Velg med omhu…

”Jeg velger mine veiledere med omhu,” svarte en av våre gode venner da vi spurte hva det var som gjorde at hun klarte seg så bra som hun gjorde – tross alt. ”Alt” i denne forbindelse var summen av stort press i familielivet og en rimelig hektisk hverdag. Mye spant rundt ønsket om og viljen til at barna skulle ha det bra selv om pappa var syk. På det tidspunktet var han svært deprimert. Omsorgen for ham blant venner og familie var stor, samtidig som ingen av oss var i tvil om at belastningen var svært tung for henne som var kona hans. Jeg tror ordlyden i spørsmålet vårt den gangen var omtrent som så; ”Hvordan klarer du å stå i det?”

”Jeg velger mine veiledere med omhu,” sa hun altså – og la til; ”Jeg velger å snakke med dem som støtter oss i situasjonen og ikke de som mener at jeg bør gå…”

Hun visste vel at den andre typen fantes rundt dem; De som ymtet frampå med at det hadde vært veldig forståelig om hun fokusert bare på seg selv om barna. Fristelsen kom kanskje sigende inn over henne fra tid til annen, også? Derfor unnlot hun å bruke mye tid med de som kunne gjøre den uimotståelig. ”Jeg velger mine veiledere med omhu…”

”Dessuten sa jeg en gang ja til de gode og de onde dagene. Og jeg tenker at dette er de onde ” utdypet hun. Kort og greit. Og så utfordrende. For det er fristende å slippe taket innimellom. Når man av ulike grunner opplever seg – eller reelt sett er – alene om å få hverdagen til å henge sammen, er det ikke underlig om det kjennes som ”too much.”

Vi lever i en tid da det er relativt enkelt å få støtte til å bryte opp fra et utfordrende samliv. De fleste av oss har antagelige en eller flere velvillige sjeler i bekjentskapskretsen som vil heie nesten uansett hva vi foretar oss. Oppmuntringene til å ”tenke på deg selv” er greit tilgjengelig i et samfunn der individet er blitt det naturlige sentrum. Absolutter finnes nesten ikke lenger, og normene viskes ut; hvem har egentlig rett til å bry seg dersom du opplever at noe er rett for deg?

IMG_1050På den annen side er de færreste av oss modige nok til å stille ransakende spørsmål – de som fort kan oppleves som ubehagelige. Det er mange ganger lettere å trekke seg unna par som åpenbart sliter, enn det er å spørre hva som egentlig skjer. For det er lurt å stille spørsmål – og lytte – i første omgang. Gjerne få begges historie på bordet og tilby seg å bidra i en vanskelig hverdag. Om noe kan være til hjelp. Og så kanskje utfordre det en opplever som lite konstruktive valg og strategier i en tuvlete tid. Være en ”veileder” som er verdt å velge…

Noen ganger er et brudd uunngåelig. Til og med klokt. Det finnes utvilsomt tilfeller der det har vært mye mer skadelig for familien å holde sammen enn å bryte opp. Allikevel tror vil flere par kunne fått hjelp og en ny start om de ”valgte sine veiledere med omhu.” Og om vi i større grad våget å spørre gode venner om hvordan de egentlig har det i samlivet – også når ting virker tilforlatelig på overflaten.

Reklamer

Om lederskap og ekteskap…

Det dukket opp et seks år gammelt minne på min facebookside her om dagen. Jeg siterte Michelle Obama som sa følgende om sin mann; «å være president forandrer ikke hvem du er. De avslører hvem du er…» Den gang supplerte jeg uttalelsen med følgende kommentar: «Det bør vel kunne sies generelt om lederskap. Å være leder forandrer ikke hvem du er. Det avslører hvem du er…»

De siste dagene har jeg tenkt at det samme gjelder i parrelasjonen. Å være noens ektefelle eller samboer forandrer heller ikke hvem du er. Det avslører derimot ganske mye. Hvis det som avsløres er helstøpt karakter, kommer det riktig nok til å forandre deg slik at du blir en bedre versjon av deg selv – tilpasset det livet du lever sammen med han eller hun du ønsker et livslangt samliv med.

På den annen side; Er vi i forelskelsesfasen, avsløres ikke vårt sanne jeg i første omgang – uansett. En forelskelse forandrer mange. I hvert fall for en periode. Ikke bare forvrenges bildet av den man er forelsket og blir særdeles rosa og glitrende. En umiddelbar interesse for den utvalgtes hobbyer tenderer også til å åpenbare seg; antishopperen tåler timevis på et kjøpesenter uten å mukke, og han eller hun som ikke hadde sansen for lagidrett, finner plutselig interesse for både ishockey og fotball – om det er det partneren foretrekker. Svært få av disse endringene varer ved. Selvsagt kan vi få nye interesser som voksne, og vi modnes forhåpentligvis slik at noen ungdomsnykker blir borte, men forelskelsens roserøde sky lander på et eller annet tidspunkt. Heldigvis. Det er jo en slags psykose som ingen av oss tåler i lengden.

0013

Bare jeg får nyte min morgenkaffe i fred…

Og da kommer hverdagen.

Bildet endres. Noen ganger til det diamentralt motsatte. Prinsessen blir en heks, og prinsen viser seg å være en frosk allikevel. I mer moderat form; De sterke meningene en kanskje opplever som et positivt trekk hos partneren, kan – nesten over natta – skifte karakter å oppleves som stahet. For eksempel.

Bildet beveger seg mot å bli sannere. Mindre flatterende, kanskje, men dypt menneskelig. Vi kan møtes som mennesker med svake og sterke sider, modne og umodne områder. Med det utgangspunktet kan vi velge livet sammen. Da starter den egentlige, livslange prosessen det er å blir kjent med hverandre og gå i seg selv for å strekke seg der en kan det og be om nåde der det av ulike grunner er vanskelig.

Det er en opplest og vedtatt sannhet i vårt hjem – og blant gode venner – at gemalen ikke er spesielt glad i morgener. Han er trøtt, har ”inntaksstopp” og framstår som relativt humørløs. På den annen side vet ”alle” at jeg er morgenfugl, og som en bonus for meg, betyr det at de fleste også tror at jeg er blid. Jeg trodde det selv også, helt til min kjære opplyste meg; ”Du er faktisk ikke blid om morgenen. Du har bare fått være i fred…”

Han har et poeng. Ekteskapet med Dag avslører hvem jeg er. En våken morgenfugl som ikke bør forstyrres i vesentlig grad ved starten av dagen. Til og med ganske sur innimellom. Har i hvert fall kort lunte. Det hjelper så smått etter den første kaffekoppen.

For oss har det vært til god hjelp å bli kjent med egne og hverandres preferanser  – og å våge ærlighet i møte med egen tilkortkommenhet. Vi er ufullkomne mennesker begge to – og det er greit å ha sluttet fred med at ikke bare min ektefelle, men også jeg selv, er det.

Tilbake til utgangspunktet om lederskap: En av de viktigste egenskapene ved en god leder, slik jeg ser det, er evnen til å sette andre først og selv gå foran med et eksempel som er verdt å følge. Omtrent det samme som jeg kjenner meg utfordret til i samlivet med han jeg lever sammen med…