Halvfulle glass…

For et par uker siden var jeg i Hong Kong. En fantastisk spennende og fargerik by som ga mange impulser den knappe uken jeg var der – på besøk hos gode venner.  Ett inntrykk har allikevel fylt tankene sterkere enn andre i ettertid: En av dagene var jeg på besøk på Haven of Hope, sykehuset som Annie Skau Berntsen, sykepleieren fra Horten, startet opp.  På midten av femtitallet så hun et enormt behov for å ta imot tuberkolosesyke flyktninger fra fastlands-Kina der hun selv hadde vært misjonær til hun ble kastet ut av landet i 1948.

I dag har sykehuset nesten 450 senger – i tilegg til 200 hjemmeboende eldre som følges opp av hjemmesykepleien samme sted. Det er en stund siden Håpets havn ble regnet som norsk misjonssykehus, men sykehuset har fremdeles mange kristne sykepleiere og en flott stab av «fantastiske sykehusprester» fortalte den norske legen Anne Berit Thorsen som har bodd i Hong Kong i snart tretti år. Hun viste oss rundt på området og fortalte villig om arbeidet både i dag – og slik det var da hun selv kom dit.

– Der nede, fortalte hun og pekte på området bak kirken, var det sjø og en badebukt som vi benyttet når det var tid for det. Når vi ser nedover nå, er badebukta og sjøen borte, og store områder med de høyblokkene som er et vanlig syn i Hong Kong, preger bildet. En halv million flere mennesker skal bo når området er ferdig utbygd. Og det nærmer seg. Halvparten av dem var allerede på plass da «Søster Annie» besøkte Hong Kong for siste gang før hun døde – på begynnelsen av 1990-tallet. Anne Berit fortalte med glimt i øye hvordan hun hadde trukket pusten for å beklage seg litt overfor den gamle damen om hvordan området kom til bli i framtida, men Annie slo hendene begeistret sammen før den da ganske unge legen fikk sagt et ord:
-Anne Berit, er det ikke fantastisk med alle disse menneskene som kommer hit slik at vi får mulighet til å fortelle dem om Jesus!»

Det kommer an på øynene som ser, sies det. Og det er noe spesielt med de øynene som alltid ser mulighetene. Og som fokuserer på det som virkelig teller. «Søster Annie» hadde den evnen. Hun var ikke så opptatt av badebukter og sjøutsikt, for å se det slik. Hun så mennesker – og hun benyttet enhver anledning til å gi dem det beste hun hadde.  Med varme og omtanke. Disiplene hennes kunne nok fra tid til annen bli litt for ivrige i tjenesten, forstod vi på Anne Berit – selv overgitt Jesus-etterfølger, men fruktene av Annie Skau Berntsens overgivelse til å gi mennesker både helse og frelse, er tydelig.

Oppskriften på suksess ser ut til å være at det viktigste får være viktigst samtidig som en hele tiden fokuserer det «halvfulle glasset».  Hvis vi velger å feste blikket på mulighetene og gir dem mer makt enn de offer som kreves i kampen, er sjansen større for at vi en dag skal se tilbake på et liv som ble godt, ikke bare for oss selv, men også for omgivelsene våre. Ingen som kjenner historien, vil finne på å hevde at Anne Skau Berntsen gikk en lett vei uten motgang for å få til det hun brant for. Men hun må tidlig ha lært seg å velge håpets og optimismens vei. Uansett. I dag kommer det folk den lange fra Kina for å se graven hennes i Horten. I takknemlighet for hva arbeidet hennes har betydd for deres liv og deres familie… Noen mennesker setter virkelig spor etter seg…

Advertisements