Gjerdestolper i livet ll

Jeg er på stadig jakt etter det gode liv og har for lengst funnet ut at det leves midt i hverdagen. Det gode livet er ikke avhengig av dyre og eksotiske ferier, fine middager og spa, selv om alt det kan gi gode avbrekk. Det gode livet leves mellom disse bonusopplevelsene som vi legger til rette for.

Parallelt med det, tror jeg det er viktig å ha noen gjerdestolper – og mellomliggende gjerder – som hjelper oss å holde fokus i hverdagen, sørger for at vi holder en slags balanse mens vi går – og som bevarer oss trygge på at vi faktisk er på rett vei.

Det første gjerdet – eller gjerdestolpen – delte jeg sist uke. Her kommer noen flere:

I perioder av livet har jeg hatt en månedlig stille dag – noe avhengig av om arbeidssituasjonen min har gjort det mulig. Nå for tida tillater den det – med litt planlegging. Det er en kjennsgjerning at vi fyller den tiden vi har, mens vi stadig ser ut til å håpe at mindre travle tider skal komme. Jeg erkjenner at de ikke gjør det. Derfor må jeg planlegge og sette av i forkant de dagene da jeg vil skape rom for stillhet rundt meg.

IMG_E1175Jeg er så heldig at jeg får låne et kirkerom. Medbragt termos, niste, en pute og tykk ullgenser låser jeg meg ved nitiden. Så setter jeg telefonen i flymodus og følger en litt fast rytme som passer meg. Fram til lunsj er jeg i stillhet over min bibel og notatsaker i et lite og trangt skrifterom. Så spiser jeg lunsj og skifter plass. Nyter en annen utsikt og leser bøker jeg vil fordype meg i, noterer og reflekterer. Når arbeidsdagen nærmer seg normal avslutning, tusler jeg tilbake til skrifterommet. Der oppsummerer Gud og jeg dagen…

Min dag legges opp etter en noenlunde forutsigbar rytme som passer meg. Om du har den samme muligheten og ønsket om en sånn pause, finner du din måte å gjøre det på. Jeg har tre råd å gi på veien:
– Finn et annet sted å være enn hjemme hos den selv. Er du som meg, er sjansene for avsporinger større i eget hjem.
– Gi deg selv en fast tidsramme og finn en slags timeplan du kan leve med, men ikke anklag deg selv om du bryter med det du har planlagt.
– Vær avlogget og klar deg helst uten pc og telefon.

En annen gjerdestolpe er en ukentlig date med gemalen. Ingen har vært på samlivskurs med oss eller fulgt oss på bloggen en tid uten å ha fått gnidd inn viktigheten av det. For oss er dette en gjerdestolpe langs veien. Vi spurte for en tid tilbake et par som hadde vært gift i nesten førti år, hva som var den viktigste take away-en etter endt samlivskurs? ”Utfordringen til å sette av tid bare oss to”, svarte de – og fortsatte; ”Vi innser at vi har brukt tid på alle andre, men at vi ikke har en fast rytme der vi prioriterer bare hverandre” Som i så mange andre forhold hadde kjærestetiden deres blitt en salderingspost. De hadde det godt sammen, men jeg tillater meg å tenke at det ikke var en selvfølge.

Risikoen for å miste hverandre – mentalt og totalt – er en trussel i ethvert samliv. For oss har det å fortsette å bygge vennskap med hverandre alltid vært viktig. Derfor er minst to timer ukentlig for bare oss to en av livets viktige gjerdestolper.

For deg som lever alene er prinsippet i denne gjerdestolpen ikke uaktuell. Hvis jeg kan, vil jeg gi deg masse ryggdekning på å prioritere noen få gode venner. Vær urettferdig når du inviterer og setter av tid. Har du og en nær venn eller venninne definert dere som litt ekstra støtter for hverandre, skal dere med god samvittighet bruke mer tid sammen enn dere gjør med andre.

La meg nevne en gjerdestolpe til før vi tar helg; En gang i måneden møter jeg en nær venninne etter jobb. Vi spiser middag sammen – gjerne på en fast restaurant – og snakker om livet. På godt norsk kaller vi det ”peer-mentoring”. Vi er likeverdige parter som deler liv og ansvarliggjør hverandre på de valgene vi tar og prioriteringene vi gjør.

Min tanke er at det finnes noe spørsmål i livet som jeg helst ikke vil bli stilt, men som jeg vet at jeg trenger. Det er ikke hvem som helst som kan stille de spørsmålene uten at fristelsen til å gå i forsvar blir for stor. Derfor tror jeg det er godt å velge den eller de som får tillatelse til å stille disse nødvendige, men krevende spørsmålene. Min venninne og jeg har gjensidig gitt hverandre den tillatelsen. I andre perioder av livet har jeg hatt ensidige mentorrelasjoner, dvs jeg har vært i sentrum med mitt liv, mens jeg ikke har hatt innsyn i min mentors liv på andre områder enn de jeg har trengt for å vokse.

I en mentorrelasjon skal en få trekke veksler på mentorens livserfaring og kompetanse. Jeg har vært heldig og hatt gode formaliserte mentorer i mitt liv fra jeg, tjueto år gammel, oppdaget viktigheten av å slippe mennesker løs på livet mitt på den måten. I tillegg har jeg omgitt meg med mennesker som uten egentlig å vite det, har fungert som veivisere og lærere.

Min venninne og jeg har altså gitt hverandre tilgang på hverandres erfaring og kompetanse. I tillegg har vi tretti års nært vennskap i bagasjen, med de ulemper og fordeler det har når vi slipper hverandre løs på livet. Vi kunne lett nøyd oss med kaffekopper og svadaprat. Joda, det hender vi bare skravler, men de månedlige møtepunktene der agendaen er definert, er en gave vi gir hverandre. Det er en lærerik relasjon. Hun – og disse avklarte samtalene – er gjerdestolper i mitt liv. Jeg bevisstgjøres av dem – og jeg tenker at de fremdeles hjelper meg å vokse, fordi jeg stadig lærer noe nytt om livet.

Reklamer

Gjerdestolper i livet l

”Jeg fungerer vel som et gjerde å holde i…” svarte jeg en venn som for mange år siden spurte hva jobben min som sosialpedagogisk rådgiver bestod i. Siden har jeg tenkt ganske mye på det begrepet som dukket opp litt fra det blå – og jeg har brukt det i mange sammenhenger. For jeg tror det er sånn det funker for en del elever og voksne jeg snakker med. Eller helst; som snakker med meg. Jeg tror vi alle kan ha den rollen for hverandre; være et gjerde som hjelper andre å holde balansen, eller bidrar til at noen blir mer trygge på at de går rett vei og beholder håpet at de når fram dit de skal – i det minste til en port – etter hvert.

En forutsetning for at vi kan være sånne gjerder – eller gjerdestolper, siden vi ikke er i livet deres hele tiden, mener jeg, er at vi selv har gjerdestolper å holde i eller gjerder å rusle langs på vår egen livsvei. Mennesker eller aktiviteter som holder oss på matta på et vis… Jeg har noen i livet mitt. Den viktigste skal jeg dele nå. Noen flere kommer på bloggen neste uke.

IMG_2079Noen litt tette gjerdestolper som hjelper min livskurs og balanse, er at jeg hver dag har noen pauser med stille minutter. Siden Gud er en del av mitt liv, er jeg bevisst på at den stillheten er tid sammen med ham. Hvis du ikke deler min tro, vil jeg allikevel oppmuntre deg til å gi deg selv den gaven det er å stoppe opp midt i hverdagen og kjenne etter at du lever. Tenk på hva du er takknemlig for og fortell deg selv at du har alle de ressursene du trenger for å håndtere hverdagens utfordringer. Om de er litt overveldende, er det ikke sikkert du skal bære dem helt alene, men søke kontakt med noen som kan støtte deg.

Munker og nonner har gjennom historien praktisert tidebønner. Med jevne mellomrom dagen i gjennom fra grytidlig morgen stopper de det arbeidet de holder på med og møtes til bønn og refleksjon. På den måten minner de stadig seg selv og hverandre på Guds nærvær dagen igjennom. Tidebønnene fungerer som et gjerde de kunne holde i for å bevare fokuset midt i det praktiske arbeidet de holder på med. Jeg mener det er en genial praksis.

I mange år hadde jeg som mål å ha en lang stund med Gud på morgenen, men jeg fikk det – ærlig talt – aldri til å fungere helt. Det ble ofte kortere enn jeg hadde som mål, ganske stressende og gjerne med tanker i fullt trav. Men jeg hadde jo lest at det var best å starte dagen på den måten… Pliktoppfyllende mennesker som meg er lette å overbevise om at vi må holde ut når noe er rett.

Det tok meg noen år å dempe forventingene til hva jeg (og Gud?) skulle få ut av våre morgener sammen. Til tross for at jeg feiret trettiårsdagen min med å bli A-menneske. Allikevel; Det ble viktig for meg å ikke kaste ungen ut med badevannet. Nå starter jeg dagen med stillhet – og jeg ”sjekker inn” hos Gud, som gemalen pleier å kalle det. Ingen lang stund, men et godt fokus over en kaffekopp; en bønn, en liten refleksjon. Det hjelper meg å huske hvorfor jeg i det hele tatt står opp om morgenen. Hva som er viktigst i livet mitt, og hvem jeg vil rette min dypeste takknemlighet mot. Så gjentar jeg pausen med Gud et par ganger til i løpet av dagen. Min hverdag er annerledes enn munkenes, og syv eller åtte slike stoppesteder ville blitt et altfor stort og stressende mål. For meg. Jeg har stor respekt for de som lever sånn – eller som villig deler om hvor fint det er for dem å starte dagen med en time i stillhet. Jeg er bare ikke helt der.

Det er mange måter å få til disse pausene på. Noen setter på alarmen på telefonen for å minne seg selv på dem og slipper det de har i hendene når den ringer. Det går an å lukke kontordøra di (om du ikke sitter i landskap) på gitte, omtrentlige tidspunkt, eller la være å skru på radioen i bilen. Du kan stenge verden ute på buss eller bane ved å plugge inn lav lovsang direkte i ørene, ta den røykepausen kollegaene dine har – uten røyk – og unne seg en kort luftetur. Om dere er midt i småbarnfasen, bør det kunne være mulig å gi hverandre litt tid alene mens den andre har fokus på barna. Som ved så mye annet, handler det om bevissthet og valg. Og om å prioritere det jeg virkelig ønsker.

For meg har det blitt viktig å knytte Gudsforholdet mitt til den personligheten han tross alt har gitt meg og spre møtepunktene gjennom dagen. Fordi jeg ønsker dem – og trenger dem. Jeg har den samme svakheten som det aner meg førte til munkenes tidebønner; Jeg mister fokus på det viktigste. På Gud som giver og opprettholder av selve livspusten – og behovet mitt for å falle til ro og være til stede i egen kropp og eget liv.

«Hvis noen glemmer at de er gift…»

Jeg blir ofte slått av undring over ungers underfundige logikk og tidvis ubevisste visdom. For det meste live, men innimellom gjennom tegneseriestripa «Barnas planet» som jeg har glede av. Nå skal jeg ikke påberope meg å sitere det følgende helt korrekt, men jeg har gjennom flere år båret med meg klokskapen i utsagnet til et barn gjengitt i akkurat den spalten. Det kom i form av et godt råd; Hvis noen glemmer at de er gift, kan de bare se på brudebildet…

Den korte stripa sa ingen ting om foranledningen, men jeg vil tro det ligger en dyp refleksjon bak. Hva den lille poden som ga rådet, mente med å glemme at man er gift, vet jeg jo ikke, men kan gjette at mor eller far har vært svært travle en tid, eller kanskje de har kranglet? Kan hende ligger det noe enda sårere bak? Jeg tipper det bare handler om en liten hverdagsfundering en dag det har vært litt motbakke i heimen siden en voksen nok har humret nok over det til i etterkant å sende sitatet inn til tegneren som lager stripa.

Uansett; Det er lett å «glemme at man er gift» når hverdagene presser på og det går litt fort i svingene. Da kan det være lurt å ta en titt på brudebildet. Vende tankene tilbake til den gangen forholdet ble etablert. Psykologene kaller det re-romatisering. Det handler om å stoppe opp og snakke sammen; Hva gjorde vi den første tiden vi var kjærester? Hva førte til at vi falt for hverandre? Hvilke egenskaper og verdier var det du satte pris på med meg – og vice versa? Hva gledet vi oss over?

Siste uke skrev vi om forelskelsen som ikke varer evig, men som – fordi fasene i forholdet ikke utgjør en lukket sirkel, men en slags spiral – kommer tilbake med ujevne mellomrom. Kanskje ikke så intenst og lenge som i den første tiden, men som gode opplevelser og et friskt blikk på hverandre som gir energi til forholdet. På samme måte som gjentagende kampfaser gjør motsatt; de tapper oss. Forskjellen er bare at vi etter hvert skjønner hva som foregår og kan si til hverandre når nedturene kommer og irritasjonen blir merkbar; «Hør her, vi er smartere enn at dette skal vedvare. Vi har verktøy å jobbe med. Nå må vi komme oss videre…»

IMG_0008.jpgÅ reromantisere er ett slikt verktøy. Ta den ovennevnte samtalen og del minner. Titt i album eller se videoer fra den store dagen og tiden rundt. «Husker du…. ?» Sett av tid til å dele minner. Og gjør noe: Sett av tid en kveld  eller en helg med hovedvekt på en aktivitet dere gledet dere over, men som delvis eller helt forsvant i glemmeboken da andre ting begynte å fylle kalenderen.  Det kan være noe så enkelt som å gå på kino og ta tid til en kaffe i etterkant mens dere møter blikk og hører på bylydene. Eller noen timer uten barn på badeland. Ei treningsøkt sammen i stedet for å gjøre det til ulike tider for at noen skal være med barna mens den andre trener. En weekend tilbake til stedet der dere møttes i studietiden. Mulighetene er mange. Noen  er krever bare at dere kommer på ideen, andre ting må planlegges mer.

Kanskje dette er helgen da dere skulle ta en titt på brudebildet for å huske at dere er gift – og at dere valgte hverandre av gode grunner? Eller kanskje dere seiler i medvind for tida, men trenger «brudebildet» som utgangspunkt for en hyggelig prat – bare fordi det er lenge siden sist… God helg!

Når hjernen juger…

“Hvor lenge varer en forelskelse?” spør vi gjerne de ungdommene vi møter på besøk i videregående eller på folkehøyskoler. Da blir det gjerne litt stille før det vanligvis er en eller annen som litt spørrende, men også håpefullt, nølende kommer med et svar: “Hele livet?”

Noe i oss skulle jo ønske at det var sånn. At den gode følelsen varer og varer, konflikter unngås og akkurat vi lykkes med å få til en hel rekke av bare solskinnsdager. Erfaringene våre forteller en annen historie. På et eller annet tidspunkt endrer livet seg. Han som var så besluttsom, blir veldig sta, og hun som alltid hadde så kreative og gode ideer, begynner å bli veldig slitsom. Hun som var interessert i hva du driver med, blir masete, og han som var så oppmerksom på dine behov, mister fokus. Skuffelsen er til å ta og føle på.  Hva skjer – og hvorfor skjer dette oss?

Forelskelsen er over, og det psykologene gjerne kaller kampfasen, tar over. Alt det vi så i et rosa lys for noen måneder sider, får helt andre valører. Hun du ikke kunne leve uten, kveler deg. Han som var helten i livet, viser seg å ha noen svært lite flatterende sider. Hvorfor la jeg ikke merke til dem tidligere?

Fordi hjernen juger. Forelskelse er kjemi, sa en av mine ungdomsledere i sin tid. Det er godt spissformulert. Fasen preges i hvert fall av storproduksjon av hormoner som sørger for at han eller hun du falt for, framstår i et spesielt gunstig lys. “Det nytter ikke å veilede forelska mennesker,” er en av gemalens paroler. Han har helt rett. En bekjent av meg ble skilt etter flere års ekteskap. Det kom dessverre ikke som noen overraskelse. Noen av oss rundt dem hadde siden de to ble sammen, undret oss over forholdet dem imellom. Det betyr på ingen måte at det ikke kunne blitt en varig og god relasjon (NBNB!), men denne gangen viste det seg altså at de signalene noe av oss som stod nær, mente å se, var overflaten av et isfjell som ikke lot seg verken smelte ned eller kjøre rundt. Jeg var en av de som hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde speilet min venn tidlig i relasjonen og stilt noen spørsmål. Da jeg tok det opp med ham en stund etter at skilsmissen var et faktum, bekreftet svaret hans utsagnet ovenfor; “Jeg tror ikke det hadde gjort noen forskjell,” sa han; “I den tida var jeg så forblindet at jeg oppfattet alt som positivt og helt overbevist om at vi var skapt for hverandre.”  “Forblindet” er et godt ord. “Kjærlighet gjør blind”, sier ordtaket. Jeg mener det er feil. Forelskelse gjør blind. Kjærligheten gjør seende – og er villig til å jobbe med det en ser.

Før vi forhåpentligvis kommer dit, må vi altså gjennom en kampfase. Den er like krevende som forelskelsen er enkel. Hjernen juger nemlig for oss, da også. Med motsatt fortegn. At som var flott i forelskelsesfasen fordi jeg fortalte med selv en fantastisk, men dessverre ikke helt sann historie om partneren, blir negativt i kampfasen fordi jeg fortsetter å lytte til min egen historie om han eller hun jeg er sammen med. Og den historien er preget av meg. Jeg forstår akkurat hvilke intensjoner partneren har, hva han eller hun egentlig mener – noe som gjerne er et hakk verre enn det de selv sier – og jeg blir bittelitt paranoid fordi den personen som tidligere var leder i heiagjengen min, nå har blitt hinderet jeg snubler over i mange livssituasjoner.

Det er vel unødvendig å si at mange forhold slutter her. Tenåringer avslutter forholdet fort, og jo eldre vi blir, holder vi ut litt lenger. Felles for altfor mange er at de tror denne fasen kommer til å vare resten av livet, og at de har valget mellom å holde ut eller gi opp.

IMG_1982Vi har lært oss at kamp- eller konflikt-fasen ikke behøver å være en slags endestasjon. Når vi kommer til den dagen en av oss sier “slik kan vi ikke ha det lenger”, finnes det et alternativ til å gå hver sin vei. Vi må tråkke opp en ny sti og øve oss på en annen måte å kommunisere på. Vi kaller det “å gå på besøk i den andres liv”. Det betyr at jeg legger bort mine egne historier om den andres væremåte, preferanser, reaksjoner, perspektiver og så videre, og i stedet begynner å lytte etter hans eller hennes egne fortellinger. Mange par som har lært seg verktøy en kan bruke i denne prosessen og tatt med seg noen enkle tips for et bedre samliv, har fått en fordypet og bedre relasjon. Et sterkere og tryggere forhold. Mer håp om en bedre framtid.

Selv er vi svært ulike og lever med høy risiko for konflikt. Av den grunn startet vi tidlig å investere i forholdet vårt med å bruke tid sammen og legge ned troen på at et godt forhold skulle komme helt naturlig. Vi har lest, lyttet, gått på kurs og øvd oss! Vi aksepterer at relasjonen vår beveger seg i sirkler. Innimellom er vi forelska og nyter de gode dagene – riktignok med et noe mer realistisk syn på det som skjer enn den gang da. Så dukker mer krevende faser opp – uten at de sliter oss ut. Når vi begynner å lytte for mye til våre egne tanker om den andre, sier gjerne en av oss at “vi vet da bedre enn dette.” Så rusler vi videre. De fleste dagene er gode – midt i en hverdag som krever oss.

Siden 2004 har vi selv drevet med samlivskurs. Denne våren skal vi ha flere. Bor dere i nærheten kan dere gjerne sjekke ut noen muligheter for å bli med. Neste helg – 8-9. februar – drar vi til Ålesund. 8-9. mars har vi kurs i Oslo med noen plasser ledige, og 4-6. april skal vi få undervise på Lia gård der det inviteres til samlivskurs i retreatramme. Velkommen.