Las Vegas, Nevada – Spokane, Washington – Øgarden, Sande

Tre og en halv uke med fantastisk USA-ferie er over. For en uke siden. Jetlagen, også. Vi ankom hytta  – stup trøtte etter 24 timer på reise og med en koffert i manko. Den kom heldigvis kvelden etter. Da hadde Dag og jeg gjennomført en sjelden dag som startet med at han inviterte meg på frokost på veranden – i soloppgangen. Siden det ikke skjer ofte og jeg dessuten regnet med at det neppe ble noen vane, kunne jeg jo ikke takke nei til det. Vi var trøtte, uvelle og plagsomt våkne på en gang. Men sånt får en regne med. Vi var heldige som ikke skulle prøve å jobbe. Døgnvillheten var nå en ting. Varmen vi ble møtt med her hjemme, gjorde ikke akkurat formen bedre. Men du verden som vi har nytt den. Varmen, mener jeg. Sola og badevannet som tippet 25 grader her i Sandebukta og gjorde det umulig selv for landkrabba mi å holde seg på land.

La oss være ærlige; Vi har sløvet gjennom en uke – sammen og sammen med gode mennesker på besøk, eller som vi har meldt oss til kaffevisitt hos. Nytt av året er at gemalen har tatt initiativ til å dra på stranda. Med ny solstol og et skyggefullt tre i umiddelbar nærhet, har han slappet godt av. Og det er han han vel undt. Dette ble sommeren da vi ferierte mye…

Denne herlige gjengen er en liten del av min store USA-familie, og vi koste oss med dem de siste dagene av ferien.

Denne herlige gjengen er en liten del av min store USA-familie, og vi koste oss med dem de siste dagene av ferien.

De siste dagene i USA ga oss minner vi lever lenge på. Min farmor hadde åtte søsken som utvandret til USA på begynnelsen av nittehundretallet. Sånt blir det lett mange etterkommere av. Heldigvis var jeg velsignet en en farfar og en far – og etterhvert en fetter – som bedrev slektsforskning, så vi har rimelig god oversikt over familien der borte.  Noen har vi hatt kontakt med i årenes løp. Den eneste gutten som utvandret kom på besøk før min tid. Et par søstre kom på syttitallet på visitt til gamlelandet – omtrent sytti år etter at de dro. Noen fra generasjonen under har også vært her – ei av dem studerte til og med norsk. Jeg ble brevvenn med en ni år gammel tremenning da jeg var tretten og begynte å få litt frimodighet til å bruke engelsken min. Vi har mistet og gjenopptatt kontakten et par ganger – seneste på facebook for seks år siden. Denne sommeren skulle vi altså møtes – for første gang.

Litt spennende er det jo, når man skal treffe et menneske man har ”kjent” i 44 år, men aldri truffet:  Min tremenning Debbie, med mann, barn, svigerbarn og barnebarn – og en nitten år yngre lillesøster som jeg, all frivillig og ufrivillig slektsforskning til tross, trodde var hennes niese. Jeg gledet meg og tenkte i forkant at det kom til å bli hyggelig. Samtidig hadde jeg slått meg til ro med tanken på at seks dager var nok for en start; tenk om vi ikke matchet? Men det gjorde vi altså – til de grader. Da vi landa på flyplassen i Spokane var jeg ganske emosjonell. Jeg var ikke alene om det. Og det ble en veldig god opplevelse. Debbie og mannen Steve viste seg å være mennesker vi kommuniserte supert med fra første stund. At vi delte noen viktige verdier, visste jeg fra før, men at vi skulle invitere hverandre så spontant til åpenhet, det hadde jeg aldri turt håpe på. Det kjennes litt som å treffe en søster. Vi kommer til å dra tilbake til familien i Deer Lake – og de kommer til å komme hit. Såpass vet vi.

Og så var godt å komme ”hjem”. Om sommeren betyr det hytta. Her hadde sommergjester holdt hus i tre runder. Det gjør oss godt å låne bort stedet vårt når vi ikke er her selv. Delte gleder har vi alltid satt pris på. Dessuten er det redningen for hagen. Gjestene vanner og klipper plenen. Og koser seg forhåpentligvis.

Slik vi har gjort disse dagene…

Flagstaff, Arizona – Las Vegas, Nevada

Det ble 490 mil før vi leverte bilen i Las Vegas og landet ved bassengene på MGM. 490 mil uten å betale fem øre for kjøring på tollvei. ”Unngå veier med E i”, pleide faren min – veimannen – å si når det skulle ferieres. Og så la han gjerne opp ruta for oss. Basert på veinummer og ikke stedsnavn. Det er ei stund siden, men jeg tror han ville vært fornøyd med valgene våre på denne turen.

Vi var inntrykksmette da vi forlot Flagstaff tidlig søndag morgen. Vi har forresten stort sett dratt ganske tidlig. Det er tre morgenfugler og en vennligsinnet sjel i dette lille reiseselskapet. Og tidlig er lurt. Det gir rett og slett mindre stress. Vi skal jo titte og stoppe underveis, så hvis vi har tenkt å være framme før seine kvelden, er det påkrevet å starte tidlig og ikke tro at nettberegnet kjøretid er i lik den reelle tiden vi bruker.

Et par ganger hver dag foregår det et lite cowboydrama i hovedgata i Oatman - til inntekt fo

Et par ganger hver dag foregår det et lite cowboydrama i hovedgata i Oatman.

På vei til Las Vegas hadde vi egentlig bare én planlagt stopp på veien. Dag og jeg kjørte gamle Route 66 til den lille byen Oatmann for fire år siden, og dit hadde vi lyst til å ta med vennene våre. Veien dit er en kuriositet i seg selv – og byen er svært sjarmerende. Dette er en av mange gullgraverbyer fra svunnen tid; med en storhetstid på knappe førti år fra etableringen av byen i 1904.  Omtrent tyve år før hadde man funnet forekomster av gull, og i 1902 ble hotellet etablert. Der skal forresten Clark Gable ha tilbragt en bryllupsnatt i 1939.  En gang var det 10 000 innbyggere og et 20-talls barer her. Sånn er det ikke lenger – selv om det fremdeles finnes en begrenset gruvedrift i området. Noen av de historiske bygningen er bevart, f.eks hotellet med den berømte bryllupssuiten. De fleste gjenværende innbyggerne er engasjert i turistvirksomheten. Den inkluderer spisesteder, butikker og esler – samt et lite drama i gatene et par ganger om dagen. Vi nådde fram til dagens første kl 12, og vi lo og koste oss sammen med en god gjeng andre turister i alle aldre. Vi måte jo få med oss en skikkelig cowboyduell når vi først var i USA…

At det har vært dramatisk her tidligere, også, vitner ikke minst byens navn om. Det har den fått for å ære Olivie Oatman, en 14-årig mormonerjente som ble kidnappet etter at de fleste i familien hennes ble drept i et angrep av  Yavapai-indianere midt på attenhundretallet og senere solgt til Mohave-indianerne i dette området, som tok godt vare på henne.

Fra Oatman dro vi videre gjennom ørkenen til Las Vegas. Dag hadde på forhånd erklært at dersom temperaturen oversteg 43 grader, ville han stoppe og gå ut av bilen en kort stund. Ganske enkelt for å kjenne på den varmeste temperaturen han så langt har erfart her i livet. Det ble en stopp – og turens topptemperatur på 45 grader ble målt i ørkenen på vei hit. Så varmt har det heldigvis ikke vært disse dagene i Las Vegas, og det er vi glad for.

Denne byen er også mormonerhistorie. Navnet Las Vegas er spansk for ”meadows”, som betyr enger. Det er nok lenge siden, selv om området rundt sentrum er en oase i ørkenen. Byen – som er USAs hurtigst voksende – ble etablert midt på 1800-tallet som et fort midt mellom mormonerbyen Salt Lake City og Los Angeles – dit mormonerne dro for å få forsyninger. Byen ble også en mellomstasjon for gullgraverne i området. Her fant de adspredelse. Mormonerne hadde neppe tenkt at det skulle bli slik det har blitt… Verdens mest kjente casinoby med 300 000 hotellsenger –  og akkurat nå; verdensmesterskap i poker ikke langt unna oss. Byen er kjent for sine mega kasinohoteller, men den er også voksende som feriested for familier.  Vi har bodd tre netter på det største her i byen, MGM Grand (for øvrig verdens nest største hotell med vel 6800 hotellrom).

Dag er her for tredje gang og uttrykker at han ”liker veldig godt denne byen som er så full av drømmer og lengsler”. Vi andre er nok litt mer moderate, men vi berøres av storheten, arkitekturen og det vi opplever som sorgen i å se mennesker sitte i timevis i kasinoområdene. Her går man nemlig ikke på kasino, man ER på kasino enten man vil eller ikke. Det er umulig å bevege seg i hotellenes lobbyområder uten å gå gjennom kasinoene. Fristelsene er store fordi som fristes av sånt. Vi er ikke blant de, men vi skjønner han som sa at ”Las Vegas bygges ikke av de rikes penger, men av de fattiges…” Noen vinner – og mange taper.

Venetian

Nei, dette er ikke italia, men resepsjonsområdet på The Venetian – antageligvis det vakreste hotellet i Las Vegas.

Vi har ligget ved poolen i to gode dager og spist både på Hard Rock og Harley Davidson-kafeene, som seg hør og bør. Pluss en riktig italiensk en på det som kanskje er byens vakreste hotell og handleområde; The Venetian. Laget som en italensk by med kanaler og gondoler – og kopier av mye berømt rennesansekunst i takene.

Avstandene opp og ned the Strip – Las Vegas Boulevard – er lengre enn man tror, har vi ( enda en gang) konstatert – og vi erkjenner at vi bare har sett litt av det denne byen har å by på.  Dagenes høydepunkt er utvilsomt en fantastisk forestilling med det canadiske teaterkompaniet Cirque du Soleil; ”The Beatles: Love.” Vi er nesten litt stumme… For Beatles-entusiaster i femti- og sekstiårene kalte den fram både gispene, tårene og latteren – og han i begynnelsen av førtiårene var også begeistret. Og det til tross for at vi vet at akrobatmessig var ikke denne forestillingen den mest breath taking. Tyve forskjellige kompanier turnerer verden rundt med forskjellige show – i hvert fall syv av dem finnes her byen. Vi for vår del vet en ting; Kommer de til Norge igjen, vil vi være på plass. Be sure!

Denne morgenen har vi sjekket ut av våre 65 kvm store rom – for vår del i 20 etasje – og drar hver til vårt. Marit og Bjørn skal besøke slekt i Portland og flyr dit. Dag og jeg drar til Spokane i staten Washington for å besøke min brevvenninne gjennom 43 år. I ettermiddag skal vi møtes for første gang…

Grand Canyon

DSCF6566Da vi trodde vi hadde nådd toppen, hadde vi ikke det… På denne turen har vi etter landing i New Orleans for vel to uker siden vært på landejorda – mest – på vannet, under jorda og i dag: I lufta. Med helikopter over Grand Canyon. Med vekt på Grand…

For fire år siden gikk Dag og jeg glipp av en tilsvarende tur. På grunn av tåke. En sjelden foreteelse på disse kanter. Slik sett burde vi jo følt oss spesielle den gangen som fikk oppleve akkurat det. Det funka ikke helt sånn, men vi er fornuftige mennesker som bestemte oss for ikke å bli snurte av det; Vi var tross alt på en fantastisk tur med store opplevelser på rad og rekke. Vi må allikevel innrømme at vi håpet veldig på å slippe tåke denne gangen. Og det gjorde vi. Vi våknet til vindstille, fantastisk vær. Enda en dag…

Vi startet dagen med en tur opp til det første utsiktspunktet. Det ble en forsmak. Nervepirrende å stå på kanten – og enda verre å se kjæresten stå der. Puh! Etter en times tid i helikopter etter det, hadde vi ikke behov for å kjøre rundt i selve nasjonalparken. Vi kjente heller for å fordøye de inntrykkene vi allerede hadde. Enda en gang er vi overveldet og takknemlige som får oppleve dette.

DSCF6543Vi bor i Flagstaff disse to nettene. Det virker som en fin by. Vi befinner oss omtrent 2000 moh  og er omringet av store skoger. I en by som vokste til takket være tømmerindustri og jernbanen ( som fremdeles er fremtredende i og med lange godstog som går gjennom byens sentrum den dag i dag). Navnet har den fått etter et spesielt stort grantre som en gang ble til en kjempemessig flaggstang. Stilen holder de fortsatt. Her er mobilmastene formet som digre grantrær.

Beliggenheten med nærhet til Grand Canyon gjør selvsagt at det finnes overnattingssteder på rekke og rad. Og spisesteder. Vi prøvde et vi gjerne anbefaler i går kveld; Hickory´s Smokehouse BBQ. Dag følte seg litt snytt som så langt bare hadde fått én skikkelig ”rack of ribs” på turen, men etter gårsdagens middag var han glad gutt. Og usannsynlig mett. Reale porsjoner og kjempegod mat, er konklusjonen til oss alle fire. I ettermiddag var vi ikke fullt så heldige. Vi siktet inn på den ”historiske” delen av sentrum der vi trodde det var en del koselige butikker og en mulighet for kaffe og is. Butikkene viste seg å være færre enn vi trodde – og det var helt tydelige betydelige enklere å få tak i kaffe og hasj enn kaffe og is. Litt skuffende sentrum med andre ord. I kveld blir det mat og kortspill på hotellet i stedet for byvandring. Det er ingen nedtur. Vi har fått både i pose og sekk, opplever vi, også gjennom denne dagen.  DSCF6547

Farmington, New Mexico – Page og Flagstaff, Arizona.

Uten internett føler man seg lett en smule utafor i vår tid. Og sånn var det for oss torsdag kveld. Motel 6 i Page ( rekk opp handa igjen, de som har vært der!) hadde flott basseng, greie rom, dårlig service og et internett som ble kapret av den digre gjengen med asiater som hadde funnet veien akkurat dit. Det får så være; Vi tok en helaften med kinesisk buffet på stedets kinarestaurant under parolen if you can´t beat them, join them, og spilte kort framfor å dele gledene fra dagens opplevelser. Selv om de var mange…

DSCF6320Vi forlot hotellet i Farmington etter å ha fått med oss en slags frokost og en andakt av atskillig bedre kvalitet. Stedet som ramset opp 11 gudstjenestesteder i rask rekkefølge, hadde selvsagt en god grunn til det. Da pastoren beklaget at vi hadde vært tvunget til å ta del i andakten som gruppen hans hadde hver morgen i det frokostrommet vi var prisgitt, var det hyggelig å kunne si at vi var i slekt.

Gårsdagens første stopp var det stedet som på kartet heter Four Corners. Nå kan vi altså si at vi på ti sekunder har vært i fire stater; New Mexico, Colorado, Utah og Arizona. Det har vi moro av. Bilder ble tatt – beviset finnes – og vi tøffet videre. Dagens mål var å komme oss gjennom Monument Valley. Det tar tid. Ikke bare fordi det er langt, men fordi vi måtte stoppe i eninga for å se, fotografere og sukke over storheten i skaperverket. Veldigheten. Resultatet av noen vanvittige prosesser i eldgammel tid.

Lunsjen tok vi i Bluff – et lite sted der en gruppe mormonere havnet en gang mot slutten av 1800-tallet. De hadde tenkt seg et stykke lengre, men etter en strabasiøs reise gjennom villmarken endte deres vei der – blant indianerne som i dag hadde satt stedet på kartet sammen med dem: Vi fant to attraksjoner: Et såkalt ”trading-center” med kunstutstilling og et spisested  som serverte navajo-inspirert og nydelig mat mens vi hadde utsikt til kolibrier som nippet i vannbeholdere utenfor vinduet der vi satt.  Dernest fantes det på stedet et gammelt fort som helt sikkert også var verdt et besøk – som vi, helt korrekt skulle det etter hvert vise seg, mente vi ikke hadde tid til å besøke.

dagFor det var da de virkelige naturopplevelsene startet. De som ikke kan beskrives i ord, og egentlig heller ikke på bilder. De må sees. For oss som tror på en skaper som har hatt mer enn en finger med i spillet for å gjøre naturen vakker, blir Monument Valley stående som en maktdemonstrasjon. Den mest overveldende. Men ikke den eneste. Dere som har fulgt bloggen, har lest om dem hver eneste dag. De begynner å bli mange. Og vi begynner å bli litt mette. På dagens kjøretur fra Page ned til Flagstaff, der vi sjekket inn for to netter fredag kveld, var det ingen av oss som tok initiativ til fotograferingspauser underveis. Vi var mer innstilt på is. Det var det ikke så enkelt å få tak i…

For første gang på turen delte vår lille gruppe seg denne morgenen. Dag og Bjørn tok turen til Antelope Canyon, et dypt elveleie med fantastiske formasjoner. Marit og jeg valgte bassenget ved hotellet og noen timer på solseng. Gutta kom tilbake med en haug med bilder og like mange superlativer. Vi jentene erkjenner at vi ikke har helt det samme å skryte av, men vi var nok tilsvarende fornøyd med vår mindre spektakulære opplevelse. Det var Antelope Canyon som dro oss til Page, men som så mange ganger før på denne turen, bød også denne lille byen på en overraskelse: Lake Powell og Glen Canyon Dam som byen er bygget over. Denne kunstige oppdeminingen av Coloradoelven på grensen mellom Arizona og Utah var et fantastisk skue – den lille delen av det som vi fikk se. Det fortelles at det tok 17 år å fylle denne enorme sjøen – USAs nest største med en utrolig lang kystlinje på grunn av sin form med mange, lange armer.DSCF6376

Albuquerque – Farmington

DSCF6292For mange år siden gjorde Bjørn og jeg ei blemme som har hengt ved oss siden: På en ferietur i Sverige var det vår beslutning å takke ja til campingsplasseierens tilbud om å leie den eneste tilgjengelige ”hytta” han hadde for natten. ”Hun” het Klara og var en aldeles grusom campingvogn – ikke rengjort på de siste månedene og heller ikke på listen over det han vanligvis lot folk sove i. Det var billig, men uforglemmelig.  På bakgrunn av det var det med en viss beven vi bekjente for Dag og Marit at vi hadde gjort det igjen; Tatt en felles beslutning og booket to rom på et billig lokalt  ”Inn” – ikke tilhørende noen kjede – i Farmington for kommende natt.  De ble selvsagt skeptiske, basert på vår noe tvilsomme beslutningsevne fra erfaringen med Klara (som Dag bare har hørt om…sånn ca hver sommer så lenge han har feriert sammen med meg).

Det kunne vi spart oss. ”Region Inn” er slett ikke verst – og bassengområdet, som vi boltret oss i etter at vi hadde fått med oss nederlaget til Nederland, må betegnes som turens beste så langt.

Skiltingen i USA er massiv og tidvis ganske morsom. Da vi kjørte inn i Farmington i dag, ble vi møtt av denne kombinasjonen...

Skiltingen i USA er massiv og tidvis ganske morsom. Da vi kjørte inn i Farmington i dag, ble vi møtt av denne kombinasjonen…

Farmington er definitivt ikke verdens navle, men tydeligvis et stopp på veien til vakker natur for flere enn oss. Hotellene er mange, men restaurantene få i denne lille byen. Det er adskillig flere muligheter for å få bytta eksosanlegg enn å få seg en matbit, skjønte vi da vi lette etter en italiensk restaurant i kveld (fordi noens mage trengte hvile fra meksikansk og sterk mat).  Enklere ville det også vært om vi var på jakt etter menighet: Informasjonspermen på rommet lister opp 11 muligheter og gjør oss vennlig oppmerksom på at dersom vi ville ha flere alternativer, kan resepsjonen være behjelpelig. Så da så. Her finnes tydeligvis det meste, dersom en leiter litt – og noe av det informeres det tydelig for på vei inn i byen.

Turen hit opp – vi er nå ganske langt nord i New Mexico – gjorde vi unna på vel tre timer, inkludert et par stopp underveis. Selvsagt i fantastisk natur. Vi slutter ikke å dele gleden over vakre observasjoner, fargespillet og annerledesheten underveis. Området vi har reist gjennom består blant annet av et par indianerreservater. Jorda er skrinn, husene små og fattigslige. En kan undre seg over hva folk lever av ute på landsbygda. Et bidrag til indianernes økonomi er at de driver kasinoer langs veien, gjerne sammen med andre butikker, bensinstasjoner og lignende. Det er tankevekkende når det dukker opp den typen pitstop i et områder som for oss virker langt fra folk, men som kanskje ikke er det. Og de lokale indianerne er vel heller ikke primærmålgruppen. Det er oss – de landeveisfarende – de tjener penger på. På vår rute i dag fant vi bare ett slikt sted, men vi har sett dem før, andre steder. Selv om hele kasinodriften er fremmed og underlig for oss, må i hvert fall jeg innrømme at jeg unner indianerne inntekten.

Santa Fe

Det var først og fremst kunsten både i sentrum og i Canyon Road som overrasket og imponerte oss i Santa Fe

Det var først og fremst kunsten både i sentrum og i Canyon Road som overrasket og imponerte oss.

Siden i fjor sommer har gemalen lest 81 Morgan Kane-bøker. Stort sett på toget. Et tyvetalls hadde han lest tidligere, som ung gutt, og nå fikk han plutselig lyst til å få med seg hele historien. Ikke rart han insisterte på at Santa Fe skulle være en stopp på roadtripen vår? Om det var verdt en ekstra natt på hotellet i Albuquerque begynte jeg å bli i tvil om allerede i Spring. «Veldig kommersialisert,» sa damen i en av interiørbutikkene i Old Town Spring. Og når hun sa det, som selv hadde butikk i ei gate med mye krimskrams til ære for turistene, så jeg for meg lange rader med T-skjorte-butikker. Et par blogger jeg skvatt innom var også skuffet over Santa Fe. Sånt kan man jo bli en smule urolig av…

DSCF6250Da vi forlot hotellet i morges for å kjøre en times tid nordover til hovedstaden i New Mexico – for øvrig USAs eldste statshovedstad, beliggende på 2100-meters høyde , så vi for oss en formiddag der med retur til hotellet i totiden for å se Tyskland og Brasil knive om en finaleplass i fotball-VM. Det ble ingen fotballkamp på oss, for å si det med en gang. Santa Fe var fantastisk!

«Lurer på hva folk er skuffet over her?» undret jeg meg etter at vi hadde ruslet gjennom flere fantastiske gallerier og noen spesialforretninger av ulik type som alt sammen bar preg av høy kvalitet og lav krimskramsfaktor. «Det må være fordi de ikke har fått kjøpt T-skjorta si på Hard Rock kafé,» foreslo gemalen. Han hadde akkurat sukket inne i et storartet galleri og forklart meg at den typen kunst vi så der – og som vi alle fire var dypt imponert over – finner man aldri i gallerier i Europa, bare på museer. Han har jo litt peilig på denslags, min kjære. På det tidspunktet hadde vi fremdeles ikke funnet gallerigaten Canyon road, som skulle ta pusten fra oss seinere på dagen.

Er man en liten smule kunstinteressert, må man ikke finne på å hoppe over Santa Fe om man er på disse kanter. Kunsten er fantastisk – og byen er vakker. De aller fleste bygningene i sentrum er bygd i adobe. Adobe er en særegen rosa-orange leire som indianerne bygde sine hus av, og arkitekturen preges av store flater, avrundene kanter og gjerne innfelt treverk. Spesielt – og vakkert. I tillegg er det reint overalt.

Trappen i Loretta-kapellet

Trappen i Loretta-kapellet

Bjørn hadde lest om Loretta-kapellet på forhånd, og det måtte vi besøke. I denne kirken, bygget av en gruppe nonner på 1870-tallet, finnes det en trapp som har en helt egen historie. Da kapellet var ferdig, var det ingen som ville påta seg å bygge en trapp fra kirkeskipet til korgalleriet. De fikk det helt enkelt ikke til. En dag kom det en mann ridene på et esel medbrakt hammer, sag og en vinkel og spurte om han kunne få lov til å bygge en trapp i kapellet. Det fikk han selvsagt lov til – og trappen ble fantastisk. Da trappen var ferdig og priorinnen kom for å betale mannen, var han forsvunnet. Hun oppsøkte stedets byggevarehandel, men de hadde aldri solgt treverk til denne fremmede mannen. I nyere tid har man for øvrig analysert treverket trappen er laget av. De konkluderer med at det er type gran – men av et slag som er helt ukjent. Moderne arkitekter uttaler også at trappen er bygget på en måte som gjør at den skulle rase sammen så fort noen satte foten på den. Til tross for det: Trappen ble brukt mye i over nitti år. Det finnes til og med fotografier der et helt kor har tatt oppstilling i den. Ikke rart de våger å kalle den en mirakuløs trapp, tenker vi, som kjenner ham som setter sine fingeravtrykk i denne verden på mange måter.

Det ble mange timer på oss i Santa Fe. Og lite Morgan Kane. Det tror jeg bekymrer Dag svært lite. Han fikk i bøtter og spann med det han liker best av alt – god kunst – og var strålende fornøyd på hjemveien. Og selv om vi var litt inntrykksmette da vi kjørte hjemover, måtte vi ta en liten avstikker for å få med oss noen gode bilder av en himmel som lovet et realt regnvær. Det ble ikke mange dryppene på oss, men utsikten til lyn og heftige byger har vært spektakulær denne kvelden. Såpass at da vi dro til gamlebyen i Albuquerque for å titte og få oss en matbit i kveld, måtte vi sette oss innendørs pga vinden.

Værfenomenene i denne delen av verden, er en opplevelse i seg selv.

Værfenomenene i denne delen av verden, er en opplevelse i seg selv.

 

 

Amarillo, Texas – Albuquerque, New Mexico

For Dag finnes det en egen "bootshimmel"..og der fikk han tråkke litt rundt for seg selv i formiddag...

For Dag finnes det en egen «bootshimmel»..og der fikk han tråkke litt rundt for seg selv i formiddag…

Marit er gruppens stoffavhengige med øye for de mange quiltebutikkene som USA har å by på. Dag er cowboyen vår. Denne dagen startet med at de to fikk besøke hver sin ”himmel” før vi forlot Amarillo. Marit plukker med seg noen stoffbiter og litt verktøy både her og der, mens han som er på moten, som han sier, med noen års mellomrom og ikke ser det som aktuelt å forlate landet uten et par nye boots i bagasjen, greide ikke å finne de støvlene han ville ha i dag. Det var nok ikke helt det samme å rusle ut av Cavenders med ei skjorte. Selv om skjorta var fin. Det blir flere sjanser underveis selv om vi nå har forlatt Texas.

Cadillack Ranch har Dag og jeg besøkt før, da vi kjørte Route 66 i 2010.   Mye kan sies om den kunstinstallasjonen, men det er utvilsomt et kunstverk som lever. De ordene Dag skrev på en av bilene for fire år siden, er dekt av mange lag med fargerik lakk fordi det daglig er folk innom som har med seg eller finner en boks med en eller annen farge og sprayer på en av de ti halvt nedgravde cadillackene. Fascinerende, synes jeg.

Dag har bidratt på Cadillack Ranch tidligere, også. I dag gjorde han det igjen...

Dag har bidratt på Cadillack Ranch tidligere, også. I dag gjorde han det igjen…

Jeg er ikke den som husker detaljer fra ei reiserute om jeg ikke har en logg å forholde meg til, men jeg liker ord, og navnet Tucumcari er liksom blant de jeg ikke slipper så lett når jeg har smakt på den en stund. Jeg mente å erindre fra forrige tur at vi spiste en aldeles deilig meksikansk lunsj på et spisested nettopp i den lille byen på veien fra Amarillo og vestover. Derfor ble Tucumcari et av de stedene på den gamle Route 66 veien som vi svippet innom i løpet av denne dagen. Jeg husket ikke hva restauranten het, men mente det var et familiedrevet sted i et rosabrunt hus på høyre side litt over toppen når man kjører gjennom byen. Og jammen, der fant vi det:  Lizzard Lounge heter restauranten og her spiste vi godt, inkludert kald drikke, kaffe og dessert for 11 dollar hver.  Anbefales – om man ikke forsmår noe som utfordrer smaksløkene litt…

Vårt mål for dagen var Albuquerque, en av de største byene i New Mexico med vel en halv million innbyggere. Her ble det etablert en spansk militærgarnison i 1706 og rundt den vokste det fram en by som fikk navn etter en spansk by med samme navn – fordi regionsguvernøren i området på midten av sekstenhundretallet var Jarl av nettopp Albuquerque. Vi sikter inn på et besøk i gamlebyen i morgen kveld…

Det er mye å se i området rundt denne storbyen – ikke minst er det knyttet til indianerne som levde – og lever – i denne delen av USA. Vi er nysgjerrige på den historien – som har mye sårt ved seg. I dag har vi – enda en gang – krysset grensen mellom Texas og New Mexico. Enkelt fortalt erobret den hvite mann Texas mens indianerne  (ca 10%) og meksikanerne (ca 46%) fikk New Mexico, der jordbruksarealene er mindre og jorda skrinnere. Allikevel er bøndene mange i New Mexico. 21 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, noen som er med på å gjøre  New Mexico til en av de fattigste av de amerikanske statene. Forskjellen mellom Texas og denne staten er lett synlig, synes vi å observere.

I USA, og ikke minst langs Route 66, er det vnlig å se se store og flott veggmalerier. I dag traff vi en kunstner som jobbet med et som skal pryde veggen på en gammel byggevarebutikk som skal bli kunstgalleri. Flott! Og vi fikk ta bilder...

I USA, og ikke minst langs Route 66, er det vanlig å se store og flott veggmalerier. I dag traff vi en kunstner som jobbet med et som skal pryde veggen på en gammel byggevarebutikk som skal bli kunstgalleri. Flott! Og vi fikk ta bilder…