Sponsorløp

Jeg fikk en DVD i posten på jobben denne uka. Det handlet om Shanfolket; undertrykt og rettsløse såvel i hjemlandet Burma som i Thailand, dit de flykter for å spare livet. En grusom historie. 15 minutters om fortvilelse og håp som jeg hadde bestilt med tanke på å åpne øynene til de 17-åringene jeg skal ha i kristendom neste skoleår. Vi har «misjon» på timeplanen senhøstes, og da skal fordommer rives ned og perspektiver utfordres. Jeg så på film og gråt! Føler meg flau over å leve i et land der TV-reklamen daglig kan fortelle meg at det er «fordi jeg fortjener det…».

Hva er det jeg muligens har gjort som fortjener å være norsk og bo i dette fredelige luksushjørnet av verden? Hvorfor er det ikke jeg som må flykte og blir stående uten papirer fordi ingen i verden vil vite av meg? INGEN fortjener en slik behandling. Eller hvorfor er det ikke jeg som ble gatebarn i Kirgisistans hovedstad og finner barnesenteret Svetly Put, som menigheten hos oss støtter, hvis jeg har flaks? Hvorfor bor jeg i Norge og ikke i Aserbajdsjan, f.eks.? Rike, fantastiske Aserbajdsjan. En eldgammel kultur – og et land rikt på naturressurser. Et utnyttet land med enorme muligheter.

På skolen der jeg jobber har Aserbajdsjan «stått på kartet» i mange år. Dette året har vi økt fokuset. Flere av klassene drar på skoletur, har praksis og er engasjert i landbruksprosjekter i landet. Om to uker drar gutta på vg2 byggfag for å bygge hus. Vi satte oss et lite mål om å sende med dem tretti tusen til prosjektet. Det har gått litt trått. Det tar tid å engasjere ungdom som er tutet ørene fulle med at de fortjener å sitte på sin bak og se på Paradise hotell… Men i går løsna det! Team Az (!), som leder dette «elevstyrte og lærerstøtta» prosjektet inviterte til sponsorløp til inntekt for landsbruks- og ledertreningsprosjektene vi støtter, og noe hadde skjedd. Foreldre, tanter, lærer og medlever støttet den som løp med noen kroner til Aserbajdsjan for hver runde, og etterpå skulle både størst pott og mest kreative kostyme premieres. Noen av oss erfarte at de elevene vi trodde hadde dårlig kondis, blakka oss utover det vi tenkte var mulig. Fantastisk! «Vel 70 000 på en time er vel egentlig ganske bra?» spurte en av dem forsiktig med et stolt smil om munnen i etterkant… Jo det er det, og jeg vil anta at bonusen er denne: Nå har noen skjønt at det nytter – og at de kan bidra.

I dag er jeg skikkelig stolt av elevene våre!

Advertisements

Det skal så lite til…

Store hager og et inderlig ønske om å slippe å flytte fra «huset mitt» er nok fasiten for mange eldre i Norge. Før «Godhet 2010» i vår menighet siste lørdag var jeg innom ganske mange som sukker over hagen de ikke når over lenger – samtidig som tanken på å flytte er truende for dem.  De fleste har hylla full av bilder av barn og barnebarn, men det er lite hjelp å få. Mange gruer seg nok for å spørre familien om hjelp, også. De er jo så travle…

Noen har INGEN! Det mer enn aner meg at ensomheten er ganske voldsom for en del gamle rundt oss… De to første årene vi hadde hageteam ute, fikk vi kontakt med ei dame med et over tre mål tidligere praktanlegg av en hage. Mannen hennes hadde hatt plen og blomter som hobby – ved siden av trekkspillmusikk. Da de ble eldre ville han ikke over i leilighet, men forbeholdt seg retten til å spille så høyt han kunne uten at noen ble forstyrret. Den friheten unte nok alle ham. Og hagen holdt han tydeligvis i den skjønneste orden…

Disse to blide damene fylte mange plastsekker med hageavfall sist lørdag

Så døde han, og igjen satt kona med mer enn tre mål plen og en haug forgrodde planter… Hun hadde ingen!  Ingen som kunne hjelpe henne å flytte over i den leiligheten de burde kommet seg inn i for flere år siden. Ingen som kunne hjelpe med hagen.  Hun tok taxi til butikken og forsøkte å falle til ro med tilværelsen slik den var blitt…

I to år stod hun på lista vår på Godhets-lørdagen, og et av husfellesskapene våre tok noen ekstra tak seinere på våren, også. Det var hyggelig. Hun var takknemlig og satte stor pris på både hjelpa og praten.  Og veldig bekymra for både huset og hagen sin. I fjor hørte vi ikke noe fra henne. Vi gjorde ikke noe med det da; Det er vanskelig å finne balansen i slike forhold. I år svippet jeg oppom på min sonderings-tur.

Det var slik jeg ante. Nytt navn på postkassa. På gårdsplassen stod en mor og et par barn og skrudde på en sykkel. Vår venninne er borte… Kanskje sitter hun på et sykehjem mens dagene går – uten besøk? Jeg bør sjekke litt… Eller er hun død? Hadde hun det godt på slutten, mon tro?

Jeg blir litt vemodig av slikt. Og vedmodet tok jeg med meg etter årets opplevelse.

En av de vi stelte hagen for dette året, hadde fødselsdag sist lørdag. Av en eller annen grunn hadde vi snappet opp det. Teamet som kom til han, sørget for å gratulere ham skikkelig med dagen. Hagestellet var deres gave. Og så sang de bursdagssangen. Da begynte han å gråte… «I år er 81, «fortalte han… «og aldri på alle disse årene har noen sunget bursdagssangen for meg…»

Det skal så lite til…

Godhet?

Det begynner å bli et vårtegn i Nedre Glomma Frikirke at vi – en lørdag i april – lar etterlengte vårpuss på hjemmebane være og tilbyr kjærkomne gratistjenester til omgivelsene: Førstkommende lørdag går nemlig GODHET 2010 av stabelen – for fjerde gang. Denne gang i samarbeid med hotell Quality som lar oss få en del av parkeringsplassen til dekkskift og kaffeservering. Vi gleder oss – og tenker at 0,4 spådde millimeter med nedbør, får vi tåle…Om de kommer. Vi pleier å ha godvær… Og i etterkant kommer de ca 30 som bretter opp ermene denne lørdagen til å være gode og slitne… og takknemlige for denne muligheten til å øve oss i å gi.

For det er det det er: En øvelse. Noen trenger øve seg i å gi – og noen i å ta imot. Noen av de siste besøker jeg på kveldstid for tida. Det er min jobb å sondere terrenget før vi sender ut hageteamene våre. 4 team klarer ca 3 hager hver den dagen – hvis vi beregner tida godt og er litt forberedt. Og det er min jobb å dra rundt og si at «det der skal vi ordne, mens de trærne må nok noen andre felle for deg»…Jeg titter på bed og prøver å se for meg hvor mye tre mennesker rekker på halvannen time… eller litt til.  I tillegg hender det ofte at jeg må gi beskjed om at vi «nei, dessverre, de har tid til å drikke kaffe» lystig bergunnet med at «vi skal hjelpe noen andre, også, vet du…». Og alle spør hva det koster. Det er ganske hyggelig å kunne si at «nei, dette er en gratistjeneste som du ikke skal betale noe for»,  men det gjør stort sett folk litt forvirra; Ingen kaffe, ikke vafler underveis og ingen kasse man kan putte penger i?  Og så kan jeg gå derfra da, med beskjed om at det kommer et team et par timer på lørdag… Og føle meg som en slags helgen?

Nei. Det er langt til helgenstatus. En lørdag i året er vel et minimum av hva voksne, spreke mennesker kan sette av til en betingelsesløs tjeneste for noen utenfor egen krets? Jeg svarer selv et rungende ja, men erkjenner at heller ikke for meg skjer avgjørelsen uten at jeg tenker på alt vi skulle gjort hjemme hos oss selv. Jeg skammer meg litt, for jeg vet jo at vi som er med på dette, får rikelig med betaling i disse dager. Ikke i cash, men i smil, takknemlighet og lørdagens dype følelse av å tilhøre et fellesskap som i hvert fall gjør NOE riktig. Etterpå – når noen hager ser penere ut, noen har fått løst problemet med å få skifta til sommerdekk, alt er rydda og jeg har tatt en lang – såkalt vefortjent –  dusj,  skal jeg legge beina høyt, spise god mat, unne meg et glass rødvin, se på «Mesternes Mester» og føle meg bittelitegrann god. Jeg er ikke større enn det…

Kafegudstjeneste…

Jeg har vært på kafegudstjeneste. Småbord, uformell atmosfære, kaffe før, under og etter… I det fellesskapet som er min menighet.

Vel tilbake i sofaen hjemme kjenner jeg på dyp takknemlighet og respekt. Jeg  har møtt noens blikk i dag og sett at de våget slappe av. Jeg har fylt tanken min for uka som kommer. Med smil jeg fikk ta imot, gode ord, påminnelser fra «talestolen» (som i dag var to gode lenestoler), brød og vin og muligheten til å ruske borti noen barn og voksne i det jeg fikk si: «Så fint å se deg…»

Vi er ingen stor og prangende forsamling, men en voksende gruppe mennesker – store og små –  som får komme med våre liv sånn som de er. I dag minnet forsamlingen litt om en speidertur (ganske mange kom rett fra bål og grilling) og litt om et penere kaffeselskap (et par av damene hadde faktisk skjørt på denne andre påskedagen, som en motvekt til påskeferiens joggebukse, ble jeg fortalt…).  Alt avhengig av øynene som så og vinkelen man betraktet det hele fra. Dresskoden i Nedre Glomma frikirke er det ikke lett å få tak i. Og pastoren hjelper neimen ikke til med det. Deilig…

Vi kommer i «bøtter og spann» – i turutstyr eller designerjeans, med eller uten sminke, voksne og barn – og blir sett, får kaffe, finner en stol (eller et lekerom) og lander. Gir, lytter, snakker, deler, tar imot. Vi synger ikke så mye sammen. Konseptet «lovsang» med fire sanger etter hverandre oppleves nok som stress for en del av «våre folk». Men vi har noen iblant oss som skriver tekster med nerve i og setter toner – og noen ganger bilder – til. Og synger; mest for oss – og noen ganger sammen med oss. I små porsjoner. Vi trenger alt i små porsjoner hos oss. Da klarer vi å svelge unna. Og la det bli mat for hverdagen og troen. For vandringen med Jesus i akkurat så ulent terreng som livet byr oss på…

I dag var prekenen et intervju med ei av de som fikk komme til denne menigheten med et sårbart liv og et knust hjerte for et par år siden. Jeg står i undring etterpå… Imponert over Gud og forundret over hvor mye dette lille, sårbare fellesskapet faktisk har satt av blomstrende fotspor der vi har ruslet og snublet framover. Mest imponert er jeg dog over Gud. Underets Gud. Nådens Gud. Min…. Gud.