Å ha noen å takke…

Selv i helgene settes kaffen på rimelig tidlig hos oss. Av meg. Som våkner i otta uavhengig av om det er helg eller ikke. Det har sine ulemper – og sine fordeler – å starte dagen tidlig. En av fordelene på dager som denne, da planene er få og gemalen ikke har tenkt å glippe med øynene på noen timer enda, er muligheten til å pusle alene. Lenge. Og gjøre seg noen tanker.

I dag morges gjorde jeg det siste.

Det er ingen hemmelighet at mine vårlige hyttemorgener med frokost, kaffe, fyr på peisen og god bok nytes i fulle drag. Av grunner vi ikke helt forstår, går pulsen merkbart ned på både gemalen og meg når vi kommer på hit. Vi inntar freden… for å si det sånn. På hver vår måte. Han sover uforstyrret – og jeg lister meg opp ( noe som strengt talt er helt unødvendig) og lar blikket hvile på utsikten…

Mens jeg gjorde det denne morgenen, ble jeg fylt av dyp takknemlighet. Og så ble jeg glad for at jeg har noen å takke…

En skribent i A-magasinet skrev for en tid tilbake at hun «har Gud å takke for at hun legger seg tidlig og pusser tenna». Sånt sier man ikke ukommentert. «Hva er galt med å takke sin egen fornuft?» twitret en leser i etterkant. Nei, det kan du si. Folk er noen ganger veldig sterke motstand mot å gi Gud ære. En del av dem er for øvrig betydelig mindre redd for å skylde på ham når ting ikke er bra, men det er ikke det dette skal handle om.

Jeg nar mye å takke for. Disse folka her, for eksempel

Jeg har mye å takke for. Disse folka her, for eksempel

Jeg er glad for at det i min verden ikke bare er rom for, men overbevisning om at det er Gud jeg skal takke for mye. Også min sunne fornuft – når den slår seg ut i praktiske goder og ikke all verdens frykter og begrensninger.

I morges kjente jeg på dypet at jeg måtte takke. For utsikten jeg hvilte blikket på. For hytta vår. For mannen min som lå i andre enden av huset og sov sin søteste (?) søvn. For jobbene våre – som vi begge gleder oss til hver dag. Det er neimen ikke en selvfølge.

For menigheten vår og menneskene som utgjør det fellesskapet og som vi setter så stor pris på. For venner i mange leire. For familie. For gode naboer både her og der. For landet vårt. Som vi på ingen måte skal ta æren for at er et av verdens beste å bo i. For de som gjorde den jobben. For frihet. Og helse. For alle småtingene jeg setter pris på. Som skriveglede og gode bøker.

For livslyst og krokete veier gjennom relativt ublidt landskap som har gitt verdifulle livserfaringer. For våren som ser ut til komme etter vinteren dette året, også… For hvitveisen vi har i vente – og ramsløken som om ikke lenge setter preg på lia bak hytta vår. For gode dufter og ditto mat. For røyklukt i håret en sommerkveld, for lyden av sjø og lekende barn. For badevann og sykleturer. For reiser jeg har vært på – og steder jeg har til gode.

Og for mye, mye mer.

Det er en god start på dagen å velge å takke. I dag klarte jeg ikke å la være. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg vet at det ikke er sånn hver dag. Men i dag var det sånn. Og det er verdt å takke for…

Advertisements

Dagens «sølvpokal»…

Forleden dag da gemalen og jeg tusla på isen på Holmestrandsfjorden, konstaterte jeg at isen var usedvanlig tykk og trygg, og at det fremdeles er en stund til isfiskerne må gi seg denne sesongen. «Her er det lenge til vi kommer til å bade,» kommentarte jeg humoristisk. Svaret lot ikke vente på seg: «Ja, det kan bli flere år til det…». Moroklumpen. Det er en kjent sak at gemalen har «varmt vann i dusjen». En eneste gang har han vært å se i sjøen etter at vi kjøpte hytta. Da var det 24 grader i vannet og han trodde helt sikkert at jeg lurte ham…

Gamalene nøyer seg med å være badevakt om sommeren. Vintertid deler han skiforakten med meg og gleder seg til våren...

Gamalene nøyer seg med å være badevakt om sommeren. Vintertid deler han skiforakten med meg og gleder seg til våren…

Badegleden deler vi to med andre ord ikke. Men vi deler gleden over at enda en vinter er i ferd med å gå over i historien. Ingen av oss er snø- og skientusiaster.

På barneskolen var det to dager i året som jeg virkelig mislikte. Det var idrettsdagen – og skidagen. Tross det dro jeg i gang et barneskirenn sammen med en venninnegjeng en gang i tidlig tenåringstid. Jeg garanterer at det ikke var jeg som kom opp med ideen, men jeg innbiller meg at jeg hang raskt med på planene fordi jeg likte å organsiere ting.

Noen av oss hadde svært støttende foreldre. Det var helt sikkert en medvirkende årsak til at jeg husker dette som et vellykket arrangement med jordet fullt av glade barn og medfølgende voksne, startnummer, bod der vi solgte buljong ( jeg ER gammel!) og skikkelig premieutdeling.

Den premieutdelinga var mye takket være faren min. Han hadde vært en habil idrettsutøver i ungdommen og hadde en relativt stor samling umerkede småpokaler stuet bort på loftet. En dag mens vi planla og forberedte skirennet, kom han ned med pappesken full av pokaler og sa at han hadde tenkt at disse kanskje kunne komme til nytte? Vi var kjempeglade for det bidraget. Jeg ser fremdeles for meg den kvelden da jeg og ei av de andre jentene satt ved kjøkkenbordet sammen med pappa og pusset sølvpokaler mens mamma klippet rundinger i grønn filt og limte på under dem… Da skirennet var over, gikk mang en liten skiløper stolt hjem med sin første pokal.

Den som gledet seg mest over det, tror jeg var faren min. På loftet hjemme hadde disse pokalene ingen verdi for noen, men nå – i «resirkulert utgave» – ble de til stolthet i øyeblikket og muligens til inspirasjon på sikt for en liten kropp som kanskje for første gang i livet hadde følelsen av å lykkes med noe. Det likte han tanken på…

Det er viktig å kjenne at en lykkes. Med noe. Blant alt vi ikke får til. Jeg fikset ikke idrettdager og skidager.  Kom så til kort. Det var aldri noen som klappa for tida mi på 60-meteren.  Var ofte den siste som ble tatt ut til lagspill. Slalomkonkurransen på skidagen var heller ikke noe for meg. Det var gode grunner til å le av meg på idrettsfronten til tross for at begge min foreldre hevdet seg godt på de arenaene. Jeg gikk visst glipp av noen gener… At jeg tok svømmeknappen på første forsøk telte visst ikke. Hadde alt i livet handlet om idrett, hadde nok jeg sett på meg selv som temmelig mislykka.

Men jeg gjør ikke det. Jeg har rimelig god innsikt i det jeg ikke mestrer så godt, men jeg velger å holde fram for meg selv med jevne mellomrom noe av det jeg kan. «Du er flink til å tegne», sa læreren i sjette klasse og hengte tegningene mine på oppslagstavla på gangen. Det var litt flaut og litt godt. Hjalp på selvfølelsen. Ga meg litt mer tro på meg selv. «Jeg forventer at du gjør så godt du kan,» sa faren min. Han lot meg kjenne at det var godt nok.

Det hadde vært moro å ha en av pappas sølvpokaler som et minne, for det ble aldri noen andre pokaler på meg. Men jeg fikk de oppmuntrende dunka i ryggen jeg trengte. Og en modell som gjør at jeg med jevne mellomrom lurer på hvem jeg skal gi «en sølvpokal» i dag?