Kirsebærlikør og kaffe…

Jeg erkjenner at jeg er dårlig på stress…Men jeg vil ikke leve et liv uten press.
Og stress og press er jo ikke det samme.

Stress er når jeg håndterer presset på en lite konstruktiv måte – eller det rett og slett blir for mye av det. Noen ganger – når presset synes for stort ( = dagene er for fulle og tingene å tenke på blir for mange) – får jeg akutt lyst til å kutte alle aktiviteter og bare ha hjemmekvelder. Det tar meg ikke lang tid å forstå at jeg verken har behov for å følge med på en haug med TV-serier eller ligger an til å fylle de hjemmekveldene i ro over symaskinen eller strikketøyet.  Da nøyer jeg meg med å rydde litt i timeplanene, justere rytmen og si noen flere nei en periode.

Jeg følger stort sett det samme systemet når jeg planlegger livet som når vi lager den årlige kirsebærlikøren. Da fyller vi først et (eller flere…) store norgesglass med kirsebær. Helt fullt. Så heller vi på sukker til det er helt fullt. Og så – til sist – heller vi på sprit til det er…. helt fullt.  Rekkefølgen er viktig. Det blir en underlig likør om vi starter med spriten.

Når det gjelder livet, gjør jeg altså på samme måten: Hva er «kirsebærene» – de største og viktigste elemenetene i livet som skal legges helt først? Ekteskapet mitt er et slikt stort «kirsebær» som skal prioriteres. Min 80% stilling i skolen tar også plass – og den skal jeg ha krefter og energi til. I tillegg er det noen mennesker – familie, venner, menighetsfolk – som prioriteres framfor andre. Jeg har også bestemt meg for at definert fritid er et «kirsebær».  Jeg vet at noen tenker at fritid er den tida en har «til overs». Min erfaring er at det blir lite tid «til overs» fordi «glasset mitt» fylles uansett. Enten av ting jeg bestemmer rekkefølgen på – eller av det som sklir inn automatisk.

«Det er vel sukker eller sprit?» har blitt en kommentar som faller oss imellom fra tid til annen. Det gjelder utfordringer som dukker opp eller forespørsler vi må forholde oss til. Det aner oss f.eks at som nyinnflyttede i et borettslag, kan vi liker gjerne snakke om hvordan vi vil stille oss til en forespørsel om å stille til valg i styret. Vi har bestemt oss for at det er «sukker eller sprit». Vi prøver å ha et bevisst forhold til hva som kommer først og hva som må vike med utgangspunkt i hva vi erkjenner at vi har av tid og krefter.

Med den bevisstheten i bunnen, er det ikke så vrient å konkludere om hva en skal si nei til. Men det krever litt øvelse – og at vi bruker litt tid sammen på planlegging. I den planlegginga må det også være rom for brødbaking,  den årlige kirsebærlikøren og «ingenting». Og for det uforutsette. Det som verken kan  eller skal planlegges.

For mange år siden – i min single Oslo-tid – ringte jeg ei venninne og spurte om vi skulle ta en kaffekopp snart. Hun ville gjerne det – og begynte hørbart å bla i sin almanakk. Side etter side, registrerte jeg. Og så kom forslaget: Seks uker fram i tid. Jeg husker ærlig talt ikke om det ble noen kaffekopp den gangen, men der og da bestemte jeg meg for at mine venner skulle slippe å vente seks uker på en kaffekopp. For deres og min egen skyld.

For kaffekopper med gode venner er også godt mot stress…

Advertisements

Valentine?

For et par år siden var gemalen så uklok (?) at han foreslo at et sårt tiltrengt etterjobbmøte kunne legges til den 14. februar. Han kom lett hoderystende hjem noen dager før; «Skulle tro jeg hadde forslått et møte på selveste julaften?» Han var blitt ettertrykkelig nedstemt av mannlige kollegaer som var tilsvarende opprørte over at han kunne være så sprø at han trodde det var mulig å ha det tillyste møtet den dagen. Han fikk overbærende forklaringer; «Du skjønner – underforstått: Lite opplyste mann – at den dagen forventer damene våre restaurantbesøk, gaver og kjærlighetserklæringer!»  Gemalen antok at de nok trodde det ikke hersket mye kjærlighet i forholdet vårt, siden han ikke markerte Valentines…

De skulle bare visst. Gjennom seksten år har jeg hver eneste dag fått følgende melding fra min mann: «Vet du at jeg elsker deg?».  Og han har fått den samme erklæringen fra meg. Vi ble enige om det da vi giftet oss: «Det er to ting vi vil passe på i dette ekteskapet: 1) Vi vil foretelle hverandre at vi elsker hverandre. 2) Vi vil passe på at vi har tid sammen – hver uke.»  De to – helt frivillige – løftene til hverandre, har vi holdt. Og vi kjenner: Vi trenger ikke Valentine.

Vi unner oss et restaurantbesøk med jevne mellomrom, men vi trenger ikke sloss om plassen med alle de andre på akkurat denne dagen? Vi tar gjerne en helg på hotell, også. Førstkommende helg er faktisk satt av til deg – ganske tilfeldig. Men vi innser: Det hjelper lite med Valentines «liksom-markering» av kjærligheten dersom vi ikke  sørger for tid og verktøy til å holde relasjonen ved like på jevn basis resten av året. Faktum er at et forhold fint kan utvikle seg til det stadig bedre om en ikke drar på restaurant og hotell, men sørger for de små, gode møtepunktene og samtalene hverdagene i gjennom. Jeg tviler på den annen side på at noe forhold blir varig dersom Valentine blir den dagen da alt raser sammen om den ikke blir markert. Jeg tror heller ikke at et forhold overlever om semestervise eller årlige hotellweekender og romantiske ferier er det eneste som skal holde liv i kjærligheten. Noen ser ut til å tro at bare en får en weekend på hotell, skal det veie opp for skadene av et forhold begge parter – eller den ene – har forsømt i månedsvis. Mange er de som har blitt overrasket at verken weekenden eller forholdet ble det de da forventet.

Avbrekk fra hverdagen er viktig, men avgjørende er tiden sammen i løpet av uka, kaffekoppen på senga en vanlig hverdagsfridag, spørsmålet om hvordan dagen har vært når freden endelig har senket seg over heimen og to slitne foreldre – og begge lytter til det den andre da deler.

Vi nyttet anledningen den gangen for et par år siden da det slettes ikke ble noe etterjobbenmøte der gemalen arbeider. Vi lagde oss litt ekstra god mat – slik vi gjør en gang ila av uka ellers også. Og så gikk jeg til innkjøp av en – i følge den unge ekspeditøren i DVD-butikken – «god «Valetines-film». Og han hadde rett: «Dagboken» («The Notebook») var en perle vi har gledet oss over og gitt bort til gode venner flere ganger etter det. Kort sagt: Vi lagde en sånn kveld vi har med jevne mellomrom her i huset. Hva vi gjør i år? Ja, jeg skal på jentegruppe som jeg er på annenhver mandag. Gemalen har visst «fri» fra gruppa si i kveld. Han finner sikkert på noe kontruktivt. Jobbmøte blir det definitivt ikke.

Om rytme – og systemer.

Min svenske venninne Ninni er et klokt menneske. Prestekone og mor til åtte! Som jevnlige gjester i det hjemmet gjennom mange år, har vi mange ganger undret oss over freden som rådde der. Vi skjønte etterhvert at det handlet om bevissthet, velbegrunnede krav til barna – tilpasset deres alder – og noen systemer som virkelig fungerte. Etterhvert skjønte jeg at de systemene ikke var støpt i betong slik jeg tenkte meg at gode systemer skal være.  For mange år siden delte Ninni et av sine mange visdomsord med meg: «Døgnfluen har også et liv», sa hun. Hun hadde laget en enkel melodi til et bibelvers, men eldstesønnen – musikeren – hadde ment at den ikke akkurat kom til å bli noen hit. «Neivel,» sa Ninni, «men den fungerte for meg, slik at jeg lærte verset utenat og ble velsignet. Døgnfluen har også et liv…»

Ikke alt er av evig verdi, med andre ord. Men det fungerer for noen… en kort stund… og da er det verdifullt. For meg var det en ny og frigjørende tanke. Jeg trenger ikke lete etter det evigfungerende systemet. Vi kan prøve ut ting og la det leve sin tilmålte tid. Enten det nå er melodier vi nynner på (ikke helt min greie, men) eller måten vi organiserer livet vårt på. Jeg tror det var sånn Ninni tenkte om systemene som fikk familien på ti til å fungere som en sammensveiset enhet også. De prøvde ut måter å legge opp hverdagen på.

Noen av disse systemene ble varige og levde mye lenger enn en døgnflue. Noen virket en kort stund. Men familien hadde en rytme som gjorde at kaoset ikke tok over og det rådde en fred i huset som forundret oss som kom innom. Det har fått meg til å tenke at det er rytme jeg trenger i livet mitt. En god rytme som inkluderer noen systemer som funker for oss. I denne fasen av livet. Slik hverdagene våre er nå. Kanskje bare denne uka?

Noen av systemene til Ninni var merkelige. Første gang jeg var i det hjemmet lurte jeg på hvorfor de ikke hadde oppvaskmaskin? Var den kanskje på reperasjon? Jeg tror de hadde hatt en, men den ble ødelagt.  Og så måtte de vaske opp for hånd en tid. Da oppdaget Ninni et par ting: Ved oppvaskbenken var det mulighet til gode samtaler med det barnet som til enhver tid hadde oppvasktørken som sin oppgave. Dessuten ga en stund ved oppvaskbenken mulighet til egen ettertanke… Hm. Om det var noen ulemper med systemet? Joda. Men ulempene var færre enn den positive uttellingen. Om hun noensinne ville kjøpe oppvaskmaskin igjen? Det kunne hun da ikke svare på. Og var det viktig?

Om to uker skal jeg besøke Ninni. Jeg gleder meg. Det er lenge siden vi så hverandre nå. Til og med yngstedatteren har forlatt redet. Og Ninni ble enke for en tid siden. Vår gode venn Per er borte. Ninni har flyttet fra stor prestegård til en mindre leilighet. Om hun har oppvaskmaskin? Det skulle ikke forundre meg. Hun er et fritt menneske. Pragmatisk. Ikke prinsippfast, sånn som jeg tenker at man bør være…