Visjoner eller stormannsgalskap?

Jeg har noen turer til Moss innimellom. Når jeg nærmer meg byen, passerer jeg de flotte lokalene til Moss Bibelsenter. Det vil si; menigheten heter visst ikke det lenger. Østfoldkirken, heter den nå. Hvorfor det? Har jeg tenkt noen ganger i det siste…

Jeg kan ikke fri meg fra å dra på smilebåndet? Er det visjonene eller stormannsgalskapen som har vokst? Drømmen om å bli stor – eller størst – har jeg mine tanker om. Og jeg lurer på om det er den – eller mistroen mot alle oss andre som definerer oss på det samme laget og ønsker å være med å spre de gode nyhetene – som er årsaken til det frimodige navnet? Joda, jeg har både tenkt og smilt. Litt lei meg har jeg blitt, også. Fordi navnet slik det har blitt nå liksom hever seg over alle oss andre?

Jeg har tro på det lille, nære fellesskapet. Ikke minst fordi det er så oversiktlig at folk savnes om de ikke dukker opp. Det kan være viktig å bli savna. Bare det ikke blir kvelende. På den annen side innser jeg at mulighetene er større rent arrangementsmessig der mange samles på ett sted. Det vekker lysten til å bli mange. Mange med flere ressurser enn behov, og med velfylte lommebøker og store giverhjerter…

Som det funderende menneske jeg er – og til tider selvransakende – begynte jeg å tenke på vår egen lille sammenheng. Nedre Glomma Frikirke! Noen synes kanskje det også er i overkant frimodig? Formidler vi noe vi ikke vil? Nei, vi har ikke HELE Østfold som mål, men området Nedre Glomma dekker to store byer og et område med omtrent 120000 mennesker.  Vi innbiller oss heller ikke at vi er kirken – i bestemt form entall – for hele området. Vi er en av flere DELF-menigheter (Frikirken). Et lite fellesskap som ikke tror om oss selv at vi gjør ting bedre enn de andre menighetene -uansett trossamfunn, bare litt annerledes. ”Hvis vi vil nå noen som andre ikke når, må vi gjøre noe andre ikke gjør” pleier vi å si. Og så håper vi at noen som ikke har funnet en plass for sin åndelige lengsel eller Jesustro i noen av de andre menighetene, kan finne det hos oss.

Østfoldkirken… Jeg håper jeg tar feil når jeg tenker at det ligger et ønske om å være alt for alle i det navnet. Jeg håper det er tenkt å gjenspeile en lengsel om å nå flere. Men det skal mer enn et navneskifte til for å vokse…

Lørdagsgodt

«Jeg synes det er fint når vi er i kirken…» Hun er fem år og hadde akkurat satt seg sånn halvveis i armkroken min. Egentlig så hun på «Charlie og sjokoladefabrikken» sammen med storebror, men nå hadde hun en liten pause for å sjekke opp hva vi voksne snakka om. Tror jeg. Og mor og jeg (Tonje) hadde en god prat om livet, menighet, samliv og Gud. Nå bidro femåringen på sitt vis; Satte ord på følelsene og bidro i samtalen. «Så fint», sa jeg: «Det er godt å høre.» Så skiftet hun tema.

En times tid før hadde vi spist sammen. Jeg hadde en barnevennlig lørdagkveld med ei av klippene i vår menighet og hennes tre barn i går kveld. Mannfolka våre hadde vi spandert gourmetmatkurs på Son Spahotell i bursdagsgave dette året. Veldig hyggelig for dem (fikk sjåføren – jeg – greie på da de ble henta nærmere midnatt.). Og hyggelig for oss. En jentekveld er ikke å forakte. Dessuten synes jeg det er koselig å treffe også menighetens yngste på hjemmebane. Sist, men ikke minst: Det ligger nok an til en bedre middag for oss også når noen av de fem rettene skal prøves ut på hjemmebane av gemalene våre.

Her får den nevnte femåringen litt sørvis under en kafegudstjeneste; klart hun trives...

Her får den nevnte femåringen litt sørvis under en kafegudstjeneste; klart hun trives...

Tilbake til vårt måltid. Hjemmelaget pizza rundt kjøkkenbordet er heller ikke å forakte. Femåringen underholdt og småspiste ved min side. Til hun satte øynene i moren rett på andre siden av bordet: «Mamma, kan jeg spørre om en ting? Kan vi få kjærlighet på pinne etterpå…» Moren trakk ikke på et øyelokk. Det får vi se etterpå, men nå er det mat…» Femåringen la andektig fra seg pizzabiten. Foldet hendene, så opp mot himmelen og mumlet stille for seg selv. Så senket hun blikket mot pizzabiten og vurderte metthetsfølelen. Antar jeg.

Det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet i en sånn situasjon. Mor og jeg tittet på hverandre. To sjeler og en tanke. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen og ikke la seg manipulere. På den annen side er det en utfordring å ikke ødelegge femåringens forhold til en Gud som er interessert i alle livets små og store utfordringer. Mange av oss voksne er ofte så altfor «flinke» til IKKE å trekke Gud inn i hverdagen og i småtingene. Jeg er en av dem som har måtte lære meg at jeg kan be om alle ting. Og at jeg kan dele alle ting med Gud. I går fikk jeg en påminnelse om det på humoristisk vis. Av en femåringen som jeg vet ikke går av veien for å be høyt om at «mamma må bli snill» når livet går henne i mot. Herlig!

Og kjælighet på pinne stod på menyen for lørdagsgodtet for alle de tre små. Sammen med noe annet snadder. Ekstra velsignelse må vel det siste kalles. Hun fikk altså bønnesvar…

Lister.

hus-og-hage-var-07-006Det sikreste vårtegnet her i huset, er ikke hvitveisen. Det er «gjøre-listene»! Det er jeg (Tonje) som lager dem.

Når dagene blir lengre og støvlettene kan ryddes bort, kommer nemlig arbeidslysten hvelvende over meg. Og da må prosjektene syste-
matiseres!

«Nå er våren her og da kommer listene på kjøleskapet,» pleier Dag å si… og sukke. Han er ikke like sterkt ramma som meg, men han vet at en del av de tinga som skal gjøres, ligger på ham. Det står på lista, det, under kolonnene merket «hvem». Den kommer etter «hva», men før «påbegynt» og «avsluttet».

Hos oss er lister nødvendig. Ikke bare om våren, men egentlig hele året. Fordi livet er ganske travelt og det – selv uten barn som skal kjøres hit og dit – krever et visst system for å få hverdagen til å henge godt sammen. Vi skal ha tid til hverandre, til jobbene våre ( en for meg og 2 for Dag), menighet, enkeltmennesker, nabolag, hus og hage… Det har slått meg at menn fra naturens side (det må jo være derfra?) gjerne har to områder de forholder seg til: Jobb og fritid.  Kvinner har minst tre: Jobb, familie, hus og hjem, fritid…

Familien, som i vårt tilfelle kan reduseres til bare meg, er absolutt med i beregningen hos han jeg er gift med. Vi er faktisk ganske gode på det der med å få tid sammen: Så lenge vi har vært et par – dvs fra før vi gifta oss – har «Vår kveld» vært et begrep vi selv har hatt et dedikert forhold til – og som omgivelsene har måtte leve med. Men når verken jeg eller noe som kan ligne på jobb står på programmet, da tenker Dag automatisk «Fritid»! Og da blir det så tydelig at han elsker mennesker! En avtale her, et besøk der, kom igjen, «det ordner vi; Jeg har fri!»

Det er da listene blir så nyttige! De henger der og minner han nådeløst på at livet har noen meget trivielle sider. «Fuge flisene på kjøkkenet!» Står det der. «Grave opp røttene bak huset». På linja under står det «støpe» og så kommer «levegg» før «Plante bak huset». Den siste står det mitt navn på. Da melder han pass. Og det er i grunnen helt greit.

Denne våren ser for øvrig lovende ut. Da jeg kom hjem fra jobben i går, hadde noen – til de grader! – gravd opp alt av røtter bak i hagen. Noen var ikke Dag, men det var han som hadde organisert det. Han har ymtet frampå om at det hadde vært moro å leie en liten graver og gjøre det selv. Jeg er ikke i tvil! Men realismen tok overhånd her i forrige uke: «Det blir nok nesten like billig å leie en mann oppå den graveren». Som sagt, så gjort, og nå har han helt selv satt av tirsdag til uka til fortsatt bearbeiding og klargjøring for de neste trinnene av «hageplan nedre del».

Og fuginga? I går ble jommen det unnagjort også. Da kom det en kyndig kar inn av døra her litt seint på kvelden og ordna den saken. Han ville det, sa han, for Dag hadde vært en «så innmari bra samtalepartner for han…»

Hold fast på drømmen

Vi er helt klart skyldig i ti-tolv av de mer enn 100 millioner treffene på Susan Boyle på YouTube den siste uka. Enda en gang har Britain Got Talent tatt totalt feil av en uslepen perle som har sunget fletta av dem! Paul Potts var den første i 07, og 14.april stod Susan Boyle på scenen. 47 år gammel. I sin litt gammelmodige kjole, og med ansikt som en hobbit og hodet fullt av krøller. Drømmen var å bli profesjonell sanger, forklarte hun – og dommeren Simon spurte mistroisk om hun hadde en tanke om hvorfor det ikke hadde blitt sånn enda? Publikum himlet med øynene og lo åpenlyst. «Jeg har aldri fått muligheten» svarte Susan, som skal være yngst av ni søsken og den som ble værende igjen og stelte sin gamle mor til hun døde for to år siden.

Så sang hun. Så Simon måpte… og smilte. Publikum reiste seg og klappet. Jeg griner av sånt! Og tenker på det stedet i boka der det forklares at «himmelriket»  – eller Gud – ligner på «en kjøpmann som lette etter fine perler…»

Det er jo nettopp det Susan er! En perle! Ikke blankpolert og skinnende, men litt ruglete. Ekte perler er sånne som man må se på et par ganger for å skjønne verdien av. Gud er god på å se mange ganger – og finne perlene.

«Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide og kjøpte den…» Poenget er jo at alle mennesker er «særlig verdifulle perler». Og at Gud er på intens jakt etter å finne oss for å investere i oss.

Noen «perler» er lett å finne. De fikser livet og kan masse. Vi legger fort merke til dem. Andre ganger tar det 47 år å finne perla. (For alle andre enn Gud da, for han har hele tiden visst at den var der.) Noen klarer å leve et helt liv med skjulte talenter i verdenklasse… Langt fra alle har det veldig spesielle som Susan har. De fleste av oss er ganske alminnelige, men forhåpentligvis ekte perler.  Som sosialrådgiver i en videregående skole ser jeg perler hver dag. Blant elever og kollegaer. Noen skinner fort… Andre oppdages seinere. Noen har helt sikkert talenter vi så langt har gått glipp av, andre er «jevnt, gode», alminnelige mennesker…. Allikevel perler. Jeg gråter nok litt over den erkjennelsen – og ber om at hver enkelt må skjønne at de selv – og de som er rundt dem – er uvurderlige perler.

Susan ser ut til å ha bevart en drøm og et håp om en bedre framtid midt i det at hun har virket fornøyd med det enkle, uselviske livet hun har levd. En lokal journalist på besøk beskrev leiligheten hennes som «et sted med behov for oppussing og fullt av Jesusbilder». «Det er han alt kommer fra,» skal Susan ha sagt da han påpekte det siste.  Kanskje var det derfor hun kunne virke så trygg? Og kanskje er det en slik livsfilosofi vi bør ha for øyet, også: Hold fast på drømmen, vær fornøyd med det livet du har – og vit hvor alt kommer fra!

Fra han som alltid leiter etter fine perler.

04.15

er i tidligste laget… Men da ringer vekkerklokka på hos oss på onsdager. Det begynte denne våren – og sånn skal det visst være  framover. Endelig er Dag i gang med det han har drømt om lenge: Han gir bort gratis, god kaffe til togpendlerne fra det han betegner som den tristeste stasjonen på hele Østfoldbanen. Råde stasjon er en av de ubetjente. Her er det godt med parkeringsmuligheter, men knapt nok venterom og slett ingen kaffeautomat. Men hver onsdag morgen deler altså Dag – sammen med andre i menigheten (her er det kø) – ut kaffe på 2-3 av pendlertogene mellom kl 06 og 0715. Jernbaneverket stiller med gratis perong – og Kaffe Koppen Import gir oss gode priser på dyr kaffe. «For det skal være skikkelig», sier Dag.

Hvorfor? Fordi folk skal få starte dagen med noe positivt. Fordi det er så mange ikke tror at Gud er god. Og som heller ikke skjønner mer av det om vi skriver avisinnlegg om alt kristne er imot eller redd for (det første er innimellom en følge av det siste). Men som kanskje kan komme til å tenke at han muligens kan være det om de en hel haug med morgener har fått et bittelite håndtrykk i form av en gratis kaffekopp uten noe annet i tillegg enn et ønske om en god dag?

I Nedre Glomma Frikirke tenker vi at skal vi kunne være kirke for noen som andre ikke når, må vi gjøre noe som andre ikke gjør. Og skal vi gjøre noe annet enn det andre kirker gjør, kan vi ikke samtidig gjøre alt det som andre gjør. Vi har ikke kor og eldretreff, for eksempel. Men vi har en gjeng som trosser det inngrodde B-menneske-mønsteret hos seg selv for å trakte kaffe kl fem om morgenen fordi «små ting gjort i kjærlighet vil forandre verden»…

Pastoren nærmer seg 40…

og den dagen (og fest!) har han gleda seg til lenge… Såpass at han i fjor løy et år på alderen (han gjør det med jevne mellomrom) og lanserte at han hadde blitt 38. Tilogmed jeg (Tonje) gratulerte ham med 38-årsdagen – helt til jeg våknet dagen derpå og tenkte at fyren jo ble født i -71…

_f8e4047Men nå har han altså blitt 38… ser fram til å bli 39 (ren transportetappe) for så å runde de magiske 40!

Nå er det allikevel slik at uansett om han blir 38 eller mer, så er bursdager byggende dager for Dag. Han lever nemlig av gode ord!  «Jeg kan leve i to måneder på et kompliment» sa Mark Twain i sin tid. «Altfor lenge» sier Stang… Han trenger gode ord flere ganger om dagen. Alle gratulasjonene på facebook, smser fra venner og klemmer med takk og bekreftelser fra mennesker han har møtt ila av denne dagen, vil nok holde ham gående en ukes tid, i det minste.

Dags kjærlighetsspråk er nemlig «anerkjennende ord» (vi henviser gladelig til Gary Chapmans bok «Kjærlighetens fem språk»). Hvis jeg – eller andre – skal få Dag til å forstå at vi setter pris på ham, er det ikke så viktig med praktiske tjenester, fysisk _f8e40621berøring, tid eller gaver, som det er med ORD. Både Dag og alle vi andre  fyller tanken vår om vi «utsettes» for alle de fem «språkene», men det er altså ett av dem (kanskje to..) som vi skjønner bedre enn de andre.  Vanligvis er det dette språket vi selv lettest bruker når vi vil formidle kjærlighet til andre.

«Dag har anerkjennende ord som sitt språk, og det nyter jeg, ungene i gata, kollegaene hans og folk i menigheten godt av,» pleier jeg å si. Han er en mester på komplimenter, og han mener hvert eneste ett av dem. Dag lyver ikke. Han sier ikke mer enn det han står for. Men han finner alltid noe han liker ved folk, og han ser det folk er gode på. Og han setter ord på det. Til oppmuntring for mennesker rundt seg.

La meg balansere det litt: Det er absolutt ting han ikke er kjempegod på… Mannen har utviklingspotenial! Men komplimenter, det skjønner han verdien av. Både av å dele dem raust ut. Og hva det gjør med ham selv.

Noe av det lureste vi har gjort som par, er å bruke litt tid på å bli kjent med vårt eget og den andres kjærlighetsspråk. Det hjelper oss å kommunisere effektivt når vi vil at den andre skal forstå at vi elsker hverandre. Og på dager som denne, vil jeg bare si: Takk for hjelpa!

Våren er her!

bilder-fra-gammel-maskin-fram-til-sept-05-3392

Med all respekt for dere der nord som har mengder av snø: Våren er her! Hvitveisen er observert! Og jeg kan bli prekesjuk av mindre… For det første: Hvitveis og nåde – Guds vanvittige raushet – har fellestrekk. Det er uendelig mye av det. Vi kan plukke alt vi trenger og fylle huset og sjelen med det. Og enda er det mer enn nok igjen til den neste som kommer for å plukke. Nåden vinner imidlertid på et felt: Den visner ikke! Varer og varer. «Ny hver morgen» sier boka… Ikke årsstidsavhengig, heller. Fantastisk.

Og siden jeg preker om våren: I går spratt det grønt ut av trærne her hos oss. Og tulipanene nærmer seg mer og mer blomstring for hver dag. Hvor har det vært hen hele vinteren? Under lag på lag med snø og is. Der har det skjedd mye i mørketida. Og når sola varmer og Gud kommer drassende med det årvisse underet som våren er, da spirer det. Vokser og gror. Til noe vakkert…  Mye håp i det… På en helt alminnelig mandag.