Mer påske…

Jeg er neppe den eneste som sliter litt med påsken? Som har sterkere minner om snø og ski og fullpakka fjellhytter enn om det faktum at Jesushistorien fra jula kommer til et klimaks som koster det søte lille Jesusbarnet livet. Omtrent tretti år etter at han ble født.

Hva handler dette egentlig om?

Det handler om godhet… Guds Godhet. Det handler om kjærlighet… Påsken handler om at vi får mulighet til å åpne oss for Guds godhet og kjærlighet.

Philip Yancey, redaktør for det amerikanske magasinet Christianity Today og forfatter av flere bøker, bruker, i den fantastiske boken ”Nådens gåte”, en illustrasjon som tilogmed jeg fatter når han skal forklare kjernen i budskapet om Jesus:  Yancey bruker en gullfiskbolle som et bilde på verden. ”Gud er den omsorgspersonen som steller denne gullfiskbollen og sørger for ar gullfisken har det godt, får mat og alt den trenger, ” sier han.

Jeg kan relaterer til det bildet, for i mange år hadde vi en gullfiskbolle. Jeg stelte bra med de to gullfiskene våre. Passe med mat… skifta vann… Tenkte aldri på at gullfisken ikke skulle oppfatte meg som noe annet enn god…

Men Yancey hjalp meg til å faktisk skjønne at mye taler for at gullfisken IKKE ser den omsorgsfulle, kjærlige livgiveren på utsiden av bollen. DE SER ET MONSTER!

Guds store problem er hvordan han skal formidle til verden – til sine gullsfisker – den enorme kjærligheten som hans hjerte er fylt av. Og så stiller Yancey et spørsmål: Hvordan skal Gud få gullfiskene til å forstå at ingen ting betyr mer for ham enn at de får sine dypeste og mest grunnleggende behov møtt?  Hvordan ? Gud løser dette på sin måte:

Han kryper oppi bollen… Han blir gullfisk.

Dette er julens faktum: Gud blir en av oss. For å formidle sin enorme kjærlighet og sin godhet for sitt skaperverk – i hvilket vi er det ypperste han laget. Påsken viser hvor langt denne godheten strekker seg.

Vi trengte – og vi fikk – en godhet som kunne ta seg av det mest ødeleggende i våre liv.

Og her er det at det glipper for meg…

Jeg har så begrensa forståelse av at jeg er et menneske som når jeg sårer mine omgivelser, når jeg tar dårlige valg for meg selv, dypest sett sårer Gud og legger opp et løp som gir en ond makt rett til å straffe meg. Det er ikke Gud som fradømmer meg det gode livet når jeg følger potensialet inni meg til de dårlige valgene. Jeg – og vi  – fradømmer oss selv det gode livet… og vi gjør det fordi det finnes et potensiale i oss til å skade både oss selv og våre omgivelser.

Den muligheten skaffet menneskeheten seg i syndefallet da vi ble en del av et djevelens spill som det bare kunne settes punktum for på en måte. Enten måtte vi straffes –  eller en annen måtte ta straffa for oss.

Og det er det Gud – gjennom Jesus – gjør i sin godhet i påsken.

Tar straffen. Seiret over døden. Åpnet sin favn – og dørene – til et godt liv med Gud her og en evighet i fellesskap med ham.

Gud ønsker at vi – med alle våre begrensninger – skal forstå den viktigste av alle sannheter: Gud er ikke et monster som er ute etter å ødelegge våre liv, men han er en kjærlig, omsorgsfull far som vil stelle med oss på alle gode måter. Han vil gi oss mat i passe posjoner. Han vil stelle med våre liv. Noen ganger er det vanskelig for å oss å forstå at det er bra for oss når han tar oss over i en plastpose med gammelt vann når han skifter til nytt, for å være i gullfiskbildet.  Men Gud er god…

Påske…

Skjærtorsdag formiddag fikk vi lyst på is! Det ble et springbrett for vårens første sykkeltur. For lokalkjente: Turen gikk til Høysand. For dere noe mindre innvidde; Vi sykla til sjøen… Riktig så hyggelig – og isen smakte –  men det er som er verdt noen tanker på bloggen, skjedde på returen:

Vi tråkka langsomt i førpåskesola langs gamle E6 da det begynte å ane oss hvordan stemningen på svensk side av grensen egentlig er på skjærtorsdag  … Vi har jo lest og hørt om nordmennene som kommer i horder og setter grå hår i hodet både på handelstanden og politiet i Strømstad på denne særnorske fridagen… Vi har vel egentlig aldri skjønt helt at det er en slags «rånernes russetid» da de strekker strikken enda litt lenger. I gamle volvoer og mer klassiske amerikanske «flak» kjører de selvsagt de gamle veiene… Med musikken på fullt og skrålende mennesker (allerede i Skjeberg?) hengende ut av bilvinduene i finværet. Det er neste så lukta av wünderbaum river i nesa. Revehaler, norske flagg og sørstatsflagg (!) vaier i vinden.

Jeg sykla etter gemalen. Og må bare innrømme det: Jeg ble mer og mer oppgitt. Småsur egentlig. Helt til vi pausa. Da snudde husbonden seg smilende mot meg med følgende kontrabeskjed:
– Dette blir jeg ordentlig glad av!
– Hva da?
– Disse festglade menneskene!
Jeg må ha sett ut som et spørsmålstegn: – Jammen, de sørstatsflagga?
– De liker jeg ikke, men disse folka er glade…
– Ja?
– De lager fest… og det er det jo egentlig vi som skulle gjort. Vi som har så mye å feire i påsken. Vi skulle kjørt rundt med vinduene åpne og musikken på fullt. Vi skulle hoiet ut av vinduene og virkelig feiret. Det tenker jeg på når jeg sykler i møte med denne gjengen. Og da blir jeg glad…

Det er ikke alltid like lett å være gift med byens mest positive fyr. Men han bidrar utvilsomt til å korrigere perspektivene. «Tante Sofie» i meg trenger innimellom hjelp til det. All min oppgitthet snuddes nok ikke helt til glede under resten av gårsdagens sykkeltur, men jeg brukte tida til å reflektere over påsken. Og jeg innser: Han har et poeng.

Dagen i dag er ingen festdag. På langfredag når troen et bunnivå… Dette er dagen da Jesus døde. Men det er også dagen da døden døde… Fordi det ikke sluttet langfredag. Påsken handler om oppstandelse – håp – glede – og virkelig grunn til fest.