eat-sleep-surf-repeat

Vi er på ferie. Det er fint. En uke der vi kjenner litt varme på kroppen, slipper å se på klokka og snuser inn noen ukjente lukter, gjør oss alltid godt. Sammen med gode venner er det tid for tykke bøker, uforpliktende og godlynte debatter og beinharde Rummy-runder på kveldstid. At vi denne gang i tillegg har tilbragt ett døgn på do med bøtta i fanget, får ta med når vi frister tilværelsen i fremmede kulturer, og så skrive på kontoen over det vi skal se tilbake på og le av en gang. img_2888Vi befinner oss i Marokko – ved Atlanterhavskysten – i en liten landsby gemalen og jeg har besøkt et par ganger tidligere. Her er det mye å ta inn, ikke minst for den som helst vil høre andre språk enn norsk og ikke ønsker vanlig sydenferie hver gang.

Hit kom hippiene på sekstitallet, og noen av dem har blitt. I tillegg har surferne inntatt byen – sammen med oss som liker å leke i bølgene uten brett. De fleste turistene er her for en uke eller to. Bohemene er her for å bli.

Noe i meg misunner disse livsnyterne som har slått seg ned på et sted så preget av slaraffenliv. De tar livet som det kommer, har senket kravene til det jeg antagelig vil regne som et minimum, lever litt fra hånd til munn, surfer i bølgene når de har lyst til det, spaserer med brettet under armen mellom øktene – eller sitter lenge i sola på kafeene langs strandpromenaden mens de slår av en prat med kjente som rusler forbi eller leser sin bok.

Det meste i meg finner allikevel eat-sleep-surf-repeat-kulturen dypt meningsløst—

For all del, noen av de som bor her over lang tid, har en oppgave mellom tekoppene og surfbrettene. Jeg snakker ikke om de to franske damene som har levd her nesten et helt liv og driver et anstendig spisested, jobber hardt selv om de nok har passert pensjonsalderen og sysselsetter lokale på en god måte. Jeg snakker ikke om de andre som har pauser med sin tekopp mellom nyttige samfunnsbidrag jeg ikke ser. De jeg tenker har et mindre meningsfullt liv enn de kunne hatt, er de som lurer seg selv til å tro at de har det bedre enn alle andre fordi de gjør akkurat som de vil, når de vil, så lenge pengene varer. Det finnes da ingen mening i å leve bare for seg selv?

Det er viktig i å ta vare på seg selv. Vi har sagt det før og vil minne på det igjen; Det er forskjell på å leve for seg selv og ta vare på seg selv. Vi kjenner mange som i stor grad lever for andre. Ære være alle gode krefter som stikker nesetippen over egen navle og ikke bare bidrar, men strekker seg – lønnet og ulønnet – for at mennesker rundt dem skal ha et godt liv. Det bekymrer oss imidlertid at noen i denne kampens hete glemmer ansvaret for eget liv, eller ikke ser ut til å ha samvittighet til å sette grenser og ta vare på seg selv. Det blir en work-eat-work-sleep-repeat-kultur som ytre sett kan virke betydelig mer normal enn motsatsen, men som heller ikke er uten negative konsekvenser. Sjansen er stor for at man brenner sitt lys i begge ender og møter veggen. Veien tilbake til et aktivt liv kan bli lengre enn man ante. Det er forskjell på å gå tom for bensin og tom for olje, for å bruke et bilde de fleste av oss forstår. I det første tilfellet stopper vi og sørger for å fylle tanken. I det andre er det fare for at motoren skjærer seg…

Jeg tror på en work-eat-sleep-rest-repeat-kultur, eller noe i den dur. Jeg heier på rytmen. Skikkelige arbeidsdager der fokuset er mer enn egen inntekt, men med pustestopper underveis. Ukentlig hviledag med null jobb og tid med mennesker og aktiviteter som gir hvile og fyller begrene vi skal tappe av i dagene som kommer. Og en avslappende ferie med jevne mellomrom.

Reklamer

Sur – jeg?

For en del år siden var jeg engasjert en sammenheng der jeg kom jeg oppi en ubehagelig uoverensstemmelse med en av de andre frivillige. Sånt skjer jo innimellom – av ulike grunner. Anklagene mot meg ble etter hvert ganske mange, men de var lite håndfaste. Utydelige og runde formuleringer er det vanskelig å ta tak i, så min motpart ble bedt om å skrive ned noe konkret som han opplevde vanskelig med meg. Ett av punktene han kom med da, var at jeg hadde vært ”sur” på ham en gang han hadde spurt meg om noe praktisk i forbindelse med et arrangement. Han tidfestet episoden flere år tilbake i tid, og det var vanskelig for meg å huske det spesielle møtepunktet. Det var imidlertid ikke vanskelig for meg å gi ham rett; Jeg hadde sikkert svart ham surt den gangen. Eller; Han hadde i hvert fall oppfattet meg sånn. Menneskers opplevelser trenger vi ikke diskutere, men det betyr ikke at opplevelsen deres nødvendigvis er en objektiv sannhet. Var det for eksempel helt sikkert at jeg var sur på ham – noe han altså mente jeg ikke hadde noen grunn til?

img_2743Kan det heller tenkes at jeg hadde en dårlig dag og derfor kom litt skjevt ut? Kanskje var jeg ikke helt frisk og hadde strukket meg langt for å gjennomføre oppgaver jeg egentlig ikke orket akkurat da? Kan det hende jeg hadde kranglet med gemalen og derfor hadde litt kort lunte? Eller kunne det handle om at flere andre hadde mast på meg før denne medarbeideren dukket opp, slik at jeg begynte å bli en smule frustrert?  Joda, det var gode grunner til å tro at jeg kunne ha svart ham surt.

På den annen side kunne det hende at hans opplevelse ikke nødvendigvis var knyttet til meg? Kan det ha vært at han hadde kranglet med kona si og av den grunn var en smule følsom? Hadde ungene hans vært masete? Hadde han lett en stund etter det han ikke fant og var utålmodig av den grunn? Det kunne altså finnes mange mulige grunner til at situasjonen opplevdes ”sur”.

Kommunikasjon er en krevende sport, og mye kan sies om både den som formidler et budskap, den som tar imot det som deles – og om alt skurret på linja som gjør at det vi synes vi har sagt klart og tydelig eller formidlet på en hyggelig måte, ikke oppfattes helt sånn. Det er klokt å ikke være så skråsikker på at det ”det jeg sa, var ikke til å misforstå”, som jeg har hørt noen si innimellom. Vi tolker det vi hører på bakgrunn av egen bagasje, alle sammen. Fordi vi gjør det, skal vi være forsiktige med å hoppe på den første konklusjonen som dukker opp i tankene.

Det er to utfordringer jeg har lyst til å peke på ved starten av denne helga og som begge er aktuelle i alle de relasjonene vi står i; i familielivet og på arbeidsplassene våre, og alle andre steder der vi jobber tett sammen.

1) Ikke trekk for kjappe konklusjoner hvis du blir urolig i en situasjon eller over en kommentar. Let i tankene om det finnes andre årsaker enn den du fort lander på, til at den andre sa eller gjorde akkurat det hun/han sa eller gjorde – med det tonefallet du oppfattet. Når noen forklarer meg om en tredje person at ”hun mente jo…” eller ”han gjorde jo det fordi…” hender det jeg spør vedkommende om det kan finnes alternative tolkninger. Ganske ofte gjør det det.

2) Ta småting der og da. Oppfatter du ektefellen, tenåringene rundt deg, kollegaene eller andre du er tett på, som ubehagelige eller lurer du på hva de egentlig mente med det de sa, har du to alternativer: Du må enten legge det som skjer til side og tenke at ”dette velger jeg å tro at ikke handler om meg”, eller du må stille noen avklarende spørsmål. Ingen fortjener at du kommer drassende med en kommentar som falt mange år tidligere…

Tilbake til eksempelet ovenfor: At jeg ble oppfattet som ”sur”, behøvde altså ikke å bety at jeg faktisk var det. Og om jeg var sur, er det ikke dermed sagt at holdningen var rettet mot han som ble rammet av surheten. Hvis man dveler lenge nok ved slike oppfatninger og lar de vokse seg fete og store, vil det til slutt ikke lenger handle om et surt svar, men om at personen beskrives som sur på mer generell basis. Det første – å svare surt – er en handling, det siste en karakterbeskrivelse. En handling kan man be om unnskyldning for eller beklage. En karakterbeskrivelse  blir fort stigmatiserende og vanskelig å riste av seg.

Tenk om denne fyren den dagen hadde sagt noe; ”Oj, nå hørtes du litt sur ut, har jeg gjort noe galt?” Eller; ”Du, nå oppfattet jeg deg kanskje feil, men du høres litt oppgitt ut. Er du sur for noe?”  Da kunne mye vært annerledes. Hvis han hadde stilt avklarende spørsmål, hadde jeg fått en mulighet til å beklage. Jeg kunne sagt; ”Unnskyld, det var ikke meningen, men denne dagen har det allerede vært litt mye. Det burde ikke gått utover deg.” Eller; ”Jeg blir nok litt lei av at så mange spør meg om ting jeg tenker at de vet at jeg ikke har noe med, men det var ikke meningen å virke sur. Unnskyld”. Hvis jeg selv ikke hadde noen opplevelse av å virke sur, kunne jeg kanskje kommentert det; ”Beklager hvis du oppfattet det slik, men jeg er egentlig ikke sur for noen ting…” I så fall var det jo å håpe på at han i neste omgang ville tenke litt gjennom sin egen opplevelse av dagen. Da kan det jo hende han ville erkjent at ” jeg er sikkert bare litt var, for vi ble så forsinka hjemmefra at jeg ble unødig stressa…”

Om han hadde sagt noe den dagen, kunne mye vært løst. Vi kunne landet feilgrepet eller misforståelse der og da – og begge kunne gått videre med et greit bilde av den andre i tankene. Vi kunne vært forståelsesfulle overfor hverandres utfordringer. Sånn ble det ikke. Og det var innmari dumt…

En kaffe når du trenger det…

Hos oss er juleposten en romjulssyssel. I stedet for å skumme gjennom mailer, kort og julebrev i førjulstida i konkurranse med mye annet vi skal ha unnagjort, gjemmer vi den til freden har senket seg og alt kan leses i ro og fred.

IMG_2834 (1)Jeg hadde en medstudent for mange år siden som ga høylydt uttrykk for sin forakt for ”oppkopierte julebrev”. Henne om det. Jeg elsker disse årsrapportene om gode og vanskelige dager landet rundt. Mange av de vi har julekortkontakt med, ser vi sjelden, men de utgjør en gruppe mennesker vi delte liv, tjeneste, gleder og sorger med en gang. Det er geografien som har dempet kontakten. Noen ganger det faktum at vi ikke jobber sammen eller er engasjert i det samme på fritida lenger. Vi mangler med andre ord fellesarenaer der vi oppdaterte hverandre jevnlig på de tingene vi nå samler i våre julebrev. Det er et savn – ledsaget av en ærlig erkjennelse av at sånn er livet..

Derfor leser vi julebrev med stor glede og deler noen ekstra gode punkter eller ting vi er redd for at den andre skal gå glipp av, underveis mens vi leser. ”Fikk du med deg at….?” er en liten gjenganger. Små lesestopper som de spørsmålene sørger for, fører gjerne med seg andre minner eller refleksjoner. Fint. Jeg fylles med mye respekt mens jeg leser: Korte og lange brev med ærlige refleksjoner og lite facebook-fasade, slo det meg i år. Sorger og gleder, stolte øyeblikk og gnagende utfordringer kunne leses ikke bare mellom linjene, men på dem.

Hver fjerde juledag siden 1975 har mange fra den gjengen jeg var kristenruss sammen med i 76 møttes. Så også i år. Det er alltid hyggelig og avslappende. Vi har etter hvert lang historie sammen, og vi har fulgt hverandre gjennom noen av livets opp- og nedturer. Noen av oss møtes ved andre anledninger, men for de fleste gjelder det at det denne ene årlige gangen vi møter hverandres blikk over bordet og oppdaterer hverandre på livet. Denne gang slo ei av ”russejentene” på glasset og holdt en liten tale da kvelden var i ferd med å bli natt og det var på tide å bryte opp. Egentlig var ærendet hennes å takke vertskapet – dette arrangementet går på omgang – for gjestfrihet og mat, men så sa hun noe jeg tror var enda viktigere. Hun delte en observasjon om oss andre rundt bordet som lød omtrent som så; Denne gjengen sees jo ikke så ofte, men jeg er helt sikker på at hvis jeg ringte en av dere fordi jeg trengte noen å snakke med, kom jeg til å bli møtt på en god måte.

For en tillitserklæring til folk hun møter sånn ca en gang i året. For meg ble det også en påminnelse. For jeg tenkte litt som henne da jeg leste gjennom årets julebrev og merket meg åpenheten; Dette er folk som vet litt om livet og som det derfor hadde vært godt å møte over et kaffekrus en gang i løpet av året som kommer. For å snakke litt om livet. Deres og mitt. Tenkte jeg…

Jeg innbiller meg ikke at noen av oss deler alt i et julebrev. Det er huller i vårt ferskeste, også. Og flere ganger før. Alle nedturer og smertefulle erfaringer er ikke for alle et slikt brev deles med. Det er etter mitt skjønn både riktig og viktig. For egen del og fordi noen av livets motbakker involverer andre enn bare oss selv. Ingen av oss skal dele de de største dybdene med for mange, men vi kan bidra til å dyrke fram en åpenhetskultur der vi snakker sant om livet og ikke skammer oss over å lette på sløret til det som ikke gikk helt på skinner i året som gikk. Når folk gjør det, kjenner jeg meg invitert inn i livet deres. Og jeg håper de som har lest brevene våre gjennom årene, har opplevd litt av det samme.

Så la oss, gjennom dette året som vi nettopp har gått inn i, leve og dele eget liv, og – ikke minst være så positivt nysgjerrige på andres – slik at folk tør å ringe til oss eller spørre om ”en kaffe” om de trenger noen å prate med.

Familiejul?

Julaften ble litt annerledes hjemme hos oss dette året. For det første er det en del år siden vi var tolv rundt bordet, og for det andre har vi aldri før samlet fire forskjellige nasjoner til et realt pinnekjøttmåltid. Før jeg forteller mer om det, må jeg gå to år tilbake i tid…

Julaften 2016 var vi tre rundt bordet. Gemalen, meg og vår venn fra Afganistan som vi hadde blitt kjent med i løpet av det året vi da var på vei til å forlate. Han hadde bodd noen uker hjemme hos oss på vårparten og vært ivrig gjest på hytta vår i Vestfold sommeren igjennom.

Hele veien med en stor sorg i hjertet.

Hjemme i Afganistan hadde han vært nødt til å forlate familien sin fordi T var etter ham. Sammen med ham drømte vi om den dagen da vi skulle se ungene boltre seg på hytteplenen og i vannet nedenfor. Kona og de fem barna til vår venn ble internflyktninger – sammen med hans mor og noen yngre søsken – da han dro nordover i et forsøk på skaffe dem en trygg base. Senhøstes 2015 var han en av dem som syklet over grensen i nord og ble innrullet i et byråkratisk system som er til å skamme seg over. Jula året etter satt han altså ved spisebordet hos oss og fortalte at pinnekjøtt lignet veldig på mat de spiste i hans hjemland – og at multekrem var overraskende godt.

Så gikk vi inn i 2017. Et nytt år med lengsel og bekymring, uendelige mengder papirer, DNA-testing og ikke minst: venting. Julen i fjor tilbragte vår venn på Lillehammer. Han fikk ski og ullundertøy og klarte på forunderlig vis å holde motet oppe og pugge norske gloser midt i den gnagende bekymringen for sine kjære der hjemme. Vi bladde til og med over til 2018 før – endelig – kona og de fem barna landet på Gardermoen i april mens de andre familiemedlemmene måtte blir tilbake i Kabulområdet. Etter det har det vært vår, sommer og høst med skole- og barnehagestart, språkproblemer, kultursjokk, hjemlengsel, gleder og sorger for familien på sju før det nærmet seg jul, en ukjent feiring som far sikkert har forsøkt å forklare kone og barn hva er.

Etter alt dette, er det neimen ikke rart om man blir litt sippete midt i gleden over det kaoset det selvfølgelig fører med seg når maten skal serveres, mandelen skal letes etter og alle skal få pakker – helst på likt – så kaffekoppene skrangler og småkakene nesten går vegg-i-mellom.

Vi kjenner på dyp takknemlighet når vi sammen med far titter tilbake og minnes julaften for to år siden. Da var dette en drøm. Et håp. Nå var det virkelighet. De syv sammen med Dag og meg og tre andre – gemalens søster og hennes mann, og vår gode venninne fra Moldova – som delte bord og mat og fellesskap da vi skrev julaften 2018…

Jeg tenker at det er sånn julaften skal være – selv om jeg er vokst opp med den selvfølgeligheten som råder i de fleste familier; Julaften er familietid.

IMG_1425I mitt barndomshjem fyltes huset av kjernefamilien pluss fettere, tante og onkel, besteforeldre samt en grandtante og –onkel fra hovedstaden. Vi var mange og stemningen var hyggelig, men jeg tror ikke noen var inne på tanken på at noen utenom familien skulle inviteres. Når det etter hvert ble et tema – eller kanskje når jeg ble gammel nok til å oppdage at noen faktisk var uten selskap i julen – ble det uttykt stor respekt for de som laget arrangementer der ”disse” kunne samles. Julaften i hjemmene var fremdeles familiens arena. Punktum. Min mor på sin side var livredd (eller noe lignende) for at jeg skulle melde meg som medhjelper på et slikt arrangement. Hun mente jeg var troende til å bryte med konvensjonene. Også på det området.

Det gjorde jeg imidlertid aldri – så lenge hun levde. Jeg følte vel, som så mange andre, at jeg ikke hadde noe annet valg enn å følge familietradisjonen og la den trumfe mitt egentlige ønske om å gjøre julaften til en kveld der familie, venner, kjente og gjerne en ukjent kunne samles rundt bordet, sitte lenge ( i hvert fall så lenge det er mulig med barn i huset) og dele gleden over å være sammen.

De siste ti årene har vi valgt å ikke lage tradisjon av hvem som samles rundt bordet hos oss. Hos oss er tradisjonene mer knyttet til spørsmålet om hva som fyller juletiden. Vi skiller mellom advent og jul, pynter treet tidligst kvelden før lille julaften og bruker en lørdag i førjulstiden på å besøke noen av mine ikke helt ekte tanter. Vi åpner dørene for naboer på lille julaften, baker krumkaker og lager multekrem, prioriterer noen julemarkeder i helgene før jul og har kanskje billetter til en julekonsert (i hvert fall jeg). Vi steker dessuten ribbe en dag i julen hvis den ikke står på menyen julaften, serverer rødkål i stedet for surkål og har en eller annen form for adventskalender.

Joda, vi har våre tradisjoner. I bøtter og spann. Men hvem vi tilbringer julaften med, ligger altså ikke i korta. Vi ser oss litt rundt og lurer… Hvem skal vi invitere i år? Siden de fleste har faste tradisjoner og ville synes det var en smule over the top om vi inviterte dem, er markedet ikke det største. Allikevel; Noen jobber til litt utpå kvelden og er langt hjemmefra, noen kommer fra et annet land og har ingen tradisjoner for julefeiring, noen er så få at de synes det blir litt stusselig – og noen har ingen. Ære være Røde kors og alle andre som lager arrangementer som samler mange. Vi har allikevel lyst til å slå et slag for de normale, hjemlige samlingene og be flere rydde plass til noen flere i den gode familiejula neste år.

Den beste gaven…

Inntil for kort tid siden stod det i min kalender på denne dagen at jeg skulle ”innom Knud med julebakst”. Og sikkert en juleklem. Slik ble det ikke. I går tok vi farvel med vår god venn. Sammen med de mange andre som kjente Knud Jørgensen som venn, veileder, mentor eller kollega – ofte alt på en gang. Vi sang lange salmer, slik dansker gjør, og hørte sterke – og humoristiske – minneord om deres pappa fra tre voksne barn. Andre kirkeledere minnet oss på hans enorme arbeidskapasitet og de dype spor han satte på viktige arenaer i inn- og utland. For en mann vi har kjent! For oss har han ikke minst vært en farsskikkelse gjennom mange år. Vi kjenner på takknemlighet og savn.

Dette er ikke starten på enda et minneord. Dette er en påminnelse om den viktigste gaven vi kan gi hverandre. Ikke bare i juletiden, men hele året: Tid, omsorg, gode spørsmål og livserfaring. Tilstedeværelse.

Vår venn Knud var en travel mann som utrettet mer i løpet av sitt 76-årige liv enn de fleste. Han benyttet flyturer – de var lange og mange – til å lese og skrive, han hadde lange kontordager og brukte aldri unødig lang tid på prosedyrer og møter. Han han var innimellom ufølsomt kort i sine meldinger og gikk sjelden rundt grøten når han skulle si hva han mente. Men han hadde et stor og varmt hjerte, og alltid tid til mennesker. Når han spurte hvordan det stod til, ønsket han ærlighet og var klar for lange svar. Jeg vet det var en stor sorg for ham når han måtte avlyse to lunsjer med meg nå senhøstes fordi helsen ikke var i takt med ønskene hans.

IMG_2653.jpg

Knud og Eva hånd i hånd. I pinsen 2015 var vi for siste gang på tur sammen. Til Røros, fordi der hadde de aldri vært. 24 mai og bikkjekaldt, men vi fikk med oss det meste – inkludert gården til Johan Falkberget.

Jeg var ganske ung da jeg ble kjent med Knud og etter hvert hans kone Eva, som fremdeles lever, men er dement etter et hjerneslag for noen år siden. De siste tyve årene har de vært våre nære venner i en gjensidig relasjon mens Dag og jeg har fått øse uhemmet av deres tros- og livserfaring. Vi har grått og ledd sammen, delt opplevelser, spist gode måltider og drukket utallige kaffekopper. Smalltalk har det vært svært lite av. Det var vi like dårlige på, alle fire…

Fordi Knud og Eva har vært oss så nære, er det nok de av det jeg tør kalle generasjonen (nesten) over oss som har vært oss til mest inspirasjon når det gjelder å invitere mennesker som er yngre enn oss igjen inn i våre liv og erfaringer. På en helt spesiell måte har de påvirket mitt og vårt liv, gitt oss mot på lederskap og heiet oss fram i vanskelige tider. Vi er dem evig takknemlig og kjenner på stor sorg over å ha mistet denne kilden.

De er allikevel ikke de eneste, og jeg har virkelig lurt de siste dagene hvor jeg hadde vært i mitt eget liv om det ikke hadde vært for de inspirasjonskildene jeg  – av frykt for å glemme noen – ikke vil navngi, men som etter at jeg passerte tyve, innlemmet meg i sine fellesskap, sine liv, sine utfordringer og sine erfaringer? Samtidig som de våget både å evaluere og utfordre. Disse som har stilt oss de spørsmålene vi egentlig ikke vil ha, men vet at vi trenger.

La dette være en takk til dere som vet at dere en eller mange ganger har gitt meg av deres tid gjennom årene.

For ikke mange dagene hadde jeg en prat med en ung, målrettet mann som akkurat har passert tredve. Han kom med en påstand jeg har tygd litt på; ”Det finnes ikke mange åpne dører for tida,” sa han – og forklarte hva han mente med det; mennesker som inviterer andre til å snakke om sine liv og er villige til å lytte. Selv bor han for tiden i et slags kollektiv med en del yngre mennesker rundt seg og har bestemt seg for å ha døra åpen for de som vil stikke innom. Konklusjonen hans var at behovet er stort, men at det altså ikke er så mange åpne dører…

Jeg tror vår er det og håper det oppleves slik. Allikevel må i hvert fall jeg stadig minne meg på at mer eller mindre spontane ”kaffekopper” som jeg gjerne inviterer til, er noe av det viktigste jeg som et menneske med livserfaring og ører kan sette opp på min prioriteringsliste.

Derfor blir utfordringen denne sånn tett oppi jula: Gi tilstedeværelse. Hva med et ”klippekort” på fem ”kaffekopper” i 2019 til noen, gjerne et yngre menneske du kanskje tenker kan sette pris på akkurat det?

Lucia og hærverk

Jeg er gammel nok til å ha unnagjort barndommen med bare en Tv- kanal: NRK. Da vi etter hvert fikk  tilgang på en kanal til, var lykken var stor. Vi fikk inn Sverige! Og med det: Lotta i Bråkmakergata, Emil i Lønneberget – og Luciadagen. Jeg lærte meg at 13 desember var det viktig å stå opp tidlig. Det var verken Lucia-piker, stjernegutter eller lussekatter hjemme hos oss, men det var det til gjengjeld til overmål på svensk TV.

I går stod jeg ikke tidlig opp for å se svensk Tv selv om jeg har gjort det mange ganger som voksen, også. I går stod jeg tidlig opp fordi jeg gjør det hver morgen – og fordi jeg skulle foreta en sjelden togtur til jobben min et stykke utenfor Oslo. Oslo S er nesten som et Lucia-tog å regne med alle sine vakre lys i førjuletiden. Jeg hadde – selvsagt – tid nok til toget og kunne unne meg å tusle rolig gjennom hallene mens jeg nøt julepyntingen. Det er mye vakkert å hvile blikket på i denne tida, tenker jeg. Og 13.desember er en hyggelig milepel i adventstida, selv om jeg ikke akkurat får stjerner i øynene av denne dagen på samme måte lenger. Men den har en historie som det er verdt å dvele litt ved selv om vi må erkjenne at legendene er mange ikke alt knyttet til denne dagen er verifisert:

Vi må tilbake til 300-tallet. Sicilianske Lucia led martyrdøden 13.desember; angivelig fordi hun valgte troskap mot den Gud hun hadde viet sitt liv til framfor giftemål med en eldre, ikke-troende mann familien hadde valgt for henne. Med andre ord en historie med trekk som er svært aktuell i vår egen tid, og som bør engasjere oss utover glitter i håret og lussekatter i kurven.

No automatic alt text available.Siden navnet Lucia henspiller på «lys»,  har helgendagen til minne om henne lenge blitt markert som en lysfest i den katolske kirke. Merkedagen finnes på eldgamle primstaver, men etter reformasjonen ble markeringen nesten borte i den Lutherske kirke i Norden. I Sverige ble imidlertid dagen gjeninnført som minnedag og har blitt behørig markert siden 1893. I vårt eget land har 13.desember tradisjonelt hatt et helt annet preg. Den natten var den mørkeste av alle – og før i tida var man forberedt på at tusser og troll brukte den til å dra rundt på gårdene og sjekke at arbeidet som skulle gjøres før jul, var fullført. Var det ikke det, kunne åsgårdsreien komme å gjøre hærverk.

Det er godt den troen er lagt til side. Hvis ikke, hadde det ligget an til mye hærverk i de tusen hjem, er jeg redd. For ferdig er vi vel neppe – og vi ønsker vel heller ikke å være det enda? Vi har da fremdeles litt å pusle meg de ti dagene som er igjen fram til julaften. Kanskje skal vi unne oss å stryke et par ting av lista, også, og la Lucia-påminnelsen sitte i utover gårsdagen mens vi spør oss selv hva som virkelig er verdt å legge ned sitt liv for…

Skattejakt

Amerikanerne har enda en gang markert sin Thanksgiving – og jeg har fundert en smule, også dette året, hva i alle dager det skyldes at vi, i stedet for å ta tak i den gode tradisjonen, falt for en tydelig «oppgrøssert» utgave i Halloween?

Joda, vi kunne selvfølgelig, sånn helt privat, tatt tak i anledningen, men jeg må innrømme at jeg liksom ikke kommer på det før halv-og helamerikanske venner legger ut fine bilder på Facebook av vakkert dekkende bord og gjester på vei inn døra. Litt ergerlig er det også å tenke på at det var tradisjonen fra hjemlandene i Europa som sporet innvandrerne i det nye kontinentet til å etablere sin spesielle versjon av høsttakkefesten ved å flytte den kirkelige handlingen inn i sine private hjem. Eller i det minste supplere med den etter hvert så sagnomsuste familie- og venne-middagen. Høsten 1863 erklærte daværende president, Abraham Lincoln, at dagen skulle være nasjonal høytidsdag og fridag.  Og sånn har det blitt. Lurt, Abraham.

Hos oss har markeringen stort sett forblitt kirkelig – og betydelig enklere. Det er leit, men la meg benytte anledningen denne fredagen, en ukes tid etter «skjema», og minne oss på viktigheten av takknemlighet. Som bidrag til et gode samfunn og, like viktig, personlig velvære.

0-2«Count your blessings», sier også amerikanerne. Tell velsignelsene dine. Det er klokt. Forleden ble jeg sittende ved samme bord som en tenåring som gjorde det motsatte; ramset opp alt som var galt og trist og surt for tida. Hun telte sine «miserabelheter», og de strakte seg fra en gjennomsnittlig normal høstforkjølelse til det faktum at hun ikke likte maten hun fikk servert der vi møttes. Det var lite å oppmuntres av av det man fant mellom disse to ytterlighetene, også. Opphavet tidde; de hadde sikkert hørt leksa før. Jeg vet at det kan være sånn å ha en tenåring i huset, men det gjorde noe med meg. Jeg kjente at jeg jeg ble strammere i skuldrene (og muligens i maska).

Så motsatt av de gangene jeg er sammen med mennesker som midt i at livet er tøft, tydeligvis stadig er på det jeg kaller «skattejakt»: De setter fokus på det som er bra. Titter ut – eller inn – av sitt eget vindu og finner gode ting å hvile blikket på. Uten å dra seg selv etter håret. Uten å sette seg på lokket over det som er krevende.

«…Men det er jo så mye som er bra, også,» er en kommentar jeg hørt mange ganger. Med trykk på bra. For å legge tyngden på den beste sida. Ved å telle vanlige hverdagsvelsignelser og små oppmuntringer. Da skjer det noe helt annet; jeg slapper av, får et annet perspektiv på min eget liv, også. «Jeg blir jo gladere» konkluderte en etter at han hadde klart å motstå fristelsen til å dra ned sin mentale rullegardin fordi de depressive tankene truet med å få overhånd. Livet var tøft, men han var så stolt over at han klart å velge å snu fokuset. Nå foretok han en slags opptelling og smilte over at de fleste dagene hadde noe positivt ved seg.

«Count your blessings» – og gjør det gjerne ved å skrive en liste over alt du har å være takknemlig for. Enten du sitter på toppen av livet og skuer utover i solskinnet eller du føler at du får hele himmelen i hodet i høstmørket. Kanskje er du beruset av forelskelse, ikke bare i han eller henne, men i livet som helhet akkurat nå. Det går bra. Du seiler i medvind. Kanskje ser du tilbake på en rekke tapsopplevelser og motbakker som har satt spor. Uansett; jeg tør påstå at det finnes noen velsignelser å telle. Det kan hende du vil oppleve at de er flere enn du trodde. Jeg garanterer at det vil gjøre noe med deg. God skattejakt.