Alle som har fulgt med på bloggen vår en stund (og forhåpentligvis savnet oss et halvt års tid), er vel kjent med at langsomhet, tid til refleksjon, klokkeløse dager, god rytme og alt det som er så vanskelig for mange å prioritere i en relativt hektisk hverdag, er gjengangere i våre skriverier. Og la det være sagt med en gang; Vi lykkes ikke alltid, vi heller. Noen tider blir i overkant hektiske, også for oss. Det finnes dager da det blir betydelig mer utpust enn innpust og uker som blir for fulle fordi vi ikke klarer å sette grenser og optimismen tar fullstendig overhånd. Men vi øver oss stadig – og heier på oss selv når vi gjør det vi tror er gode valg for hverdag og fritid.
Gjennom mange år har vi for eksempel hatt ei uke i telt om sommeren for å gi oss selv anledning til å forenkle og ta dagene i eie i sakte fart. Som de to foregående somrene, ble årets telt-tilværelse tilbragt på camp i de svenske skoger – sammen med en god gjeng små og store som vi deler tro med. De fleste av våre bekjente tilbringer den uka i campingvogn, men vi kommer altså fremdeles drassende med vårt telt. Helt som min barndoms teltferier er det dog ikke: Vi har strøm, god størrelse på kjøleboksen og gummimadrass av prinsessen-på-erten- type. Det er bare utenfor det ser primitivt ut når vi starter dagen med å koke kaffevannet på ved (kellykettle er tingen) og avslutter den med å gjøre om den lille kulegrillen til bålpanne. Mens mørket siger på, kommer kjente og ukjente ruslende og samtaler stille ( eller slår en høylytt vits) rundt flammene våre. Saktetilværelsen rundt ildstedet morgen og kveld hjelper oss til enkelhet og langsomhet. Vi trenger den hjelpa…
Denne sommeren var det for øvrig dagene etter ”teltuka” vår som virkelig ga oss en smak på langsomheten…
Sammen med et vennepar tuslet vi (eller hva det nå enn heter når man forserer en sjø-strekning i sakte fart?) gjennom halve Sverige på Gøta kanal i en leid 27 fot stor (eller liten?) kanalbåt. Strekningen fra Sjötorp ved Vänern til Söderköping kan gjøres unna på mindre enn tre timer med bil – om man ikke stopper for å nyte en eneste liten idyllisk plass. Vi nøt de fleste… Kanalen er nitten mil lang og går gjennom 58 sluser, hvorav vi forserte 51 før vi ankret opp et par mil fra Østersjøen. Om de 16 000 store trærne som ble plantet langs den da byggverket var ferdig i 1832 kunne fortelle historie, hadde vi fått høre mye.
Vår reise tok seks fulle dager i en fart som hele tiden holdt seg under sju knop. Det imponerer selvsagt ingen som er glad i fartsfylt båtliv, men det gir god tid til å observere, favne inntrykk, reflektere, være stille og samtale. Leve langsomt. Tenke tankene til endes, lytte og undres. Prøve ut uferdige tanker på noen som ikke skal noe sted. Dele noen av livets sårere sider – og krangle bittelitt når armer og bein og tau og båt må koordineres uten at man dæljer borti verken slusekanten eller farkosten på babord side.
”Er det ikke kjedelig?” kommenterte ei av mine venninner under et bilde jeg la ut på facebook. På ingen måte. Tanken hadde ikke slått noen av oss. Til det var inntrykkene for mange, variasjonen i landskapet for stor og freden for merkbar. Vi gledet oss over alt sammen, alle fire, og gjentok ofte for hverandre hvor heldige vi følte oss som var akkurat der vi var de dagene. At vi klarte oss med ti minutter regn på hele turen og forserte Vättern i kveldingen en dag det nesten ikke var krusning på sjøen forsterket selvsagt den opplevelsen.
Dette er langt fra noen reiseblogg, men la meg allikevel si det; Gøta kanal i leid båt anbefales. Ikke minst for de som vi gi seg selv den gaven noen langsomme dager faktisk er. Som ser verdien – i nuet og på sikt – i å bli frivillig tvunget til å roe helt ned mens man flyter sakte mot neste lille idylliske utfordring.
Tonje og Dags Blogg 