Tur for 2…

”Det er alltid meg som skal finne på hva vi skal gjøre?” anklaget jeg gemalen for noen år siden. Det handlet om vår alene-tid for å styrke samlivet. Ikke minst de anledningene der vi skulle finne på noen ekstra. En kveld på byen eller en weekendtur.

Han var ikke helt uenig selv om han gikk rett i forsvar: ”Det er jo ikke lett å finne på noe når du har tenkt igjennom det meste på forhånd, heller.” Akkurat det kunne jeg ikke nekte for. Jeg er av den typen som legger planer og alltid er forberedt i god tid. Dag er ikke helt i den andre enden av skalaen, men han er betydelig bedre til å ta ting på hælen, takle det uforutsette og være spontan. I en del situasjoner er det en absolutt fordel, og vårt samliv trenger hans evner i så måte. Som min evne til planlegging unektelig kommer godt med, også.

Det er nemlig ikke sånn er at jeg er god på organisering av livet vårt og han er dårlig på det. Nei, vi er gode på forskjellige elementer innenfor området organisering  – og dårlige på noe annet. Vi utfyller hverandre. Men de gangene vi skal ”finne på noe” sammen, har det stort sett vært meg som har kommet opp med ideene, spredt brosjyrer utover stuebordet eller sendt over lenker til min kjære. Noen ganger prøvde jeg virkelig å holde tilbake det faktum at jeg alltid ( ALLTID!) hadde tanker om hva vi kunne gjøre, restauranter vi kunne prøve ut osv.

”Har du noen tanker om hvor vi skal spise, da?” hendte det jeg spurte litt lett henslengt i det vi var på vei ut av døra de kveldene vi hadde planlagt et måltid på byen. ”Nei, men det regner jeg med du har,” fikk jeg til svar. Og selvsagt hadde jeg det. Jeg hadde tenkt. Lest anmeldelser til og med. Jeg ville bare ikke si det. Jeg ville bli tatt med på noe hyggelig. Ikke være den som dro hver gang. Etter noen runder av det slaget ble jeg derfor sur – og løy: ”Nei,” sa jeg. ”Det har jeg faktisk ikke gjort”. Jeg ble aldri trodd.

Så kom den dagen for noen år siden at min kjære, helt på eget initiativ, kom med det forslaget vi har hatt mye glede av siden: ”Hva om vi legger opp til en årlig weekend der vi hvert vårt år planlegger en overraskelse for den andre?” Da var det han som hadde tenkt – på hvordan han kunne få planlagt uten å måtte forholde seg til mine evetuelle parallelle planer og dertil hørende forventinger. Lurt! Det året tok han meg med på biltur til Stavanger. Lunsj på brygga i Kristiansand på vei ned. To netter på hotell og en lørdagskveld i fantastisk vær på Flor og Fjære. Han kunne når han fikk holde på i fred. Jeg nøt det – og han ble glad. Litt tryggere på seg selv, tror jeg. Og som bekjennende ikke-romantiker kunne han nok trenge det.

Glad selfie fra East Side Gallery i Berlin.

Glad selfie fra East Side Gallery i Berlin.

Nå har vi holdt på med dette noen år. Til felles gleder. Vi bestemmer noen økonomiske rammer for evenementet sammen – avhengig av hvor dypt vi har gravd i feriebudsjettet for øvrig det samme året. Utover det legger vi ingen føringer for hverandre, men prøver å finne på noe vi vet den andre vil sette pris på. Bonusen er skyhøy.

I år var det min tur til å overraske ham. Vi havnet i Berlin. Der hadde ingen av oss vært før. Det ble tre dager med historie, severdigheter, kart og gode sko, lange måltider og god prat – om oss, livet sammen, drømmer, gleder og bekymringer. Shopping er vi dårlige på, men det var heller ikke så viktig der og da. Vi skal tilbake. Men ikke neste år. Da skal Dag finne på noe for oss. Og jeg gleder meg allerede.