Høst

Det kommer alltid til et punkt på denne tida da selv sommerelskeren i heimen hos oss må erkjenne at høsten har kommet. Det er på tide å finne fram sokker og ordentlige ytterjakker igjen. Og begi seg utpå den faste lille undringen om vinterdekka… «Åssen var det, du, holder vinterdekka våre en sesong til?  Jeg misliker det sterkt.  Det minner meg på at det nærmer seg glatte veier i kulda. Mest sannsynlig.

I dag har det vært bryggedugnad på hytta, også. Da er båtsesongen definitivt over. For dem som har båt. Vi har bare brygge… Det er ikke alltid man får seg ku med en gang selv om man har klave. Vi veier litt fram og tilbake. Helt ærlig er nok de gangene vi savner båt om sommeren foreløpig litt for få til å utvide samlingen av ting som skal ryddes fram om våren og inn om høsten. Det er veldig hyggelig å rydde fram sommeren. Betydelig traurigere å pakke den bort igjen. Selv om jeg prøver å se positivt på det og sier at jeg skal gjøre klart for vinteren. Stenge hytta og gå inn i en annen fase… Joda, på samme måte som jeg nekter å klage på den norske sommeren, prøver jeg nå om dagen å komme på hva det egentlig er som er hyggelig med høsten…

Den er vakker! Det er ikke til å komme forbi. Høstfargene gløder. Dessuten blir det mørkt tidligere. Jeg sliter med å finne fordelene med det. Det er ingen ting i meg som ser fram til den tida da det er mørkt når jeg drar på jobben og mørkt når jeg kommer hjem igjen. Men rett skal være rett; Det er hyggelig med tente stearinlys som faktisk synes.

Og der stoppa det seg. Det er da ingen ting hyggelig med tykke plagg og store støvler?  Bøker leser jeg hele året. Det er noen som synes det er så hyggelig om høsten. Kroe seg sammen i en stol og lese. Det kan jeg fint klare sommerstid. Ute. Lettkledd – eller med hyttegenseren om temperaturen synker. Ja, også var det dette skiføret, da… For ei som  flytta fra skia sine i Oslo en gang på nittitallet og ikke har savna dem siden, er nok heller ikke det tingen.

Jeg får klare meg med skinnet av stearinlys. Og glede meg til våren…

Tap

Noen ganger blir livet så fullt at det liksom ikke kan settes ord på. I hvert fall ikke i noe så offentlig som en blogg. Sånn har livet mitt og vårt vært de siste ukene. Hodet er fullt av tanker og analyser og pc’en blir full av notater og refleksjoner i slike tider.  Men det meste egner seg bare for innvortes bruk. Vi har noen verdier angående slike ting i heimen hos oss. Vi ønsker å leve ærlig med livets lyse og mørke sider. Ønsker mennesker velkommen  inn i skyggene. Vil si det vi mener og det som er sant.

Bare ikke alt vi mener og alt som er sant. Til alle. Bare til noen.  Være klok og sette grenser…

Nettet og sosiale medier gir oss slik sett for mange muligheter til å leve ut privatlivet og bedrive dyneløfting for åpen scene. Det krever bevissthet å la det være. Og den bevisstheten tror vi at vi har. Derfor er det bare å si at fraværet på bloggen stort sett skyldes at «livet» har kommet i bøtter og spann den siste tida.  Tankene og følelsene har vært mange.

Verst er opplevelsen av tap…

Vi har mistet to nære venner og viktige sparringspartnere denne sensommeren.

Vår venninne som fikk kreft på forsommeren, sovnet stille inn for halvannen uke siden. En annen nær venninne fikk hjerneblødning i august. Hun lever, deler ut klemmer og gir uttrykk for at hun synes det er godt å se oss. Ingen lammelser, men en stiv gange, som hos en gammel dame, er de ytre tegnene på at ikke alt er som det skal. «Jeg er så annerledes,» sier hun og gråter. Vi må gi henne rett selv om hun fremdeles er vår gode, nære venn. Det har kjentes så sårt å ikke kunne dele livet slik det er for tida, med henne. Hun som er så analytisk og reflekterende. Nå orker hun ikke så mye. Det mentale begeret fylles fort,  og vi må nøye oss med de hverdagslige enkelthetene når vi snakker sammen. Vi må erkjenne at hun ikke helt blir den samme framover selv om potensialet for bedring er til stede.  Hun har mistet så mye denne sommeren. De nærmeste har mistet så mye av det hun betydde i deres liv. Vi som er nære venner føler oss betydelig fattigere fordi latteren er dempet og den myndige damen ikke er den samme lenger. Men vi takker hver eneste dag for at hun lever! Og vi gleder oss til oppturene vi ikke klarer å la være å håpe på…

Vakker og omsorgsfull og så fantastisk levende; Sånn var Randi.

For håpet må vi alltid holde fast på. Også om vi kjemper for å ikke forsøke å forstå hvorfor vår venninne Randi måtte tape kampen mot kreften etter knappe tre måneder. Det er så mange og gode grunner til at hun skulle få fortsette å leve. Den viktigste grunnen heter Sverre og har akkurat fylt tolv år.  Vi forstår det ikke – og vi sørger dypt.

Femten års vennskap har gått over i en annen fase. Nå skal vi holde fast på minnene. De er bare gode. Randi var den første vennen vi fikk da vi flytta til Østfold – den gang som nyansatte i Indremisjonen. Vi ”pustet i samme lufta” og delte de samme Gudsrike-drømmene. Nå sitter vi igjen med takknemlighet over de sporene hun satte i vårt liv. Vi har mistet en uvurderlig samtalepartner med et varmt hjerte og en usedvanlig klar tanke.  Hun var ”hel ved”. Levde nær både jorda og himmelen. Hadde en enkel tillit til Gud og var ”aldri et sekund i tvil om at Gud er nær” som hun sa da sykdommen rammet.

Randi elsket livet og alt det vakre. Estetiker til fingerspissene, men uten å la seg fange av materialismen. Hun turte å satse. Åndelig sett på et annerledes menighetsfellesskap i hjembygda – privat på delvis perm fra jobben og en butikk etter hennes hjerte. ”Pikeværelset” var som henne selv; vakker og vel organisert. Når driften ble for strevsom, avviklet hun og var – tross alt – glad for at hun hadde våget.

For Randi elsket mennesker mer enn ting. Hun var en begeistret lærer i videregående og en dyktig leder i det lokale kristne arbeidet på Ørje. Uselvisk i møte med mennesker, men satte også grenser rundt eget liv og eget hjem. Først og fremst var hun mamma, dernest alt det andre. En klippe mange lente seg til. Ga gjerne råd – og etterspurte andres refleksjoner. Var sterk og sårbar. Gledet seg over de gode sidene ved livet, lo mye og valgte et positivt fokus i møte med livets vanskeligheter. De slapp hun ikke unna. I de tidene hentet hun ut skatter fra tida hun hadde brukt på å bli kjent med Gud. Det var noen røtter i Randis liv som strekte seg gjennom den golde marka hun fra tid til annen måtte stå på, og ned til kilden. Der sugde de styrke for hver dag og håp for alle morgendager. Med dette i bagasjen kjempet hun denne sommeren sitt livs kamp – og vi fikk stå heiende, undrende og bedende på sidelinjen.

Mer enn noe elsket Randi Gud. Han valgte å ta henne hjem til seg. Av grunner vi ikke vil prøve å forstå. Tilbake står vi og lyser fred over hennes sterke minne med Hebreerbrevets ord: ”Når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss (—) med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss…”  Dag pekte på dette da han forrettet begravelsen hennes i går: Randi har tatt sin plass i skyen av vitner. Vi andre får be om å få fullføre løpet.