Sorry. Det ble meg…

Innimellom setter andres facebookstatuser i gang refleksjonene mine. Det skjedde tidlig i morges. En av mine venner fra Oslotiden fyller år i dag, og hun lanserte den frimodig selv. Unorsk, javel, men akkurat det var befriende. Dessuten gjorde hun det med et fokus som ga meg en tankefull start på dagen.  Hun beskrev det som skjedde for 43 år siden som et mirakel – da hun ble født og bestefaren plukket blomster til sin eneste datter som den dagen fødte hans første barnebarn…

Sånne perspektiver er viktige.

Det er ingen hemmelighet at det siste året har vært tøft i mitt liv, selv om sommeren, høsten, vinteren og våren har gått på to spor også denne gang. Når smerten kommer nær, blir det enda viktigere å fokusere på gledene. Oppmuntringene. Alt som er bra. I fjor på denne tiden, fikk ei av mine viktige sparringspartnere kreft. I september døde hun – 39 år gammel. En måned etter at ei av mine andre hjertevenninner fikk hjerneblødning. Jeg følte meg ribba. Det ble mye når det i tillegg klusset seg til på andre områder i livet omtrent på samme tida.  I sånne perioder er det godt å ha en klippe av en ektefelle, et sett gode venner, og å ha et perspektiv på hva som er viktig – og sant – i ryggmargen.

”Nå må du holde fast i virkeligheten” var det en som sa da det stormet som verst. Antageligvis det klokeste rådet jeg kunne fått der og da. Og virkeligheten i min verden består av en himmel over livet, en Gud som ser og støtter, vennskap med dype røtter – og noen erkjennelser av hvem jeg selv er, på godt og vondt.

Og jeg er også et mirakel…

Et hvert menneske er det. ”Sorry brødre, det ble meg” skrev Jan Erik Vold i sin tid og filosoferte over at akkurat hans sædcelle, i mylderet av sædceller, fant fram til akkurat hans eggcelle.

Sorry, brødre og søstre, det ble meg…

I mitt tilfelle er vel miraklet at det var en eggcelle tilgjengelig. Mine foreldre hadde vært gift i åtte år da jeg ble født. Åtte år med en klar målsetting om å bli foreldre (Min mor sluttet enda til i jobben da hun giftet seg, slik mange gjorde i 1949. Hun skulle jo bli mor…).

Faren min ga en gang uttrykk for at dersom jeg hadde blitt gutt, burde jeg hett «Ole Aleksander Filibom bom bom bom bom … og endelig en treff.»

Det var nok enklere med de humoristiske kommentarene etterpå. Ventetiden var ikke lett for mine foreldre. Men jeg kom – og er dypt overbevist om at jeg var til glede for dem de omtrent femti årene vi hadde sammen. Ikke friksjonsfritt. Men rikt. ”Sorry, brødre og søstre, det ble meg…” Og jeg fikk akkurat dem som foreldre. Det er jeg takknemlig for, begge deler.

En kan jo bli gal av å tenke på det… Hvor nær vi har vært ved å ikke bli til, mener jeg. Men så ble det altså oss. Med våre styrker og svakheter, muligheter og utfordringsområder. For et ukjent antall år. Best å nyte det mens vi er her. Gjøre det beste ut av det. Legge gårsdagen bak oss. Glede oss til den neste. Men leve mest mulig her og nå.

Bursdag eller ikke.

Pay it forward

Jeg samler på gode hverdagsopplevelser. Suger på dem som karameller i dagene etterpå sånn at smaken av glede og godhet kan vare lenge.

Denne har jeg sugd på en ukes tid…

Det regnet i bøtter og spann sist uke. Jeg hadde bil og paraply – og en time på sykehuset i Fredrikstad. I området rundt sykehuset der er det – som ved de fleste sykehus – ikke lett å parkere. Jeg siktet inn på den plassen som ligger rett ved inngangen. I overkant optimistisk,  men et kort ærend et annet sted i byen hadde allerede endt med at jeg var skikkelig våt på beina, så jeg var lite klar for å vasse gjennom byen under paraplyen min en gang til.

Noen ganger ordner det seg for snille jenter, også! Der var det jammen en plass. Jeg ålte meg ut av bilen mens jeg forsøkte å skjule meg under min halvt oppslåtte megaparaply. Ikke helt vellykket, men det holdt.

«Du, trenger du en parkeringsbillett? Min varer til halv fem…» Han hadde stoppet ved enden av min bil og strålte som den sola vi ikke så noe til den dagen. «Da slipper du å gå helt bort til automaten – for jeg ble ferdig fortere enn jeg trodde,» sa han. Siden han var mann, gikk jeg ut i fra at han visste at om han dro kortet en gang til, tok de bare betalt for den tida han hadde brukt; «Vil du ikke ha igjen resten?». 

«Neida, du kan få’n.»

Han var allerede på vei inn i bilen sin. Så rakte han meg billetten med et strålende «vær så god.» Halv fem?  Da håpet jeg at jeg hadde dratt for lengst…  «Da skal jeg love å gi den videre til noen andre om jeg slipper inn med en gang,» sa jeg.

Det skal ikke mere til. Det gjorde liksom ikke noe at det surklet i skoa etter det der. Og det handlet jo verken om penger eller det faktum at jeg slapp å gå to ganger tjue meter til automaten. Det handlet om å møte et menneske som gjorde dagen litt bedre for omgivelsene. Positive mennesker er en gave.

Og jeg kjente meg lykkelig da jeg – et kvarter seinere – kunne stoppe en annen forkommen og våt sjel og stille det samme spørsmålet; «Du jeg fikk en parkeringsbillett av en kar her i stad. Den varer til halv fem,  og hvis du vil, kan du overta den…»

Jenter!

Gode venner er viktige. Gamle venner, også. Sånne man har felles røtter med. Lang historie.

I helga var jeg sammen med den såkalte syklubben min. Såkalt, fordi noen av oss ikke kan skryte på oss å ha sydd mye i de godt og vel førti årene vi har holdt sammen. Det viktigste har heller ikke vært å sy. Vi har delt liv. Oppturer og nedturer. Kjenner hverandres foreldre. De som satt sammen på foreldremøter da vi var ungdommer og på samme venteværelse hos legen da de selv ble eldre. Nå er det gamle – eller vi har fulgt dem til graven. Vi forstår hverandre, for vi har «been there, done that». Dette er de jentene jeg har fulgt gjennom giftemål og barnefødsler, og som gledet seg med meg da endelig jeg også gikk hen og gifta meg. «Endelig kan vi snakke om sex, også» sukket ei av dem. Uten at det har blitt nevneverdig av akkurat den tematikken. Men en god latter ble det. En av mange, mange gjennom årene.

For vi har ledd mye. Og grått litt. Vi har prata og lytta, forstått og blitt provosert, oppmuntret hverandre og satt hverandre på plass. Alt innenfor ganske så trygge rammer. Tenkte jeg, denne helga også, da vi diskuterte svart arbeid i relativt klare ordelag.

Jeg er veldig glad i disse jentene, som har vært en del av livet mitt fra jeg var 11, 14 og 18. I en del år var jeg borte fra syklubben rett og slett fordi jeg bodde for langt unna, men da jeg var geografisk på plass igjen, var døra åpen og jeg ble ønsket velkommen tilbake. Det er jeg takknemlig for.

Vi har gått et langt stykke vei sammen. På mange måter har vi gått hver vår vei, også. Ingen kan beskylde oss for å ha klart å bevare et vennskap fordi vi er så innmari like. Vårt vennskap bygger på at vi trives sammen , er glad i hverandre og fordi vi har «hatt hverandre» så lenge, tror jeg. Jeg konkluderer for meg selv med at relasjonen vår er tuftet på røtter, raushet og respekt. Det er viktigere enn likhet. Likhet kan bli kjedelig. Ulikhet er spennende, men kan være krevende. Mest krevende når vi ikke er trygge på hverandre. I denne gjengen er vi trygge nok til ikke å ha behov for å sette hverandre i bås meningsmessig verken når det gjelder politikk, religion eller andre spørsmål man bør mene noe om. Det betyr ikke at vi ikke utfordrer hverandre. For det gjør vi. Når man ikke skal snakke om sytøya sine, må man jo snakke om noe annet…

Og snakker, det gjør vi. Da damene møttes sist helg hadde vi dessverre ikke truffet hverandre på denne siden av jul – og da blir det mye å prate om. Gemalen hadde en kommentar for mange år siden om akkurat det : Vi hadde besøkt venner vi ikke ser så altfor ofte, men som er nære. Mest vi jentene, som ble kjent da vi var cirka tyve og satte plogen direkte i jorda på første møtepunkt… og pløyde dypt. Det har vi fortsatt med. At vi ble kjærester med hver vår Dag med fjorten dagers mellomrom midt i trettiårene, var bare en bonus i forholdet vårt. Fra vår side sett. Vi inkluderte Dag’ene og synes det var flott å være par sammen. «Jeg tror nok det er en fordel om du og Evelyn møtes et par ganger mellom de gangene vi er sammen som par, for da vil nok Dag og jeg slippe å være bare statister,» sa altså gemalen i bilen på vei hjem. Underforstått: Dere to har mye – for mye – å snakke sammen om. Han hadde rett. I årene etterpå har vi sørget for mer jentetid. Det møter et behov hos oss – og gjør livet og fellesskapet enklere for gutta våre. De tålmodige to…

I helga var det ingen statister til stede. Bare damer som ikke hadde sett hverandre på for lang tid. Fordi det bare hadde blitt sånn – av ganske gode grunner – i en periode. Men sånn kan vi nok ikke ha det. Da hoper det seg opp med «liv». Gleder, erfaringer og utfordringer som må deles og speiles. Vi gjorde nok lurt i å finne fram kalenderne våre og plotte inn tre kvelder kommende høst. Den første er på valgdagen. Det kan bli interessant…