Fordi vi lekker…

Vi helgen skal vi ha sørvis på samlivet.

Vårt.

Det gleder vi oss til. Det er nemlig sånn at hver gang vi underviser et eller annet tema knyttet til samliv, opplever vi at det gjør noe med vår egen relasjon. Vi føler oss heldige. Fordi vi ofte får lov til å ha fokus på tematikk som berøer forholdet oss i mellom; hjelper oss å fokusere på det som er viktig, minner oss på hvor grunnleggende der er å bli stadig bedre kjent med hverandre, fordyper kjærligheten og respekten for hverandre…

I dag har vi altså pakket bilen og er på vei til Kristiansand. Vi gleder oss. Fordi vi skal få møte mange par som har satt av kvelden og morgendagen til å delta på kurs. Og fordi vi vet at vi vil være takknemlig for det vi selv får utav det. Til tross for at vi egentlig vet; Dette kan vi! Og: Dette lever vi!

Men vi lekker. Vi lekker kunnskap og kompetanse.

IMG_4540.jpgVi går i baret. Vi gjør feila. Vi er helt alminnelige mennesker og ikke superparet som kan kurse alle fordi vi lykkes på alle punkt.

Fordi vi trenger disse jevnlige repitisjonene, forundrer det oss igjen og igjen at mange par ser ut til å tenke at de kan ”pensum”.
Når vi foreslår et samlivskurs, er noen raske til å forklare at «det har vi vært på…»
”Joda,vi var på et kurs en gang…” sier noen.
Eller …” da vi var nygifte”, som om de den gangen fikk et sertifikat som varer livet ut. Som ikke trenger fornyes.
Etter hvert har det gått seg til, liksom. Man har funnet sin form.

Da vi skrev boka vår, spurte vi våre rådgivere, to erfarne samlivs-terapeuter om vi skulle markedsføre den som en bok for nyetablerte eller unge par? De avviste tanken tvert. ”Mønstre gjentar seg,” sa de. ”Derfor er boka deres en bok for alle slags par!” Og slik ble det. For alle slags par – og for alle faser av livet. I etterkant har vi forstått at det var riktig. Responsen både på boka og kursene våre har avslørt det; Matnyttig, gjenkjennelig, relevant og lærerikt, sier både nygifte par og de som har vært gift i førti år. Sånt bli man jo glad av…

Det er to ting man kan vite når man går inn i et forhold. ”What you see is what you get” – og mennesker forandrer seg. Det første betyr at alle planer om å endre partneren – noe ikke minst kvinner ser ut til å tenke at de skal få til –  bør skrinlegges så for som mulig. Det andre bør hjelpe oss til å akseptere at den forandringen som skjer fort kan gå andre veier enn de du og jeg ønsker. Samliv er med andre ord et risikoprosjekt.

Nettopp fordi livet går i faser og endring skjer, er viljen til å gå på besøk i partnerens liv og jevnlig sørvis på samlivet grunnleggende for å få et varig samliv som ikke bare holder stand, men som fordypes på en god måte.

Derfor gleder vi oss hver gang vi er i kontakt med en menighet eller annen sammenheng som sier at de vil legge opp til et program der samliv settes i fokus. Enten ved at de ønsker at vi skal komme 1-2 ganger i året en tid framover, eller ved å hente inn forskjellige krefter som kan belyse tematikk som handler om familieliv og ekteskap.

Derfor tenker vi at det er en slags vinn-vinn når vi setter kursen sørover. Og derfor oppmuntrer vi par til å gå jevnlig på samlivskurs – også kurs som tar opp temaer dere mener å huske fra i fjor eller forfjor. Når utsatte dere dere for sørvis på samlivet, forresten?

Reklamer

Den positive nysgjerrigheten…

IMG_2627Denne uken har vi vært i Moldova. Europas fattigste land – uten kyst, selv om Svartehavet ligger nær, og uten naturressurser som kan gjøre dem rikere. Her lever man stort sett av det jordbruket kan bidra med. I Sovjettiden var de samveldets vingård, og fremdeles produserer man eksepsjonelt god vin. Vi har smakt den – på en fantastisk omvisning og prøvesmaking i Cricova, landets neste største vinkjeller, ti mil lang. Moldova er ikke et typisk turistland, men de som kommer pleier vanligvis å besøke Cricova eller et annet sted der man produserer edle dråper. Langt færre får oppleve en vandring fra vinkjeller til vinkjeller ute på landsbygda der vennligsinnede bønder deler gavmildt av årets private vin. Det fikk vi være med på. Etter at grisen var slakta og vi hadde nytt et godt måltid ved langbord ute på gårdsplassen hos Jennys foreldre.

Turen vår er en reise i dobbelt forstand, har vi sagt flere ganger. Vi er i avslutningen av en reise i et land vi aldri har besøkt før, og inntrykkene er mange. Dessuten er vi på en reise i Jennys fortid…

Jenny kom inn i vårt liv for knappe to år siden. Da skrev jeg på facebook at jeg hadde plass til 2-3 flere damer i ei jentegruppe jeg skulle ha hjemme hos oss. Og Jenny kom. Da hadde hun vært omtrent åtte år i Norge uten å bli kjent med særlig mange nordmenn, og hun savnet et miljø å være en del av. Vårt fellesskap ble det miljøet, og nå er Jenny og vi enige om at Dag og jeg er hennes norske familie.

Jenny har hatt ganske tøffe år i Norge, og etter hvert har vi forstått at hun opplevde ungdomsårene og tiden som student i Moldova ganske traumatisk, også. Selv har hun sagt om de dagene vi har delt her nede at de «bringer helbredelse og glede».

Vi to som har slått følge med henne på denne turen til hjemlandet, opplever at vi forstår mer av det Jenny har forsøkt å fortelle oss om seg selv gjennom den tiden vi har kjent henne. Fra nå av har vi «rammer» å putte historiene inn i når hun vil fortelle om oppveksten i landsbyen, studenttiden i hovedstaden, besøkene hos søsteren som jobber for CRU (Campus Crusade for Christ) og møter med andre familiemedlemmer. Vi har kjent på luktene, sovet i sengene, smakt maten. Alt sammen betyr mye.

Det finnes to typer nysgjerrighet. Den negative som ønsker å krafse i andre menneskers liv og opplevelser for å samle informasjon man kan sladre videre om i neste omgang. Den typen ønsker vi å riste av oss. På den annen side finnes en type nysgjerrighet som vi gjerne vil tilegne oss i større grad. Det er den som er positivt nysgjerrig på andre mennesker for å bli bedre kjent med dem i et forsøk på å forstå dem bedre.

Den formen for nysgjerrighet er et viktig redskap for å bygge dype og sterke relasjoner – enten det gjelder vennskap, forhold til barna våre eller en ektefelle. Å være på besøk i den andres liv, er et uttrykk vi har introdusert dere for i denne bloggen tidligere. Denne uken har vi ikke bare vært turister i Moldova. Vi har vært på besøk i Jennys liv. Det har vært en kraftfull opplevelse. Vi reiser hjem med mange inntrykk som skal bearbeides og fordøyes, selv om samtalene underveis har vært mange og dype.

Å være nysgjerrig på denne positive måten, handler om å våge å stille åpne spørsmål. Og så lytte… Til fortellingene, følelsene og erfaringene. For i neste omgang å stille utdypende spørsmål; «Fortell mer om det…»

Besøk og reiser inn i andre menneskers liv og historie er fantastisk spennende. Og iblant krevende. Fordi det krever tilstedeværelse og evne til å leve seg inn i det de forteller uten å henfalle til egen tolkning. Et bilde på hva en kan gjøre, er å gå ut av sin egen båt og over i den andres, for så å nyte utsikten sammen med han eller henne.

Rett før vi pakker kofferten for å vende nesa hjemover, vil vi altså gi denne utfordringen videre ved starten av fredagskvelden: Prøv å bli med noen av de rundt deg på en liten reise i deres liv, denne helga. God tur!