50 ting jeg har gjort…

I dag  kom jeg over et notat jeg begikk i forbindelse med at jeg fylte femti… Det er allerede fem år siden, og noen ganger synes jeg livet går veldig fort. Så fort at jeg føler at jeg ikke rekker alt jeg vil. Det er ikke bare en følelse. Det er helt sant. Jeg rekker ikke alt. Men jeg har rukket mye. For å imøtegå min egen «nå går’e jammen unna» følelse skrev jeg for fem år siden ned en liste med femti ting jeg hadde gjort. I kveld leste jeg den om igjen – og tenker. Livet er slett ikke verst.

  1. Sovet ca 18250 netter (døgna kanskje en natt i russetida…?)
  2. Spist nærmere 65 000 brødskiver
  3. … og utallige kilo gulost
  4. Ridd mot Kinas grense en første påskedag…
  5. Badet i Tinnsjøen i 11 graders vann…
  6. Rappellert…
  7. Vært i fengsel i Sibir…
  8. Gifta meg med en av studentene mine
  9. Unngått får-i-kål siden 1977
  10. Sett Europa fra et togvindu
  11. … og England & Skottland fra et annet…
  12. Spist lunsj på et toalett i Amsterdam…
  13. Heklet en poncho i gult, rødt og grønt! (i 1973…)
  14. Handlet på marked i Antsirabe…
  15. Inntatt min frokost ved elven Niger…
  16. Tråkket ni timer gjennom London for å se på fasader og verandakasser…
  17. Hilst på Madagaskars tidligere president; Marc Ravalomanana…
  18. Lest et ukjent antall krimbøker ila de siste 30 år…
  19. Snublet i Fader Vår foran en full kirke…
  20. Spilt piano (men glemte å øve)…
  21. Lett intens i Oslos gater etter en bil jeg selv hadde parkert…
  22. Klaget på karakteren i norsk
  23.  … og hatet fransk
  24. Opplevd salget på Harrods…
  25. Blitt forfulgt av ei ku!
  26. Skrevet fem bøker…
  27. Besteget Gaustatoppen…
  28. Tilbrakt weekenden ved 84.gate sør i Chicago… (”Husk det, da jenter, at sør for 50.gate må dere aldri dra…”)
  29. Tatt taubanen ned fra Masada (og NEVER again!)
  30. Vet ikke hvor jeg var da Brå brakk staven, men jeg var definitivt til stede da Koss tok gull på 5000-meteren i ’ 94…
  31. Hatt krøller!
  32. Snudd på vei ned i Lasarus’ grav…
  33. Vært 200 meter unna en bombe som smalt…
  34. Luket bed med glede…
  35. Nytt livet i en vindmølle på Øland…
  36. Gått over til nynorsk i forvirringen over å dele husvære med en Bøhæring…
  37. Hatt 12 samboere…
  38. Ledet et TV-program…
  39. Strikket ca halvannen genser
  40. Grått over en undulat…
  41. …og ønsket meg hund…
  42. Forhandlet meg fram til lønnsøkning fra 9,50 til 10 kr timen (Argumentet var at vi som er født på høsten ALLTID kommer dårlig ut!)
  43. Vært på søndagsskolen … kanskje fire ganger…
  44. Sett Vestkysten av Sverige fra båtdekket
  45. Lekt “Sound of Music” i Alpene…
  46. Syklet fra Sande til Horten i regnvær…
  47. Tvunget den fnisende patruljen min i speideren til å gjøre minst ti forsøk på speiderbønn før de ”slapp løs”…
  48. Hatt innbrudd i bilen en haug med ganger…
  49. Smuglet Bibler til Øst-Europa…
  50. Ventet på 22 norske flyplasser…

    Etter fylte femti kunne lista sikkert vært supplert med fem nye ting. Jeg har f.eks kjøpt ei hytte...

    Etter fylte femti kunne lista sikkert vært supplert med fem nye ting. Jeg har f.eks kjøpt ei hytte…

Advertisements

Nyttige investeringer?

2013! Du verden….

Enda ett år er over – og et nytt er påbegynt. Det kjennes spesielt. Hver eneste gang…

Hvordan ble det, det året vi forlater? Og hvordan blir det, det året vi nå entrer?  Det siste vet vi lite om. Heldigvis. Hadde jeg visst hvordan 2012 skulle bli, er jeg redd jeg hadde nekta plent og dratt i håndbrekket for tolv måneder siden. Men nå er vi gjennom…  Med sår og skrammer, riktig nok, men også med noen velsignelser jeg ikke ville vært foruten.  På den bakgrunn er det jeg våger å ønske 2013 varmt velkommen.

Mine nyttårsrefleksjoner de siste dagene har spunnet rundt tanken på ”gleden ved å bygge sandslott”. Forleden kveld delte vi et måltid og et par timer med noen venner vi ikke hadde sett på flere år. I samtalens løp satte han ord på dette med å investere i det som ikke alltid ender med en varig suksess. Det handler om ”gleden ved å bygge sandslott…”

Refleksjonene mine har dreid seg om to sider ved den gleden. For det første handler det om å nyte livet – her og nå. Om å kose seg ved å gjøre de små, unyttige tingene. Ikke minst om å sette pris på enkeltdagene – de som i den store sammenhengen bare er for et pust å regne. Bildet med sandslottet fungerer i denne konteksten; Kose seg med å bygge det, for så ubekymret å akseptere at når vannet stiger, vil bølgene slette det ut… Jeg tror jeg har blitt ganske god på akkurat det etter hvert. Jeg tror kanskje jeg har grepet at det er småtingene og enkeltdagene som til sammen utgjør selve livet og bestemmer opplevelsen av livskvalitet. Gemalen og jeg holder høyt tempo og rekker ikke alt vi vil, men vi er brukbare på prioriteringer og på å ta vare på oss selv. Ikke perfekte, men bevisste nok til at vi er tilfredse med det livet vi har.

Den siden er viktig, men det er ikke den jeg har brukt mest tid på de siste dagene.  Jeg har tenkt gjennom – og fornyet min overgivelse til – dette med å bruke tid, krefter og penger på det som kan vise seg å være et sandslott… Det handler om å leve risikofylt. Bygge på det som kanskje ikke vil vare. Plante et tre som kanskje ikke vil slå røtter…

Jeg har alltid elsket trær... Svære, gamle trær... De som har vokst seg store og strukket sine røtter dypt gjennom lang tid - og mangfoldige tider.

Jeg har alltid elsket trær… Svære, gamle trær… De som har vokst seg store og strukket sine røtter dypt gjennom lang tid – og mangfoldige tider.

Vi har brukt hele vårt voksne liv på å investere i mennesker. Våre ressurser – bredt tenkt – har i stor grad blitt brukt – direkte eller indirekte – på at mennesker rundt oss skal kunne ha det godt og få utvikle seg til beste for seg selv og samfunnet rundt oss. Det har gitt oss enormt mye. Når mennesker rundt oss har vist seg å ”slå røtter” og satt gode spor etter seg, har jeg for spøk kalt det for ”lønnsutbetaling”. Når det ikke går så bra – eller mennesker velger seg bort fra oss fordi vi ikke har bidratt slik de skulle ønske, har jeg kjent på sorg. Mange ganger har jeg minnes noe en moden kristen mann sa til meg for mange år siden: ”Du er som et hotell, du, der mennesker bosetter seg for en tid før de drar videre”. Det har stemt mange ganger…

Jeg har levd lenge nok til å erfare at noe av det jeg har ”bygd på” har vist seg å bli ”solide, sterke bygninger”. Ikke fordi jeg har vært meg, men fordi ”bygget” viste seg å være plassert på solid grunn. Noen har fortalt meg at mitt bidrag i deres liv var viktig for at de skulle bli de personene de har blitt. Det varmer.

For omtrent tyve år siden ledet jeg et teamprosjekt. Unge mennesker kunne bli med på  et studieår bestående av et intensivt lederutviklingsprogram med teori og praksis.  Prosjektet eksisterte i seks for meg begivenhetsrike og krevende år før det ble lagt ned – mot min vilje. Beslutningen etterlot meg i en kort periode med følelsen av at alt vi hadde gjort, var forgjeves. Et sandslott? Der og da var det ikke nok å glede seg over  prosessen med å bygge det. Bølgene som tok det, kom for raskt. I etterkant var jeg bare skuffa. Prisen føltes for høy. Men jeg valgte å anerkjenne byggeprosessen og begynte å fortelle meg selv at dette tross alt var mer enn et ”sandslott”.

Den erkjennelsen har jeg båret med meg og tatt fram igjen denne nyttårshelga. Både fordi skuffelsene etter året som har gått, er merkbare  – og fordi jeg har blitt minnet på viktigheten av fortsatt å leve slik vi har gjort til nå. ”Erfaringene fra teamåret forandret hele retningen på livet mitt,” sa han som satte meg på tanken om sandslottet … Såpass?  Jeg tenker vel fremdeles at han hadde blitt den solide ”bygningen” eller det staute ”treet” han er – et menneske med stor påvirkningskraft og gode frukter av sitt liv – uavhengig av det teamprosjektet som jeg fikk bruke all min kraft på på begynnelsen av nittitallet? Men hvem vet?

På årets første dag har det blitt min bønn å få bevare gleden ved å bygge sandslott… Gjennom hele 2013.