Barnløs og egoistisk?

Da vi giftet oss for over tyve år siden, hadde vi tatt beslutningen om at vi ikke kom til å satse på egne barn. Jeg var i siste halvdel av trettiårene, men opplevde ikke at jeg led under at den biologiske klokka tikket og gikk. Dag er betydelig yngre enn meg, men fra jeg ble kjent med ham – tre år før vi ble kjærester – hadde jeg visst at han ikke ønsket seg egne barn. Vi var enige om at det ikke er noen menneskerett for voksne å bli foreldre, men at det faktisk er en menneskerett for barn å ha foreldre. Eller i det minste å bli tatt på alvor av voksne. Vi bestemte oss for å bruke våre ressurser på noe annet enn å oppdra egne barn.

Vi sa ikke så mye om beslutningen vår med mindre vi ble spurt. Det kjentes privat og sårbart. Om barn var temaet, var vi imidlertid åpne på at vi ikke planla egne. Da bryllupet nærmet seg, ble det tettere med kommentarer. Ikke minst fra kvinner i min generasjon og oppover. Det var jo ikke noe rart at vi giftet oss fort (fort og fort, fru Blom, vi var sammen ett år…), mente noen, for det hastet jo å få barn når jeg var såpass gammel. ”Vi har faktisk ikke tenkt å få barn,” dristet jeg meg da til å si – og ble vanligvis møtt med et litt overbærende smil; ”Det kommer nok til å forandre seg når dere har giftet dere. Da vil dere nok gjerne være en familie”.

Det var ganske sårende. For det første fordi jeg mente Dag og jeg var reflekterte nok til å konkludere for egen del. Dette var ikke en fiks ide, men en gjennomsnakket beslutning. Dernest har jeg alltid vært av den oppfatning at begrepet ”familie” er relativt fleksibelt. Dag og jeg er en familie. Det samme er en enslig forelder med barn. Og den tradisjonelle familien; mor, far og ett eller flere barn – inkludert eventuelle bonusbarn.

Det var mye jeg fikk lyst til å parere den slags kommentarer med. Men jeg ble stille. Tenkte at jeg fikk være åpen for at de kunne ha rett. Vi hadde jo aldri vært gift før, så det kunne jo tenkes at vi plutselig ville få et uimotståelig behov for å bli foreldre? På den annen side: Selv om de som sa det stort sett var gift og hadde fått barn selv, var det neppe resultat av at noe endret seg etter giftemålet. Hvordan kunne de være så sikre på at vi kom til å forandre mening?

Den forutsette endringen uteble for vår del.

I alle disse årene har vi selvsagt hatt nærkontakt med erkjennelsen av at det er fordeler og ulemper med ethvert valg vi gjør. Også vårt med hensyn til egne barn. Vi ble besøkshjem ganske raskt etter at vi giftet oss og kjente smaken av barn i huset. Det var godt. Jentene ”våre” har for alltid en stor plass i hjertene våre. Vi har ledd og grått med dem. Slitt ut nesten tre ”Løvenes konge-filmer” og lest de fleste Harry Potter-bøkene høyt. Vi har kranglet om mat og antrekk, satt grenser og stått opp grytidlig fordi vi tapte diskusjonen om det faktisk alltid er morgen når det er lyst ute eller ikke. Vi har vært på familieleir og fått skryt av intetanende barneledere fordi barna ”våre” tilpasset seg så lett. Og vi kjente på sorgen da det ble bestemt at det ikke lenger var behov for helgene hos oss. Midt i alle gode erfaringer med barn og ungdom som har vært husvarme i vårt hjem, vet vi godt at selv om vi ikke er uvitende om barns behov og en krevende voksenrolle i møte med dem, er det langt mellom den rollen vi hadde en del år og foreldrerollen.

Noe har vi tapt ved vår beslutning – og noe har vi vunnet.

Vi har for eksempel både hørt og lest at vi som er frivillig barnløse, er svært egoistiske. Det er vanskelig for oss å forstå at det er mindre egoistisk å få barn. Ingen vi kjenner har noen gang sagt at grunnen til at de har fått barn, er at det finnes så mange ufødte som de stiller seg til disposisjon til å føde og ta omsorg for. I pur godhet. Så langt jeg forstår er det det å få barn i hovedsak drevet av det vi kan definere som egoistiske følelser og behov. Det er noe naturlig over det. Vi tror at lengselen etter å få barn ligger nedlagt i skapelsen.

IMG_5035

Allikevel kan vi altså ikke anse det som en menneskerett å få egne barn. Vi vil heller ikke akseptere at det er noe galt med oss som av ulike årsaker er frivillig barnløse. Vi tillater oss å tenke at noen av dem som ikke lykkes med å få egne barn, kanskje burde fått mer hjelp til å se at det er mulig å leve godt som barnløse – midt i all den støtte som i vår tid gis for å lykkes med det prosjektet det er å få egne barn. Et ufrivillig barnløst par vi kjenner, har gjort noen gode valg og sier det omtrent slik: «Det hadde vært fint om folk forstod og trodde oss på at selv om vi ikke har valgt vår livssituasjon, har vi et godt liv – og vi har glede av å benytte de muligheten situasjonen vår faktisk har gitt oss». Dessuten er det en kjensgjerning at adopsjonstallene er synkende og det trengs stadig gode fosterforeldre. Mulighetene for å få utløp for mors- og farsfølelser, er mange.

Selv har vi altså strukket beslutningen enda lenger. Vi har verken egne barn eller barn på fast basis. Jeg kan forstå at det høres kynisk ut. Men jeg tillater meg å mene at vi ikke har gjort det fordi vi er mer egoistiske enn de som på ulik måte sørger for å bli foreldre.

Trekk heller ikke den slutningen at vi ikke er glad i barn. Noen er kjappe til det. Men de har aldri vært med på Dags armhevingskonkurranser eller guidet tur i komposten på hytta vår. Det siste er spesielt populært og møtes med skrekkblandet fryd.

Vi tror vi er omtrent normalt glad i barn – og normalt flinke til å kommunisere med dem. Vi trives med barn og ungdom – og har brukt store deler av livet i nær kontakt med unge mennesker, både i jobb og privat. ”Det skal en landsby til for å oppdra et barn”, sies det i et afrikansk ordtak. Den landsbyen ser vi på oss selv som en del av. Fordelen med sånne som oss, ser ut til å være at vi ikke er foreldre til egne barn. Ungdommer som av ulike grunner og på ulike arenaer gjennom årene har tydd til oss, ser ut til å slappe av. Vi lurer på om det ikke minst skyldes at de ikke ”konkurrerer” med noen vi er foreldre til. Barnløshet gir oss litt mer fleksibilitet og åpner for andre muligheter enn de man får del i fordi man faktisk er foreldre. De mulighetene håper vi at vi har benyttet så langt, og det har vi ønske om å fortsette med.

Uansett status og familiekonstellasjon finnes det både ulemper og fordeler med at livet ble som det ble – ønsket eller ikke ønsket. Vi tror det er mye livskvalitet i å se etter og benytte mulighetene. Det har vært øyeblikk da jeg har stoppet opp og lekt med tanken på hvordan våre barn ville vært. Kjent på undring overfor det valget vi har tatt – for så å vende fokuset mot de gode sidene ved det livet vi har. Det siste har jeg lyst til å utfordre deg på, også, helt uavhengig av din status – ønsket eller uønsket – og det livet du har per i dag; Ta gjerne kontakt med vemodet og savnet i din livssituasjon, men vend fokuset med det som er godt. Også om du akkurat nå tenker at det ikke er så mye.

Reklamer

Store beslutninger – sammen

For mange år siden overtok gemalen og jeg en familiegård. Vi hadde vært gift i knappe to år da situasjonen krevde at vi vurderte en beslutning vi hadde ant ville komme, men som ble nødvendig på et tidspunkt som på ingen måte var optimalt for oss. De som har gårder i familien vet at slike avgjørelser er store og krevende. Vår var også det selv om søskenflokken på seks allerede hadde snakket om hvem en overdragelse var mest aktuell for, og vi hadde så smått hadde begynt å skissere noen mulige planer. De lå langt fram, trodde vi – men forutsetningene vi trodde var der, viste seg å ikke være slik vi hadde blitt forelagt. Vi valgte allikevel – blant annet av hensyn til generasjonen over oss – å gå inn i det. Den beslutningen tok vi sammen. Det var ikke jeg som ble med på Dags drøm og plan, men vi sammen som bestemte oss for å ta over, flytte – og sette oss i langt større gjeld enn vi ønsket. Fire år seinere solgte vi gården – ut av familien. Det var også en krevende beslutning, men prisen hadde blitt for høy; relasjonelt og helsemessig. Vi lever fremdeles med konsekvenser av de årene.

Det er lærdom å hente i enhver livssituasjon og ethvert valg. Både de som viser seg å være riktige, og de vi gjerne skulle vært foruten. Også denne. Vi skulle gjerne vært valget om å ta over gården foruten. Vi gikk ikke naive inn i det, men vi hadde heller ingen mulighet til å forutse at situasjonen skulle bli som det ble. Valget vårt får vi ikke endret på. Det hører fortida til. Men vi gjorde en svært riktig ting i den prosessen som har vært avgjørende for vårt forhold siden: Vi tok beslutningen sammen!

Vi samtalte grundig i forkant om fordeler og ulemper, om muligheter og hindringer, om hva slags styrker og svakhet hver av oss bragte inn i den situasjonen vi eventuelt var på vei mot. Vi søkte råd hos kloke mennesker, og vi spurte oss selv om vi var robuste nok til å møte de utfordringene som ville komme? Svaret vårt var ja. Det viste seg å stemme, selv om presset vi skulle komme til å leve under, ga oss mange mørke stunder. Vi møtte allikevel mørket sammen – fordi beslutningen hadde vært vår, sammen. Ingen av oss anklaget den andre for noe som helst, slik det lett kunne blitt om en av oss hadde følt oss henvist til å bli med på den andres drøm, opplevelse av forpliktelse eller manglende evne til å si nei i første omgang.

Det er lett å ta store beslutninger alene eller i utakt om man er i en parrelasjon. Den enes karrieremuligheter gjør at den andre ofrer seg uten egentlig å ha vært helt med på beslutningen eller forstått belastningen den fører med seg. Hans eller hennes ønske om å flytte – for eksempel tilbake til hjembygda – kan også føre til at partneren stilltiende går med på det, fordi ønsket – eller hjemlengselen – er så sterkt hos den andre. Ikke bare hvor man bor, men hvordan, er også en stor beslutning. Mange har gått med på hus- ,hytte- eller bilkjøp fordi partneren har ønsket det selv om det ikke har smakt helt godt eller kjentes riktig. Man kan til og med stå i fare for å overbevise den andre om at karrieren, huset eller flyttingen samsvarer med eget ønske om man ikke er ærlig nok.

Det er et risikoprosjekt for samlivet om ikke slike store beslutninger tas etter en prosess der pluss – og minussider for begge i forholdet står på agendaen og forventinger knyttet til den framtida en da ser for seg, avklares. Kommer en ikke fram til enighet, kan det hende et ”tog” eller to må forlate stasjonen uten at dere er med, men det kan det vise seg å være verdt.

20431584_10210330528643106_619227248354221925_n

Det er fint å ha et felle gjerde å lene seg til: Store beslutninger alltid tas sammen. Også om det tar litt tid…

Da vi nådde grensen av hva vi kjente at vi kunne leve med, var det viktig at vi kunne møte hverandre med åpent blikk uten anklager av typen ”det var du som dro oss inn i dette, du får jammen få oss ut av det, også”. Vi delte frustrasjonene, smerten og sorgen – og vi satte ned foten, sammen. Etter det har vi levd med konsekvensene sammen, også. Vi vet at det kunne vært så annerledes. Gårdsoverdragelsen kunne kostet oss ekteskapet vårt.

En del store beslutninger er knyttet til nettopp storfamiliens ønsker – også om det ikke handler om en gårdsoverdragelse. Det er lett for foreldre å mene mye om voksne barns beslutninger, og det kan være vanskelig å la være å lytte til generasjonen over når det gjelder valg av karriere, bosted – og deres mer eller mindre egoistiske ønsker. Slik vi ser det, er det viktig å møte dem med respekt – og grenser. ”Jeg hører hva dere mener om saken, men det er vi som må ta denne beslutningen sammen”, er en viktig setning å ta med seg. Den man samtidig kan stryke av vokabular-lista, er denne; ”Jeg er jo helt enig med dere, men jeg må jo snakke med xxx først, og så får vi se hva det blir til…”

Å være gift er å være hverandres førstevalg. Under vielser i kirken siteres det fra Bibelen at mannen skal ”forlate sin fra og sin mor”. Noen synes det er ”utrolig gammeldags” og helt uaktuelt i vår tid. Jeg er neimen ikke så sikker. Andre har spurt hvorfor ikke det samme står om kvinnen? Det kunne det godt gjort, men i den kulturen dette ble undervist, var det vanlig at kvinnen fysisk flyttet fra sin familie inn til mannens familie da de giftet seg. Hun trengte ikke denne påminnelsen. Det var han, som skulle fortsette å bo under samme tak som sin egen mor og far, som trengte å forlate dem mentalt og velge lojaliteten til sin kone framfor lojaliteten til foreldrene. Det er ikke mindre aktuelt i dag selv om få flytter inn til foreldre og svigerforeldre som nygifte. De usynlige båndene er ofte svær sterke til både sønner og døtre. Derfor er ekteskapsløftene mer enn fine ord på en romantisk dag. Det handler om en mental forflytning.

Den flyttesjauen visste jeg at Dag hadde unnagjort før vi overtok foreldrenes gård og flyttet nær dem. Og han holdt løftet sitt om å sette meg og vårt forhold foran foreldrenes mening – og foran alle andre som det skulle vise seg mente mye om oss hva vi burde gjøre og etter hvert hadde gjort. Den trofastheten styrket vår relasjon og er en liten del av det gullet vi fant i den ”gråsteinen” som på mange måter representerer den største smerten i vårt liv.

 

Skuffelser og håp

IMG_1713Jeg er vel muligens ikke den eneste som har blitt tatt litt på senga den siste uka? Som erklærte våren for åpnet, ryddet bort vinterjakkene og fant fram det vi i min barndom kalte for ”småsko”? For så å gni oss i øya da termometeret viste minus ti og meterologene truet med femti nye centimeter med snø?

Innerst inne visste jeg at det kom til å skje. Det er bare på kalenderen at mars er vår. Men tross den dype vissheten gledet jeg meg hemningsløst over tørre veier, lyse morgener og grønne flekker. I Østfold blomstret krokusen og vestlandsvenner delte facebook-bilder av det ene vårtegnet etter det andre. På Mortensrud, der jeg bor, litt høyt over hovedstaden, hadde vi riktig nok fremdeles små brøytekanter og sørpete spaserstier, men også der var det mange tegn som bar bud om at våren var rett rundt hjørnet. Helt til det ble helg, kulde og iskaldt. Tilgi meg, skiglade venner, men heretter får dere dra til fjells – og jeg må reflektere over hvordan jeg egentlig takler skuffelser.

Det får jeg nemlig en liten øvelse i hvert år omtrent på denne tida. Gemalen forsøker forsiktig å strø litt støtsikker sand under meg mens jeg jubler over våren – altfor tidlig. ”Du vet at det kommer en runde til med snø,” konstaterer han. ”Jada,” svarer jeg; ”men kan jeg ikke bare ta det når det kommer, da?”

Og får min årlige trening i ”hvordan håndtere skuffelse”… Denne skuffelsen er verken skjellsettende eller varig. Jeg har vært gjennom det før – og jeg vet at den bare representerer en liten avkjørsel på veien mot sommer. Sånn sett er det vel egnet for trening. Jeg har jo måtte takle skuffelser av adskillig saftigere kaliber – og kommer sikkert til å måtte det igjen.

All støtsikker sand som samfunnet vårt tilbyr, ramler vi nemlig på harde bakken innimellom. Oppgaver vi ikke klarer så godt som vi trodde, forhandlinger noen satte kjepper i hjula for, folk som ikke liker det du sa selv om du var både godt forberedt og saklig, jobber vi ikke fikk, husbud som ikke gikk inn fordi noen hadde mer lyst på huset (og mer solid økonomi) enn oss, medisiner som ikke virker slik de skulle… lista kan bli uendelig lagt. Og broket. Noen skuffelser biter skikkelig og kan potensielt ødelegge framtida vår, mens andre gjør bare veien framover litt lengre. Noen kuldegrader og litt snøfall er bagatellmessig i den store sammenhengen.

Spørsmålet til meg selv blir allikevel det samme. Hvordan takler jeg skuffelser? Jeg har noen store i mitt liv, og hver gang har et nytt spørsmål tatt stafettpinnen fra det første; Hva kan jeg lære av dette? Jeg er nemlig sånn skrudd sammen at jeg vil lære noe av all friksjon livet byr på. Jeg tror dypt og inderlig – og har erfart mange ganger – at det finnes gull i gråstein. Kanskje ikke så mye, hver gang, men litt. Det gullet har jeg bestemt meg for at jeg vil ha tak i.

Når skuffelsene er av grei karakter, gir jeg med selv en liten tidsfrist for hvor lenge jeg får lov til å surmule. Etter en fartsbot som definitivt kunne vært unngått og med utgifter helt klart kunne vært brukt på noe mer nyttig, ga jeg meg selv to timer. Snøværet sist helg fikk et kvarter og et par grynt. Noen ganger kan en litt bedre middag gjøre susen – eller en trøstefilm, inntatt i sofakroken med et realt ullpledd rundt meg. I yngre år bodde jeg i et hybelhus med felles bad med badekar. Alle visste at når jeg inntok det og stengte døra med bok og tekopp, var livet sånn akkurat passe. Da var jeg enten skuffa eller bekymra – eller begge deles.

Større skuffelser som gjør et innhogg i optimistiske planer og drømmer, eller til og med knuser håp, krever andre tiltak. I mitt tilfelle; bønn – siden Gud er en høyst reell størrelse i mitt liv og min virkelighetsoppfatning. Jeg involverer han – og forsøker å feste blikket på alt som faktisk er bra når noe først er skikkelig elendig. Jeg forsøker å få et så realistisk bilde på situasjonen som mulig, legger en slags plan for vandringen videre,om det er mulig, og så bestemmer jeg meg for å slutte fred med realitetene uten å slippe håpet av syne. Det kan være en krevende balansegang, men det er her treninga hver marsmåned kommer inn i bildet. Jeg tror jo på våren. Selv om jeg ikke ser den.

Dørstokkmila

IMG_0077Jeg hører med til dem som er innmari glad i å være ute. Det vil si; om våren og sommeren. Om vinteren kjennes veien ut betydelig lengre… Det er kaldt, det er glatt – og innimellom er det begge deler. Jeg finner mange unnskyldninger. En av de mest brukte er at det er vanskelig å kle seg rett. Det blir enten for varmt – eller for kaldt. Dessuten hater jeg støvler.

Joda, jeg er vel kjent med begrepet dørstokkmila. Vinterstid er det krevende å komme seg ut. Men som oftest veldig deilig når dørstokken er forsert og kuldegradene biter litt i kinna.

Sommerstid er det annerledes. Da lever det meste av livet utendørs…

Det meste er enklere når det er «sommer» i livet også. Når det spirer om våren eller blomstrer rundt og i meg. Da vifter jeg med tærne og elsker å kjenne gress og småstein under føttene. Da tar jeg på meg en genser om det er kjølig og tåler til og med greit ei regnskur eller to. Også i overført betydning.

Den følelsesmessige dørstokkmila er den veien vi helst ikke går når kulda kryper innover selve livet. Når temperaturen i samliv og vennskap er ustabil og vi ikke helt vet hva vi skal dekke oss under om vi våger oss ut i åpent landskap. Dere henger med?

Det er avgjørende viktig i alle relasjoner at vi forserer «dørstokkmila» og setter ord på det vanskelig. Det som skal skaper kulden, snøføyka eller høststormen mellom oss. De fleste av oss er sånn skrudd sammen at vi gjerne skulle hatt det unnagjort. Vi kan danne oss gode bilder hvordan det kan se ut når vi får snakka om det. Det er selve samtalen som er vanskelig. Eller rettere sagt; tanken på hvordan vi skal starte en samtale som berører såre punkter, ubesvarte spørsmål og plundrete antagelser.

Jeg har planlagt mange vanskelige samtaler i hodet, og ærlig talt tror jeg det er en god ting å gjøre det. Bestemme seg for hvordan jeg vil prøve å si det jeg har på hjertet uten at den jeg vil snakke med går helt i lås – og forsøke å tenke gjennom mulige reaksjoner fra den andre.

Gemalen er den første til å kunne vitne om at jeg ikke alltid lykkes. Dårligst går det de gangene jeg bestemmer meg for å hoppe i det. Eller bare hopper i det uten å ha bestemt meg for noe som helst. Jeg er av den typen som kan komme til å skyte fra hofta. Det er sjelden lurt, men nå er det egentlig ikke de gangene jeg snakker om her. Det handler om de gangene da jeg vet at jeg bør ta praten, men skjønner at jeg står overfor den mentale dørstokkmila.

Jeg har lært meg at det er klokt å begynne sånne samtaler med ”jeg”… ”Jeg opplever…” eller ”jeg føler…”  – vel vitende om at mitt perspektiv ikke er den objektive beskrivelsen av situasjonen. Hvis jeg står på Grefsenkollen i Oslo og skal beskrive byen foran meg for deg, kommer det til å lyde annerledes enn om du står oppe ved Ekebergrestauranten og skal beskrive det du ser. Og står jeg der på Grefsenkollen, kan det være lurt av meg å spørre hvordan byen ser ut fra Ekebergrestauranten selv om jeg akkurat da glaner utover byen selv. Så kan jeg i neste omgang kanskje spørre deg om du har lyst til å høre hva slags utsikt jeg har? Sånt kan det bli en god samtale av selv om tåka henger tungt over byen og ingen av oss egentlig ser så mye av det fine vi dypest sett vet er der.

Noen tror at en del andre liker den typen samtaler. Jeg tror noen takler det bedre fordi de har trent. Og fordi de har gode vaner på å tenke gjennom hvordan de skal starte – og hvordan de ønsker å ta imot forskjellige typer reaksjoner. Men dørstokkmila – når det er småkaldt eller vinden uler rundt hjørnene, den tror jeg de fleste av oss kjenner på…

Noe å glede seg til…

”Det er viktig å ha noe å glede seg til”, minner ei av mine venninner meg stadig på. Vi har nær kontakt, men bor et stykke unna hverandre. For noen uker siden hadde jeg et ærend i hennes hjemby og tok initiativ til at vi kunne møtes før jeg vendte nesa hjemover. ”Dette har jeg gledet meg til siden du meldte, ” sa hun da vi hadde fått satt oss ned i en krok på hennes stamsted; ”Takk for initiativet som både gir oss et godt måltid sammen – og som har gitt meg noe å glede meg til hver gang jeg har tenkt på. Det er viktig å ha noe å glede seg til, vet du…”

Noen dager før det hadde jeg møtt en annen kjenning tilfeldig på gata. Kona hans og jeg hadde lunsjet en gang i høst – også det litt tilfeldig flere år etter forrige møte. En sånn lunsj som selvsagt ble avsluttet med noen ord om at ”det hadde jo være fint å ha en kveld sammen – alle fire…” Sist vi sa det, møttes vi i farta på Ikea i en travel tid da både de og vi var på flyttefot. Utveksla noen få ord – og ga hverandre løfter om å sees bare vi hadde kommet i orden. Helt ærlig er det vel en god stund siden vi følte oss ferdig innflytta. Nå dumpet jeg altså borti han; ”Jeg hører vi har en intensjonsavtale om å møtes en kveld, ” blunket han – før våre veier skiltes. ”Det er viktig å ha noe å glede seg til, tenkte jeg – og lovte meg selv der og da at NÅ skulle jeg gjøre noe med det. I første omgang ble intensjonsavtalen erstattet med fire konkrete datoforslag fra oss – og når har jeg begynt å glede meg til en kveld sammen.

Det blir lett med praten. Det er vel flere enn oss som har gått på den smellen; Lovt at vi ”jammen skal ta oss en tur” selv om vennene bor langt unna og et møtepunkt krever planlegging. Kommet med runde formuleringer om at det ”hadde vært så koselig” og være helt overbevist om at vage løfter plutselig skal bli en realitet. Sånn helt tilfeldig?

JIMG_2669eg innser at det er en ting som må til for å få gjort noe med det; Planlegging. Hvis jeg ønsker å gjøre alvor av tid med mennesker som jeg opplever tilfører livet mitt gode ting og som jeg tror har glede av tid med oss, må det prioriteres og planlegges. Enten det handler om en kveld med gode folk på eget hjemsted eller venner såpass langt unna at det må settes av en helg eller noen feriedager til å reise bort eller invitere folk til oss. Vi jobber en del helger og merker fort at vi trives hjemme og på hytta de helgene vi har fri. Begge deler er vel og bra. Vi er i tillegg nøye på at vi har en god rytme på livet – og at vi som introverte ikke presser vår sosial evne til bristepunktet. Det betyr ikke at vi ikke kan se på totalen med jevne mellomrom og rydde plass til ”noe å glede seg til,” som min venninne er så nøye på å reklamere for.

Så nå gleder vi oss. Denne våren har vi frimodig også invitert oss på til venner et stykke borte – basert på et par av de ovennevnte det-hadde-vært-hyggelig-med-litt-mere-tid-sammen -pratene med påfølgende løfter. Flybilletter nå i mars merket frihelg til gamle venner vi ser altfor sjelden, har vært i boks en stund, og 17.mai skal markeres med andre gode folk utenfor Norges grenser. Jeg er nesten litt stolt over at vi har fått det til. Og en smule skamfull over at jeg løyet til så mange. Derfor har jeg gitt meg selv to oppgaver; Legg inn minst en vennehelg i halvåret sånn at du har det å glede deg til – og dropp munnhellet framover.