Den blå benken…

Jeg er den lykkelige eier av en blå benk…

Den har ikke alltid vært blå. Den var jernbanegrønn da jeg fant den. Under snøen den første påsken etter at vi hadde overtatt hytta. Siden vår hytte ble bygd av en jernbanemann, er det ikke den eneste effekten av det slaget vi har funnet her under rydding og oppussing. Men uten tvil den tyngste. Det skulle tydeligvis være bortimot umulig å stjele disse jernbanebenkene som fyller meg med nostaligiske minner fra den gang jeg var liten og mamma og jeg fra tid til annen kjørte tog til mormor og bestefar i Sande. Men før vi kjørte tog, ventet vi…

Det har slått meg at jeg kanskje har sittet i strutteskjørt og halvsokker og dinglet med beina fra denne benken som barn…

Tyngden til tross havnet den altså på Hauges hytte. Jeg skal ikke beskylde mannen for å ha stjålet den. Kanskje han fikk den da disse ble byttet ut med betydelig mer moderne benker? For meg er den uansett et funn, og da den var ferdig åpenbart i en smule prakt og med et par svært råtne bord, jublet både gemalen og jeg. Men det var jeg som bestemte at den skulle bli blå!
bildeMin kjære hadde ingen insigelser, men det hadde han som solgte meg malinga. Dette trodde han ikke kom til å bli fint. Så blå? Bare vent, sa jeg. Og fin ble den.

Når det gjelder oppussing, har vi en god arbeidsfordeling her i huset. Dag tar det kjedelige – og jeg setter farge på tingene. Han fjernet det som var råttent, supplerte med nytt – og pusset. Malerjobben var min. Sammen bar vi droget rundt på tomta for å finne plassen der den skulle stå.

Jeg elsker den benken!

I dag har jeg hatt sesonginnvielse. Det er vår! Etter mye regn på hytta siden vi startet den såkalte sommersesongen, var det tid for å virkelig sette seg i sola. Med kaffe. Den seansen skjer alltid på den blå benken. Da lader jeg opp til vasking av utekjøkken og innstiller meg på å få flytta ut det nest tyngste utemøbelet vi er eiere av. Et lite rundt bord med smijernsben og marmorplate. Også det funnet blant Hauges etterlatenskaper.

Og siden klokka skal stilles fram til natta – er det bare å få utemøblene fram, også.

Jeg elsker denne tida. Da kveldene blir stadig lysere og hvitveisen melder sin ankomst i hekken. Det er noe helt spesielt med våren. Og det er godt å ha en benk. En som er god å sitte på. Det er vår. Det var nok lengre mellom togene før i tida. Den som ikke rakk sitt, skulle få sitte godt den drøye timen til neste tog… Sitte og hvile.  Og puste. Nikke til folk som tuslet forbi – eller lese avisen.

For venting er ikke døtid. Venting er viktig. Og benken er viktig for meg. Alene eller i prat med andre. Den alvorlige praten, eller den som får latteren til å sitte løst…

For delt liv og alenetid.

Jeg unner alle en benk i det blå…

Advertisements

Å våge sårbarheten

Hva tror dere er enklest?  Å forlate et trossamfunn og en menighet i stillhet etter å lidd personlig falitt, eller stå fram med sin mislykkethet og vedkjenne seg den? 

Vi stod overfor dette valget sist høst. Etter mer enn ti år i det som etter hvert ble menigheten Nedre Glomma Frikirke, tok vi en av de vanskeligste avgjørelsene i vårt liv: Vi meldte oss ut av frikirken etter vel fjorten år som medlemmer og forlot dermed også menigheten vi selv hadde vært med og startet. Årsaken bør være kjent: Vi hadde gjort mange forsøk på å få kirkesamfunnet til å forstå at den typen metoder som ble brukt for å forsøke å behandle en konflikt vi var en del av i egen menighet, er ødeleggende  – både for de involverte partene og for menigheten – uten å lykkes.

Vi har aldri vært gode til å late som…

Derfor kunne vi ikke fortsette som medlemmer eller ledere i et trossamfunn der vi ikke hadde tillit til lederne over oss. Med det som bakgrunn mente vi det ikke ville være godt for noen av partene om vi fortsatte.

Da vi valgte å slutte sist høst, var det nesten tre år siden de første anklagene mot meg – Tonje – ble verbalisert av en annen i menighetens ledergruppe. Utydelige, men forsterket av henvisninger til generelle karaktertrekk og at ”flere opplever det samme”. Etter hvert rammet anklagene også Dag, som pastor – blant annet fordi han er gift med meg. Vi tok selv initiativ overfor tilsynsmannen og ba ham få ting på bordet slik at vi kunne få til en dialog og rydde opp i det som eventuelt var å be om unnskyldning for. Prosessen som fulgte tilrettela verken for dialog eller opprydning. Til det var ting fortsatt for utydelig.

Det kunne stoppet der. Vi kunne forsøkt å forandre oss og bli slik noen ville at vi skulle være. Det var bare det at det ikke var så lett å få tak i hvordan det var…  Vi stod overfor en redusert menighet der en del hadde slutta – og oppga ulike grunner til hvorfor. Noe av det hadde med oss å gjøre. Andre oppga andre årsaker. Det er lett å tro at mye aldri ble sagt. Hva så med de som var igjen: Hvordan stilte de seg til oss? Kunne vi fortsette i menigheten – Dag som pastor og jeg ”beklageligvis” som bærer av noen ledergaver som helst ikke burde brukes? Vi hadde visjonen om denne menigheten sammen, og vi hadde gått hele veien fram til det punktet sammen. Hva skulle vi gjøre videre?  Hvordan skulle vi gjøre det? På hvilket grunnlag? Jeg opplevde meg fullstendig tilsidesatt – Dag og styret gikk sammen med en ekstern coach inn i en prosess for å finne en vei videre.

Parallelt med dette tok vi kontakt med frikirkens øverste ledelse – daglig leder og synodeformannen. Etter samtale med dem hjemme hos oss, klagde vi inn for presbyteriestyret metodikken og fem andre forhold vedrørende tilsynsmannens prosess. Dette ba synodeformannen oss om å gjøre – med beskjed om at synodestyret, som han leder, var ankeinnstans dersom presbyterie-styret/-møtet ikke behandlet saken tilfredstillende.

Hvorfor valgte vi å ta saken videre? Vi har sagt det før – og vi sier det igjen: I håp om at andre i framtida vil slippe å bli møtt slik vi ble. Ikke for å få noen oppreisning når det gjalt den behandlingen vi selv hadde blitt utsatt for. Den saken var tapt og vi skjønte at vi neppe kunne se hen til frikirken for å stable oss på beina igjen. En god veileder, egen livserfaring og evne til fokus, samt noen nære og kloke venner ble vår redning.

For i dag har vi det bra. Selvsagt ikke uten skrammer og fremdeles i sorg over at ting ble som det ble. Man er ikke uberørt av å få servert konklusjoner etter at alle andre får si akkurat hva de mener om en uten at en selv får anledning til å kommentere eller bli forelagt konkrete episoder. Som en veileder underveis understreket; Denne prosessen var egnet til å skape spøkelser på løpende bånd. Vi har mistet venner underveis og kjenner oss behandlet som spedalske. Men vi er rasjonelle mennesker som kommer oss videre – og vi vet i dag mer om hvem våre venner er. Det kjennes godt. Vi har mye å takke for. Kanskje nettopp derfor hadde vi det vi trengte for å gå en krevende vei.

Det hadde allikevel vært så mye lettere å la saken ligge, forlate menigheten i stillhet akkompagnert av noen fraser om at vi trengte en sabbatstid etter så mange år i tjeneste eller lignende.

Med æren i behold. Vi kunne til og med fortsatt som medlemmer  i frikirken – uten direkte kontakt med ledelsen. Da hadde jo ”verden” der ute sluppet å vite at vi hadde lidd nederlag…

Fristende. Vi trengte jo ikke bry oss om hva andre mente om oss?  

Vi valgte å stå fram i all vår svakhet, som de anklagede menneskene vi var.

Det ble gradvis mer offentlig at det finnes mennesker som har negative opplevelser med oss.  Som anklager oss i til dels sterke ordelag. Det går rykter som vi ikke kjenner oss igjen i og som vi på gode dager kan le av, men som vi også med beven erkjenner at mennesker som ikke kjenner oss, vil tro på.

Noe av det vi kommer til å savne, er fellesskapet med gode mennesker - f.eks på frikirkens sommerstevne, Visjon.

Noe av det vi kommer til å savne, er fellesskapet med gode mennesker – f.eks på frikirkens sommerstevne, Visjon.

Vi strever fremdeles med å forstå hva det er vi har gjort, for anklagene er ulne og ingen episoder skal nevnes fordi ingen vil stå fram med navn og sak…  For oss er det ikke problematisk at tilsynsmannen konfronterte oss med ting som kunne vært annerledes. Problemet er at de som mente noe negativt om oss med ett unntak – han som startet det hele – aldri måtte stå stå til ansvar for sin versjon. Og at dette er en metode tilsynsapparatet i frikirken er fornøyd med. Gunnar Johnsen hadde forståelse for at åpenhet kunne ”være vanskelig for noen” og mente vi også måtte forstå det – og at ingen konkrete episoder av den grunn kunne deles. Hvor ødeleggende det ble for oss å bli møtt med ulne, negative personlighetsbeskrivelser, har han ingen forståelse for. Så noe forferdelig galt må jeg ha gjort om vi skal tolke reaksjonene rundt oss. Eller enda verre: Min personlighet er svært krenkende for andre…

Hva tror dere ville vært lettest: Å trekke seg stille og rolig ut av det hele og håpe på at tiden leger alle sår… eller i det minste får folk til å glemme? Å holde seg på de arenaene der vi har venner og nøye oss med å leve livet i stillhet på våre arbeidsplasser, der vi underlig nok får positive tilbakemeldinger og anses som gode kollegaer. Til tross for at vi har vært der i etter hvert mange år. Hadde det vært det enkeste? Eller var det å ta den jobben vi brukte ett år på: Være konkrete i møte med ledelsen over oss i håp om at ikke flere i frikirken skulle utsettes for de samme metoder som rammet oss – og som vi etter hvert ble kjent med at folk før oss hadde gjennomlevd?

Vi har valgt sårbarheten. Og risikoen. For at noen konkluderer med at vi er konfliktmakere og bråkebøtter. Risikoen for at folk som leser det vi skriver, begynner å tenke seg nøye om og kommer på at de også har oppdaget en eller annen svak side med Dag eller meg som bekrefter at det nok stemmer det noen i Nedre Glomma Frikirke fikk erfare…  Risikoen for at noen vil mene å vite at vi har en skjult agenda og egentlig er ute etter å hevne oss på Gunnar Johnsen og frikirkens ledelse. Og ikke minst risikoen for å presse vår egen helse utover det vi egentlig tåler.

Kanskje har vi presset oss for langt, men vi opplevde at vi midt i denne personlige krisen, orket det andre ikke har orket; De som har ligget helt nede etter å ha tapt mot frikirkens ledelse. De finnes. Vi håper vi har kjempet litt for dem – og litt for de som ikke turde kjempe fordi de alltid har vært med i dette trossamfunnet og var så preget av den ”snille” kulturen som råder der at de avstod fra å si noe offentlig fordi det gjør man bare ikke. De finnes også. Og så er det de som har inngått en avtale om å holde fred etter at de sluttet. Vi har tenkt at vi som orker, får heve stemmen for alle disse i denne tiden. Men nå holder det. Dette blogginnlegget blir, så langt vi ser, det siste fra oss angående frikirkekultur og det kommende valget av ny synodeleder.

Vi er ikke i tvil om at noen har trukket de konklusjonerne vi egentlig frykter. Det er litt skummelt. Samtidig slår vi oss til ro med at det de kommer i kontakt med, er det vi har visst bestandig: Vi er ikke perfekte. Vi har noen sterke sider og noen svake sider. Gjør noen ting rett og har noen gaver vi bruker frimodig med en viss suksess. Gjør feil. Bommer. Misforstår. Har dårlige dager. Vi er kort sagt mennesker. Mennesker med behov for Guds nåde og inngripen i våre liv. Mennesker som forsøker etter ærlig evne å spille på lag med Gud når han – eller medmennesker – speiler oss og viser oss ting vi må gjøre opp.

Så lenge vi har ledet og forkynt – og vi gjorde begge deler lenge før vi begynte i frikirken – har vi fått tilbakemelding på at vi byr på oss selv. At vi er ærlige. Selvironiske. Vi har ikke skjult hvem vi er.

Det har aldri vært mer fristende å skjule seg enn i denne prosessen. Da nederlagene var et faktum.  I flertall. Vi har tapt på alle arenaer de siste par årene. Først – etter vårt syn – sammen med flere andre i egen menighet som vi ved å involvere tilsynsmannen utsatte for en prosess som ikke førte til noen godt – for noen. Dernest gjennom to runder i møte med presbyteriestyret. Avsluttende i møte med synodeformannen. Det er ingen ting i våre blogginnlegg i denne tida som vi ikke har forsøkt å få til dialog med frikirkens ledelse om i forkant. For oss er det å bruke bloggen som talestol, ikke et første valg. Det er et siste. Vi har gått ”hele veien”. Inkludert å be styret i egen menighet sammen med oss ta initiativ overfor presbyteriestyret for å evaluere prosessen i vår menighet – noe som inkluderer alles roller i den sammenheng, inkludert også menighetsstyrets og vår egen rolle. Det ville de ikke – de ville ”se framover”. Det valget bekreftet for oss at en beslutning om å forlate frikirken var eneste farbare vei framover for oss. Før vi takket av hadde vi – i hovedsak Dag, som ansatt (og med sitt daglige arbeid Oslo) – noen samtaler med frikirkens ledelse. Med få unntak på vårt initiativ. Etter at vi sluttet har det begrenset seg til et par telefoner. Ingen invitasjon til avslutningssamtale eller oppsummering. Ingen dialog om hvordan veien videre skulle se ut. Vi finner det underlig.

Vi burde sikkert trukket den konklusjonen at det er oss det er noe fundamentalt galt med. Vi er ubrukelige…

Det hadde vært så lett å la være å gå den den veien vi går nå…

Vi kan ikke gjøre det. Vi kan heller ikke la være å gjøre folk oppmerksom på gjeldende forhold rundt det kommende synodevalget, slik vi gjorde i vårt forrige blogginnlegg.  Noen takker oss for det – og støtter oss. De aller fleste i lukkede meldinger. De har det felles at de ikke orker si noe offentlig. Det har vi respekt for. Dette er krevende. For vi får kjeft. Igjen. I kommentarfeltet på fb får vi kritiske uttalelser om oss og det faktum at vi tar bladet fra munnen. Mener noe. Vi er ikke dummere enn at vi skjønner at de som sier noe, heller ikke er alene om å mene dette. Vi antar at mange som synes vi er plagsomme, er frikirkefolk. Av to grunner; Det kommer dem veldig nært. Det skaper et behov for å forsvare noen. Dernest fordi kulturen i frikirken, slik vi har lært den mer og mer å kjenne, i liten grad åpner for ærlighet og sårbarhet. Tar man til orde for andre menneskers begrensninger, er det negativt. Erkjenner man egen begrensning, er det et nederlag.

Vi velger nederlaget for egen del.

Og vi kommenterer de begrensingene vi kjenner til hos de tre kandidatene. På generell basis – ut fra det vi vet om lederskap og hva vi mener Kirke er. På ett område – personalbehandlingen, som vi også mener er svært viktig på generell basis fordi menighet først og fremst er organisme og ikke organisasjon – uttaler vi oss med utgangspunkt i egen erfaring pluss offentlig kjent formell kompetanse hos kandidatene. Gunnar Johnsen er den eneste av de tre kandiatene som ikke har noen formell kompetanse innen personal- eller relasjonsbehandling. Vår erfaring er at Gunnar Johnsen heller ikke vil eller tør erkjenne egen begrensing på dette området. Vi anklager ham ikke for å ha begrensninger. Det har vi alle. Begrensninger er i seg selv ikke et problem. Det er menneskelig. Et problem blir det først når man ikke erkjenner egen begrensning og søker hjelp eller overlater det som skal gjøres til andre som evner det man selv ikke kan. Ikke minst i personalsaker har manglende erkjennelse av begrensinger fått alvorlige konsekvenser for pastorer/ledere og menigheter i vårt trossamfunn. Vi er blant dem.

Utover det kommenterer og stiller vi spørsmål rundt det de tre kandidatene sier om seg selv – eller har sagt om seg selv tidligere. En av våre kritikere mener vi ”omtaler navngitte personer negativt, uten at de har mulighet til å kommentere.” Vi nekter ingen å kommentere; Bloggen vår både kan og bør kommenteres. Gjerne i kommentarfeltet. Gunnar Johnsen og andre må gjerne argumentere for hva slags metode han bruker i arbeidet med konflikter. Hvordan han forsøker å ta vare på både pastor, pastors familie og menigheten for øvrig i en konfliktsituasjon. Så langt har ledelsen i frikirken stort sett valgt å ikke kommentere. Det er det mye makt i. De kunne sagt mye mer enn de har gjort uten å bryte den taushetsplikten de gir inntrykk av å respektere. Men frikirken ser ut til å ha hemmeligholdelse som en verdi. Når vi har strøket noen av kommentarene på fb, slik det også har blitt påpekt, er det fordi de ville krevd svar som ikke burde være offentlige. Noen av disse har vi besvart i lukkede meldninger.

Dernest mener vi utsagnet om at motparten er forhindret fra å kommentere det vi skriver, er å snu ting på hodet: Det er vi som kommenterer det de har uttalt om seg selv. ”Det er en verdifull tjeneste han ønsker seg”, sier Bibelen om de som stiller seg til disposisjon på lederplan i Kirken (1. Tim. 3.1). Uttalelsen følges opp av forventinger til de som vil være ledere. Derfor må alle de tre det her gjelder, være forberedt på at den egenpresentasjonen de stiller til valg på, blir vurdert – og kommentert. Vi opplever at frikirken er fremmed for kampvoteringer; vanligvis har man bare de kandidatene man trenger og stoler på at valgkomiteen har sikret at de som står på valg – enten det er lokalt eller sentralt – er utmerkede kandidater.

Når alt det er sagt;
Dere som mener vi har gått til korstog mot Gunnar Johnsen: Ser dere ikke at det er oss selv som taper mest på det vi gjør?  Når vi setter fingeren på våre negative erfaringer med tilsynsmannens personalbehandling, forteller vi jo samtidig, enda en gang, at vi er blant de det har vært tilsynsmannssak mot.

Tror dere det er lettvint og uten kostnader å gjøre det? At vi synes det er lystbetont? På ingen måte.

Vi kunne latt være. Skulle egentlig gjerne forvunnet i all stillhet. Ingen ville anklaget oss for det når de etterhvert begynte å lure på hvor det ble av ”han som var pastor i Nedre Glomma Frikirke og kona hans”? Noen ville kanskje til og med lagt til; ”De som var så profilerte en gang…?”
Etter så mange år i tjeneste ville de fleste – antagelig uten å stille plagsomme spørsmål – forstått at vi hadde behov for å gjøre noe annet. Trekke inn årene. I hvert fall for en tid.

Men vi kunne ikke.

Vi er nemlig så dårlige på å late som. Og elendige på å lyve…

Med dette skal frikirken få forberede seg på synodeledervalget uten videre innblanding fra oss.

Tidligere blogginnlegg som berører eller handler om konflikten:
I kronologisk rekkefølge (det eldste øverst)

Elsket
En lysning i skogen
Nyttige investeringer
Gjødsel og kniping
Retreat
Heiedagen
Vi takker for oss i Frikirken
Konfliktvegring i Frikirken?
2013 fra A til Å
Lesset ned med forventinger
Hvileskjær
Om masker og smil
Tydelig tale
Den livsfarlige metoden
Ny leder i Frikirken

Ny leder i frikirken.

På dagen ett år etter at den katolske kirkes kardinaler valgte pave Frans til sin leder, og dagen etter at grasrota i Tunsberg Bispedømme fikk sin favorittkandidat som kommende biskop, lanserte den Evangelisk Lutherske Frikirke sine tre kandidater for den øverste lederstillingen i trossamfunnet. Det kommer neppe til å stige hvit røyk fra noen piper på synodemøtet (Frikirkens «generalforsamling») i november, men forhåpentligvis vil den nye lederen klappes inn og kjenne varmen og støtten fra de delegatene som skal velge ham.

bildeVi er dessverre ikke blant dem. Det kan hende vi er glad for det når dagen kommer. Eller lei oss. Det kommer helt an på hvem som blir frikirkens neste synodeformann. Mange i frikirken vil nok i denne tiden mene at vi verken burde uttale oss eller høres på når det gjelder det kommende valget. Har man meldt seg ut, mister man nemlig ikke bare den formelle stemmeretten i trossamfunnet. Erfaringen vår er at man ikke lenger er verdt å lytte til; ”Dere har jo slutta,” har vi blitt fortalt. Det har vi, men vi er fremdeles opptatt av framtida til denne kirken som vi var en del av i nesten femten år og ennå er glad i. Og vi er genuint opptatt av hva slags ledelse den vil få framover.

Arnfinn Løyning har vært synodeformann i femten år når han trer av til høsten. Han har vært en inspirator som har favnet mange. Det er mye godt å si om ham, selv om han dessverre ble en av de lederne vi ikke lenger kunne ha tillit til da vi forlot trossamfunnet sist høst.

Arnfinn Løyning har hatt hele sin tjenestetid i frikirken – fra han var sytten år. Den eneste kulturen han har kjent fra innsiden, er frikirkekulturen. Alle de tre kandidatene som nå stiller til valg, har en bredere bakgrunn enn det. Det tror vi frikirken vil være tjent med i årene som kommer.  Bred bakgrunn vil tilføre frikirken noe den trenger. Mer avgjørende er allikevel spørsmålet om hva slags kultur de tre kandidatene vil bidra til å bygge? I hvilken grad fremmer kandidatene feks. et utadrettet, åpent, inkluderende og autentisk fellesskap?

Vi tror frikirkefolket fremdeles vil trenge en leder som kan inspirere. Hvem av kandidatene kan det? Vi vil ikke svare, men vil reise dette og noen flere spørsmålet vi håper også de som skal stemme i november, vil stille seg. Slik vi ser det, er det ikke nok at den kommende synodeformannen har visjoner og drømmer for frikirken. Trossamfunnet vil trenge en leder som også kan tegne ut drømmene, engasjere mennesker og motivere dem til å leve ut visjonene.

Noen vil sikkert i tiden fram mot valget stille spørsmål som går på teologisk ståsted. Vi har tillit til at valgkomiteen har kommet fram til tre konservative, bibeltro personer. Slik vi ser det, bør de som skal velge, like gjerne spørre seg hvor de tre kandidatene selv henter sin inspirasjon fra? Presentasjonen i frikirkens organ, Budbæreren, sier lite direkte om det.

Mange i frikirken har, helt siden midten av nittitallet, hentet mye inspirasjon – både til forståelsen av menigheten som misjonalt fellesskap og lederskap – fra Willow Creek og konferansene de arrangerer i USA og her i Norge. Gunnar Johnsen på sin side, har vært tydelig i spalten ”innspill” i Budbæreren, som presbyterieformennene deler på å skrive, om at han ikke har noe å lære på GLS (Global Leadership Summit), som arrangeres av den sammenhengen hvert år. Han kjente enda til ”motviljen vokse i seg” bare ved å se brosjyren for GLSen i 2012, og han var nøye med å understreke at han aldri hadde deltatt på dette arrangementet. På tross av manglende egen erfaring var det altså så viktig for ham å advare mot det, at han brukte sin tildelte spalteplass i Budbæreren til det.

Vi vil tro at det er vanskelig for de av frikirkens pastorer og andre ledere som i årevis har hentet  tungsveiende inspirasjon fra nettopp Willow Creek, å velge en synodeformann som ikke bare er avventende eller skeptisk til denne sammenhengen, men som virkelig har lagt breisida til når det gjelder å være negativ. Med hans egne uttalelser om hva som har formet hans tro og hvilke forbilder han har, som bakteppe, blir denne aversjonen mer forståelig for oss.

Det er ingen hemmelighet at vi sluttet i frikirken etter at Gunnar Johnsen, som var vår tilsynsmann, ledet en prosess med utgangspunkt i en konfliktsituasjon i vår menighet. Det vil derfor heller ikke overraske noen at vi anser han som en lite egnet kandidat til vervet som frikirkens øverste leder. La oss derfor understreke det vi gjennom hele denne prosessen har gitt uttrykk for og som gjelder Gunnar Johnsens gode sider: I den tiden nyplantingen Nedre Glomma Frikirke ble etablert, var han en god tilsynsmann for oss. Han var fleksibel og pragmatisk når det gjalt de formalitetene det var bruk for i den prosessen. Videre er han dyktig når det gjelder å se hvordan kirken kan og skal fungere i dagens samfunn. Han er imidlertid ikke den eneste av de tre kandidatene som er god på dette feltet. Og han er etter vårt skjønn ikke god nok på det siste spørsmålet vi mener delegatene til synodemøtet må stille seg: 

Hva slags kompetanse har kandidatene på relasjonsbehandling?  Mens Gunnar Johnsen ikke har noen formell kompetanse på dette feltet, har både Erhard Hermansen og Jarle Skullerud de seinere årene tillegnet seg relativt mye formell kompetanse og erfaring når det gjelder personalledelse og generell behandling av mennesker, i følge Budbæreren. Deres åpenhet i forhold til egen tilkortkommenhet og personlig tro, tyder også på at de vil kunne lede frikirken og møte mennesker med varme og ekthet. Dette bør velgerne merke seg – og la veie tungt når de bestemmer seg for hvem de tror er best egnet til å lede frikirken i årene som kommer. Så lenge ting var friksjonsfritt i vår menighet, var Gunnar Johnsen en tilsynsmann det var godt å samarbeide med. Når relasjonelle utfordringer dukket opp, viste han, slik vi ser det, at han ikke hadde verken formelle eller naturlige ferdigheter på området.

Uavhendig av våre erfaringer med Gunnar Johnsen som tilsynsmann, tenker vi – etter å ha lest presentasjonen av alle de tre kandidaten i Budbæreren – at han er en helt annen type kandidat enn de to andre: Jarle Skullerud og Erhard Hermansen viser seg som åndelige ledere, mens Gunnar Johnsen framstår som en mer politisk leder. Vi synes egenpresentasjonen hans tyder på at det er det han ønsker å være, også. Hans selvpresentasjon i Budbæreren får oss i tillegg til å tvile på om han har den åndelige tyngden den må ha som skal være åndelig leder . Og det tror vi at vi ville ment selv om vi ikke hadde hatt de negative personlige erfaringene med ham som vi har.

Vi vil følge prosessen framover med spenning. Vår bønn er at frikirken skal få en klok leder som evner å jobbe i team med andre medarbeidere,  og som har mot både til sårbarhet og tydelighet i en tid da begge deler trengs.

Livsnytelse på enkelt vis…

Gjennom store deler av mitt voksne liv har jeg øvd på ting.
Ikke nødvendigvis for å bli bedre, men for å ha det bedre.

Joda, jeg har gjort noe øvelser for å bli bedre, også, men den typen aktivtitet fører som oftest med seg både selvforakt og stress. Derfor har gjort det til en øvelse – der var det igjen – å evaluere og eventuelt stoppe den slags på et tidlig stadium…

Øvelser for å få det bedre er noe helt annet.
En av mine viktigste, har vært å øve meg til å bli en livsnyter.

Jeg er i utgangspunktet ikke noe brilliant talent på området. På vei inn i voksenlivet nøt jeg ikke livet. Jeg var ”snill pike” og inntil beinet forplikta. Jeg var opptatt av å gjøre det rette – uavhengig av om jeg opplevde det greit eller ikke. Og det til tross for at jeg da jeg ble kristen som sekstenåring egentlig gjorde noe som var ganske uakseptabelt; Jeg brøt ut av den livssynsnøytrale verdenen som vår familie befant seg i. Jeg hadde blitt begeistra for Jesus, men hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde mine foreldre fornøyd. I ettertid har jeg jo forstått at det var mye med mine valg de satte pris på, selv om min far på en dårlig dag kalte det fanatisme. Siden jeg sjelden har evnet å gjøre noe halvveis, måtte det allikevel bli sånn. Litt radikalt – og ikke helt A4. Det var mye bra med det, men det var også krevende. Som ung voksen ble jeg trukket mellom to verdener. Min største frykt var antagelig å gjøre feil samtidig som jeg følte at jeg gjorde akkurat det – hele tida.

Gode forkynnere og veiledere i min UIO-tid hjalp meg til å forstå at det ikke var noen farbar vei. Man kan mene hva man vil om amerikanere, men det er noe frigjørende med mange av dem. I hvert fall de jeg har møtt. Det er ett eller annet med å by på seg selv og forkynne bibelske sannheter og livsvisdom (noe som ofte er to sider av samme sak) med innlevelse og selvironi. Når en da plusser på med en nederlansk psykolog og en pensjonist fra New Zealand, blir det bra. Det ble i hvert fall det for meg – og midt i alle de åndelige øvelser som mitt UIO-liv ( for uinnvidde: = åtte år i en svært idealistisk misjonsorganisasjon) tross alt bestod av, begynte jeg å trene på å bli livsnyter…

Trening gir som kjent resultater. Det bor fremdeles en liten ”snill pike” inni meg. Hun og jeg krangler jevnlig. Jeg har blitt et ganske ansvarsbevisst voksent menneske. Forplikta? Joda…  Og egentlig er det vel ikke noe galt med alt det, bare en finner en slags balanse. Og rytme – som jeg har skrevet om før (her og her).

Jeg tror ikke livsnytelse er noe vi automatisk utvikler med årene. Det handler ikke om behovet for å ta det mer med ro, som noen snakker om. Det handler om bevissthet. Om å gå opp noen stier mange nok ganger, slik at veien velges mer automatisk fordi det er der stien er nedtråkka…  Det handler om å stoppe opp og fange øyeblikket. Puste. Se. Lytte.

Noen ganger koster livsnytelse penger. En reise kan være en sånn utgift. Men det må ikke det. Selv om jeg elsker å reise og i disse dager planlegger en sommerferie jeg gleder meg til og helt sikkert kommer til å blogge om, er ikke reisene det viktigste. Jeg er mye mer opptatt av det vi gjerne kan kalle hverdagsnytelsen. Fordi det er fleste vanlige dager. Livsnytelse kan handle om enkle ting  – som den starten på dagen jeg fikk i dag…

Jeg våkner tidlig. Til hverdags er det godt, men i helgene kan det bety ergrelse. Jeg prøver å ikke ta det sånn – og fokusere på de mulighetene det tross alt gir meg. Tid i stillhet mens han jeg lever sammen med sover tyst ved siden av meg, for eksempel. Siden han verken forstyrres av lys eller lyder på den tiden av døgnet de morgnene da han kan sove lenge, har jeg god lesetid. Eller jeg kan gjøre som jeg gjorde denne morgenen…

bildeEn av mine livsnyterøvelser har bestått i å bevisstgjøre meg på ikke å klage på ting jeg ikke får gjort noe med. (Det har for øvrig også gjort meg til et handlingens menneske som kaster meg inn i debatter og engasjement i møte med ting jeg faktisk kan bidra til å gjøre noe med. Noen ganger er det bra, andre ganger helt borti natta dumt). Blant ting jeg ikke får gjort noe med, er været. Derfor har jeg tidd stille gjennom den lange perioden med regn og tåke vi har hatt denne vinteren. Det betyr ikke at jeg ikke har lagt merke til det. Såpass at da en av mine kollegaer i forbindelse med sin andakt – vi har den slags, svært frivillig, i første friminutt på skolen der jeg jobber – i går slo til med en inderlig bønn om ”litt sol,vær så snill”, ble jeg pinsevenn for et øyeblikk og hevet min hånd mens jeg ga lyd til et ”amen, broder” … Og så lo vi godt – sammen. Han hadde antagelig smugtittet på yr, min kollega? I går kveld var det  i hvert fall stjerneklart. Jeg visste – jeg mener, sånt vet man jo bare – at solen står opp ved syvtiden i disse dager. Og da var jeg klar. Jeg hadde jo våknet klokka fem selv om det var lørdag…

Livsnytelse trenger altså ikke være dyrt. Men noen ganger en smule planlagt. Denne morgenen nøt jeg livet ved spisebordet på hytta. Soloppgang og morgenkaffe. Stillhet. Knitring fra peisen. Fuglesang. Løfte om tørrere tider. Tulipanløker som spirer i sinkbalja på trappa.