Lukta av sommer…

I går kjente jeg den!  Syrinduften. Den kom som en usynlig vind forbi trappa der jeg stod og takket for meg etter å vært på en kort vennevisitt. Vi stoppet midt i praten, vi som stod der, pustet dypt og tenkte det samme: Det er lukta av sommer!

Jeg elsker sommerluktene! Men mer enn noe annet er det én duft som mer enn noen andre kaller fram alle de nostalgiske sommerfølelsene hos meg. Det er lukta av fersk asfalt.

Faren min var «Jens Veimand». Jeg erta han innimellom og sa at han var odelsgutt til en veistasjon. Og det var nesten sant. Fra han var barn, bodde familien i huset på veistasjonen i Sande – «neppå veivesenet». Farfar var oppsynsmann – og de to sønnene – faren min og broren hans – startet karrieren i samme bransje tidlig. Det handlet liksom neste bare om vei i den familien. Og historie. Men det er en annen sak…

Pappa startet som «flisegutt» i samme bedrift, men havnet ganske snart i et stort asfaltfirma. Mulig det ikke var sånn i alle familier, men hos oss snurret liksom verden rundt pappas jobb. Så jeg har mange minner fra barndommen som lukter asfalt, for å si det sånn.

Jeg husker at motorveien mellom Drammen og Oslo ble bygd. Da var jeg «jentunge» og satt  mange kvelder i skråningen i kveldssola og ventet på pappa som var sjef og gikk nede på veien og så alvorlig ned i bakken mens han snakket med «guttane». De lo og røkte pipe – og jeg ventet tålmodig med eller uten mamma, som som oftes angret på at hun ble med for det «var jo bare venting». Men jeg ble aldri hjemme om jeg fikk bli med. Selv om det var strenge regler for hvor jeg kunne bevege meg, og jeg var henvist til skråningen med markblomter og gress, var jeg ofte med faren min. For meg var dette den mest spennende verden jeg kunne tenke meg…

Jeg var ikke store jenta da jeg ble utstyrt med nistepakke og saftflaske og fikk være med på det jeg hadde mest lyst på i hele verden: Sitte på med «guttane» som kjørte lastebiler med asfaltlass. Jeg fikk sitte foran (hvor eller skulle jeg sitte?), høyt oppe, med fantastisk utsikt og dinglende bein – selvsagt uten sikkerthetssele –  mens turen gikk mellom et lokalt asfaltverk og en veistrekning hele dagen. Jeg elsket det.

Det var enten «onkel Nils» eller «Schie’ern» som kjørte. Trygge, voksne mannfolk med træler i henda og hjertevarme nok til å ha med seg en unge på jobb. Og så fikk jeg spise lunsj med dem og de andre «guttane». Glade mannfolk med hårete, svette, bare og mørkebrune rygger og kritthvite smil.  Matpausene ble inntatt på spiserom eller i arbeidsbrakker med rørstoler og respatex-bord, plastkopper og knitrende matpapir rundt tjukke brødblingser med pultost…  De erta meg og lo av meg, men jeg var bare stolt over å få være med … på jobb.

Da gemalen kom inn i min lille familie, merket han seg fort det vi tre andre egentlig aldri hadde regnet som spesielt rart: Hver gang vi kjørte bil, satt både pappa, mamma og jeg litt lent mot venstre… Vi så på skjøter. Asfaltskjøter. Og hvis de ikke var rette og fine som dem «guttane» laget, pleide en av oss å ta standardkommentaren som lød som følger: «Hmmm, den der va’kke særlig pen. Detta er no veivesenet har lagt sjøl…»

Jeg ser ikke så mye på veiskjøter lenger. Men jeg tenker på «guttane» hver gang jeg kjører motorveien mellom Drammen og Oslo. Jeg elsker lukten av blomster og ønsker sommeren velkommen når jeg kjenner bølger av syrinlukt. Men det er lukta av fersk asfalt som gjør meg rørt og får meg til å konstatere at det virkelig er sommer…

 

Advertisements