Olsok

I går var det olsok. «En merkelig dag, egentlig», som ei sa da vi satt vaklende på hver vår campingsstol og spiste nydelig rømmegrøt etter friluftsgudstjenesten utenfor Løyøya kapell i solnedgangen. Og det er for så vidt sant – i hvert fall i den forstand at de færreste vet hva denne dagen egentlig handler om. Færre enn de som kan forklare bakgrunnen for pinsen, faktisk. Etter mitt skjønn er det en mare å lese fem-på-gaten-kommentarene når avisene er ute og spør hvorfor vi feirer den høytiden. Pinsen har fått «æren» for mye rart, for å si det sånn. Jeg gremmer meg over hvordan vi som identifiserer oss med Kirken (den med stor K = alle verdens bekjennende kristne), har mislykkes i å kommunisere de sporene kristentroen faktisk har satt i samfunnet vårt.

Men dagen er ikke merkeligere enn at jeg altså synes den er verdt å markere. Dessuten er jeg fryktelig glad i rømmegrøt, så jeg innrømmer at motivasjonen for å finne et olsok-arrangement vi kunne oppsøke i rimelig nærhet, ikke bare er av frommeste sort. Typisk meg, som ikke er spesielt from – men desto mer opptatt av historie.

Og historisk sett er 29.juli en viktig dag.  I Sarpsborg, der vi bor, markeres olsok på skikkelig. Det skulle bare mangle. Sarpsborg er jo selveste Olavsbyen – grunnlagt av Olav den Hellige i 1016. Etter sin død – som altså fant sted 29.juli 1030 – ble han en av middelalderens viktigste helgener, og han fikk kreditten for å ha kristnet Norge. At han hadde kjempet den kampen sammen med mange andre og, ikke minst, at han gjorde det med rimelig tvilsomme midler, ble døyvet av fantastiske fortelliger om at hår og skjegg grodde på ham etter hans død. Av den grunn så man glatt mellom fingrene med det faktum at den Hellige hadde sine svært menneskelige sider og karakterbrister det var gode grunner til å reagere negativt på…

Ganske mange hadde møtt fram til olsokmarkering ved Løvøya kapell i Horten.

Ganske mange hadde møtt fram til olsokmarkering ved Løvøya kapell i Horten.

De sidene gjør vi kanskje lurt i å ta fram igjen? For meg – som ikke har vansker med å se på meg selv som et svært sammensatt menneske – er det i hvert fall en oppbyggelig tanke at Gud valgte å bruke en alminnelig ufrom mann til et viktig Herrens oppdrag i landet vårt.  Det er mye håp i det for noen og enhver. Og det sier mye om Gud…

Jeg er glad for at Olav fikk fortsette å ha sin markante plass og sin egen dag i historien og på kalenderen også etter reformasjonen da helgnenes betydning forsvant i norsk kirkeliv. I vår tid er det selvsagt katolikkene som mer enn andre feirer dagen som den helgendagen den egentlig er. I de fleste lutherske menigheter forbigåes den i stillhet – til tross for at dagen for eksempel fremdeles er offisiell flaggdag i landet vårt. Og det skulle bare mangle, mener nå jeg. Uavhengig av hva vi måtte mene om kristendommens plass i samfunnet vårt, må selv de som er mest ihuga i kampen mot kristendommens særstilling i samfunnet, innrømme at vi på denne dagen er i nærkontakt med røttene til mye av det vi kan kalle den norske kulturen.

For meg er det en takkens dag. Takken min er ikke rettet mot Olav den Hellige, men mot Gud som faktisk ville «væra bygningsmann» i landet vårt, slik vi synger i fedrelandssalmen.  Og for alle de svake, alminnelige, idealistiske, ufromme kandidatene for Guds nåde og inngripen som har bidratt til at mange tror og ber i dette landet…

Hvor skikken med rømmegrøt på denne dagen, kommer fra, har jeg forresten ikke peiling på…

Delte gleder

Noe av det veldig hyggelige med å ha hytta, er gjestene som stikker innom. Noen kommer bare for noen timer, gjerne for en avtalt prat av alvorligere karakter. Det er meningsfylt og fint. Andre kommer for en dag, kanskje ei natt…eller ei helg. Bare på besøk… Det blir gjerne mer en smalltalk av det, også… Noen låner hytta mens vi er borte – og en vennefamilie har vi en mangeårig tradisjon med når det gjelder å tilbringe ei ferieuke sammen med. Så lenge vi har hatt hytta, har de kommet hit. Det er bra! Vi tenner gjerne bålpanna for fler og har både hjerterom og husrom. For de som kommer dinglende med litt grillmat i en pose eller fyller kjøleskapet for dagevis – og for de som kommer tomhendte «til gards».

Venninnepraten i kroken på hytta, er blant mine gleder.

Venninnepraten i kroken på hytta, er blant mine gleder.

Det er godt å ha en fredfull plass å dele med noen – der mulighetene for å kose seg ligger godt til rette og friheten er stor. Vil du sove lenge, er det ingen her som vekker til frokost. Vil du hvile middag, er tilogmed hengekøya på plass for denslags nå, og vil du sitte oppe halve natta, må du gjerne det – selv om vertskapet, i hvert fall vertinnen, antagelig har forlatt deg til fordel for loppekassa. Er du sulten, vet du hvor kjøleskapet er, og på et eller annet tidspunkt før kvelden blir natt, vil gemalen ha tatt oppstillingen i iutekjøkkenet sitt. Det som kommer derfra, er ofte smakfullt…

Jeg tar meg i å erkjenne at gjestfriheten har et litt annet gir her enn hjemme. Det har noe med feriemodusen å gjøre, tror jeg. Besøker du oss hjemme, kan den hende hverdagens seriøsitet gir et rammeverk rundt besøket som gjør det litt strammere enn her. Følelsen av å dele gleder er ikke fullt så nærgående utenom sommertidens letthet. Kanskje er det bare meg som har det sånn, men det er liksom en annen rytme på det livet vi deler på hytta…

Og så nyter vi selv godt av andres gjestfrihet. Denne sommeren har jeg reflektert litt rundt det privilegiet det er å dele gleder. Et av våre nære vennepar har vært her en godt planlagt helg. Da koste vi oss og gjorde grovplanleggingen av neste sommers felles ferie. (Hva det blir, kommer det helt sikkert mer om når tiden nærmer seg…). Et par uker etterpå ringte de og lurte på om det var mulig med en overnatting til? De bor på sørlandet og fikk en ekstratur til Oslo som det ble stress å gjennomføre på en dag. Så hyggelig for oss! Klart det var plass her. Det ble ny runde ved grillen på en kveld da flere gode mennesker som tok turen til Øgarden. Herlig.

Og her har vi pakka sammen etter å ha nytte venners store glede i havgapet utenfor Kristiansand...

Og her har vi pakka sammen etter å ha nytte venners store glede i havgapet utenfor Kristiansand…

To uker etter var det vår tur. Etter vårt nattlige  møte med Kaptein Sabeltann listet vi oss inn i dere kjeller, fant en seng vi har ligget i mange ganger før og våknet til frokost og vennefellesskap i etasjen over. Før vi ble med dem på båttur og de fikk delt en av sine favorittplasser med oss. Og det på en once-in-a-lifetime-dag da vinden stilnet og badetemperaturen på den «ytterste nøgne ø» passererte tyve grader. «Det er så fint å få dele dette med dere,» smilte Bjørn som stod til rors… Og jeg skjønte akkurat hva han mente. Det gjør godt både å dele godene med andre og få del i andres goder. Og begge deler kjennes dypt i hjertet. Jammen er vi heldige…

Fadderullan…

Vi er faddere! Det er et ansvar vi har påtatt oss – med glede. De fleste gangene har ansvaret blitt oss til del mens fadderbarna var små, søte babyer. To av dem var store og valgte selv at de skulle bli døpt. I alle tilfeller er det både ansvar og goder knyttet til det å være fadder. Vi synes vi har sluppet billig unna; Våre fadderbarn har utviklet seg til flotte, unge mennesker – og foreldrene deres har sørget for å formidle det vi synes er gode verdier i sinn og tanke på dem.

Dag storkoser seg sammen med disse to prinsessene...

Dag storkoser seg sammen med disse to prinsessene…

Bidragene våre har vært julegaver til de var godt og vel konfirmert – pluss en plass på lista på speilet på badet. Bønnelista… Og så forsøker vi å følge med på livet og hverdagens deres – noe som er betydelig enklere så lenge foreldrene har rimelig god oversikt.

Bare ett av våre fadderbarn har vi hatt det vi vil kalle svært nær kontakt med i oppveksten, de andre har dessverre stort sett bodd et stykke unna. Det har vi ikke satt pris på, men sånn har det blitt. Derfor har vi måtte nøye oss med korte besøk, helgevisitter og delte feriegleder. Vi føler vel at vi har «skummet fløten»…

Sånn er det også med vårt yngste fadderbarn, snart syv år gamle Angelica, som bor i Stavanger. Det er altfor langt unna, men heldigvis er hun velsignet med en pappa som holder minnet om oss levende mellom de gangene vi treffer hverandre.

Kapteinen svikter aldri når det gjelder å begeistre barn. I alle aldre.

Kapteinen svikter aldri når det gjelder å begeistre barn. I alle aldre.

Derfor er hun ikke beskjeden når vi treffes, og hun deler raust ut med klemmer og holder godt orden på både ansiktene og navnene våre.  Angelica – og hennes lillesøster Emilie – har av flere grunner en liten ekstra plass i hjertet vårt. Mest handler nok det om at Dag har døpt begge disse jentene. «Gitt dem deres livs dykk», som han uttrykker det. Men det er langt til Stavanger. Og enda lengre derfra til Østfold i følge med to aktive, små damer.  Vi erkjenner at møtepunktene mellom oss som faddere og barna blir for sjeldne. Derfor er vi så takknemlige for at vi fikk tilbringe en del dag med dem sist uke. Vi tok turen til Kristansand der de hadde noen feriedager.  Satt ved bassengkanten og heiet på badenymfene i beste «se-på-meg»-alder på dagtid, og fikk dele deres skrekkblandede fryd under nattforestillingen med Kaptein Sabeltann.  Tid til prat om hvordan det går med de voksne som deler hverdagen med dem, ble det også.

Det var tid for latter og alvor, tøysning og leik. Og mange klemmer. Altfor lite, men allikevel viktige timer for oss – og trolig også for de to «prinsessene».

Det er et ansvar å være fadder. Et viktig ansvar. Og en anledning for ganske mye glede…

Endelig…

I dag har vi nådd en milepel på hytta.

Hengekøyen har funnet sin plass!

Det har vært et mål for gemalen i de vel fire årene vi har holdt til her. Fordi han har en plan om å hvile middag i den. Nemlig. For det har han gjort før. Da vi bodde i «huset vårt» på Yven. Den gang hang den mellom to stolper på verandaen utenfor vår soverom, og med svært ujevne mellomrom hadde min kjære noen minutter oppi den mens han filosoferte over livet. Eller sov.

Hengekøya fikk han i forsinket bursdagspresang av en av søstrene sine for mange år siden da hun hadde vært på ferie i Brasil. Den er stor og flott og aldeles fantastisk å leve slaraffenlivet i. Om man vil. Og det vil gemalen. Egentlig. Mellom alt annet han vil. Mer. Derfor har han – ærlig talt -ikke tilbragt så mange timer i den hengekøya. Ikke da den hang på verandaen i Nøtteveien i hvert fall. Og der hang den noen somre. Med bud om lange middagslurer og sommerdager med bok…

bildeSå flytta vi. På det tidspunkt hadde hengekøya allerede flyttet i forveien. til hytta. Der den skulle opp – etter hvert. Og der «han med drillen» skulle gjøre alvor av middagsluren og lesestundene i hengekøya. Med tomt uten trær og bygg uten stolper har det imildertid ikke være en enkel sak å gjøre alvor av hengekøyeplanene. Og det skulle altså gå nesten fem somre og han skulle fullføre flere byggeprosjekter før – endelig – i kveld – hengekøya kom på plass. På vår nye platting, der gemalen har vært arbeidsleder og jeg har være «drillpike» mens mange nye kvadratmetere med veranda har blitt til. Frokostplass for meg – og uteatelie og hengekøyeplass for ham.

Det er rart med det å sette seg mål. Det gir en merkelig glede å nå dem. Også om målene er små og morsomme og egentlig ikke så viktige når alt kommer til alt. Vi har gjort mye på denne plassen siden vi overtok rett før påske i 09. Brukt mange timer på å skape noe. Uten stress. Det har vært mye hygge i det. Og litt kaos innimellom. Det aner oss at vi også i framtida kommer til å finne på ting å gjøre. Vi liker den slags.Kanskje har det med det å gjøre at vi begge er fokusert på utvikling og gjerne vi vokse og nå nye mål på de personlige plan, også? Jeg vet ikke.

Uansett: Den glade doseren (jfr barndommens TV-serie om Fragglene) har allerede ligget i den i hele fem minutter og glant utover sjøen. Lykke.

Camping!

Vi har noen døgn i telt hvert år. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. De fleste på min alder er liksom «ferdig med telt». De har i det minste campingvogn. Det tror jeg neppe vi skaffer oss noen gang. Men vi har telt – og vi liker altså å ha noen dager – og netter! – i det hver sommer.  Jeg kan ikke akkurat skryte på meg at vi foretrekker den enkeltheten som følger med teltlivet, for vi har både strøm, kaffetrakter og en medbragt varmeovn for at det ikke skal føles rått å legge seg… Ikke trives vi så veldig godt med det kaoset vi erfaringmessig ikke klarer å holde unna i mer enn to døgn heller.

Tross dette trenger vi altså – av en eller annen ukjent grunn – dette relativt primitive livet en knapp uke hvert år. De siste årene har det behovet blitt møtt i kombinasjon med en leir eller konferanse, og sjelden er campingturene våre så smidige som denne gang. Vi har akkurat rydda på plass telt og alt det utstyret som hører med (i vårt tilfelle er det slett ikke lite) etter  fem døgn i strålende sol i Stavern.  Anledningen var i år som i fjor, frikirkens sommerstevne, «Visjon».

Fast programpost på programmet i vår lille teltleir, var pølsefest før ungene la seg. Til størst glede for de voksne, tror jeg nok...

Fast post på programmet i vår lille teltleir, var pølsefest før ungene la seg. Til størst glede for de voksne, tror jeg nok…

Vi er alltid sånn etter-stevne-trøtte når vi kommer hjem fra denslags. Trøtte og glade. Fulle av tanker og inntrykk. Vi har fått undervisning til å bli klok av. Ledd sammen med noen vi kjenner – og hatt dype og utfordrende samtaler med andre. Nikket til en hel haug med folk som vi vet hvem er, og gått glipp av planlagte kaffekopper med andre. Allikevel har det blitt tid nok til alt det som bare er hyggelig; strandturer, kafestopp og drøset på tunet på Fredtun, frikirkens folkehøyskoleområde som har huset oss og ca tusen andre barn og voksne.

Sånne møtepunkt er viktige for oss. Og det er nok summen av det hele som gjør det så bra. Allikevel tror jeg voksenpraten rundt campingbordet eller kullgrillen som fikk tjene som bålpanne når kvelden er på hell og vi egentlig burde lagt oss, faktisk er det viktigste for oss. Fellesskap med folk som deler noen av de samme drømmene og tankene om livet som driver oss. Ærlige fortellinger om å lykkes og ikke lykkes i forsøkene på å leve dette enkle Jesus-livet som vi tror gjør hverdagen bedre for oss selv og mennesker rundt oss. Det er dette som mer enn noe annet gjør at vi sitter her i kroken på hytta etter dagens sjauing og unnagjort kveldsbad og kjenner på den dype gleden en har når en har fått nytt mot… 

Drillpiken

For mange år siden kom jeg over en ide om å lage en «kjærlighetskalender» i et av de ukebladene som foreslår slike ting. Siden gemalen og jeg allerede hadde hatt fast «vår kveld» en gang i uka siden vi var forlovet, tenkte jeg forslaget om «kjærlighetskalender» med måndelige aktiviteter som skulle styrke samlivet, kunne være et skritt videre. Et av forslagene var å lage seg et felles prosjekt, for eksempel å pusse opp et rom sammen.

Nå hadde vi allerede på det tidspunkt pusset opp et par leiligheter og et hus, så tanken var ikke helt fremmed. Det var bare at de prosjektene med all tydelighet hadde avslørt meg som en svært utålmodig «håndverker» og gemalen som en tilsvarende tåger ektefelle. Grunning, f.eks, skjønte jeg ikke helt vitsen med. Det endte med at gemalen grunnet og gjorde alt ferdig fram til det skulle farge på veggen. Da ropte han på meg. Så fikk jeg gjøre det som i følge meg var morsomt. Denne arbeidsfordelingen var også begrunnet i at jeg synes pussing «ikke kunne være så nøye»… Hver gang jeg spurte Dag om det jeg hadde gjort var bra nok, var svaret at «du kan sikkert holde på litt til». Og det kom uten at han løftet øynene bort fra det han selv hold på med. Irriterende…

Våre fellesprosjekter på oppussingsfronten hadde derfor egentlig endt med at han pusset opp – og jeg gjorde alt mulig annet. Men da jeg leste om «kjærlighetskalenderen» følte jeg altså at jeg var klar for at vi skulle jobbe sammen om noe. Gemalen var nølende, men godtok et enkelt prosjekt.

I fellesskap skulle vi montere skyvedørsgarderobe på soverommet vårt.

Jeg skal ikke trette dere med detaljer, men nærmere en skillsmisse enn da vi holdt på med den skyvedørsgarderoben har vi vel aldri vært.

Vi fant fort tilbake til vårt gamle mønster. Det var nok lurt, men jeg har allikevel ikke falt helt til ro med at det måtte ble sånn. Jeg har stadig tenkt at det hadde vært hyggelig å gjøre noe slikt sammen. Tross det, er det meste av det som har blitt gjort på hytta av oppussing og nye konstruksjoner, vært Dags gebet. Hagen har vært min. Så har jeg løpt etter ei sag for ham og han har skuffet utover noen trillebårer med jord for meg. Nå er jeg ikke finslig og redd for å sjaue. Det er ikke det det gjelder. Jeg har lempa mye ved – og bryllupsdagen vår i mai tilbragte jeg under glassverandaen på hytta der jeg ryddet ut plank og ved etter forrige eier. Tankene mine har fra tid til annen med god grunn gått til Prøysens vise om han som hadde «småbruk oppi Åsmarken der kjerringa er hest»…

bilde

Endelig er vi klar for et fellesprosjekt. Og det består IKKE i at jeg fotograferer og han snekrer.

Derfor tok jeg utfordingen opp igjen for noen uker siden da gemalen bestemte oss for at det skulle bli femti nye kvadratmeter (eller så…) med ny platting rundt hytta.

«Den vil jeg at vi skal bygge sammen», erklærte jeg – og forklarte at jeg hadde lyst til å lære, og at jeg var lei av å bare være håndtlanger. All tidligere bitter erfaring til tross; Gemalen var ikke negativ.

Så nå har jeg blitt drillpike.

Rollene er klart definert. Akkurat det er nok en suksessfaktor. Han er lærer – og jeg er elev. Jeg mener ingen ting (en stor forskjell fra tidligere!), for dette har jeg ikke peiling på. Jeg lar meg kommandere, og  jammen er det moro. For oss begge. Vi har ledd sammen og kjent på iver begge to. Og jeg vet en hel del mer om verktøy og hvordan man bygger veranda enn jeg gjorde før. Det liker jeg. Og han også, tror jeg…

Ritualer…

Et ritual er «dessverre noe som har gått i glemmeboken» sa reven til den lille prinsen i Saint-Exuperys fantastiske fortelling med samme navn. Så understreket han viktigheten av ritualer. Kanskje var det da jeg første gang leste denne underlige lille boken at jeg begynte å reflektere over dette med ritualer – og landet på samme konklusjon: Det er godt å ha noen ritualer. De fleste av oss har et godt etablert morgenritual, leste jeg et sted. Såpass etablerte, at for en del er det slik at om noe bryter inn i det de pleier å gjøre om morgenen, må de «rykke tilbake til start» og begynne på nytt for at ting skal bli riktig. Jeg tenker at de fleste trenger «et gjerde å holde i» på den tiden av døgnet fordi de vanligvis er nesten i koma når pliktene kaller.

Det er dårlig med morgenritualer av den typen her på hytta. I hvert fall for min del. Han som starter ferien i dag, har et kort et. Kort og stumt. Det er best sånn. Begynner vi å snakke sammen, blir det fort feil. Ingen av oss er spesielt muntre om morgenen. Men jeg er altså til gjengjeld våken. Og har et nytelsesriual, om jeg får kalle det det. Tidlig kaffe – og kanskje tilogmed frokost. Hvor den inntas, varierer. men det skal være fryktelig dårlig vær om det skjer innendørs. I dag var det ikke et vindpust, og min frokost ble inntatt før klokka åtte ytterst på plattingen med blikket festet på blikkstille vann som solen speilet seg i. Det er sånne øyeblikk jeg gjerne skulle fange…

Når kvelden går mot natt, er det tid for vårt lille, daglige rituale...

Når kvelden går mot natt, er det tid for vårt lille, daglige ritual…

Vi har altså ikke mange ritualer på hytta, men vi har ett: Hver kveld når det nærmer seg leggetid, rusler vi – vanligvis sammen, selv om det egentlig er helt unødvendig – til kontaineren med minst en søppelpose. Det er ingen lang tur, men ikke sjelden forlenger vi den litt. Da rusler vi ned til postkassa – eller kanskje til brygga – før vi returnerer og rydder uteplassen slik at det ser greit ut om morgenen når vi står opp. Det er jeg som har definert hva «greit» er, men gemalen – som er usedvanlig grei – har for lengst konkludert med at det er viktigere for meg å stå opp til et ryddig bord enn det er for ham å få legge seg fra et rotete…

Tilbake til ritualet med spaserturen med søppelposen. Den gir oss noen minutter til en stille prat. Går en av oss alene, er det en tid for egen refleksjon. Ikke akkurat over det vi gjør der og da, men over dagen  vi er i ferd med å legge bak oss. Det var på en sånn alene-tur forleden kveld det slo meg at det er en sterk symbolikk i det å avslutte dagen med en rusletur til søppelkontaineren. Et flott ritual, faktisk. En fast handling som reven ville sagt gjør de minuttene annerledes enn alle andre minutter den dagen…

Det er noe klokt og mentalhygienisk i å avslutte dagen med noen minutter til refleksjon der vi samler dagens «søppel»  og tenker oss at vi går avsted, slipper «posen» med alt som ikke ble som det skulle, ned i haugen med annen søppel og rusler tilbake til nattens hvile uten den børa vi dermed har forlatt…