Om brunfarge og antagelser…

Jeg var tenåring på syttitallet. Favorittfargene mine var brunt og orange. Det gikk over… Hos meg, men ikke hos mamma. «Men du liker jo så godt brunt» var en slags gjennomgangskommentar fra henne når hun kjøpte gaver jeg spurte pent om det var greit at jeg bytta? Eller vi hadde fornyet oss med ny sofa; kanskje malt en vegg i en annen farge. «Da jeg var tenåring, ja», pleide jeg å understreke før jeg henviste til at «moten var jo litt sånn på den tida». Noen ganger spurte jeg om ikke hun hadde endret smak gjennom årene? Jeg fikk sjelden svar. Bare gjentatte kommentarer knyttet til en grusom – mener jeg nå – cordfløyelsofa og en kulelampe som utgjorde det store blikkfanget på ungdomsrommet mitt.

Vi endrer oss. Smak og stil forandrer seg gjennom årene. Jeg kjenner at jeg er ugjenkallelig ferdig med slengbukser og ikke helt åpen for stormønstret tapet.

Behovene våre er heller ikke uforanderlig. Derfor oppfordrer vi deltagerne på våre samlivskurs til med jevne mellomrom å repetere en oppgave om å kjenne partnerens behov som vi vanligvis har med på kursene våre. Eller i hvert fall snakke om det…  Varianter av spørsmålet «Hva trenger du nå?» går igjen hjemme hos oss. Det kan handle om hvor mye det trengs å ryddes før jeg kan slappe av når vi kommer hjem med vesker og bager fra en reise, eller om hvordan gemalen ønsker at en hjemmekveld eller «åpen» helg skal fylles. Andre ganger om større ting, som for eksempel adventstid og juleferie. Det siste er tider og dager fylt av mange tradisjoner for de fleste av oss.

Jo mer tradisjonsrikt, jo mindre opptatt er vi faktisk av å snakke om tingene. Som min mor som forutsatte at jeg hadde et kjærlighetsforhold til brun farge i alle år, forutsetter vi at alle er enige om at tradisjoner skal holdes ved like og forbli uendret. Man tukler ikke med jula, liksom. I noen familier er vel det det nærmeste man kommer en dødssynd.

Det tror vi er ganske ødeleggende og tærer på mange relasjoner – ikke bare parrelasjonen. Derfor tenker vi at det nærmer seg raskt den tida da det er klokt å sette seg ned, som par eller familie, og snakke om den kommende høytiden. Av newsfeeden min skjønner jeg at det er på tide med en dialog om hvor mange og hvilke markeder og konserter vi vil og kan legge inn i førjulstida. Antallet selskaper, også, kanskje. Hvordan forberedelsene skal fordeles, er også viktig – og når forberedelsene skal skje.

Forventningsavklaring og planlegging, med andre ord. Basert på lytting til hverandres behov. Hva trenger du – og jeg – tenåringene og de minste for at det skal bli en hyggelig tid? De behovene kan fort være annerledes enn i fjor, ikke bare hos ungene som vokser, men også hos oss voksne. Kanskje vi gjorde en evaluering på slutten av forrige jul som det er lurt å hente fram fra tankene før vi går på den samme smellen? Kanskje høsten har bydd på endringer som gjør at det er klokt å forfølge dem langt inn i jula?  Dessuten kan behovene og ønskene sprike. Det trengs litt tid for å komme til rette med hvem og hvordan man skal strekke seg eller dempe kravene, slik at alle involverte blir ganske fornøyd…

Mange av oss antar mye. «Jeg trodde du ville….» er vel starten på en setning flere enn meg har uttrykt med en viss skuffelse samtidig som vi må innrømme at vi har trukket slutninger basert på gamle erfaringer og uttrykte behov som har gått ut på dato . Så la oss ikke møte adventstid og jul med antagelser og «tro». Ta praten!

Rustet for dårlig føre?

Den siste uka har jeg sikra meg for vinteren. Først fikk jeg satt på vinterdekk på bilen. Jeg orker ikke tanken på plutselig å våkne en morgen til kuldegrader og glatt E6 som jeg skal skli på nedover mot Østfold. Jeg har alltid vært litt i forkant på det området – og er dypt takknemlig når radioen minner meg på at vinterdekk egentlig er best fra syv grader varmt. Gemalen tar nok flere sjanser enn meg her i livet, men på dette området har han alltid vært lojal. Da vi bodde i Sarpsborg og han kjørte mer bil enn meg, hadde vi en fast samtale den første dagen det virkelig var speilglatt eller snøen hadde kommet. På mitt spørsmål om hvordan det hadde gått, svarte han omtrent dette hvert år; ”Ja, du vet, det er meg og en til her i byen som har bytta til vinterdekk allerede, så med oss gikk det bra…” Litt ertende, og med en undertone jeg elsker; ”Det er godt du maste litt i år, også…”

Da vinterdekka var vel på forrige uke, dro vi på hytta og avsluttet sesongen der. Det betyr å rydde vekk utemøbler, kaste sommerblomster, tømme veksthuset og få unna annet hagearbeid som hører høsten til. Og stenge vannet. Det siste er det mest presserende. Jeg orker nemlig heller ikke tanken på å legge meg en kveld etter å ha sjekket yr for så å finne ut at det er fare for frost en times kjøring unna. Derfor er vi litt i forkant, der også. Selv om jeg må innrømme at det føles en smule rart å stenge vannet og tømme kasser med sommerblomster i (nesten) fullt flor når gradestokken viser atten grader.

Jeg tenker med andre år framover. Vet at bil uten vinterdekk og sommervann i rørene kan få konsekvenser jeg ikke vil ha. Begge deler kan bli dyrt… Det er en slags investering i å sørge for at bilen er godt skodd og hytta klar til å ta imot en skikkelig kald vinter.

På samme måte tror jeg det går an å investere litt i selve livet. Prøve å tenke litt i forkant. Vi vet jo at det kommer både glatte veier og vinternetter. Går det an å sikre seg?

Ingen av oss kan hindre veiene i å bli glatte eller kulda å komme, men vi kan altså foreta oss noe som gjør at det blir tryggere å kjøre og hindrer vannrørene i å fryse. Det gjør at jeg bekymrer meg mindre, og det kommer godt med. Som en gammel kollega sa noe ubeskyttet til meg for mange år siden da hun mente jeg drev med unødig bekymring; ”Det der må du slutte med, for hvis det skjer trenger du å ha krefter til det som kommer…” Hun hadde et poeng. Bekymring tærer på kreftene, og skulle det jeg innbiller meg at jeg forbereder meg til ved å bekymre meg, skje, trenger jeg helt sikkert krefter til å stå i det.

Vi kan altså gjøre noen investeringer for å møte motgang og takle press bedre, men ikke rigge for et friksjonsfritt liv.

For en del år siden fortalte Dag alle som ville høre på at vi var inne i vår beste periode som par. Jeg overhørte det et par ganger og dristet meg så til å kommentere det og spørre om han hadde lyst til å høre hvordan jeg hadde det? Det hadde han, og vi fikk noen gode og nyttige dialoger om forholdet vårt. Dag pleier fortelle om dette når vi har samlivskurs – med et smil om munnen; ”Det viste seg jo at jeg var ganske alene om å være inne i vår beste periode, men vi brukte tid på å rydde i frustrasjoner og gleder. Og så gikk vi inn i det som ble en veldig god periode.” Der og da visste vi ikke at vi egentlig rigget for en skikkelig fimbulvinter. Ikke oss i mellom, men rundt oss. Vi fikk anklager mot oss som berørte deler av Dags jobb, folk vi trodde var gode venner snudde oss ryggen, og vi hadde det skikkelig tøft. Men vi hadde det bra. Sammen. Det gjorde hele forskjellen, og vi kom gjennom det med helsa i behold, litt klokere og uten bitterhet.

Kall det gjerne flaks at vi hadde ”skiftet til vinterdekk” i tide den gangen. På den annen side har vi altså en ukentlig kveld som kan brukes til nettopp de samtalene som tar litt tid og rydder litt i forholdet om ting skurrer. Eller til en date der vi bare bygger videre på alt det gode i relasjonen vår om det blomstrer. Trofasthet mot den avtalen gjennom tjuefire år, er den viktigste investeringen i vårt forhold.

Både som par og som enkeltmennesker trenger vi å tenke gjennom hvordan vi kan legge opp en hverdag og et liv som kan hjelpe oss å vare lenge. Mennesker er forskjellige, og jeg tror hver enkelt må tenke gjennom hva som er viktig for seg. Et område som gjelder oss alle, tror jeg imidlertid er spørsmålet om hvordan vi legger opp tiden vår. Selv om vi tappes og lades forskjellig, arbeidskapasitet er ulikt fordelt osv. For meg har det vært viktig å sette av fridager og frihelger tidlig for å sørge for å gi meg selv pusterom. Det er en investering. Dessuten spiser jeg D-vitaminer hele året fordi jeg ikke er så glad i vinterens mørke, og sørger for å ha veiledere rundt meg som jeg kan lufte små og store utfordringer med.

Ingen av delen gjør livet problemfritt. Men det gjør det litt lettere å komme seg framover. Som vinterdekk den delen av året da det er påkrevd…

Fordi vi lekker…

Vi helgen skal vi ha sørvis på samlivet.

Vårt.

Det gleder vi oss til. Det er nemlig sånn at hver gang vi underviser et eller annet tema knyttet til samliv, opplever vi at det gjør noe med vår egen relasjon. Vi føler oss heldige. Fordi vi ofte får lov til å ha fokus på tematikk som berøer forholdet oss i mellom; hjelper oss å fokusere på det som er viktig, minner oss på hvor grunnleggende der er å bli stadig bedre kjent med hverandre, fordyper kjærligheten og respekten for hverandre…

I dag har vi altså pakket bilen og er på vei til Kristiansand. Vi gleder oss. Fordi vi skal få møte mange par som har satt av kvelden og morgendagen til å delta på kurs. Og fordi vi vet at vi vil være takknemlig for det vi selv får utav det. Til tross for at vi egentlig vet; Dette kan vi! Og: Dette lever vi!

Men vi lekker. Vi lekker kunnskap og kompetanse.

Vi går i baret. Vi gjør feila. Vi er helt alminnelige mennesker og ikke superparet som kan kurse alle fordi vi lykkes på alle punkt.

Fordi vi trenger disse jevnlige repitisjonene, forundrer det oss igjen og igjen at mange par ser ut til å tenke at de kan ”pensum”.
Når vi foreslår et samlivskurs, er noen raske til å forklare at «det har vi vært på…»
”Joda,vi var på et kurs en gang…” sier noen.
Eller …” da vi var nygifte”, som om de den gangen fikk et sertifikat som varer livet ut. Som ikke trenger fornyes.
Etter hvert har det gått seg til, liksom. Man har funnet sin form.

Da vi skrev boka vår, spurte vi våre rådgivere, to erfarne samlivs-terapeuter om vi skulle markedsføre den som en bok for nyetablerte eller unge par? De avviste tanken tvert. ”Mønstre gjentar seg,” sa de. ”Derfor er boka deres en bok for alle slags par!” Og slik ble det. For alle slags par – og for alle faser av livet. I etterkant har vi forstått at det var riktig. Responsen både på boka og kursene våre har avslørt det; Matnyttig, gjenkjennelig, relevant og lærerikt, sier både nygifte par og de som har vært gift i førti år. Sånt bli man jo glad av…

Det er to ting man kan vite når man går inn i et forhold. ”What you see is what you get” – og mennesker forandrer seg. Det første betyr at alle planer om å endre partneren – noe ikke minst kvinner ser ut til å tenke at de skal få til –  bør skrinlegges så for som mulig. Det andre bør hjelpe oss til å akseptere at den forandringen som skjer fort kan gå andre veier enn de du og jeg ønsker. Samliv er med andre ord et risikoprosjekt.

Nettopp fordi livet går i faser og endring skjer, er viljen til å gå på besøk i partnerens liv og jevnlig sørvis på samlivet grunnleggende for å få et varig samliv som ikke bare holder stand, men som fordypes på en god måte.

Derfor gleder vi oss hver gang vi er i kontakt med en menighet eller annen sammenheng som sier at de vil legge opp til et program der samliv settes i fokus. Enten ved at de ønsker at vi skal komme 1-2 ganger i året en tid framover, eller ved å hente inn forskjellige krefter som kan belyse tematikk som handler om familieliv og ekteskap.

Derfor tenker vi at det er en slags vinn-vinn når vi setter kursen sørover. Og derfor oppmuntrer vi par til å gå jevnlig på samlivskurs – også kurs som tar opp temaer dere mener å huske fra i fjor eller forfjor. Når utsatte dere dere for sørvis på samlivet, forresten?

Den positive nysgjerrigheten…

Denne uken har vi vært i Moldova. Europas fattigste land – uten kyst, selv om Svartehavet ligger nær, og uten naturressurser som kan gjøre dem rikere. Her lever man stort sett av det jordbruket kan bidra med. I Sovjettiden var de samveldets vingård, og fremdeles produserer man eksepsjonelt god vin. Vi har smakt den – på en fantastisk omvisning og prøvesmaking i Cricova, landets neste største vinkjeller, ti mil lang. Moldova er ikke et typisk turistland, men de som kommer pleier vanligvis å besøke Cricova eller et annet sted der man produserer edle dråper. Langt færre får oppleve en vandring fra vinkjeller til vinkjeller ute på landsbygda der vennligsinnede bønder deler gavmildt av årets private vin. Det fikk vi være med på. Etter at grisen var slakta og vi hadde nytt et godt måltid ved langbord ute på gårdsplassen hos Jennys foreldre.

Turen vår er en reise i dobbelt forstand, har vi sagt flere ganger. Vi er i avslutningen av en reise i et land vi aldri har besøkt før, og inntrykkene er mange. Dessuten er vi på en reise i Jennys fortid…

Jenny kom inn i vårt liv for knappe to år siden. Da skrev jeg på facebook at jeg hadde plass til 2-3 flere damer i ei jentegruppe jeg skulle ha hjemme hos oss. Og Jenny kom. Da hadde hun vært omtrent åtte år i Norge uten å bli kjent med særlig mange nordmenn, og hun savnet et miljø å være en del av. Vårt fellesskap ble det miljøet, og nå er Jenny og vi enige om at Dag og jeg er hennes norske familie.

Jenny har hatt ganske tøffe år i Norge, og etter hvert har vi forstått at hun opplevde ungdomsårene og tiden som student i Moldova ganske traumatisk, også. Selv har hun sagt om de dagene vi har delt her nede at de «bringer helbredelse og glede».

Vi to som har slått følge med henne på denne turen til hjemlandet, opplever at vi forstår mer av det Jenny har forsøkt å fortelle oss om seg selv gjennom den tiden vi har kjent henne. Fra nå av har vi «rammer» å putte historiene inn i når hun vil fortelle om oppveksten i landsbyen, studenttiden i hovedstaden, besøkene hos søsteren som jobber for CRU (Campus Crusade for Christ) og møter med andre familiemedlemmer. Vi har kjent på luktene, sovet i sengene, smakt maten. Alt sammen betyr mye.

Det finnes to typer nysgjerrighet. Den negative som ønsker å krafse i andre menneskers liv og opplevelser for å samle informasjon man kan sladre videre om i neste omgang. Den typen ønsker vi å riste av oss. På den annen side finnes en type nysgjerrighet som vi gjerne vil tilegne oss i større grad. Det er den som er positivt nysgjerrig på andre mennesker for å bli bedre kjent med dem i et forsøk på å forstå dem bedre.

Den formen for nysgjerrighet er et viktig redskap for å bygge dype og sterke relasjoner – enten det gjelder vennskap, forhold til barna våre eller en ektefelle. Å være på besøk i den andres liv, er et uttrykk vi har introdusert dere for i denne bloggen tidligere. Denne uken har vi ikke bare vært turister i Moldova. Vi har vært på besøk i Jennys liv. Det har vært en kraftfull opplevelse. Vi reiser hjem med mange inntrykk som skal bearbeides og fordøyes, selv om samtalene underveis har vært mange og dype.

Å være nysgjerrig på denne positive måten, handler om å våge å stille åpne spørsmål. Og så lytte… Til fortellingene, følelsene og erfaringene. For i neste omgang å stille utdypende spørsmål; «Fortell mer om det…»

Besøk og reiser inn i andre menneskers liv og historie er fantastisk spennende. Og iblant krevende. Fordi det krever tilstedeværelse og evne til å leve seg inn i det de forteller uten å henfalle til egen tolkning. Et bilde på hva en kan gjøre, er å gå ut av sin egen båt og over i den andres, for så å nyte utsikten sammen med han eller henne.

Rett før vi pakker kofferten for å vende nesa hjemover, vil vi altså gi denne utfordringen videre ved starten av fredagskvelden: Prøv å bli med noen av de rundt deg på en liten reise i deres liv, denne helga. God tur!