Fem steder…

Sakte men sikkert på vei inn i juni, årsinnspurt for oss som er i skolen og – etter hvert; ferie – tror jeg jammen at jeg skal fortsette med «listing». I januar delte jeg «50 ting jeg har gjort», og nå i mai en liste med syv for meg viktige ting. Jeg må – med snev av skam – nevne at den siste lett kunne blitt lengre…  Derfor er det med beven jeg nå begir meg ut på å skrive om bare fem steder som inspirer meg, hjelper meg å senke skuldrene og alltid ses tilbake på med glede. Foruten hjemmet mitt, der jeg heldigvis trives og kjenner at jeg både kan åpne døra for mange mennesker og lukke den når behovet for å være alene – eller tosomme – melder seg.

Markjordbær og blomster er en del av hyttesommeren vår…

Det er ingen hemmelighet at hytta vår raskt ble et viktig sted for rekreasjon, påfyll, utfoldelse og fellesskap da vi overtok den for vel fire år siden. «Krikhølen» – av den Tolkien-lesende gemalen navngitt etter den hytta Frodo kjøpte for å slappe av – er vårt pusterom og arena for kreative prosesser i jobb og privat. I forkant tenkte vi at ei hytte kunne være «greit» for å komme seg litt avsides fra en krevende hverdag. Nå innser vi at den har blitt så mye mer enn det.

Ferie i min barndom var ensbetydende med en uke i telt på sørlandet. Kanskje to. En del sommere var mamma og jeg «plassert» i Tvedestrand i et leid skipperhus med mammas venninne og hennes barn. Det står for meg som dager og uker uten regn, men med bading og lange roturer, blomstereng, utedo på et drømmested eieren plutselig ville selge. Til en pris hinsides våre budsjetter…

Tuddal er fjellet for meg – og Nøting er badevannet mitt

Mine sterkeste minner er allikevel fra Tuddal i Telemark. Først på hytta til «tante» fra tid til annen. Fra jeg var tolv i vår egen hytte. I nedkanten av en setervoll med kuer og sauer sommerstid. Jeg er glad i fjellet…

Det var også mine foreldre som tok meg med til Øland for første gang. Foranledningen var at min far, som aldri ble for gammel til å storkose seg over Astrid Lindgrens barnelitteratur og hadde Emil som sin klare favoritt, ville besøke «Katthult». Det ble det lang biltur av. Lengre enn til Arendal der teltturer ble kombinert med familiebesøk og Tanums Hede der de samme to «fluene» ble slått i et smekk. Og var vi først på vestsida av Sverige, ville min far – veimannen – gjerne se og kjøre over den nye Ølandsbroen som hadde blitt åpnet høsten før (i 1972). Jeg var femten og ante lite da om at jeg kjørte inn i et rike jeg skulle komme til å besøke mange ganger siden – og nyte i fulle drag.

Øland. Vakkert og fredfullt. Vi foretrekker den sødre delen…

Dette må ha vært sommeren etter at jeg og ei venninne dro på sommerskole til England – inkludert tre dager i London. Vi så oppsetningen»Hair» på teater og spiste pizza for første gang. Og jeg ble fascinert av denne fargerike byen som Richard Herrmann kalte sine «gleders by» da han skrev om den etter mange års tjeneste som NRK-korrespodent.  Den har nærmere 50 000 gater, mente han å vite. I boken gjør han sine lesere oppmerksom på at dersom man vil gå dem alle – 13 000 km til sammen – vil man nærme seg pensjonsalder når man er ferdig om man starter som ung.

Ikke rart jeg føler at denne byen har noe nytt å by på hver gang. Det er trist at mange nordmenn ikke beveger seg bortenfor Oxford Street og er mest opptatt av shopping. En av mine store London-opplevelser er da jeg og en venninne gikk gjennom Londons gater – og ikke minst bakgater – en hel lang søndag og tittet på fasader og blomsterkasser.

Joda, jeg innser at uansett hvor jeg er i verden, handler det for meg om å suge inntrykk, puste i nærheten av det jeg synes er vakkert… og om å rusle…

«Lime tree hotel» London på sitt beste… med den beste for meg…

Min største ferieopplevelse har jeg kanskje allikevel hatt bakpå en Harley i USA. Route 66 sommeren 2010 står fremdeles som drømmeferien for meg. Det er noe med vennligheten, rausheten og gjestefriheten i USA som slo gemalen og meg da vi var der første gang i 2003 og som gjør at vi stadig vil tilbake til dette svære, flotte landet. Og det var ingen selvfølge. Gemalen vil egentlig at alle amerikanere skal starte en hver samtale med å si noe alla dette; «Jeg er veldig lei for det vi gjorde med indianerne…» Den patriotismen vi møtte i en del sammenhenger den sommeren Ground Zero stengte, var heller ikke spesielt sjarmerende. Men både landet og folket har fascinert oss og gjort oss litt ydmyke. Naturen, kulturen – og ikke minst det vi har møtt av amerikansk kirkeliv – har gjort dypt inntrykk på meg og oss i voksen alder. Inspirerende, er kanskje det mest dekkende ordet. Dessuten har jeg aldri noe annet sted blitt rørt til tårer av en naturopplevelse. Men det skjedde meg bakpå en motorsykkel i soloppgangen et sted jeg ikke husker. Lyset, luktene og takknemligheten over å få lov til å se andre deler av verden ble bare så overveldende.

God 17.mai!

Hvitveis og norske flagg; en uslåelig kombinasjon.

Jeg er arvelig belastet når det gjelder 17.mai – entusiasme. Med en far som stod vakt på slottet da kronprins Olav kom tilbake til Norge etter frigjøringa, og som siden stilte med blaser og 17.mai-sløyfe fra den årle morgen hver eneste nasjonaldag for å få med seg mest mulig flaggvifting og det han kalt «hornmusikk», har det bare blitt sånn…

Det er sikkert noe av grunnen til at jeg strøk bunadskjorta i går og har verandaflagget klart. Bordet er dekket for frokostgjestene, og før vi lander på hytta for pinsehelgen, skal vi ha fått med oss det meste av hva 17.mai-feiringa kan by på.

Det er med stor respekt for generasjoners kamp for frihet og demokrati jeg gleder meg til morgendagen. Jeg er dessuten så stolt av å leve i et land som lar barna og ikke miletærparadene prege dagen. På den bakgrunnen blir det ekstra dumt – og pinlig – med de siste årenes gjentagende maidebatter om flagg og hvem som kan sitte i 17.mai-komiteene rundt omkring.

Denne dagen tilhører alle som bor i Norge! Derfor ble jeg varm om hjertet da jeg i ettermiddag – i gata her jeg bor – møtte flere innvandrerkvinner  og – barn viftene med norske flagg – tydelig på hjemvei etter markering av dagen i barnehagen. Kanskje skjønner de mer av denne dagens betydning enn mange «heilnorske», men historieløse nordmenn som ikke gidder å pynte seg i morgen og som først dukker opp for å «feire» dagen med det de kaller «en real fest» når dagen er på hell…

Syv ting…?

«Hvis du eier mer enn syv ting, er det ikke du som eier tingene, men tingene som eier deg», sier et kinesisk ordtak. Det stemmer sikkert. Jeg har ikke tenkt å si at vi er annerledes enn andre; Vi både har – og er glad i – mange ting. Allikevel antagelig flinkere til å kvitte oss med saker enn de fleste. I hvert fall er jeg det. Det sitter betydelig lenger inne for gemalen.

Med jevne mellomrom går jeg i tankene gjennom hvilke ting som virkelig betyr noe for meg. Den slitte barnestolen mamma fikk på tyvetallet er helt klart blant mine skatter, mens det ikke var problematisk for meg å gi bort den jeg selv fikk som treåring da noen venner fikk en datter for noen år siden. Jugend-lampa på skrivebordet som mine besteforeldre fikk som forlovelsespresang gir meg mange minner. Kakaomugga etter mormor, likeså. Jeg erkjenner at det er en del arvegods i heimen vår som bærer med seg røttene våre og den historien vi er en del av. Skuvsenga etter gemalens besteforeldre, for eksempel. Nå er den daybed på glassverandaen og fantastisk til ettermiddagsluren vår og høst.

Joda, vi eier definitivt mer enn syv ting. Men hva så om jeg skulle koke det hele ned til syv «dingser» som jeg av en eller annen grunn setter stor pris på; hva ville det da blitt?  Jeg har tenkt på det noen dager. Og erkjenner at jeg nå når sommeren er på vei ( for den er det!), skulle jeg gjerne startet den lista med ordet solhatt. Leit igrunnen at jeg  aldri har hatt noe hattehode… Det er gemalen som har solhatt hos oss. Og solbriller, parasoll og migrene. Cowboyen min.

Hadde han vært en ting, hadde han utvilsomt fått førsteplassen på lista mi. Det skal han slippe, men la meg si det sånn: Jeg har en ring på fingeren som jeg innimellom ser på med dyp takknemlighet. Fordi jeg vet at han som en gang plasserte den der, er overgitt til vårt ekteskap og opptatt av at jeg skal ha det bra. Det er et privilegium jeg ikke tar som en selvfølge. Resten av oppramsingen er vanskeligere.  Troen på Gud er for eksempel det viktigste i livet mitt. Men har jeg egentlig en ting som kan knyttes til den? Bibelen min kanskje?

Bålpanna vår er en av mine favoritt-ting… Og til høyre – med røyk i øya – er han med solhatten… Begge disse ettertenksomme mennene er forresten viktige i min verden.

Jeg lar resten av lista være mindre seriøs – og helt klart mer tilfeldig. Macen min får en plass der. For en skriveglad person som meg, er den viktig. Dessuten er den full av bilder. Kunne nok klart meg uten, men vil helst slippe det. Den nyanskaffede kaffemaskinen jeg har parkert på nattbordet mitt på hytta er også i den kategorien.  Men jeg innrømmer at jeg koser meg med den hverdagsluksusen den bidrar til når vi senker pulsen i Vestfold. God morgenkaffe kan bety mye for resten av dagen.

En dag som kanskje rundes av ved bålpanna? Den som kostet vel en tusenlapp for fire år siden og har vært tent utallige kvelder siden. For meg er den selve symbolet på hyttekos. Røyklukt i hyttegenseren og pølser på spidd i sene nattetimer er noe av det mest skuldersenkende som finnes i min verden.

Dessuten er jeg lykkelig eier av et tykt ullpledd for kalde høst- og vinterkvelder. Joda, jeg kan det der med å kose meg. Men jeg eier – og bruker – en sykkel, også.

Ble det syv? Jeg tror det. Syv ting som eier meg… I den forstand at de holder meg fast i det gode livet.

Så ble det vår?

Endelig.

Det våres.

Ordentlig god, norsk vår. 

Joda, den kommer seinere enn i fjor. Akkurat det tror jeg vi blir forvirra av. Fjoråret fikk oss til å tro at hvitveisen hørte hjemme i mars og at det skulle være sommervarme i april. Det er mulig det er det som er grunnen til surmulinga over at våren har latt vente på seg dette året?

Selv har jeg levd lenge nok til å huske mange ganger da vi har lurt på om bjørka kom til å springe til 17.mai. Det er vel flere enn oss som har pynta med en hvitveisbukett på den dagen? Selve symbolet på mai-måned. Egentlig. Selv om vi måtte klare oss uten de fleste steder i fjor. For da var hvitveisen avblomstret da nasjonaldagen skulle markeres.

For fem – altså ikke for hundre – år siden, var det bitende kaldt og snødde på 17.mai. Tynnkledde barn gråt i barnetoget fordi de hadde presset gjennom et antrekk som på ingen måte var værtilpassa… Vi hadde utsikt mot Drammen sentrum fra åttende etasje på sykehuset den gangen. Min mamma var pasient og jeg misunte ingen av dem som hutret seg gjennom feiringen på Bragernes torg.

Kanskje er det på tide å legge av seg klaginga, minne oss selv på at vi faktisk ikke bor på Mallorca, men helt frivillig langt nord og så glede seg over våren nå som den ser ut til å ha kommet…

På nesten vanlig vis.
Kaldere enn vi liker – og tror, når vi titter ut av vinduet om morgenen.
Det eneste som er nytt, ser for meg ut til å være skuffelsen.

Noen ganger slår det meg hvor fort vi omtolker realitene og husker dårlig. Forholdet vårt til våren er bare ett av dem. Ikke er det så farlig egentlig at glemselen er dårlig heller. Det er bare litt kjedelig å høre på stønning og sukking…

Selv har jeg tenkt å glede meg over våren nå som den er her… Selv om det snør i Molde i dag og vestlendingene har lagt ut sjeldne bilder av snø 2.mai. Som ung student opplevde jeg å våkne til femten centimeter nysnø 12.mai. I Bergen! Samme året ble dusjene i studentbyen stengt i juni. På grunn av vannmangel.