Kunsten å si nei…

Forrige uke prøvde jeg meg på en svært enkel analyse knyttet til slitenhet. Denne gang vil jeg følge opp med det som kanskje kan oppleves som et enda enklere løsningsforslag:

Mye koker ned til å lære seg kunsten å si nei.

Enklere sagt enn gjort. Jeg vet det. Som med så mye annet er dette blant det som funker godt for meg i lange perioder – og så mister jeg plutselig fokus og påtar meg for mye eller setter meg for store mål. Det skjer imidlertid stadig sjeldnere. Jeg har slutta fred med det faktum at jeg er begrenset – og forsøker å leve livet i pakt med den erkjennelsen.

IMG_4496

Mange av pausene våre tilbringes på hytta. Gemalen har gitt stedet våre navnet «Krikhølen»  – Hobbitenes hvilestad i følge  Ringenes Herre.

For mer enn tretti år siden jeg satt under talerstolen til en seksbarnsmor – med et krevende yrke. Hun satte meg på sporet av en praksis jeg har prøvd å leve etter siden: ”Det er JEG som bestemmer når agendaen min er full”, sa hun. Den gangen hadde vi kalendere i bokform, og jeg forstod godt hva hun mente da hun la til at hun aldri lot noen lese kalenderen over skulderen sin.

Når avtaler skulle gjøres hadde hun ofte nok erfart at folk stakk hodet fram, tittet på avtaleboka hennes og pekte på ledig tid; ”Der kan du jo!” Jeg hadde opplevd det samme mange ganger. Følt meg pressa til å si ja til ting som ville gi meg travlere uker enn jeg ønsket, ganske enkelt fordi jeg ikke opplevde det ærlig å si at jeg ikke ville på et tidspunkt da det ikke stod noe annet i kalenderen. I vår tid er det enklere å hindre noen i å titte.

Jeg har allikevel lagt meg til noen vaner i den forbindelse som hjelper meg til å sette nødvendige grenser når det gjelder utfordringer som kan ta litt tid og koste krefter. Her får du mine hete tips for ikke å ende opp med en kalender som er altfor full:

  • Jeg ber om betekningstid hvis en forespørsel kommer per telefon og unner meg noen runder i tenkeboksen dersom den kommer på mail. Jeg vet at jeg lett begeistres og fort får lyst til ting jeg i neste omgang burde sagt nei til, så jeg har behov for å sette på bremsen i eget liv.
  • Hvis folk krever svar der og da fordi de ”trenger å få tatt en kjapp avgjørelse” svarer jeg at dersom de må ha svar med en gang, må svaret mitt bli nei. Hvis de derimot har litt tid, vil jeg gjerne vurdere det. Da viser det seg ofte at de har tid til å vente.
  • Jeg sørger for at kalenderoppsettet jeg gjør vurderinger ut i fra, viser mer enn den aktuelle dagen eller uka. Jeg vil gjerne se hvor tett hele uka eller måneden blir før jeg tar en på meg ny utfordring, og en åpen dag eller kveld kan lure meg til å si ja til noe jeg seinere vil angre på.
  • Jeg har bestemt meg for noen ting som jeg sier nei til uansett .
  • Jeg markerer tidlig hvert semester en kveld i uka med gemalen, en ukentlig fridag ( helst 24 timer) uten arbeid, vi kaller det rett og slett sabbat, og en absolutt arbeidsfri helg  hver måned.  Ikke noe av dette strykes, men avtalene kan flyttes dersom vi begge kan – til samme uke /måned.
Advertisements

Sliten?

”Jeg tror ikke det finnes så mange late mennesker, men jeg tror det finnes en del som bruker opp kreftene sine på noe annet…” Omtrent sånn husker jeg at Gunnar Elstad – terapeuten og alles venn, han som gikk så altfor tidlig bort – en gang kommenterte arbeidskapasitet. Jeg har tenkt på det ofte siden. Fordi jeg ganske ofte møter mennesker som ikke får kreftene til å strekke til. Hva er det så som stjeler energien, eter opp arbeidskapasiteten og gjør oss så innmari slitne?

Noen vet veldig raskt hva det handler om for deres vedkommende. Regnestykket går ganske enkelt ikke opp. De har for lite ”på konto” – og forpliktelsene knyttet til jobb og organisering av en hverdag for både seg selv og de en deler hjem med, sørger for at de mentale og fysiske utgiftene langt overskrider det de får inn gjennom søvn, hvile, trening og gode opplevelser. For de som helt reelt ikke forvalter tiden på egenhånd hjelper det liksom ikke at vi andre minner dem kjærlig på at alle har ”akkurat like mange timer i døgnet”. Eller er det sånn at også denne gruppen i blant kan spørres – forsiktig, riktig nok – om det er noe med kravene til standard som kan fires litt på, eller om prioriteringene kanskje burde tenkes gjennom en gang til…? Jeg har ingen rett til å dømme andre, men jeg tror noen travle småbarnsforeldre og stressede studenter innimellom kunne tjent på å dempe forventingene til hva livet skal inneholde.

Uansett: Hva så med alle oss andre? Vi som står litt friere når det gjelder hva vi velger å bruke tid på? Hva er det som gjør at vi føler oss tomme og tappa? Hver får svare for seg, og svarene er mange flere enn de jeg kommer innpå her, men jeg synes i hvert fall å registrere at det koster krefter å holde fasaden… Både den materielle og den mentale.

Jeg tilhører en generasjon som sparte til ting. Vi ønsker oss noe, bestemte oss eventuelt for at vi skulle skaffe oss det, budsjetterte og sparte, gledet oss – og så etter en tid var sofaen, Tven , den nye (helst brukte) bilen eller hva det nå kunne dreie seg om, på plass, og vi kunne kjenne på dyp takknemlighet. I dag går ting mye fortere; man trekker kortet – og vips så har man bytta ut det man var litt lei av. Eller som man leste i et interiørmagasin at var trendy.

”Fasadekonkurransen” kalte ei vi kjenner det – men klar adresse til kjøret om å henge med på trendene, enten det handlet om klær, treningsopplegg, matmote eller forventingen om å ha strøkent hus og hage. Ikke rart folk blir slitne? Det gjelder å holde hjula i gang. Å gjøre karriere handler ikke bare om å realiserer seg selv i form av mer kompetanse å forvalte. Det gjelder å sikre en inntekt som gjør at korthuset ( og –hytta?) ikke raser sammen. Det koster å være kar…

Den andre fasaden som sliter på oss, er tendensen til å late som om vi har det supert hele tiden. Selv om alle vet at det ikke er sånn. Livet går på minst to spor for oss alle sammen. Det er gleder og opptur på den ene sida – og alt som drar oss nedover på det andre. Jeg tror en del av den slitenheten som preger tida vi lever i, skyldes at for mange bærer for mye alene. Jeg tror det er helt greit at vi ikke snakker med alle om alt som leer seg på innsida. Men noen må inviteres inn – innenfor og utenfor husets vegger.

Dag i helgekoya

I samlivsarbeidet snakker vi mye om å gå på besøk i den andres liv. Det handler om å dele drømmer og bekymringer, gleder og sorger, smått og stort med partneren. I tillegg tror jeg det er uvurderlig å invitere andre inn i livet; for eksempel en fast samtalepartner som kan lytte og utfordre, støtte og hjelpe til slik at en finner små skritt for å komme videre og får mer mot på livet.

Som 22-åring ble jeg som bibelskoleelev ”tvunget” til ukentlige samtaler med min første mentor. Jeg synes det var svært ubehagelig. Det tok meg tre måneder å forstå at det var det beste som hadde hendt meg. Siden har jeg sørget for å ha mentorer i livet mitt, mennesker som støtter, speiler, stiller til dels krevende spørsmål og hjelper meg videre. Og jeg er ikke i tvil om at det å få dele sorger og gleder på den måten, bidrar til å minke slitenheten og gi energi.

På’n igjen!

”Etter at vi leste boka deres, har vi begynt med tid for bare oss som par. Igjen. Vi gjorde noe sånt for flere år siden, også, men det sklei liksom ut”. Den kommentaren – i litt forskjellige varianter – har vi fått noen ganger etter at boka vår kom ut for to år siden. Senest sist uke.

Det er to ting å si om det: Det ene er at vi blir veldig glad hver gang vi hører at folk setter av minst to timer sammen ukentlig for å gjøre felles opplevelser, ha fokus på hverandre og «være på besøk i hverandres liv,» som vi pleier å si. Nylig hørte vi at etablerte par i snitt snakker sammen 35 minutter i uka. Ikke rart vi mister kontakten med hverandre når kommunikasjonen stort sett foregår på sms, og det meste handler om å organisere familielivet rundt jobb, skole, barnehage og alles fritidsaktiviteter.

Etter vårt første samlivskurs i 2004 kom et av deltakerparene til oss og ville fortelle hva kurset hadde betydd for dem; ”I løpet av de første kveldene på kurs gikk det opp for oss at  i de ni årene fra vi fikk vårt første barn, har vi bare vært foreldre og ikke kjærester,» fortalte de – før de la til at de hadde begynt å sette av tid for hverandre igjen. Vi kunne se på dem at det hadde gjort dem godt. Siden den gang har vi sitert dem mange ganger – helt overbevist om at de ikke er de eneste som har det sånn. Barn trenger foreldre som også er kjærester, tenker vi. Tenåringer trenger foreldre som viser at de er glad i hverandre – og for den saks skyld; tar den vanskelige praten på en måte som modellerer for ungdommene at det går an å være uenige og glad i hverandre samtidig og uten at det blir helt krise. Vi som ikke har barn i huset (lenger), må holde vårt vennskap og kompaniskap ved like og utvikle det slik at vi ikke ender opp med å begrunne et samlivsbrudd med at vi ”gled fra hverandre og hadde ingen ting felles lenger…”  Skal vi lykkes med dette, trenger vi å prioritere tid sammen. Hver uke, som en del av den bevisste livsrytmen vår.

IMG_3531Det andre gjelder erkjennelsen av at innimellom ”sklir det ut”. Vi tas igjen av travelhet og usmarte valg. Vi prioriterer feil og mister kanskje litt motet fordi vi hadde noen dater som i ærlighetens navn ikke var spesielt hyggelige. Sånt skjer. Livet går i bølger. Da er det viktig å ikke gi opp. Det går an å velge om igjen. Sette seg nye mål. Gå små skritt i det vi vet er rett retning.

Hvor mange av oss har ikke mislykkes på andre arenaer – og så tatt fatt en gang til? Treningsvanene som begynte så fint, men endte i ingenting – før du bestemte deg for at ”nok er nok, nå prøver jeg på nytt», for eksempel? Syklinga til jobben du hadde så gode intensjoner om, men som stoppet helt opp etter et par sure regnværsdager og ble til en lang vår i bil til jobb. Og så tok du tak… Avgjørelsen om at barna bare skulle få søtsaker i helgen – og så kom halloween, og det tok helt av. Til dere sa stopp, ryddet bort godteposene og fant fram den gamle regelen…

Vi tillater oss selv å starte på nytt på så mange hverdagslige områder. Tid sammen trenger ikke bli et unntak. Om gode intensjoner ble borte et sted på veien, er det fullt mulig å ta en prat om det, finne fram kalenderen og enda en gang sett dere et mål dere kan leve med. Minst to timer i uka, har mange hørt oss si. Gjerne mer, men ikke mindre. Og ikke sjeldnere. Rytme er viktig og trumfer kjærlighetsweekender og halvårige tiltak. Skjærer det seg om en stund, slik det hender for noen, er det fullt mulig å ta tak – enda en gang. Trenger dere en puff for tematikk å snakke om, kan det hende boka vår kan være nyttig. Den kan bestilles her: http://www.lundeforlag.no/

Fjellet…

I min barndom fantes det et ”fjell” i mine foreldres hage. Det innbød til stor kreativitet og mye lekelyst. Ikke minst var det egnet til en av mine store gleder; legobygging. Fjellet ble fort til en by med hus og veier, små biler som kjørte rundt – og fantastisk utfoldelse. Mange historier ble til på det fjellet og mange dramaer utspilte seg. Det hadde en sentral plass i min barndoms lek.

I ungdomstida la jeg knapt merke til at det var der, på siden av inngangspartiet til huset der jeg bodde. Jeg var likegyldig til både hagen og fjellet. Jeg lekte ikke der lenger; jeg var enten alene inne med mine bøker og tegnesaker eller ute blant venner på diverse aktiviteter. Jeg skulle bli nesten voksen før det gikk opp for meg at ”fjellet” var en flat, liten del av en knaus som stakk opp av mine foreldres plen og knapt hadde plass til et par campingsstoler. Jeg hadde kommet i den alderen at ville nyte kaffen og boka min utendørs, og mislyktes i å rigge meg til ”på fjellet”; vi omtalte fremdeles den delen av hagen slik.

IMG_0713Det meste kommer an på øynene som ser. Min barndoms øyne så et fjell. I ungdommen så jeg ingenting. Som voksen så jeg ei lita steinhelle og husket at den alltid vanskeliggjorde plenklippen for min far. Hvilket bilde er sant? Som voksen vil jeg selvsagt si at det bildet jeg har nå, er det sanne bildet av det som befant seg i mine foreldres hage. Som om jeg som voksen har monopol på å definere sannhet – eller størrelsen på fjell?

I noen faser av livet har jeg opplevd utfordringer jeg har sett på som store og fryktinngytende. I den neste fasen har jeg sett tilbake på problemet og nesten blitt flau over styrken i min egen frykt, dramatikken jeg tilla episoden eller det jeg definerte som størrelsen på utfordringen. Det verste er at jeg innimellom bruker den samme metoden når jeg definerer det andre sliter med. Jeg sitter der og vagler på min campingstol og mener å vite at det ikke er noe å ta så på vei for. Ikke det at andre er barn som overdimensjonerer problemene. De har bare et annet perspektiv, ser ting fra en annen vinkel, opplever det annerledes enn jeg ville gjort fordi de er annerledes skrudd sammen.

Hvor vil jeg hen? Bare mane til litt forsiktighet når vi møter hverandre. Huske på at den kjenner best hvordan skoen trykker som har det på. Være litt mer lyttende og litt mindre løsningsorientert når andre vil dele en utfordring eller si noe om hvorfor livet ikke oppleves helt smidig for tida…

Bare et valg?

Vi har ikke egne unger, men har alltid kost oss med å låne og glede oss over andres. Det gjelder oss begge, men det er ingen tvil om at Dag er den som har størst tålmodighet. Derfor nøyde jeg med å være tilskuer da han spilte scoop med en av våre små venner for mange år siden. De holdt på lenge, og hun, som var omtrent fire år den gangen, bommet hver gang. Han lyktes; fanget ballen i scoopen og sendte den tilbake.

”Nesten”, ropte hun begeistret hver gang ballen unngikk scoopen hennes og hun løp for å hente den. ”Du klarte det, du”, kom det like begeistret fra fireåringen hver gang han traff. Jeg stod rørt på sidelinja og tenkte at den holdningen håper jeg hun bevarer hele livet; Selv om hun bommet, mistet hun ikke motet – og hver gang han fanget ballen, gledet hun seg utilslørt over at han fikk det til.

Vi feiret også noen bursdager med denne jenta; hennes og andres. Gleden over det hun selv fikk, var helt innafor normalen for et barn på hennes alder. Det jeg aldri glemmer, er at hun viste den samme begeistringen når andre fikk gaver; ”Å så fint, så heldig du er…” lød det hver gang bursdagsbarnet pakket opp en presang. Vi snakket om det flere ganger etterpå; ”Skulle tro det var hun som hadde fødselsdag…”

Mest sannsynlig var hun født sånn – med sin spesielle evne til å glede seg med andre, og med et slags teflonbelegg som gjorde at egne nederlag ikke festet seg så lett. Noen er det; mer positive og optimistiske enn andre.

Det kan være lett å falle til ro med at ”sånn er hun – og jeg er annerledes”, og så fortsette å bli litt sur når vi bommer på ballen og tie stille når andre lykkes. Jeg tror vi taper mye på å slå oss til ro med den tanken. Jeg tror faktisk vi kan lære oss å se det halvfulle glasset i stedet for det halvtomme. At vi kan bestemme oss for å heie på dem som treffer blink og være først i køen av gratulanter når andre har ting å glede seg over. Også om de lykkes på områder der jeg selv ikke får det til. En krevende øvelse…

Selv er jeg nok ikke født spesielt negativ, men jeg roper ikke ”nesten” med glede om jeg går på et nederlag. Jeg har imidlertid øvd meg på å spørre meg selv ganske raskt hvordan jeg faktisk ønsker å møte den motvinden jeg kjenner river tak i meg; Hvor alvorlig er nederlaget dette nederlaget, hvor tungt trenger du egentlig ta det, og hvilke fordeler kan det at ting ikke gikk din vei akkurat nå, bringe med seg? Og ikke minst: Hvordan går jeg videre nå – på en best mulig måte? Når andre ser ut til å ha et smidigere liv enn meg eller vant på et område der jeg tapte, er spørsmålet IMG_3810omtrent som så; Hvordan kan jeg glede meg med vedkommende? Ikke dermed sagt at jeg håndterer alle motbakker med stil og alltid er fornøyd med egen takling i etterkant. Men jeg prøver å være bevisst mine egne reaksjoner.

Som i møte med så mye annet er stikkordene bevissthet og fokus. Bevissthet handler i denne sammenheng om å være til stede i situasjonen – enten det går min vei eller ikke. Det handler om å kjenne på, og ikke fornekte, verken gleden eller ergrelsen, for så å fokusere på veien videre. Jeg trenger ikke føle godt etter et nederlag for å komme meg videre. Det holder å slippe taket i selvmedlidenheten og finne et slags positiv anker en kan velge å gripe fatt i. Jeg trenger heller ikke føle glede for å uttrykke noe positivt til han eller henne som har mye å glede seg over, men jeg kan gi et kompliment. Det er faktisk bare et valg…

Snarveier og andre veier

Denne høsten har jeg tenkt en del på snarveier. Sikkert fordi jeg runder år om ikke lenge og har benyttet anledningen til å se tilbake på livet mitt. Det begynner etter hvert å bli relativt langt. Jeg har tilbakelagt et godt stykke livsvei. Noen ganger kunne jeg tatt noen snarveier, ser jeg. Og det aner meg at jeg kunne unngått en del smerte om jeg hadde valgt dem…

Jeg har erfart det samme på noen spaserturer den siste tiden. På noen reiser – i og utenfor jobben – har jeg rusla rundt på ukjente steder.  Det er alltid spennende. Flere ganger har jeg tatt meg selv i å konstatere at ”om jeg hadde gått der, hadde jeg altså kommet ut her…en snarvei.” Eller jeg har tenkt at ”om jeg går her, vil jeg antagelig på en eller annen måte komme gjennom. Jeg tror ikke at de som bor nedi der, har gidda å gå hit opp for å komme over dit… Det må finnes en snarvei.” Og så har jeg tatt en sjanse.

Ofte har jeg hatt rett. Noen ganger har spaserturen blitt ekstra lang fordi jeg måtte snu. Har jeg spurt noen om veien, registrerer jeg at folk er raske til å vise til snarveiene. Det er hyggelig gjort. Vi forutsetter fort at målet er å komme raskt fram. Når jeg går tur, er det ikke nødvendigvis sånn. Målet er turen, å få gått, ikke å nå et mål så kjapt som mulig. Hadde målet vært å nå noe, ville snarveiene være kjærkomne…

IMG_1055I livet er heller ikke målet å nå raskest mulig fram. Jeg holdt på å si; tvert i mot. Jeg er nok en målretta person på mange vis, men jeg vil ikke gå glipp av det som skjer underveis.  Utsikten skal nytes, jeg vil kjenne grusen eller graset under beina mens jeg går, få med meg luktene og detaljene. Selve livet.

Da er ikke snarveiene å fortrekke. Mange ganger er forresten snarveiene litt mindre komfortable enn den egentlige veien. Joda, noen ganger byr de på positive overraskelser. Og som sagt, jeg innser at om jeg hadde valgt flere snarveier i livet – framfor det jeg kanskje i ettertid til og med ser var en omvei – hadde jeg vært noen smertefulle erfaringer fattigere.

Det kan være greit å vite når jeg ser framover; Det er viktig å ta den ekstrajobben det er å finne den beste veien – kort eller lang – og gå den. Når jeg ser tilbake, kan jeg bare fastslå to ting: Jeg kan ikke få gått veien om igjen. Gått er gått. Dernest har smerten den lange veien bød på, tilført livskompetanse jeg innser at jeg ikke ville vært foruten – når jeg tenker meg om. Dessuten har jeg plukket velsignelser underveis som jeg er dypt takknemlig for.

 

Tid til?

De siste dagene har jeg vært så heldig at jeg har vært på retreat…

Ikke en sånn programmert retreat der man følger et ledet opplegg fra dag til dag, men noen helt egenproduserte retreatdager med meg og Gud, bøker, skrivesaker og gode sko…

Stanton House 3Gjennom noen år har jeg lagt opp til noen sånne dager for meg selv – alene – omtrent på denne tida av året. Vanligvis på hytta, som er det stedet der pulsen går ned for oss. I år gjorde jeg det litt annerledes. Tok turen over til England. Takket være internett og gode venner, fant jeg fram til Stanton House utenfor Oxford. Her har jeg pustet, sovet, spist, lest, gått, reflektert og bedt gjennom fire og et halvt døgn. Pratet minimalt – omtrent bare under dagens to felles måltider med de andre som er her av samme grunn som meg; De har trengt å komme litt avsides.

”Det har jeg ikke tid til,” vil noen kanskje si om å gjøre noe tilsvarende. Jeg skjønner hva de mener, men får behov for å forklare: Jeg gjør ikke dette fordi det var noen tomme dager i min kalender som jeg trengte å fylle. Tidlig i våres bestemte jeg meg for å sette av disse kalenderdagene til akkurat dette – uavhengig av hva som måtte dukke opp av mulige oppgaver. Jeg plasserte en ferieuke her – og droppet andre ferieplaner eller jobb (med eget firma kunne jeg jo fort valgt å gjøre noe inntektsbringende denne uka) for å prioritere noen stillere, mer beskytta dager. I fjor gjorde jeg noe av det samme; tre dager alene i stillheten på hytta. Uten TV, med flymodus på telefonen det meste av tida og med «timeplanen» strukturert sånn som jeg trengte det.

For meg og oss er noen alenedager en del av årsrytmen. Dager vi fort kan si til oss selv at vi ikke har tid til, men som kanskje når alt kommer til alt, gjør at vi rekker mer enn vi hadde gjort uten. Det handler på sett og vis om en praksis knyttet til det jeg skrev om sist uke: Fordi vi er begrensede mennesker, trenger vi å stoppe opp for å finne ut hvordan vi skal forvalte vårt begrensede liv.

Da jeg var tjue – og kanskje tretti – hadde jeg en slags opplevelse av at jeg hadde tid og krefter til alt. Etter som livet går, tror jeg mange med meg har opplevd at det blir mer og mer viktig hva vi bruker krefter og tid på. Det handler ikke bare om at kreftene er færre, selv om jeg innser at det kan spille inn. Selv opplever jeg fremdeles å ha stor arbeidskapasitet og –glede. Allikevel oppleves det stadig viktigere å være bevisst mine valg når det gjelder tidsbruk og oppgaver.

Jeg vil helst bare bruke tid og krefter på det som oppleves som best bruk av mine ressurser. Det er stor forskjell på å jobbe mye med ting som gir energi framfor å bruke tida på det som tapper en for energi. Litt poetisk sagt; Jeg vil blomstre med oppgavene og kjenne at dagene er meningsfulle. Ikke bare nyttige, men også gledesfylte. Hva det er som gir den opplevelsen, er imidlertid ikke umiddelbart soleklart for meg. Derfor trenger jeg tid til refleksjon. Det tror jeg alle mennesker – uavhengig av livssyn og hvordan man egentlig har lagt opp livet sitt, har godt av.  Fordi troen er en viktig del av mitt liv, handler disse dagene også om at jeg har tid med Gud.

Han er ikke bare en del av mitt liv, men han er den jeg i dypet av mitt hjerte tror vet best hva som er godt for meg. Han er utvilsomt med på mine travle dager, og jeg vet at jeg hver dag kan involvere ham i små og store hverdagsopplevelser. Allikevel har jeg lært meg til å forstå at han går såpass stille i dørene at jeg fort kan gå glipp av hans refleksjoner – og at jeg selv på den annen side omgir meg med så mange forstyrrende elementer at jeg ikke helt fanger opp hva han ser. Jeg vil ta tak i hans tanker om mitt liv – og jeg være sammen med ham, bare fordi han er min skaper, min far, men venn og min redningsmann. Også derfor trenger jeg dager som dette – i tillegg til daglige små møtepunkter med ham. Med en kaffekopp i handa sittende i den gule stolen hjemme, i bilen på vei til jobb med avslått radio, over en åpen bibel.

Mange i vår tid mener at vi må gå inn i oss selv og kjenne bare på egne behov for å få et tilfredsstillende liv. Jeg tror ikke det holder. Jeg tror det er godt, klokt og et gudgitt ønske å kjenne oss selv, våre behov, våre utfordringer, hva som gleder og og hva som begrenser oss. Men jeg tror ikke alle svarene for å finne livets dypeste mening ligger inne i oss. De finner vi når vi gir Gud tid til å dele sine perspektiver og sitt liv med oss. I så måte er noen tilbaketrukne dager en fantastisk ressurs…