Det nærmer seg advent…

….   Og jeg tillater meg å dele en gammel «klassiker» fra 2012 på bloggen igjen. Sånn i tilfelle noen vil gjøre noe med denne ideen:

Så er den her… Adventstida. Jeg innrømmer gjerne at jeg venter på den gjennom hele, traurige november. Men jeg stålsetter meg og forskutterer i svært liten grad markeringen av lysets komme før vi runder desember. Stålsetter meg… og gleder meg.

Den første adventshelga blir som en høytidelig åpning; Da finner vi fram julemusikken og tenner lysene; Stjernene, juletreet på verandaen og den sjuarma lysestaken. Og puster ut i møte med det faktum at livet har blitt lysere og forventingene kan slippes løs…

Bilder fra gammel maskin fram til sept 05 011

Min far var en skikkelig «juleonge» hele livet og koste seg godt med alt som hørte advent og jula til…

Bare en forberedelse må tas i november. Det gjelder adventskalenderen. Vi har ikke barn, så styret rundt den er nok betydelig mer moderat hjemme hos oss enn hos andre. For å være ærlig: I år har vi ingen. Men forleden dag møtte jeg en forventingsfull niåring som med glitrende blikk fortalte at han hadde en legokalender som han skulle åpne den første luka på om få dager… Lykke! Da kom jeg på det mest vellykkede julekalenderstuntet jeg noen gang har begått:

Da mine foreldre begynte å dra godt på årene og min far var blitt nokså immobil på grunn av sykdom, fant jeg på å lage julekalender til dem for å gi dem litt ekstra kos i førjulstida. Det var en suksess! Vi bodde et stykke fra hverandre og gleden var stor da jeg dukket opp med et trau med datomerkede pakker – 24 stykker – rett før første desember. Den kostet meg noen hundre kroner – mer enn jeg synes man skal bruke på et barn – men den ble regnet som en del av julegaven til de to som hadde alt og nøyde seg med å ønske seg «snille barn» til jul.

Den første pakka inneholdt et adventslys av den typen man skal brenne litt på hver dag. Selv kan vi ikke ha den typen lys, for om det tennes under både frokost og middag, blir brennetiden for kort  – og jula kommer før lyset har kommet til strek nummer åtte… Mine foreldre, derimot, hadde god tid… Hver morgen tente de lyset og lot frokosten vare til dagens brenning var unnagjort. De spiste, leste aviser, snakket sammen – og, med det min mor beskrev som barnlig forventing, åpnet de dagens pakke.

En dag fikk pappa sokker og mamma strømper, en annen dag inneholdt pakka litt smågodt til ettermiddagskaffen. De fikk pakkelapper og julepapir, kalender for året som kom og iblant en lapp med løfte om en kakeboks eller en visitt. Det siste var ikke en lapp av typen «I dag får dere besøk», for det turte vi ikke. Gamle mennesker er som barn når det gjelder forventinger, og vi var kloke av skade når det gjaldt å gi løfter av den typen. Det kunne jo skje noe som forhindret en tur til Drammen 14.desember når lappen var skrevet og pakket inn i slutten av november. Men den var plassert på en mandag med beskjed om et besøk i løpet av uken… Det kunne vi klare. Dessuten økte det jo bare spenningen. Et løfte om «ferdig pyntet juletre» lettet en byrde fra skuldrene til de gamle, en ny juleløper pyntet litt opp, vakre adventservietter ble en høydare på frokostbordet dag etter dag, god julekaffe var noe de sjelden kjøpte selv, og deodorant er jo noe man alltid trenger.

Det er få ideer jeg er så fornøyd med som denne. De siste få årene av mine foreldres liv minket vi stresset i førjulstiden for både dem og oss selv med denne enkle handlingen. Enkel – og dypt meningsfull.

Arven …

IMG_5113I dag kommer snøen… Jeg synes nok det er tidligste laget, men erfaringen er at det blir føles litt lysere rundt oss når svarte flater dekkes med hvit snø. Joda, det er ingen hemmelighet at jeg synes denne tida på året er krevende og driver innbitt og svært bevisst egenterapi for å holde stilen.

”Nå er det fint med tente stearinlys, for nå er det så mørkt ute at du ser dem godt,” hørte jeg meg selv si – høyt – i kveldinga en dag da jeg tok runden i stua og sørget for gode og varme lyspunkter. Jeg ramser opp fordelene med november neste daglig og teller ned mot advent og jul mens jeg dytter tanken på januar unna – foreløpig.

En del av strategien min er altså å fokusere på det som er positivt. Jeg er for eksempel så heldig at jeg har bursdag i november. Det har jeg som voksen satt stor pris på, for da kan jeg gjøre litt utav en ellers mørk og lite innbydende måned.

Og så har jeg bestemt meg for å la allehelgensdag stå i takknemlighetens tegn.

Jeg er dårlig på ytre markeringer, men bra på indre fokus. Derfor har jeg brukt litt tid de siste par ukene på å minne meg selv på alt jeg er takknemlig for med de som var nære og er kjære for meg, og som ikke er iblant oss mer. Det har vært en god øvelse. Jeg har minnet meg selv på spesifikke verdier som mine foreldre modellerte som viktige, for eksempel. Gravd litt i min indre minnebok og forsøkt å komme på detaljer som er i ferd med å bli borte. Tenkt på besteforeldrene mine.

Denne høsten har jeg tenkt spesielt på bestefar som døde noen dager før min åtteårsdag. Jeg har gode minner fra min barndom med en underfundig og stille fyr som hadde mye varme og det jeg tror må ha være en unik rettferdighetssans. Men jeg kjente ham selvsagt ikke godt som syvåring. Nå har jeg har prøvd å bli litt bedre kjent med ham ved å sortere minner – og erkjent at jeg burde stilt flere spørsmål om han til mormor og mamma mens de fremdeles var i live.

Jeg prøver å ikke angre på så mye i livet. Det er stort sett bortkasta energi, for vi får jo ikke gjort noe med det. Jeg vil lære av mine erfaringer, men det er noe annet. Av dette kan jeg styrke troen på det jeg vet, nemlig at positiv nysgjerrighet på hvem andre mennesker er, er viktig for å bli kjent med dem. Vi må stille gode spørsmål! På samlivskursene våre bruker vi uttrykket ”å gå på besøk i hverandres liv” og sier at det å bli kjent med hverandre, på ingen måte er noe vi gjør oss ferdig med før vi blir kjærester. Nei, det er noe vi holder på med hele livet. Fordi vi endrer oss og livet går i faser. I samlivet er det at partneren prøver å henge med på de endringene som skjer, viktig for å oppleve seg sett og verdsatt. Når det gjelder forholdet til generasjonen over oss, er det viktig også fordi deres liv og verdier antagelig gjenspeiles i den jeg er i større grad enn jeg kanskje tror – på godt og vondt. Det finnes spor av mine besteforeldre og foreldre i mitt liv som det ville være lettere å tråkke ut av om jeg var klar over dem – og andre sider jeg ville sette større pris på om jeg forstod at det var en viktig del av arven fra de som gikk foran meg.

Det tenker jeg på. En novemberfredag mens høsten går over i vinter utenfor mitt vindu og snøen legger seg på en tid som aldri kommer tilbake…

Teller tanken?

”Tanken teller ikke,” sier Dag innimellom; ”Den må gis lyd…”

Han har et viktig poeng.

For mange år siden hadde han en periode med hyppige migreneanfall som satte han ute av spill i lengre tid. Det preget livet mitt, også, fordi det ikke er lett å invitere folk hjem med en migrenesjuk mann i huset – og litt vanskelig å planlegge sosiale møtepunkt med andre av samme grunn. Innimellom var han så dårlig at jeg ikke likte å dra hjemmefra på kveldstid heller. Da denne tiden var på hell og han begynte å komme seg, kom jeg i prat med en dame som vanligvis hadde mye med ham å gjøre via jobb. Hun uttrykte glede over at han var på bedringens vei og ba meg hilse ham og si at ”jeg har tenkt mye på ham i denne tiden.” Akkurat da gikk det opp for meg hvor lite tanken teller. Jeg kunne forstå at det å ringe kunne oppleves litt krevende siden hun kunne vært usikker på om hun forstyrret, men hun kunne jo sendt en melding. Gitt lyd og sagt at hun tenkte på ham. Jeg visste at det ville betydd mye for han som var sykemeldt og trengte oppmuntring.

Det er ærlig talt lite oppmuntring å hente i at jeg – i etterkant – forteller noen at jeg har tenkt på dem. Eller legger litt ekstra på og erklærer at «jeg hadde tenkt å invitere deg på kaffe…» Spesielt om jeg vet at livet har lugget eller noen jeg kjenner har stått i en ekstra utfordring. Det må sies eller handles på. Jeg tok meg selv i det for en stund siden. Jeg hadde – på grunn av andre forpliktelser jeg hadde lovt meg bort til samme dag – gått glipp av en dugnad jeg gjerne hadde vært med på. I stedet for å spørre hvordan det hadde gått, hørte jeg meg selv si at ”jeg tenkte på dere på lørdag”. Som om det var til noen som helst hjelp. Mens andre hadde vaska og rydda, båret tungt og gjort en kjempeinnsats for fellesskapet, prøvde jeg meg på et skarve bidrag i form av ”jeg tenkte på dere…” I det tilfellet hadde det nok gjort mer inntrykk om jeg hadde kommentert hva jeg så at hadde blitt gjort – og takket. For tanken teller faktisk ikke…

Tidligere denne uken tenkte jeg med glede på noen mennesker som jeg setter pris på. Den ene hadde sagt noe bra på ei gruppe vi er med i. Tanker som jeg ble gående å tygge på i etterkant. Den andre skriver kloke ord på Facebook med jevne mellomrom og en konkret liten epistel ble til oppmuntring for meg. I tillegg kom plutselig et par vi treffer med svært ujevne mellomrom gjentatt opp i tankene mine sånn at det ble til bønn. Igjen tok jeg meg selv i at jeg holdt på å la det bli med tankene… Det tok meg kanskje ti minutter å skrive tre meldinger. Jeg tillater meg å tenke at det betydde noe. Både ut fra responsen og fordi på noen områder er de fleste av oss ganske like. At noen sier noe hyggelig, varmer. I hvert fall så lenge vi ikke opplever det som smiger som skal dekke over en vanskelig situasjon.

IMG_0857Som med så mye annet, handler dette om bevissthet, tenker jeg. Å sette noen korte ord til en tanke i en melding, tar ikke mye tid. Å ringe kan fort oppleves som et litt mer tidkrevende og – for noen av oss som ikke trives med telefonsnakk – vrient skritt. Å invitere på ”en kaffe” sitter muligens lenger inne om det handler om ”en tanke”, men du verden så oppmuntrende det kan oppleves. Og selv om den tanken det handler om her, i hovedsak gjelder en oppmuntring, et heiarop eller et ønske om god helse, ligger samme prinsipp til grunn om tanken er mer mer alvorlig. Skal mottakeren få med seg budskapet ditt og eventuelt kunne endre noe, vokse på det eller rydde opp i en feil som ble gjort, hjelper det lite om du sitter hjemme i din stue og stilltiende mener noe – eller, som kan være fristende, diskuterer det med en tredje part. Nå tror jeg at formaningene og veiledning av denne typen skal tenkes nøyere gjennom både med tanke på innhold, timing og samtaleform før det deles, men det samme gjelder egentlig her; ”Tanken teller ikke. Det må gis lyd…”

Den beste gaven…

«Den beste gaven en far kan gi sine barn, er et godt forhold til sine barn», er det sagt. Og omvendt, vil jeg legge til. Det er mange grunner til at det er klokt å investere i samlivet sitt. Skaffe seg ei verktøykasse som hjelper både til godt vedlikehold, positiv utvikling og til å hanskes med utfordringene på en konstruktiv måte. Gjennomtenkt tid sammen og rom for gode samtaler er to av de mest nyttige verktøyene vi vet om. For ens egen skyld, men også for de barna og tenåringene som hører til i familien.

Fordi samlivsbrudd får så store konsekvenser. For alle involverte, noe som betyr at et som skjer rammer flere enn paret selv. I dag har jeg lyst til å tale barnas og tenåringenes sak. «De tar det så fint» sier en del og håper at det er sant. Slik jeg kjenner tenåringer flest er de veldig hensynsfulle. Har de problemer, vil de helst ikke at mor og far skal vite det. Og hvis mor og far er de som har det vondt, skal de i hvert fall ikke legge sten til byrden. Derfor skåner de foreldrene så godt de kan. Holder stilen hjemme, sier at det går bra – men sliter med konsentrasjonen og har kort lunte på skole og fritidsaktiviteter. Ikke så rart, når selve grunnen de står på, svikter under dem. Kanskje må de flytte… Trygge rutiner – alt fra fredagstacoen til den ferieformen alle i familien har elsket – endres. I tillegg går det mange ganger kort tid fra bruddet til minst en av de voksne er etablert i et nytt forhold. Med nye mennesker barna og tenåringene forventes å bli kjent med.

Hva det gjør med den gutten eller jenta som står midt i skredet av endringer, sier de selv altså ofte lite om. Joda, i noen tilfeller kan det oppleves lettende fordi de har befunnet seg lenge i ei slags krigssone. Men langt fra alle sloss seg ut av et samliv. Mange siger stille ut av relasjonen. Samlivsbruddet skyldes at de har mistet kontakten med hverandre…

For en tid tilbake var jeg på kurs om spiseforstyrrelser. Foreleser var en  psykolog fra et av landet beste behandlingssteder på området. Litt tilfeldig slo hun og jeg følge til lunsj og jeg benyttet anledningen til å stille henne mitt viktigste spørsmål:
«Hva mener du er den viktigste triggeren for denne typen lidelse av den alvorlighetsgraden som dere jobber med?»
Svaret kom uten betenkning; «Samlivsbrudd!»
«Jeg har tenkt tanken,», kommenterte jeg, «men hvorfor er det skrevet og sagt så lite om det?»
«Fordi de sitter i glasshus alle sammen», var svaret jeg fikk.

LoveJeg har tenkt mye på det siden. Selvsagt er det mange ungdommer og barn som kommer gjennom foreldrenes samlivsbrudd uten store problemer. Ikke minst der foreldrene klarer å samarbeide godt i etterkant og venter en stund før de går inn i ny forhold og enda lenger før de introduserer barna for nye partnere. Men det er altså mange gode grunner til å investere i egne samliv. For egen del – fordi mønstre gjentar seg og fordi det kan være bedre å jobbe med den relasjonen en faktisk er i enn å håper og tro at nisse ikke blir med på lasset om man «går videre» som det heter så fint. Og for barnas del. Vi kommer ikke utenom at skillmissestatistikken og ventelistene i barne-og ungdomspsykiatrien har gått nokså parallelt i mange år.

Det er krevende å leve. «Det er ikke lett å være mora til noen», sa ei venninne av meg for mange år siden. Ikke ektefellen, heller, tenker jeg. Det er krevende å være menneske og livsreisen må forholde seg til både motvind og medvind. Men det er håp. For den som startet med å si at «jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for at ektefellen min og barna mine skal ha et godt liv». Og så må vi håpe at partneren sier det samme…

 

Rydd hjerterom

For en stund siden tok en kjenning kontakt med meg og spurte hva han kunne gjøre for å støtte et par ungdommer han kjente som tydeligvis syntes ting var litt tøft for tida. Det hadde vært et litt dramatisk samlivsbrudd i vennekretsen og sønnene i familien strevde nok – antok han – i etterkant av at far hadde flyttet ut. De to familiene hadde hatt mye med hverandre å gjøre som omgangsvenner og naboer. Nå prøvde han og kona å støtte opp så godt de kunne, men han følte seg litt klønete som hjelper.

Min første tanke var nok denne; Så utrolig godt at du i det hele tatt tenker at du kan ha en rolle i disse guttas liv! Jeg sa det også, men han var rask til å understreke at han jo ikke var proff…

Nei, hvem av oss er vel det? Selv er jeg både glad for og frustrert over det profesjonelle hjelpeapparatet som finnes i landet vårt. Det trengs og gjør nytte for seg, men dessverre må man være ganske dårlig fungerende for å få hjelp. Derfor er jeg enda mer takknemlig for alle de alminnelige menneskene som lurer på hvordan vi kan være på banen for å støtte mennesker rundt oss. Min kjenning er en av dem – med et stort hjerte, mye varme og mye mer hverdagslig menneskekunnskap enn han egentlig tror selv.

Nå stod han i møte med en helt konkret sak og ville ha noen tips, men jeg vet at han allerede lenge har betydd mye for mange. I ganske vanlige hverdagssituasjoner der han har hengt med yngre mennesker og ikke tenkt en tanke om at det han egentlig har bedrevet, er å støtte noens vekst og utvikling. Mange er de som har fått en bedre dag ganske enkelt fordi han er oppmerksom og positivt nysgjerrig på omgivelsene, og fordi han har et lunt smil og en oppmuntrende kommentar på lur.

Akkurat nå er Dag på vei hjem fra begravelse. Han har fulgt ei av de viktige hverdagsmenneskene fra sin ungdomsskoletid til graven. Hun var moren til en klassekamerat, og hun åpnet døra for en forvirra tenåring som bodde så kinkig til i forhold til skolen at han ankom med buss lenge før skolestart. Hos den lille familien fikk han varme og lekseplass ved kjøkkenbordet. Ei seng for natta når han ville det, også. Jeg har aldri truffet henne, men jeg har hørt mye pent om ei dame som hadde mer enn nok eget å slite med, men som hadde ører og hjerterom for en som trengte det. ”Hun lærte meg å stappe pipe og rulle røyk da jeg var tretten,” sier Dag og smiler over den mora som ikke var som foreldre flest og av den grunn nok økte kompetansen hans på områder andre ikke ville være like ivrig på. Men det var allikevel noe med henne som ga trygghet og vekstrom for en som følte at det ble trangt hjemme.

IMG_0129Hun er en av to mennesker fra sin tenåringstid som Dag snakker spesielt varmt om. Den andre var eggebonden og naboen til hjemgården – Kåre –  som tok seg tid til å prate med en pjokk som hadde mange spørsmål og hodet fullt av tanker og analyser. Kåre har vært død i mange år nå, men jeg vet at selv i en alder av førtiåtte kan gemalen savne møtepunktene de hadde. Da Dag en gang skulle svare på hva han opplevde som tryggeste stedet da han vokste opp, svarte han at det var «eggrommet til Kåre».

Kåre var heller ikke ”proff”, men han ga tid til en guttunge som trengte akkurat det.

Det kan du og jeg, også. Gi tid. Og rom – og rydde plass. Spørre hvordan det går – når mor og far har skilt lag, når sykdom rammer, når skolen er kjedelig og de ikke kom med på A-laget. Og når livet smiler og de har fått kjæreste. Lån dem øra dine – og spander gjerne en kaffe eller en burger. Eller la dem hjelpe deg med noe de kan… God helg!

Gi tid!

Vi nærmer oss den årlige Verdensdagen for psykisk helse. Årets tema er GI TID – og det er det grunn til å stoppe opp ved enten man lar seg engasjere av selve dagen eller ikke. De av oss som har gjort dypdykk i Chapmans ”lære” om ”kjærlighetsspråkene”, er vel kjent med at TID er en måte – kall det gjerne et språk – som noen av oss forstår lettere enn andre språk når noen vil formidle at de setter pris på oss. Jeg er en av disse.

”Tid” er mitt ”morsmål”, og gemalen – som selv har ”anerkjennende ord” som primært kjærlighetsspråk – bemerker innimellom at ”i motsetning til meg opplever ikke Tonje seg elsket om jeg bare sier det i en sms når vi er fra hverandre. Jeg må i det minste skrive lange, og gjerne flere, sms-er, slik at hun skjønner at jeg har brukt tid på det.” Sier han, som aldri har skrevet et brev, ikke engang et postkort, til kona si og for øvrig er meget nøktern når han skriver sine sms-er.

Det er klokt å bruke litt tid på å finne ut litt om både eget og andres kjærlighetsspråk. Ikke bare i parrelasjonen, men også i forhold til egne barn og nære venner. Det har hjulpet meg til å forstå hvorfor jeg kjenner dypere glede og mer tilfredstillelse i møte med språket ”tid” enn for eksempel når jeg får en gave. Like viktig som å forstå egne behov er den utfordringen jeg samtidig ser at jeg har i møte med andre. For å styrke relasjonene jeg står i, gjør jeg nemlig lurt i øve meg i å bruke de andres kjærlighetsspråk. Jeg kan ikke forvente at de må forstå mitt selv om det er det jeg helst bruker. Det blir som å tenke at mine moldovske venner – jeg befinner meg i Moldova i skrivende stund – bør forstå norsk, i hvert fall om jeg snakker sakte…

Gemalen har altså ”ord” som sitt. Gode ord. For tjuefem år siden, da vi ble kjærester, var jeg ikke spesielt god på å gi komplimenter, men jeg har øvd. Og nå er det et språk jeg mestrer i større grad enn før. Når jeg ikke brukte det i samme grad tidligere, var det ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ikke forstod hvor spesielt betydningsfulle ord kunne være for noen rundt meg. Jeg satte selvsagt stor pris på at mennesker takket meg eller ga uttrykk for at de satte pris på meg, men det var ikke mangelen på verbalisert takk eller godord som slo beina under meg i hverdagen. I etterkant har jeg derimot erkjent at mangelen på tid med mennesker gjennom hele livet har vært en kilde for frustrasjon og nedturer i mitt liv. Antagelig mer for meg og de som har samme språk som meg enn for andre med andre ”morsmål”.

IMG_0738Dette til tross: Ingen klarer seg uten å bli gitt tid. Tid er ikke bare et kjærlighetsspråk noen utvalgte forstår bedre enn andre. Tid er grunnleggende for å fordype relasjoner og opprettholde vennskap. Derfor er årets Verdensdags-tema viktig for alle. I et samfunn som haster av sted og der uttrykket ”har ikke tid” brukes flittig, representerer temaet en påminnelse og utfordring vi trenger. Så her er noen spørsmål å reflektere over – og kanskje supplere med en prat om rundt middagsbordet:

  • Hvem rundt deg trenger at du gir dem tid denne høsten?
  • Hva betyr det i praksis at du gir noen tid? Handler det om tid til enkaffekopp i ro og fred? At du rydder bort mobilen oftere enn du i ærlighetens navn gjør? At du inviterer på en spasertur eller tar noen med på en jobb du skulle gjort mest fordi det gir dere tid til å være sammen? Betyr det å skru av TV-en, legge bort boka eller å banke på en dør du har gått forbi mange ganger? Ringer noen det er lenge siden du snakket med? At du sier mer nei til mulig overtid eller kutter litt i arbeidsdagene? At du forenkler livet? Planlegger et besøk eller rydder plass for en helg i ro og mak med de som står deg nærmest? Bare du vet hva det handler om for deg…
  • Hva er det første skrittet du må ta for å gi noen tid? Alternativt: Hva er det første individuelle skrittet hver av dere i familien må ta for å gi hverandre tid?

Bevisst eller lat?

IMG_0824Jeg leste nylig at C.S Lewis skal ha sagt at travelhet skyldes latskap. Da stusset jeg, men forklaringen hjalp. Latskap består i at man ikke gidder stake ut sin egen vei og gjøre prioriteringer, men driver rundt i det man følger strømmen av forventninger, behov og planer. Mente han. Det er noe i det. Det krever litt innsats å sette seg egne mål og bestemme sine egne prioriteringer. Men det er den eneste veien til å få for et liv som følger en opplagt sti slik at vi ikke bruker opp kreftene på å virre rundt på vidda.

Jeg har skrevet mye om å si nei de siste ukene. Og jeg har nedprioritert blogginga for at livet ikke skulle bli for travelt i en ellers hektisk arbeidshverdag som jeg ikke har rådd over til fulle. Slik er det noen ganger. Vi gjør ikke helt som vi vil på jobben selv om vi til en viss grad rår over egen arbeidshverdag. Men det er vår rett å gjøre overordnede oppmerksom på grensene når avstanden mellom avtalt arbeidstid og oppgavene en får ansvar for, blir for stor. I jobben min – jeg deler min tid mellom eget firma og 70% som sosialpedagogisk rådgiver på en videregående skole – er de første skoleukene veldig hektiske. Det er en del av dealen at jeg har tilnærmet fulle uker på skolen i den tida – og alt som måtte lukte av fritid tilpasses mer enn normalt krevende jobbing. Overgangen fra rolige sommeruker er brutal i august, men det kommer ikke overraskende. Det gjelder bare å være det bevisst og legge opp løpet deretter. La det herved være innrømt at det betyr litt mindre husvask og noen færre invitasjoner i noen uker. Siden gemalen har et liv med de samme tendensene, prioriterer vi vår kveld og målrettet hvile, men utover det aksepterer vi begge at den andre kjører høyt tempo og at logistikken er krevende. Med andre ord skyldes ikke akkurat denne travelheten latskap. Men jeg tror jeg skjønner hva CS Lewis mente…

Gunnar Elstad, en klok formidler og veileder som vil være kjent for mange, sa noe annet om latskap: ”Jeg tror egentlig ikke det finnes så mange late mennesker, ” sa han. ”Men det finnes en del som bruker opp kreftene sine på noe annet…” Med ”annet” mente han nok krevende psyke og smertemestring av ulik type, men kanskje han også tenkte på noe av det samme som C.S Lewis: At man bruker opp kreftene sine på å gjøre en masse uten å tenke gjennom hva som beste anvendelse av egne krefter og ressurser.

Jeg er med i en menighet. Det betyr mye for meg – både åndelig og sosialt.  Menighetsfellesskapet oppleves for meg som et gjerde å holde i mens jeg rusler ( forhåpentligvis) gjennom livet, og det trenger jeg.  Et menighetsarbeid – eller en sportsklubb for den saks skyld – drives i stor grad av frivillige, i tillegg til at noen er ansatt for å lede det hele og drive deler av arbeidet. Det er aktiviteter som skal ledes, ting som skal planlegges, hus som skal holdes ved like osv osv. Jo flere som engasjerer seg, jo mindre blir det på hver – eller jo mer arbeid kan sammenhengen engasjere seg i. Så enkelt – og så vanskelig. Derfor har det alltid vært viktig for meg at jeg ikke bare vil nyte det jeg kan få ut av fellesskap, men at jeg også vil yte for å bidra til at jeg og mange andre kan ha dette – forhåpentligvis gode – gjerdet å holde i. Det handler om å bidra økonomisk, men ikke bare det.

Jeg pleier å snakke om væresteder og tjenesteder, og jeg har som mål at jeg skal ha begge deler. Noen aktiviteter er mine væresteder. Jeg har ikke ansvar for noe annet enn å være meg selv og snakke med mennesker rundt meg, og jeg kan få ta imot kaffe og en kakebit, forkynnelse og nyttig informasjon, og jeg kan delta i sangen og bønnene. De fleste gudstjenester og en husgruppe jeg er med i, er for tiden mine faste væresteder.

I tillegg har jeg påtatt et ansvar: Jeg organiserer og underviser på et kurs. Og jeg taler på noen gudstjenester. Jeg gir med andre ord noe til fellesskapet. Og så dukker det opp mulige gjøremål og utfordringer som er mindre faste og som jeg må ta stilling til underveis. Noen ganger sier jeg ja. Ikke alltid, for jeg har mine begrensninger, men med utgangspunkt i mitt bevisste tidsbudsjett, mine krefter og min utrustning. Jeg vil gjøre mest av det er jeg er god på, og mindre på områder der jeg lett kløner, for å si det kort. Men jeg strekker meg litt, for det kan jeg . Dessuten har jeg et forbilde i Jesus, som strekte seg langt – selv om han også satte grenser.

Hva er poenget mitt? Bevissthet! Ikke driv med og la deg styre av alle andres behov og forventinger, enten de finnes i egen familie, på arbeidsstedet eller ulike arenaer i din fritid. Gjør bevisste valg! Og er du som jeg med i et arbeid som krever frivillig engasjement, vil jeg utfordre deg til å ta din del. Tenk gjerne med utgangspunkt i de to ”boksene” værested ( tilstedeværelse) og tjenested (ansvar). Tilpass det dine muligheter og ressurser på den ene siden og dine begrensninger på den andre. Men bli aldri så lat at du overlater hele livet ditt til tilfeldighetene og møter opp der ting kan nytes bare når det passer deg.