Påske

Påske handlet i min oppvekst om hytta på fjellet, ski, mye folk og utrolig mye hygge… For meg hadde ikke påsken med Gud å gjøre før jeg ble seksten år og møtte Jesus.

Påsken handler om mye mer enn en kaffekopp og litt påskegodt i glitrende snø...Begeret skulle i det minste vært fylt av vin - og ved siden av skulle det ligget en brødbit...

Påsken handler om mye mer enn en kaffekopp og litt påskegodt i glitrende snø…Begeret skulle i det minste vært fylt av vin – og ved siden av skulle det ligget en brødbit…

Før det har ett eneste minne om påsken som en slags religiøs høytid, og det var at mamma hver langfredag klagde over at det var så lite hyggelig på radioen. Jeg er nemlig gammel nok til å huske at påsken som kirkens høytid påvirket samfunnet rundt oss – og NRK – som var våre eneste radiokanal (Tv-kanal for den saks skyld, men det hadde ikke vi på hytta) hadde et helt klart trist preg den dagen.

Denne oppveksten har gjort to ting med meg;
– Jeg har sliti litt for å få tak i at påske egentlig ikke er en trist, men en håpefull høytid…
– På den annen side er jeg er veldig dårlig på pasjon… dvs den tristheten som man legger opp til i de fleste kirker på langfredag. Jeg har nemlig lest kapittelet etterpå… Jeg vet at etter langfredag da Jesus døde, stod han opp.

Jeg har stor respekt for de som klarer å dramatisere påsken. Mange steder tømmer man kirken for blomster og lys på langfredag for å symbolisere den mest dramatiske hendelsen i verdenshistorien. Ikke minst filmen ”The passion of Christ” – som jeg må innrømme at jeg aldri har orket å se – maler for seernes øyne hva slags død Jesus egentlig fikk. Høyst sannsynlig er Mel Gibsons versjon av Golgatadramet nærmere det som reelt skjedde enn noe annet vi har fått presentert…

Så mye kostet Guds godhet…

Kanskje er jeg ikke den eneste her inne som sliter litt med påsken? Som har sterkere minner om snø og ski og fullpakka fjellhytter enn om det faktum at Jesushistorien fra jula kommer til et klimaks som koster det søte lille Jesusbarnet livet. Omtrent tretti år etter at han ble født.

Svaret på mine frustrasjoner har jeg funnet i å gå bak den religiøse påsken om jeg får kalle det det?

Hva handler dette egentlig om?

Påsken handler om at vi får ta imot Guds godhet

Philip Yancey, som bla har skrevet den fantastiske boken ”Nådens gåte”, bruker et hverdagslig bilde jeg ofte vender tilbake til når han skal forklare kjernen i budskapet om Jesus: Han tar fram en gullfiskbolle som et bilde på verden. ”Gud er den omsorgspersonen som steller denne gullfiskbollen og sørger for ar gullfisken har det godt, får mat og alt den trenger,” sier han. Jeg kan relatere til det bildet, for i mange år hadde vi en gullfiskbolle. Jeg stelte bra med de to gullfiskene våre. Ga dem passe med mat, skifta vann og tenkte aldri på at gullfisken ikke skulle oppfatte meg som noe annet enn god… Men Yancey hjalp meg til å faktisk skjønne at mye taler for at gullfiskene IKKE ser den omsorgsfulle, kjærlige livgiveren på utsiden av bollen. DE SER ET MONSTER!

Guds store problem er hvordan han skal formidle til verden – til sine gullfisker – den enorme kjærligheten som hans hjerte er fylt av.

Og så stiller Yancey et spørsmål: ”Hvordan skal Gud få gullfiskene til å forstå at ingen ting betyr mer for ham enn at de får sine dypeste og mest grunnleggende behov møtt?”

Han kryper oppi bollen… Han blir gullfisk.

Dette er julens faktum:

Gud blir en av oss. For å formidle sin enorme kjærlighet og sin godhet for sitt skaperverk – der vi er det ypperste.

Påsken viser hvor langt denne godheten strekker seg.

Vi trengte mer enn en som levde blant en begrenset gruppe mennesker som støttespiller og rabbi. Vi trengte Gudskvalitetene hans. Vi trengte en som gjorde mer enn å snakke og faktisk mer enn å helbrede oss fysisk; selv om det som var en stor del av Jesu tjeneste de tre årene han gikk rundt på jorda…

Vi trengte – og vi fikk – en godhet som kunne ta seg av det mest ødeleggende i våre liv.

Og her er det at det glipper for meg… Her er grunnen til at jeg er så dårlig på pasjon – og på langfredag: Jeg har så begrensa forståelse av at jeg er et menneske som når jeg sårer mine omgivelser og når jeg tar dårlige valg for meg selv, dypest sett sårer Gud og legger opp et løp som gir en ond makt rett til å straffe meg. Det er ikke Gud som fradømmer oss det gode livet når vi følger det potensialet til de dårlige valgene som er inni oss . Vi gjør det selv. Og vi gjør det fordi det finnes et potensiale i oss til å skade både oss selv og våre omgivelser. Den muligheten skaffet menneskeheten seg i syndefallet og er et djevelens spill som det bare kunne settes punktum for på en måte. Enten måtte vi straffes – eller så måtte en annen ta straffa for oss.

Og det er det Gud – gjennom Jesus – gjør i sin godhet i påsken. Han tar den straffa jeg har sørget for at jeg fortjener… Og så seirer han over døden, slik at Guds godhet ikke begrenser seg til en handling i pur godhet, men til to: Han soner vår straff. Og han seirer over døden for å gi oss livet tilbake.

Gud har fra tidenes morgen, fra det øyeblikk han skapte mennesket til fellesskap med hverandre og seg selv, vært lidenskapelig opptatt av at vi skal ha det godt. Han har kjempet på menneskets side mot ondskapen – og han gjør det den dag i dag.

Derfor finnes påsken…

Advertisements

Hovedstadsrefleksjoner

I går var jeg på Oslotur. Det skjer ikke ofte for tida… Vi skulle besøke noen venner på kvelden – og siden gemalen allerede var på jobb i hovedstaden, tok jeg et ettermiddagstog fra Sande og inn. Det er litt rart at en togtur, som før var en hyppig foreteelse, har utviklet seg til å bli en nostalgisk opplevelse?

Vi flyttet fra Oslo i 97 etter å bodd der i seks og åtte år. Vi trivdes godt, begge to, men som nygifte opplevde vi at det var en opphopning av ressurser i menigheten vi tilhørte. Kanskje vi kunne gjøre mer nytte for oss et annet sted? Vi havnet i Sarpsborg, der gemalen kommmer fra. Resten er en annen historie…

Det var en overgang å flytte fra hovedstaden til en småby – i første omgang midt i skogen, faktisk. I starten strevde vi med å sove om natta fordi det var så stille. Vi hørte ikke trikken. Og han som var vant til å rusle til puben, måtte gå langt om han skulle gjøre som før: Sette seg ned med avisen eller sin bibel og en raus kaffekopp eller en sjelden halvliter. Og så spasere hjem igjen…

”Man vänder till seg,” sier de visst i Sverige. Og det gjør man. Vi savner helt klart elementer av Oslo-livet – og har lært oss å sette pris på de fleste sider ved nærheten i en liten by.

fcb4f06a963211e28b9422000a1fbe38_6Selv om Dag jobber i Oslo, er det sjelden han tusler i området der vi bodde før. For min del har Oslo-turene altså vært enda færre. Men i går ruslet jeg altså på gamle tomter; Spikersuppa, Holbergsplass, Bislet og oppover Thereses gate. De to siste årene i Oslo, bodde vi på Adamstua og hadde våre daglige spaserturer tur-retur jobb og studiested omtrent den veien.

Mye skjer på femten år. Bygninger er revet og nye har kommet opp. Max Kopp, som ble holdt i live av porselensmalende kvinner på åtti-og nittitallet, er blitt erstattet av en kaffebar. Han er ikke den eneste. Jeg trekker den konklusjonen at Oslo-folk flest må ha sluttet å smøre seg den særnorske matpakka. Hvordan skulle ellers alle lunsjstedene jeg passerer, overleve? Ikke alle gjør det, heller. Stengte dører og nedrulla gardiner underveis vitner om for stor optimisme, velstanden til tross.

Det blir mange tanker på en sånn vandring. Jeg konstaterer at mulighetene er mange om man trenger en hårklipp – og at det er litt lengre avstand mellom blomsterbutikkene. Lite er ved det gamle. Det gjorde godt å se at kaffebrenneriet i Thereses gate holder stand. Og at fasadene oppover den samme gata er like velholdte som før. De er gode å hvile blikket på. Forteller om fordums håndverk. Den gang man ikke hadde samme tidspresset som nå for å få en bygning under tak.

I vår tid var det ikke en eneste sushibar i Oslo. Jeg tipper at ordet ikke engang var godkjent i Scrabble. For det het den den gangen… Nå heter det wordfeud, og jeg kan spille det med venninna mi i Kristiansand selv om vi tilbringer påskeferien på hvert vårt sted. Nåvel. Selv ble vi introdusert for sushi i USA i 2003. Vi kunne nok gjort samme oppdagelsen på et spisested i Oslo den gang, men ti år seinere vitner en sushibar på nesten hvert hjørne om at verden har blitt betydelig mindre og sushien ”allemanseie” når det gjelder lunsjmuligheter. Grenser er visket ut… I hvert fall hva mat angår. Joda, vi har sushibar – et par stykker til og med – i Sarpsborg, også. Et par velassorterte ”innvandrerbutikker”, også. Men det liksom ikke helt Oslo allikevel…

Jeg kommer neppe til å flytte tilbake til hovedstaden. Den erkjennelsen gjør meg litt vemodig der jeg betrakter stresset og noen unge studenter jeg antar har blitt i byen for å lese til eksamen, i det jeg stopper meg selv i det jeg er i ferd med å hilse på en kjent skuespiller som sykler forbi med en seksåring på bagasjebrettet… Det er bare å innrømme det: Jeg har fremdeles et urbant jeg som suger inn inntrykkene i denne byen og gir Hamsun rett når han kalte den en ”forunderlig by som ingen forlater før han har fåt mærker av den.”

Utkoblet…

Det var fort gjort å komme i feriemodus denne helga. Når jeg tenker etter, bruker jeg sjelden lang tid på å koble av og ut. Det er ingen selvfølge, har jeg forstått. Folk bruker tid på sånt. «Kom liksom ikke helt ned før jeg måtte opp igjen», var det en som sa. Det handlet om tiden det tok å få jobben ut av tankene. Det skjedde først rett før han måtte koble på igjen. Da forstod jeg at jeg var heldig. Jeg er av den typen som rydder meg ut av kontoret og skriver lang liste til meg før jeg lukker døra – på både den ene og den andre måten.

Den stille uke tilbringes på hytta (sjokk!) for vår del. I tosomhet, stort sett. Når vannet må bæres og toalettforholdene er litt kronglete, er det best sånn. Tenker vi. Jeg innser at vi har blitt mer bekveme med årene. I min barndom og ungdom var det alltid stinn brakke på hytta vår i Tuddal i påsken – brønnvann og to gassbluss til tross.  I ettertid forstår jeg at ferie for meg som tenåring og for hyttegjestene antageligvis var noe annet enn for foreldrene mine. Jeg erindrer at jeg vasket opp en del, men det var nok stort sett pappa som bar vann og mamma som stod ved grytene. Og jeg tror de likte det, begge to…

photoFerie vinterstid i min oppvekst var ensbetydende med å våkne til lyden av gassblusset min far brukte når han smurte ski. Og det hadde han stort sett unnagjort for alle tidstedeværende før vi blunka med øynene. For å få fortgang i det siste, serverte han alle tilstedeværende kaffe på senga. Mine venninner synes i første omgang det var sjarmerende med min far som var så omsorgsfull om morgenen, men de gikk fort lei. De også. Selv har jeg ikke savna skiene mine etter at jeg glemte dem igjen under en flytting i Oslo på nittitallet.

Men jeg savner pappa og vil gjerne ha kaffe på senga…

I disse dager er Øgarden og Sandebukta nesten som fjellet. 60 cm tykk is under snøen på fjorden gir følelse av hvite vidder og bringer tanken på vintrene i Tuddal enda nærmere. Jeg har vel ikke måket meg en solplass på denne tiden av året siden årene der.  Skjønt, når jeg tenker etter, var det vel pappa som tok seg av måkinga, også. Han var ganske sørvisminded, faren min. Det er han jeg lever sammen med nå, også, selv om kaffe på senga hører med til sjeldenhetene og solplass er et ord som ikke finnes i vokabulaeret hans.

Men han hogger og bærer ved! Tar definitivt sin tørn på kjøkkenet, også. Jeg nyter peiskos og gode bøker. Og er helt utkoblet fra skoleverdenen og det meste annet som fyller tankene til bristepunktet gjennom hverdagen. Det gjør godt…

Arven fra mor…

”Fem-mila i Kollen og seriestart på Åråsen – på ett døgn – sånt har dem ikke i Barcelona” skrev en av mine facebookvenner i sin status før helga. Det har han rett i – og sånt har vi ikke hatt her så lenge heller. Av den grunn har jeg tenkt en del på mora mi de siste dagene: ”Jeg er deprimert to ganger i året,” bekjente hun i en alder av omkring åtti. Og la til: ”Det er i glippa mellom vintersporten og fotballen høst og vår!”. Hadde hun levd nå, hadde hun sluppet den ”glippa”.  Det ville hun satt stor pris på…

Mamma fulgte sportsresultater med stor interesse - på TV, i aviser og blader...

Mamma fulgte sportsresultater med stor interesse – på TV, i aviser og blader…

Mamma var genuint sportsinteressert. Da hun – 78 år gammel – flyttet ut av ”huset sitt”, etter at faren min hadde kommet på sykehjem, og inn i en leilighet i nærheten av ham, ringte hun fortvilet til gemalen: ”Du må hjelpe meg. Her er det kabel-TV, men jeg har altfor få sportskanaler!” Min kjære skjønte neppe problemet, men han var behjelpelig og fikk installert ekstra sportspakke hos den gamle. Den ble til glede både for henne og oss.

”Jeg er så glad for at jeg er interessert i sport, for da har jeg noe å gjøre når jeg sitter der alene,” sa hun med ujevne mellomrom. Jeg er ikke i tvil om at det var et lite stikk til oss som bodde milevis unna og ikke akkurat stakk innom på en kaffekopp hver dag, men det var også sannheten. Min gamle mor var sysselsatt betraktelig mer med TV-sporten enn hun hadde vært uten.

Jeg skjønte at min mor kom til å dø i 2008 da Nederland skulle spille åpningskamp i EM og mamma ikke orket å se kampen. Hun lå på sykehuset og jeg visste at gjengen i de orange trøyene hadde vært ”laget hennes” i mange år. Kanskje siden jeg hadde mange vårer i Amsterdam i ungdommen og sendte kort med tulipaner på hjem til opphavet?

Nå var hun sengeliggende og hadde ikke krefter til det som var livets gleder lenger. Før det hadde hun orket mye fotball, skisport og annen idrett. I min barndom var vi en familie som dro på hopprenn og fotballkamper på søndager, og for meg er plingelyden i tippekampen et godt minne. Lørdag ettermiddag var det kaffe og engelsk fotball på menyen da jeg var tenåring. Det var den gang det var skrinnere med TV-kanaler…

Hjemme hos oss var mamma den som stod opp klokka fem om morgenen for å se ishockeykamper på direkten fra OL på andre siden av kloden. Som lagde opp middagsmat før VM på ski slik at hun og pappa kunne sitte pal foran TV-en og bruke lite tid på matlaging i hvert fall i helga. Og det var hun som hoia så voldsomt da Godset slo Rosenbord i nittien at katta rømte huset og ikke dukket opp før to dager seinere. Og den katta var vant til mye når det gjalt heiing og sportslig begeistring.

Det gikk mye i fotball. Da mine foreldre ble eldre ringte jeg noen ganger bare for å spørre om det stod bra til med dem? ”Joda, vi har det bra”, hendte det pappa svarte: ”Mora di har noe usnakka med noen italienske fotballdommere, men ellers er det bare fred og fordragelighet”. Gemalen gjorde det til en sport å ringe midt i det min mor betegnet som ”viktige kamper”. Hun tok telefonen, men da han så begynte å småprate om vær og vind, var det tydelig at hun i den andre enden fikk testet tålmodigheten: ”Om det var noe spesielt?  Om de kunne ta det litt kvikt, for hun så nemlig på kamp.” Etter hvert forstod hun at han ertet henne. Og siden det var han, tok hun det med godt humør.

Da gemalen og jeg gifta oss, ofret jeg TV-sporten i mange år fordi han over hode ikke viste noen interesse utover å erte min mor midt i fotballkamper han visste hun så på. Etter en del år, bestemte jeg meg imidlertid for at denne arven skulle jeg jammen ta opp igjen. For sannheten er jo at  om jeg ikke er deprimert i noen sportsglippe verken høst eller vår, så lar jeg meg engasjere og koser meg  både med sport på TV og en live fotballkamp i ny og ne. I det siste har han jammen kommet tuslene han jeg bor sammen med, også. Han har til og med innrømt at det er spennende… og litt gøy. Men om det er nordmenn eller russere som vinner, det bryr han seg fint lite om. ”Jeg forstår meg på en god idrettsprestasjon,” svarer han om jeg påpeker manglende nasjonalfølelse. Han har ikke noe sterkt patriotgen, den mannen.  Men han velger å dele en av mine gleder. Og det kaller jeg kjærlighet…

Val, val….

Under en av mine flyttinger for mange år siden, ble en kjær Hårek-stripe som hadde hengt på kjøleskapet mitt, borte. Ergelig, men siden den bestod av ett eneste bilde og en kort tekst, husker jeg den godt. Tegningen viser ei bru over ei kløft som er langt dypere enn det er oss forunt å se på bildet. Ved brofestet ved den ene enden står en frådende drage – og på ved det andre har en stor og godt rustet hær nettopp nådd fram. Midt på brua befinner Hårek og trellen Kark seg. En frustrert Hårek roper ut av sine lungers fulle kraft (skal jeg tro de store bokstavene jeg minnes i snakkebobla over hodet hans): ”VAL; VAL; KOR EG HATAR DEI”.

Jeg klippet den ut i den tiden av livet da alle store valg skal gjøres. Ikke sjelden følte jeg at jeg måtte velge mellom ”pest og kolera”,noe jeg syntes Hårek illustrerte så treffende. Andre ganger følte jeg nok at valgmulighetene var for mange. Uansett; Jeg skjønte Hårek så altfor godt.

Fjellbæcka Woxmyhr 051Nå er jeg i en alder da mange av livets store valg er unnagjort. Allikevel merker jeg hver eneste dag at jeg fremdeles har valgmuligheter. Og at det å ikke velge, også er et valg.  For eksempel hvorvidt jeg skal velge å ta kommentarer opp i beste eller verste mening.  Regner med det er flere som har det sånn…

Hvis vi ikke velger, det vil si, ikke kobler inn bevisstheten og tenker gjennom ting som blir sagt eller gjort og tolker det positivt, er sjansen stor for at vi tar det opp i verste mening.  Hvis dagsformen er dårlig, relasjonen sårbar og kommentaren råker et touchy område i livet, er sjansen betydelig for å buklande følelsesmessig og føle seg tråkka på og misforstått. Er dagsformen god, relasjonen trygg og selvbildet sånn noenlunne i vater, er det langt bedre odds for at vi kan møte holdninger med en god likegyldighet og kommentarer med et smil, en spøk eller i de minste et oppklarende spørsmål: Nå ble jeg litt usikker på hva du mente? Kan du forklare det litt mer?

For noe uker siden traff jeg ei enke, noen år yngre enn meg, som mistet mannen sin brått på sensommeren i fjor. Vi hadde en god samtale* der jeg fikk lytte til hennes fortelling om kjærligheten til – og fra –  mannen hun bare fikk syv år sammen med, men som hadde satt så dype spor etter seg i livet hennes. ”Han utfordret meg og minnet meg stadig på at jeg hadde muligheten til å velge,” fortalte hun. Jeg tror jeg skjønte hva hun mente – og nikket til beskrivelsen av en mann jeg ikke kjente godt, men som jeg hadde fulgt med på fra vi var russ sammen for mange, mange år siden. Han var en mann som elsket Gud og mennesker. Og som i all sin mildhet og i kjærlighetens navn altså utfordret omgivelsene på dette enkle, men dog så vanskelige: Du har et valg.

Mange ganger oppfører vi oss som vi ikke har det. ”Det bare ble sånn…,” sier noen og avskriver at de hadde et valg en gang i fortida. På den bakgrunnen tillater noen seg  å være bitre på det livet bød dem. Andre skylder bitterheten på at noen såret dem. Tok fra dem måneder eller år av livet fordi det ble så tøft. Og kanskje er det helt sant. Det var ingen valgmulighet å ta ting i beste mening. Noen spente følelsesmessig bein for dem med all tydelighet. Fremdeles har vi et valg når sånt skjer. Vi kan bli bitre – eller legge ting bak oss. Velge bevisst at de som tok noen måneder eller år fra oss, ikke skal få framtida vår,også.

Alle trenger vi noen som har det milde motet som skal til for å utfordre omgivelsene med den nakne sannhet: Du har et valg! Og har vi ingen som utfordrer oss, får vi gjøre det selv. Selv om sannheten er at ingen av oss akkurat har lyst til å velge der vi står på broen mellom  alle livets fiender…

* Det jeg forteller fra samtalen er gjengitt med tillatelse

«Krikhølen»

Når januar er over, begynner vi å lengte til hyttesesongen. Og når vi er ferdig med vinterferien, kribler det virkelig. Da holder vi oss selv på vent noen uker til i selvvalgt pine. Å glede seg til noe uten å få det med en gang, er for meg en erfaring jeg lurer på om altfor få får med seg i vår tid. For meg er det verdifullt. Og – som sagt – selvvalgt.

Vi velger selv å stenge hytta om høsten for å «gjøre andre ting», som vi sier, i vinterhalvåret. Omtrent fem måneder uten hytteliv midtvinters er for oss en god rytme. Men så snur sola, og jeg kommer i vårmodus lenge før jeg strengt talt burde det… Da starter kriblinga.

Vårt pusterom i skumringen fredag 14.mars...

Vårt pusterom i skumringen fredag 14.mars…

Denne helgen erklærte vi «sommersesongen» på hytta for åpnet. Vel vitende om at det lå snø rundt veggene, var vi på plass på Bastøferja fredag ettermiddag. Klare for ett døgn med intens hyttekos. Gemalen sågar med sorte dressko på beina, slik han pleier. Etterhvert så han det nok som en fordel at i det minste en av oss hadde tatt med støvler…

10.mars i fjor hadde vi notert at det var ni varmegrader ute da vi ankom hytta for årets første overnattingstur. Dette året var det omtrent atten grader kaldere. Og like mye snø rundt veggene som da vi flyttet inn i påsken 2009. Den gangen smelta det i forrykende fart. Dette året kan vi antagelig ta fram gamle kunster fra påsketurer til fjells når vi stabler oss på plass for årets første «langstidsopphold» om en knapp uke.

Vi er skjønt enige om at pulsen vår går ned når vi kommer på hytta. Av den grunn har gemalen denne helgen – etter fire år med tankearbeid – endelig gitt hytta navn. «Krikhølen» har ikke grass på taket slik den skulle ha om vi var tro mot originalen, og den runde døra er erstattet av et rundt vindu. Allikevel: Han som har lest Ringenes Herre, eller Hobbiten, eller Silmarillion minst en gang i året siden han var atten (!) mener at det er gode grunner til å kalle hytta vår nettopp det. Dessuten mener han det kan bli gode samtaler rundt det navnet. Begge deler har han antageligvis rett i? For oss er det i hvert fall hytta et sted der vi trekker oss tilbake. Innmellom for å gjøre absolutt ingen ting av nytte…

Og disse tidlige vårturene er spesielt egnet for denslags. Når vann må medbringes og snøen dekker det meste ute, er det lite å henge fingerene i utenom vedhogst, fyring og lesing. Stillheten er påtagelig. Bare matlaging og litt TV-sport sørger for avbrytelser – og forsterker følelsen av hvile. Ikke for det, vi finner underlig mye hvile i pusling når vi er på hytta, også, vi. Gleder oss til vår lille hage krever sitt. Gemalen har skumle planer om sysler som krever omgang med sag, til og med…  Men på denne tida av året, begrenser alt slikt seg.

«Det er en tid for alt», skrev Forkynneren i Det gamle testamentet. Jeg dveler ved det med jevne mellomrom. Når jeg fristes til å stresse fordi jeg ikke får gjort ting. Noe i meg kunne lett havnet der når jeg ser meg rundt og vet at hyttevinduene burde vært pussa etter vinteren og det er tid for en skikkelig vårvask… Da takker jeg Gud for at vi bare har sommervann – og for gode bøker, ei joggebukse, hardbrent kaffe og en mann som endelig skal få lov til å sove helt til han våkner, ganske av seg selv utpå formiddagen en gang…

Dagen derpå…

I dag er det litt dagen derpå.

Dagen derpå kvinnedagen.

Den ble ganske begivenhetsrik dette året – og full av tanker. Jeg erkjenner at siste spiker i kista ble slått inn i går: SV har ettertrykkelig mista meg. Til tross for at de har myknet i skolepolitikken og Erik Solheim er en jeg lytter til i stadig større grad. Den spikeren sørget barne -, likestillings – og inkluderingsministeren for å slå inn. Hun som stod på podiet under festforestillingen under stemmerettsjubileet og snakket varmt om frihet… Etter at hun i forkant – etter mitt syn – hadde kommet med tidenes sleivspark mot de av oss – kvinner og menn – som har andre verdier i livet enn henne. Og som  definerer frihet litt annerledes enn hun gjør.

Festforestillingen var strålende. Med mye humor og varme ble viktige temaer berørt i musikk og tale. Verden fikk være så stor som den virkelig er. Det er viktig på den internasjonale kvinnedagen – og når stemmerett er dagens tema.  Kvinner ble æret og noen menn fikk de sparkene de fortjente.

Jeg gikk til sengs med mye glede og en liten sorg i hjertet … Altfor sent, for øvrig. Og våknet til en overskrift som jeg hadde trodd var en aprilspøk om det ikke var fordi jeg er ganske god på kalendere selv i halvsøvne: Forskerer har kommet fram til at staten bør sponse utgiftene til hushjelp for høyt utdannede kvinner for å få dem inn i ditto lønnede stillinger og dermed minke gapet mellom manns- og kvinnelønn. ”Tuller’em?” tenkte jeg…

De kunne kanskje forske litt på forholdene i norske kommuner i stedet? En eldre dame jeg kjenner til, har denne vinteren fått betydelig verre helse og er i reelt behov av hjelp til husarbeidet. Hun har fått tildelt ”inntil en time annenhver uke”. Så langt har hjemmehjelpen vært der to ganger – i femten minutter per gang. På den tiden har hun rukket to ting: Hun har dratt en skurefille over det åpne området midt på gulvet – og fortalt hvor travelt hun har det. Kanskje staten skulle sponse mennesker som har tjent dette samfunnet gjennom trofast arbeidsinnsats gjennom et langt liv i stedet?  Jeg vet at noen raskt vil si at disse to tingene ikke kan settes opp mot hverandre og at vi (= staten) bør ha råd til begge deler. Mulig det, men jeg mener vi både har et problem – og vil få betydeligere problemer i framtida – om vi drar likestillingssaken så langt at vi syr puter under armene på de som tross alt har mest ressurser i dette landet.

Jeg tror ikke kvinner i Norge lar være å ta krevende og høytlønna stillinger fordi de synes det er for dyrt med hjelp i huset. Det har de råd til. Det er mange og ulike grunner til at situasjonen er som den er. Noe ligger sikkert på arbeidsgiversiden. Det nøles vel en del steder med å ansette godt kvalfiserte kvinner fordi tanken på fødselspermisjoner etc ikke er fristende, for eksempel. Men det er en egen debatt.

Mye ligger hos kvinnene selv. De velger andre verdier enn de barne -, likestillings – og inkluderingsministeren står for når hun uttrykker at det ikke er ”like verdifullt å gå hjemme med barna som det er å være i arbeid”.  Mange kvinner vil være bidragsytere i samfunnet ved å bruke sin kompetanse og sine evner – samtidig som de vil ha kvalitetstid med sin familie. Selv om en del kvinner ”ofrer seg” for barn og familie, er det langt fra alle som opplever det som et offer. De liker det! De vil at det skal være sånn! Foreldre blir enige om løsninger med tanke på arbeidsmengde for å få kabalen til å gå opp på en så god måte som mulig for dem som familiefellesskap. Mange kvinner velger da å være den som mens barna er små tilpasser jobbtrykket mest. De velger det. Selv. For dem er dette frihet. Men da sprenges visst grensene av definisjonen av det ordet, hvis jeg tolker barne -, likestillings – og inkluderingsministeren rett.

Hvis de vil fordele trykket annerledes – med en mer krevende jobb og mer kjøpt hjelp til å ta seg av hus og barn, kan de det. De vil ha råd til det – uten statens hjelp. Og mulighetene er mange. Det er ikke bare husvasken, sengeskiften og klesvasken man kan betale seg fri fra i dag. Vil du ha menyen og ingrediensene for middag til familien levert på døra for hele uka, er det ikke lenger det noe problem. Noen vil alt dette. Andre ikke. Fordi de finner glede i noen av disse ikke så tankekrevende oppgavene som hører hus og hjem til  – eller de lader batteriene ved å lage mat og samle familien rundt bordet. De vil ha med seg småhistoriene fra barnas skolehverdag, møte blikket til sin elskede over en ganske alminnelig fiskepinnemiddag og ha tid nok til å påvirke sine barn med de verdiene de tror de vil være best tjent med å ha med i bagasjen videre.

PTDC0090

Jeg er gammel nok til å ha spart til ting og til å sette pris på de rimeligere løsningene. Som bilferie uten skiboks på taket og med kravet om å vaske seg ut av camlingshytta selv før man dro f.eks…

Nå skal det også sies at ikke alle har råd til vaske- og handlehjelp når barnehage og Sfo i tillegg til store lån og alt annet som hører med når kravene til stylet interiør er betalt. For det er en annen side av denne saken. Jeg hører jo iblant noen sukke tungt om at det ”hadde vært fint å jobbe deltid, men det har vi ikke råd til”. Jeg tillater meg å tenke at det i en del tilfeller handler om en selvvalgt frihetsberøvelse. Selv er jeg gammel nok til å spart til ting – og til å ha klart meg uten. Jeg trives både med det komfortable og det enkle livet. Det virker som det å vente, spare og ta til takke med det enkle er en fremmed tanke for mange unge familier i vår tid. De skal ha butikknye biler og store hus så raskt som mulig. Serviser byttes ut, og rom pusses opp og møbleres etter den siste katalogen med relativt hyppige intervaller. Det koster penger og krever sitt. Lånevilkårene er gode og det lånes ofte til topps – basert på to fulle lønninger og kalkulert lønnsøkning i årene som kommer. Det blir mye stolthet i blikket av sånt, men prisen som betales inkluderer også den friheten man dypest sett kanskje vil ha, men glemte i kampens hete.

Temaet er stort og perspektivene mange, men jeg kommer til å hisse meg voldsomt opp overfor den neste som måtte ha forsket seg fram til sponsing av hushjelp til velstående nordmenn.