Endelig advent…

Så er den her… Adventstida. Jeg innrømmer gjerne at jeg venter på den gjennom hele, traurige november. Men jeg stålsetter meg og forskutterer i svært liten grad markeringen av lysets komme før vi runder desember. Stålsetter meg… og gleder meg.

Den første adventshelga blir som en høytidelig åpning; Da finner vi fram julemusikken og tenner lysene; Stjernene, juletreet på verandaen og den sjuarma lysestaken. Og puster ut i møte med det faktum at livet har blitt lysere og forventingene kan slippes løs…

Bare en forberedelse må tas i november. Det gjelder adventskalenderen. Vi har ikke barn, så styret rundt den er nok betydelig mer moderat hjemme hos oss enn hos andre. For å være ærlig: I år har vi ingen. Men forleden dag møtte jeg en forventingsfull niåring som med glitrende blikk fortalte at han hadde en legokalender som han skulle åpne den første luka på om få dager… Lykke! Da kom jeg på det mest vellykkede julekalenderstuntet jeg noen gang har begått:

Da mine foreldre begynte å dra godt på årene. og min far var blitt nokså immobil på grunn av sykdom, fant jeg på å lage julekalender til dem for å gi dem litt ekstra kos i førjulstida. Det var en suksess! Vi bodde et stykke fra hverandre og gleden var stor da jeg dukket opp med et trau med datomerkede pakker – 24 stykker – rett før første desember. Den kostet meg noen hundre kroner – mer enn jeg synes man skal bruke på et barn – men den ble regnet som en del av julegaven til de to som hadde alt og nøyde seg med å ønske seg «snille barn» til jul.

Den første pakka inneholdt et adventslys av den typen man skal brenne litt på hver dag. Selv kan vi ikke ha den typen lys, for selv om det tennes under både frokost og middag, blir det for lite – og jula kommer før lyset har kommet til strek nummer åtte… Mine foreldre derimot, hadde god tid… Hver morgen tente de det lyset og lot frokosten vare til dagens brenning var unnagjort. De spiste, leste aviser, snakket sammen – og, med det min mor beskrev som barnlig forventing, åpnet de dagens pakke.

Min far var en skikkelig "juleonge" hele livet og koste seg godt med alt som hørte advent og jula til...

Min far var en skikkelig «juleonge» hele livet og koste seg godt med alt som hørte advent og jula til…

En dag fikk pappa sokker og mamma strømper, en annen dag inneholdt pakka litt smågodt til ettermiddagskaffen. De fikk pakkelapper og julepapir, kalender for året som kom og iblant en lapp med løfte om en kakeboks eller en visitt. Det siste var ikke en lapp av typen «I dag får dere besøk», for det turte vi ikke. Gamle mennesker er som barn når det gjelder forventinger, og vi var kloke av skade når det gjaldt å gi løfter av den typen. Det kunne jo skje noe som forhindret en tur til Drammen 14.desember når lappen var skrevet og pakket inn i slutten av november. Men den var plassert på en mandag med beskjed om et besøk i løpet av uken… Det kunne vi klare. Dessuten økte det jo bare spenningen. Et løfte om «ferdig pyntet juletre» lettet en byrde fra skuldrene til de gamle, en ny juleløper pyntet litt opp, vakre adventservietter ble en høydare på frokostbordet dag etter dag, god julekaffe var noe de sjelden kjøpte selv, og deodorant er jo noe man alltid trenger.

Det er få ideer jeg er så fornøyd med som denne. De siste få årene av mine foreldres liv, minket vi stresset i førjulstiden for både dem og oss selv med denne enkle handlingen. Enkel – og dypt meningsfull.

Advertisements

Gi eller ønske seg?

I disse dager dukker de opp igjen; avisannonsene som oppfordrer folk til å gi bort geiter og andre «veldedigheter» til jul. Hvorfor er det – så langt jeg vet – ingen bistandsorganisasjoner som snur budskapet og i stedet oppfordrer folk til å ønske seg denne formen for gaver?

I det første tilfellet oppfordres vi egentlig til å dytte egen givertjeneste over på dem man tradisjonelt gir andre, personlige gaver til. Og så kan vi sitte tilbake med god samvittighet over å ha støttet gode formål: «I år er vi så snille, vi dropper å kjøpe julegaver, men sørger for at alle får hyggelige kort der vi forteller at de har bidratt med ei geit i Afrika…»

Hvem er egentlig de snille?  Giveren – eller den egentlige giveren, han eller hun som på julaften helt uten forvarsel får beskjed om at «du har gitt ei geit til noen… Gledelig jul»?

De fleste av oss vil takle det veldig greit. Det handler ikke om det. Men i min verden er det noe urealt over denne formen for appell. For all del: Alle som står på min julegaveliste og ønsker seg geiter eller flybensin, skal få det. Eller ei høne. Eller støtte til et skoleår et eller annet sted i verden. Hvis noen av våre venner vil ordne sin givertjeneste på denne måten eller vil stå over personlige gaver ved denne formen for ekstragave, synes vi det er flott.  Personlig ønsker vi oss også i år hyggelige og gjerne nyttige ting under treet. Vi synes det er en koselig tradisjon vi gjerne holder ved like. Givertjenesten tar vi hånd om selv gjennom årets tolv måneder.

Når kommer oppfordringen til å «ta med seg» en ekstra, fiktiv gjest på sydentur ved å gi beløpet til en bistandsorganisasjon på en annen tid på året…?

Vi delte en statuslinje på denne saken på facebook forleden. I håp om å få til en debatt. Den uteble. Mange var enige. En ga klar beskjed om at han hadde alt han trengte og ville gjerne ha ei geit i stedet for en trepakke med sokker. «Fordi vi har det så bra i Norge…»  Han har helt rett: Vi har det veldig bra I Norge. Hele året. Derfor er oppfordringen herved gitt: Ønsk dere gjerne geiter, men vurder i tillegg en fast givertjeneste til den organisasjonen dere da støtter. Vi som bor i dette rike og trygge landet, bør dele langt mer enn vi gjør. Mange mener de er rause når de støtter med et beløp i bøssa på TV-aksjonen, vårt kanskje største selvskrytprosjekt. Andre supplerer med å flytte deler av julegavepengene fra venner og familie til et bistandsprosjekt på denne tiden av året. For få har en fast givertjeneste året igjennom. Og ærlig talt: Hvorfor appelleres det så veldig til vår dårlige samvittighet i jula?  For noen tar forbruket helt av på denne tida av året. Men det gjør det da resten av året også? Når kommer f.eks annonsene med oppfordring til å “ta med et ekstra, fiktivt barn i ferien” eller en appell om å kjøpe geiter eller høner for det det koster med en person ekstra på sydentur eller i fornøyelsespark?

Vi er ikke imot fokus på alternative gaver eller kreative måter for å få folk til å støtte viktige prosjekter utenfor egen nesetipp og vårt eget land. Det er enormt viktig. Men vi ønsker en modige profilering på denne tiden av året: Ønsk deg ei geit til jul!

Kjær mann mange navn

«Medmennesket mitt» omtalte en kjent skuespillerinne samboeren sin for noen år siden. Jeg husker ennå at jeg smakte på det ordet lenge etterpå. «Medmennesket mitt» – i bestemt form – hørtes for meg både tosomt og litt fjernt ut. Jeg kunne aldri nøyd meg med å kalle mannen min for «medmennesket mitt». Dertil har jeg for mange medmennesker – og han stiller i en klasse for seg.

Mora mi omtalte min far spøkefullt fra tid til annen som «han jeg deler avisa med». Det høres unektelig ut som en praktisk ordning og lite mer, men jeg vet at de to delte betydelig mer enn avisa. I mine ører høres det trygt og langvarig ut…  Nesten 57 år som gift og enda flere som kjærester fikk de sammen før faren min døde og moren min antageligvis bestemte seg for at hun ikke ville holde stand så lenge etter ham.

For få dager siden koste jeg meg glugg i hjel som publikum på Ingrid Bjørnovs forestilling «2012 Ouverturen». Hun omtaler mannen sin som «lyset i mitt liv». Veldig originalt, men innholdsmettet. Det er mye respekt – ja, nesten ærefrykt – over det begrepet. Jeg hører trivsel, oppmuntring og ser for meg en mann som heier på kona si og får henne gjennom dager av skrivesperre og kunstnerisk desperasjon. For hun må vel ha det sånn innimellom, hun også? De av oss som skriver litt, aner at ordperlene og spissformuleringene som vi fryder oss over når vi hører Ingrid Bjørnov ikke akkurat ristes ut av ermet selv om hun er et lysende talent når det gjelder ord og toner. Hardt arbeid er det som gjelder i de fleste bransjer. Det er sagt at «bak en vellykket mann står det en kvinne»… Joda, det er sikkert sant. Men bak kvinner med suksess, står det ofte en mann også. «Lyset i mitt liv» må være en sånn heiende, lunt rådgivende, tålmodig fyr, tenker jeg.

Gemalen har alltid være en positiv fyr. Her er han heiende, med stor mave, tydelig navel, glissen manke og helt uten kongelig krone i streken til en av våre mange små venner…

Gemalen, heter han i min verden. Han som i et par tiår har heiet meg gjennom livet. Joda, jeg vet at en gemal egentlig er en fyrstelig eller kongelig ektefelle, men det får så være. Jeg er så menn ingen dronning og han jeg er gift med går ikke to skritt bak meg verken på den ene eller den andre måten. Unntatt når vi går tur. Da henger han etter som et slips og forsøker å diskutere konseptet «gå tur». «Hvorfor kan vi ikke bare bli hjemme når vi tydeligvis må gå så fort vi kan for å rekke hjem igjen i tide til et eller annet jeg ikke vet hva er?» spør han – påtatt heseblesende og forsøker å gjøre en rask spasertur til et slags filosofisk spørsmål. Moroklumpen! Jeg kaller ham det, også, innimellom.

Men mest av alt er han «vennen min».  Gemal er mest i bloggen. Jeg kunne uten skrupler kalt ham «lyset i mitt liv». Om jeg hadde kommet på det før Ingrid Bjørnov. For han kan kunsten å oppmuntre, spre om seg med anerkjennelser og heie på omgivelsene. Ikke bare i møte med meg, men de som befinner seg rundt ham til enhver tid.  Det er en fantastisk evne som vi som ikke nødvendigvis er naturtalenter på området bør lære oss.

Og det var egentlig det jeg ville understreke i dag: Viktigheten av å omtale hverandre med gode ord og snakke pent både om og til den man deler avis, hus, lån, bil, seng, helg og hverdag med. Tale vel om hverandre til andre. Kalle hverandre gode ting både når andre hører på og når vi er alene. Stryke over kinnet. Gi et kompliment. Og ikke minst takke. Hjemmebanen kan så lett bli det stedet der vi tar både hverandre og hverandres handlinger som en selvfølge. Der vi er mer fokusert på det som ikke gjøres enn det som faktisk tas hånd om. Hjemme kan fort bli det stedet der takken er fraværende. Sånn trenger det ikke være! Gemalen (han ikke helt kongelige) og jeg har oppdaget at takknemlighet kan trenes.  Og at det å trene «takkemuskelen» er en gratis og god investering i samlivet.

Ingen sykepleier…

«Du er ingen sykepleier, så jeg blir her så lenge jeg kan, » erklærte min nyopererte mann på mandag.  Som i våres var en fornøyelig bivirkning av morfinen at han også denne gang ble veldig fornøyd med helsevesenet. Ikke minst ble han betatt av sykepleierne på Riksen. De kvinnelige. De som ankom smilende og serviceminded bare han dro i snora. Medbragt sprøyter og løfter om at «du skal slippe å ha det vondt». Han mente sågar at de svenske, lyse på ca 32 år, var de med best omsorg. Kjemisk sådann.  Hvem kan egentlig hamle opp med noe sånt?

Så han ble. Til i dag. Og var på plass – sterkt haltende og relativt pjusk – da jeg kom hjem fra jobben. Uten morfin og dermed litt mindre blid og skrytende enn på Riksen. Men med sykemelding to uker framover. Det siste er da enda godt, men langt fra det gemalen opprinnelig planla. «Du blir vel hjemme resten av uke etter operasjonen, da?» ymtet jeg, ikke-sykepleieren, frampå den gangen. Det trodde han neppe. Men det var den gangen Riksen kalte det dagkirurgi å hente bein fra hoftekammen og sette det inn i den tommelen der beinet aldri har grodd. Det er en stund siden. Tidlig i forrige uke. Denne uka måtte han krangle med legen som mente han trengte åtte uker med 100% sykemelding etter operasjonen.  Sånt blir gemalen bleik av. Han er en fyr som trives med å jobbe. Heldigvis.

Så får vi se da… Akkurat nå er det godt å ha kjæresten hjemme igjen, selv om jeg erkjenner til fulle at han har helt rett: Jeg er ingen sykepleier! Med utropstegn etter, tror jeg…  Jeg er god på foring og rydding, men klønete på sånn hjertevarm omsorg og det vi her kaller «pluttinutting». Jeg utfører ordre når jeg skjønner hva jeg skal gjøre, men jeg glemmer fort at noen kilo gips og ei lårhøne litt langt oppe gir noen begrensninger. Og jeg ler. Ikke ondskapsfullt, tør jeg påstå, men det har en viss underholdningsverdi at jeg nå om dagen har en olding i huset.

Jeg har sagt noen ganger at da jeg gifta meg med Dag, fikk jeg mye, men ingen gentleman. Jeg tenker nok sjelden på at han ikke fikk alt han kunne ønske seg, han heller. At han mener jeg hadde hatt godt av en sommerjobb på et gamlehjem, minner han meg på med jevne mellomrom. Omtrent hver gang han skifter sengetøy – en kompetanse han understreker jeg ville fått med meg om jeg ikke hadde jobbet i asfaltbransjen eller med campingvogner hver sommer på sytti- og åttitallet.  Det skjer med glimt i øyet og mye kjærlighet i møte med en kvinnejobb som jeg her erklæres som uegnet til. Jeg innser i denne stund at det er mer enn en effektiv sengeskift-arbeider han ikke fikk…  Florence Nightingale bor ikke her, for å si det sånn.  Akkurat nå er det litt trist…

Vi bruker ikke mye tid på å fokusere på det vi ikke fikk i hverandre. Fokuset her i huset er definitivt på alt det vi tilfører hverandre; alt det gode Dag har bragt inn i mitt liv de siste to tiårene – og de områdene der jeg utfyller ham. At vi er forskjellige når det gjelder såvel personlighet som kompetanse og erfaring, har vi alltid visst om – og betraktet som en ressurs. Forskjellene oppleves nok ikke mer behagelige i vår relasjon enn i andres, men vi erkjenner at sånn er det: Ingen kan møte alle behovene – de opplevde og de reelle – som partneren til enhver tid måtte ha. Verken de følelsesmessige eller de praktiske. Det kan man ikke forvente av seg selv – og det kan man verken kreve eller håpe på fra ektefellen. Derfor vet jeg at han som kom honklende hjem i ettermiddag, han forlot de lyse, svenske sykepleierne uten nøling… Fordi han skulle hjem til meg. Det er lykke for en utilstrekkelig partner…

Om fotball og ære…

Jeg har benka meg foran TVen og er klar for en fotballkamp som er så spennende at jeg nesten ikke vet om jeg orker å se den. Og det til tross for at fotball ikke er det viktigste i livet mitt. Nå skal riktig nok selve paven ( den forrige?) ha sagt at «av alt uviktig, er fotball det viktigste», men siden jeg ikke er katolikk, må jeg nok innrømme at det er et par andre uviktige ting som får mer tid og fokus…

Dessuten: Uansett hvordan det nå går på et fullsatt Marienlyst i Drammen: Rent fotballmessig er dette allerede en gledens dag. Mitt andre lag (man bor jo i Sarpsborg) er klar for neste års eliteserie. Jeg har akkurat tråkka meg hjem fra Sarpsborg Torg og jubelen over det opprykket.

Jeg gjør meg noen refleksjoner… For det første: Det er mye tilbedelse i god fotball! Jeg har akkurat hørt en voksen mann med rusten stemme fortelle fra scenen på Sarpsborg torg at han «kysset skoene til Martin» (Wiig).  Og hørt at det er lite menighetssang som kan måle seg med et fullsatt torg som synger hymner til laget og byen med løfta hender, vaiende flagg og svingte skjerf.  Noen smiler i skjegget, men ingen ser ut til å tenke at det er unormalt over noe av dette? Det er visst om lovsangen rettes mot den Gud vi tror skapte både verden og gleden at det kalles fanatisme og det rynkes på nesen? Faktum er vel at selv noen av de som både hever sin røst og vaier sine flagg på torget i kveld, tror på Gud, men vil hevde at de «ikke er sånn» om de forviller seg inn i en kristen sammenheng der løfta hender er en del av kulturen?  Jeg undres – men gleder meg over å se at det finnes så mange talenter for både hengivenhet og lovsang i byen vår.

For det andre: Jeg skulle ønske at sarpingene på en dag som denne kunne glede seg over det de selv har oppnådd uten å hovere over at nabolaget langt fra har hatt samme suksessen denne sesongen.  For meg kortslutter det liksom i starten av markeringen når en søt femåring – datter av en som er sentral i Sarpsborgfotballen – slipper til og på sjarmerende småbarnsvis drar forsamlingen gjennom et par vers som ikke gjør noe annet enn å hetse Fredrikstad. Det smaker så dårlig. Det er planta noen holdninger i denne femåringen som med letthet kan påvirke hennes holdninger til andre mennesker i framtida.  Hva med en smule bevissthet omkring dette med forbilledlighet? Hvorfor må dager som dette minne om en slags russetid der man legger gode verdier til side og oppfører seg som om alt er lov – akkurat nå?

Så fint det hadde vært om noen heller hadde gitt uttrykk for at vi er «lei oss for at det ser ut til at vi ikke skal møte FFK i eliteserien neste sesong», og så latt ord og toner fokusere ene og alene på stolthet over det eget lag har oppnådd. Det hadde holdt. For lillebror har klart det enda en gang. Uten et kjempeapparat og med lokal forankring har laget spilt seg fortjent opp en liga, og byen har mobilisert og heia. Det står det respekt av. Såpass respekt at gemalen på vei til Gardermoen – fremdeles like uinteressert i fotball som han alltid har vært – og frua hans – Godsetpatrioten – tok turen til torget for å bidra i hyllesten og markere sin lokalpatriotisme.

Nå spilles det på Marienlyst. Og jeg tenker. Filler’n heller. Det hadde vært så moro om Godset vant. Men de spiller mot et sterkt lag. Og Molde ruler fire poeng over dem begge. Selv om de aktuelle ikke hører meg, vil jeg si det sånn: Takk til alle lagene i toppserien  som dette året  gjør det så spennende til siste slutt. Det laget med fleste poeng – og best målforskjell – kommer til å seire. Punktum! Heter det laget noe annet enn Godset, vil jeg allikevel være stolt Drammenser. Jeg lengter ikke etter å kysse noens sko og jeg vaier ikke med flagg. Men jeg koser meg over et lag som fremdeles har hjertet mitt…