Syden eller norsk vinter?

”Reiser ikke dere til syden om vinteren mer? Dere gjorde det før?” spurte en av våre bekjente her om dagen. Gemalen er innimellom ganske kjapp i replikken og svarte før jeg fikk tenkt meg om; ”Joda, men Tonje begynte å ta D-vitaminer… Mye billigere”. Vi lo alle sammen, men det er absolutt noe sant i det han sa. Daglig inntak av D-vitaminer har gjort mye med mitt forhold til vinteren. Kulde og snø har jeg alltid takla. «Jeg bodde på Hedmark på åttitallet, så kulde kan jeg,» pleier jeg å si. -«Det er mørket jeg ikke liker.»

Og sånn er det fremdeles… Allikevel; da vi for noen år siden droppa en tur til Egypt fordi den politiske situasjonen der var risikofylt, og ved brøt en flerårig rytme med sydenturer, innså jeg at det egentlig ikke var strender og sol jeg ”måtte” ha vinterstid. Det jeg trengte en gang mellom jul og påske, var noen dagers ren ferie uten arbeidsoppgaver og forpliktelser. Det året åpnet vi for alvor sommerhytta for vinterbruk – med det det medførte av primitivt liv siden vi bare har sommervann – og elsket det. Denne uka unner jeg meg igjen litt vinterferie og har pakket ullgenser og bøker for noen ekstra dager med utsikt mot isfiskere og snømengder i Vestfold.

Fordi det kjennes så godt på denne tiden da dagene stadig blir lengre og lyset er så vakkert, er det litt underlig å lese kommentarer på facebook der mange  – ikke alle, heldigvis – sydenfarere forutsetter at vi som er her hjemme misunner dem strandliv og paraplydrinker. ”Vi gnir det inn”, skrev noen – og la ut enda en solnedgang i statusfeltet. Javel… ?

At det gjør mange godt, er jeg ikke i tvil om. Jeg hadde helt sikkert nytt ei sånn uke fremdeles. I fjor hadde vi deilige romjulsdager i Marokko, og kanskje tar jeg ei sånn vinteruke neste år … eller året etter det. Hvem vet? Poenget er at jeg – for min del – fant ut at det jeg trengte mest, ikke var de rammene sydlige strøk kan by på, men fri til å gjøre ingenting. Og det kan jeg på hytta. Å våkne der, tusle inn i ei småkald stue, fyre på peisen i grålysningen, sette på kaffen og kroe meg med frokosten i lyset fra tente stearinlys er energibringende lykke for meg.

IMG_4943

Vår strålende utsikt romjula 2016… Ingen grunn til å klage på den heller.

Vi er jo forskjellige. Vi kjenner ikke ”andre på seg selv”, slik ordtaket påstår. Det er ikke sant at «alle» vil til fjells eller nyte en primitiv tilværelse på ei hytta ved sjøen på «feil» årstid. Heller ikke at «alle» heller ville ligget på ei strand i syden enn å bale med snømengdene hjemme i gamlelandet.  Gemalen er sjeleglad for at jeg ikke argumenterer for sydentur (lenger). Han trenger også hviledager innimellom, men henter nok mer krefter ved å patte på  pipa si (kun for feriebruk) ved ei bålpanne enn under en parasoll på ei sandstrand. Poenget er altså – enda en gang – at vi må finne ut hva vi selv trenger. Og så forsøke å møte de behovene ved å prioritere ut i fra våre muligheter og forutsetninger.

Gemalen har forresten alltid problematisert generelle selvfølgeligheter; ”Hva mener du når du sier at dette er fint vær?” kverulerer han gjerne når jeg kvitrer på soverommet der han er i ferd med å våkne bak lystette gardiner mens sola skinner utenfor. Han strever med sin migrene og har aldri vært fan av direkte sollys og trykkende varme. ”Fint i min verden er grått og sytten grader,” sier han – og får sjelden medhold. Men han har et poeng; Det finnes neppe noe objektiv ”fint vær”. Min svigerfar lærte meg det for mange år siden da jeg kom med en kommentar om at det var dårlig vær en dag det regnet. Det hadde vært tørt og sol lenge, så det var egentlig ingen grunn til å klage, men jeg kommenterte altså at det var ”dårlig vær ute”. ”Bonden sier det er bra!”, sa han – med ettertrykk. Han hadde selvsagt helt rett. Det regnet var ”fint vær” for de som trengte regn akkurat da. Det var jeg som var korttenkt…

”En må jo ha en sydentur hvert år,” sa ei av mine venninner for mange år siden. Lenge før jeg hadde tenkt tanken og begynte å overtale min migrenerammede ektefelle til å bli med til syden vinterstid. ”Å, sier du det, det visste jeg ikke,” parerte ei av de andre tilstedeværende den gangen. Omtrent sånn er det vel. Noen kjenner at minst ei uke med sol og varme vinterstid er det eneste som får dem gjennom mørketida. Andre har andre løsninger på utfordringen eller plages ikke av korte dager i det hele tatt. Noen synes fint vær er sol hele tiden. Andre takker for de halvvarme dagene da sola holder seg unna. Vi er forskjellige. Så enkelt er det…

Reklamer

Faste og fokus

De av oss som har litt sans for gamle tradisjoner, har registrert at vi fra fastelavnsbollene (og morsdagen!) sist søndag har beveget oss gjennom blåmandag, feitetirsdag og askeonsdag … uten at  de fleste av oss har opplevd det så veldig annerledes enn vanlige mandager, tirsdager og onsdager.

Men nå er vi altså i fastetiden. Jeg har så langt lagt merke til at færre av mine facebookvenner har erklært at de logger av fram til påske denne gangen – og selv kan vi melde at det ikke blir faste på bloggen vår heller.

IMG_1894Allikevel er det verdt å bruke noen minutter på denne forberedelsestiden vi nå befinner oss i. For noen er det ren humor at vi ”liksom skal faste”, mens andre har bestemt seg for at i år skal vi virkelig avstå fra noe; cola, godteri, kjøtt, Tv… og you name it. La oss bare bekjenne det med en gang; Vi er dårlige på den slags. Det betyr ikke at vi er uten refleksjon – og påsketiden, som de fleste ser ut til å anse utelukkende som noen ekstra fridager på den tiden da skiføret forhåpentligvis er på sitt beste og fjellet lokker, er verdt mange refleksjoner. For oss som tror henger jul og påske nøye sammen; Han som kom som menneske, ofret seg selv for at vi skulle få leve. Det går ikke upåaktet hen. Hele vår tro hviler på disse to høytidenes kristne opprinnelse.

I gamle dager – og fremdeles i en del kristne miljøer – var fastetidene (advent og ukene før påske) den tiden da en fokuserte for å forberede seg best mulig til å ta inn sannhetene disse høytidene hvilte på. Derfor avstod en fra fest, overdreven spising osv. I vår tid, da avsporingsmulighetene er flere, velger altså en del å avstå fra det de opplever får mye fokus i deres hverdag. Det står det respekt av. Når jeg ikke avstår fra facebook, TV, god mat osv. kan det jo være flere grunner til det: Jeg innser at jeg kan ha svak viljestyrke og være udisiplinert. Mer trolig handler det om at jeg ikke anser det som særlig sannsynlig at den tiden jeg bruker på facebook – kanskje ti minutter hver dag – neppe ville bli brukt på åndelig refleksjon i stedet. Jeg er dessuten helt klart for interessert i sport til å la TV-en hvile fullstendig i disse OL-tider. Colaen kunne jeg kanskje ofret, kaker og godteri spiser jeg uansett ikke… God mat? Nja…

Så; Alle dere som har bestemt dere for å avstå fra noe i adventstiden: Gjør for all del det. Jeg har stor respekt for sånne valg – og jeg tror det i seg selv er nyttig at vi kjenner på kroppen at vi klarer oss uten elementer vi trodde vi var hekta på. Det kan hende den erfaringen i seg selv er nok. Allikevel vil jeg minne på dette: Husk at faste egentlig handler om å avstå fra noe for å fokusere på noe annet – og viktigere. Finn en rytme på det forkuset som dere kan holde de kommende ukene.

Så til alle oss andre. Vi som bevisst ikke har avstått fra noe som helst så langt, men som allikevel har tanker om at vi ønsker å sikte inn på påsken som mer enn ekstra fridager på fjellet, ved sjøen eller i byen:
– Tenk en gang til på om det er noe du skal legge til side i ukene fram mot påske for heller å bruke tiden på stillhet og refleksjon. Å faste fra lyd som omgir en hele tiden kan for eksempel være en nyttig beslutning i så måte. Da er det lettere å få kontakt med egne tanker og eget indre.
– Hvis du deler min tro, vil jeg anbefale deg å bruke noe mer tid på å nære troen din – uavhengig om det skjer sammen med reell faste eller ikke. Jeg har ofte valgt en oppbyggelig bok med et tema jeg vil lære mer om som jeg leser på denne tiden av året. Eller kanskje du skal fokusere fasten i din bibellesning. Jeg bruker en app – YouVersion – på min telefon. Der finner jeg mange bibeloversettelser (for mitt vedkommende bruker jeg norske og engelske for å få språklige variasjoner)  og leseplaner som kan lastes ned. Det finnes flere som setter fokus på faste og påske.
– Noen av oss liker å ha noen ”prosjekter” på gang. De praktiske er mest synlige. Oppussing, hagearbeid, sparetiltak, treningsopplegg osv. La meg foreslå et annerledes prosjekt for denne tiden: Prioritering og generell forenkling.

Ta for deg kalenderen din (gjerne samme med ham/henne du lever tettest på). Hva skjer denne våren, fram til juni? Gap gjerne lenger når det gjelder noen prioriteringer, men for noen blir det fort for stort og krevende om man ser altfor langt fram. Vi setter opp ”vår kveld” for hele året og flytter heller på det om det er mulig der det kan trenges. Det samme gjelder frihelger – fordi vi jobber en del helger. Ikke alle har det sånn, men for oss med helger som lett fylles av forpliktelser, er det nødvendig å markere på sikt.
Vanligvis liker vi delmål; 3-4 måneder av gangen kan holde.

Så til selve jobben: Hva ligger i kalenderes allerede? Bli kjent med hverandres planer eller stikkord i den kalenderen dere deler. Hva betyr disse planene for deres hverdag? Er det noen tider framover som er ekstra krevende på jobben? Om dere har barn; Hvilke forpliktelser er knyttet til deres aktiviteter, og hvordan kommer vi til rette med dem Hvilke fridager har dere markert? Hvilke timer eller kvelder har du satt av til ektefellen, kjæresten eller – om du er singel – en god venn du går litt dypt med? Hvordan ser helgeplanene ut? Hva skal strykes? For begge deler aner det meg at om kalenderne ser litt glisne ut nå, er det lett å tenke at ”det får vi til” eller ”frihelger er ikke noe problem” selv om erfaringen for mange er at det fylles opp, noen ganger svært tilfeldig, og en lett står der i etterkant og tenker at ”denne tida ble vel egentlig for hektisk”. Marker nå. Ukentlige dager og minst en månedlig helg merket ”fri” eller ”ingenting”.

Hvilke mennesker ønsker du/dere å prioritere å ha tid med? Husk at det er ”lov” å være litt urettferdig. Dere trenger jo ikke akkurat utbasunere det om dere prioriterer noen på bekostning av andre som dere ærlig talt ikke ser hensikten med å bruke mye tid med. Vi hørte oss selv ofte si at vi ”skulle ha invitert…” og så gikk ukene uten at vi fikk gjort noe med det – før en av oss igjen tok til ordet for at vi ”burde” eller at ”det hadde vært hyggelig om…” Nå ser vi litt framover, bestemmer oss og sender en melding der vi starter med en dato ( eller tre) for å høre om noe passer – og lysten til et møtepunkt også er der hos mottaker.

Vi innser at i en voksenverden med litt stort nettverk er det ikke alle vi får brukt så mye tid med som vi ønsker ( og motsatt). Noen ganger er geografien også en utfordring. Men vi har noen nære og kjære på vår venne- og familieliste som vi prioriterer høyt. Dessuten endrer livet seg, og vi kan lett tenke at flytting og jobbskifter må gå på vennskapet løs. Jeg tror ikke det, men jeg ser utfordringen. En av mine nærmeste venninner og jeg hadde en gang kontor ved siden av hverandre og gikk i samme menighet. Møtepunktene var mange, hyppige og kjærkomne. Nå er livet annerledes. Vi jobber på hvert vårt sted og går i hver vår menighet. Men vi planlegger en månedlig middag der dealen er at snakker åpent om livet. Dyrebare timer for oss begge. Og vel planlagte.

Hva så med den generelle forenklinga? Å unne seg å prioritere noen venner og planlegge møtepunkter med dem, kan være en god forenkling. Det kan handle om ”burder” som bør fjernes fra tankene – eller tas tak i og gjøres om til konkrete planer. Andre eksempler på lignende ryddearbeid, kan f.eks være tanken på at jeg ”burde” gå tur litt oftere. Den udefinerte ideen i hodet sliter meg mer enn et konkret mål om to gode spaserturer i uka. Det siste kan jeg planlegge i mer detalj, gjennomføre og så glede meg over hver gang jeg har gjennomført det. Jeg kan til og med plusse på med tur nummer tre og fire på helt fritt grunnlag og bli enda mer fornøyd. At gemalen ”burde” lappa de jeansene som har ligget i en bærepose på toppen av symaskinen hans (!) i over et år, kan faktisk erstattes av handling: Enten setter han av de to timene jobben kommer til å ta, eller så hiver han bukseposen og tenker at buksene faktisk var utslitte selv om de var usigelig bekvemme. Forenkling kan også handle om å fjerne planer fra kalenderen (for eksempel fordi de blir for tidkrevende eller for dyre), kvitte seg med eiendeler som krever for mye vedlikehold (vi flyttet i leilighet da vi kjøpte hytta vår for å klare oss med en hage, og vi har erstattet en bil med medlemskap i et bilkollektiv) eller bestemme seg for andre tiltak som hjelper oss å senke skuldrene og puste ut.

Å puste ut bør være en av målene i fastetiden. Basert på at en først har pustet inn.

Hvem setter dagsorden?

”Hva gikk feil?” spurte vi en voksen venninne som hadde vært kjæreste med en vi betegnet som ”en ok fyr”. Nå var forholdet over, og vi var – ærlig talt – litt overrasket. Det hadde virket som de hadde det så bra. Vi vet vel at fasaden kan se strålende ut selv om sannheten kanskje er en annen, og så var tilfellet her. Svaret hennes har vi båret med oss i årene etterpå; ”Jeg var veldig opptatt av at han skulle ha det bra…” begynte hun – før hun tok en liten, men merkbar pause; ”Og det var han også.”

Jeg tror hun berører en av samlivets store utfordringer; Å være opptatt av partnerens behov og preferanser. Det er en lek som bare funker dersom begge leker den. Hvis jeg er opptatt av – og ikke minst nysgjerrig på å utforske – hva min partner opplever at han trenger, og han har den samme nysgjerrigheten på og viljen til å være med på å møte mine behov, ligger mye til rette for at vi skal ha det godt sammen. Hvis en av oss ”melder oss ut” av den måten å leve på og setter fokus i hovedsak på at han eller hun selv skal bli tilfredstilt og sette dagsorden, da sliter vi.

Fra tid til annen glipper det – i alle samliv. Vi er naturlig egoistiske. Det er en arv vi bærer med oss og som utfordrer oss gjennom hele livet. Vi kan ikke hindre at det innimellom forstyrrer fokuset vårt. Det må være lov å ha dårlige dager. Men hvis vi er bevisste på hvor byggende og godt det er for alle parter om jeg etterspør min partners ønsker og behov, blir gjennomgangstonen betydelig mer positiv – og vi får mer energi enn vi taper gjennom en travel hverdag.

Det kreves en viss modenhet å løfte blikket fra sin egen navle. Derfor er mange kjæresteforhold unge mennesker imellom preget av mye fokus på egen tilfredstillelse og hva den andre kan gjøre for en. Hvis en sånn holdning ikke blir utfordret, kan den henge ved langt opp i voksenlivet. Da blir det som våre venninne uttrykte det; den ene i et forhold som får mest fokus. Av ulike grunner. Ofte fordi den andre i forelskelsens rus helt og fullt ignorerer egne behov. Gjerne i kombinasjon med at den andre har blitt vant til at hans eller hennes vilje etterspørres og gis autoritet. Det er jo ikke til å komme forbi at noen er ettertrykkelig bortskjemte.

”Han er jo veldig forståelsesfull”, svarte ei jeg snakket med for en tid tilbake da jeg spurte om hva som gjorde at hun ikke gjorde det slutt med kjæresten sin. I forkant hadde hun beskrevet et forhold der det meste skjedde på hans premisser. Når de tendensene er sterke, forholdet er uetablert og partneren kanskje har en klar formening om at det ikke er noen grunn til at han eller hun skal endre seg, tenker jeg at det er om å gjøre å skygge banen så raskt som mulig. Men hva så om man ”våkner” langt inne i et vel etablert forhold og finner ut at jeg har egentlig tålt mye altfor lenge?

IMG_0907

Ved roret på tur – og fornøyd med det – men ikke hver dag hele året og på alle arenaer…

Nå må det sies at de fleste av oss tenderer til å føle at det er vi som har strukket oss lengst på områder der vi har ulike preferanser eller behov. Jeg kan for eksempel mene at jeg har tålt mer rot i huset etter at jeg giftet meg enn Dag har tålt mas om rydding. Fordi vi har snakket om det ( lurt!), vet jeg at han oppfatter det motsatt. Han tenker at han har trosset egne preferanser og ryddet betydelig mer enn han gjorde som ung ungkar etter at han flyttet sammen med meg. Han har nok rett. På et vis. Og det har jeg også… Vi har begge strukket oss – og det er umulig å måle hvem som har strukket seg lengst. Vi har hver vår subjektive opplevelse av virkeligheten. Noen objektiv sannhet er det umulig for oss å få tak i på området rotete/ryddig. Det lever vi veldig godt med, og vi er begge stort sett fornøyde. Om jeg hadde kjørt en rigid rydde-linje gjennom alle år og Dag hele tiden hadde måtte danse etter min pipe, hadde det jo blitt helt feil. Allikevel er det slik i ganske mange samliv. Han – eller hun – bestemmer det meste. Og hun – eller han – tier stille for husfredens skyld.

Eksemplene kunne vært mange. Ei ønsket seg ”noe tid uten folk i huset” i et hjem der den ekstroverte ektemannen hadde åpen dør for et digert nettverk av folk som kom og gikk til alle døgnets tider. For han var det helt selvfølgelig, og når hun hadde uttrykt at det var litt slitsomt, hadde han bare blåst av henne fordi ”det er jo så trivelig med folk.” En annen hadde ikke spist fisk til middag siden han giftet seg selv om det egentlig var det beste han visste. Det hadde blitt sånn fordi kona ikke likte fisk, men han hadde heller ikke sagt i fra at han ønsket det annerledes selv om han ofte var den som laget middag. Ei fikk ikke lov (!) til å trene ballspill med en gjeng som gjorde det fordi han syntes det var mye bedre med styrketrening og mente de skulle gjøre det sammen i stedet. Da hun hadde sagt hva hun hadde lyst til, hadde han regelrett nektet henne det fordi det var ”bare dumt og bortkasta tid”. Felles for alle disse eksemplene er at den dårlige balansen i forholdet var gjennomgående. Når de tre tenkte etter, var det ikke bare nivået av sosialt liv, menyen eller treningsmåter som ble bestemt av partneren. Det gjaldt de fleste områder – og selv hadde de stor sett vært ettergivende og stilltiende.

På våre samlivskurs snakker vi om å ”gå på besøk i hverandres liv” og bruke tid til å bli kjent med hverandre. Ikke bare i starten av et forhold, men som en livslang prosess. Den inkluderer at vi snakker sammen om behov og preferanser, både på generell basis og slik de uttrykker seg ”for tida”. Det siste er viktig, for ting endrer seg – og vi forandrer oss. Har man lenge akseptert at spillet stort sett har skjedd på den andres banehalvdel, skal det litt mot til å si noe om hva en selv faktisk ønsker seg. Da er det så befriende om den andre spør; Hva trenger du? Og som så lytter – uten å argumentere for at det en selv er opptatt av er best, viktigst eller mest fornuftig. Om det ikke skjer, kan man kanskje våge å forrykke balansen noe ved å spørre om partneren har lyst til å høre hva en kunne foretrekke, liker eller trenger. ”Vil du høre hva jeg har mest lyst til i ferien?” ”Vil du vite hvordan jeg har det for tida?” ”Kunne du tenke deg å bli med på noe jeg har lyst til å gjøre denne helga…?”

Endringslengsel og ditto vegring…

”Ser du, eller skal jeg sku på lyset?” spurte jeg gemalen her en kveld. Jeg hadde lagt meg først og oppdaget at jeg litt for raskt hadde slukket alt lys. Det var bekmørkt da han kom ut fra badet. ”Neida ”svarte han muntert; ”Jeg finner fram. Jeg vet jo hvor ting er. Her trenger jeg ikke være redd for å bli blind, for siden jeg er gift med deg, blir jo ikke et eneste møbel flytta på og alt har sin faste plass…”

Der fikk jeg den. Jeg er nemlig sånn skrudd sammen at jeg synes stort sett ikke vi trenger å forandre noe som helst rundt oss. Jeg er ikke negativ til utvikling og endringsprosesser i jobbsammenheng. Nå er jeg nok ikke den som flagger så mange ideer om nye ting, men jeg henger ganske raskt med og jobber trofast også med det som byr på forandring. Jeg vil gjerne lære nye ting, selv om jeg aldri trodde jeg kom til å bruke verken sms eller e-post. (Det er lov å le…). I alle år har jeg dessuten søkt å utvikle meg, så denslags endringsprosesser er jeg vidåpen for. Der jeg bor, synes jeg imidlertid ikke vi trenger flytte rundt på møbler og ting. Jeg liker det planlagte – og at vi heller bruker tid på å finne ut i forkant hvordan ting skal være enn å endre underveis. Gemalen tuller gjerne med at den største endring vi har gjort på de tre årene vi har bodd der vi bor nå, er å skråstille spisebordet. Uten at taklampa måtte flyttes, selvfølgelig. Det er ingen grunn til lage nye hull i verken tak eller vegger. Det siste er forresten mitt kronargument hver gang han forslår ommøblering. Og det har han gjort relativt ofte gjennom årene – uten å oppnå det helt store. Inntil han altså nå så fordelen med å ha det som det er. I tilfelle han skulle bli blind…

Det kommer godt med i et ekteskap å kunne le av seg selv. Og hverandre. Vi gjør det. Erter hverandre litt med det vi opplever som den andres noe markante sider – helst de som er forskjellige fra våre egne. Dag kunne selvsagt brukt mye tid på å ergre seg over at jeg er så lite endringsvillig på hjemmefronten. Trumfet gjennom at ting skulle flyttes på og overbevist meg ved selvsyn om at ”hull i veggen kan tettes og bli ganske usynlige”. Men han gjør ikke det. Han velger sine kamper – og på dette område tar han ikke fighten.

Jeg tror han tenker at hjemmebasen er min trygge uforanderlige sone, og hvis jeg får ha den sånn noenlunde i fred, er det tryggere for meg å akseptere endring og spontanitet på andre arenaer. Jeg lever f.eks med en mann som sjonglerer jobbprosjekter og arbeidsoppgaver på en måte som i utgangspunktet oppleves ekstremt utrygt i min verden. Jeg har stort sett byttet jobb hvert tiende år gjennom hele min karriere og trives der jeg er. Endringsmulighetene har gjerne kommet til meg uten at jeg har oppsøkt dem aktivt. Jeg synes det er greit sånn.

Da jeg i sin tid ble frilanser og spurte Dag hva han tenkte om jeg ikke kom til å ha helt fast inntekt i tida som kom, ble han svært overrasket; ”Hvis du tror du takler det, skal nok jeg gjøre det,” svarte han og lo. Han trodde antagelig ikke sine egne ører. Men sånn ble det. De ti neste årene frilanset jeg hundre prosent. Heldigvis uten at det noen gang ble skummelt økonomisk. Når jeg ser tilbake på den tida, undrer jeg meg litt over mitt eget mot. I vårt samliv er det jo Dag som må ha forandring og jobbe prosjektbasert. Da han ble frilanser for noen år siden, var det kjempeskummelt, spør du meg. Men det må jeg jo takle. Han ”dør” av samme – eller repeterende – oppgave i lengre tid.

IMG_0237.jpg

Det er ikke jeg som er primus motor på endrings- og byggeprosjektene i vårt liv, men ofte er jeg glad for at de skjer…

 

”Nå trenger ikke jeg sette opp flere kjøkken,” erklærte han sist vi hadde pusset opp. –”Nå har jeg gjort det nok ganger, så det kan jeg,” var forklaringen hans på det. Jeg ville tenkt helt motsatt; Nå kan jeg montere kjøkken, så da vil jeg gjøre det flere ganger. Trygt og godt.

Samliv handler om å gi og ta imot. Mange føler at de stadig er på giver-sida uten å tenke på hva den andre faktisk gir dem. Dag gir meg trygghet – og jeg tar imot det. Det er ingen selvfølge for meg at ommøblering hører med til sjeldenhetene hjemme hos oss. Jeg vet han ville likt det, men han ofrer det for min skyld. Han vet at jeg helst hadde sett at han hadde hatt en eller annen traust jobb, men at jeg lever – til og med ganske godt – med at det antagelig aldri blir sånn. Det er min gave til ham. Og vi er et godt team.