Innimellom setter andres facebookstatuser i gang refleksjonene mine. Det skjedde tidlig i morges. En av mine venner fra Oslotiden fyller år i dag, og hun lanserte den frimodig selv. Unorsk, javel, men akkurat det var befriende. Dessuten gjorde hun det med et fokus som ga meg en tankefull start på dagen. Hun beskrev det som skjedde for 43 år siden som et mirakel – da hun ble født og bestefaren plukket blomster til sin eneste datter som den dagen fødte hans første barnebarn…
Sånne perspektiver er viktige.
Det er ingen hemmelighet at det siste året har vært tøft i mitt liv, selv om sommeren, høsten, vinteren og våren har gått på to spor også denne gang. Når smerten kommer nær, blir det enda viktigere å fokusere på gledene. Oppmuntringene. Alt som er bra. I fjor på denne tiden, fikk ei av mine viktige sparringspartnere kreft. I september døde hun – 39 år gammel. En måned etter at ei av mine andre hjertevenninner fikk hjerneblødning. Jeg følte meg ribba. Det ble mye når det i tillegg klusset seg til på andre områder i livet omtrent på samme tida. I sånne perioder er det godt å ha en klippe av en ektefelle, et sett gode venner, og å ha et perspektiv på hva som er viktig – og sant – i ryggmargen.
”Nå må du holde fast i virkeligheten” var det en som sa da det stormet som verst. Antageligvis det klokeste rådet jeg kunne fått der og da. Og virkeligheten i min verden består av en himmel over livet, en Gud som ser og støtter, vennskap med dype røtter – og noen erkjennelser av hvem jeg selv er, på godt og vondt.
Og jeg er også et mirakel…
Et hvert menneske er det. ”Sorry brødre, det ble meg” skrev Jan Erik Vold i sin tid og filosoferte over at akkurat hans sædcelle, i mylderet av sædceller, fant fram til akkurat hans eggcelle.
I mitt tilfelle er vel miraklet at det var en eggcelle tilgjengelig. Mine foreldre hadde vært gift i åtte år da jeg ble født. Åtte år med en klar målsetting om å bli foreldre (Min mor sluttet enda til i jobben da hun giftet seg, slik mange gjorde i 1949. Hun skulle jo bli mor…).
Faren min ga en gang uttrykk for at dersom jeg hadde blitt gutt, burde jeg hett «Ole Aleksander Filibom bom bom bom bom … og endelig en treff.»
Det var nok enklere med de humoristiske kommentarene etterpå. Ventetiden var ikke lett for mine foreldre. Men jeg kom – og er dypt overbevist om at jeg var til glede for dem de omtrent femti årene vi hadde sammen. Ikke friksjonsfritt. Men rikt. ”Sorry, brødre og søstre, det ble meg…” Og jeg fikk akkurat dem som foreldre. Det er jeg takknemlig for, begge deler.
En kan jo bli gal av å tenke på det… Hvor nær vi har vært ved å ikke bli til, mener jeg. Men så ble det altså oss. Med våre styrker og svakheter, muligheter og utfordringsområder. For et ukjent antall år. Best å nyte det mens vi er her. Gjøre det beste ut av det. Legge gårsdagen bak oss. Glede oss til den neste. Men leve mest mulig her og nå.
Bursdag eller ikke.