eller sette ord på frustrasjoner. Forskjeller kan bli til dype konflikter om de ikke aksepteres eller friksjoner tas opp mens de ennå er små og ikke så alvorlige. Det er ikke noen hemmelighet at denne krevende tiden for oss og vår menighet startet med en konflikt vi var involvert i, og som tilspisset seg våren 2012. En av våre overordnede ble invitert inn for å hjelpe fellesskapet med å komme til rette med det som var vanskelig.

Det ble det bare vanskeligere av…

«Hjelpen» utenfra viste seg å kunne lite om konflikthåndtering. Folk – vi vet lite om hvem og ingen ting om hvor mange – i vår menighet og frikirken for øvrig fikk mulighet til å uttale seg om Dag og meg. Noen uttrykte seg kritisk, men de ville være anonyme. Det fikk de lov til. Det ble trukket konklusjoner som beskrev hvem vi – særlig jeg – var, uten at vi fikk vite noe konkret om hva som var årsak til misnøyen og personlighetsbeskrivelsen. Det var følgelig heller ingen mulighet for å gå tilbake og be den vi skulle ha såret eller krenket om tilgivelse. Vi fikk heller ingen mulighet til å uttale oss om vår side om sakene, for ingen episoder eller konkrete hendelser skulle nevnes. Hva gjør man da? Blir ganske fortvila…

Vi er nok ganske sterke, når alt kommer til alt. Vi holdt hodet over vannet, tross alt. Bestemte oss for at ingen flere – menigheter eller menighetsledere – måtte utsettes for den samme formen for prosess i framtida. Begynte å kjempe. Ikke så mye for vår egen sak – for den var tapt. For andres. Etter nesten ett år med prosess erkjenner vi at mye tyder på den er tapt, også. Det vi selv har tapt underveis – i tillegg til et selvbilde som vi bygger opp igjen etter beste evne – er tilliten til våre ledere i frikirken. Og når vi ikke har tillit til de som er våre ledere og vi har sagt i fra om hvorfor, må vi trå ut av våre egne roller. Det er det vi gjør nå.

Men hva med menigheten, da? Selv om en del har sluttet i vår menighet det siste halvannet året – og oppgir litt ulike grunner for det – er det mange gode mennesker igjen som utgjør Nedre Glomma Frikirke. Flotte folk i styret. Folk som vil noe. Tenke framover. Vi ønsker dem alt godt!

Nå er «katta ute av sekken». Det kjennes absurd. Men også lettende. Vi legger snart to smertefulle og energikrevende år bak oss. Er klare for en lang pause. Vi har vært engasjert i menighetsarbeid som overgitte medarbeidere og ledere i 21 og 33 år. Gode år. Krevende år. Vi er ikke bitre. Har ikke mistet drømmen eller visjonen. Er spente på framtida.

Så vet dere det…