Litt mer om grenser…

Forrige uke skrev vi om begrensninger. Om å ikke leve som om vi er ubegensa når vi faktisk ikke er det. Ingen av oss. At vi noen ganger synes livet krever at vi egentlig burde vært det, er noe annet. Da er det noe feil et sted. Vanligvis hos oss selv. Vi fristes lett til å legge opp livet som et slags kredittkort vi har overtrukket for lengst. Andre ganger baller det på seg litt uforskyldt. For en kortere periode håndterer vi det. Det kan handle om aktiviteter – eller om ansvar. I begge tilfellene stiller vi oss sårbare om vi har åpnet døra på litt for vidt gap.

Vi må med andre ord lære oss å sette grenser. Det er lettere sagt enn gjort. For grenser krever at vi lærer oss ordet ”nei”. Livet har lært meg at for oss ja-mennesker – og oss er det mange av – er ordet nei, tross sine tre enkle bokstaver, et av de vanskeligste ordene å skrive, si og bruke. Det går forresten greiest å skrive det, opplever jeg. Da ha jeg litt avstand til den som mottar budskapet. Det hjelper på samvittigheten…

For det var den, da. Samvittigheten. Den dårlige. Når vi setter grenser, kommer den anstigende og setter seg ubedt midt i sentrum. Av tankene. Jeg har jobba mye med å la den gode samvittigheten ta den plassen i stedet. Og opplevd at den dårlige stadige oftere må snu i døra og gå igjen. Det er jammen deilig…

IMG_1244Grensesetting er tydeligvis et ord som i manges liv kolliderer jevnlig med ordet snill. Vi vil jo så gjerne være snille. Selvsagt. Men snille mennesker kan lett bli både dumsnille og grenseløse. Påtar seg oppgaver de aldri skulle sagt ja til, men som ingen andre kunne ta. (Ingen andre er enten de som har lært seg å sette grenser eller de som er late.) For noen må jo gjøre det, tenker vi. Og redder situasjon etter situasjon. På jobben, i familien, i fotballaget eller menigheten. Det sies at 20% av den aktive delen av menigheter, gjør 80% av jobben. Det tror jeg så gjerne. De som spørres om å bidra, er de som har bidratt før. De som lettest svarer ja. De som synes det er så innmari vanskelig å si nei… Ikke minst til det som de faktisk kan noe om eller egentlig synes er gøy. Selv om tida blir knapp, slitenheten presser seg på og noen savner å se dem hjemme – iblant.

For noen er det enda vanskeligere å si nei til mennesker som trenger noen å lene seg til. Mennesker med behov som gjerne skulle vært møtt. Det kan handle om alt fra ungenes lyster og drømmer til gamle foreldres sosiale behov når dagene har blitt altfor lange og ensomheten truer. Hvem prøver ikke å strekke seg – i begge ender og i møte med alt der imellom? Eller i møte med de som sliter – mer enn deg. Som livet har fart litt hardere med? Noen ganger er det helt rett å legge ting til side for noen som trenger oss. Vi skal være rause og dempe egne behov. Men ikke alltid. Og ikke slik at det går på helsa og familien løs.

Ingen av oss makter å sette grenser for andre. Men vi kan lære å sette grenser for oss selv. Vi kan merke oss den kapasiteten vi selv har for tida og respektere den. Ikke la det meste handle om de andre. Alltid.

Derfor tror jeg – på denne lyse fredags ettermiddagen – at det er rett å minne på bibelens ord om å ”elske sin neste som seg selv”, selv om dette et vrient landskap å bevege seg i. For veien til selvsentrering er kort i vår tid. Det er mye støtte å få om en setter seg selv i sentrum uten hensyn til omgivelsene. Dessverre.

Det finnes med andre ord grøfter på begge sider av denne veien som jeg forsøker å tegne opp. Der verken alt eller alle er ditt ansvar. Der selvrespekten ikke må glemmes i ønsket om å respektere andre. Veien der ordet nei er en del av pensum og det ikke bare er lov, men faktisk ganske viktig å ta vare på seg selv.

Ellers som de enda en gang sa på det flyet jeg kom hjem på fra Stavanger i morges: ”Ta på din egen maske før du hjelper en annen… ”

Reklamer

Lev med de grenser du har…

La meg bare innrømme det; Akkurat nå er vi inne i en slags stim. Det betyr at det skjer mye på jobben for oss begge. Egentlig litt typisk når jeg har vært så løsmunnet angående livsrytme, hvileskjær og å leve litt sakte som jeg har vært i det siste. En gammel forkynner jeg kjente en gang, pleide å si det sånn: ”Hvis du ønsker å bli fristet på et område, så bare prek om det…”

Jeg har tenkt på ham de siste dagene. Mens jeg har ryddet i kalenderen for å få tid til nytelsestingene som ikke er jobb og i tillegg gir energi, og jeg har trykket inn nei-bremsen fordi to, tre uker nå er mer enn fulle nok. Senest sist søndag stod nemlig jeg på prekestolen et sted og stilte spørsmål om hvorfor vi lever som om vi er ubegrensede når vi faktisk ikke er det?

Den satt, tenker jeg. Ikke minst hos meg selv.

Og samtidig er det ”sånn det er” i vår bransje. April – om hele kommer etter påske – er den siste intense jobbemåneden før «hagesyken» og alle fridagene i mai helt automatisk roer ned frekvensen av samlivskurs og annen undervisning i møte med det vi kan kalle frivillig sektor – og som er noe av det vi driver med.

Det betyr ikke at sabbatspraksisen som vi har skrevet om tidligere, glemmes helt, men vi må innrømme at den ikke gjennomføres 24 timer i strekk eller for oss begge samtidig akkurat disse ukene. Etter gode hviledager i påsken er det ingen krise for noen av oss, men vi liker ikke at rytmen forstyrres og logistikken er så krevende som nå.

Men så var det sagt – og erkjent.

Jeg gjør meg to refleksjoner i denne sammenhengen som jeg vil dele i det helga ringes inn og fredagstacoen tilberedes i mange hjem:

For det først: Alle går på smellen innimellom. Mer eller mindre selvforskyldt.

Selv de som har ni-til-fire-jobb og et svært begrenset antall fritidssysler, vil fra tid til annen oppleve at livet gir flere utfordringer enn man planla og liker, og den gode rytmen forstyrres. Vi andre, som har jobber som kommer litt i klumper og det inntekstnivået man har lagt opp til krever at en rir på bølgen, kan rett og slett ikke komme unna at idealet forstyrres. Vi tilhører altså denne siste gruppa. Det betyr at vi ikke kan hindre at uker som de vil har nå, er en del av årshjulet. På den annen side, bør vi kanskje kunne forberede det litt… Og passe på å unngå det der vi kan.

Vi har derfor noen ”kalender-regler” som vi prøver å følge. Her er noen av dem:
– Vi bruker en digital kalender der vi begge har oversikt over den andres aktiviteter. (Gjelder ikke detaljer om avtaler ila normal arbeidsdag, men alt som går utover det, samt reiser og «tomme» dager).
– En ukentlig kveld for bare oss to kalenderfestes tidlig. Denne flyttes ikke hvis ikke begge kan på et annet tidspunkt – kveld, lunsj eller frokost – samme uke.
– Vi merker også av frihelger og ukentlig ”sabbat”, dvs 24 jobbfrie timer, tidlig. Etter samme prinsipp som ovenfor; Frihelger flyttes kun om begge kan. (Her kan du for øvrig lese mer om  «sabbat»)
– Vi sørger alltid for at vi ser en hel kalenderuke (evt en hel måned) når vi ser på kalenderen. Det er lett for meg å fylle en ”tom” dag med avtaler som jeg unngår dersom jeg ser at resten av uka er full nok.

For det andre: Budskapet mitt sist søndag, er viktig. Vi må faktisk passe på at vi ikke lever som om vi er ubegrensede.

IMG_1642

«Dessuten har jeg et visst behov for søvn og andre aktiviteter som gir meg energi. Jeg trenger mat – og ro til å spise den. «

Bibelen bruker et godt bilde på fellesskapet og sier at vi sammen er som en kropp med ulike kroppdeler. De som har hørt meg undervise om dette, vil kanskje huske at jeg er takknemlig for handa mi, for den er så god til å gripe. Samtidig erkjenner jeg at den ikke ser… Der trenger den øyet mitt. Øyet kan nemlig se – og så kan handa gripe det øyet ser. Øyet på sin side, er ute av stand til å gripe det det ser. På samme måte som handa – eller øyet – er jeg begrenset. Jeg kan ikke alt, fordi jeg ikke skal gjøre alt. Jeg skal gjøre mitt – og andre sitt. Til sammen blir det bra. Jeg skal ikke strekke det bildet lenger, selv om det er fristende. Mine evner er altså en del av de begrensninger jeg har og som jeg skal respektere. Andre grenser jeg må respektere handler om arbeidskapasitet, for der er vi ulike. Noen mennesker klarer et høyere tempo enn meg, og noen mindre. Jeg må ha respekt for mitt. Dessuten har jeg et visst behov for søvn og andre aktiviteter som gir meg energi. Jeg trenger mat – og ro til å spise den. Dessuten tror jeg faktisk at skaperen ville si oss noe om hvordan vi skal leve og hvilke begrensninger vi skal erkjenner at vi har, når han selv hvilte den syvende dagen…

Ikke lenger først i køen…

Rett før påske var vi i bryllup. Som stolte faddere for en ung slektning… Stolte fordi disse to – i en tid da det ikke er en selvfølge lenger at par velger å gi hverandre offentlige løfter om å holde sammen i ”gode og onde dager” – valgte å gjøre akkurat det. Takknemlige fordi de inviterte et stort nettverk av familie og venner til å markere denne hårete visjonen – for det er jo det det er – sammen med dem. Rammen kunne ikke vært flottere; Slidredomen i Valdres under knallblå himmel og et brudepar som ankom sin egen fest i hundeslede etter å ha blitt behørlig fotografert på en nærliggende topp. Allikevel er det innholdet som rører meg mest; disse to har ikke bare investert i en fest vi som var der vil huske lenge, men de har investert i de hverdagene som følger festen. Sist høst var de deltagere på et av våre samlivskurs, og den typen forberedelser tror vi flere skulle kostet på seg i forelskelsens rus mens vi tror at ingen ting kan få ødelagt det fine vi deler…

IMG_1561Dag fikk lov til å holde talen til brudeparet i kirken. Det er han god på… Han evner å være personlig, og det er jo enda enklere når brudeparet står han så nær som denne gang. Allikevel; det er et poeng Dag alltid har med i sine taler ved disse anledningene, og det handler om lojalitet.

Ved alle kirkelige ekteskapsinngåelser leses teksten fra Bibelen om at ”mannen skal forlate sin far og sin mor” (1. Mos s, 24). Det har falt en del morsomheter rundt de ordene gjennom tiden, og ikke sjelden spør noen hvorfor det bare er mannen som skal bryte opp og forlate? I et samfunn der det var en selvfølge at kvinnen forlot sin egen familie og flyttet inn hos svigerfamilien, var det ikke særlig nødvendig å minne henne på hva som faktisk skjer når man gifter seg. Men mannen – som etter tradisjonen skulle bli boende i barndomshjemmet med sin kone – trengte derimot virkelig å høre at selv om mye virket uendret på utsiden, hadde det skjedd noe viktig i og med ekteskapsinngåelsen. Hans lojalitet var flyttet – fra foreldrene til henne som han nå hadde gitt sitt løfte om troskap.

På den bakgrunn pleier Dag å heve blikket fra brudeparet til forsamlingen, og så sier han noe i retning av dette; ”Nå vil jeg si noe til alle dere andre som er her. Til venner, familie – og spesielt til dere som er foreldre til disse to: I dag mister vi to venner, søsken, familiemedlemmer. Vi mister kameraten, sønnen og broren Martin. Og vi mister søsteren, datteren og venninna Silje. Men vi får noe, også. Vi får Siljes mann, Martin. Og Martins kone, Silje. De er litt annerledes. Blant annet fordi de i dag har skiftet fokus og prioriteringsrekkefølge. Deres lojalitet er fra nå av først og fremst til hverandre – og alle vi andre, enten vi er venner, søsken, annen familie eller til og med foreldre, må fra nå av stille lenger bak i køen.

De jødiske menn i det gamle testamentet trengte å høre dette. Mødrene deres trengte det antagelig enda mer. Deres vilje var ikke viktigst lenger – og fra nå av skulle beslutninger vedrørende de unges liv og hverdag først og fremst tas av det nyetablerte ekteparet selv – sammen.

Jeg tror norske menn og kvinner i 2018 trenger å høre akkurat det samme – og leve etter det. Det er vanskeligere i praksis enn det ser ut på papiret. Både for de som gifter seg ( eller gjorde det for etter hvert en del år siden) og for generasjonen over.

Ofte dras mannen mellom lojaliteten til egne foreldre og sin kone – og hun på sin side fristes til å ta beslutninger sammen med sine foreldre, eller en av dem, uten å ha snakket med ektefellen om det. ”Jo, jeg synes det er en god ide å feriere sammen med dere, men jeg må jo snakke med Per om det først,” kan kanskje høres tilforlatelige ut, men stakkars Per om han ikke synes ideen er god – ikke engang om svigerforeldrene har lagt opp til å ”spandere denne turen”. Et nøytralt ”dette må Per og jeg snakke om før vi kommer tilbake til dere med et svar,” er en mye bedre tilbakemelding selv på en så raus invitasjon før en avgjørelse. Og kan det ikke vente, fordi ”billettene må bestilles nå”, vil det antagelig være klokere å si nei enn å risikere en av to ting: Sur mann på uønsket ferie eller en ubehagelig plassering i skvisen mellom egen ektefelle og foreldre med dårlige følelser overfor svigersønnen. Det kan trengs litt mot for å stå opp på den måten, men det er verdt det. Og vil oppleves kjærlighetsfullt av den som slipper ferien eller erkjennelsen av ikke lenger å være svigermors drøm. Om beslutningen som tas ikke er populær, står paret i det minste sammen om det.

Samtaler om ferieturer, økonomiske avtaler, bosted og andre større eller følsomme beslutninger hører først og fremst hjemme mellom de to som er gift. Bør det søkes råd underveis, er det vanligvis klokt å gjøre det hos en noe mer nøytral part enn hos egne foreldre/svigerforeldre eller søsken. Er paret inne i en dårlig periode og har egne konflikter på gang, er det viktig at en snakker med noen om det. Helst sammen. «Noen» bør uansett ikke være nær familie. Det er krevende for de som lytter å forstå at saker har to sider, og det skal mye til å unngå både sympati og antipati. Anklager og irritasjon kan lett henge igjen lenge etter at paret selv har ryddet opp og kommet på godt spor igjen – en prosess familie og venner sjelden er engasjert i. Alt dette er det viktig at begge partene i et forhold forstår – og at de rundt dem respekterer.

For en del av Dags tilhørere i det allerede nevnte bryllupet, ble det en aha-opplevelse. ”Det er jo helt sant,”sa ei – hvis datter tydeligvis var vel etablert i voksenlivet og ekteskapet; ”Jeg har jo ikke noe med det…” At det var en bismak med den erkjennelsen, var det ingen tvil om.

Undersøkelser viser at foreldre/svigerforeldres inngripen i barnas parrelasjoner er en medvirkende årsak til samlivsbrudd oftere enn vil liker å vite. I tillegg er det slik at foreldrene/svigerforeldrene ofte selv er overbevist om at de faktisk har hjulpet paret og er svært overrasket over at det motsatte har vært tilfellet.

Det er med andre ord et krevende landskap å bevege seg i når balansen forrykkes og livet blir annerledes. For Dag har rett; hver gang noen bestemmer seg for å fortelle offentlig at de er hverandres førstevalg, skjer det noe med de to det gjelder. ”Det heiter ikkje; eg – no lenger. Heretter heiter det vi…” skrev Halldis Moren Vesaas i sin tid. ”Eig du lykka så er ho ikke lenger berre di…” fortsatte hun. Jeg tenker ofte på det gledelige som ligger i denne sannheten. Men det skjer altså noe annet, også. Noe smertefullt. Vi rundt dem mister retten til å forholde oss bare til den ene, og retten til å være først i køen. Det må vi aldri glemme…

Påskefalsk?

IMG_3561Når dette deles – og leses – er det langfredag. ”Den dagen da det bare er trist musikk på radioen,” husker jeg mora mi kommenterte under en av våre fjellferier. Vi hadde hytte uten TV, men mamma var radiofan. Og fjellfan. Jeg er vokst opp med hyttepåsker og stinn brakke. Å være introvert på seksti kvadratmeter var en utfordring, men de gode minnene er allikevel flest. Mamma sørget for fullt hus fra ”palmelørdag” til andre påskedag. Fordelene var mange, men i en familie der det å trekke seg tilbake i køyesenga med en bok ikke var innafor, skjønte jeg i voksen alder hvorfor jeg var så sliten etter disse feriene. I mammas verden var ”sosial” og ”hyggelig” synonyme begreper. Det skulle spises, spilles, soles og gåes skitur i flokk.

Jeg ble kristen i femten-seksten-årsalderen. Da ble jeg familiens grønne marsboer. I hvert fall kjente jeg det sånn selv. Påskedagene fikk nytt innhold, og mammas kommentar om langfredag stakk og satte seg fast som en evig påminnelse om at jeg aldri fikk sagt noe om at påske handlet om mer enn påskekyllinger, egg og skirenn på påskeaften. Å være introvert på mammas hytteturer var utfordrende. Å være kristen og introvert i påsken kan i beste fall beskrives som tankevekkende.

Idealet mitt var å fokusere på påskens budskap fra dag til dag. Leve med det… Skjærtorsdags fokus på Jesu tale og dette at han – HAN, mestereren med stor M – vasket sine venner og etterfølgeres føtter. Langfredagens lidelse, lørdagens stillhet og – endelig – påskemorgens oppstandelse. Realiteten var at jeg slet med å få det til. Glemte både fotvasken og lidelsen i skiturer, kortspill og påskeegg. Følte meg falsk overfor både Gud og mennesker… Overfor Gud fordi jeg ikke strakk til i å ha tankene vendt mot den veien påsken minner oss på at han gikk – og overfor mennesker fordi jeg ikke var tydeligere på hvem jeg faktisk var: En Jesu etterfølger som så på påsken som noe mer enn dager da det var ”trist musikk på radioen”.

Jeg er litt der enda…

Jeg strever litt med påsken. Elsker den som ferie. Det er fantastisk med noen fridager på rad omtrent på denne tida da vi kan høre snøen smelte eller se snøklokkene titte fram. Det har skjedd noe under yta gjennom vinteren – til tross for at det har sett dødt ut. Enda en gang skal vi få nyte våren… På den bakgrunnen er det lettere for meg å forstå påskens budskap, også. Det som gir livet mitt dets dypeste mening og tro på en framtid som strekker seg gjennom døden, er at Jesus faktisk baner seg vei gjennom dødskreftene og sprenger seg ut av graven etter at han har tatt et oppgjør med han som med rette anklager meg og alle andre for ikke å være gode nok.

Påskens budskap er mitt håp!

Allikevel sliter jeg litt med å holde fokus. I hvert fall på langfredag. Skjærtorsdag med måltidsfellesskap og påminnelser om han som kom som alles tjener, er viktig for meg. Men jeg er dårlig på pasjon… Muligens fordi jeg vet at påskemorgen kommer. Eller fordi jeg aldri – om jeg strever alt jeg kan – med min begrensede tanke kan romme hva det virkelig kostet Jesus å bære hele verdens synd og skyld…

Jeg føler meg bare ikke så falsk lenger… Ikke har jeg dårlig samvittighet, heller. Jeg er bare så inderlig glad for at jeg får leve på noe jeg ikke skjønner omfanget av. Det takker jeg ham for …

Det enkle er ofte det beste…

”Det enkle er ofte det beste”… Slagordet til Rema 1000 har festet seg på hjernen hos mange av oss. Antagelig fordi vi erfarer at det er sant – langt utover matvarebransjen. «Det skal ikke så mye til», tar jeg meg i å si en del ganger. Da handler det vanligvis om å gjøre små endringer for at livet skal oppleves litt bedre eller noe mindre stressende. Eller når man har planer om å gjøre det hyggelig for noen…

Jeg snakker mye med ungdom. Det er lærerikt, spennende, hyggelig – og noen ganger veldig frustrerende. Tenåringer er krevende. Ikke lette å sette i bås. Etter juleferien kan samme syttenåring være superfornøyd – og veldig lei. Det blir fort ”mye strømpebukser og familieselskaper” som ei sa en gang. Hun var i en periode da det å pynte seg for gamle tanter og søskenbarn ikke var særlig attraktivt – samtidig som hun elsket den gode maten og brettspillene som var inkludert i den samme pakka. Påsken er det vanligvis litt færre forventinger knyttet til. Det er stort sett enklere å forholde seg til. Litt ”færre strømpebukser”, for å si det sånn. Det er nok sant at ”det enkle er ofte det beste”…

”Jeg skal til pappa og det blir fint,” fortalte en gang ei som kroet seg sammen i en stol hos meg. ”Hva gleder du deg til?” spurte jeg – og hadde kanskje tanker om fin hytte på fjellet, slalåm eller en sydentur et eller annet sted i bakhodet. Men neida. ”Der spiser vi frokost sammen,” svarte hun – smilende – og med den største selvfølge. Det enkle er med andre ord ofte det beste. Og det skal altså ikke så mye til. For tenåringer. Eller for voksne, når det kommer til stykket…

Felles frokost ikke alltid er en innertier. Mange tenåringer vil helst bruke ferien til å sove lenge. De som kjenner oss eller har lest samlivsboka vår, vil vite at det er få felles frokoster på gemalen og meg, også. Alderen til tross. ”Frokost sammen” er ingen generell nøkkel til familielykke. Litt struktur og en del felles måltider, tror jeg imidlertid er det. Vi gjør klokt i å skape anledninger der mennesker kan få møte hverandres blikk. Møtepunkter med ro og skjermfri nok til å dele gode ting – og kanskje en liten sorg, og tid til å le sammen eller slippe følelsene løs over et brettspill, har en tendens til å finne sin plass som et godt minne.

Vi har skrevet om forventingsavklaring noen ganger før. Det er fremdeles en smart runde å ta. I bilen på vei til hytta om en ikke rekker det før, eller når feriemodusen inntar hjemmebanen: ”Hvilke tanker har du om hva du vil ha ut av disse feriedagene?” eller ”Hva skal til for at dette skal bli gode dager for deg?” kan være gode ansatser til samtale. Etterfulgt av en liten runde om hva hver enkelt kan og må bidra med for at alle skal få noen av sine ønsker oppfylt. Kanskje dukker det opp et ønske om å opprettholde eller fornye en tradisjon du trodde ungene hadde vokst fra? Eller en stille bekjennelse om at verken lammestek eller NRKs påskekrim er et familiekrav, slik du trodde?

Hvis mine foreldre hadde stilt det spørsmålet på vei til påskeferie da jeg var tenåring, kan det hende jeg hadde våget å si at jeg var skikkelig lei pappas lange, obligatoriske skiturer og ville ha noe tid – en dag eller to – alene på hytta mens de andre var på tur. Eller at jeg hadde kjempelyst til å lære å spille Bridge – noe som av en eller annen merkelig grunn var forbeholdt mennene i vår familie. Jeg tror neppe mamma hadde sagt at hun ikke hadde lyst til å lage skikkelig middag hver eneste dag, men det kan hende vi hadde kommet til enighet om at menyen en av dagene kunne være joikakaker, som jeg drømte forgjeves om før hver hyttetur.

IMG_1440Når jeg blar i min mentale minnebok merket påskeferier, er det mye godt som dukker opp. En høydare er nok at barn, ungdom og voksne lekte sammen. Ute. I snøen. Akte, skjøt på blink og satt i solveggen. Hva vi prata om husker jeg ikke. Bare at vi gjorde det. Kvelder rundt spisebordet med kortspill eller yatzy. Lesing på senga til langt på natt i skinnet fra ei parafinlampe som gjorde mamma nervøs… Selv om mange år har gått og de fleste hytter og hus er langt mer luksuriøse enn de var i min oppvekst, tror jeg sånne varmende minner fra egen oppvekst kan gi oss indikasjoner både på hva vi selv som voksne innerst inne lengter etter nå, og hva tenåringene i huset vil se tilbake på med takknemlighet om noen år. Og selv om det er sånn, er jeg fremdeles tilhenger av å spørre hverandre hva vi trenger mest eller vil sette mest pris på?

Senk skuldrene, minn deg selv på at det enkle ofte er det beste, og nyt feriedagene.

Omgitt av godhet?

Har du et råd å gi oss unge, ble en av våre godt bekjente spurt for ikke lenge siden. Foranledningen var et intervju i forbindelse med at han gikk over i pensjonistenes rekker. «Jeg kan i hvert fall dele en erfaring,» svarte han. Så fortalte han at han selv hadde «rammet seg inn med mye godhet» gjennom å finne personer som har gjort ham godt og pleiet kontakten med dem.

Det er mye visdom i å pleie kontakt med mennesker som gjør en godt. Selv har vi snakket – og skrevet – en del om mennesker som gir energi. Det er omtrent det samme. Fra tid til annen får vi kommentarer på at vi har «et stort nettverk», og det er helt sant. Vi har møtt mange mennesker gjennom livet, noe vi opplever som en stor velsignelse. All glede ved det til tross; et stort nettverk har bare en begrenset verdi. Alle trenger noen få som står en nærmere enn de mange. Som får del i de krevende dagene, og ikke bare de gode. Som står med oss i nedturene like vel som oppturene. Som en kan drøfte livets store og små spørsmål med i sene nattetimer uten å måtte veie hvert eneste ord på gullvekt i frykt for å bli misforstått. Som det går an å gjøre ingenting sammen med, være stille sammen med, feriere sammen med osv.

Det har hjulpet meg en del å forsøke å plassere relasjonene mine inn i en trekant med spissen vendt nedover.  De jeg deler overflata med, «skrytealbumet» og snakker mest med om vær og vind, får plass i det bredeste feltet øverst. Der er det plass til de mange… Laget under i trekanten min er noe smalere; jeg går litt dypere med litt færre. Og så nedover… Dypest går jeg med noen får nære venner – med mannen min… og, i mitt tilfelle, med Gud. Jeg tror det gir en ganske sunn «relasjonstrekant».

Innimellom møter jeg mennesker som ikke deler dybdene med noen, eller som – helt motsatt – deler alt med alle. De siste opplever seg gjerne såra fordi de ikke føler at omgivelsene behandler deres dypeste opplevelser med respekt. I mange tilfeller er det sikkert en korrekt opplevelse, for det «alle» vet, mister noe av sin verdi. «Hun tar det tydeligvis fint, for hun snakker jo med alle om det», hørte jeg en gang at det ble kommentert om en venninne som hadde hatt noe jeg tenkte måtte være en tøff periode i livet. Kanskje tok hun det ikke så fint allikevel? Kanskje hadde hun bare ikke noen som var nære nok til at hun kunne dele sin «vinternatt» med dem, og så lekket hun heller til altfor mange for å lette på trykket?

FullSizeRender

Ferievenner må en kjenne godt… Godt nok til at man tåler hverandre når bilen er trang og leiligheten egentlig bare er et stort rom…

Den nybakte pensjonistens råd, er etter mitt skjønn et av de viktigste vi kan gi hverandre for å kunne ha et godt liv. Men hvor finner vi personer som gjør oss godt og pleier kontakten med dem? Vel vitende om at noen synes det er vanskelig å tro at noen egentlig har lyst til å være venn med akkurat dem, tror jeg de aller fleste har noen som de egentlig går ganske dypt med. Problemet er bare at man sees for sjelden og livet fylles av for mange ubevisste valg til at vi får bygd og bevart vennskapet. Eller kanskje vi er redde for å være urettferdige mot omgangskretsen?  Skal «trekanten» ovenfor fungere, må vi være litt urettferdige, eller – sagt på en annen måte – vi må unne oss å prioritere noen relasjoner. Før vi kommer så langt, må vi kanskje definere dem som nære. Det ligger ikke alltid i kortene. Vi har hørt oss selv si noe ala dette iblant; «Vi ønsker å bruke mer tid med dere enn med andre venner, så vi vil gjerne prioritere mer tid sammen… Hva tenker dere om det?» Eller vi bare har skjønt at den vennen eller det venneparet var faktisk der da livet røyna på og inviterte oss inn i sin glede og smerte… Og så har vi snakket om det i etterkant. Jeg innser at det å definere vennskap på den måten kan kreve litt mot, men det er jammen verdt det… Å omgi seg med godhet.

Flere uformelle kaffekopper, takk…

Sist uke skrev jeg om ansvar. Om ansvaret jeg og vi som har levd ei stund kan hende har for at yngre mennesker har høye krav til seg sin egen fasade – bredt tenkt. I fortsettelsen antydet jeg noe vi kunne bidra med for å dempe trykket. Jeg har tenkt å fortsette der i dag…

For et par dager siden satt ei ung mor i sofaen vår. I fanget hennes lå en liten gutt. Hun hadde invitert seg selv på te. Mellom forsiktige småslurker av den, fortalte hun om livet slik det er nå… At det opplevdes godt, bekreftet øynene hennes.

Det er etter sånne møtepunkt at jeg tar meg i å smile fra øre til øre i ren takknemlighet. Over henne – og den enkle historien jeg har hørt – og over alle de gangene jeg har fått sitte sammen med unge mennesker som har ønsket å tenke sammen med noen, kroe seg i en god stol sammen med et voksent menneske og trekke veksler på livserfaringen til noen som har levd lenger enn dem selv. Det har blitt noen te- og kaffekopper av det slaget gjennom årene – i og utenfor jobb.

Som deltids rådgiver i videregående jobber jeg med ungdom til daglig. Men det er ikke de samtalene jeg tenker på nå. Jeg tenker mest på alle de andre, der jeg ”bare” er en voksenperson uten skilt på døra og tittel på nettsida som har åpnet litt opp for at jobbsituasjoner kan etterfølges av en prat på tomannshånd og et privat møtepunkt har ført til en invitasjon av typen ”har du lyst på en kaffekopp en dag, kan vi gjerne snakke mer…”

Faren min var en fin fyr, men han ikke akkurat noen lyttende samtalepartner. Pappa hadde løsningene! Basta. Også etter at jeg hadde blitt voksen og absolutt var i stand til å ta selvstendige valg, likte jeg å dele tanker med ham og høre hva han mente om saker og ting, Det gikk fint. Han mente i bøtter og spann… Det var derfra og ut det var vanskelig. ”Hva synes du jeg skal gjøre, da, pappa?” spurte jeg. Og fikk svar.

Ikke av den diplomatiske undrende typen, men i tre punker – og med dobbelt strek under. Innimellom var rådene så gode at jeg valgte å følge dem. Andre ganger tenkte jeg i mitt stille sinn at ”fra ditt perspektiv er nok dette enkelt, pappa, men fra min vinkel ser det litt annerledes ut…”

Noen ganger hentet jeg innspill fra flere kilder. Så valgte jeg min egen løsning. Når det skjedde, visste jeg at pappa kom til å stille meg til veggs fordi jeg gikk på tvers av hans mening. ”Hvorfor spør du meg om råd når du ikke gjør som jeg sier?”, kommenterte han mer enn en gang. Og jeg svarte omtrent det samme hver gang; ”fordi jeg vil ha flere perspektiver på saken. At jeg spør om råd, pappa, forplikter jo ikke meg på å gjøre som du sier…? Jeg er et voksent menneske.” Jeg tror noe i ham visste at jeg hadde rett, men han likte det ikke. Hvis ikke jeg gjorde som han sa, anså han antagelig samtalen vår som bortkasta tid.

IMG_0171

Den gode samtalen handler ofte om å se på bildet sammen – og finne ut hvordan det kan bli enda mer sånn som vi vil ha det…

Kanskje er det den erfaringen som har gjort at jeg tenker helt annerledes enn faren min. Samtaler på tomannshånd er sjelden bortkasta tid. De er meningsfylte for begge parter; For den som vil reflektere sammen med noen – og for den som får være med på det. Min erfaring er at ungdom søker voksenkontakt. Det gjelder både 16-åringer og 26-åringer. Det er tydeligvis en eller annen trygghet i å snakke med et voksent menneske som ikke er ens egen mor eller far. Til og med kanskje litt fremmed…

De ønsker noen som kan lytte, stille spørsmål, dele livserfaring – uten å forlange at den som ber om innspill skal gjøre som de sier, men stiller mottakeren helt fritt til å forvalte det som har blitt delt. Min erfaring er at yngre mennesker heller ikke forventer at du har alle svarene, men ønsker at du undrer deg sammen med dem. Noen ganger vil de vite hva livet har lært deg – på godt og på vondt. Eller de vil utfordres. Få noen ransakende spørsmål. På den annen side; høre at det fort kan gå bra selv om de akkurat nå føler at de ikke strekker til, ikke kan nok, ikke skjønner…har råd til… orker… eller vil…

Jeg setter meg noen mål for tre måneder av gangen. Sist gang jeg skrev ned noen punkter under overskriften ”tid med mennesker”, ble et av punktene noe jeg følte at jeg forsømte i forrige runde; ”Flere uformelle kaffekopper,” skrev jeg. Eller te-kopper. Med ei jeg har fulgt et stykke vei gjennom livet i noen år. Eller en student jeg vet om, som jeg har lyst til å spørre hvordan egentlig har det… Et yngre menneske som jeg tenker trenger å bli sett av ei litt eldre. Noen jeg treffer som jeg først og fremst vil lytte til for selv å lære noe, også. Det stopper jo aldri.

Og utfordringen gir jeg videre. Ta et initiativ av den typen du, også. Du har mer å gi enn du kanskje tror. God helg!