Prøve å rekke alt…

For mange år siden mistet jeg en god venninne. Hun ble 28 år gammel. Fikk leukemi og døde i løpet av noen uker. Det var et sjokk. Ei aktiv jente i sin beste alder. Med engasjement i bøtter og spann – på jobb og privat. Håndballspiller, praktiker, ikke redd for å ta i et tak. Helhjertet i tjeneste for Gud og mennesker. Jeg bærer på bruddstykker om gode minner fra livet med henne – og vemodige stunder med foreldrene hennes i årene etterpå. Moren sa noe rett etter begravelsen som aldri har sluppet meg; ”Hun hadde det så travelt i sommer at du skulle tro hun prøvde å rekke alt…”

Jeg har tenkt mye på det. På alt vi prøver å rekke… Det slår meg ofte når jeg snakker med unge mennesker; denne opplevelsen av at tida går så fort; ”Jeg er jo snart tyve,” sa ei. Med henvisning til alt hun hadde lyst til og ikke ville gå glipp av. Og som gikk ut over andre ting – som hun også visste var viktig. Vi forsøkte å rydde litt i kaoset sammen. Det var med litt tungt hjerte jeg måtte fortelle henne sannheten: ”Livet består blant annet av masse du aldri får gjort. Du kommer ikke til å få med deg alt.”

Det er lett å henfalle til filosofiske betraktninger når selve livet blir tema. Men først og fremst er dette en praktisk sak. Det handler om hverdagen vår. Her og nå.

Jeg liker å observere omgivelsene. For tida konstaterer jeg med smerte at vi vil for mye, de fleste av oss. Og vi støtter velvillig de rundt oss som vil minst like mye.  Maser og heier. Noen ganger tenker jeg at begrensning burde vært et eget fag på skolen – og at foreldre skulle hatt mer mot til å si nei til barna sine. Jeg blir aldri lei av å sitere den moren som i praksis var alene med å organisere hverdagen for sine to barn og erklærte at ”de får bare være med på en fritidssyssel hver, for det er det jeg har kapasitet til å følge opp. Bonusen er at de lærer noe få har kompetanse på i vår tid; å kjede seg.” Så langt jeg vet, har det blitt folk av hennes unger, også. Forhåpentligvis er de takknemlige for kompetansen de ervervet seg i barndommen. De har trolig også erfart at det meste av de aktivitetene vi har gått glipp av, er ting vi faktisk sjelden savner.

Det trengs mot til å sette grenser for andre. Og for oss selv. For vi voksne vil også ofte altfor mye – og vi strekker oss lenger enn langt for at omgivelsene skal få hele ønskelista oppfylt. Jeg får lyst til å si som han på radioen: ”Ta dere sammen!” Det går ikke, det løpet vi legger opp til.

Det er vår. Om våren får jeg fantastisk arbeidslyst. Den kommer ikke sigende på. Neida. En morgen våkner jeg bare og kjenner at ” nå må jeg pusse vinduer.” Det er et sikkert vårtegn, for jeg er ikke besynderlig opptatt av vinduspussen resten av året. Med våren kommer en eller annen energi som, om jeg ikke passer på, kan føre meg ut i en virvelvind av aktiviteter og prosjekter.

Nå rekker man etter mitt skjønn mer når dagene er lange og lyse, men allikevel: Vi må slutte fred med og leve i pakt med våre begrensninger. Enten vi ”snart er tyve” eller har levd tre ganger så lenge. Joda, de som er unge skal finne seg selv gjennom å prøve ut mye. Bredde i erfaringer er viktig. Informasjon nok til å gjøre gode valg likeså. Det er annerledes for oss som har levd ei stund. Allikevel kjenner jeg et ”kall” til å være litt brems for de som er midt i den krevende fasen der alle store valg skal gjøres; livsretning, utdannelse, jobb, bosted, hvem man skal dele livet med.
– Pust rolig, pleier jeg å si. Om du mister et år fordi du gjør et omvalg, er det ikke farlig. Eller;
– Det er sjelden helt krise å gjøre feil, men du er ikke tvunget til å fortsette i gal retning.
– Ta en pause.
– Kanskje du skal tenke på å droppe det kurset akkurat nå; det kan jo komme en anledning seinere…
– Nei, du trenger ikke ha vært i alle verdensdeler før du fyller tjuefem…

Hva så med oss som har mange flere år på baken? Selv føler jeg at jeg lever i et spenningsfelt; på den ene siden er jeg veletablert og fornøyd – samtidig ønsker jeg å være åpen for at nye ting kan skje. Jeg liker meg der, men jeg innser: Jeg kommer ikke til å få med meg alt jeg lyster. Jeg kan se meg tilbake og ta meg selv i å tenke at ”om jeg var ung nå, skulle jeg tatt en annen utdannelse. Det … eller det… eller det….” Og allerede der vet jeg; om jeg hadde valgt annerledes den gangen, hadde jeg mest sannsynlig gått glipp av noe av det som betyr mest for meg nå. Jeg hadde ikke nødvendigvis gjort flere erfaringer, jeg hadde gjort andre. Fordi et ja til noe alltid er et nei til noe annet.

IMG_1714Et ja til å prøve å nå over alt, er et nei til mer ro. Vi kan ganske enkelt ikke ha sakteliv i høyt tempo. Vil vi kunne nyte en kaffekopp i ro og mak, tar det tid. Vil vi sitte på en benk i parken en halv time og bare observere våren rundt oss, går vi glipp av noe annet vi kunne brukt den halvtimen til. Prøver vi å presse tidsbudsjettet og andre budsjetter vi har – det for krefter, f.eks – vil vi komme i gjeld.

Dere skjønner hvor jeg vil hen. Det handler om å prioritere. Gjøre gode valg. Velge bort det mindre viktige. I disse dager reflekterer jeg over hva som er viktig for meg de tre neste månedene: Det blir fire bokser eller lister av det.
1) Hva er det viktig at fyller dagene mine som gjelder jobb ( lønnet, ulønnet og hjemme),
2) Hva ønsker jeg å prioritere for å få energi på denne tiden av året
3) Hvilke mennesker skal jeg prioritere og bruke tid på – og
4) Hvordan skal jeg bruke min tid med Gud og for egen refleksjon. Den 4-eren kan lett bli salderingsposten fordi livet spises opp av de tre andre, så min erfaring er at det er lurt å begynne der.  Også om du stryker «Gud» og bare vil ha ro for egen del. Det er ikke uten grunn at en av Bibelens forfattere skrev dette: ”Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.”

Reklamer

Mitt dypeste behov…

IMG_1616Påsken står for døra. I går på vei hjem fra jobb, fikk jeg med meg nyheten om at påskeføret er reddet – både i nord og sør. Dessuten klekker P4 påskekyllinger om dagen, og avisene sørger for at vi er orientert om den beste påskekrimmen.

Selv fyller vi påskeegg og sikter inn på hyttepåske i lavlandet. Alt dette er vel og bra. Ikke et vondt ord om kvikklunsj og appelsiner. Allikevel; Påskens sentrum er en relasjon – og statistikkene forteller oss at påske i trange hytter og campingsvogner lett kan tære på samlivet.

La meg derfor driste meg til å holde en bitte liten påskepreken:

For noen uker siden forvillet jeg meg inn i en forsamling som stort sett bestod av single studenter i tjueårene. Temaet var identitet, og han som underviste så ut over forsamlingen og la tyngde i hvert ord da han la innover dem (fritt sitert) at ”hvis du leter etter en ektefelle og tror at han eller hun skal gjøre deg hel, er du på helt feil kurs”. Det minte meg på setningen jeg leste en gang og som jeg har refererte til tidligere: ”Don’t look to people for what only God can give” (Ikke forvent av mennesker det bare Gud kan gi). Dette handler om påske – og om deg og meg som enkeltmennesker – og i en erfart eller ønsket parrelasjon.

Påsken er først og fremst kristendommens mest sentrale høytid. Alle påskeharer og fjellturer får finne seg en plass lenger bak i køen. Påske handler om Gud som valgte å bli menneske – med alt det betyr av sårbarhet og karrieremuligheter, ensomhet og fellesskap, seire og lidelser, lidenskap og ansvar.

Kristen julefeiring markerer at han ble født som et lite barn – av fattige foreldre i et okkupert land. Før han kunne si «mamma» ble han flyktning og unngikk bare så vidt døden. I påsken omtrent tretti år seinere fullførte han den jobben han kom for å gjøre: Legge til rette for at våre dypeste behov kunne blir møtt. Hvordan? Ved å vise fullkommen kjærlighet – og påta seg skylda vår. De to henger sammen. Gud brøt opp fra en fullkommen tilværelse der han ble lovprist og ble født til en tilværelse som et barn alle undret seg over og en voksen som ble misforstått, hånet og til sist dømt som en forbryter. At han frivillig valgte det livet, står for meg som en uforståelig kjærlighetshandling. I fellesskap med han kan mitt behov for kjærlighet mettes. At han i tillegg forsøker å formidle til meg at han overtar min skyld og min skam, har jeg vanskelig for å forstå dybden av. Jeg takker for det uansett. Det er dette påske dreier seg om…

Kanskje deler du ikke mitt verdensbilde og min tro. Ta da i det minste med deg at de dypeste behovene i ditt liv – behovet for å erfare at du er elska fullt ut tross det du anser som dine mangler, og behovet for å være akseptert som den du er med alle dine feil – kan aldri dekkes av en kjæreste, den du lever sammen med eller den du ønsker å finne. Det er et for stort ansvar å pålegge et annet menneske at han eller hun du lever sammen med skal gjøre deg hel, elske deg betingelsesløst og besvare alle dine lengsler. Fordi vi alle er merket av det livet vi har levd,  har vi begrensninger omgivelsene må leve med.  Derfor er det så viktig å senke skulderene, bestemme seg for å være fornøyd med livet slik det er samtidig som vi søker å bli helere mennesker. I tillegg må vi etablere vår  identitet i noe utenfor oss selv – før vi etablerer et nært forhold til et annet menneske. At vi to som utgjør et par opplever at vi hører sammen, er et godt team og hengir oss til hverandre i det vi sier at ” jeg blir mer av å være sammen med deg”, er noe annet. Som par skal vi sette hverandre vår relasjon foran andre mennesker og relasjoner, og vi skal jobbe for å styrke båndene til hverandre, men vi må sørge for at vi ikke blir hverandres eneste kilde for liv og glede.

Beskytt deres felles arenaer og sett av tid til hverandre, men vit at erfaringer dere gjør og opplevelser dere har hver for dere, også kan stimulere forholdet. Sørg for jevnlig fokus på hverandre og sett av tid til samtaler der dere er på besøk i hverandres liv. Bygg vennskap med mennesker rundt dere og bevar vennskap som var betydningsfulle før dere ble et par – med mindre relasjonen var av en sånn karakter at den ødelegger forholdet dere imellom. Gled dere over at den andre har noen hobbyer du ikke nødvendigvis deler, og gi tid og rom for aktiviteter du forstår betyr mye for han eller hun du regner som din nærmeste.

Og vit – midt i alt dette: At Gud ikke er langt borte selv om vi ikke ser ham. Han som ble menneske, skjønner seg på folk og alle situasjoner vi står oppi. Han strekker seg lengre med deg og meg enn noen kjæreste er i stand til. En gang strekte han seg så langt at han døde av det…

Hvor er gresset grønnest?

Da jeg hadde rundet tretti og innkassert en passelig mengde pepper, begynte ei av min bekjente å spørre – litt for hyppig – om det var noen mann i livet mitt? Det var det ikke på det tidspunktet. Jeg tok det med ro. Hadde en litt plundrete relasjon i bagasjen og var ikke spesielt opptatt av å bli mor. Dessuten hadde jeg en jobb jeg stortrivdes med og en god vennekrets rundt meg. Jeg var, tross helt normal friksjon, takknemlig for det livet jeg så langt hadde lagt bak meg – også det faktum at jeg hadde hatt frihet til å gjøre de valgene jeg hadde gjort. På den annen side var jeg ærlig med meg selv når jeg så framover; Jeg kunne jo godt tenke meg å gifte meg…

IMG_1567Jeg ble allikevel litt lei spørsmålene av ulik karakter; ”Har du noen i kikkerten?” eller ”Er det noe på gang i livet ditt, da, Tonje?” .”Noe” var selvsagt en mann. Det meste annet jeg holdt på med, var uinteressant selv om jeg syntes det var dypt meningsfullt og spennende. Til slutt valgte jeg å være tydelig med hun som var ivrigst; ”Jeg begynner å bli litt lei av spørsmålene dine. Kan vi heller si det sånn, at om noe skjer på den fronten, skal jeg love å informere deg?” Hun ble litt beskjemmet, før hun – forståelig nok – kjente behov for å forsvare seg; ”Jammen, jeg tenker jo bare på alt du går glipp av…” Jeg har mye erfaring i å finne ut etterpå hva jeg burde ha sagt, men akkurat den gangen var jeg kjapp; ”Du giftet deg da du var tyve og fikk ditt første barn da du var tjueen. Har det noensinne foresvevd deg at du har gått glipp av noe?”

Jeg er fremdeles litt stolt av det svaret, for jeg tror jeg råkte kjernen av noe viktig.

Vi lever i et samfunn der det er helt vanlig – av både de som er veletablert i varige forhold og de som av ulike grunner lever som single – å mene at det er de single, de som lever alene, som har ”gått glipp” av det viktige i livet. Som har grunn til å savne noe og kjenne at de ikke får med seg alt det en må for å være fornøyd.  Moren til en venninne av meg fortalte meg sågar – i sin datters bryllup – med stor overbevisning at når jeg da – i en alder av 22 – ikke hadde ”fått meg” en mann, var alt håp ute. Jeg ble stum. Men det gjorde såpass inntrykk at jeg husker det godt, nesten førti år etter. Opplevelsen av å ikke være valgt av noen, av å føle at en har mislykkes relasjonelt, av å være mindre verdt enn de som er gift, er så nærliggende når man lever alene. På den annen side henfaller mange lett til idylliske forestillingene om at de som er gift, eller i samboerskap, har lykkes med noe veldig viktig – og liksom har nådd livets egentlige mål.

Jeg vet at det kan oppleves som totale bomskudd når jeg – som (tross ovenfornevnte dames dom) har vært gift i godt over tyve år – begynner å snakke opp singellivet. Men jeg var altså singel til jeg var trettiseks, og jeg tror jeg er litt mer enn gjennomsnittlig oppmerksom på noe av det som kan oppleves krevende ved å være voksen og singel. For jeg snakker om dere som i det minste er godt inne i tyveårene, og som har vært i diverse brylluper til gode venner. Dere som har smakt litt på den ensomheten som nyttårsaften og 17.mai på en særlig måte byr på for de som ikke i utgangspunktet har mann og eventuelle barn som sånne dager skal markeres sammen med. Som har stått der i mørket under fyrverkeriet mens alle parene i det selskapet du som eneste single var invitert i, kliner rundt deg og ønsker hverandre godt nytt år. Eller som har blitt plassert bakerst i køen når ferielista på jobben skulle settes opp, siden du ikke har en ektefelle eller samboer som ferien skal klaffe med. Alle dere som har kjent på at det er vanskelig å invitere folk på middag – i hvert fall flere enn to – fordi leiligheten du hadde råd til å kjøpe er så knøttliten at spiseplassen består av tre barkrakker ved kjøkkenbenken. Dere som sliter med at opphavet kaller hjemmet ditt for hybel og barndomshjemmet ditt for ”hjemme” til tross for at du flyttet ut for mange år siden og gjentatte ganger har forsøkt å antyde at du faktisk har et eget hjem. Dere som er så inderlig lei av mytene om singellivet – og som kjemper en stille kamp for å bli anerkjent og respektert som voksent og tilfreds menneske samtidig som du innerst inne vet at livet som gift neimen ikke bare er tilfredstillende og lykkebasert.

Noen lengter ut av samlivet og tilbake til singellivet, men de fleste som lengter, har antagelig nesa vendt motsatt vei. Godt hjulpet av uærlige sjeler som i godt selskap bare forteller om ekteskapets fortreffelighet – eller planlegger drømmebryllupet. Paulus i Bibelen var av en annen oppfatning og bør leses av både gifte og single: Om du likevel gifter deg, synder du ikke, (—) Men de gifte kommer til å møte vansker i livet, og det vil jeg gjerne spare dere for.” Nøkternt og greit – og sant. Gemalen pleier å si det på denne måten: ”Det fine med å være gift, er for eksempel at man er to til å løse de problemene vi aldri hadde hatt om vi hadde levd alene.”

Selvsagt synes vi det er fint å være gift. Vi ble glad i hverandre og bestemte oss for å dele framtida. Det er vi takknemlig for at vi fikk mulighet til, men knirkefritt er det ikke. På den annen side er vi heldige og har mange single i vår vennekrets. Vi synes det er trist at par ofte prioriterer par og ikke inkludere single i sine familier og omgangskretser. Slik vi ser det, trenger vi hverandre som venner og som bidragsytere til forståelse av selve livet. Forskjellighet – også den som gjelder status – er forfriskende og utvider perspektiver. Vi legger også merke til at når single – i flertall – inviteres, er det litt for ofte med baktanke om at de skal spleises med andre tilstedeværende. Noen ganger lykkes sånne prosjekter, men ofte oppleves det ubekvemt og slitsomt for de som skjønner at de har havnet oppi en blinddate de ikke har lagt opp til selv.

Til tross for at jeg var fornøyd som singel, lærte jeg meg å sette noen grenser som ble viktigere for meg jo eldre jeg ble. Jeg tror det var klokt. Når jeg ble invitert i et selskap, spurte jeg ofte om jeg ble den eneste single. Var det en til – av hankjønn – takket jeg gjerne nei til å komme. Var jeg trygg nok, spurte jeg rett ut om det var noen baktanke med det. Jeg svarte også nei dersom jeg lå an til å ble den eneste på f.eks en nyttårsfest. Ved overgangen til et nytt år ble det potensielt for tøft å bli eksponert for det savnet som ikke var ødeleggende for hverdagen min, men som allikevel berørte meg. Dessuten hadde jeg blitt overbevist om et fyrtårn som jeg ville skulle vise meg vei: Det er bedre å leve alene enn med en partner en ikke deler de viktigste verdiene i livet med. På små steder er det ofte glissent med single og det er lett å bli prisgitt fritidsarrangementer basert på at folk er par – og gjerne med barn. Det er gode grunner til at single uteblir – eller flytter til større steder. Det er også en måte å beskytte sine egne grenser på. Jeg forstår dem godt.

Men jeg skulle ønske det ikke var nødvendig.  At par med eller uten barn tenkte seg litt mer om, inviterte uten stressende planer, inkluderte flere og ikke snakket som om alle tilhører en større familieenhet – eller egentlig burde gjøre det. At vi som er gift droppet tanken på slektsbånd og bygde familier basert mer på relasjon enn om vi tilhører hverandre av vanlige familiære årsaker. Og at single brukte mer energi på å verdsette det de faktisk har, framfor – som mange dessverre gjør – å se på nåtida som et venteværelse i håp om at lykken i form av et ekteskap plutselig skal stå i døra og varsle at endelig er det din tur. Livet er nå. Det byr på kamper og det har gleder å by oss uansett status. Alenehet er ikke nødvendigvis ensomhet, og ensomheten rammer i og utenfor ekteskapets rammer. Gresset er ikke alltid grønnest på den andre siden av gjerdet. Gresset er grønnest der du vanner det mest, er det sagt. Det tror jeg er helt sant.