Ryddesjau 4

flyttebildeVi har noen venner som har laget seg en flyttetradisjon ved å invitere kjære og veldig kjente på gulvfest når alt arbeidet er unnagjort og huset gjort klart for ny eier. I tomme leiligheter sitter de på gulvet og deler gode minner med hverandre mens de spiser pizza og drikker sjampanje. Jeg elsker ideen, men i vårt tilfelle er den ikke helt gjennomførbar. I morgen kommer jeg til å stå igjen med vaskebøttene og et par gode hjelpere mens Dag har dratt før flyttebilen for å overta leiligheten i Oslo. Ikke helt sjampanje, med andre ord. Men veldig praktisk…

Selv om vi verken flytter til Sør-Amerika eller Bergen, men en førtifem minutters biltur unna, hadde vi uansett behov for å markere en avslutning, lukke en slags dør og takke for oss til noen av våre nære og kjære i denne byen. Selv en stor leilighet har sine begrensninger, men en fredag for noen uker siden – før heimen ble rasert og pappeskene overtok – samlet vi for siste gang en gjeng rundt matbordet hos oss. Det gjorde godt. Noen av gjestene våre har fulgt oss lenge; Her var venner som har kjent Dag fra han var barn og et par fra Oslotida vår som flyttet hit før oss. Så var det de som kom sigende inn i livet vårt på slutten av nittitallet – og ble der. I vind og blest – og på de solfylte dagene. Andre kom sent, men godt, for å si det slik. En bred forsamling – i det vi tør kalle vår ånd. Fra en relativt prober pensjonist til han med kaps.

For oss er venner viktige, og vi forsøker å ta vare på de gode relasjonene. Allikevel innser vi at livet endres. Vi har flytta noen ganger – og på grunn av jobb, studier og annet engasjement bodd flere steder i landet vårt. Atten år i Sarpsborg er rekord for oss begge, men det skal ikke underslås at det kjennes litt som å flytte hjem når ferden nå går tilbake til Oslo. Livet – slik det har blitt for oss – har skaffet oss et geografisk spredt nettverk, og vi vet at noen relasjoner bevares og andre tones ned eller blir borte etter som tida går. Vanligvis er det ingen dramatikk i det; Det handler mer om geografi og tilfeldighetenes spill. Midt i den erkjennelsen er det forunderlig å dra fra denne byen med noen brutte relasjoner i bagasjen. Det har vi ikke mye erfaring med fra før. Vi er ikke glad for det, men vi aksepterer det – og går videre uten å la akkurat de relasjonene ligge tungt på vekstskåla. Det siste er forbeholdt de vi virkelig har delt liv med, de vi virkelig har gått veien med, grini og ledd med, gjort opp småkonflikter med, tatt ferietesten på og som tåler og tåles – uansett. De ingen av oss klarer oss godt uten og som vi er dypt takknemlige for.

Vi er mange erfaringer rikere når vi nå flytter enn vi var da vi kom da vi kom. Noen av dem skulle vi fra en side sett gjerne vært foruten. På den annen side vet vi at det kanskje er akkurat de vi har vokst mest på. ”Når åkeren er sådd, trengs det en kuldeperiode for at kornet skal spire ordentlig og plantene skal bli solide og forgrene seg skikkelig,” sa en av mine kollegaer i en andakt på skolen forleden. Han dro fram noen spireprøver fra sitt eget godt tempererte bad. Vi humret og skjønte hva han mente da han viftet med noen tynne strå som veltet ut av ei blomsterpotte. Ingen var i tvil om at de bebudet en dårlig avling selv om de helt klart var spiredyktige, disse frøene hans. Sånn er det i menneskelivet også. Vi har ikke vondt av ”kuldeperiodene”. Det er noen dem vi vokser mest på. Vi vet at vi har gjort viktige refleksjoner gjennom våre – og sannsynligvis modnet av dem. I tillegg er vi så heldige at vi i bagasjen videre tar med oss så mye vi aldri ville vært foruten: Gode erfaringer og mennesker som har beriket oss. Folk vi ikke kjente i det hele tatt eller så godt som vi gjør nå, før vi flytta nedover.

Ingen tvil: Det finnes fremdeles gull i gråstein!

Ryddesjau 3

Når det først skal ryddes og ordnes, blir det tid til flere refleksjoner enn akkurat de som handler om at det faktum at vi skal flytte fra noen kjære venner. I går lurte jeg for eksempel på hvorfor jeg i alle dager fremdeles var i besittelse av sirlig ordnede permer med notater fra min tid som ungdomsarbeider i Søndre Slagen på åttitallet? Gemalen mener sikkert at det er av samme grunn som at han flytta rundt på en symaskin som ikke virket gjennom de første ti årene av vårt ekteskap. Akkurat det forteller jo med all tydelighet at det ikke ble lagt opp bukser eller sydd mange gardiner hjemme hos oss. Det var da gemalen savnet en symaskin etter mange år og dro fram doningen at han fikk beskjed om at den ikke virket…

Hos oss er det Dag som har symaskin - og som bruker den. Ikke så ofte riktig nok, men det skjer...

Hos oss er det Dag som har symaskin – og som bruker den. Ikke så ofte riktig nok, men det skjer…

”Virker ikke? Hvorfor har jeg da lempet rundt på den ved tre flyttinger”? Det er klart at sånne ransakende spørsmål – sammen med vissheten om at saken ikke lot seg reparere – gir et forklaringsproblem. Nåja, historien endte med at min kjære, etter å ha brummet fra seg, konkluderte med at ethvert anstendig hjem burde ha en symaskin. Dermed gikk han til anskaffelse av en – til tross for at den beviselig kom til å bli lite brukt.

Tilbake til mine ”årgangspermer”… Ved siste flytting ble de plassert på en hylle innerst i kjøkkenboden. Der har de stått urørt i fire år. Fire år etter at de ble plassert der fordi de hadde stått urørt i en hylle på TV-rommet der vi bodde før. Det er da det gjelder å ta til vettet. Og det gjorde jeg altså i går.

Det vettet tok tid. Det er jo ikke bare bare å få kasta en perm. Eller ti. Man kildesorterer jo. Og har sortert før. Papirer i plastmapper – mellom skilleark. Lysark for seg. Plassert i plastmapper de også – selvsagt med papirark bak hver enkelt. Det er i sånne stunder jeg skulle ønske at jeg hadde vært litt mindre systematisk. Mulig denne erkjennelsen er årsaken til at permen havnet i hylla på kjøkkenboden da vi flytta hit og ikke ble makulert den gangen? Jeg husker ikke, men nå har jeg altså stått en halv lørdag og kvitta meg med bibeltimer fra ungdomsklubbleirene på Jøndalen, undervisningsseksjoner fra Storsalstida og andre dokumenter som ikke finnes i en eneste kopi lenger. Klart det smerter. Jeg blir litt nervøs av sånt. Tenk om jeg trenger dem om en uke eller så… Eller om et år eller ti? Allikevel vet jeg at kasser med notater fra studietiden aldri har blitt savnet selv om de gikk i søpla siste vi flyttet – eller var det gangen før der?

Nå etterpå er jeg faktisk litt stolt. Fordi jeg har tatt til fornuft! At gemalen drar med seg videre diverse årganger av ”Gjør det selv” som har befunnet seg urørt i den samme boden hele den tida vi har bodd her – og mens vi har pusset opp, bygd på og framfor alt snekret plattinger på hytta – får jeg heller leve med. De er kjekke å ha på hytta, mener han. Og da er det sikkert sant. Han har tross alt tømt noen permer med konfirmantopplegg og annet snacks, han også. Det er langt mer enn jeg forventet av en mann som tenderer til å tro at vi alltid har en låve til disposisjon, slik han er vokst opp med. Nå har vi tross alt bare en garasje på hytta. Og ei loftstue samme sted. Den som utstyres med noen flere meter bokhylle i disse dager.

Jeg erkjenner jo at jeg har smuglet noen skatter oppi en eske, jeg, også. Sammen med begges minnebøker fra folkehøyskoleårene våre og studiebeviset fra unge Stangs kunstskoletid – den gang med langt hår, en matchvekt på 64 kilo og uten briller – ligger tre permer i A5-størrelse (innkjøpt i Amsterdam, mener jeg å huske) med sirlig håndskrevne notater fra et utall undervisningsseksjoner – både de jeg har lyttet til og selv begått – gjennom åtte år i Ungdom i Oppdrag.  Sammen med et hefte med intrukser for 1000 gitargrep. Det siste kommer sikkert godt med – ikke minst etter at jeg ga bort gitaren til en brukthandel i november…

Ryddesjau 2

”Nå skjønte jeg hvem du var!” Hun stod plutselig foran meg. Vi var i samme selskap; jeg invitert av min gode venninne og hun av den mannen min venninne traff for halvannet år siden og nå hadde invitert til såkalt vennefest sammen med. Jeg skriver ”såkalt”, for i løpet av kvelden endret det som på invitasjonen kaltes ”Get together” karakter og ble til et bryllup. Akkurat det hadde jeg visst på forhånd, for jeg var spurt om å holde vigselstalen. Nå var den unnagjort og bryllupskaka hadde kommet på bordet. Og talen hadde altså avslørt meg; ”Det er jo du som hadde andakter i NRK i mange år…” Jo, jeg måtte da vedkjenne meg det. ”Takk skal du ha!” Den eldre damen grep hånda mi – og fortsatte: ”En gang for noen år siden sa du noe i andakten om at man ikke flytter fra hjemmet sitt. Du brukte det som et poeng – men jeg har ofte referert akkurat det uttrykket for mine venninner som flytter ut av husene sine og inn i leiligheter fordi store hus blir for tungvint; Du tar jo med deg hjemmet ditt, det er huset du flytter fra,” sier jeg til dem…

Jeg sa ingen ting der og da om at jeg står midt oppi den situasjonen selv. At det faktisk var godt, litt merkelig og ganske mye Gud i at den takken kom der og da. Det var godt å bli minnet på sine egne ord og smake litt ekstra på dem – i begynnelsen av en ny flyttesjau. Episoden skjedde til alt overmål i helgen mellom salg og et kjøp vi enda ikke ante skulle bli så smidig som det ble.

En flyttesjau handler ikke bare om å rydde i jordisk gods og vurdere hva som skal bli med videre og hva en skal kvitte seg med. For de som samler i lader, kan det riktig nok være en relativt smertefull del av prosessen, men fra vårt ståsted er det ikke det vi bruker mest energi på. Den andre og for oss vel så utfordrende del av dette med å rydde oss ut av et bosted – i hvert fall når vi ikke bare flytter fra den ene enden av byen til den andre – er at det skal ryddes i følelser. Det kan være en sammensatt øvelse…

Vi flytter fra noe – og til noe.

Det gjør ikke så mye om man flytter fra et supers kjøkken når "kokken" og gleden over å samle folk rundt matbordet, blir med...

Det gjør ikke så mye om man flytter fra et supers kjøkken når «kokken» og gleden over å samle folk rundt matbordet, blir med…

For vår del flytter vi fra byen der vi har bodd i nesten atten år og tilbake til den byen vi kom fra. Vi flytter tilbake til noe vi kjenner og har savna i alle disse årene. Vi flytter nærmere gamle venner og familie, tilbake til steder vi er kjent med og muligheter vi vet om. Samtidig flytter vi til en annen del av denne byen – vel vitende om at både vi selv og byen har gjennomlevd et stykke historie i løpet av disse årene. Sånne ting er det greit å være bevisst på før flyttelasset går. Ikke minst fordi vi gleder oss, er det greit å sortere hva vi gleder oss til – og om det bildet vi da ser for oss, stemmer sånn noenlunde med virkeligheten.

Vi var innom tanken på å flytte til Moss. Det ville gi gemalen to timer kortere pendlertid daglig om han fortsatt skulle ta toget til Oslo. Jeg ville hatt omtrent samme reisevei til jobb som i dag – i motsatt retning. Hytta vil være nærmere, også. Ikke noen dårlig løsning, egentlig. Rent bortsett fra en liten hake: Vi har så få bekjente i Moss. Fine folk, men ikke akkurat det vi vil kalle en rotklump. Og rotklump er viktig.

Røttene våre har løsna i Sarpsborg de siste par årene. Det er sårt, men gir også nye muligheter. Vi ser framover – samtidig som vi gruer oss til å løsne båndene til mennesker vi er glad i. Møtepunkter må planlegges på en annen måte når vi har flytta. Den spontane kaffen ved kjøkkenbordet med den gode venninna vår som spontant kom innom i kveldinga da dette ble ført i pennen, kommer ikke til å gjentas etter 30.januar. Heretter blir det ikke fullt så spontant, i det minste. Husfellesskapene våre går over i historien. Klart det er vemodig.

Å flytte handler ikke bare om å rydde i ting og tang. Det betyr at en må rydde i følelser.

Joda, hjemmet vårt blir med. Denne gangen også. De som kjenner oss, vil fort kunne se at det er Tonje og Dag som bor i det som om noen uker blir vårt nye hjem. Og det vil være oss som bor der. Slik vi var i Sarpsborg, vil vi være i Oslo. Det er hverdagene som kommer til å bli litt annerledes. Spontaniteten vil overtas av andre. Forhåpentligvis vil noen stikke innom – også uplanlagt og uten invitasjon. Det er andre som må ringes til for å få gått en kveldstur. Husfellesskapet, for det kommer, vil bestå av andre folk. Slik vi nå har planlagt godt for å treffe Oslo-vennene, vil vi i framtida måtte legge planer for å treffe de som betyr så mye for oss i denne byen som vi nå skal flytte fra. Det blir annerledes…

Nettopp derfor er det viktig ved inngangen til dette nye året at ikke bare eskene fylles med ting og tang som skal være med videre. De mentale minnebøkene skal også ”leses gjennom”. Vår erfaring er at slike ting skjer litt parallelt. Når en står der med en bok i handa og husker reaksjonen en som lånte den avleverte sammen med boka, kommer noen minner sigene. Andre tanker vil komme tuslende i det jeg finner fram fatet som har blitt brukt ved så mange hyggelige sammenkomster her i byen. Eller når vi lar blikket hvile på langbordet på kjøkkenet som skal stå igjen til ny eier. Minner er utvilsomt knytta til det. Vi rydder oss ut av en leilighet og en livsfase. Legger igjen noe – og tar med det meste innbo,  gode minner, noen erfaringer vi gjerne skulle vært foruten og noen vi takker for selv om de var krevende. For å flytte inn et annet sted – og starte litt på nytt…

Godt nytt år 2015!