På flyttefot

Jeg regner med at mange har en eller annen historie fra ungdomstida som forfølger dem og liksom definerer hvem de er? Min handler om et arkivskap. Det skapet hadde stått tomt inne på et kontor jeg flytta inn på som ny leder en gang – og der hadde det stått en god stund. På spørsmål fra meg – i det jeg var i ferd med å plassere mitt pikkpakk – om hvorfor det ikke hadde blitt flytta, fikk jeg et noe ullent svar; ”Joda, de hadde snakket om det…” Skapet tilhørte en annen avdeling som ikke hadde savnet det, og derfor var det blitt stående der det stod etter at avdelingene hadde byttet kontorer. Forklarte mine kollegaer litt beskjemmet. De oppfattet fort at jeg ikke skjønte at det kunne ta ett år å ikke få hivd ut et så plasskrevende, nytteløst møbel. For å gjøre en kort historie enda kortere; På vei tilbake fra lunsj den dagen hadde jeg kjapt alliert meg med et par, tre sterke karer som ble pent nødt til å ta med seg arkivskapet på vei fra spiserommet. Kort prosess, med andre ord.

Om noen i årene etter lurte på hvem – for ikke å si hvordan – Tonje er, fikk de av de den gang tilstedeværende vanligvis servert historien om arkivskapet. Ja, i deler av min vennekrets er ordet arkivskap i ettertiden synonymt med noe som skjer fort. Jeg ble henne som ” får ting unna. Gjør kort prosess…” Som oftest sagt med et smil både av mine venner og meg selv. Det er både positive og negative sider med den slags.

Det kan utvilsomt gå litt fort i svingene iblant i mitt liv. Da vi var nygifte og hadde jernseng med kuler på stolpene, var jeg for eksempel alltid blå på hoftene som et resultat av kutting av svinger i særs nærsynt tilstand. Jeg har ikke tall på alle de gangene gemalen har bedt meg vente fordi jeg går eller tenker for fort. Og det har vel hendt at jeg og folk rundt meg ikke har fått alle alternativene på bordet før det har blitt tatt en beslutning, om sant skal sies.  Og er noe besluttet, så gjør vi det. Jeg digger konkrete handlingsplaner! Men det er vel egentlig slik at våre sterke sider også er våre svake?

Gemalen vil gjerne gå noen flere runder. Vindusshoppe. Prøvesitte en haug med sofaer og bruke tid på ting vi absolutt ikke skal ha. ”Vent litt”, sa han i går kveld, da vi hadde vært på tre visninger og satte oss for å ta en matbit før vi skulle sette kursen tilbake til Østfold; ”Jeg har alle argumentene. Må bare tenke litt.” På andre siden av bordet satt jeg og småtrippa. Min beslutning var tatt. Han syntes Mortensrud var altfor lang unna sentrum. Hadde han fått med seg at det tar bare 25 minutter med banen, undret jeg, men turde ikke si det. Heller ikke at han alltid vil få sitteplass om morgenen siden han går på på en endestasjon…

Mortensrud torgHan var vel redd for at ting skulle gå litt for fort. Tenk om det dukket opp noe i sentrum om ei uke som ville være enda mer midt i blink? Dessuten er det jo så gøy å gå på visning. Synes han. Vår egen leilighet er jo solgt. Det skjedde dagen etter visning sist uke. Vi har akkurat begynt å titte. Jeg liker at ting går unna. Sier til meg selv i forkant at jeg må smøre meg med tålmodighet og regne med at ingen kommer på visning til oss, og at det kan hende vi bør vente til januar. Men neida; Det gikk bra – denne gangen, også.

Og nå sitter vi altså her, en uke etter visning hos oss selv og har kjøpt leilighet i hovedstaden. I arkivskaps fart. Uten blåmerker, tror vi. Flytter inn i slutten av januar om alt går etter planen. Kjøper T-banekort til gemalen og setter inn pendlergiret på meg. Før det skal det pakkes. Helst i morra. Advent skal markeres. Noen møbler skal selges, andre kjøpes. Hu hei hvor det går…

Ryddesjau 1

bildeFor noen år siden kom jeg med det min mann uten å nøle vil kalle for tidenes dårligste forslag. I fullt alvor erklærte jeg at vi skulle slutte å kjøpe bøker!

Argumentet var at vi hadde fulle bokhyller, og at vi fra nå av kunne låne det vi ville lese på biblioteket. Vi er egentlig ganske gode på forhandlinger, gemalen og jeg, men den gangen var det ikke rom for den slags. Han bare så på meg med vidåpne glugger og slo bombastisk fast at det var det dummeste han noensinne hadde hørt. Punktum. Det punktumet var såpass stort og helsvart at jeg lot saken ligge. I ettertida har vi begge humret godt over forslaget – som antageligvis hadde sitt utspring i en akutt følelse av klaustrofobi i møte med bokhyllene våre…

Vi er glad i bøker. Dag er i tillegg veldig glad i å eie dem. Dukker det opp en mulighet til å overta ei bokkasse andre har kvitta seg med, er han først i køen. Til min fortvilelse. Selv kan jeg gjerne låne både av kjente og på biblioteket. Jeg leverer dem tilbake, også. En gang i ungdommen gjorde Storm Ps utsagn om at ”den der leverer tilbake bøker han har lånt, kan du betro alt du eier” så sterkt inntrykk på meg, at jeg i all ettertid har forsøkt å vise meg tillit verdig med å holde orden på de bøkene jeg har lånt. Selv har vi nok blitt et par hyllemeter fattigere fordi vi så lett putter bøker i hendene på våre gjester og ber dem lese både det ene og det andre. Det er altså vår egen skyld at vi fra tid til annen ikke finner en skatt vi ”trodde at vi hadde…”

Tross det har altså hyllene blitt mer en fulle. For vi har selvsagt fortsatt med det jeg på enkelt og naivt vis prøvde å sette en stopper for; å kjøpe bøker.

Men så bestemte vi oss altså for å flytte igjen…

Etter knappe fire år i Håkons gate tok vi en beslutning på sensommeren om at vi ville flytte tilbake til hovedstaden i løpet av første halvdel av 2015. Etter nesten atten år i Sarpsborg var det såpass lite som bandt oss til byen her at tida føltes moden for å endre litt på arbeidsveien, ikke minst for han som har pendla i tretten år. Mye er godt med det, men vi veit jo også at det med tanke på bosted og priser er relativt bakvendt å selge i Sarpsborg og kjøpe i Oslo. Det er med andre ord downsizing på gang. Med de konsekvenser sånt må få. Da var det bare å stirre gemalen i øya og forsøke å få innpass for rydding i boklageret. Smertefullt, er vel det nærmeste ordet jeg kommer på. Han led seg inn i erkjennelsen av at jeg hadde rett…

Vi er ikke veldig pessimistiske med tanke på forestående flyttinga. Loft, kjeller og garasje kvittet oss vi med for noen år siden. Og nå har vi altså redusert boksamlingen her hjemme. Noe er flyttet til hytta der det fremdeles var mulig å sette opp noen hyllemetere til. Akkurat den forflytninga kan vel for øvrig knapt nok kalles rydding i det hele tatt. Noen kasser har en bruktbutikk fått. Det kan til og med gemalen leve med. Det var da jeg fylte et par esker og adresserte dem til fyllinga at han nesten fikk det samme blikket som han hadde da jeg foreslo at vi ikke lenger skulle gå til innkjøp av bøker…

Hva er det med oss? Hvorfor klarer vi å kaste porselen og klær, men når det kommer til bøker er det som det river og sliter i selve sjelen vår? Kaste bøker, det går da bare ikke an? Bare å si det er nesten som å krenke hellig grunn. Men det er faktisk mulig… Noen ganger er det til og med nødvendig. Når vi kommer dit, innser vi antagelig at det burde vært gjort for lenge siden. Når bladde jeg for eksempel sist i det seksbinds leksikonet jeg sleit med avbetalingene på da jeg var fattig UIOer på åttitallet? Omtrent da internett ble allemannseie, antageligvis. Nå vil ikke engang bruktbutikkene ha dem.

Klart jeg kjente det i mer enn overarmen da jeg bar det ut for et par uker siden. Det merkes i hjertet. Og ikke minst i nostalgien. I min mentale minnebok…

Men nå er det gjort. Og jeg kommer neppe til å savne verken leksikonet eller artikkelsamlingen om Jugoslavisk politikk på åttitallet…