Litt mer om grenser…

Forrige uke skrev vi om begrensninger. Om å ikke leve som om vi er ubegensa når vi faktisk ikke er det. Ingen av oss. At vi noen ganger synes livet krever at vi egentlig burde vært det, er noe annet. Da er det noe feil et sted. Vanligvis hos oss selv. Vi fristes lett til å legge opp livet som et slags kredittkort vi har overtrukket for lengst. Andre ganger baller det på seg litt uforskyldt. For en kortere periode håndterer vi det. Det kan handle om aktiviteter – eller om ansvar. I begge tilfellene stiller vi oss sårbare om vi har åpnet døra på litt for vidt gap.

Vi må med andre ord lære oss å sette grenser. Det er lettere sagt enn gjort. For grenser krever at vi lærer oss ordet ”nei”. Livet har lært meg at for oss ja-mennesker – og oss er det mange av – er ordet nei, tross sine tre enkle bokstaver, et av de vanskeligste ordene å skrive, si og bruke. Det går forresten greiest å skrive det, opplever jeg. Da ha jeg litt avstand til den som mottar budskapet. Det hjelper på samvittigheten…

For det var den, da. Samvittigheten. Den dårlige. Når vi setter grenser, kommer den anstigende og setter seg ubedt midt i sentrum. Av tankene. Jeg har jobba mye med å la den gode samvittigheten ta den plassen i stedet. Og opplevd at den dårlige stadige oftere må snu i døra og gå igjen. Det er jammen deilig…

IMG_1244Grensesetting er tydeligvis et ord som i manges liv kolliderer jevnlig med ordet snill. Vi vil jo så gjerne være snille. Selvsagt. Men snille mennesker kan lett bli både dumsnille og grenseløse. Påtar seg oppgaver de aldri skulle sagt ja til, men som ingen andre kunne ta. (Ingen andre er enten de som har lært seg å sette grenser eller de som er late.) For noen må jo gjøre det, tenker vi. Og redder situasjon etter situasjon. På jobben, i familien, i fotballaget eller menigheten. Det sies at 20% av den aktive delen av menigheter, gjør 80% av jobben. Det tror jeg så gjerne. De som spørres om å bidra, er de som har bidratt før. De som lettest svarer ja. De som synes det er så innmari vanskelig å si nei… Ikke minst til det som de faktisk kan noe om eller egentlig synes er gøy. Selv om tida blir knapp, slitenheten presser seg på og noen savner å se dem hjemme – iblant.

For noen er det enda vanskeligere å si nei til mennesker som trenger noen å lene seg til. Mennesker med behov som gjerne skulle vært møtt. Det kan handle om alt fra ungenes lyster og drømmer til gamle foreldres sosiale behov når dagene har blitt altfor lange og ensomheten truer. Hvem prøver ikke å strekke seg – i begge ender og i møte med alt der imellom? Eller i møte med de som sliter – mer enn deg. Som livet har fart litt hardere med? Noen ganger er det helt rett å legge ting til side for noen som trenger oss. Vi skal være rause og dempe egne behov. Men ikke alltid. Og ikke slik at det går på helsa og familien løs.

Ingen av oss makter å sette grenser for andre. Men vi kan lære å sette grenser for oss selv. Vi kan merke oss den kapasiteten vi selv har for tida og respektere den. Ikke la det meste handle om de andre. Alltid.

Derfor tror jeg – på denne lyse fredags ettermiddagen – at det er rett å minne på bibelens ord om å ”elske sin neste som seg selv”, selv om dette et vrient landskap å bevege seg i. For veien til selvsentrering er kort i vår tid. Det er mye støtte å få om en setter seg selv i sentrum uten hensyn til omgivelsene. Dessverre.

Det finnes med andre ord grøfter på begge sider av denne veien som jeg forsøker å tegne opp. Der verken alt eller alle er ditt ansvar. Der selvrespekten ikke må glemmes i ønsket om å respektere andre. Veien der ordet nei er en del av pensum og det ikke bare er lov, men faktisk ganske viktig å ta vare på seg selv.

Ellers som de enda en gang sa på det flyet jeg kom hjem på fra Stavanger i morges: ”Ta på din egen maske før du hjelper en annen… ”

Reklamer

Lev med de grenser du har…

La meg bare innrømme det; Akkurat nå er vi inne i en slags stim. Det betyr at det skjer mye på jobben for oss begge. Egentlig litt typisk når jeg har vært så løsmunnet angående livsrytme, hvileskjær og å leve litt sakte som jeg har vært i det siste. En gammel forkynner jeg kjente en gang, pleide å si det sånn: ”Hvis du ønsker å bli fristet på et område, så bare prek om det…”

Jeg har tenkt på ham de siste dagene. Mens jeg har ryddet i kalenderen for å få tid til nytelsestingene som ikke er jobb og i tillegg gir energi, og jeg har trykket inn nei-bremsen fordi to, tre uker nå er mer enn fulle nok. Senest sist søndag stod nemlig jeg på prekestolen et sted og stilte spørsmål om hvorfor vi lever som om vi er ubegrensede når vi faktisk ikke er det?

Den satt, tenker jeg. Ikke minst hos meg selv.

Og samtidig er det ”sånn det er” i vår bransje. April – om hele kommer etter påske – er den siste intense jobbemåneden før «hagesyken» og alle fridagene i mai helt automatisk roer ned frekvensen av samlivskurs og annen undervisning i møte med det vi kan kalle frivillig sektor – og som er noe av det vi driver med.

Det betyr ikke at sabbatspraksisen som vi har skrevet om tidligere, glemmes helt, men vi må innrømme at den ikke gjennomføres 24 timer i strekk eller for oss begge samtidig akkurat disse ukene. Etter gode hviledager i påsken er det ingen krise for noen av oss, men vi liker ikke at rytmen forstyrres og logistikken er så krevende som nå.

Men så var det sagt – og erkjent.

Jeg gjør meg to refleksjoner i denne sammenhengen som jeg vil dele i det helga ringes inn og fredagstacoen tilberedes i mange hjem:

For det først: Alle går på smellen innimellom. Mer eller mindre selvforskyldt.

Selv de som har ni-til-fire-jobb og et svært begrenset antall fritidssysler, vil fra tid til annen oppleve at livet gir flere utfordringer enn man planla og liker, og den gode rytmen forstyrres. Vi andre, som har jobber som kommer litt i klumper og det inntekstnivået man har lagt opp til krever at en rir på bølgen, kan rett og slett ikke komme unna at idealet forstyrres. Vi tilhører altså denne siste gruppa. Det betyr at vi ikke kan hindre at uker som de vil har nå, er en del av årshjulet. På den annen side, bør vi kanskje kunne forberede det litt… Og passe på å unngå det der vi kan.

Vi har derfor noen ”kalender-regler” som vi prøver å følge. Her er noen av dem:
– Vi bruker en digital kalender der vi begge har oversikt over den andres aktiviteter. (Gjelder ikke detaljer om avtaler ila normal arbeidsdag, men alt som går utover det, samt reiser og «tomme» dager).
– En ukentlig kveld for bare oss to kalenderfestes tidlig. Denne flyttes ikke hvis ikke begge kan på et annet tidspunkt – kveld, lunsj eller frokost – samme uke.
– Vi merker også av frihelger og ukentlig ”sabbat”, dvs 24 jobbfrie timer, tidlig. Etter samme prinsipp som ovenfor; Frihelger flyttes kun om begge kan. (Her kan du for øvrig lese mer om  «sabbat»)
– Vi sørger alltid for at vi ser en hel kalenderuke (evt en hel måned) når vi ser på kalenderen. Det er lett for meg å fylle en ”tom” dag med avtaler som jeg unngår dersom jeg ser at resten av uka er full nok.

For det andre: Budskapet mitt sist søndag, er viktig. Vi må faktisk passe på at vi ikke lever som om vi er ubegrensede.

IMG_1642

«Dessuten har jeg et visst behov for søvn og andre aktiviteter som gir meg energi. Jeg trenger mat – og ro til å spise den. «

Bibelen bruker et godt bilde på fellesskapet og sier at vi sammen er som en kropp med ulike kroppdeler. De som har hørt meg undervise om dette, vil kanskje huske at jeg er takknemlig for handa mi, for den er så god til å gripe. Samtidig erkjenner jeg at den ikke ser… Der trenger den øyet mitt. Øyet kan nemlig se – og så kan handa gripe det øyet ser. Øyet på sin side, er ute av stand til å gripe det det ser. På samme måte som handa – eller øyet – er jeg begrenset. Jeg kan ikke alt, fordi jeg ikke skal gjøre alt. Jeg skal gjøre mitt – og andre sitt. Til sammen blir det bra. Jeg skal ikke strekke det bildet lenger, selv om det er fristende. Mine evner er altså en del av de begrensninger jeg har og som jeg skal respektere. Andre grenser jeg må respektere handler om arbeidskapasitet, for der er vi ulike. Noen mennesker klarer et høyere tempo enn meg, og noen mindre. Jeg må ha respekt for mitt. Dessuten har jeg et visst behov for søvn og andre aktiviteter som gir meg energi. Jeg trenger mat – og ro til å spise den. Dessuten tror jeg faktisk at skaperen ville si oss noe om hvordan vi skal leve og hvilke begrensninger vi skal erkjenner at vi har, når han selv hvilte den syvende dagen…

Ikke lenger først i køen…

Rett før påske var vi i bryllup. Som stolte faddere for en ung slektning… Stolte fordi disse to – i en tid da det ikke er en selvfølge lenger at par velger å gi hverandre offentlige løfter om å holde sammen i ”gode og onde dager” – valgte å gjøre akkurat det. Takknemlige fordi de inviterte et stort nettverk av familie og venner til å markere denne hårete visjonen – for det er jo det det er – sammen med dem. Rammen kunne ikke vært flottere; Slidredomen i Valdres under knallblå himmel og et brudepar som ankom sin egen fest i hundeslede etter å ha blitt behørlig fotografert på en nærliggende topp. Allikevel er det innholdet som rører meg mest; disse to har ikke bare investert i en fest vi som var der vil huske lenge, men de har investert i de hverdagene som følger festen. Sist høst var de deltagere på et av våre samlivskurs, og den typen forberedelser tror vi flere skulle kostet på seg i forelskelsens rus mens vi tror at ingen ting kan få ødelagt det fine vi deler…

IMG_1561Dag fikk lov til å holde talen til brudeparet i kirken. Det er han god på… Han evner å være personlig, og det er jo enda enklere når brudeparet står han så nær som denne gang. Allikevel; det er et poeng Dag alltid har med i sine taler ved disse anledningene, og det handler om lojalitet.

Ved alle kirkelige ekteskapsinngåelser leses teksten fra Bibelen om at ”mannen skal forlate sin far og sin mor” (1. Mos s, 24). Det har falt en del morsomheter rundt de ordene gjennom tiden, og ikke sjelden spør noen hvorfor det bare er mannen som skal bryte opp og forlate? I et samfunn der det var en selvfølge at kvinnen forlot sin egen familie og flyttet inn hos svigerfamilien, var det ikke særlig nødvendig å minne henne på hva som faktisk skjer når man gifter seg. Men mannen – som etter tradisjonen skulle bli boende i barndomshjemmet med sin kone – trengte derimot virkelig å høre at selv om mye virket uendret på utsiden, hadde det skjedd noe viktig i og med ekteskapsinngåelsen. Hans lojalitet var flyttet – fra foreldrene til henne som han nå hadde gitt sitt løfte om troskap.

På den bakgrunn pleier Dag å heve blikket fra brudeparet til forsamlingen, og så sier han noe i retning av dette; ”Nå vil jeg si noe til alle dere andre som er her. Til venner, familie – og spesielt til dere som er foreldre til disse to: I dag mister vi to venner, søsken, familiemedlemmer. Vi mister kameraten, sønnen og broren Martin. Og vi mister søsteren, datteren og venninna Silje. Men vi får noe, også. Vi får Siljes mann, Martin. Og Martins kone, Silje. De er litt annerledes. Blant annet fordi de i dag har skiftet fokus og prioriteringsrekkefølge. Deres lojalitet er fra nå av først og fremst til hverandre – og alle vi andre, enten vi er venner, søsken, annen familie eller til og med foreldre, må fra nå av stille lenger bak i køen.

De jødiske menn i det gamle testamentet trengte å høre dette. Mødrene deres trengte det antagelig enda mer. Deres vilje var ikke viktigst lenger – og fra nå av skulle beslutninger vedrørende de unges liv og hverdag først og fremst tas av det nyetablerte ekteparet selv – sammen.

Jeg tror norske menn og kvinner i 2018 trenger å høre akkurat det samme – og leve etter det. Det er vanskeligere i praksis enn det ser ut på papiret. Både for de som gifter seg ( eller gjorde det for etter hvert en del år siden) og for generasjonen over.

Ofte dras mannen mellom lojaliteten til egne foreldre og sin kone – og hun på sin side fristes til å ta beslutninger sammen med sine foreldre, eller en av dem, uten å ha snakket med ektefellen om det. ”Jo, jeg synes det er en god ide å feriere sammen med dere, men jeg må jo snakke med Per om det først,” kan kanskje høres tilforlatelige ut, men stakkars Per om han ikke synes ideen er god – ikke engang om svigerforeldrene har lagt opp til å ”spandere denne turen”. Et nøytralt ”dette må Per og jeg snakke om før vi kommer tilbake til dere med et svar,” er en mye bedre tilbakemelding selv på en så raus invitasjon før en avgjørelse. Og kan det ikke vente, fordi ”billettene må bestilles nå”, vil det antagelig være klokere å si nei enn å risikere en av to ting: Sur mann på uønsket ferie eller en ubehagelig plassering i skvisen mellom egen ektefelle og foreldre med dårlige følelser overfor svigersønnen. Det kan trengs litt mot for å stå opp på den måten, men det er verdt det. Og vil oppleves kjærlighetsfullt av den som slipper ferien eller erkjennelsen av ikke lenger å være svigermors drøm. Om beslutningen som tas ikke er populær, står paret i det minste sammen om det.

Samtaler om ferieturer, økonomiske avtaler, bosted og andre større eller følsomme beslutninger hører først og fremst hjemme mellom de to som er gift. Bør det søkes råd underveis, er det vanligvis klokt å gjøre det hos en noe mer nøytral part enn hos egne foreldre/svigerforeldre eller søsken. Er paret inne i en dårlig periode og har egne konflikter på gang, er det viktig at en snakker med noen om det. Helst sammen. «Noen» bør uansett ikke være nær familie. Det er krevende for de som lytter å forstå at saker har to sider, og det skal mye til å unngå både sympati og antipati. Anklager og irritasjon kan lett henge igjen lenge etter at paret selv har ryddet opp og kommet på godt spor igjen – en prosess familie og venner sjelden er engasjert i. Alt dette er det viktig at begge partene i et forhold forstår – og at de rundt dem respekterer.

For en del av Dags tilhørere i det allerede nevnte bryllupet, ble det en aha-opplevelse. ”Det er jo helt sant,”sa ei – hvis datter tydeligvis var vel etablert i voksenlivet og ekteskapet; ”Jeg har jo ikke noe med det…” At det var en bismak med den erkjennelsen, var det ingen tvil om.

Undersøkelser viser at foreldre/svigerforeldres inngripen i barnas parrelasjoner er en medvirkende årsak til samlivsbrudd oftere enn vil liker å vite. I tillegg er det slik at foreldrene/svigerforeldrene ofte selv er overbevist om at de faktisk har hjulpet paret og er svært overrasket over at det motsatte har vært tilfellet.

Det er med andre ord et krevende landskap å bevege seg i når balansen forrykkes og livet blir annerledes. For Dag har rett; hver gang noen bestemmer seg for å fortelle offentlig at de er hverandres førstevalg, skjer det noe med de to det gjelder. ”Det heiter ikkje; eg – no lenger. Heretter heiter det vi…” skrev Halldis Moren Vesaas i sin tid. ”Eig du lykka så er ho ikke lenger berre di…” fortsatte hun. Jeg tenker ofte på det gledelige som ligger i denne sannheten. Men det skjer altså noe annet, også. Noe smertefullt. Vi rundt dem mister retten til å forholde oss bare til den ene, og retten til å være først i køen. Det må vi aldri glemme…