…Forbigåes i stillhet?

Da vi hadde vært gift i ti år, samlet vi tre gode vennepar rundt spisebordet hjemme hos oss. I over tre timer spiste vi god mat, samtalte om livet, lo og holdt bordtaler for hverandre. Det ble en spesiell kveld uten at jeg helt vet hvorfor, men i årene etterpå har vi jevnlig kommet tilbake til den.

Vi er ikke så ”flinke” til å holde selskaper på alminnelige bursdager, gemalen og jeg. Runde tall og andre merkedager markerer vi imidlertid gjerne.. Noen ganger med få – andre ganger med flere gjester. Hver gang blir erfaringen til ”karameller” vi suger på lenge på i ettertid. Vi inspireres og koser oss når andre markerer sine dager, også. Sist lørdag var vi i sølvbryllup hos et nært vennepar, og seinere i høst skal venners runde tall markeres. Det blir fint. Synes vi.

Vi gleder oss alltid til den typen selskaper – og jeg taler gjerne. Gemalen er ikke så god på festtaler, sier han, og det tror jeg faktisk han har rett i. Det blir lett veldig alvorlig og med et visst seminarpreg. Derfor er det som oftest jeg som er ”oss” i slike anledninger. Jeg liker å heie på folk. Takke dem for hva de betyr. Dele hyggelige minner. Peke på deres gode egenskaper – og ta fram et par mindre flatterende sider ( vi har jo alle de, mener jeg) for balansens skyld.

Den siste ferieturen vi hadde med mine foreldre, ble tilbragt i leid hytte på den svenske vestkysten. En uke i fint vær ga gode minner. De beste ble til da vi fire samlet oss rundt bordet i kveldingen. Vi visste nok at det ble siste gang, både Dag og jeg. Vi gjorde oss på enkelt hyttevis flid med maten og unte oss god vin i små slurker.

Sverige mamma og pappaDa det første måltidet i ferien nærmet seg slutten, slo min mor på glasset og reiste seg litt høytidelig. Og holdt tale… Jeg husker ikke hva hun sa, bare at vi lo og skålte. Kvelden etter gjorde hun det samme – og tredje kvelden rakte hun den usynlige stafettpinnen til min far med tydelig beskjed om at ”nå er det din tur, Jens.” Min far var på det tidspunkt ganske redusert, men han utbrakte en skål , og vi avsluttet også det måltidet med den samme følelsen av fest som de to foregående. Slik fortsatte det; hvert måltid ble avsluttet med honnør til kokken,  gode ord og en respektabel skål.

På mange språk er ordet for skål erstattet med ordene ”jeg ser deg” – og ingen hever glasset høyere enn at man faktisk kan se sine bordmakkere over kanten. Nettopp det, tenker jeg, er festens – den lille og den store, den formelle og den svært så uformelle høytidelighetens egentlige funksjon: å se hverandre. Skape minner som overlever hverdagen og blir liggende i hjertet som verdifulle påminnelser i lang tid etterpå…

Derfor vil vi slå et slag for feiringen! Av bryllupsdager og andre merkedager, fødselsdager og feriedager. Kanskje aller mest når alle egentlig vet at det vi gjør sammen nå, er en sjeldenhet. En mulighet som kan hende aldri kommer igjen…

Jeg tror min mor visste det. Hun som aldri ville snakke om verken alderdom eller død, benyttet på en måte anledningen til å sette et godt spor etter seg akkurat den sommeren. Våre venner som feiret sine femogtyve år med gode og onde dager, satte gode spor i oss sist lørdag. I det de delte noe om sin egen oppgåtte sti. Jeg tror jeg fikk gjøre det samme sist høst da jeg feiret seksti.

Derfor skal man ikke la runde dager forbigåes i stillhet. Ikke for sin egen del, selv om det er vanskelig for noen å være midt i begivenhetens sentrum. Heller ikke for andres del. Noe av det fine vi kan gi de vi setter pris på, er en anledning til å få si noe pent, gi en gave  – den trenger ikke være stor – eller i det minste møte dem med en klem i døra når de kommer og går…

Reklamer

Bra nok – med mine begrensninger

Om våren kommer gjøre-listene på kjøleskapet her i huset. Om høsten er det kalenderplanleggingen som rår. Sånn er det bare. I disse dager er det altså det siste som står på programmet – og jeg antar at det ikke bare gjelder oss. Jeg kaller det tidsbudsjettet vårt… Vi har skrevet om grenser og grensetting i den forbindelse på bloggen før. Senest i våres, f.eks Lev med de grenser du har og Litt mer om grenser.

De siste dagene har jeg tenkt på noen andre grenser – og akseptasjonen av dem, som er viktig. Ikke de som nødvendigvis handler om hva vi har tid til og vil fylle timeplanen med, men de begrensningene du og jeg har som mennesker. Hva som finnes i verktøykassa mi – og hvem vi er, på godt og vondt. Ikke uforanderlige, for all del, men midt i oppmuntringen til utvikling og vekst er det viktig å erkjenne at det finnes noen grenser for hva jeg kan få til og gjøre bra.

Jeg har jobbet med ungdom omtrent hele mitt liv. Møtt utrolig mange kjekke, flinke, fargerike, kreative ungdommer. Dyktige – på et eller annet, men ikke på alt. Noen få ganger har jeg møtt noen som gjennom sin oppvekst har blitt skrytt opp i skyene på områder de muligens hadde en viss glede av, men der bildet  av egne ferdigheter og potensiale var langt unna virkeligheten. En femåring som skal bli ”proff fotballspiller”, er ganske søtt, men en syttenåring med begrenset musikalitet som skal bli ”konsertpianist”, er det smertefullt å veilede. På samme måte opplever jeg det når voksne heier fram andre voksne med helt urealistiske håp og løfter uten hold. Det er lite som kan måle seg med et ”står på, dette klarer du” når det er innafor et område jeg vet at jeg kan strekke meg på. Og lite som virker så mot sin hensikt som det samme heiaropet der jeg vet at ”nei, det er faktisk ikke mulig.”

Et grunnleggende spørsmål her er selvsagt om jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at noen heiarop er innafor og andre bare føles dumme? Svaret er delvis ja. De fleste ungdommer jeg har vært borti har nok dessverre dårligere selvbilde og større krav til seg selv enn det som sunt er. De må oppmuntres! Voksne kan også streve med å ha tro på seg selv, men de fleste har tross alt et noenlunde realistisk bilde av egne evner, muligheter og begrensninger. Jeg tror i hvert fall det om meg selv. Et annet spørsmål er hvordan jeg forholder meg til eget utviklingspotensiale og det vi tenderer til å kalle svake sider? Om jeg bestemmer meg for å bruke evnene mine, strekke meg der jeg har utviklingsmuligheter og – det som er viktigst i denne sammenhengen – akseptere og falle til ro med begrensningene mine.

Jeg er vokst opp med en ekstrovert mor. I hennes verden var ekstrovert ”hyggelig” og introvert ”sært”. Det var med andre ord et ekstrovert ideal i mitt barndomshjem. Og en ekstrovert praksis. Ikke minst var den merkbar i alle ferier. Hytta vår på fjellet var ikke stor, men ofte full av folk. Jeg kjente mye på skyldfølelse og skam fordi jeg ikke delte mammas begeistring og var like ”hyggelig” bestandig. Til opplysning; Jeg er veldig glad i mennesker, det handler ikke om det. Men for mange sammen i trange rom, spesielt vintertid, tappet meg for energi.

IMG_2305.jpg

Vår familiehytte på fjellet var ikke stor, men her var det fullt hus i alle ferier…

Jeg skulle bli voksen før jeg skjønte at jeg var introvert. Det trengte jeg ikke tid for å akseptere. Det var en befriende oppdagelse, ikke minst fordi det forklarte mange av mine opplevde behov og reaksjoner gjennom barne – og ungdomstida. Jeg var ikke ”sær”, jeg var introvert. Og faktisk ganske hyggelig – bare jeg får ladet batteriene i fred. Samtidig erkjenner jeg: Det begrenser meg på noen områder. Det lever jeg greit med, men fordi jeg utad oppleves ekstrovert av folk som ikke vet så mye om forskjellen, må jeg tidvis forklare hvilke hensyn jeg må ta. Det finnes andre begrensninger jeg også lever greit med; Jeg er dårlig på håndarbeid – både sying og strikking. Jeg er uinteressert i en del ting jeg sikkert ”burde” vært interessert i. Jeg er klønete når det kommer til sportslige aktiviteter. Jeg er dessuten ikke veldig god til å ta ting på sparket, og jeg takler dårlig rot. Dessuten blir jeg forferdelig flau av det jeg kaller ”pute-tv”…

En begrensning, om jeg må kalle det det, som jeg også må leve med, men som jeg har strevd mye mer med å akseptere enn lista ovenfor, er denne: Jeg har alltid – og kommer alltid til – å streve med vekta. Jeg blir aldri den sylfiden jeg en gang drømte om å bli. Nå vet jeg at under 1% av kvinner har biologisk mulighet til å få den kroppen modellene på bildene har, så jeg er ikke helt urealistisk. Jeg kan allikevel ta meg selv i å misunne jevnaldrende som verken trener mye eller spiser spesielt sunt, men som ikke ser ut til å ha lagt på seg et gram siden de rundet tretti. Det har de sikkert, for jeg tar høyde for at hjernen min juger litt på dette området. I møte med denne høsten har jeg derfor realistiske mål basert på min begrensing ( og min aversjon mot jogging).

Mine medfødte preferanser byr altså på mange muligheter og en del begrensninger. Ingen er alt. Min fysikk gjør på en måte det samme; den gir noen rammer for hva som er mulig. Jeg antar at jeg ikke har presset de grensene til fulle gjennom livet, men jeg må altså akseptere at ”kaloriene flyr etter meg når jeg går forbi et matfat” som ei, noe større enn meg, uttrykte det. Jeg føler det innimellom på sammen måten. Og det til tross for at en kronisk feilkobling (enda en begrensning jeg må akseptere og ta hensyn til) gjør at det mest usunne ikke er en del av mitt kosthold.

Å være menneske er faktisk å være begrenset. Når det gjelder tid, har vi alle den samme potten – i hvert fall per døgn. 24 timer. Helt rettferdig er det allikevel ikke. Noen trenger mer søvn enn andre. Jeg trenger lite og har derfor i praksis lengre dager til disposisjon enn han jeg er gift med. Energi ser også ut til være ulikt fordelt selv om vi til en viss grad kan regulere energien vår. Det er bare å innse det; Noen duracell-kaniner iblant oss har mer å gå på enn de fleste andre. Og så – det som jeg opplever ganske uforståelig – forskjellene mellom oss når det gjelder psykisk sårbarhet.

For noen er en krevende psyke medfødt, andre har opplevd traumer i livet som har satt sine spor. I noen tilfeller er det begge deler som sammen begrenser livet på en beintøff måte. Når sånt rammer og setter grenser for utfoldelse i hverdagen, er det viktig at vi tar imot all den hjelpen det psykiske helsevern kan tilby (men som man dessverre ofte må kjempe for å få), samtidig som man må ta hensyn til de begrensningene en krevende psyke kan gi. For ganske mange blir det en tilleggsbelastning å måtte akseptere akkurat det, mens andre tar sin del av den jobben det er å bli friskere og lever åpent med at man strever samtidig som de aksepterer de begrensningene som finnes.

Jeg skal vokte meg vel for å skrive lettvint om psykisk og fysisk sykdom, men jeg tror – når vi nå går inn i en høst som vil møte oss med antatte og reelle forventinger, enten vi liker det eller ikke – at det er en god vei å slutte fred med at livet har etablert noen rammer rundt oss alle. De begrensningene ser ikke ut til å være rettferdig fordelt. De kaller fram vemod og misunnelse hos mange av oss, men de kan ikke fornektes. Vi skal verken late som eller forsøke å leve som om vi er på topp på alle områder, har ubegrenset med krefter, en personlighet som er tilpasset enhver utfordring eller har evner som gjør at vi passer på ethvert vinner-team.

Men vi kan si til oss selv at vi er bra nok. At vi er unike. Gode på mye. At det er menneskelig å feile, ikke få til alt, måtte sette på bremsen og så videre. Og at jeg faktisk har et godt liv som den jeg er … akkurat nå.

Siden jeg elsker lister, foreslår jeg denne avslutningsvis:
1) Dette er jeg bra på ( minst 5 gode egenskaper).
2) Her har jeg noen begrensninger ( Ikke mer enn 3 punker – og den være det motsatte av det du er bra på).
3) Dette er jeg flink til ( minst 5 ting du kan).
4) Her er mine begrensinger ( Ikke mer enn 3 ting du vet du ikke kan).

Når det er gjort: Lev vel!

Nye rammer – nye perspektiver

Jeg er ikke av den mest spontane typen, men noen ganger kan jeg bli med på å svinge meg rundt. Denne uka gjorde vi det – i hvert fall nesten. Jeg har riktig nok gitt uttrykk for at jeg gjerne skulle hatt en fjelltur – om enn bare en kort en, i et par uker. Og vi har snakka om at vi gjerne skulle prøvekjørt ei natt i helgekøye… En stund så det ut til at det ble vrient. Gemalen var tilbake i jobb, jeg hadde også noen jobboppgaver hadde tatt tak i – og bålforbudet satte en stopper for kaffekok og matlaging ute. Skulle vi bare droppe det…?

Flere kjenner vel den følelsen; Det er ting vi har lyst til, men så gjør vi det litt mer komplisert enn det egentlig er – og så blir det med tanken.

Vi har lært oss at nye rammer rundt livet kan kalle fram nye samtaletemaer og bety mye for relasjonen oss imellom. Derfor prøver vi å bruke det som på vår kalender heter ”vår kveld” – prioritert kjærestetid – litt kreativt innimellom. Vi kan selvsagt ha gode timer sammen i eget hjem – når freden har senket seg, alle duppeditter er skrudd av og vi er bevisste på å gå på besøk i hverandres liv. Noen ganger er alt vi trenger noen slike kveldstimer sammen, ikke minst i perioder når livet er hektisk.

På den annen side merker vi at rammene gjør noe med oss, og derfor forsøker vi å variere dem med jevne mellomrom. De fleste steder har mer å by på enn man tenker over i første omgang, selv om vi erkjenner at Oslo stiller litt i særklasse i så måte; med nok av parker, kafeer og spaserområder og muligheter selv om en ikke har tenkt å bruke ei krone.

Jeg har en liste der jeg noterer ned muligheter for ting å gjøre på vår kveld eller når vi skal finne på noe energigivende alene eller sammen med flere på det vi kaller ”sabbaten” vår. Den lista er ganske nyttig. Når jeg hører om ting andre har gjort eller leser om spisesteder, turløyper, parker el.l som andre har glede av, har jeg for lengst sluttet å tenke at ”det skal jeg huske på”. Jeg skriver det ned – klok av skade. Når vi skal ”finne på noe” har jeg for ofte erfart at hodet er tomt…

IMG_2307”Overnatting i helgekøye” har altså vært på lista et års tid. I fjor var et sånt døgn planlagt, men måtte droppes fordi yr meldte bøttevis med regn. Man trenger jo ikke strekke strikken helt ut heller… Men denne uka ble det altså gjennomført.

Vi gjorde det ikke så komplisert. Dro til et fjellområde der jeg er rimelig kjent og hadde sånn noenlunde snøring på at det var trær ved et vann der solnedgangen var fin og morgensolen ( som for øvrig aldri dukket opp) ikke ville vekke oss helt i otta. Planen var enkel: Fjell, brødmat, soving, rømmegrøt ( et eller annet sted) og så hjem. På veien opp ble vi enige om at vi hadde tid nok til at vi ikke trengte være sammen hele tida. Gemalen hadde lyst på en tur på Gaustadtoppen – jeg ville tusle på myrene og nyte fjellet på den måten. Kryssende behov betyr ofte at den ene av oss strekker seg. Denne gangen valgte vi å skille lag noen timer. Da vi møttes igjen, hadde vi gode aleneopplevelser å dele. Leirplassen hadde vi valgt oss ut da vi kom. Nå rigga vi utstyr og fikk tigget til oss litt varmt vann fra en vennligsinnet hytteeier som kom ned for å bade. Sånt blir det enkel middag av. Kveldsbad – på oss begge (!). Pusling rundt enkel matlaging. Prat i solnedgangen. Tidlig kveld og lang natt…

Enda en gang oppdaget vi det; nye rammer gir nye perspektiver. Temaer vi sjelden – tross vår etter hvert lange fartstid sammen, har snakket om, dukker plutselig opp fordi vi henger opp et par hengekøyer i min barndoms paradis… Ting vi ikke har gravd like dypt i, knyttet ikke bare til min, men også hans barndom, seg innpå oss fordi rammeverket på en måte inviterte til det. Begynner man først å dra i en tråd, kan den fort vise seg å være ei line med mange kroker. Da er det fint å ha tid nok – og ingen forstyrrelser.

Hverdag på gang?

Mens sola snur allerede ved St. Hans, snur jeg omtrent på denne tida. Joda, jeg vet at noen bare så vidt har begynt på ferien og at andre ikke blir kvitt feriemodusen før de stuper inn i hverdagen igjen sånn rundt skolestart. For meg starter altså en slags ”nedtrapping” eller sakte tilvenning omtrent nå. Noe av det handler om at gemalen er tilbake i jobb etter at vi i noen uker har hatt unormalt mye tid sammen – og sammen med andre.

IMG_2176Hverdagsrytmen siger med andre ord inn over oss igjen. Jeg har fremdeles et par ferieuker foran meg og fri tilgang til hengekøya, men klør i fingrene etter å være litt mer konstruktiv etter det som oppleves som en lang sommer med mye god latskap ispedd hyggelige arbeidsoppgaver. Jeg konstaterer at det er mye bra med hverdagen selv om pauser av den typen sommeren byr på – ikke minst med god anledning til å være mye ute – gjør de fleste av oss svært godt.

”Rytme trumfer balanse” er blant våre velbrukte fyndord, og de siste årene har vi opplevd det økende nødvendig å snakke mye om det. Knyttet til tids- og energibruk, grensesetting og en kultur der det må være lov å si nei – uansett status. Og i forhold til det vi mener er god utvikling av samlivet. Vi er overbevist om at en jevn rytme med tid sammen er avgjørende for et byggende samliv, mens sporadiske pauser av typen romantiske weekender, ferier for to og restaurantbesøk der man slår litt på stortromma er hyggelig, men ikke ”et must” på samme måten. Det siste er ofte noe vi forsøker å balansere med etter krevende perioder med lite tid sammen – og enda mindre romatikk, men som ofte koster mer enn det smaker.

Opplevelsen av en god hverdag krever prioritering. Å si ja til noe, betyr alltid at man sier nei til noe annet. Når vi takker ja til flere ansvarsoppgaver på jobb, spennende fritidsaktiviteter, forpliktelser vi føler at vi bør ta tak i, hyggelige invitasjoner osv osv, sier vi samtidig nei til noe annet, som oftest uten at vi skjønner at det skjer. Før etterpå.

Det er i ukene framover nå at kalenderen virkelig fylles for høsten og vinteren. Den prosessen kan du og jeg faktisk styre i større grad enn vi ofte tror, men vi må være i forkant – i den grad vi kan. Har du det som meg, er en del av agendaen allerede satt, både når det gjelder jobbavtaler og fritidsengasjement.

Fordi Dags og min arbeidssituasjon ikke er helt A4, er det tre ”aktiviteter” som legges inn svært tidlig for vår del: Vår ukentlige kveld (minst 2-3 timer sammen) og en månedlig felles frihelg. Det siste er nødvendig for oss fordi vi jobber en del i helgene; noen ganger i utakt. I tillegg har vi de siste årene, som en del av dere har lest om, lagt inn 24-timers arbeidsfri – vi kaller det ”sabbat” – ukentlig, helst i helgen. Dette siste er et døgn uten noen form for jobb (betalt eller ubetalt), men med fokus på det som gir energi og fyller lagrene – ikke nødvendigvis alenetid eller partid. Alle disse avtalene er vi begge overgitt til, og de flyttes bare når vi er enige om det – til et tidspunkt nært det opprinnelige.

Denne helgen skal jeg sette av tid til å bevisstgjøre meg på min kalender for de neste månedene, og jeg har lyst til å utfordre deg til det samme. Er dere i en parrelasjon dere ønsker å ta godt vare på, vil dere kunne gjøre det på en god måte ved å legge inn ukentlig par-tid, frihelger – om de ikke kommer av seg selv – og minst tolv timer arbeidsfri per uke. Er du singel, trenger du også både frihelger og arbeidsfri. Dessuten trenger du å prioritere noen gode venner. Med god sammvittighet!

Som voksen singel – jeg giftet meg da jeg var 37 – valgte jeg å definere noen nære vennskapsrelasjoner da jeg var omtrent tretti. Jeg var sliten av å forholde meg ”rettferdig” til et ganske stort nettverk av venner og bekjente. Det var en overraskende slitsom prosess å erkjenne at jeg ikke klarte det mål av ”rettferdighet” som jeg ønsket å leve opp til, og med smerte slapp jeg taket i noen relasjoner. På samme tid snakket med andre av mine venner på tomannshånd om mitt ønske om å bruke mer tid sammen med dem. Vi kan ikke – verken som par eller single – gå like dypt med og bruke like mye tid med alle vi omgås.

Vi må altså sette noen grenser for oss selv både når det gjelder aktiviteter og relasjoner. Vi må prioritere. Og vi må gjøre det i forkant. Da slipper vi forhåpentligvis å bråstoppe seinere i semesteret fordi livet ble for fullt av ting som skulle gjøres, forpliktelser som burde møtes og mennesker som vi har gitt anledning til å forvente mer av oss enn vi er i stand til å leve opp til. Alt mens nære vennskap og parrelasjoner blir skadelidende og vi selv er i ferd med å møte veggen.

I mitt liv er ”forkant” nå… Jeg innser at jeg har en fordel fordi jeg liker det planlagte bedre enn det spontane. Det er allikvel en ufravikelig sannhet at – uavhengig av preferanse på det området – har vi alle, bevisst eller ubevisst, noen og noe som er ekstra viktig for oss. Planlegging handler om at det får plass først. Hvor planlagt eller spontant det som fyller rommet mellom disse store ”steinene” blir, er ikke det viktigste. Det får vi ta etter hvert…

En slags menneskerett…

For en del år siden ble det slått opp en nyinnkjøpt lavvo på hyttetomta vår. Ikke fordi det ikke var plass inne, men fordi en småbarnsfamilie skulle prøvekjøre teltlivet i det de anså som trygge omgivelser. Far var vel vant med camping i telt og vogn fra sin barndom og ungdomstid, men for mor var dette en ukjent verden. Allikevel var det hun som hadde insistert på teltkjøpet. Med frykt og beven, men med dyp overbevisning; ” Mine barn må få oppleve det jeg aldri fikk med meg.”

Jeg har stor respekt for den holdningen. Hun var langt utenfor komfortsonen da hun og ungene køyet tidlig den kvelden. Vi tre andre – barnas far, gemalen og jeg – satt fremdeles på plattingen ikke langt unna og nød kveldsroen. Etter en stund kom et noe nølende spørsmål inne fra teltet; ” Hvordan ordner man seg med mat når man bor sånn, a?” Vi lo; ”Kjøleboks”, kom det tørt fra ektefellen. ”Å, ja…” Ny stillhet.

Jeg mener å huske at de hadde en god natt.. I hvert fall ikke mer avskrekkende enn at de den påfølgende uken pakket teltutsyr – inkludert kjøleboks – og dro til Danmark. Vi som ble igjen i gamlelandet fulgte godt med på værmeldingene og konstaterte fort og at det ikke var bare deilig å være norsk i Danmark den uka. Vi fryktet det verste, men da jomfruturen i øsregn var avsluttet, var mor ganske optimistisk i kommentaren; ”Verre enn dette kan det jo aldri bli…” Sa hun.

IMG_0919

Folka på bildet er «fjellvante» og ikke identisk med den – modige – familien vi har skrevet om i bloggen. 

I dag har vi pakket for vår årlige teltuke. Presenninger, ull under og regntøy er med; ”Den som skal bo i telt, må tåle ei regnskur,” har vi ofte sagt, så vi er forberedt. Vi er relativt rutinerte. Husteltet som vi oppgraderte til etter at vi for tolv år siden innså at fjelltelt på biltur var unødvendig enkelt, har vi hatt mye glede av. Det er noe med annerledesheten som fascinerer oss. Saktelivet en ikke kommer utenom med den boformen.

Joda, vi innser at det er en smule enklere å være to voksne enn småbarnsfamilie på camping, men vi har allikevel den ovenfor nevnte småbarnsmammaen i tankene når vi mener at det er en slags menneskerett for norske unger å sove i telt. Mange barn går glipp av den gleden i vår tid fordi foreldrene velger komfort for egen del; de ”orker ikke” ligge i telt, ”har råd til” å la være, det er så mye ”greiere” med hotell osv. Vi er ivrige talspersoner for at ferie ikke bare skal skje på barnas premisser, men at tiden også må legges opp slik at de voksne skal ha ladet batteriene når ferien er over. Allikevel har vi lyst til å oppfordre flere til å finne fram teltet – eller skaffe seg ett – og la barna få oppleve gleden ved å dåne av varme innenfor teltveggene en varm morgen eller – for den saks skyld – høre regnet tromme mot en tynn nylonvegg. La dem vente på enkel mat fra stormkjøkkenet, klare seg uten dataspill og finne fram til soveposen i lyset fra ei lommelykt. Ikke hele ferien, men i det minste ei natt eller to.

 

 

Hverdagsrytme og ferierot

I den grad det fremdeles finnes noe som heter fellesferie, tror jeg den starter i dag. Det var i hvert fall ingen ende på gledesutbrudd av typen ”nå starter ferien” da jeg åpnet facebook i morges. Selv ferierer vi litt i klumper, men de to siste ukene har hatt feriepreg. Med gjester som har kommet og gått. Ny overnattingsrekord på hytta sist helg. Badeturer, grillkvelder, spill og en smule godlynt spetakkel. Alt sammen veldig hyggelig og blant våre store gleder.

Det er noe fint med den urytmiske og ofte ganske spontane sommeren selv om begge deler egentlig går på tvers av preferansene mine. Jeg er av natur av den den planlagte og vel forberedte typen som liker hverdagsrytme og forutsigbarhet. Gemalen er ikke helt der, selv om ”rytme ” er et av hans favorittord – og hjertesaker. Uansett; for oss som for så mange andre, tar gleden over lyse kvelder, klokkefrie dager og manglende jobbpress litt over på denne tiden av året. Og da nærmer vi oss dagens tema…

Det er ikke uten grunn at statistikkene forteller oss at mange sliter litt ekstra i samlivet etter ferier. At så skjer etter påskeferier i trange campingvogner, skjønner de fleste av oss. Hvem som helst kan gå hverandre på nervene om plassen er trang og kulda tvinger en til litt for mye inneliv – gjerne med utålmodige unger som kjeder seg om været ikke er helt på topp. Men om sommeren? Antagelig ikke fullt så krevende – om ikke den ene har trumfet gjennom tre uker på ei stinn familiehytte der andre egentlig ikke trives, eller man har hoppet over hele forventningsavklaringen i forkant. Med andre ord: Ikke legg alle gode vaner på hylla selv om det er ferie.

Tiden for dere to sammen, for eksempel. Den trenger ikke nødvendigvis være veldig lang eller dyr, men det er viktig å rydde tid for å sjekke tempetraturen på forholdet også i ferien. I går kjørte vi den foreløpig siste sommergjesten på bussen – etter tre gode døgn. Hun overlappet andre som har vært her – og når vi tenker etter har det gått slag i slag i nesten to uker. Alt sammen, som sagt, til mye glede. Men så var det bare oss to. Og det var godt. Utpust – innpust. To til middag. Langsom prat i åpent landskap. Ingen hensyn å ta annet enn til hverandre. Vi pleier å si at vi ligger til lading.

IMG_2078-1Det er fint å feriere med venner og familie. Men det er sant at det er en tid for alt. En tid for dere som par, en tid for dere som kjernefamilie. En tid uten ”andre” rundt dere – uansett hvor nære og kjære de ”andre” er. Inkludert egne voksne barn eller småbarnas besteforeldre. Pass på at dere får noen sånne pauser i løpet av sommeren. Ikke nødvendigvis mange dager i strekk om dere liker å ha mye folk rundt dere, men i det minste en ukentlig dag da dere ( eventuelt med barn) drar ”alene” på stranda eller fjelltur. Eller som oss; tømmer hytta for gjester noen dager. Bytter barn med reisefølget slik at dere kan nyte en kveld for to med picnickurv eller på et okey spisested – for så å grille pølser og spille spill med en samlet ungeflokk kvelden etter mens et vennepar får sin ”tid for to”.

Og er det dere som familie med barn og tenåringer som som rydder rom for å roe ned noen timer uten andre, snakker vi altså ikke som en tid da dere sitter med hver deres skjerm. Også her handler om å møte hverandres blikk, gjøre ting sammen som alle har glede av og stille hverandre åpne spørsmål om hvordan dere egentlig har det. En liten kveldsrunde av typen ”hva har vært det beste med denne dagen?” – eventuelt fulgt opp av ”noe som har vært litt utfordrende” – kan åpne opp for mange gode samtaler. Det siste gjelder vel forresten også om en ferier med flere. Det skal jo ikke så mye til for å bevege seg en smule under overflaten, mener jeg.

God helg. Og god ferie!

Enebarn og andre barn

IMG_4727.jpgJeg er enebarn. Det er noen fordeler – og en haug med ulemper knyttet til det. Jeg har fått mange kommentarer gjennom årene om at jeg som enebarn sikkert var bortskjemt. Og det var jeg sikket. Omtrent på samme nivå som andre unger i min oppvekst. Mine foreldre fikk meg etter åtte år med iherdige (!) forsøk, så de var nokså forberedt på at dette barnet som endelig kom, antagelig ikke kom til å få søsken. Det var deres – og ble min – sorg. Den bekymringen førte imidlertid ikke til at de verken overbeskyttet meg eller overøste meg med alt et barn kunne ønske seg.

Mine foreldre var tvert imot svært bevisste på at jeg ikke skulle bli et bortskjemt enebarn. Sånne bestemmelser kan få noen artige konsekvenser. Jeg måtte for eksempel spise alle typer mat; inkludert omtrent det eneste jeg protesterte mot, nemlig får-i-kål (som mine foreldre selvsagt elsket). Det er få som har spist mer får-i-kål med snørr og tårer enn meg… Dessuten måtte jeg alltid spare til minst halvparten av det ting jeg ønsket meg, kostet. Piano, for eksempel. Selv om sannheten nok egentlig var at mamma ønsket meg det mer enn jeg gjorde. Pianokarriéren ble deretter…

På den annen side skal det ikke underslås at jeg fikk oppmerksomhet, støtte, leksehjelp og muligheter. Da mine foreldre ble borte, var jeg alene om å arve dem. Alt det hører hjemme på pluss-sida. Før vi kom så langt, var jeg – sammen med Dag – imidlertid alene om ta ansvar for dem i deres alderdom. Det var krevende å ikke ha søsken å sparre med – og før det en relativt tung bør da min gamle mor sammenlignet vår besøksfrekvens med venninnens fire barn som alle bodde så og si i nabolaget. Vi på vår side, bodde et godt stykke unna. ”Dere fikk bare ett barn og jeg kan ikke prøve å agere som om jeg er fire,” husker jeg at jeg sa en gang. ”Det har du helt rett i, ” sa faren min. Han var rasjonell og nøktern. ”Jammen, vi ikke ikke til mer,” klaget mamma. Det var ingen som tvilte på at hennes drøm var en barneflokk hun aldri fikk, og jeg følte at jeg måtte prøve en mellomting av trøst og realitetsorientering; ”Jeg vet det, men nå er faktum at dere fikk bare meg, og det må både du og jeg leve med…”.

På den tiden den kommentaren falt, var mine foreldre ganske oppegående. Noen år etter var behovet for besøk og oppfølging betydelig større, og jeg husker at jeg sukket til Dag om at det hadde vært fint om det hadde vært flere til å dele på det. Han hadde et poeng i det han svarte; ”Joda, men vi sparer nok en del krefter på at vi slipper å ergre oss over søsken som ikke stiller opp. Vi vet hvem som tar det, liksom…” Og det er jo også et poeng; det er fordeler og ulemper med det meste her i verden.

Nå skal ikke dette handle om gamle foreldre, men om noe smart foreldrene mine gjorde i møte med meg som jeg er veldig takknemlig for, og som jeg skulle bli voksen før jeg skjønte var til stor fordel for dem:

Det var svært sjelden at jeg som barn og yngre tenåring var alene på ferie med mine foreldre. De sørget for at jeg fikk ha med meg en venninne. ”To er som ingen” pleide faren min å si om det – henvist til at jeg alene på tur var nok adskillig mer krevende for de voksne enn det var om jeg fikk ha med meg ei venninne. At det betydde en ekstrautgift på noen områder, tror jeg mine foreldre mente betalte seg i at jeg hadde det hyggeligere og de fikk noe mer voksentid selv om jeg husker at de var veldig deltagende i fellesaktiviteter enten det handlet om bading om dagen eller kortspill på kveldstid. Deres bevissthet på dette området tror jeg også var viktig for min sosialisering samtidig som det demmet opp for den ensomheten som jeg tror enebarn føler på oftere enn omgivelsene kanskje forstår. I min barndom lå følelsen av alenehet der litt på lur hele tiden. Alle de barna jeg kjente rundt meg hadde eller fikk søsken, mens jeg forble enebarnet som overhørte kommentarer om at jeg nok var bortskjemt. Jeg husker at jeg gråt bittert da min nærmeste venninne fikk søster nummer to da jeg var ti år. I min verden var det dypt urettferdig, for hun hadde ei allerede – født fem år tidligere. Jeg husker også at jeg stadig repeterte for meg selv ulempene med å ha søsken, og mamma syntes det var søtt da jeg en gang trøstet henne med at det var greit at jeg ikke hadde småsøsken som ”rotet i glansbildene mine”. ”Som om du noen gang hadde noe særlig interesse for glansbilder,” kommenterte hun mange år seinere.

Vær litt oppmerksom på enebarna denne sommeren. Det er ikke sikkert de er så bortskjemte som ryktene vil ha det til, selv om enkelte foreldre dessverre former noen primadonnaer som tror de er tilværelsens sentrum. Alene-opplevelsen kan være truende og nær for mange av dem, også for de som har tydelige bortskjemt-tegn. Er dere foreldre til et enebarn og har mulighet til det, vil jeg oppmuntre til å invitere med en venn eller venninne på tur, eller planlegg deler av ferien sammen med venner som har barn enebarnet deres trives sammen med. På mine foreldres minuskonto må jeg sette at de noen ganger inviterte med ”venner” på tur som jeg ikke matchet med, men der ordningen var praktisk for de voksne. Det var slitsomt, husker jeg, selv om jeg sikkert ble utfordret til å strekke meg. Allikevel; ferie skal vel ikke først og fremst være en læringsarena verken for store eller små?

Har dere enebarn i deres nærhet, så se dem. Inkluder dem og sørg for at de finner sin plass i gruppa. Kanskje er de – barnehage-erfaring og klasseøvelser til tross – litt klønete i møte med andre barn der situasjonen ikke er organisert. Det er ikke sikkert de opplever seg tryggere og mer sett enn andre barn selv om foreldrene deres ikke har flere de skal fordele fokuset på. Og kanskje er de ikke så tilfreds med tilværelsen som man kanskje tenker. Det er forresten slett ikke sikkert foreldrene til det enebarnet har gjort et bevisst valg om å få bare en. Så hva dere gjør eller ikke gjør: Ikke spør om når nummer to kommer – eller kommenter at de må sette i gang før aldersforskjellen blir for stor.