Mur eller bro?

I møte med andre mennesker, vil vi alltid bygge noe. Enten en mur – eller en bro. Denne overbevisningen har jeg  båret med meg i mange år. Jeg har et inderlig ønske om å være brobygger, men jeg er neimen ikke sikker på om jeg er det bestandig. Sannsynligvis ikke. Noen av dere som av en eller annen merkelig grunn leser akkurat dette, har kanskje opplevd at det er en mur mellom deg og meg. Støpt for få eller mange år siden i et solid materiale som ikke så lett lar seg rive. Det handlet om kjemien mellom oss som ikke stemte – eller et ulikt syn på et eller annet som det ble for vanskelig å si at «vi respekterer hverandre allikevel».  Med all fare for å oppfattes som en som hever selvforsvarets fane: Jeg tror ingen av oss klarer å bygge broer bestandig. Vi må erkjennet at det har blitt noen murer. Men vi kan bevisstgjøre oss på dette som på så mye annet – og prøve.

Noen ganger har jeg møtt mennesker som har forskanset seg innenfor sin egen ringmur. Det er krevende. Jeg møtte en sånn en for ikke lenge siden. Ringmuren tegnet han rímelig tydelig opp for oss andre som var til stede. Uten at han hadde noen anelse om hva slags bilde som tegnet seg for mine øyne mens han snakket. Ingen trengte være i tvile om hva – eller hvem – som var innenfor og utenfor «muren». Men de som ville, var selvsagt velkommen inn. Hvis de fulgte reglene. Alle sammen. Like klart var det at han ikke hadde tenkt å bevege seg utenfor det definerte området. Punktum.

Sånt blir jeg trist av. Og så settes tankene i sving. Jeg håper ikke det fellesskapet jeg er en del av, oppleves som et liv innenfor en slik ringmur. At man bare er velkommen til menighetsfellesskapet vårt om man mener som oss  (hva nå enn «vi» måtte mene) og følger spillereglene (hvordan de nå enn er?)  til punkt og prikke.  Jeg håper vi har bygd en bro. En solid bro mellom menighet og samfunn. Som vi går på begge veier.

Jesus var rågod på brobygging. En mester i å være til stede der folk var – geografisk og ikke minst mentalt. Skjønte at mennesker hadde gått et veistykke for å komme dit han møtte dem. Spurte om reisen – og gikk gjerne videre sammen med dem om de ønsket det.

Han utfordrer meg. Alltid!

Før i tida…

Før i tida – for femten, tyve år siden – hadde jeg stor glede av å kjøpe tulipaner i januar for å minne meg selv på at våren nærma seg. Det var den gangen tulipanene først dukka opp i januar. Eller for å si det som det var: Det kom noen steindyre noen til jul. Og jeg reiv nok i en bukett allerede på julaften. Men fra januar av ble de fast helgekost hos oss. Hvite vårfornemmelser! Tulipanene skal være hvite hos meg. Fantastisk. Og de kom til helga. En slags markering av annerledesdagene. For helg prøver vi fremdeles å markere som annerledes dager hos oss. Ikke helt som i min barndom – det virkelige «før i tida» – den gang da vi bare hadde brus, sjokolade og kjøttpålegg i helgene og det var vanlig å kjøre betydelig mer nøktern linje uka igjennom. Men allikevel: Helg er helg.

Jeg tenkte på det i dag. Da jeg stakk innom på vei hjem fra foreldredag på jobben og kjøpte høstens første tulipaner. Høstens…  Jeg elsker tulipaner, men noe av symbolikken – troen på våren og lysere dager – forvinner liksom når de står her allerede i oktober. Det blir liksom ikke helt det samme med tulipaner på middagsbordet på julaften heller på denne måten. Dessuten har vi hatt kjøttpålegg i kjøleskapet hele uka – og bacon og egg til frokost hver dag.

Jeg er helt overbevist om at både barn og voksne går glipp av noe viktig i vår tid.

Forventinger!

Det skal liksom være så voldsomt for at vi skal glede oss til noe.  Joda, jeg gleder meg til god mat og kanskje et glass rødt på lørdagskvelden. Jeg vet at barn gleder seg til lørdagsgodtet fremdeles. Men det er få som gleder seg på samme måte som før. Den gang vi i større grad måtte spare til ting vi ønsket oss. Den gangen da lørdagsgodtet var et kremmerhus med asola-sjokolade og lakrisbåter, brusen kom på små flasker og tulipanene ikke engang dukket opp i januar, men hørte den virkelige våren til…

Utsida og innsida

Nå har jeg sett nok flyplasser på en stund. Gardermoen på fredag, Sola på søndag, morgenkaffe på Rygge i sju-tida i går og ettermiddagskaffen på Flesland i dag får holde. Lenge.

Samtidig som fire anledninger til å observere mennesker på reise, ikke skal kimses av. Det er interessant. Jeg blir så imponert over han som skapte oss alle sammen. Så forskjellige. Mennesket er en fasinerende skapning. På en flyplass synes liksom hele spekteret. Kroppslig forskjellighet pluss klessmak pluss en aldri så liten dose personlighet…

I ettermiddag har jeg smugtitta på den høye, tynne mørke som hadde knekt koden for å se kul ut – og som dessuten var det med stoisk ro. Helt uanfektet av omgivelsene. Det siste er neppe sant. La meg tippe at han var utstudert hele veien. Så falt blikket på henne som virra rundt med alpelue og tre vesker da siste oppkall til flyet til Oslo lød over høyttaleren. Ojsann… Der var hun tilbake fra cyberspace og landet i virkelighetens verden – litt for langt unna gaten hun skulle vært ved. Det slo meg at det neppe var første gangen. På stutte bein og med lua på snei har hun helt sikkert løpt etter mange busser og tog fordi hun har kommet på hæla.Tenkte jeg.

Jeg selv da? Hvilket inntrykk gir jeg omgivelsene der jeg sitter og glaner rundt meg? I dag så jeg nok trøtt ut – men jeg kan kunsten å se betydelig mer important ut, også. Det handler jo bare om å dra opp macen og glane tankefullt inni noen dokumenter som trenger bearbeiding, det. Supplerer man med høyhelte støvletter, cabinkoffert og en kåpe av forholdsvis ny dato, kan man fort ha bekreftet bildet av et menneske med rimelig grei selvsikkerhet.

Bare den som er på innsida av alt dette, vet inntrykkene ikke gir hele bildet. Verken av meg, den kule fyren eller hun som virra rundt på flyplassen (og som jeg ikke aner om rakk flyet hun skulle være med).

Vi er sammensatte, alle sammen. Og det hender det er stor avstand mellom det folk ser på utsida – og det bildet personene selv oppfatter fra innsida. Kanskje var han ikke så kul på innsida, den kule fyren på Flesland? Kanskje er alt på stell inni hun som virra rundt? Slik jeg – som kan se opptatt og arbeidssom ut på utsida – fra tid til annen føler meg som ei lita, usikker jente inni meg.

Det er viktig å vite at et ytre kan skjule så mye av det som bor inni oss. På godt og vondt. Et selvsikkert ytre kan skjule et knust hjerte. Et beskjedent ytre kan romme et vell av talenter…

Søndag kveld på Sola…

Det er lenge siden sist jeg hadde en time eller to på en eller annen flyplass rundt omkring i Norge, men i kveld sitter jeg på Sola og mimrer. Det har blitt MANGE timer på mer eller mindre bekveme flyplasstoler på meg i årenes løp. Jeg er å anse som rimelig rutinert når det gjelder å sjonglere pc, koffert, telefon, pose med toalettsaker, kåpe og pipende støvler gjennom sikkerhetskontrollen. Joda, jeg har løpt på høye hæler gjennom hele rekka av «gater» for å nå siste fly til Oslo, også, men det er jammen ikke ofte. Jeg liker å ha god tid…

Diakonen i menigheten jeg forlot for en times tid siden hadde stor omsorg for meg. Om jeg ikke vil bli med noen hjem slik at jeg slapp å sitte lenge på Sola? Hun undret seg over svaret mitt: «Nei, takk, det er helt greit for meg å dra ut til flyplassen.» Hun trodde nok at jeg var beskjeden, men det handler ikke om det. Det handler om å lade batteriene.

En fantastisk helg i Rogaland går mot avslutning. Jeg dro rett fra jobb til Gardermoen på fredag og har tilbragt mesteparten av weekenden med å undervise nesten nitti flotte damer i alderen fra femogtyve til godt og vel sytti på kvinnehelg. Jeg er dypt takknemlig – både for å oppdage at de ville ha det jeg hadde å gi – og fordi noen av dem så raust har delt av sin smerte og glede med meg. Jeg har møtt noen jeg har truffet før – og andre som jeg kan legge til i «samlingen» av flott jenter som jeg har fått nette med. Jeg kjenner meg «velsigna» som det heter når impulsene har vært gode og positive.

Fra Horve leirsted gikk turen til Grødem kirke. Vi er stadig i Rogaland. Randaberg denne gang. Ettermiddagsgudstjeneste. Enda en gang fikk jeg lov til å undervise. Det liker jeg. Og jeg fikk treffe spennende mennesker. Det synes jeg er flott. Jeg har uten tvil blitt litt rikere denne helgen.

Og nå sitter jeg her. Puster ut. Reflekterer. Takker. Inni meg. «Ligger til lading». For sannheten om meg er at jeg henter ikke mye energi i det store fellesskapet . Til tross for at jeg er utrolig glad i mennesker. Jeg tappes litt. Joda det er folk rundt meg her også. Stadig flere etter at bildet dere ser ble tatt. men de angår meg ikke. Jeg sitter i min egen lille boble og nyter å være alene med meg selv.

Jo, jeg har tilbragt mange timer på denne måten i årenes løp. Nå er det lenge siden. Årene med jobb som krevde mye reising ligger tilbake i tid. Det er greit. «Det er en tid for alt» skrev Forkynneren i Det gamle Testamentet. Mine år med mange netter i fremmede senger og «besøk» på norske flyplasser opptil flere ganger i uka, er fortid. En god fortid!

Vel planlagt?

Ting går ikke akkurat som en tenker bestandig… I går kveld – litt sent – satte jeg meg ned for å skrive ut fire manus jeg produserte i høstferien med tanke på denne helgens oppdrag i Rogaland: En kvinneweekend og en gudstjeneste. Det er sjelden jeg tar på meg oppdrag ved siden av jobb og egen menighet nå – og fulle helger er det svært få av – men denne helgen har altså være reservert lenge. Og som det alltid vel planlagte og forberedte menneske jeg er, så jeg tidlig i høst på det totale presset og fant ut at høstferien var et godt tidspunkt for forberedelser til kommende helg for at livet ikke skulle kjøre seg helt fast. Derfor altså: Manus på plass for to uker siden.

Trodde jeg. Helt til jeg åpnet pc’en og etter femten minutter med intens leting – på det tidspunkt med iskald ryggrad og nesten ikke pust – måtte erkjenne at jeg mest sannsynlig hadde lagret mine manus i en full dropbox og dermed sent dem direkte ut i cyberspace.

For på min pc var det nada merket helgen 21.-23.oktober.

Så mye for å være godt forberedt – i god tid.

Nå er jeg altså av den typen som skal lære noe av alt her i livet og raskt konkluderer med at «her er det noe å lære…»  Jeg var vel ikke akkurat pip åpen for læring i det jeg erkjente at torsdagskvelden i ro i heimen før en intens helg skulle bringe meg direkte inn i neste arbeidsuke, ville gå fløyten. Men her sitter jeg altså og har brukt noen timer på å rekonstruere og med planer om å satse resten på levd liv og erfaring…

Hva lærer jeg?  Eller kanskje heller: Hva blir jeg minnet på?
At man vanligvis lander på beina selv om en kommer skjevt ut, kanskje? Og at ikke all planlegging går som en tenker og vil. Men at det vanligvis er begrenset hvor stor krisa er uansett.

Og en sånn erkjennelse kan jo være mye verdt…