Hvordan skal jeg si nei?

«Hvordan skal jeg si nei uten å få dårlig samvittighet?»

Det er et godt spørsmål, og det hører absolutt hjemme på denne tiden av året. Da høstkalenderen fylles og utfordringene kommer som perler på en snor. Små og store. Alt fra kjørerutiner til lederoppgaver er gjenstand for samtaler og beslutninger. Mange påtar seg i positivitetens navn litt for mange oppgaver – ofte fordi det rett og slett ble for vanskelig å si nei. Man vil jo ikke skuffe noen. Eller få dårlig samvittighet, slik som hun som stilte spørsmålet jeg innledet med.

80338119-7A0A-4726-A350-9A113B2E2022.jpeg

Ikke lett å si nei når det inviteres til dugnad.

Svaret mitt handler ikke om easy fix. Vi må rett og slett øve oss. Og drive litt egenterapi når samvittigheten plager oss. For det gjør den innimellom. Mest når den hjelpes av manipulerende innvendinger fra den som spør eller utfordrer. «Har du noe forslag til hvem jeg kan spørre da?» virker som en tilforlatelig respons når noen har sagt nei til noe. Jeg opplever den høyst plagsom. For da skjønner jeg jo at «noen» må faktisk gjøre den oppgaven jeg var tiltenkt.

Med årene har jeg lært meg at om noen har tenkt at jeg burde gjøre en jobb, stille meg til rådighet, bli med på et opplegg eller noe i den dur, betyr det jo ikke at jeg må si ja. «Når de spør, må jeg jo si ja, for de har jo tenkt litt på det», forklarte ei jeg snakket med, som aldri – og da mener jeg aldri – sa nei. Fra en side sett var hun en gave til det fellesskapet hun tilhørte, for hun var jo alltid positiv. På den annen side stod de i ferd meg å miste henne, for hun var inn til beinet sliten og hadde, på det tidspunktet jeg snakket med henne, sluttet å møte opp der det var fare for å bli hanket inn til en eller annen oppgave.  Vi fikk en god samtale om at det er hun som bestemmer når begeret hennes er fullt. Hun som kjenner på sine begrensninger, sitt energibeger og som – og den var ny – også måtte unne seg å være på mottagersida en gang iblant.

Med det utgangspunktet er det klart at den dårlige samvittigheten måtte bli merkbar de første gangen hun hørte seg selv si, «nei, dessverre, det får ikke jeg til nå», eller «nei, denne høsten har jeg påtatt meg nok ansvar, så du må nok finne noen andre». Men det gjelder å holde fast på beslutninger og ikke la seg nøde. «Jammen, da vet jeg ikke hvem jeg skal spørre,» har jeg hørt etter at jeg – en smule overraskende for den som spurte – takket nei til en oppgave jeg forstod jeg var tiltenkt. Det var ikke meningen å være manipulerende, men kommentaren av den typen er faktisk det.  Egenterapien består i å fortelle seg selv at det er helt greit å sette grenser, og at det er flere som kan ta i et tak.

Nå vet jeg at statistikkene sier at de som har et engasjement utenfor seg selv og sin egen familie som de ikke får lønn for, er mer fornøyd med livet enn de som er mest opptatt av seg og sitt. Og at idealister er lykkeligere enn materialister. At «givere» er de som gjør suksess. Men også at det går en grense: Når «giveren» opplever seg utnyttet eller blir utbrent, mister han eller hun gleden og mislykkes i større grad. Derfor må ja-mennesker lære seg å si nei – før grensen er nådd. Også fordi ethvert ja vi kommer til å si framover, også er et nei. Et nei til noe annet. Til å ta vare på oss selv. Et nei til tid med ektefellen. Et nei til barna.

Det gjelder å passe på. Si ja! Du blir glad av det. Men si nei, også. Så holder du bedre på gleden.

God helg

Reklamer

Fest og feiring: Ja!

Denne sommeren har vi vært i tre brylluper. En eller annen gang i løpet av sommeren fortalte jeg det med et tonefall tilhøreren min oppfattet som et hjertesukk. Jeg mente det ikke sånn, men jeg skjønte at det ble oppfattet på den måten da tilbakemeldinga kom fort: ”Jammen, det er jo hyggelig når folk gifter seg, da…” Jeg var rask til å korrigere inntrykket; ”Ja visst, dette er en stor glede!” Og det har det vært. Tre forskjellige par, men alle tre med samme overgivelsen til hverandre og til den framtida de skal dele.

Første par ut er unge og nyutdanna. De har leid leilighet og skaffet seg jobb. De er vakre, håpefulle og dedikerte. Av de tre vi har feiret sammen med, er det nok de som i minst grad vet hva de går til, men de er allikevel betydelig bedre skodd enn de som pakker kofferten og noen eiendeler og flytter inn hos kjæresten etter kort tids dating. Dette brudeparet har forberedt seg. Vært sammen, men bodd hver for seg i to år. Blitt kjent, gjennomlevd noen årstider både i direkte og overført betydning. Planlagt både bryllupsfest og ekteskap så godt de kan.

Det er nemlig forskjell på det…

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt gemalen komme med følgende hjertesukk: ”Tenk om folk brukte like mye på å forberede ekteskapet sitt som du bruker på å forberede bryllupsfesten sin…” Vi har svake tradisjoner for den slags her i landet.

”Når skal jeg på kurs?” spurte han på sitt begrensede norsk, amerikaneren som hadde flyttet til sin norske kjæreste og planla å gifte seg med henne. Nå hadde han kommet innom på menighetskontoret der jeg også disponerte et kontor, med noen papirer knyttet til vielsen noen måneder seinere. ”Kurs?” kom det nølende fra den ansatte han hadde tatt kontakt med. ”Ja, eg skal jo gifta meg…” forklarte han.

IMG_0708I hans sammenheng var det selvsagt at skulle man inngå ekteskap, måtte man på ekteskapsforberedende kurs. For oss var det en helt ny tanke den gangen. Presten i menigheten hadde riktig nok nylig utvidet forberedelsene fra èn til to samtaler, men kurs? Det har gått en del år, og han jeg er gift med, som også fungerer som vigselsmann fra tid til annen, nekter å vie folk som ikke lover på tro og ære at de skal gå på samlivskurs innen ettårs bryllupsdag hvis de ikke gjorde det før de giftet seg. Det er jo et tankekors at vi må ha fiskekort for å fiske og førerkort for å kjøre bil her i landet, mens det er to store oppgaver man kan gå inn i uten en eneste liten sertifisering: Ekteskap og foreldreskap. Det er jo et eller annet som ikke stemmer?

De to andre parene vi fikk feire og heie på denne sommeren, har begge erfart at det krever sin mann – og sin kvinne – å få til samlivet. Det ene paret giftet seg med hverandre på sin egen bryllupsdag nå i juli. Seksten år etter at de ga løftene første gang og fire år etter at de gikk fra hverandre, fordi de ikke fikk til det de hadde lovt. De har gjort en imponerende reise, og få øyne var tørre da de, sammen med sine tre glade barn, danset ut av kirken etter å gitt hverandre nye løfter. Ikke like glatte i huden som den første gangen, men mye klokere og modnere – og med ei verktøykasse som er mye bedre utrustet enn den en gang var. Den veien de har gått og den jobben de har gjort, er imponerende. De er i seg selv vitnebyrd om håp – og om at kjærlighet ikke bare er følelser, men vilje og mot til å ta tak i eget liv og felles samliv.

Det tredje paret har også kjent på smerten i å mislykkes, måtte bryte opp og finne en vei videre. På den veien fant de hverandre, hun med to og han med ett barn som de begge elsker. Under vandringen har de styrket troen på det livslange samlivet og bestemt seg for at det ikke holder å bare bo sammen. Denne sommeren uttrykte de overgivelse mens de så hverandre dypt inn i øynene og delte sine personlige løfter til hverandre. Jeg tror på dem! Jeg tror på alle disse tre parene. Fordi de ved sine løfter og sin fest har fortalt oss andre det aller viktigste: Den jeg står her sammen med her i dag, er den viktigste i livet mitt.

Fra en side sett kunne det holdt om de sa det til hverandre. På en måte er det rett når mange som nøyer seg med å bo sammen uttrykker det slik:”Ingen andre har noe med vår kjærlighet. Dette er privat mellom oss…” På den annen side er det helt feil. Forskjellen ligger i at mange har hørt disse seks gi seg til hverandre. Samfunnet vet at de står først i hverandres liv fordi de med å inngå ekteskap også har ordnet det juridiske på en enkle og god måte. Ingen rundt dem trenger å lure på hvem som er deres nærmeste. Og sammen kan vi fungere som et nettverk som gjør det litt vanskeligere å bare pakke snippesken og gå den dagen det er fristende. Friheten til det, som mange ønsker, har de frivillig avstått fra. Og det er så dyrebart for dem at de har feiret det med heidundrende fester.

Og vi fikk være med. Sterkt.

Kalenderlivet…

Jeg vet ikke hvordan andre har det, men vi som er skolen, deler nok en selvfølgelig tanke om at vi snart begynner på et nytt år. For meg betyr det kalenderarbeid og planlegging.

Gemalen og jeg sparer en del krefter og frustrasjoner på at vi har tilgang på hverandres kalendere. Ingen av oss har ni-til-fire-jobb, og ikke befinner vi oss på samme plassen hele tiden heller. Takket være google, slipper jeg å skulle huske når Dag har jobbavtaler på en annen kant av landet, og han trenger ikke huske om jeg tilbringer arbeidsdagen i Råde eller i Oslo. Vi har verken nytte av eller lyst til å ha tilgang til alle jobbdetaljer, men legger inn et rammeverk der tidspunkt for når arbeidsdagen starter og er/bør være over, er tilgjengelig. I tillegg har vi en del felles oppdrag som skal planlegges og forberedes. Det ligger der, og de siste dagene har jeg brukt tid på å legge inn tid som jeg skal bruke til forberedelser. For meg er det en god oppladning til en hektisk skolestart og høstens mange oppgaver. Vi er selvsagt ikke alene om takknemligheten over gode systemer av denne typen, men vi tillater oss nå etter ferien å dele våre erfaringer for kanskje å bidra til at noen flere kan minke frustrasjonsnivået gjennom høsten.

Ting vi har forplikta oss på eller ønsker å være med på på fritida, legges også inn i kalenderen så fort tidspunktene er klare. I den grad det er mulig unngår vi å planlegge slike ting fra gang til gang. Skal barn hentes i barnehage eller følges til fritidsaktiviteter – med de dugnader og andre forpliktelser som følger med – er det enda en god grunn til å bruke kalender. Også fordi den gir oss signaler om når livet er fullt nok og det må settes grenser. For oss – som bare er to voksne – er det en viktig del av ”kalender-regimet”; Vi fyller ikke på uhemmet.

Sist, men ikke minst: Vi legger tidlig inn den ukentlige daten med hverandre som vi kaller ”vår kveld” (men som noen ganger er en frokost eller lunsj), samt en god rytme med frihelger og det vi de siste årene har kalt ”sabbat”, og som er 24 ukentlige arbeidsfrie timer.

Ikke alle har behov for samme type kalenderarbeid som oss, men jeg nevner det fordi dette er en ganske enkel handling – som tar litt tid i forkant av semesteret og som oppdateres og vedlikeholdes med jevnlige gjennomganger året igjennom. På denne måten får vi tid til jobb, tid sammen, tid til hvile og god oversikt over den tida som er til en slags fri disposisjon. Noen mener det ”virker så slitsomt” å strukturere hverdagen såpass som vi velger å gjøre. Vi erfarer at det sparer krefter og gir oss stor frihet.

IMG_0674Hverdagen er travel for de fleste, og mange detaljer skal huskes om man ikke har skrevet det ned. Å skrive ned avtaler og gjøremål er en del av min huske-teknikk. Jeg husker fordi jeg har lister og notater – og felles kalender med Dag. For meg er det viktig selv om jeg har et hode som funker slik at jeg kan kalle fram et ganske detaljert kalenderbilde ved behov. Gemalen er annerledes der. Han må gå gjennom kalenderen hver kveld for å ”huske” hva han skal dagen etter. (Andre detaljer som har glidd ut av husken min for lengst, er han imidlertid en racer på). Kalendersystemet der begge får opp den andres kalender er ypperlig for oss begge selv om vi funker forskjellig og jeg dras naturlig mor å planlegge framover mens dag fortrekker stor grad av fleksibilitet. Jeg blir tryggere av at ting er planlagt og han opplever at de fleksible rommene er mer oversiktlige når vi setter andre ting på sine avmerkede plasser.

De første årene vi var gift, brukte jeg en del unødvendig energi på å anklage han for ikke å følge med når avtaler gikk i surr for ham. Han ble fort ganske ydmyk på området og stilte spørsmål av denne typen; ”Æh… jeg vet at vi sikkert har snakka om det, men hva skal vi egentlig denne helga her?” Noen ganger lo jeg fordi jo, vi hadde snakket inngående om det og kanskje til og med både invitert gjester og snakket gjennom hva som skulle serveres. Mens jeg husket det og nesten telte ned mot en slags deadline, glemte han det til dagen var der. I andre tilfeller ble jeg skikkelig frustrert og ga ettertrykkelig uttrykk for det. Som den gangen vi skulle møtes i Oslo – vi bodde i Sarpsborg – og reise videre til venner to timers kjøring derfra. Han stilte uten bagasje og lurte på hvor vi skulle hen da jeg påpekte at nei, vi skal ikke ”sitte i bilen en knapp time” som han antydet da jeg var redd avgangen ble litt sen. ”Vi skal kjøre i over to timer og det er vel en fordel å komme fram før svarte natta og folk har lagt seg?” buldret jeg til han som der og da skjønte at han antagelig var henvist til å tilbringe helgen i dress og skjorte.

Det motsatte av konflikt er ikke fred, men kontakt. Kalenderen hjelper oss å holde kontakt med hverandre og hverandres verden. Det er konfliktdempende i vår relasjon. ”Han sier at han har sagt ifra om hvor han er hen, men jeg kan jo ikke gå rundt å huske på alt sånt,” sa ei vi snakket med for ikke så lenge siden. Det har hun jo rett i. Vår erfaring er at mange par bruker mye energi – som etter vårt skjønn kunne vært spart – fordi de informerer hverandre altfor dårlig i hverdagen og om planer som berører partneren. Vi antar at den andre har hørt, forstått, sett signaler eller ”må huske” fordi aktiviteter skjer i en fast rytme. Sånn er det ikke i praksis. Han har for eksempel gledet seg til en rolig hjemmekveld og forstår i det han kommer hjem at den planen ryker fordi syklubben til kona er på vei inn døra. Eller hun lurer på hvorfor han ikke dukker opp til middag og ringer – økende bekymret til en avslått mobil – til en mann som sitter i et styremøte han er overbevist om at hun vet at han er i siden det skjer fast hver fjerde uke rett etter jobben. I de fleste tilfeller har avtalene kanskje vært nevnt, ofte i forbifarten, men uten at vi har dobbeltsjekket at den andre virkelig har fått med seg beskjeden. Hvis begge bruker kalenderen aktivt, sparer vi både energi og bekymring, og hvis avtalen er at den ene har styremøte, syklubb eller hva det nå enn måtte være, hjemme, har den andre mulighet til å gjøre andre avtaler.

Husk at «det er i de gode tidene en lager systemer for de dårlige tidene». Og i de rolige tidene en lager systemer for den travle hverdagen. God høst!

 

 

 

 

Nyte det livet vi har…

IMG_0807.jpgJeg gjør meg med jevne mellomrom tanker om hva livsnytelse egentlig er. Denne gang fordi det falt noen ord fra en bekjent på en sommerfest. Han beskrev seg selv som livsnyter i det han nikket til sitt vinglass og med kroppsspråket – som på det tidspunktet funket bedre enn det verbale eller et en del glass – tydeliggjorde hva han mente med det. Mulig det er akkurat det de fleste mennesker forbinder med livsnytelse; vin, god mat og kanskje – i hvert fall på denne tiden av året – en ganske stor dose slaraffenliv?

La meg bare innrømme det; Det drikkes mer vin om sommeren enn resten av året hos oss, også. Allikevel: Begrensede mengder. Vi tenderer videre, som de fleste andre, til å beregne matmengden dårligere når vi står foran en grill enn når maten tilberedes midtvinters. Inntaket sommerstid kvalifiserer fort til å være en ingrediens i livsnytelsen. Vi nyter lange sommerkvelder med tid nok til å sitte lenge ved bordet. Uteliv med tykke bøker som inntas såpass raskt at man slipper å oppdatere seg selv på handlingen mellom hver leseøkt.

I vår del av verden der vinteren er lang og mørk og i hvert fall frister meg mer til inneliv enn til uteliv, er sommeren en viktig leverandør av det jeg tærer på vinterstid. Jeg nyter nok livet mer på denne tiden av året, men har de siste årene gitt meg selv i stadig mer bevisst oppdrag å finne livsnytelsen gjennom høst og vinter, også. Det er allikevel enklere sommerstid. Fordi jeg er mye ute – og fordi jeg lettere stopper opp og… nyter. Livsnytelse er altså så mye mer enn vin, mat, solseng og bassengkant. Livsnytelse er litt for kaldt badevann og valget om å dvele ved prikkingen i kroppen. Det er å spise sakte og forsøke å identifisere krydderet kokken brukte eller de forskjellige smakene i en salat. Følge utviklingen i veksthuset og kassa med squashplanter. Plukke villblomster og lure på når markjordbærene egentlig blir modne dette året.

En av mine venninner har blitt alvorlig syk denne sommeren. Det er en tøff runde – og hun tar det med beundringsverdig tapperhet. Sammen med mange andre runder som livet har bydd på, gjør det meg så inderlig oppmerksom på livets sårbarhet – og viktigheten av å ikke bare søke livsnytelsen, men nyte det livet vi har. Øyeblikkene og menneskene rundt oss. Nuet. Ikke leve i drømmende og alt som skal bli en gang, men favne prosessene og det som skjer her og nå. Prioritere rått, men ikke bare det som handler om jobb, karriere og vår materielle velstand.

Jeg er åpen for at det er et alderdomstegn, men jeg tar meg selv i å tenke stadig oftere at det som ville stresset meg tidligere, ikke gjør det lenger. For få år siden tror jeg at jeg ville brukt vesentlig mer energi på å ergre meg for eksempel over livets iboende sendrektighet enn jeg gjør nå. Om ting tar litt tid, gjør det jo ikke så mye. Vi må leve underveis. Stoppe opp. Drikke kaffe, se hverandre inn i øynene og spørre hverandre med lyttende ører: Hva ønsker du å sitte igjen med når denne sommeren er over? Jeg spurte gemalen om det her om kvelden. Det var mildt og lyst og han hadde pakket sammen sitt nå ”evige” byggeprosjekt rundt bakerovnen han har drømt om så lenge. Svaret var omtrent som forventet; Ingen heidundrende fest eller rekke av vinglass. Bare ”mange sånne lyse og gode kvelder som denne da vi sitter her og småprater…” I min verden er det skikkelig livsnytelse.

 

 

 

 

Tydelig eller «snill» 2.

”Du må være klar over at mange mennesker blir veldig utrygge i møte med tydelighet”, sa han – veilederen – som skulle forsøke å forklare meg hvorfor ”noen” – «som ville være anonyme” – synes ”noe” – som ikke kunne konkretiseres av hensyn til de ikke navngitte – var vanskelig i forhold til meg. ”Og du kan jo være ganske tydelig, Tonje…”, fortsatte han, som om jeg ikke visste det. Det stemmer at jeg synes det er greit at folk vet hvor de har meg. Jeg har et bevisst ønske om å leve ærlig. Det betyr at jeg mener det jeg sier, men ikke sier alt jeg mener. Heldigvis var jeg der og da – da denne speilingen fant sted – klar nok i hodet til å kunne respondere noenlunde vettugt: ”Vet du hva som gjør meg, utrygg?” spurte jeg. Jeg fortsatte før han fikk sagt noe: ”Utydelighet. Når jeg ikke aner om folk mener det de sier. Og ikke tør å står for det de faktisk sier. Da blir jeg utrygg”.

Dialogen – eller hva jeg skal kalle det – ovenfor er en reell situasjon som ligger noen år tilbake i tid. Jeg tror den formidler en ofte opplest og vedtatt holdning: Tydelighet skaper usikkerhet. At det kan være motsatt, tenker man mindre på. Men jeg tror det er flere enn meg som – når vi tenker etter – blir usikre av utydelighet. Strekker vi tanken enda lenger, kan det hende vi konkluderer med at vi faktisk ikke ønsker utydelighet. Selv om tydelighet der og ta da sårer eller skape ubehag.

IMG_1524Jeg er så privilegert at jeg har fått bruke mye tid gjennom livet til å samtale med unge mennesker i den kanskje mest krevede perioden av livet – da mange store avgjørelser skal tas. Hva man skal bli, hvor man skal slå seg ned – og hvem man skal satse på å bli gammel sammen med. Det siste er – selvsagt – en stor greie og skal testes ut over tid. Noen ganger varer det ikke lenge før man skjønner at forholdet var en bommert. Ikke få har sittet med en tekopp i henda hjemme hos meg og lurt på hvordan de skal gjøre det slutt med en kjæreste de ikke har hatt så lenge, men som de allerede vet at de ikke ønsker å dele framtida med.

Jeg er glad for at de tenker over hvordan de skal avslutte et forhold. I vår tid er for mange som gjør det kort og brutalt på snapchat, så erkjennelsen av at man står i fare for å såre den andre, tyder på god empatisk evne. ”Er det slik at du egentlig bestemt deg for at du ikke ønsker å fortsette forholdet?” spør jeg gjerne når praten har gått litt fram og tilbake. Hvis svaret er ja, fortsetter jeg med å spørre hva det er som hindrer han, eller helst henne, i å si ifra om akkurat det. Svaret er alltid at de ikke ønsker å såre vedkommende. ”Hva tror du oppleves mest sårende,” spør jeg da: ”Om du gjør det slutt nå, eller en gang i framtida?”

Det er umulig å gå gjennom livet uten å såre noen. Eller mer korrekt: Uten at noen opplever seg såret. Sann informasjon gitt med så mye omtanke som mulig, kan virke sårende, men mitt og ditt ansvar er å ” være sannheten tro i kjærlighet”, som bibelen sier det. Vi kan bare ta ansvar for vår side av saken – og så må den andre ta ansvar for sin reaksjon.

Drømmen om alltid å oppfattes som snill, er vrien. Ikke minst fordi ”snillhet” ikke alltid vil være en ærlig handling – og fordi den samme snillheten kan være ganske sårende for en selv. Vi står i de valgsituasjonene med ujevne mellomrom; skal jeg være ”snill” mot omgivelsene på bekostning av hva som er bra for meg selv? Men er det ikke bra å ikke være egoistisk, tenker mange og møter en indre motstand mot å ta hensyn til det de selv egentlig ønsker og trenger. En handling – en prioritering eller en grensesetting – som tar hensyn til en selv, er ikke alltid egoistisk. Egoisme handler om å mele sin egen kake i enhver situasjon. Det skal vi vokte oss for. Men vi skal ta vare på oss selv – og det kan kreve en ærlig ytring eller en tydelig melding til omgivelsene. Vi må rett og slett si hva vi mener.

Mange av oss lever i kulturer som preges av at mennesker ikke sier hva de mener. Min erfaring er at når man har holdt på med det lenge nok, slutter man å tro det man hører. Sånt forvirrer meg og gjør meg usikker…

Kan jeg stole på at ditt ja er et ja og ditt nei er et nei? Hvordan skal jeg tørre å spørre om det passer f.eks at vi kommer innom i løpet av sommeren, om jeg ikke kan være trygg på at du sier nei dersom det blir vanskelig? Kan jeg stole på at dere ikke ser på hverandre etter at vi har dratt videre og gir uttrykk for at dette skulle dere skulle egentlig sagt nei. Fordi dere trengte alenetid, var slitne eller hadde andre planer som dere ofret med tungt hjerte for vår del. Men dere vil jo så gjerne være snille… Selv sier vi noen ganger nei når folk for spør om de kan komme innom på hytta hos oss. Det skjer alltid med en viss usikkerhet på om vi har god nok grunn, og om hvordan det vil bli oppfattet. Vi er ikke annerledes, vi heller. Allikvel; vi skal ta vare på oss selv – og ha gode relasjoner til andre. Derfor har vi bestemt oss: Mennesker rundt oss skal kunne være trygge på hvor de har oss. Så langt det står til oss. Vi tror det er en klok beslutning…

Tydelig eller «snill»?

”Tydelig er bedre enn snill,” sa min mentor gjennom mange år med jevne mellomrom. Som med spissformuleringen flest, er det selvsagt en sannhet med visse modifikasjoner. Den er allikevel sann nok – og viktig nok – til at vi har tatt den med oss, både gemalen og jeg.

Jeg regnes for å være en tydelig person, men bak den tydeligheten ligger det valg og mye refleksjon, for jeg er også av natur ganske beskjeden. Og introvert. Valgene jeg utfordrer meg selv til å ta, er basert på en slags logikk knyttet til spørsmål jeg stiller med selv i situasjoner jeg mener krever tydelig tale. Tydelig i denne sammenhengen handler både om ærlighet – det å si ting sånn som det er –, om ønsker om endring og om å sette noen grenser. Noen ganger også om å våge å respondere på urettferdighet, speile noen i kjølvannet av uvaner eller det man kan kalle uønsket atferd.

I en del sammenhenger er det enkelt å være tydelig. Når en afghansk familie kastes ut av Norge og forsøker returnert til verdens farligste land, er det enkelt å være tydelig; ”Sånn kan vi ikke ha det. Basta”. Jeg sier det høyt – og jeg skriver det på Facebook. Jeg signerer og står i… Paradoksalt nok er det lettere å velge tydeligheten når det gjelder slike offentlige saker, mens de mindre – hendelsene i egen hverdag – er mye mer krevende. I hvert fall er det sånn for meg…

Noen bekjente av oss har tre store trær i hagen. Det vil si, problemet er ikke at de er i deres hage, men i naboens. Trærne skygger for sola, og våre venner synes det er trist. Det hadde jo hjulpet mye om ett av dem ikke var der, sa min venn da han og jeg betraktet hagen deres sammen. ”Kan dere i spørre om det går an å ta det ene treet, da?” spurte jeg. Han dro litt på det før det kom litt nølende at ”Joda, og jeg kunne godt betale for å få det gjort, også, jeg…”. Jeg hørte på tonen og tempoet at det mest sannsynlig ikke kom til å skje, så jeg spurte om de hadde et dårlig forhold til naboen, men – neida – forholdet var greit det, men de ”kjente dem jo ikke så godt”. Vi snakket litt fram og tilbake, og jeg forstod at verken han eller kona noen sinne kommer til å spørre naboen om det er mulig å fjerne det treet.

Jeg kjenner meg igjen. Jeg kan bruke lang tid på den typen prosesser overfor bekjente jeg egentlig har et godt forhold til. Jeg spør meg selv hva jeg er redd for? Hvis jeg ikke krever at det jeg ønsker skal skje, men stiller spørsmål om noe er mulig, kan jeg jo ikke få annet enn et nei? Og så går vi videre. Naboen, vennen eller kollegaen som ikke ser ting som jeg, eller som ikke har lyst til å møte mitt behov, med noe mer informasjon om hva jeg ønsket. Jeg med en smule skuffelse som jeg får bearbeide på enkelt vis, men hva så…? Et ønske eller et spørsmål, uttrykt på en høflig og vennlig måte, kan da ikke ødelegge en god relasjon. Og skjer det – at den andre parten blir muggen fordi du spurte – var det kanskje ikke en verdifull relasjon i utgangspunktet?

Erfaringen min er at det skal lite til før folk opplever seg konfrontert, satt på plass eller ”snakka til”, som ei uttrykte det. Det veller lett opp i oss en følelse av å være feil, når faktum er at vi bare har gjort en feil, trått over en grense vi ikke så i farta eller oppdager at naboen eller kollegaen har noen preferanser jeg ikke har visst om. Det er ingen ting å skamme seg over. De fleste av oss trenger mer bevissthet rundt dette at mennesker ganske enkelt er forskjellige, og at det er helt greit å være et feilende menneske. Ingen er perfekte.

Om naboen synes alle andre bør få høre favorittmusikken hans og setter på full guffe ute sommerstid, kan jeg selvsagt si til meg selv at det får jeg tåle. Hvis det skjer gjentatte kvelder, er det lite som taler for at naboen tenker over at dette ikke er greit. For alle. Da er det mitt ansvar å gi uttrykk for det på en høflig måte. Ofte velger vi en annen vei. Vi vil være ”snille”, og derfor konfronterer vi ikke rette vedkommende med at musikken hans er forstyrrende og at det derfor er fint om han demper musikken utendørs. I ”snillhet” klager jeg heller min nød til en annen nabo og gjør volumknappen til vår felles nabo til slarvetema i nabolaget. I min verden er det tullete. Vi får snakke med hverandre, ikke om hverandre, i slike situasjoner. Sier jeg fra, kan jeg enten oppnå at naboen blåser i hva jeg sier, eller volumet dempes. Om naboen gjør det med takknemlighet eller fornærmelse, får bli hans sak.

Min gamle mor fikk i sin tid brev fra kommunen hun bodde i med beskjed om at hun måtte slutte å mate fuglene, for naboene mente det ble mye fugleskitt på deres verandaer av det. Hun ble skikkelig såret. ”Kunne de ikke sagt det til meg og ikke ringt kommunen,” sa hun – og jeg er enig. Hun bodde i en seksmannsbolig og hadde ikke tenkt over at det hun gjorde, var til sjenanse for noen. Nå ble hun imidlertid veldig usikker på naboene sine og lurte svært på hvem av dem som var ”mot” henne… Kanskje alle sammen?

Når jeg tenker etter, er jeg stort sett takknemlig for de gangene mennesker rundt meg har stilt gode, korrigerende spørsmål eller har speilet meg. Noen av de episodene har vært livsviktige selv om det opplevdes litt ubehagelig der og da.  ”Er du klar over at du har uvanlig stor arbeidskapasitet, og at det er en plage for oss rundt deg”, sa en av mine venninner til meg for mange år siden. Det ble det en god samtale ut av – og jeg ble en ahaopplevelse rikere. ”Er du klar over…” er en god innledning på et slikt spørsmål. Det gir meg en anledning til å si at ”nei, det er jeg ikke…” og til og med takke for at jeg ble gjort oppmerksom på det. Vi har alle ei blindsone. Ting vi ikke ser ved oss selv. I den blindsona ligger det mye bra. Vi bør bli flinkere til å speile de sidene ved hverandre. Både fordi det bygger selvbildet, men også fordi vi på den måten lar den vi speiler forstå at ”jeg liker så godt deg og disse fine sidene ved deg”. På den måten hjelper vi også vedkommende til å kunne gå trygt inn i egen blindsone når det gjelder negativ atferd eller holdninger. Da min venninne konfronterte meg med det faktum at jeg krevde for mye av omgivelsene, visste jeg at hun som sa det, var glad i meg og satte stor pris på meg.

IMG_1903For noen år siden hadde vi en voksen tenåring på besøk. Vi hadde spist et godt måltid sammen. Jeg hadde satt fram kaldt drikke og vi satt og pratet da hun plutselig spurte; ”Har dere noe gotteri, eller?” Jeg ble først veldig paff. Det er lite av den slags hos oss, og et snev av skam over det, streifet meg. Jeg landa den litt fort, og så tok jeg mot til meg; ”Nei, det har vi ikke.” Jeg trakk pusten; ”Dessuten… jeg tror det er greit å si at det oppleves litt frekt at du spør om sånt. Jeg forstår at du kan gjøre det hjemme hos dine foreldre, og kanskje hos dine jevnaldrende venner, men hos voksne som du ikke kjenner bedre enn oss, vil jeg si at det ikke er ok…” Hun rødmet først – forståelig nok. Men så tok hun det til seg og takket for at jeg hadde sagt det. I etterkant tenker jeg at jeg bidro til oppdragelsen for voksenlivet den dagen, og at jeg hjalp henne en smule til vurdering av hva som passer seg hvor. Noen hadde tydeligvis ikke satt den grensen før, og med all respekt for at jeg kunne bli ansett som en snerpete gammel ”tante”, valgte jeg å bli den som gjorde det. Så langt jeg forstår, har det ikke ødelagt vår relasjon. Hun har vært på besøk flere ganger etter det, og jeg tenker at min ærlighet den gangen ga en slags trygghet. Og jeg tror hun vet at jeg setter stor pris på henne.

På denne tiden av året, skal man jo slett ikke gi lekser. La meg allikevel lansere en liten oppgave for sommeren: Si ifra! Vær vennlig, men tydelig. Som god kollega, nabo, mor, far, venn osv…

Samle solstråler…

Vi har en ”krok” på hytta der vi lett lander når det bare er oss. To gjester til er det plass til, men er vi flere, blir det fort trangt. Det var der vi satt etter at pinsegjestene hadde dratt videre mot andre avtaler, og vi akkurat hadde rukket å klippe gresset før regnet kom. Kvelden før hadde vi sittet lenge rundt langbordet, nytt god mat og vin og snakket; seks venner som tilbragte mye tid samme i yngre år, men som – mest av geografiske årsaker, om jeg kan kalle det det – ikke hadde møtt hverandre sånn på mange år. Mye vann har rent i havet i de årenes løp, men det er gode bånd som binder oss sammen.

Og så sa Dag plutselig, etter lang tids stillhet, mens blikket hvilte på det tomme langbordet nedenfor oss; ”Denne vinteren har vært annerledes. Fin….” Jeg skjønte hva han mente før han fortsatte; ”Vi har hatt så fine samtaler og måltider med mennesker vi ikke har sett på lenge – og gjort alvor av snakket om at joda, vi skal ta en tur… Det er jeg glad for.”

Det var i fjor høst vi erkjente et par ting om oss selv. For det første at vi lett endte enten hjemme eller på hytta i helgene og sjelden dro på besøk eller på sånne weekenden-i-Barcelona som vi leser om på facebook. Vi konkluderte fort med at vi ikke nødvendigvis savnet storbyweekender – og at vi, fordi vi jobber en del helger, kjenner det godt å legge lista lavt de helgene vi har fri. Dernest at det lett ble med praten når det gjaldt å planlegge tid med andre enn de aller nærmeste vennene. Den praten ga vi dessuten et navn; Vi juger jo. Egentlig litt for ofte når vi sier at ”vi skal få til” noe eller ”ta oss en tur”…

Det siste har gjort oss litt mer bevisste på hva vi sier – i tillegg til at vi faktisk har planlagt og gjennomført noen besøk og invitasjoner litt utenom skjema denne vinteren og våren. Vi fikk endelig bestilt de ikke-jobb-relaterte flybillettene til Trøndelag, vi dro til Danmark 17.mai-helga, og vi har sittet ved bålet og snakket om livet med han som inviterte til en kveld rundt bålet sikkert uten at han trodde vi kom til å ta han på ordet. Og nå kom altså ”trønderne” til oss, på hytta, på vei for å plukke opp sin eldste etter endt skoleår litt lenger sør.

Alt sammen dyrebare møtepunkt. Vi kommer ikke til å renne ned dørene hos hverandre i framtida, men vi har heller ikke gjort timene sammen til mimrestunder over det som var en gang. Vi har delt litt liv – og god mat ved forskjellige bord. Jeg – og vi – har fått litt mer å tenke på og takke for i etterkant samtidig som vi håper og tror at har betydd noe for andre at vi kom innom deres liv på samme måten.

Om med så mye annet handler også dette om prioritering. Om valg. Om å stoppe opp litt innimellom – underveis i livet. Ta en ekstra pause på veien fra et sted til et annet. Kjøre et par mil ekstra om det passer for dem som bor ved den omveien. Ta den kaffekoppen vi har blitt invitert til i forbifarta eller snakket om. Eller følge tanken om en spontan invitasjon selv om kjøleskapet ikke er ”gjeste-fullt”.

Nettopp nå, når sommeren står for døra, er mulighetene mange til å øke akkurat denne bevisstheten, tenker jeg. Sjansen er tilsvarende stor for at vi står der i august og lurer på hva som skjedde; dagene bare fløt forbi… La det ikke bli sånn. Sommeren er til for å ”samle solstråler” mente Fredrik mus i en barnebok jeg leste for mange år siden. ”Solstråler” har ofte ansikt, navn og viktige refleksjoner. Og kanskje en kaffekopp å by på…

IMG_0282 (1).jpg