Enkel lykke

Å dra til Bergen uten gummistøvler, er ganske optimistisk. Når man i tillegg ikke har med paraply, bedriver man antagelig ekstremsport.  Jeg tok sjansen og følte meg ganske tøff da jeg droppet paraply  i min enkle håndbagasje. Jeg har tross alt bodd i Bergensdistriktet i tre år…

Da føler jeg nesten himmelen blunker til meg når jeg ved hjemkomst kan fortelle at jeg har vandret tørrrskodd… og tørrhodet… gjennom byen i dag. Etter en svært våt natt, riktig nok.  Alt sammen forutsagt av yr, som jeg sjekket før jeg dro hjemmefra.

Derfor kunne jeg gjøre som planlagt i morges. Rusle opp gjennom Strandgaten og ta en runde via Marken på vei til mitt mål.

Jeg elsker å rusle i byer. Se på folk. Da jeg bodde i Oslo, var et av mine «hvileskjær» å sette meg på en benk i spikersuppa bare for å se på folk. Særlig om våren… Mennesker fasinerer meg.  Hjelper meg til refleksjon. Gir meg kontakt med følelsene mine. Forteller meg om hvilke brønner av styrke og vidder av sårbarhet som finnes i mennesker…

Det var ikke mye folk å se under min enkle byvanding i Bergen denne morgenen. Klokka ni har de som skulle på jobb, kommet seg vel i hus, og  resten holder seg fremdeles klokelig innendørs. Det var for så vidt ingen overraskelse. Allikevel var ikke min lille morgentur mislykket. Det lukta nemlig vår i Bergen. Gråvær til tross. Og det får jeg mot av.  For meg er det enkel lykke…

Lukta av sagmugg…

I kveld er jeg i det nostaligiske hjørnet. Av et par grunner… Jeg har kjørt fly. Og jeg er tilbake i Bergen. Her har jeg både bodd som student og siden besøkt mangefoldige ganger i jobbsammenheng. Før. Inntil for fem år siden – da jeg pakka sammen reiseutstyret mitt etter mange, mange år med jobber som krevde mye reising. Inkludert de ti siste som frilanser. Jeg har venta på mange flyplasser, for å si det sånn. Sovet i mange senger. Lest et utall bøker på hjemtur og jobbet trofast med forberedelser på tur til et oppdrag. Men det er altså historie.

De fem siste årene har jeg hatt mye mer «normal» arbeidstid, sovet i få fremmede senger og lest mindre skjønnlitteratur. Det er noen savn ved det – og mye godt ved å slippe å lure på om jeg når siste tog til Østfold etter enda en litt forsinket landing på Gardermoen. Det er fint å slippe å melde avbud til bursdagsselskap og innflytningfester, slik jeg ofte måtte før fordi jeg befant meg på den andre kanten av landet. Det er kort sagt slik Forkynneren i Bibelen sier det: «Det er en tid for alt…»

Jeg har ikke angret på jobbskiftet mitt, men da innkallinga til et jobbmøte i morgen – i Bergen – kom for en tid siden, kjente jeg lukta av «sagmugg»… Det skulle jammen bli hyggelig å «lufte seg» i jobbesammenheng igjen. Komisk, egentlig.

Fra Rygge går Bergensflyet grytidlig, så jeg tok kjapt en avgjørelse om å ta det sene ettermiddagsflyet, unne meg en kveld i Bergen og en natt på hotell. Så det har jeg gjort… Nå er det ikke sånn at jeg elsker å bo på hotell, men jeg vet å nyte det når det skjer. Viktigere er det nok at «der jeg er i livet nå», som det heter, bør kreftene fordeles litt annerledes enn jeg pleier. Og nattesøvnen min er litt «hellig». Når jeg da i tillegg sover godt også første natta i fremmed seng ( en gave når en har levd slik jeg har det meste av mitt voksne liv), er det en klok ide å sove litt lengre i Bergen enn litt for kort i Sarpsborg. Og ta med seg den bonusen en slik klokskap fører med seg..,

Noen har kost seg i kveld…

Det er en god følelse å spasere gjennom Strandgaten i Bergen, sjekke inn på hotellet og sette seg alene – med bok, selvsagt – i restauranten og nyte utsøkt mat og drikke. Og så få besøk… En drøy time med en ung venninne som studerer her i byen. Før hun skulle på nattevakt og jeg skulle tusle tidlig til seng. Tilfreds av et godt møtepunkt og en litt lukseriøs gave til meg selv. Tapasen på Chilli skulle jeg gjerne delt med gemalen, men nå er det min tur igjen til å komme hjem og anbefale et godt spisested. De siste årene har det vært omvendt.

En slags vinn-vinn-situasjon med andre ord. Egenpleie, en lang natts søvn, en god frokost og en rusletur gjennom en by jeg nikoser meg ved å være i på vei til mitt egentlige mål: Et heldags møte i ei styringsgruppe der jeg forhåpentligvis skal gjøre nytte for meg.

 

 

2 viktige spørsmål

«Hvor kommer du fra?»
Og hvor går du hen?»

To viktige spørsmål. Favner hele livet på en måte…

Hun jeg leser om som får spørsmålene, sitter ved en vannkilde langt ute i ørkenen. Det er bare sand så langt øyet rekker. Bakover og framover.
Hun kunne svart omtrent slik: «Jeg kom hit gjennnom ørkenen». Hun kunnet pauset. Trukket pusten. Dypt. Håpet på at noe framfor henne skulle endre seg på den korte tiden? Og så kunne hun sagt som sant var; «Og jeg skal vandre videre gjennom den samme ødemarken…»

Men hun sa ikke det. Ærlig løftet hun blikket og lot det hvile på denne staute, hvitkledte personen som plutselig hadde dukket opp like ved henne. «Jeg rømmer», sa hun.

Noen bibelhistorier griper meg mer enn andre. Historien om Hagar, som kan leses i 1. Mosebok, kapitel 16, har fulgt meg i mange år og griper tak i meg med jevne mellomrom.

Av flere grunner.

For det første fordi de to spørsmålene Hagar fikk da hun ble funnet av «Herrens engel ved en vannkilde i ørkenen» er gode sjekkspørsmål å stille meg selv med jevne mellomrom.

Hvor har jeg gått for å komme hit jeg er i dag? Hvilken vei valgte jeg i forrige «veikryss»? Eller kanskje – som jeg har opplevd det noen ganger i livet: Hvor svingte jeg av for å havne her? På godt eller vondt. Noen ganger har jeg gått et slitsomt, men godt veistykke. Andre ganger har jeg tumla meg bort fra den egentlige veien. Noen ganger kan det hende jeg – og vi – som Hagar må erkjenne at akkurat her har jeg havna fordi jeg faktisk rømmer?  Fra hva da? En ubehagelig situasjon? En nødvendig oppvask? En ydmykende erkjennelse?

Det slår meg at det er to måter å bryte opp på.
Jeg kan flytte eller rømme.

Å flytte er ikke nødvendigvis enkelt, men det er… ryddig. Da pakker man sammen sakene sine, legger ting varsomt i esker og skur møbler fra hverandre. Bærer ting ut. Og setter det på plass på et nytt sted. Sårbart kanskje, men greit.

Å rømme er noe annet. Da hiver vi ting i en bag og bare forsvinner. Målløst, kanskje. Og mye av det kjære som en får med seg i en organisert flytteprosess, blir stående igjen.
Savnes …  Og skaper trøbbel for de som kommer etter oss…

Hagar har rømt. Fra en ubehagelig situasjon. En krangel hun selv hadde delvis skyld for. Men ikke alene. To kvinner barka i hop. Fulle av følelser. Hagar pakket sekken og dro.

Så krever kroppen en stopp. Sånn som vi alle må en gang i blant. For å puste ut eller drikke. Akkurat lenge nok til at det andre spørsmålet kan lande i tanken: Hvor går du hen? Hvor bærer det hen om jeg fortsetter på den veien jeg har valgt nå?

Går det noen vei videre?

Ikke for den som har rømt, skal jeg fortsette å hente lærdom fra Hagars erfaring. «Rykk tilbake til start» får hun beskjed om…: «Vend tilbake…og la deg ydmyke».

Pyton.

Om det ikke var for det faktum at hun midt i formaningen og erkjennelsen av hun måtte snu, fikk drikke seg utørst og ble mettet av erfaringen av at det var et Guds sendebud som møtte henne midt i ørkenen.

I takknemlighet ga hun Gud et av hans mange navn… «Du er en gud som ser meg.» For hun sa: «Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?»

Sånt er det mye håp i.

 

Morgenlys

I dag oppdaget jeg det:
Lyset!

Før sju satt jeg med min kaffekopp og morgenavisen og dinglet på en barkrakk ved kjøkkenøya vår da jeg holdt på å ramle av stolen: Det var lyst ute! O glede! Det er slutt på tida da jeg hutrer meg ut i mørket og tusler gjennom det samme mørket inn i blokka vår etter jobbslutt. 9 kalde til tross: Det lukter vår!

Det er nesten så jeg synes vi skal spleise på et aldri så lite halleluja…

Nå må du roe ned, pleier gemalen å si når jeg med patos erklærer våren for åpnet omtrent på denne tida hvert år. Sjekk gradestokken, sier han så. Og legger med styrke til at jeg må regne med minst ett realt snøfall til før vinteren er omme. Han sier det ikke fordi han er sur. Jeg har lært meg å lytte meg fram til den beskyttende omsorgen som ligger under de kraftige formaningene. Han vil bare ikke at jeg skal bli skuffa.

Men det gjør jeg heller ikke om det kommer et snøfall til. Bare litt. Fordi jeg må innse at støvlene ikke kan ryddes bort enda. Og det gleder jeg meg til. Støvler er no’ herk.  Jeg elsker det vi kalte «småsko» i min barndom. De ble andektig funnet fram, pusset og satt på foten da vi kom ned fra fjellet etter påske.  Nå er lykken for meg å gå barbent i mine Tom’s shoes… Men så langt kommer jeg neppe før i mai.

Det er fremdeles støvler som gjelder. Dynejakke og skjerf. Hansker. Kald nesetipp enda noen uker? Sikkert. Men det er ikke det det handler om. Egentlig. Det er lyset jeg gleder meg over. Det faktum at mørket viker. Dagene er stadig lengre. Nettene kortere.

I Bibelen står det et sted om Gud, at han «kommer til oss like visst som lyset om morgenen…». Sånne beskrivelser husker jeg… Kjenner dem innerst inne, liksom. Fordi jeg vet hva morgenlyset gjør med meg. Hva det gjorde med meg denne morgenen.

Og hvordan jeg fra nå av hilser det velkommen hver eneste morgen framover.

Mens jeg stille takker for at han er nær…

Jeg elsker morgenlyset… Her er det soloppgangen på hytta vår en grytidlig påskemorgen som fanger blikket mitt…

Romantikk og pusterom…

Det tok tolv år å overbevise gemalen om at en sydentur vinterstid var en god ide…  Han hadde ingen ting å gjøre på en full strand i solsteken, fikk jeg vite.  End of discussion!

Jeg aner derfor ikke hva det var som gjorde at jeg fikk «lurt» ham med vinteren 2006. Vi var inne i en travel og sårbar tid. Min far var etter eget utsagn «ad nedadgående» med alt det krevde av oss, og jeg skulle gjennom en litt usikker operasjon. En raskt bestemt sydentur var nok derfor et resultat av slitenhet – og et løfte om leiebil i tre dager. Det siste betydde at stranda fikk vike for oppdagelsesferder på øya, og det kompromisset kunne gemalen leve med. Uansett: Da var det gjort. Siden har denne årlige vinteruka med god varme og ingen ting planlagt på programmet vært uvurderlig for oss begge.

Utsikten fra hotellet vårt – ned mot Amadoresstranda.

Uvurderlig fordi vi har kommet fram til at denne knappe uka på en god måte møter behovet vi har for tid sammen og tid alene.  Vi kaller det en ladestasjon.  Et pusterom.  For vår del har disse hviledagene stort sett vært tilbragt i Egypt, men dette året var vi tilbake der vi startet: På Gran Canaria.

For oss betyr pusterommet først og fremst at planene er få og bøkene er mange. At måltidene inntas i sakte fart, solnedgangen er i sikte og samtalene lange. Og at mye av tida tilbringes på stranda. Der koser til og med Dag seg. Under en parasoll og med bok. Badebuksa ligger trygt i kofferten. Den har han tatt med for min skyld, men den brukes ikke. Det lever jeg greit med. Selv om jeg selv finner vannet ved Amadoresstranda uimotståelig. 

Også denne gang leide vi bil. Ikke for å få lurt med Dag, denne gang. Han har forlengst lært seg å sette pris på slaraffenlivet på en solseng. Men med bil får vi pustet inn litt av det andre denne fantastiske øya har å by på – utenfor turistsonene som det er tett med langs havet.

Det er koselig å få med seg noe av det genuint canariske.

Vakre Playa de Mogan.

Når bøndene kommer inn til den lille byen San Mateo for å selge sine produkter på søndagsmarkedet, er det hyggelig å ha bil og få med seg det. Samt lunsj på en lokal fortausrestaurant. Og en utsikt gjennom hele turen som kan ta pusten fra de fleste.  Dessuten: Selv om taxi er billig og enkelt, var vi glad vi hadde bil da vi skulle spise middag med en gammel venn på Restaurant Guantanamo og tida til avtale ble i knappeste laget.  (Navnet er ikke trykkfeil. Familien som driver det mange betegner som øyas beste spisested, heter faktisk det…) Det er ikke sikkert vi hadde giddet ta ettermiddagsturen til Playa de Mogan om vi ikke hadde hatt bil, heller. Men det gadd vi – og fant at det var like vakkert der nå som for syv år siden.

Vi har etter hvert skrevet mye om viktigheten av tid sammen i samlivet i denne bloggen. For oss er vinterferieuka og et par helger med gode fellesopplevelser med på å styrke samlivet oss i mellom. Allikevel fastholder vi at de minst to ukentlige timene vi setter av til «vår kveld» er den viktigste investeringen vi gjør for å bevare ekteskapet vårt godt. Det andre – som denne dyrebare ferieuka – er ikke noe vi «må». Vi ser slik på det: En ukes ferie eller en romantisk weekend kan fort bli en nedtur om vi tror det er det som skal til for et godt samliv mens vi dropper de ukentlige, fokuserte møtepunktene. Da blir forventningene lett for store, temaene som bør snakkes om for mange og avstanden som skal forseres mellom oss for krevende. Med ukentlige muligheter for samtale i ro og fred og bevisste hverdagsopplevelser i bagasjen, er imidlertid en ferieuker og/eller en (eller to) årlige weekender der parrelasjonen settes i fokus, noe som fyller energitanken, demper konfliktene og skaper takknemlighet overfor han eller hun vi deler hverdagen med.

Sånt rent personlig er imidlertid annerledesuker av denne typen der vi får legge jobbutfordringer og hverdagsmas til side og fokusere på det som gir oss energi i omgivelser uten stress, en nødvendighet. Vi trenger pauser – og noen av oss trenger en forsmak på vår og sommer på denne tida av året. Jeg er utvilsomt blant dem. Og nå er jeg klar for å tåle noen uker til med slaps og snø.

Gran Canaria er mer enn strender og store hoteller.